Hopp til innhold

Nå er jeg så trist

I dag hadde jeg egentlig planer om å fortelle mer om den nye jobben min, og jeg ville være blid og positiv, men akkurat nå er ting dritt. Da klarer jeg ikke å fake et superpositivt og entusiastisk innlegg om jobb (skulle jeg sagt noe om jobb akkurat nå så ville det også bare vært dritt, og det er jo ikke egentlig sant - så det får heller vente). Uansett, nå er jeg altså skuffet, trist (ja da, MED tårer - jeg er jo en skikkelig griner), irritert, og utmattet. Jeg kjenner meg faktisk like tappet for energi som etter en muntlig eksamen. I dag var jeg i budrunde på drømmeleiligheten, og som du sikkert skjønner, tapte jeg.

Jeg hater budrunder så hardt, men det er vel bare å gjøre som Vibeke sier (hun er også på leilighetsjakt, men har ikke forelsket seg så bunnløst som det jeg gjorde i den leiligheten jeg tapte i dag) - da det er bare å gå tilbake til leilighetenes Tinder (også kalt Finn.no) 🙂

Så jeg er sur og lei, og ja, dette er et ekte #firstworldproblem; stakkars, lille, rike, hvite pike, liksom, tapte muligheten til å kjøpe seg større leilighet. Og jeg vet det ikke er tilfelle, men det kjennes som om det kom noen andre og tok fra meg mitt hjem, der jeg så for meg mange år med Alexandra og Anders, og juler og bursdager, og alt mulig. Det kjennes sårt, sånn er det bare. Spesielt hvis du er et sånt følelsesmenneske som meg, som bare må gå inn i en sånn prosess med hele hjertet (hvis ikke hjertet er med så er jeg ikke interessert nok til å kjøpe, og da er det helt uaktuelt å bruke mange millioner på bolig). Så dette er en prosess - jeg har vært igjennom den før (dog har det ikke vært så tøft som i dag), og jeg kommer til å måtte gå igjennom den igjen.

Og som sagt så er det jo ikke egentlig veldig synd på meg (selv om det kjennes sånn ut), og det er rart å se meg selv utenfra, for jeg må jo liksom bare himle med øynene og si at herregud, det er jo ikke synd på deg, ditt fehode, du eier din egen leilighet med utsikt over hele byen, hvordan er det mulig å sitte og gråte og syns synd på seg selv for noe slikt - så sykt dramatisk du er. Dust.

Og så gråter jeg kanskje litt fordi jeg er en dust i tillegg. Jeg har tapt drømmeleiligheten. Og jeg er en dust. Gratulerer med dagen, liksom.

 

2 kommentarer til “Nå er jeg så trist

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *