Hopp til innhold

Grunnen til at jeg ikke tar PostDoc

Spørsmålet dukker opp stadig vekk - senest for et par timer siden:

Skal du ta PostDoc nå, da?

eller

Hvorfor tar du ikke PostDoc?

First things first: PostDoc er nettopp det det (kanskje) høres ut som, det er "etter doktor", altså den forskerjobben man typisk kan få på Universitetet når man er ferdig med doktorgraden. (Hvis noen tenkte at neste steg etter doktorgrad er professor, så er det et litt forenklet bilde, for å si det sånn 😉 ). Jeg syns egentlig Henrik Svensen skrev veldig fint om de akademiske fasenen - det akademiske kretsløpet - i boken sin (Stein på Stein), så jeg tar rett og slett og siterer han på det, og så forteller jeg hvorfor jeg ikke vil være med på leken mer, lenger ned i dette innlegget. Og, ja, da, jeg har vurdert PostDoc-stilling, og det har vært dager da jeg en bitte liten stund tenker at hey, dette er jo en god idé, før jeg slår det fra meg som feberfantasier.

Den første fasen i kretsløpet består i å forstå den etablerte kunnskapen. Jeg leste lærebøker som presenterte stoff som alle forskere var enige i.

Den andre fasen ble innledet med hovedfagsoppgaven. (...) Mitt bidrag til det faglige byggverket var minimalt, men jeg lærte megmetodene og det å jobbe selvstendig. Det typiske for dette stadiet i kretsløpet er at veilederen alltid kan mer enn deg.

I den tredje fasen i det akademiske kretsløpet, i doktorgradsprosjektet, er målet å frigjøre seg fra veilederen og gjøre forskningen til sin egen. (...) Målet var å finne ut noe nytt, noe som Bjørn (veileder) ikke visste fra før. Det var ny viten og nye data som telte. Det gikk et år før jeg egentlig visste hva jeg holdt på med. Men derfra og ut, til disputasen var tilbakelagt, var jeg stort sett på trygg grunn og mestret temaet mitt. Doktorgradsstudenter er ofte frustreret fordi frigjøringen tar tid, eller aldri kommer. Det faglige bidraget kan være betydelig, men du blir ikke fullblods akademiker før du når den fjerde fasen.

Den fjerde fasen kjennetegnes av søknader om støtte fra Forskningsrådet til egne prosjekter, veiledning av studenter, undervisning og invitasjoner fra internasjonale tidsskrifter til å gi fagfellevurderinger av fagartikler. Og for ikke å glemme midlertidig ansettelse. Du er løsarbeider og avhengig av å gjøre alt riktig, av å ha gode allierte som snakker deg frem. Doktorgraden tar tre eller fire år, men den fjerde fasen, der man jobber som PostDoc, kan fort trekke ut i ti år. Eller mer. Gode ideer kan dukke opp i denne fasen, gi deg anerkjennelse og faglig respekt. Da er du snart i mål.

Får du fast jobb, enten som førsteamanuensis eller professor, har du kommet gjennom hele kretsløpet. Den femte fasen åpner dørene til universitetets maskinrom. Du blir med i styrer og utvalg, og er med å bestemme faglige prioriteringer og utlysningstekster.

Jeg hopper altså av, evt går ut av, dette akademiske kretsløpet nå - etter å ha fullført fase tre. Det er flere grunner til det, men kanskje den viktigste er at jeg brenner for forskningsformidling: I løpet av doktorgraden har jeg antageligvis brukt MINST halvparten av tiden min på å formidle - noe som har ført til at jeg har brukt lenger tid enn jeg skal OG jeg har hatt en litt dårligere produksjon av vitenskapelige artikler enn hvis jeg ikke hadde brukt tid på forskningsformidling. Men det er greit, fordi doktorgraden har en verdi også utenfor akademia, så jeg vil på alle måter si at det har vært verdt det!

MEN! Hvis jeg nå skulle fortsatt med fase fire så betyr det at jeg skulle gå i gang med det virkelige racet, der målet er å bli professor (eller liknende), og alt videre på veien (PostDoc og andre typer forskerstillinger) er egentlig verdiløse utenfor akademia. Hvis jeg virkelig skulle gjort det så måtte jeg gjort det 100%, og det ville betydd fullt fokus på å produsere artikler, og dermed null tid på å formidle forskningen.

Og det er bare ikke meg. Enkelt og greit.

Jeg vil ikke skrive artikler som lese av 2-3 mennesker, jeg vil spre kunnskap og kjærlighet og respekt for kunnskap til mange flere mennesker. Jeg vil påvirke til å ta valg basert på kunnskap og vitenskap, og dét får jeg ikke gjort hvis jeg fortsetter i akademia. Det vil si; jeg kunne ha tatt en PostDoc-stilling og fortsatt på samme vis som jeg gjorde under doktorgradsarbeidet; altså bruke halve tiden på formidling, men da ville jeg jo tatt den jobben kun for å formidle (hvis jeg ikke gjør det skikkelig oppnår jeg ingenting med det, annet enn lavere inntekt). Da gjør jeg det heller på egen hånd. Så får fremtiden vise hvordan det vil gå: Folk (enkelte - på ingen måte alle!) jeg snakker med på UiO er negative, og mener jeg antageligvis trenger "UiO-stempelet" for å kunne gjøre det jeg gjør, mens folk utenfor UiO er superpositive, og tror jeg kommer til å kunne gjøre MASSE fremover - vi får bare vente og se hvem som har rett 🙂


Ga dette mening? I mitt hode gir dette veldig mening, men jeg har tenkt disse tankene så mange ganger nå, at jeg vet ikke lenger hvilke slutninger som bare funker fordi jeg vet hvor jeg vil hen, og hva som bare ikke gir mening...rop ut hvis noe er uklart - jeg utdyper gjerne!

11 kommentarer til “Grunnen til at jeg ikke tar PostDoc

  1. Hilde

    Dette gir VELDIG mening!

    Jeg er i sluttfasen av et phdløp selv og har ikke snøring på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg misliker publikasjonspresset, selv om jeg tror jeg kunne gjort en bra innsats i akademia. Jeg syntes undervisning var kjempekjekt! Dessuten har ikke min faggruppe hatt en kvinnelig fast vitenskapelig ansatt ennå, så jeg har litt lyst å rette på det.

    Men. Usikkerheten er for stor. Det er for risikabelt for meg og karrieren om jeg satser på akademia og mislykkes. Jeg føler meg allerede nå litt over- og feilkvalifisert til aktuelle jobber i det private. Det må da bare bli verre jo lengre tid jeg bruker i akademia.

    Lykke til videre! Tror du nailer dette 🙂

    Svar
    1. Sunniva

      Det er mye som er veldig bra med akademia, men så er det en del ting som gjør at man får lyst til å rive ut neglene sine...

      Skjønner hva du mener med at du føler deg over- og feilkvalifisert, men det betyr "bare" at du må finne det stedet er du er riktig - for det fins! Og bruk litt tid på å finne ut hvor du skal være - ikke gjør som meg og hopp rett på noe når PhD er fullført, for det kan bli så utrolig feil.

      Tusen takk for lykkeønskning, og MASSE lykke til selv med innspurt <3

      Svar
  2. Pål

    Du får det venlig gøy da.... Jeg er hellig som får bruke mye av min tid på formidling i en "ordentlig" jobb. + har og firma på si som brukes til formidling..

    Lykke til.

    Svar
  3. Ragnhild

    For ikke å snakke om at postdoclivet gjerne betyr at man flytter utenlands en del år (innenfor mitt fagfelt er det omtrent uhørt å bli værende ved samme institusjon/forskningsgruppe som man tok doktorgrad, og komme seg til "fase 5" altså fast ansettelse). Og det kan jo være fint og flott, men avhengig av familiesituasjon (og eventuelt "two-body problem" altså partner som også er akademiker) og livsfase sånn generelt så er det jo slett ikke sikkert at det gir mening å bryte opp og flytte.

    Svar
    1. Sunniva

      Uten tvil!
      Den problematikken nevner jeg jo ikke her i det hele tatt, og egentlig fortjener den et eget innlegg...det tror jeg nesten jeg må skrive. For min del er det så uaktuelt å dra utenlands, ikke mest pga partner, men fordi jeg har et barn med en far jeg ikke er sammen med; for meg så er det faktisk helt 100% på ekte IKKE et valg å dra vekk fra Oslo en gang. Men, som sagt, den biten med nomadeliv tror jeg ikke er noe særlig kjent for folk utenfor akademia, og den problematikken fortjener eget innlegg. Takk for at minnet meg på det 🙂

      Svar
  4. Runar Staveli

    Stå på Sunniva, vi trenger så absolutt folk som kan gi inspirasjon til de nye "Up'n coming" studenter. Formidling er viktig !

    Svar
  5. Henrik

    Akademia: Aldri har så mange visst så mye om så lite.
    Jeg tuller litt, men når hensikten blir å tilfredsstille andre som også er akademikere og resten av verden blir mindre viktig - er det fare på ferde for hele systemet. Modig beslutning å hoppe av, bra for oss på utsiden som får tilgang til informasjonen du har og ønsker å formidle 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *