Hopp til innhold

Frykt og avsky i Fukushima

På tirsdag var jeg og snakket jeg for NFFJ (norske forskningsjournalister), på deres årsmøte. Det  var veldig hyggelig å bli invitert, og å snakke om mitt forhold til forskningsformidling; hvorfor jeg velger å bruke så mye tid på det, til tross for at jeg vet at det på mange måter er "å skyte meg selv i foten" dersom jeg ønsker å fortsette med forskning i akademia (mitt døgn har heller ikke mer enn 24 timer, og hvis jeg bruker en stor andel av den tilgjengelige tiden på noe som ikke er forskning blir det naturlig nok mindre tid til forskning, og dermed mindre forskning på CVen min, som er den som vil avgjøre skjebnen i akademia 😛 ), og hvordan jeg gjør det (rosablogg om kjernefysikk og forksning og sånn er liksom ikke helt standard). I denne sammenhengen fortalte jeg selvsagt "historien" bak bloggen. I den historien spiller Fukushima-ulykken en stor rolle, siden det var da jeg for første gang virkelig ble kastet inn i det å være en fagperson som kunne noe om et tema som plutselig ble veldig aktuelt.
For 3 år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten om det jeg mener var et strålehysteri angående Fukushima, og siden det var 5 år siden ulykken forrige fredag har jeg lyst til å dele teksten min her - den gjelder fremdeles, og jeg er stolt av den.

Jeg skulle virkelig ønske jeg fikk tid til å gjøre mer av denne typen formidling, men nå om dagen brukes tiden på phd, blogg, og foredrag (og noen ganger radio) - håper veldig at jeg skal få skrevet mer i feks Aftenposten når jeg bare blir ferdig med denne avhandlingen min!
Ok, here goes:

Da jordskjelv og tsunami drepte titusener i Japan, skiftet mediene raskt fokus fra naturens ødeleggelser til problemene ved Fukushimakraftverket. Men ingen døde av stråling.
Da jeg nylig leste en avisartikkel om katastrofen i Fukushima var det som å være tilbake i de første dagene etter 11. mars 2011. Denne uken er det to år siden naturkatastrofen inntraff, og ennå er jeg ikke kommet helt over medienes behandling av denne saken.
Japan ble rammet av et jordskjelv hundre ganger kraftigere enn Haiti-jordskjelvet, etterfulgt av "tusenårsbølgen". Kombinasjonen av jordskjelvet og tsunamien var katastrofal; tusenvis av mennesker døde, og det tok ikke lang tid før jeg via ulike mediekanaler også plukket opp at det var problemer ved Fukushima-kraftverket. Til å begynne med tenkte jeg lite over det – mediene blåser slike ting ut av proporsjoner hele tiden, uansett. Snart skjønner jeg allikevel at denne gangen er det alvorlig, men er det så stort som mediene skal ha det til?!

Bombardert av svada

"ATOM" er skrevet i krigstyper på forsiden av avisene – komplett tabloid med radioaktivitetstegnet inne i O-en. Det skrives nesten ikke om alle menneskene som er døde eller savnet etter jordskjelvet og tsunamien. Bryr ikke folk seg om alle menneskene som lider etter naturkatastrofen? Eller vet de ikke bedre? Tror de at problemene ved Fukushima-kraftverket er det verste som kan skje, ikke bare for den japanske befolkningen, men for hele verden?Jeg forsøker å følge med i det jeg anser som "pålitelige" kilder, som det internasjonale atomenergibyrået, men det er vanskelig, for jeg blir bombardert av svada fra så å si alle medier, fra alle kanter.

Radiofobi – frykten for det ukjente

Hva er det som er så spesielt skummelt med radioaktivitet og stråling? Jeg skjønner det jo, egentlig, når jeg vil. Ioniserende stråling som tas opp i kroppen er skadelig – i store mengder. Strålingen er usynlig, kan ikke føles, kan ikke luktes og kan ikke smakes. Man har sett skrekkbilder og er blitt fortalt at dette er KJEMPEFARLIG. Utover dette er kunnskapsnivået stort sett lavt, og strålingens faktiske virkemåte er ukjent for de fleste. Det må rett og slett være frykten for det ukjente.
Stråling er naturlig, og vi er utsatt for stråling hele tiden. Vi er faktisk radioaktive selv – helt naturlig. Skal man være hysterisk og vanskelig så kan man begynne å regne på hvilken ekstra stråledose man får ved å oppholde seg i en menneskemengde, kontra å være for seg selv. Det kan til og med settes tall på hvilken ekstra stråledose du får ved å dele seng med et annet menneske.

Mer stråling i Norge

Min «favoritthistorie» når det kommer til radiofobi og misforståelser, er den om journalistene som rømte fra Tokyo og hjem til Norge da det ble påvist høyere strålenivåer enn normalt der, på grunn av Fukushima-ulykken. Saken er bare den at strålenivået i Japan og Tokyo vanligvis er veldig lavt, under verdenssnittet, mens det i Norge er høyere enn verdenssnittet. Dermed dro journalistene tilbake til et miljø der de ble utsatt for høyere stråledoser enn om de var blitt værende i Tokyo.
Det som også nesten er tragikomisk er at journalistene fikk en ekstra stråledose ved å fly hjem fra Japan. Faktisk tilsvarer den stråledosen man får ved å fly Oslo-Tokyo tur/retur ca. fire ganger den årlige tilleggsdosen gjennomsnittsnordmannen får etter Tsjernobyl-ulykken; begge deler er dog fortsatt små doser, og ufarlige.

ALARA-prinsippet

Det er ikke bare strålingens effekter som er ukjent for folk flest; også grenseverdier og hva disse betyr er ukjent. Innen strålevern – ok, ikke så sexy, men viktig – gjelder det såkalte ALARA-prinsippet. ALARA er kort forAs Low As Reasonably Achieveable – “så lavt som rimelig mulig”, og ikke “så høyt som det er trygt”. Dette er en stor og viktig forskjell, som ikke blir kommunisert, antageligvis fordi dette er ukjent for så å si alle utenom fagfolk.
Jeg som er kjernefysiker og jobber med radioaktive stoffer har lov til å bli utsatt for 20 ganger mer stråling pr. år (20 millisievert), enn det en «privatperson» har lov til (1 millisievert). Om nødvendig kan jeg motta en dose som er 50 ganger høyere enn det en privatperson ifølge lovverket har anledning til, i løpet av ett år.
Dette er absolutt ikke fordi jeg er superwoman, som tåler 50 ganger større påkjenninger enn en hvilken som helst annen person, eller at jeg ikke bryr meg om min egen helse og ofrer alt for vitenskapen. (Altså, jeg elsker stort sett jobben min, men jeg er ikke interessert i å korte ned min forventede levealder av den grunn).
Årsaken til at jeg og mine kolleger har andre dosegrenser enn resten av befolkningen er nettopp ALARA: For befolkningen generelt er det enkelt og greit å si at de nesten ikke skal motta noen ekstra stråledose, mens for oss som er yrkesutsatte så er dette veldig upraktisk. Dosegrensene er altså satt så lavt som rimelig mulig – uten at det er noen grunn til å vente at for eksempel dobbel dose vil være skadelig.

Uetiske skremselspropaganda

Min ville gjetning er at dersom en privatperson hadde fått en stråledose på 50 millisievert så ville avisforsidene hatt overskrifter omtrent som dette: «KVINNE MOTTOK 50 GANGER HØYERE STRÅLEDOSE ENN ALARMGRENSEN!», og de ville sikkert solgt godt den dagen. I virkeligheten betyr det «bare» at hun har fått den samme stråledosen som jeg kunne ha fått på et år, uten at det hadde vært noe voldsomt spesielt med dét.
Mediene er definitivt med på å fyre opp under folks frykt; enten det er frykten for å få hjerteinfarkt, miste potensen eller bli feit. Eller for stråling.
Jeg skjønner at ATOM selger; og selvsagt er det ikke bra at et kjernekraftverk blir satt ut av spill på denne måten. En så alvorlig ulykke som den ved Fukushima-kraftverket skal på ingen måte bagatelliseres, men vi er nødt til å holde tungen rett i munnen. Det må være fakta og rasjonalitet som skal gjelde, ikke følelser og radiofobi.
Det blir fullstendig galt når mediene nærmest ignorerer at titusenvis av mennesker er døde eller savnet, bare for å skrive dommedagsprofetier som skal skape oppmerksomhet og selge mediet til lesere og annonsører.
PS: Siste setning var egentlig "...å skrive dommedagsprofetier i klikkhoringas tjeneste", og min opprinnelige tittel var "Frykt og avsky i Fukushima" 😉

4 kommentarer til “Frykt og avsky i Fukushima

  1. Anonym

    Men om du godt kan være utsatt for 50 millisievert per år, er det ikke verre å få hele stråledosen på en gang enn å fordele den jevnt utover hele året?

    Svar
  2. Sunniva

    Jo, det er verre å få alt på en gang enn å få det jevnt fordelt utover lang tid. Men 50 millisievert er fremdeles egentlig lavt, og når vi sier at det er lov med så mye per år så betyr det også at det er lov å få alt på én gang - men da får du ikke lov til å jobbe med radioaktivitet resten av det året 🙂

    Svar
    1. Gaute S

      In a press release, Greenpeace said: “There is no justification for additional, deliberate radioactive pollution of the marine environment or atmosphere.”

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *