Tidligere i dag kunne man følge live-sendingen fra Det Kungliga Vetenskapsakademien i Stocholm, da de annonserte årets Nobelprisvinner i fysikk (og det gjorde jeg, selvsagt 😀 ). Prisen gikk til Kip Thorne, Barry C. Barish, og Rainer Weiss, som oppdaget gravitasjonsbølger ♥

Eller, "oppdaget" blir kanskje ikke egentlig riktig å si...(?) De har arbeidet med dette feltet i mange år, og i fjor så de gravitasjonsbølger med et eksperiment (LIGO-eksperimentet). Det var jo Einstein som sa at gravitasjonsbølger må finnes (i 1916), og så fikk de som så spor fra gravitasjonbølger (de så gravitasjonsbølger indirekte) Nobelprisen i 1993 - men i fjor så man altså gravitasjonsbølger direkte med LIGO-eksperimentet.

 

Jeg kan jo ikke akkurat påstå at jeg er supersjokkert over at årets Noblepris gikk denne veien, da, for det at vi endelig kan se gravitasjonsbølger eksperimentelt er superkult ♥ (Og selv om strengt tatt ingen tviler på Einstein, så ble dette enda en bekreftelse på den generelle relativitetsteorien - det er aldri dumt 😉 )

1

 

Åh, er det mulig?!? I går da vi kom hjem fra familien til Anders ble jeg oppringt av Hanne Hattrem i VG, som lurte på om jeg kunne si noe om Nord-Korea og atomvåpen. På dette svarte jeg med et spørsmål: Har det skjedd noe nytt i Nord-Korea nå som jeg burde vite om? Svaret på dette var jo ja, og jeg hadde jo ikke lest nyheter på halvannet døgn, så jeg trengte først å sette meg ned og lese meg opp på det siste som hadde skjedd før jeg kunne si noe i nærheten av fornuftig... Resultatet kan du lese HER.

Så i anledning Nord-Koreas siste prøvesprengning tenkte jeg at det var på plass med 10 fakta om atombomber - både den "tradisjonelle", gammeldagse typen, og den såkalte hydrogenbomben. Here goes:

  1. hydrogenbombe (H-bombe) er et annet ord for termonukleært våpen eller termonukelær bombe
  2. H-bomben er også en atombombe, eller et kjernefysisk våpen, som jeg liker å kalle det
  3. energien i en sånn bombe (atombombe, altså) kommer fra kjernekraft; enten ved kjernespalting/fisjon, eller fra sammensmelting/fusjon
  4. de tunge kjernene - uran og/eller plutonium - fisjonerer, de lette kjernene - hydrogen - fusjonerer (samme prosess som skjer på solen og gir solen sin energi)
  5. mange tror kanskje at det er fusjonen av hydrogen som gir så mye kraft i en hydrogenbombe, men saken er egentlig at fusjoneringen er en måte å få tilgang til ekstra mange nøytroner: siden det er nøytronene som gjør at en atomkjerne kan fisjonere, så gjør det at det er ekstra mange nøytroner tilstede at ekstra mange kjerner kan spaltes - da blir det frigitt VELDIG mye energi
  6. det gir ikke noe særlig mening å si at det er ekstra farlig med H-bomben, men den er vanskeligere å lage, så det betyr jo at Nord-Korea har gjort et teknologisk skritt fremover (og man kan lage enda kraftigere bomber med fusjon, men de er sykt kraftige uansett, liksom - se punkt 7 og 10)
  7. rent personlig syns jeg ikke det er såååå mye verre at de (kanskje) har H-bombe - jeg syns det er mye verre å gå fra ingen atombombe til konvensjonell atombombe enn det det er å gå fra konvensjonell atombombe til fusjonsbombe (det skumle er at de HAR atomvåpen, ikke egentlig hvor kraftig de våpnene er)
  8. Nord-Korea påstår selv at dette er en H-bombe, men det eneste vi egentlig vet med en viss sikkerhet er styrken på skjelvet og hva dette tilsvarer i sprengkraft (forskjellige kilder gir litt forskjellige svar her, men det ligger i sprengraft ca 120-500 ktonn TNT)
  9. det skjer på en måte flere ting i en H-bombeeksplosjon; først så er det en vanlig eksplosjon som starter alt sammen, så begynner de fissile materialet å fisjonere, så blir det varmt nok til at hydrogenet kan fusjonere, og så blir det masse mer nøytroner slik at masse mer fissilt materiale kan fisjonere = masse masse frigjort energi. Figuren under viser hvordan flere nøytroner gir flere fisjoner (og sammenlikner med hva som skjer i vanlig kjernebrensel), så da skjønner man jo at hvis man får feks 2 ekstra nøytroner ekstra per fisjon (som da kommer fra fusjon) så blir reaksjonen enda mer sinnsyk enda mye fortere
  10. jeg mener det spiller ingen rolle hva slags type atomvåpen det er snakk om: den bomben som la Hiroshima i grus var en "enkel" fisjonsbombe av uran, med en sprengkraft på ca 15 ktonn TNT. Samme hva slags reaksjoner som foregår i den siste bomben til koko-Kim så er sprengkraften i størrelsesorden 10 ganger så kraftig, i tillegg hadde de det gøy med å teste langdistansemissiler (som kan bære atomstridshoder) nå nylig - dét er ikke så veldig hyggelig...

 


Forresten, jeg må bare si noe nå når det plutselig er masse greier rundt atomvåpen igjen: jeg er faktisk imponert over veldig mange journalister! De tilhører jo en sånn gruppe som får en del pes, og noe kritikk er selvsagt berettiget (feks når man ikke stiller kritiske spørsmål til folk som bent frem lurer folk, aka alternativbransjen), men så er det også masse masse bra!

Spørsmålene de stiller er bra (om fagfelt de i utgangspunktet kanskje nesten ikke kan noe om, men bare plutselig må hive seg rundt og skrive om), og jeg tror ikke jeg kunne stilt gode, tekniske spørsmål et annet fagfelt enn mitt eget... Så et lite ♥ til alle flinke journalister der ute, det er (så å si) alltid hyggelig å prate med dere!


♥♥♥

1

 

I dag fikk jeg endelig somlet meg til å sende de oppdaterte figurene (4 stykker), pluss manuset med de aller siste rettingene til PRC (journalen jeg skal publisere i), og for en drøy time siden fikk jeg denne mailen:

 

Nå burde det være veldig smooth sailing fram til publisering...! Da kan jeg endelig fortelle litt mer om resultatene i denne artikkelen også, og det gleder jeg meg til, for de er spennende 🙂 Jeg kan si så mye som at vi aldri planla å studere det vi har studert i denne artikkelen - resultatene er fra såkalte "parasittiske data". Sånt syns jeg er gøy, da!


Nå er det finstrimlet, smørstekt kål og kylling, en episode av 13 reasons why, og så nattinatt - jeg er trøtt som en strømpe. Det er nøyaktig som forventet, og da er det mye lettere å akseptere. Så da sier jeg god natt nå, jeg ♥

 

Hei fredag ♥

Nå fikk jeg akkurat en veldig god beskjed: Artikkelen min (vår) om prompt fission gamma rays (dvs, om den gammastrålingen som sendes ut i det øyeblikket én tung kjerne splittes og blir til to) er godkjent for publisering i Physical Review C. Sånn så mailen jeg akkurat åpnet opp ut:

 

Som dere vet så er jeg fremdeles preget av hele doktorgrads/disputas-opplegget, og tappet for energi. Da er det jo sånn at man dessverre lett føler seg "mislykket" (nei, jeg mener det ikke bokstavelig, og jeg vet at jeg sikkert strengt tatt ikke burde si det høyt en gang - merk altså anførselstegnene rundt ordet mislykket),  og da kjennes det litt EKSTRA godt å få denne gode beskjeden. Dette er absolutt en skikkelig bra måte å avslutte arbeidsuken på, altså!

Jeg har jo i lang tid (tror jeg skrev om det på bloggen for første gang for tre år siden, eller noe) hatt en sånn greie at jeg skulle belønne meg ved forskjellige milepæler - altså belønning for å ha levert/fått godjent avhandlingen (da kjøpte jeg meg mitt første par med Louboutins), belønning for doktorgraden, og belønning for publisering. Planen har vært at jeg skullekjøpe meg bunad når doktorgraden var i boks, og nå som denne artikkelen blir publisert er det jo i alle fall ikke noe å lure på en gang...:) 17. mai neste år kommer jeg til å tilbringe i den nydelige Oslo-jubileumsdrakten - den er bare helt fantastisk nydelig, så det gleder jeg meg virkelig til. Planen er at jeg skal begynne med å få sydd stakken, og så skal jeg bare kjøpe meg en enkel bomullsskjorte. Deretter skal jeg ønske meg alt det flotte tilbehøret til jul og bursdager fremover. Det at jeg må "samle" litt før jeg har fullt utstyr tror jeg bare kommer til å kjennes godt; for det er jo noe i det at ting du har jobbet og "slitt" litt for blir jo bare ekstra stas 😉

 


Ellers driver jeg og forbereder morgendagens foredrag på Frokostkjelleren, ifbm UiO-festivalen. Selv om det av en eller annen grunn står "for studenter" på UiO sine nettsider, så er dette foredraget åpent for absolutt alle. Velkommen ♥

 

2

 

I går ble March for Science avholdt mer en 600 steder rundt omkring i verden - blant annet i Oslo. Det ble en super dag, med mange oppmøtte, og god stemning. Selv holdt jeg appell foran Storitnget, og jeg valgte å snakke om forskningsformidling (det er vel lurt å fokusere på en hjertesak i en slik anledning, er det ikke? 😉 ). Flere har allerede etterspurt appellen min, og her er den:

 

Politiske beslutninger bør tas på bakgrunn av vitenskap og fakta – ikke følelser og/eller såkalte alternative fakta. Så hvordan ender vi da opp med politikere som tilsynelatende ikke bryr seg om vitenskap, eller ikke skjønner at det er noe som heter fakta, som er sanne uavhengig av om du liker dem eller ikke?

La oss være ærlige: Politikere holder jo ikke bare på helt på egen hånd. De representerer oss alle – det er våre folkevalgte. Hvis folket føler at kjernekraft er dumt, at månen er en gul ost, at vaksiner gir autisme, at alt som er naturlig er superbra, og at genmodifisering er djevelens verk… vel, med mindre vi ser på politikerne som en type opphøyde vesener, som skal styre over oss idioter av en befolkning, er det ikke da politikernes jobb å følge opp disse følelsene?

Skal vi ha politikere som bryr seg om vitenskap, så må vi ha en befolkning som bryr seg om vitenskap!

 Men hvorfor skal egentlig folket bry seg om de sære tingene som skjer ved universitetene? Bry seg om de tekstene vi – forskerne - skriver som er komplett uforståelige for alle bortsett fra, i beste fall, noen tusen fagfeller rundt omkring i verden?

Jeg forstår vaksineskeptikeren. Fordi språket fra antivaxx-propagandaen er krystallklart. De sier: vaksiner inneholder farlige stoffer, de virker ikke, de gir barnet ditt autisme.

Det er et enormt gap mellom de konservative, vitenskapelige artiklene, og de tydelige rett frem-budskapene man får servert av feks alternativindustrien. Språket til vitenskapen tar så mange forbehold at budskapet (nesten) forsvinner.

Jeg mener vi ikke kan være fornøyde ”bare” med å skrive for våre fagfeller: Vi må også formidle forskningen vår til ikke-eksperter – folk flest. Vi må gjøre forskningen tilgjengelig - Med tydelig budskap; klart og rett frem. Og selv om det å uttrykke seg ved hjelp av likninger er den klareste måten for eksempel jeg som fysiker kan uttrykke meg på for mine fagfeller, er det stikk motsatte tilfellet hvis jeg skal nå ut til flest mulig…

Dessverre får vi ikke betalt for å drive med forskningsformidling, men vi burde tenke nøye over at personlig forskningsformidling blir ekte – den personlige formidleren blir et menneske - en man kan relatere til, en man vil lytte til.

Tidene har forandret seg: det holder ikke å stå ”bak kateteret i din hvite frakk”, og bare mene at vi har forsket, vi har publisert, det holder, og du skal tro på oss.

Kjære forskere: Fortell verden hvorfor du gidder å jobbe ræva av deg for å finne ut av hvordan alt henger sammen. Fortell om hva du driver med, hvordan du jobber, og hvorfor du gjør det.

Del lidenskapen din!

For å få politikere som tar forskning, vitenskap og fakta på alvor, må vi ha en befolkning som tar forskning, vitenskap og fakta på alvor!

Og her burde vi kjenne på vårt samfunnsansvar!

 


Alle de fine bildene er tatt av Kathrine Frey Frøslie

 

Påsken er over, og hverdagen er i gang for fullt. Hverdagen for meg består blant annet i et veldig spennende oppdrag nå førstkommende lørdag: Jeg skal nemlig holde en av appellene i forbindelse med March for Science! Dette er jeg veldig stolt og spent over - jeg ser det som en ære å bli spurt om å være en av appellantene, og jeg sitter i skrivende stund og vrir hjernen for hvordan jeg best skal bruke de 3 minuttene jeg har til rådighet... Appellen er altså på ingen måte ferdigskrevet, men jeg kan si så mye at jeg kommer innom elementer fra TEDxLeRosey-foredraget mitt, i tillegg til generell forskningsformidling (ansvaret jeg mener forskere selv har), og avstanden som er mellom våre vitenskapelige artikler (som i stor grad publiseres bak betalingsmurer slik at de som faktisk betaler for forskningen ikke får tilgang til den) og overskriftene i media/på nett. *Puh* Mye å ta tak i altså - men det er sånn jeg liker det 😉

Facebook kan du lese mer om programmet; når, hvor og hva, men jeg kan jo si at jeg skal snakke ca klokken 16:30 foran Stortinget. For meg er vitenskap, og kunnskap om vitenskap i befolkningen helt essensielt i et moderne samfunn, og hvis jeg skal velge én grunn til at jeg deltar på denne marekringen må det nok være at jeg går for demokrati. Jeg vil oppfordre alle til å være med å stå opp for kunnskap og vitenskap denne dagen, og håper virkelig vi sees!

 

 

3

 

Ok, her starter uken med litt frustrasjon. Jeg blir nemlig sprø, fordi jeg aldri lærer. Derfor skal jeg dele min dyrekjøpte erfaring med dere, så dere kanskje slipper å lære the hard way 😉

Dette går til deg som skal presentere et eller annet, en eller anne form for data eller resultater, som figurer. Typisk master eller PhD - eller helt andre områder der man skal lage figurer og alt skal være FRYKTELIG NØYAKTIG OG SKIKKELIG HELE TIDEN... :

Du skal aldri lage en figur bare én gang!

Garantert. Du kommer til å glemme noe, eller se at figuren ikke er skarp nok, eller du vil fjerne noe, eller tallene burde være større, eller hva som helst. Og når du har rettet på dette én gang så ser du at tallene fremdeles ikke er store nok, eller kanskje figuren skulle være mer kvadratisk, eller kanskje du skulle ha bold skrift fordi det blir tydeligere, eller du har rett og slett gjort noe feil. Og når du skriver artikler med andre så kommer garantert en av medforfatterne til å være misfornøyd, og så er kanskje journalen ikke fornøyd, fordi du ikke hadde tatt hensyn til at figuren skal funke i svart/hvitt (hvilket i mine øyne er et idiotisk krav i dag…!). Også er det ganske sikkert at du ikke legger merke til alle disse tingene som burde være endret i figuren din den første gangen du sitter ned med den - det kan gjerne gå både uker og måneder i mellom (og du har egentig nok med å prøve å huske hvor i all verden du har lagret den DUMME FIGUREN).

Og så kan du sette repeat på dette hendelsesforløpet et par ganger 😛

Det virker kanskje som en bagatell, men altså – dere aner ikke. Det å hele tiden begynne mer eller mindre på scratch med figurer. Såh, moralen er: Lag et script som fikser alt, så du bare kan gå inn i dette for å gjøre småforandringer, eller hvis du bruker for eksempel power point til å fikse på figurer, så ta i alle fall å lagre power point-filen, og ikke bare som et bilde… Du kommer garantert til å være glad for dette senere – jeg LOVER!!! (Jeg bruker aldri tre utropstegn, men nå måtte jeg faktisk.)

 

Grunnen til at jeg river meg i håret nå er denne figuren, som jeg så flott og freidig har satt in avhandlingen min. Også kommer rapporten fra komiteen, da, og de bare eeh, det skal vel ikke være arbitrary units (a.u)? Hvilket de selvsagt har helt rett i. Og jeg må da starte på nytt med å produsere figuren uten pilene på (dette er ikke det ALLER verste, men det er disse tingene som summerer seg opp og blir mye pes).

Så, for å gjøre det klart: Du skal aldri lage en figur bare én gang. Du skal ALDRI lage en figur bare én gang. Du. Skal. Aldri. Lage. En. Figur. Bare. Én. Gang.

Ok, I think I made my point clear…;)


Endelig har halvparten av tiden Anders skal være borte gått; i morgen har han vært borte i 4 uker, og det er under 3 uker til han kommer hjem igjen. Det blir fint, for jeg fungerer ikke sånn kjempebra uten ham - og det er ikke bare fordi han vekker meg hver morgen med kaffe på sengen ♥

1

 

Nå som Anders er borte er plutselig planlegging enda viktigere enn vanlig. Heldigvis har Alexandra blitt så stor nå (hun fylte jo 7 for bare noen uker siden) at hun feks går hjem alene - noe som gjør hverdagen enklere for meg, siden jeg slipper den stressende følelsen man får når man står på jobb, er midt i en spennende og viktig samtale, ser på klokken, og bare shiiit, jeg skulle ha dratt for 5 minutter siden for å være sikker på å rekke frem til AKS før det stenger...! Men planlegging må uansett til, og det er jo ikke som om jeg har mindre å gjøre nå som disputasen nærmer seg (jeg har laget et eget event for den HER). Denne uken skal og må jeg:

♥ intervjues til Titan (uio.no) 

♥ sende fra meg artikkel 2 til medforfattere (jeg bare MÅ få det ut nå - dette har tatt så lang tid at det begynner å bli latterlig...) 

♥ i et spennende møte hos Google 

♥ rette opp kommentarene fra komiteen i avhandlingen

♥ ordne med logo for det nye senteret for fremragende utdanning som vi har fått - Centre for Computing in Science Education (CCSE)

♥ til Trondheim og holde foredrag på PhD-party; det blir utrolig hyggelig, og jeg bare håper så inderlig at jeg får flere av jentene som kommer dit til å tenke at det kunne vært veldig kult å velge å ta en PhD!

♥ møte en jente som hørte meg holde foredrag da jeg var i Mo i Rana - hun har vinterferie fra skolen, og kommer på besøk til meg på Blindern, og det blir så kos

♥ skrive ferdig tekst for Tidsskrift for den Norske Legeforening

♥ skrive ferdig utkast til en annen tekst jeg skal skrive

♥ lage utkast for PhD/disputas-foredraget mitt

♥  søke jobb

♥ sende inn skjemaer og bilde til Instituttet (jeg kommer til å gå for en av selfiene - jeg bare MÅ)

♥ dra på forelesninger og fortelle studentene at de burde søke om sommerjobb på Fysisk Institutt (de kan være med å jobbe med forskning!)

Jeg tror egentlig dette er mer enn nok for hele uken, for i tillegg så kommer jo alle ting som tar tid, som mail, telefoner, osv osv...jobb, liksom.

// bilde fra KK om flinke piker - jeg vil gjerne være flink pike/dame/menneske


Forresten, det er lov å si man er stolt, sant? Vel, jeg sier det: Jeg er stolt over ting jeg har blitt bedt om å gjøre (og trooor jeg har gjennomført bra), som liksom ikke er innenfor kjernekompetansen min - altså fysikk generelt og kjernefysikk spesielt. Jeg er for eksempel stolt over å ha blitt bedt som å skrive for Sykepleien, holde tale under årsmiddagen til NHO, holde foredrag for CISCO sitt arrangement "Women of Impact" om halvannen uke; og nå er det altså Tidsskrift for den Norske Legeforeningen. Jeg elsker å få lov til å ha en stemme, gjennom foredrag og tekster - det føles veldig meningsfylt og gøy! Selv om disse tingene selvsagt tar en god del tid, og jeg kanskje må bli flinkere til å begrense meg litt innimellom...heldigvis er de to siste ukene før disputas holdt hellige, og etter disputasen er det påske, så jeg får litt hviletid før det er nye prosjekter som står for tur.

Uansett, planlegging og lister er alfa omega. God, ny uke, alle!

 

 

2

God romjul alle fine ❤
Nå er det en måned siden forrige innlegg (#dårligsamvittighet), og forklaringen er nå som før: jeg er i PhD-innspurtsboblen, og her er det så å si kun jeg som eksisterer (og de få andre tingene jeg faktisk MÅ gjøre, som feks feire jul med Alexandra).
Nå er det veeelidg kort tid til denne avhandlingen skal leveres, og med tre dager helt fri (lille julaften, julaften og første juledag) er stresset ikke akkurat mindre enn det var. Heldigvis var jeg på Blindern og møtte veileder-Sunniva i går, så nå er den siste artikkelen min endelig i ganske god shape igjen. Det vil si, god nok til at den er en sammenhengende all right tekst som kan gå inn i avhandlingen.
Jeg er også heldig som har Vibeke (aka. Mattedama) som sitter og leser elektromagnetisme, så vi er ganske så dream team om dagen - såååå mye bedre å sitte sammen med noen når du må jobbe dagen lang mens alle andre har fri og koser seg.
Men over til tittelen: Til jul fikk jeg en flaske rosa Veuve Clicquot, og den skal ikke drikkes i romjulen, eller på nyttåraften - den skal spares til den dagen jeg har levert! Og det nærmer seg, dere, selv om jeg ikke egentlig tror helt på det selv ennå. Dette er virkelig et tilfelle av "så nær, men, akk, så fjernt"... Gleder meg til akkurat den flasken skal poppes! Når den er tom skal den få gå inn i "samlingen" av tomme Champagne-flasker, sammen med den jeg drakk den dagen jeg overtok leiligheten, og den jeg drakk den dagen jeg flyttet inn - det blir fint 🙂
Vel, nå er det nesten kvelden her i Rose-slottet; jeg har pusset tenner og krøpet under dynen, og nå skal jeg bare jobbe meg raskt gjennom utkastet til konklusjonen på avhandlingen, og så må jeg se på en tale jeg skal holde nå rett over nyttår.
God natt, vi snakkes snart igjen ❤