Hei fine ♥ Jeg rakk ikke innom her i går, fordi jeg var opptatt med å forberede meg til, og gjennomføre bokpraten (som jeg ledet) med Henrik Svensen i går, og etter det bar det rett ned på labben, der jeg fikk med meg de aller første dataene fra plutonium-eksperimentet (som startet i går). Deretter ble det ut på middag med Jon og Sunniva (verdens beste veiledere), og Stephan, som kommer fra Brussel denne uken, for å delta på eksperimentet. Jeg har ikke sett Jon siden disputasen for ett år siden, så middag, vin og skravling fikk høyeste prioritet i går kveld - før det var hjem og rett i seng...jeg sovnet som en stein og enset ikke en gang at Anders kom inn og la seg en times tid etter meg.

 

Gjengen samlet, inne på dataakvisisjonsrommet, der vi ser at de aller første plutonium-dataene ruller inn 😀

Bokpraten med Henrik Svensen gikk forresten veldig bra (syns jeg selv i alle fall 😉 ), og det var utrolig deilig å kunne puste lettet ut da det var over. Jeg har faktisk hatt opptil flere drømmer om den seansen, så det er helt klart noe som har "plaget" meg (ikke plaget meg, akkurat, men noe underbevisstheten åpenbart har jobbet med, selv om kroppen sover). Nå som det er gjennomført kjennes det veldig fint å kunne sette en slags "check", da vet jeg at dette er noe jeg kan få til også. Jeg er i alle fall sånn at når jeg gjør noe for første gang kan jeg blir veldig nervøs (hei nervene i forkant av TEDxOslo-foredraget), men når jeg har gjort det den første gangen, og jeg har fått det til sånn ganske bra, så er det nærmest uendelig mye enkelere å gjøre igjen en annen gang.

I praten, som du kan se rett under her, snakker vi om geologi og masseutryddelser (initiert av store og raske utslipp av drivhusgasser - det høres kanskje litt kjent ut, eller...?), ekspedisjoner til blant anner Sør-Afrika og Russland (som innebærer spørsmål som "why you white people always start war?", og fulle russere som fekter med pistoler), og ikke minst forskerlivet. Henrik fikk fast jobb ved UiO for ca et år siden - det vil si 17 år etter at han var ferdig med doktorgraden (og folk ser rart på meg og lurer på hvorfor jeg ikke tar en PostDoc-stilling) - og jeg snakker litt om det å si opp jobben og skulle forlate Universitetet om litt over en måned (OMG). Håper dere vil ta en titt, og at dere liker det dere ser 🙂


Nå er det forberedelse av morgendagens forholdsvis ommfattende foredrag for Madsebakken skole i Kongsberg. Vi snakkes!

PS: Ja, jeg ser at jeg trenger å få ordnet neglene mine - helst i går 😉

Hei dere, nyter dere ferien (hvis dere har ferie)? Hvis dere jobber (som meg) så nyter dere kanskje at det er så utrolig mye mer stille og rolig enn det pleier - i alle fall er det sånn i Oslo! Jeg har ikke noe sånn forhold til påske og fjellet, så det at det er stille i byen, at snøen smelter (den gjorde i alle fall det i går 😉 ), og at Hestehoven begynner å titte frem (jeg har sett små løkskudd, så jeg krysser fingrene for at Hestehoven er her før påsken er over), det er dét som er påske for meg ♥

Men over til tittelen: Jeg har vel kanskje ikke krim, akkurat, men en liten føljetong tenkte jeg å ta her nå i påsken (ferie eller ei). Om 3 dager har jeg nemlig disputasjubileum, som betyr at jeg har kunnet kalle meg Dr. Rose i ett år, og det vil jeg markere med å dele litt fra doktorgradsavhandlingen min. De mest innfløkte detaljene fra oppgaven tror jeg ikke det er så mange som er her inne og leser som har interesse av, men introduksjonsdelen av den, der jeg snakker om kjernekraft og thorium - den er kanskje av interesse for flere...spesielt med tanke på at noen "likte meg bedre da jeg snakket om thorium" 😉 Jeg håper dere vil like det!

Greia med thorium, DEL1

Hvis du fulgte med i norske medier i årene mellom 2005 og 2008, var det nærmest umulig ikke å få med seg at det var mye snakk om thorium, thorium-brensel, og "thorium-reaktorer". Thorium ble fremstilt som "den nye kjernekraften"; noe som var helt annerledes, og mye bedre enn den "gamle", uranbaserte kjernekraften. Det ble dessuten også påstått at thorium kunne bli "Norges neste olje", siden et av verdens største thorium-reserver ligger i Norge.

Men gratis lunsj fins ikke. Thorium er ikke sendt fra oven - noe "gude-gitt", ei heller er det fienden. Hele kjernekraftdebatten er ofte, dessverre, veldig polarisert. Thorium er et grunnstoff som, under de riktige omstendighetene, kan bli gjort om til den helt utmerkede fissile (spaltbare) kjernen uran-233, og på grunn av egenskapene til denne uran-isotopen, kan det hele bli bedre enn tradisjonelt uran-basert brensel. Dog er det ikke himmel og jord i forskjell på thorium-brenselssyklusen og uran- og uran/plutonium-brenselssyklusen. Thorium-brenselsyklusen er et spesialtilfelle av den mer generelle brenselsyklusen for kjernekraft, som altså kan ha noen veldig positive sider ved seg:

  • under de rette forutsetningene kan reaktorer som bruker thorium-baserte brensel produsere mye mindre langlivet, radioaktivt avfall
  • det fins mer thorium på jorden enn uran (ca 4 ganger så mye)
  • det blir så å si ikke produsert plutonium fra thorium-baserte brensel - noe som kan være positivt med tanke på public opinion
  • det er en mulighet for å få til breeding, eller nesten-breeding (breeding betyr at man produserer mer fissilt materiale enn det man bruker - det høres nesten ut som evighetsmaskin, bare at det ikke er det, og at det er sant 🙂 ), i et termisk nøytronspektrum
  • det er vanskeligere å produsere våpen fra thorium enn fra uran eller plutonium, fordi den fissile uran-233 alltid vil være forurenset av uran-232, som gir fra seg gamma-stråling med veldig høy energi (som gjør det nærmest umulig å lage våpen av)

To av de største utfordringene i vår tid er energi-sikkerhet og klimaendringer. Vi trenger tilgang til nok, rimelig og pålitelig energi, og vi trenger å produsere denne uten CO2-utslipp (eller så nært det lar seg gjøre). Thorium som brensel i kjernekraftverk kan være en (viktig) brikke i løsningen på disse utfordringene.


...og sånn lyder altså introduksjonen (de 2 første sidene) av doktorgradsavhandlingen min 🙂

I morgen kommer DEL 2, med en liten historisk gjennomgang av kjernekraft i går og i dag.

 

 

2

I går kjørte jeg i det fine vinterværet (ja, jeg innrømmer at det faktisk er ganske fint når det er akkurat sånn som det var i Oslo i går - strålende sol på klar himmel som glitrer i snøen, i 7 minusgrader) til Fredrikstad, og Høgskolen i Østfold for å snakke om "kjernefysikk og forskning og sånn - historien om en rosanerd". I salen i går var det en del barn, og da jeg var ferdig kom det noen ned til meg; noen ville ta en selfie (sååå koselig ♥), og noen var vel strengt tatt mer ungdom enn barn, og lurte på hva jeg tenkte om UiO vs NTNU.

Og så, bak de større barna, står en liten jente med viltert blondt hår, og pappaen hennes sier bare gå bort og spør, du. Hun kommer bort og ser opp på meg med store øyne, smiler, og sier med klar og tydelig stemme:

Tror du jeg kan bli forsker?

Og hjertet mitt smeltet ♥ Selvfølgelig kan du det! Da må du bare være kjempenysgjerrig, og stille masse spørsmål om hvorfor ting er som de, og så må du lese masse bøker, og følge godt med på skolen. Hun nikket energisk, og så fortalte hun meg at hun visste hva hva x+x blir, og da jeg spurte ja, hva blir det da, sa hun at det kommer an på hva det blir, da, men hvis det feks blir 12 så er x lik 6. *Smelt* igjen!

Hun var 7 år gammel, og min heltinne i går. Jeg håper hun blir forsker, og at jeg møter henne igjen om 20 år. Det hadde vært så fint 🙂 Og hvis noen lurer: Dette er grunnen til at jeg gjør det jeg gjør - og at jeg kan elske det, og at jeg ikke kan slutte, og at det er viktig!

2

Siden jeg gikk litt nedover memory lane i går ble det til at jeg tok fram avhandlingen min, og jeg fikk lyst til å dele et bittelite utdrag fra den - oversatt til norsk (bortsett fra kapitteloverskiften 🙂 ). Det som står i patenteser er lagt til nå, for å forklare ting som kanskje ikke er 100% tydelig for alle.

The bridge between nuclear experiments and reactor simulations

Eksperimentell reaktorfysikk (det å faktisk gjøre eksperimenter med en reaktor) er både dyrt og vanskelig å gjennomføre; fordi man trenger arbeidskraft, eksperimentelle fasiliteter (veldig dyrt!), og det faktum at dette tar tid å gjennomføre (skal du teste hvordan brenselet utvikler seg over tre år i en reaktor så tar det faktisk tre år å gjennomføre 😉 ). I tillegg er det veldig vanskelig å faktisk eksperimentelt teste hvordan en reaktor (eller brensel) oppfører seg hvis det skjer en ulykke - som er det man gjerne vil vite. En av verdens ledende fasiliteter på sikkerhetstesting av brensel ligger i Norge; Halden-reaktoren. I denne reaktoren tester de hvordan brenselet oppfører seg i ulykkesscenarier som feks tap av kjøling, men disse testene tar veldig mye tid.

Men, takket være utviklingen av datamaskiner, som har foregått de siste 40-50 årene, har det blitt sånn at reaktorfysikk baserer seg mer og mer på datasimuleringer, enn på faktiske eksperimenter.

Det verste, og mest "spektakulære" eksempelet på en feilslått sikkerhetstest var Tsjernobyl-ulykken i 1986. Her skulle de teste hvordan hovedpumpenen oppførte seg hvis reaktoren mistet tilgang på strøm. Den type test, som altså førte til denne ulykken, burde aldri gjøres i virkeligheten - men kan (og bør!)  gjøres i den virtuelle verden (datasimuleringer).

Jeg valgte å definere det arbeidet (jeg studerte hvordan en type thoriumbrensel oppfører seg etter tre år i en ganske standard reaktor - hvor mye radioaktivt avfall man får, feks) jeg gjorde på datamaskinen som numerimenter. Grunnen til det er at det man faktisk gjør er et eksperiment, bare at det skjer på datamaskinen, og ikke i en labb. Et numeriment er altså et numerisk eksperiment på en datamaskin; det kan bestå av mange simuleringer som gir data, og den videre analysen av disse - akkurat som ved et klassisk eksperiment 🙂 Så vær så god: Dette ordet funker på både norsk og engelsk, og kan brukes på akkurat samme måte som eksperiment; feks skrve jeg både om eksperimentelt oppsett (for jeg gjorde jo også eksperimenter), og numerimentelt oppsett, som forklarte hvordan jeg simulerte brenselet.

 


Ellers har jeg fått skikkelig skrivedilla nå - endelig! Det er bokskriving det går i, både i går og i dag...det kan virke som om jeg omsider (heldigvis!) er klar for et nytt, stort prosjekt, ett år etter at jeg leverte det forrige fra meg ♥

På fredag var jeg i panelet på Abels tårn igjen (riktignok alt for lenge siden sist - håper jeg får lov til å være med igjen om ikke lenge ♥), og det som var ekstra gøy nå er at radioprogrammet Abels tårn også filmes. Som NRK selv presenterer det:

Forum for geniale spørsmål, og ganske gode svar. Hver uke tar forskerne for seg nye spørsmål fra seerne om absolutt alt. Du spør, Abels tårn svarer.

Jeg er med i åpningen, avkjøles pils raskere med salt i vannet (som er det screen shoten over her viser), hvorfor leker jenter og gutter med forskjellig ting, og kan man bruke radioaktivt kjølevann om igjen. Ikke at jeg mener det bare er interessant å høre på meg, for det mener jeg VIRKELIG ikke - kjempeinteressant å høre på både Pia og Per, men hvis noen lurer på akkurat hva jeg er med på så har jeg altså gitt fra meg den informasjonen 😉

HER kan du se (evt bare høre - det er jo fremdeles laget for å skulle lyttes til) hele programmet. Forøvrig anbefaler jeg virkelig å komme innom Realfagsbiblioteket, der det spilles inn, på fredager; da er det gratis vafler og kaffe, pluss at det selvsagt er en helt egen stemning å være med på dette live ♥

 

1

 

I dag har jeg nådd en ny milepæl - i alle fall i akademia-livet: Jeg har sendt inn min første søknad til Forskningsrådet! Ikke all verdens voldsomme greier, da; jeg søkte på PROFORSK (som er for profilering av forskning), så det var kun 5 sider som skulle skrives +++, men jeg har jo aldri gjort det før, som sagt, så det kjentes stort nok ut for meg 🙂 Jeg har søkt om 500 000,- til et prosjekt, og nå er det bare å krysse fingrene og vente...

Uansett hva som skjer så kan jeg stryke "sende søknad til Forskningsrådet" fra Bucket-listen, så får fremtiden vise om "få godkjent søknad hos Forskningarådet" kan strykes også.

Det ble jo den klassiske varianten, da: Selv om Alexandra fikk pasta med smør foran iPad, og videre så mye iPad hun bare ville i går, så ble det å sitte oppe og skrive til klokken ett (pluss mange kopper kaffe og cola), for så å stå opp klokken fem igjen i dag tidlig. I løpet av kvelden/natten ble det selvsagt alt for mange mail til samarbeidspartnere, og jeg følte meg seriøst som verdens største masekråke. I tillegg følte jeg meg ganske  dum fordi det var sånne egentlig enkle ting med budsjett som jeg ikke visste hvordan jeg skulle sette opp - dermed ble det anda mer mail.

Denne søknaden ble ikke det aller beste jeg har produsert noen gang, men det ble som det ble, og jeg fikk i alle fall oppfylt det som var av krav (tror jeg - så da er det ikke formelle feil vi ryker ut på), og i god tid før søknadsfristen gikk ut klokken 13:00 i dag var alt lastet opp og sendt inn. Hvem vet, kanskje får vi de pengene vi ønsker oss, og kan gjørde det vi har lyst til å gjøre.

Nå er den i alle fall inne i systemet, og jeg kjenner meg overraskende bra. Faktisk så bra at jeg like gjerne spontaninviterte Lise og Joachim hjem hit når for å lage litt mat sammen, drikke vin, og skravle 🙂

 

Wish me luck ♥♥♥

Tidligere i dag kunne man følge live-sendingen fra Det Kungliga Vetenskapsakademien i Stocholm, da de annonserte årets Nobelprisvinner i fysikk (og det gjorde jeg, selvsagt 😀 ). Prisen gikk til Kip Thorne, Barry C. Barish, og Rainer Weiss, som oppdaget gravitasjonsbølger ♥

Eller, "oppdaget" blir kanskje ikke egentlig riktig å si...(?) De har arbeidet med dette feltet i mange år, og i fjor så de gravitasjonsbølger med et eksperiment (LIGO-eksperimentet). Det var jo Einstein som sa at gravitasjonsbølger må finnes (i 1916), og så fikk de som så spor fra gravitasjonbølger (de så gravitasjonsbølger indirekte) Nobelprisen i 1993 - men i fjor så man altså gravitasjonsbølger direkte med LIGO-eksperimentet.

 

Jeg kan jo ikke akkurat påstå at jeg er supersjokkert over at årets Noblepris gikk denne veien, da, for det at vi endelig kan se gravitasjonsbølger eksperimentelt er superkult ♥ (Og selv om strengt tatt ingen tviler på Einstein, så ble dette enda en bekreftelse på den generelle relativitetsteorien - det er aldri dumt 😉 )

1

 

Åh, er det mulig?!? I går da vi kom hjem fra familien til Anders ble jeg oppringt av Hanne Hattrem i VG, som lurte på om jeg kunne si noe om Nord-Korea og atomvåpen. På dette svarte jeg med et spørsmål: Har det skjedd noe nytt i Nord-Korea nå som jeg burde vite om? Svaret på dette var jo ja, og jeg hadde jo ikke lest nyheter på halvannet døgn, så jeg trengte først å sette meg ned og lese meg opp på det siste som hadde skjedd før jeg kunne si noe i nærheten av fornuftig... Resultatet kan du lese HER.

Så i anledning Nord-Koreas siste prøvesprengning tenkte jeg at det var på plass med 10 fakta om atombomber - både den "tradisjonelle", gammeldagse typen, og den såkalte hydrogenbomben. Here goes:

  1. hydrogenbombe (H-bombe) er et annet ord for termonukleært våpen eller termonukelær bombe
  2. H-bomben er også en atombombe, eller et kjernefysisk våpen, som jeg liker å kalle det
  3. energien i en sånn bombe (atombombe, altså) kommer fra kjernekraft; enten ved kjernespalting/fisjon, eller fra sammensmelting/fusjon
  4. de tunge kjernene - uran og/eller plutonium - fisjonerer, de lette kjernene - hydrogen - fusjonerer (samme prosess som skjer på solen og gir solen sin energi)
  5. mange tror kanskje at det er fusjonen av hydrogen som gir så mye kraft i en hydrogenbombe, men saken er egentlig at fusjoneringen er en måte å få tilgang til ekstra mange nøytroner: siden det er nøytronene som gjør at en atomkjerne kan fisjonere, så gjør det at det er ekstra mange nøytroner tilstede at ekstra mange kjerner kan spaltes - da blir det frigitt VELDIG mye energi
  6. det gir ikke noe særlig mening å si at det er ekstra farlig med H-bomben, men den er vanskeligere å lage, så det betyr jo at Nord-Korea har gjort et teknologisk skritt fremover (og man kan lage enda kraftigere bomber med fusjon, men de er sykt kraftige uansett, liksom - se punkt 7 og 10)
  7. rent personlig syns jeg ikke det er såååå mye verre at de (kanskje) har H-bombe - jeg syns det er mye verre å gå fra ingen atombombe til konvensjonell atombombe enn det det er å gå fra konvensjonell atombombe til fusjonsbombe (det skumle er at de HAR atomvåpen, ikke egentlig hvor kraftig de våpnene er)
  8. Nord-Korea påstår selv at dette er en H-bombe, men det eneste vi egentlig vet med en viss sikkerhet er styrken på skjelvet og hva dette tilsvarer i sprengkraft (forskjellige kilder gir litt forskjellige svar her, men det ligger i sprengraft ca 120-500 ktonn TNT)
  9. det skjer på en måte flere ting i en H-bombeeksplosjon; først så er det en vanlig eksplosjon som starter alt sammen, så begynner de fissile materialet å fisjonere, så blir det varmt nok til at hydrogenet kan fusjonere, og så blir det masse mer nøytroner slik at masse mer fissilt materiale kan fisjonere = masse masse frigjort energi. Figuren under viser hvordan flere nøytroner gir flere fisjoner (og sammenlikner med hva som skjer i vanlig kjernebrensel), så da skjønner man jo at hvis man får feks 2 ekstra nøytroner ekstra per fisjon (som da kommer fra fusjon) så blir reaksjonen enda mer sinnsyk enda mye fortere
  10. jeg mener det spiller ingen rolle hva slags type atomvåpen det er snakk om: den bomben som la Hiroshima i grus var en "enkel" fisjonsbombe av uran, med en sprengkraft på ca 15 ktonn TNT. Samme hva slags reaksjoner som foregår i den siste bomben til koko-Kim så er sprengkraften i størrelsesorden 10 ganger så kraftig, i tillegg hadde de det gøy med å teste langdistansemissiler (som kan bære atomstridshoder) nå nylig - dét er ikke så veldig hyggelig...

 


Forresten, jeg må bare si noe nå når det plutselig er masse greier rundt atomvåpen igjen: jeg er faktisk imponert over veldig mange journalister! De tilhører jo en sånn gruppe som får en del pes, og noe kritikk er selvsagt berettiget (feks når man ikke stiller kritiske spørsmål til folk som bent frem lurer folk, aka alternativbransjen), men så er det også masse masse bra!

Spørsmålene de stiller er bra (om fagfelt de i utgangspunktet kanskje nesten ikke kan noe om, men bare plutselig må hive seg rundt og skrive om), og jeg tror ikke jeg kunne stilt gode, tekniske spørsmål et annet fagfelt enn mitt eget... Så et lite ♥ til alle flinke journalister der ute, det er (så å si) alltid hyggelig å prate med dere!


♥♥♥

1

 

I dag fikk jeg endelig somlet meg til å sende de oppdaterte figurene (4 stykker), pluss manuset med de aller siste rettingene til PRC (journalen jeg skal publisere i), og for en drøy time siden fikk jeg denne mailen:

 

Nå burde det være veldig smooth sailing fram til publisering...! Da kan jeg endelig fortelle litt mer om resultatene i denne artikkelen også, og det gleder jeg meg til, for de er spennende 🙂 Jeg kan si så mye som at vi aldri planla å studere det vi har studert i denne artikkelen - resultatene er fra såkalte "parasittiske data". Sånt syns jeg er gøy, da!


Nå er det finstrimlet, smørstekt kål og kylling, en episode av 13 reasons why, og så nattinatt - jeg er trøtt som en strømpe. Det er nøyaktig som forventet, og da er det mye lettere å akseptere. Så da sier jeg god natt nå, jeg ♥