På fredag var jeg i panelet på Abels tårn igjen (riktignok alt for lenge siden sist - håper jeg får lov til å være med igjen om ikke lenge ♥), og det som var ekstra gøy nå er at radioprogrammet Abels tårn også filmes. Som NRK selv presenterer det:

Forum for geniale spørsmål, og ganske gode svar. Hver uke tar forskerne for seg nye spørsmål fra seerne om absolutt alt. Du spør, Abels tårn svarer.

Jeg er med i åpningen, avkjøles pils raskere med salt i vannet (som er det screen shoten over her viser), hvorfor leker jenter og gutter med forskjellig ting, og kan man bruke radioaktivt kjølevann om igjen. Ikke at jeg mener det bare er interessant å høre på meg, for det mener jeg VIRKELIG ikke - kjempeinteressant å høre på både Pia og Per, men hvis noen lurer på akkurat hva jeg er med på så har jeg altså gitt fra meg den informasjonen 😉

HER kan du se (evt bare høre - det er jo fremdeles laget for å skulle lyttes til) hele programmet. Forøvrig anbefaler jeg virkelig å komme innom Realfagsbiblioteket, der det spilles inn, på fredager; da er det gratis vafler og kaffe, pluss at det selvsagt er en helt egen stemning å være med på dette live ♥

 

1

 

I dag har jeg nådd en ny milepæl - i alle fall i akademia-livet: Jeg har sendt inn min første søknad til Forskningsrådet! Ikke all verdens voldsomme greier, da; jeg søkte på PROFORSK (som er for profilering av forskning), så det var kun 5 sider som skulle skrives +++, men jeg har jo aldri gjort det før, som sagt, så det kjentes stort nok ut for meg 🙂 Jeg har søkt om 500 000,- til et prosjekt, og nå er det bare å krysse fingrene og vente...

Uansett hva som skjer så kan jeg stryke "sende søknad til Forskningsrådet" fra Bucket-listen, så får fremtiden vise om "få godkjent søknad hos Forskningarådet" kan strykes også.

Det ble jo den klassiske varianten, da: Selv om Alexandra fikk pasta med smør foran iPad, og videre så mye iPad hun bare ville i går, så ble det å sitte oppe og skrive til klokken ett (pluss mange kopper kaffe og cola), for så å stå opp klokken fem igjen i dag tidlig. I løpet av kvelden/natten ble det selvsagt alt for mange mail til samarbeidspartnere, og jeg følte meg seriøst som verdens største masekråke. I tillegg følte jeg meg ganske  dum fordi det var sånne egentlig enkle ting med budsjett som jeg ikke visste hvordan jeg skulle sette opp - dermed ble det anda mer mail.

Denne søknaden ble ikke det aller beste jeg har produsert noen gang, men det ble som det ble, og jeg fikk i alle fall oppfylt det som var av krav (tror jeg - så da er det ikke formelle feil vi ryker ut på), og i god tid før søknadsfristen gikk ut klokken 13:00 i dag var alt lastet opp og sendt inn. Hvem vet, kanskje får vi de pengene vi ønsker oss, og kan gjørde det vi har lyst til å gjøre.

Nå er den i alle fall inne i systemet, og jeg kjenner meg overraskende bra. Faktisk så bra at jeg like gjerne spontaninviterte Lise og Joachim hjem hit når for å lage litt mat sammen, drikke vin, og skravle 🙂

 

Wish me luck ♥♥♥

Tidligere i dag kunne man følge live-sendingen fra Det Kungliga Vetenskapsakademien i Stocholm, da de annonserte årets Nobelprisvinner i fysikk (og det gjorde jeg, selvsagt 😀 ). Prisen gikk til Kip Thorne, Barry C. Barish, og Rainer Weiss, som oppdaget gravitasjonsbølger ♥

Eller, "oppdaget" blir kanskje ikke egentlig riktig å si...(?) De har arbeidet med dette feltet i mange år, og i fjor så de gravitasjonsbølger med et eksperiment (LIGO-eksperimentet). Det var jo Einstein som sa at gravitasjonsbølger må finnes (i 1916), og så fikk de som så spor fra gravitasjonbølger (de så gravitasjonsbølger indirekte) Nobelprisen i 1993 - men i fjor så man altså gravitasjonsbølger direkte med LIGO-eksperimentet.

 

Jeg kan jo ikke akkurat påstå at jeg er supersjokkert over at årets Noblepris gikk denne veien, da, for det at vi endelig kan se gravitasjonsbølger eksperimentelt er superkult ♥ (Og selv om strengt tatt ingen tviler på Einstein, så ble dette enda en bekreftelse på den generelle relativitetsteorien - det er aldri dumt 😉 )

1

 

Åh, er det mulig?!? I går da vi kom hjem fra familien til Anders ble jeg oppringt av Hanne Hattrem i VG, som lurte på om jeg kunne si noe om Nord-Korea og atomvåpen. På dette svarte jeg med et spørsmål: Har det skjedd noe nytt i Nord-Korea nå som jeg burde vite om? Svaret på dette var jo ja, og jeg hadde jo ikke lest nyheter på halvannet døgn, så jeg trengte først å sette meg ned og lese meg opp på det siste som hadde skjedd før jeg kunne si noe i nærheten av fornuftig... Resultatet kan du lese HER.

Så i anledning Nord-Koreas siste prøvesprengning tenkte jeg at det var på plass med 10 fakta om atombomber - både den "tradisjonelle", gammeldagse typen, og den såkalte hydrogenbomben. Here goes:

  1. hydrogenbombe (H-bombe) er et annet ord for termonukleært våpen eller termonukelær bombe
  2. H-bomben er også en atombombe, eller et kjernefysisk våpen, som jeg liker å kalle det
  3. energien i en sånn bombe (atombombe, altså) kommer fra kjernekraft; enten ved kjernespalting/fisjon, eller fra sammensmelting/fusjon
  4. de tunge kjernene - uran og/eller plutonium - fisjonerer, de lette kjernene - hydrogen - fusjonerer (samme prosess som skjer på solen og gir solen sin energi)
  5. mange tror kanskje at det er fusjonen av hydrogen som gir så mye kraft i en hydrogenbombe, men saken er egentlig at fusjoneringen er en måte å få tilgang til ekstra mange nøytroner: siden det er nøytronene som gjør at en atomkjerne kan fisjonere, så gjør det at det er ekstra mange nøytroner tilstede at ekstra mange kjerner kan spaltes - da blir det frigitt VELDIG mye energi
  6. det gir ikke noe særlig mening å si at det er ekstra farlig med H-bomben, men den er vanskeligere å lage, så det betyr jo at Nord-Korea har gjort et teknologisk skritt fremover (og man kan lage enda kraftigere bomber med fusjon, men de er sykt kraftige uansett, liksom - se punkt 7 og 10)
  7. rent personlig syns jeg ikke det er såååå mye verre at de (kanskje) har H-bombe - jeg syns det er mye verre å gå fra ingen atombombe til konvensjonell atombombe enn det det er å gå fra konvensjonell atombombe til fusjonsbombe (det skumle er at de HAR atomvåpen, ikke egentlig hvor kraftig de våpnene er)
  8. Nord-Korea påstår selv at dette er en H-bombe, men det eneste vi egentlig vet med en viss sikkerhet er styrken på skjelvet og hva dette tilsvarer i sprengkraft (forskjellige kilder gir litt forskjellige svar her, men det ligger i sprengraft ca 120-500 ktonn TNT)
  9. det skjer på en måte flere ting i en H-bombeeksplosjon; først så er det en vanlig eksplosjon som starter alt sammen, så begynner de fissile materialet å fisjonere, så blir det varmt nok til at hydrogenet kan fusjonere, og så blir det masse mer nøytroner slik at masse mer fissilt materiale kan fisjonere = masse masse frigjort energi. Figuren under viser hvordan flere nøytroner gir flere fisjoner (og sammenlikner med hva som skjer i vanlig kjernebrensel), så da skjønner man jo at hvis man får feks 2 ekstra nøytroner ekstra per fisjon (som da kommer fra fusjon) så blir reaksjonen enda mer sinnsyk enda mye fortere
  10. jeg mener det spiller ingen rolle hva slags type atomvåpen det er snakk om: den bomben som la Hiroshima i grus var en "enkel" fisjonsbombe av uran, med en sprengkraft på ca 15 ktonn TNT. Samme hva slags reaksjoner som foregår i den siste bomben til koko-Kim så er sprengkraften i størrelsesorden 10 ganger så kraftig, i tillegg hadde de det gøy med å teste langdistansemissiler (som kan bære atomstridshoder) nå nylig - dét er ikke så veldig hyggelig...

 


Forresten, jeg må bare si noe nå når det plutselig er masse greier rundt atomvåpen igjen: jeg er faktisk imponert over veldig mange journalister! De tilhører jo en sånn gruppe som får en del pes, og noe kritikk er selvsagt berettiget (feks når man ikke stiller kritiske spørsmål til folk som bent frem lurer folk, aka alternativbransjen), men så er det også masse masse bra!

Spørsmålene de stiller er bra (om fagfelt de i utgangspunktet kanskje nesten ikke kan noe om, men bare plutselig må hive seg rundt og skrive om), og jeg tror ikke jeg kunne stilt gode, tekniske spørsmål et annet fagfelt enn mitt eget... Så et lite ♥ til alle flinke journalister der ute, det er (så å si) alltid hyggelig å prate med dere!


♥♥♥

1

 

I dag fikk jeg endelig somlet meg til å sende de oppdaterte figurene (4 stykker), pluss manuset med de aller siste rettingene til PRC (journalen jeg skal publisere i), og for en drøy time siden fikk jeg denne mailen:

 

Nå burde det være veldig smooth sailing fram til publisering...! Da kan jeg endelig fortelle litt mer om resultatene i denne artikkelen også, og det gleder jeg meg til, for de er spennende 🙂 Jeg kan si så mye som at vi aldri planla å studere det vi har studert i denne artikkelen - resultatene er fra såkalte "parasittiske data". Sånt syns jeg er gøy, da!


Nå er det finstrimlet, smørstekt kål og kylling, en episode av 13 reasons why, og så nattinatt - jeg er trøtt som en strømpe. Det er nøyaktig som forventet, og da er det mye lettere å akseptere. Så da sier jeg god natt nå, jeg ♥

 

Hei fredag ♥

Nå fikk jeg akkurat en veldig god beskjed: Artikkelen min (vår) om prompt fission gamma rays (dvs, om den gammastrålingen som sendes ut i det øyeblikket én tung kjerne splittes og blir til to) er godkjent for publisering i Physical Review C. Sånn så mailen jeg akkurat åpnet opp ut:

 

Som dere vet så er jeg fremdeles preget av hele doktorgrads/disputas-opplegget, og tappet for energi. Da er det jo sånn at man dessverre lett føler seg "mislykket" (nei, jeg mener det ikke bokstavelig, og jeg vet at jeg sikkert strengt tatt ikke burde si det høyt en gang - merk altså anførselstegnene rundt ordet mislykket),  og da kjennes det litt EKSTRA godt å få denne gode beskjeden. Dette er absolutt en skikkelig bra måte å avslutte arbeidsuken på, altså!

Jeg har jo i lang tid (tror jeg skrev om det på bloggen for første gang for tre år siden, eller noe) hatt en sånn greie at jeg skulle belønne meg ved forskjellige milepæler - altså belønning for å ha levert/fått godjent avhandlingen (da kjøpte jeg meg mitt første par med Louboutins), belønning for doktorgraden, og belønning for publisering. Planen har vært at jeg skullekjøpe meg bunad når doktorgraden var i boks, og nå som denne artikkelen blir publisert er det jo i alle fall ikke noe å lure på en gang...:) 17. mai neste år kommer jeg til å tilbringe i den nydelige Oslo-jubileumsdrakten - den er bare helt fantastisk nydelig, så det gleder jeg meg virkelig til. Planen er at jeg skal begynne med å få sydd stakken, og så skal jeg bare kjøpe meg en enkel bomullsskjorte. Deretter skal jeg ønske meg alt det flotte tilbehøret til jul og bursdager fremover. Det at jeg må "samle" litt før jeg har fullt utstyr tror jeg bare kommer til å kjennes godt; for det er jo noe i det at ting du har jobbet og "slitt" litt for blir jo bare ekstra stas 😉

 


Ellers driver jeg og forbereder morgendagens foredrag på Frokostkjelleren, ifbm UiO-festivalen. Selv om det av en eller annen grunn står "for studenter" på UiO sine nettsider, så er dette foredraget åpent for absolutt alle. Velkommen ♥

 

2

 

I går ble March for Science avholdt mer en 600 steder rundt omkring i verden - blant annet i Oslo. Det ble en super dag, med mange oppmøtte, og god stemning. Selv holdt jeg appell foran Storitnget, og jeg valgte å snakke om forskningsformidling (det er vel lurt å fokusere på en hjertesak i en slik anledning, er det ikke? 😉 ). Flere har allerede etterspurt appellen min, og her er den:

 

Politiske beslutninger bør tas på bakgrunn av vitenskap og fakta – ikke følelser og/eller såkalte alternative fakta. Så hvordan ender vi da opp med politikere som tilsynelatende ikke bryr seg om vitenskap, eller ikke skjønner at det er noe som heter fakta, som er sanne uavhengig av om du liker dem eller ikke?

La oss være ærlige: Politikere holder jo ikke bare på helt på egen hånd. De representerer oss alle – det er våre folkevalgte. Hvis folket føler at kjernekraft er dumt, at månen er en gul ost, at vaksiner gir autisme, at alt som er naturlig er superbra, og at genmodifisering er djevelens verk… vel, med mindre vi ser på politikerne som en type opphøyde vesener, som skal styre over oss idioter av en befolkning, er det ikke da politikernes jobb å følge opp disse følelsene?

Skal vi ha politikere som bryr seg om vitenskap, så må vi ha en befolkning som bryr seg om vitenskap!

 Men hvorfor skal egentlig folket bry seg om de sære tingene som skjer ved universitetene? Bry seg om de tekstene vi – forskerne - skriver som er komplett uforståelige for alle bortsett fra, i beste fall, noen tusen fagfeller rundt omkring i verden?

Jeg forstår vaksineskeptikeren. Fordi språket fra antivaxx-propagandaen er krystallklart. De sier: vaksiner inneholder farlige stoffer, de virker ikke, de gir barnet ditt autisme.

Det er et enormt gap mellom de konservative, vitenskapelige artiklene, og de tydelige rett frem-budskapene man får servert av feks alternativindustrien. Språket til vitenskapen tar så mange forbehold at budskapet (nesten) forsvinner.

Jeg mener vi ikke kan være fornøyde ”bare” med å skrive for våre fagfeller: Vi må også formidle forskningen vår til ikke-eksperter – folk flest. Vi må gjøre forskningen tilgjengelig - Med tydelig budskap; klart og rett frem. Og selv om det å uttrykke seg ved hjelp av likninger er den klareste måten for eksempel jeg som fysiker kan uttrykke meg på for mine fagfeller, er det stikk motsatte tilfellet hvis jeg skal nå ut til flest mulig…

Dessverre får vi ikke betalt for å drive med forskningsformidling, men vi burde tenke nøye over at personlig forskningsformidling blir ekte – den personlige formidleren blir et menneske - en man kan relatere til, en man vil lytte til.

Tidene har forandret seg: det holder ikke å stå ”bak kateteret i din hvite frakk”, og bare mene at vi har forsket, vi har publisert, det holder, og du skal tro på oss.

Kjære forskere: Fortell verden hvorfor du gidder å jobbe ræva av deg for å finne ut av hvordan alt henger sammen. Fortell om hva du driver med, hvordan du jobber, og hvorfor du gjør det.

Del lidenskapen din!

For å få politikere som tar forskning, vitenskap og fakta på alvor, må vi ha en befolkning som tar forskning, vitenskap og fakta på alvor!

Og her burde vi kjenne på vårt samfunnsansvar!

 


Alle de fine bildene er tatt av Kathrine Frey Frøslie

 

Påsken er over, og hverdagen er i gang for fullt. Hverdagen for meg består blant annet i et veldig spennende oppdrag nå førstkommende lørdag: Jeg skal nemlig holde en av appellene i forbindelse med March for Science! Dette er jeg veldig stolt og spent over - jeg ser det som en ære å bli spurt om å være en av appellantene, og jeg sitter i skrivende stund og vrir hjernen for hvordan jeg best skal bruke de 3 minuttene jeg har til rådighet... Appellen er altså på ingen måte ferdigskrevet, men jeg kan si så mye at jeg kommer innom elementer fra TEDxLeRosey-foredraget mitt, i tillegg til generell forskningsformidling (ansvaret jeg mener forskere selv har), og avstanden som er mellom våre vitenskapelige artikler (som i stor grad publiseres bak betalingsmurer slik at de som faktisk betaler for forskningen ikke får tilgang til den) og overskriftene i media/på nett. *Puh* Mye å ta tak i altså - men det er sånn jeg liker det 😉

Facebook kan du lese mer om programmet; når, hvor og hva, men jeg kan jo si at jeg skal snakke ca klokken 16:30 foran Stortinget. For meg er vitenskap, og kunnskap om vitenskap i befolkningen helt essensielt i et moderne samfunn, og hvis jeg skal velge én grunn til at jeg deltar på denne marekringen må det nok være at jeg går for demokrati. Jeg vil oppfordre alle til å være med å stå opp for kunnskap og vitenskap denne dagen, og håper virkelig vi sees!

 

 

3

 

Ok, her starter uken med litt frustrasjon. Jeg blir nemlig sprø, fordi jeg aldri lærer. Derfor skal jeg dele min dyrekjøpte erfaring med dere, så dere kanskje slipper å lære the hard way 😉

Dette går til deg som skal presentere et eller annet, en eller anne form for data eller resultater, som figurer. Typisk master eller PhD - eller helt andre områder der man skal lage figurer og alt skal være FRYKTELIG NØYAKTIG OG SKIKKELIG HELE TIDEN... :

Du skal aldri lage en figur bare én gang!

Garantert. Du kommer til å glemme noe, eller se at figuren ikke er skarp nok, eller du vil fjerne noe, eller tallene burde være større, eller hva som helst. Og når du har rettet på dette én gang så ser du at tallene fremdeles ikke er store nok, eller kanskje figuren skulle være mer kvadratisk, eller kanskje du skulle ha bold skrift fordi det blir tydeligere, eller du har rett og slett gjort noe feil. Og når du skriver artikler med andre så kommer garantert en av medforfatterne til å være misfornøyd, og så er kanskje journalen ikke fornøyd, fordi du ikke hadde tatt hensyn til at figuren skal funke i svart/hvitt (hvilket i mine øyne er et idiotisk krav i dag…!). Også er det ganske sikkert at du ikke legger merke til alle disse tingene som burde være endret i figuren din den første gangen du sitter ned med den - det kan gjerne gå både uker og måneder i mellom (og du har egentig nok med å prøve å huske hvor i all verden du har lagret den DUMME FIGUREN).

Og så kan du sette repeat på dette hendelsesforløpet et par ganger 😛

Det virker kanskje som en bagatell, men altså – dere aner ikke. Det å hele tiden begynne mer eller mindre på scratch med figurer. Såh, moralen er: Lag et script som fikser alt, så du bare kan gå inn i dette for å gjøre småforandringer, eller hvis du bruker for eksempel power point til å fikse på figurer, så ta i alle fall å lagre power point-filen, og ikke bare som et bilde… Du kommer garantert til å være glad for dette senere – jeg LOVER!!! (Jeg bruker aldri tre utropstegn, men nå måtte jeg faktisk.)

 

Grunnen til at jeg river meg i håret nå er denne figuren, som jeg så flott og freidig har satt in avhandlingen min. Også kommer rapporten fra komiteen, da, og de bare eeh, det skal vel ikke være arbitrary units (a.u)? Hvilket de selvsagt har helt rett i. Og jeg må da starte på nytt med å produsere figuren uten pilene på (dette er ikke det ALLER verste, men det er disse tingene som summerer seg opp og blir mye pes).

Så, for å gjøre det klart: Du skal aldri lage en figur bare én gang. Du skal ALDRI lage en figur bare én gang. Du. Skal. Aldri. Lage. En. Figur. Bare. Én. Gang.

Ok, I think I made my point clear…;)


Endelig har halvparten av tiden Anders skal være borte gått; i morgen har han vært borte i 4 uker, og det er under 3 uker til han kommer hjem igjen. Det blir fint, for jeg fungerer ikke sånn kjempebra uten ham - og det er ikke bare fordi han vekker meg hver morgen med kaffe på sengen ♥