I går kom Anders, sammen med Andrea og Arian, og nå er vi en perfekt kvintett her på Herføl ♥
Etter at barna omsider hadde sovnet, sammen i én seng (en litt smal dobbeltseng - de sovnet ikke tre halvstore barn i en enkeltseng, altså), ble Anders og jeg sittende ute i vannkanten, med vin, kos og prat. Vi snakker jo mye om naturen, og ting vi ser rundt oss, og denne gangen var det planter som ble temaet. Vi har nemlig en stor Schefflera hjemme, som fikk et lite skudd nederst på stammen, som vi til slutt knakk av og plantet for seg selv. Da vi gjorde det for noen uker siden, hadde dette lille skuddet bare én liten rot, på kanskje 2 cm eller noe, og jeg var veldig i tvil om den ville klare seg - det skal jo ikke så mye til før den tørker ut når det er så lite røtter... Men vi prøvde altså, og siden har jeg klart å ikke glemme den, og å gi den litt vann hver dag. Og så, plutselig, dagen før Alexandra og jeg dro på hytta, løftet vi opp potten og tittet under, og da stakk det fullt av røtter ut av den!
Dette er sikkert noe mange har opplevd, og er det nå egentlig så magisk at dette skjer?
Ja, det er jo det!
Og dette var dét Anders og jeg ble sittende og snakke om i går kveld; planter består jo ca av bare karbon, men hvor kommer dette karbonet egentlig fra? Hvor kommer de faktiske atomene som planten bygger seg selv opp av? Har du tenkt på det noen gang? (Mange av dere - kanskje de fleste - har selvsagt tenkt over dette, men hverken Anders eller jeg har gjort det før, og vi ble helt mind blown da vi innså hvordan ting faktisk henger sammen...)
Vi vet jo at planter og dyr stort sett består av karbon - altså, det er derfor det funker å brenne ved; karbonet reagerer med oksygenet i luften, og man får varme og CO2 (kort fortalt 😉 ). Vi vet også at planter tar CO2 fra luften, og "gjør det om til oksygen" - det er sånn jeg alltid har tenkt på fotosyntese - det er liksom det poenget jeg husker fra skolen, i alle fall. Men så har ingen av oss dratt streken mellom punktene her - evt fullført tankerekken...
Karbonet i planten kommer jo selvsagt fra CO2! OMG... (*føler seg ikke som den skarpeste kniven i skuffen*). Planten plukker CO2 fra luften, og bygger seg selv opp med karbonet i denne gassen.
Anders og jeg ble sittende og lure på hvorfor vi syntes dette var så fryktelig mind blown som vi gjorde, og greia vi kom frem til var det at vi vet jo at det er masse CO2 i luften. Det er greit nok. Men det er allikevel "bare" gasser rundt oss, som vi ikke kan se - og luft er jo liksom "ingenting" (altså, vi er klar over at luft ikke er "ingenting", da - vi er fysikere, liksom 😛 ). Og så er det jo ikke sååå mye CO2 i luften, heller, sammenliknet med nitrogen og oksygen. Vi kan i alle fall ikke se karbonet som er rundt oss i luften, men så tar planten denne gassen, og gjør det om til masse røtter som vi kan både se og ta på og føle... Jeg syns det er sykt fascinerende! Det er jo helt sånn hei, jeg heter plante, og jeg vokser meg kjempestor og blir flere hundre år på luft og kjærlighet.
Så det er den typen "filsofering" Anders og jeg holder på med når vi har fri, da ♥
Nå er det snart leggetid for barna her, og Anders og jeg skal sprette en flaske bobler, for han har levert artikkel til Nature i dag...! (Det er selvsagt ikke gitt at han faktisk får publisert i Nature, men jeg syns dette er noe å deire også - får vi heller feire igjen når den blir godtatt 😉 )