Appell foran Storstinget, for March for Science

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

I går ble March for Science avholdt mer en 600 steder rundt omkring i verden – blant annet i Oslo. Det ble en super dag, med mange oppmøtte, og god stemning. Selv holdt jeg appell foran Storitnget, og jeg valgte å snakke om forskningsformidling (det er vel lurt å fokusere på en hjertesak i en slik anledning, er det ikke? 😉 ). Flere har allerede etterspurt appellen min, og her er den:

 

Politiske beslutninger bør tas på bakgrunn av vitenskap og fakta – ikke følelser og/eller såkalte alternative fakta. Så hvordan ender vi da opp med politikere som tilsynelatende ikke bryr seg om vitenskap, eller ikke skjønner at det er noe som heter fakta, som er sanne uavhengig av om du liker dem eller ikke?

La oss være ærlige: Politikere holder jo ikke bare på helt på egen hånd. De representerer oss alle – det er våre folkevalgte. Hvis folket føler at kjernekraft er dumt, at månen er en gul ost, at vaksiner gir autisme, at alt som er naturlig er superbra, og at genmodifisering er djevelens verk… vel, med mindre vi ser på politikerne som en type opphøyde vesener, som skal styre over oss idioter av en befolkning, er det ikke da politikernes jobb å følge opp disse følelsene?

Skal vi ha politikere som bryr seg om vitenskap, så må vi ha en befolkning som bryr seg om vitenskap!

 Men hvorfor skal egentlig folket bry seg om de sære tingene som skjer ved universitetene? Bry seg om de tekstene vi – forskerne – skriver som er komplett uforståelige for alle bortsett fra, i beste fall, noen tusen fagfeller rundt omkring i verden?

Jeg forstår vaksineskeptikeren. Fordi språket fra antivaxx-propagandaen er krystallklart. De sier: vaksiner inneholder farlige stoffer, de virker ikke, de gir barnet ditt autisme.

Det er et enormt gap mellom de konservative, vitenskapelige artiklene, og de tydelige rett frem-budskapene man får servert av feks alternativindustrien. Språket til vitenskapen tar så mange forbehold at budskapet (nesten) forsvinner.

Jeg mener vi ikke kan være fornøyde ”bare” med å skrive for våre fagfeller: Vi må også formidle forskningen vår til ikke-eksperter – folk flest. Vi må gjøre forskningen tilgjengelig – Med tydelig budskap; klart og rett frem. Og selv om det å uttrykke seg ved hjelp av likninger er den klareste måten for eksempel jeg som fysiker kan uttrykke meg på for mine fagfeller, er det stikk motsatte tilfellet hvis jeg skal nå ut til flest mulig…

Dessverre får vi ikke betalt for å drive med forskningsformidling, men vi burde tenke nøye over at personlig forskningsformidling blir ekte – den personlige formidleren blir et menneske – en man kan relatere til, en man vil lytte til.

Tidene har forandret seg: det holder ikke å stå ”bak kateteret i din hvite frakk”, og bare mene at vi har forsket, vi har publisert, det holder, og du skal tro på oss.

Kjære forskere: Fortell verden hvorfor du gidder å jobbe ræva av deg for å finne ut av hvordan alt henger sammen. Fortell om hva du driver med, hvordan du jobber, og hvorfor du gjør det.

Del lidenskapen din!

For å få politikere som tar forskning, vitenskap og fakta på alvor, må vi ha en befolkning som tar forskning, vitenskap og fakta på alvor!

Og her burde vi kjenne på vårt samfunnsansvar!

 


Alle de fine bildene er tatt av Kathrine Frey Frøslie

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

2 kommentarer til «Appell foran Storstinget, for March for Science»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *