2

Today is a beautiful Tuesday here in Oslo, and I just have to say a little bit about the safety of a nuclear power plant! I want to share an excerpt of a text written by someone that knows more about this particular theme than I do - Gianni Petrangeli, who has written the textbook Nuclear Safety (I have highlighted some of the points):

"Is it possible to conclude that a nuclear power plant is safe and, if it is, what are the conditions which make this conclusion possible?
The answer to the first question is: 'Yes, it is possible'. 

The conditions for such a conclusion to be valid are:

  1. the plant has been built within a legal framework that provides for the regulation of nuclear activities and for the clear assignment of safety responsibilities
  2. the plant site has been chosen by a competent organization, following the stringent safety and radiation protection criteria internationally available
  3. the plant has been conceived, designed and built following the best internationally available criteria and standards important for safety and for radiation protection (with all financial means necessary to obtain an excellent result)
  4. the  whole process has been submitted to the surveillance of an independent control body, capable (as far as possible) of foreseeing the possible technical licensing problems before it's too late to solve them
  5. everyone involved in the construction, the control and the operation of the plant are permeated by a genuine safety culture
  6. everyone involved have been trained to the best professional standards with continuing professional development schemes
  7. operation is performed in connection with national and international organizations which have the aim of collecting and disseminating operating experience thoroughly and quickly
  8. the plant is operated within an industrial system with a sufficient reserve of electric power 
  9. working conditions for plant operators are conducive to solving problems, and the psychological atmosphere in the plant is marked by alacrity and by serenity at the same time"
----------------------------------------------------------------------------

When all of these nine criteria are met (I shortened some of them, so in the original text they are more comprehensive), then you can claim that a nuclear power plant is safe.

Was Chernobyl "safe"? NO, NOT AT ALL! I know for sure that Chernobyl broke the conditions, and definitely could not be concluded to be a "safe" plant.

Was Fukushima "safe"? To be honest, I'm actually not 100% sure of how well Fukushima met these 9 criteria...
The thing about the Fukushima accident was that it was caused by a "freak event" - a natural disaster that magnitude is very hard to foresee, since you can't foresee everything. If you could, none would have died from the earth quake and tsunami that hit Japan on the 11th of March 2011, but yet they did - but if you argue that since this natural disaster did happen, and therefore nuclear power isn't safe, you're really also arguing that Japan is an unsafe country to live in...
It's not like they din't foresee tsunamis on the coast of Japan, but they didn't expect them to be as big. So what if they had foreseen a 14 meter tsunami, and they were protected against that, but then a 15 meter tsunami hit them instead? Nothing is ever (100%) safe, and at some point you have to say this is as safe as it gets. Remember: it's always a piece of cake to say after something's happened that they should have done it differently...! 
But was Fukushima as safe as it gets? Maybe not. Maybe the plant site (point 2) wasn't 100% ideal, maybe the plant didn't have sufficient reserve of electric power (point 8). Can we then conclude that nuclear power isn't safe at all? No.

------------------------------------------------------------------------------

Have a fabulous, sunny day everyone! I'm going to get Alexandra in kindergarden very soon, and then we're going to get our nails done #motherdaughtertime <3


2

På tirsdag var jeg og snakket jeg for NFFJ (norske forskningsjournalister), på deres årsmøte. Det  var veldig hyggelig å bli invitert, og å snakke om mitt forhold til forskningsformidling; hvorfor jeg velger å bruke så mye tid på det, til tross for at jeg vet at det på mange måter er "å skyte meg selv i foten" dersom jeg ønsker å fortsette med forskning i akademia (mitt døgn har heller ikke mer enn 24 timer, og hvis jeg bruker en stor andel av den tilgjengelige tiden på noe som ikke er forskning blir det naturlig nok mindre tid til forskning, og dermed mindre forskning på CVen min, som er den som vil avgjøre skjebnen i akademia 😛 ), og hvordan jeg gjør det (rosablogg om kjernefysikk og forksning og sånn er liksom ikke helt standard). I denne sammenhengen fortalte jeg selvsagt "historien" bak bloggen. I den historien spiller Fukushima-ulykken en stor rolle, siden det var da jeg for første gang virkelig ble kastet inn i det å være en fagperson som kunne noe om et tema som plutselig ble veldig aktuelt.
For 3 år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten om det jeg mener var et strålehysteri angående Fukushima, og siden det var 5 år siden ulykken forrige fredag har jeg lyst til å dele teksten min her - den gjelder fremdeles, og jeg er stolt av den.

Jeg skulle virkelig ønske jeg fikk tid til å gjøre mer av denne typen formidling, men nå om dagen brukes tiden på phd, blogg, og foredrag (og noen ganger radio) - håper veldig at jeg skal få skrevet mer i feks Aftenposten når jeg bare blir ferdig med denne avhandlingen min!
Ok, here goes:

Da jordskjelv og tsunami drepte titusener i Japan, skiftet mediene raskt fokus fra naturens ødeleggelser til problemene ved Fukushimakraftverket. Men ingen døde av stråling.
Da jeg nylig leste en avisartikkel om katastrofen i Fukushima var det som å være tilbake i de første dagene etter 11. mars 2011. Denne uken er det to år siden naturkatastrofen inntraff, og ennå er jeg ikke kommet helt over medienes behandling av denne saken.
Japan ble rammet av et jordskjelv hundre ganger kraftigere enn Haiti-jordskjelvet, etterfulgt av "tusenårsbølgen". Kombinasjonen av jordskjelvet og tsunamien var katastrofal; tusenvis av mennesker døde, og det tok ikke lang tid før jeg via ulike mediekanaler også plukket opp at det var problemer ved Fukushima-kraftverket. Til å begynne med tenkte jeg lite over det – mediene blåser slike ting ut av proporsjoner hele tiden, uansett. Snart skjønner jeg allikevel at denne gangen er det alvorlig, men er det så stort som mediene skal ha det til?!

Bombardert av svada

"ATOM" er skrevet i krigstyper på forsiden av avisene – komplett tabloid med radioaktivitetstegnet inne i O-en. Det skrives nesten ikke om alle menneskene som er døde eller savnet etter jordskjelvet og tsunamien. Bryr ikke folk seg om alle menneskene som lider etter naturkatastrofen? Eller vet de ikke bedre? Tror de at problemene ved Fukushima-kraftverket er det verste som kan skje, ikke bare for den japanske befolkningen, men for hele verden?Jeg forsøker å følge med i det jeg anser som "pålitelige" kilder, som det internasjonale atomenergibyrået, men det er vanskelig, for jeg blir bombardert av svada fra så å si alle medier, fra alle kanter.

Radiofobi – frykten for det ukjente

Hva er det som er så spesielt skummelt med radioaktivitet og stråling? Jeg skjønner det jo, egentlig, når jeg vil. Ioniserende stråling som tas opp i kroppen er skadelig – i store mengder. Strålingen er usynlig, kan ikke føles, kan ikke luktes og kan ikke smakes. Man har sett skrekkbilder og er blitt fortalt at dette er KJEMPEFARLIG. Utover dette er kunnskapsnivået stort sett lavt, og strålingens faktiske virkemåte er ukjent for de fleste. Det må rett og slett være frykten for det ukjente.
Stråling er naturlig, og vi er utsatt for stråling hele tiden. Vi er faktisk radioaktive selv – helt naturlig. Skal man være hysterisk og vanskelig så kan man begynne å regne på hvilken ekstra stråledose man får ved å oppholde seg i en menneskemengde, kontra å være for seg selv. Det kan til og med settes tall på hvilken ekstra stråledose du får ved å dele seng med et annet menneske.

Mer stråling i Norge

Min «favoritthistorie» når det kommer til radiofobi og misforståelser, er den om journalistene som rømte fra Tokyo og hjem til Norge da det ble påvist høyere strålenivåer enn normalt der, på grunn av Fukushima-ulykken. Saken er bare den at strålenivået i Japan og Tokyo vanligvis er veldig lavt, under verdenssnittet, mens det i Norge er høyere enn verdenssnittet. Dermed dro journalistene tilbake til et miljø der de ble utsatt for høyere stråledoser enn om de var blitt værende i Tokyo.
Det som også nesten er tragikomisk er at journalistene fikk en ekstra stråledose ved å fly hjem fra Japan. Faktisk tilsvarer den stråledosen man får ved å fly Oslo-Tokyo tur/retur ca. fire ganger den årlige tilleggsdosen gjennomsnittsnordmannen får etter Tsjernobyl-ulykken; begge deler er dog fortsatt små doser, og ufarlige.

ALARA-prinsippet

Det er ikke bare strålingens effekter som er ukjent for folk flest; også grenseverdier og hva disse betyr er ukjent. Innen strålevern – ok, ikke så sexy, men viktig – gjelder det såkalte ALARA-prinsippet. ALARA er kort forAs Low As Reasonably Achieveable – “så lavt som rimelig mulig”, og ikke “så høyt som det er trygt”. Dette er en stor og viktig forskjell, som ikke blir kommunisert, antageligvis fordi dette er ukjent for så å si alle utenom fagfolk.
Jeg som er kjernefysiker og jobber med radioaktive stoffer har lov til å bli utsatt for 20 ganger mer stråling pr. år (20 millisievert), enn det en «privatperson» har lov til (1 millisievert). Om nødvendig kan jeg motta en dose som er 50 ganger høyere enn det en privatperson ifølge lovverket har anledning til, i løpet av ett år.
Dette er absolutt ikke fordi jeg er superwoman, som tåler 50 ganger større påkjenninger enn en hvilken som helst annen person, eller at jeg ikke bryr meg om min egen helse og ofrer alt for vitenskapen. (Altså, jeg elsker stort sett jobben min, men jeg er ikke interessert i å korte ned min forventede levealder av den grunn).
Årsaken til at jeg og mine kolleger har andre dosegrenser enn resten av befolkningen er nettopp ALARA: For befolkningen generelt er det enkelt og greit å si at de nesten ikke skal motta noen ekstra stråledose, mens for oss som er yrkesutsatte så er dette veldig upraktisk. Dosegrensene er altså satt så lavt som rimelig mulig – uten at det er noen grunn til å vente at for eksempel dobbel dose vil være skadelig.

Uetiske skremselspropaganda

Min ville gjetning er at dersom en privatperson hadde fått en stråledose på 50 millisievert så ville avisforsidene hatt overskrifter omtrent som dette: «KVINNE MOTTOK 50 GANGER HØYERE STRÅLEDOSE ENN ALARMGRENSEN!», og de ville sikkert solgt godt den dagen. I virkeligheten betyr det «bare» at hun har fått den samme stråledosen som jeg kunne ha fått på et år, uten at det hadde vært noe voldsomt spesielt med dét.
Mediene er definitivt med på å fyre opp under folks frykt; enten det er frykten for å få hjerteinfarkt, miste potensen eller bli feit. Eller for stråling.
Jeg skjønner at ATOM selger; og selvsagt er det ikke bra at et kjernekraftverk blir satt ut av spill på denne måten. En så alvorlig ulykke som den ved Fukushima-kraftverket skal på ingen måte bagatelliseres, men vi er nødt til å holde tungen rett i munnen. Det må være fakta og rasjonalitet som skal gjelde, ikke følelser og radiofobi.
Det blir fullstendig galt når mediene nærmest ignorerer at titusenvis av mennesker er døde eller savnet, bare for å skrive dommedagsprofetier som skal skape oppmerksomhet og selge mediet til lesere og annonsører.
PS: Siste setning var egentlig "...å skrive dommedagsprofetier i klikkhoringas tjeneste", og min opprinnelige tittel var "Frykt og avsky i Fukushima" 😉

6

Happy Monday peeps, hope you all had a great weekend <3
I have to start this day with a blogpost I started on Friday, but unfortunately didn't have time to finish...:/ Friday was March 11 - marking the five year anniversary of the Fukushima accident. 
This accident is actually more or less the reason why I started blogging, and to really care about outreach of science. I saw how scared people were, even here in Norway, and my "medicine" to that are facts and knowledge. (This is also the way I tried to "comfort" my mother when she had radiation treatment; telling her everything I knew about radiation and doses and biological effects and so on... Don't know if it really helped for her, but it "helped" for me, since it was the only thing I could do.)

So I wanted to give you ten facts about Fukushima on Friday, but instead you'll get it now:
  1. On the 11th of March, 2011, Japan was struck by a "triple catastrophe": massive earthquake (9 on the Richter scale) that lead to an enormous tsunami, that both lead to the accident at the Fukushima nuclear power plant (NPP)
  2. The Fukushima NPP reacted exactly as it was supposed to during an earthquake: the control-rods went into the reactor and shut it all down (stopped all the fission reactions in the fuel) - it was actually what you could call a "flawless automatic shutdown"
  3. When a reactor is shut down, with all the control- and scram-rods inside it, it can't start again - so there is no (and it wasn't) danger for a chain reaction out of control (which is what happened in Chernobyl - an accident extremely different from this accident), but you still have all the fuel, which is radioactive, inside the reactor and this needs to be cooled. Even though the chain reaction has stopped, and heat caused by radioactivity isn't a big factor compared the hat that actually comes from fission (around 10% of the total), it's still more than enough that it will be extremely hot if it isn't continuously cooled properly.
  4. To cool something you need a medium that can carry away the heat, like water, and you need that medium/water to flow. After the earthquake and the shutdown of the reactor, this wasn't a problem, since there were diesel generators that came online and operated the coolant pumps - so that water was flowing and cooling and doing it's job.
  5. So part one of the triple catastrophe was the earthquake (and it killed a lot of people), but then the tsunami came (and it killed a lot of people), as part number two, and it immediately caused part three of the accident; wiping out the diesel generators. After this there were only some backup batteries, but they didn't last for long, and then there were no more cooling pumps, and in my opinion this is when the real problem at Fukushima started. 
  6. No pumps = no flow of cooling medium/water = no cooling anymore = fuel rods heat. In nuclear engineering language this is called a  loss-of-flow accident (short: LOFA), a little bit similar to the accident at Three Mile Island in 1979.
  7. Since the fuel rods are radioactive they produce heat, and since there are no cooling, they become extremely hot; and if the water then comes in contact with the zirconium cladding of the fuel (which it did), free hydrogen is produced from the water (there is a lot of hydrogen in water). 
  8. Hydrogen is an explosive gas, and when it came out of the reactor tank it exploded. Such an explosion is definitely not a good sign, but I believe it looks even worse for some than it actually was... This was NOT a nuclear explosion. What blew up was NOT the reactor tank, but the building around it. 
  9. Since it became so hot inside the reactor, the fuel melted (which is what we call a melt-down), and then radioactive materials were released from the inside of the fuel to the water (normally, there are no radioactive materials in the cooling water that flows around the fuel rods).
  10. No one died of radiation from Fukushima.

I realise it's impossible to only give 10 facts about this accident, and I will continue very soon (Friday perhaps....? 😉 ). 
Now it's time to prepare for a talk I'm giving tomorrow, for a small bunch of science journalists, then I have to look at my actual PhD thesis - which is on the plan this week...

2

God morgen fra Rose-slottet! Jeg er ENDELIG hjemme hos meg selv igjen etter nesten to uker vekk; Tokyo og Tromsø, og det var sååå deilig å hente A i barnehagen i går, dra hjem til oss selv, sette på nye filmer som hun hadde ønsket seg, og sitte sammen og spise pannekaker <3
Jeg var helt utkjørt i går, og vi sovnet faktisk sammen i sengen min, før klokken åtte - haha - men resultatet er selvsagt at jeg spratt opp klokken 5 i dag - 100% uthvilt - og dermed kunne jeg starte dagen superrolig, med en stor kopp te og titting på noen av bildene fra Japan.
Et av de store øyeblikkene (Hiroshima var aller størst) for meg var da vi ved en tilfeldighet havnet på en slags robot-utstilling, da vi egentlig skulle til toppen av SkyTree og filme Tokyo-utsikt, men gikk litt feil, og oppdaget dessuten at vi var for sent ute til å komme oss til toppen den dagen. Utstillingen virket først ganske kjedelig, helt til jeg begynte å lese litt nøyere om hva det var jeg egentlig sto og så på...for denne roboten ser kanskje ikke så tøff ut, men da jeg skjønte at dette var en robot som bel utviklet og brukt på Fukushima-kraftverket, ble jeg helt vill og jeg løp ut til Julie og Johann som sto ute og filmet akkurat da, og ropte "Julie, Julie, Julie - Nukushima Fuklear Power Plant - eeeh, Fukushima Fukushima!", og skremte dermed vettet av Julie 😛
Rosemary  Rescue Robot

vi kom oss aldri opp i SkyTree - men jeg kunne ikke ha brydd meg mindre 😉
Ute skinner heldigvis solen, og det er ikke spor av snø (sjokk i går; fra deilig sommertemperatur i Tokyo, til bare så vidt varmegrader og SNØ i Tromsø), og nå er det påkledning av liten og stor før det bærere opp til Blindern og møter og forberedelse av foredrag i Fredrikstad i morgen. Håper alle får en deilig, strålende (både ioniserende og ikke-ioniserende) onsdag <3<3<3

2

Goood morgen, elsker det deilige lyset ute, og det faktum at det ikke er iskaldt <3 Også elsker jeg å sitte sammenkrøpet i den lille sofaen min, iført (rosa) kosedress, pc i fanget, og kaffe i koppen (rosa).
Som jeg avsluttet med å si i går, så var det 3 år siden Fukushima-ulykken, og dermed er det vel på en måte 3 år siden det tok fullstendig av i media i dag - og da passer det fint med en liten reprise til 😉 Dessuten er det nøyaktig ett år siden jeg hadde denne kronikken på trykk; så dobbeltjubileum, med andre ord. "Dødsatomer selger best", eller "Tabloidstråling og dødsatomer", som var originaltittelen, handler om strålingshysteri og Fukushima og sånn (media "glemte" fort at titusener av mennesker var døde/savnet/led etter jordskjelvet og tsuniamien, da de kunne klistre opp ATOM med radioaktivitetstegn inni O-en):
Dagbladet i dagene etter 11. mars 2011

Da jordskjelv og tsunami drepte titusener i Japan, skiftet mediene raskt fokus fra naturens ødeleggelser til problemene ved Fukushimakraftverket. Men ingen døde av stråling.

Da jeg nylig leste en avisartikkel om katastrofen i Fukushima var det som å være tilbake i de første dagene etter 11. mars 2011. Denne uken er det to år siden naturkatastrofen inntraff, og ennå er jeg ikke kommet helt over medienes behandling av denne saken.

Japan ble rammet av et jordskjelv hundre ganger kraftigere enn Haiti-jordskjelvet, etterfulgt av "tusenårsbølgen". Kombinasjonen av jordskjelvet og tsunamien var katastrofal; tusenvis av mennesker døde, og det tok ikke lang tid før jeg via ulike mediekanaler også plukket opp at det var problemer ved Fukushima-kraftverket. Til å begynne med tenkte jeg lite over det – mediene blåser slike ting ut av proporsjoner hele tiden, uansett. Snart skjønner jeg allikevel at denne gangen er det alvorlig, men er det så stort som mediene skal ha det til?!

Bombardert av svada

Jeg forsøker å følge med i det jeg anser som "pålitelige" kilder, som det internasjonale atomenergibyrået, men det er vanskelig, for jeg blir bombardert av svada fra så å si alle medier, fra alle kanter.

"ATOM" er skrevet i krigstyper på forsiden av avisene – komplett tabloid med radioaktivitetstegnet inne i O-en. Det skrives nesten ikke om alle menneskene som er døde eller savnet etter jordskjelvet og tsunamien. Bryr ikke folk seg om alle menneskene som lider etter naturkatastrofen? Eller vet de ikke bedre? Tror de at problemene ved Fukushima-kraftverket er det verste som kan skje, ikke bare for den japanske befolkningen, men for hele verden?

Radiofobi – frykten for det ukjente

Hva er det som er så spesielt skummelt med radioaktivitet og stråling? Jeg skjønner det jo, egentlig, når jeg vil. Ioniserende stråling som tas opp i kroppen er skadelig – i store mengder. Strålingen er usynlig, kan ikke føles, kan ikke luktes og kan ikke smakes. Man har sett skrekkbilder og er blitt fortalt at dette er KJEMPEFARLIG. Utover dette er kunnskapsnivået stort sett lavt, og s
trålingens faktiske virkemåte er ukjent for de fleste. Det må rett og slett være frykten for det ukjente.
Stråling er naturlig, og vi er utsatt for stråling hele tiden. Vi er faktisk radioaktive selv – helt naturlig. Skal man være hysterisk og vanskelig så kan man begynne å regne på hvilken ekstra stråledose man får ved å oppholde seg i en menneskemengde, kontra å være for seg selv. Det kan til og med settes tall på hvilken ekstra stråledose du får ved å dele seng med et annet menneske.

Mer stråling i Norge

Min «favoritthistorie» når det kommer til radiofobi og misforståelser, er den om journalistene som rømte fra Tokyo og hjem til Norge da det ble påvist høyere strålenivåer enn normalt der, på grunn av Fukushima-ulykken. Saken er bare den at strålenivået i Japan og Tokyo vanligvis er veldig lavt, under verdenssnittet, mens det i Norge er høyere enn verdenssnittet. Dermed dro journalistene tilbake til et miljø der de ble utsatt for høyere stråledoser enn om de var blitt værende i Tokyo.
Det som også nesten er tragikomisk er at journalistene fikk en ekstra stråledose ved å fly hjem fra Japan. Faktisk tilsvarer den stråledosen man får ved å fly Oslo-Tokyo tur/retur ca. fire ganger den årlige tilleggsdosen gjennomsnittsnordmannen får etter Tsjernobyl-ulykken; begge deler er dog fortsatt små doser, og ufarlige.

ALARA-prinsippet

Det er ikke bare strålingens effekter som er ukjent for folk flest; også grenseverdier og hva disse betyr er ukjent. Innen strålevern – ok, ikke så sexy, men viktig – gjelder det såkalte ALARA-prinsippet. ALARA er kort forAs Low As Reasonably Achieveable – “så lavt som rimelig mulig”, og ikke “så høyt som det er trygt”. Dette er en stor og viktig forskjell, som ikke blir kommunisert, antageligvis fordi dette er ukjent for så å si alle utenom fagfolk.
Jeg som er kjernefysiker og jobber med radioaktive stoffer har lov til å bli utsatt for 20 ganger mer stråling pr. år (20 millisievert), enn det en «privatperson» har lov til (1 millisievert). Om nødvendig kan jeg motta en dose som er 50 ganger høyere enn det en privatperson ifølge lovverket har anledning til, i løpet av ett år.
Dette er absolutt ikke fordi jeg er superwoman, som tåler 50 ganger større påkjenninger enn en hvilken som helst annen person, eller at jeg ikke bryr meg om min egen helse og ofrer alt for vitenskapen. (Altså, jeg elsker stort sett jobben min, men jeg er ikke interessert i å korte ned min forventede levealder av den grunn).
Årsaken til at jeg og mine kolleger har andre dosegrenser enn resten av befolkningen er nettopp ALARA: For befolkningen generelt er det enkelt og greit å si at de nesten ikke skal motta noen ekstra stråledose, mens for oss som er yrkesutsatte så er dette veldig upraktisk. Dosegrensene er altså satt så lavt som rimelig mulig – uten at det er noen grunn til å vente at for eksempel dobbel dose vil være skadelig.

Uetiske skremselspropaganda

Min ville gjetning er at dersom en privatperson hadde fått en stråledose på 50 millisievert så ville avisforsidene hatt overskrifter omtrent som dette: «KVINNE MOTTOK 50 GANGER HØYERE STRÅLEDOSE ENN ALARMGRENSEN!», og de ville sikkert solgt godt den dagen. I virkeligheten betyr det «bare» at hun har fått den samme stråledosen som jeg kunne ha fått på et år, uten at det hadde vært noe voldsomt spesielt med dét.
Mediene er definitivt med på å fyre opp under folks frykt; enten det er frykten for å få hjerteinfarkt, miste potensen eller bli feit. Eller for stråling.
Jeg skjønner at ATOM selger; og selvsagt er det ikke bra at et kjernekraftverk blir satt ut av spill på denne måten. En så alvorlig ulykke som den ved Fukushima-kraftverket skal på ingen måte bagatelliseres, men vi er nødt til å holde tungen rett i munnen. Det må være fakta og rasjonalitet som skal gjelde, ikke følelser og radiofobi.
Det blir fullstendig galt når mediene nærmest ignorerer at titusenvis av mennesker er døde eller savnet, bare for å skrive dommedagsprofetier som skal skape oppmerksomhet og selge mediet til lesere og annonsører.
Hva som er "rimelig" er det jo selvsagt kanskje ikke alltid liiike lett å vite, og saken er den at dosegrener og sånn gjerne er satt til hva som er "rimelig" når det ikke er noen krise på gang, slik at hvis det skjer noe "ekstra" kommer man fort langt over dosegrensene - uten at det trenger å være farlig i det hele tatt :/ Men så høres det jo som sagt helt krise ut hvis noen har mottatt noe som omtales som 50 ganger mer enn grensen, og sånn, da...ikke helt lett å kommunisere riktig, det her, altså.
---------------------------------
Jeg hadde litt planer om å være på ELIXIA klokken 6 i dag tidlig, men det utgikk visst; da klokken plutselig var blitt kvart over - og siden jeg er litt presset på tid i dag, ble det rett og slett for sent :/ Fikk gjort litt mage-trening på den fine, rosa yoga-matten min, da (fra HM, faktisk 😀 ). Har snart - i ettermiddag, faktisk - gjennomført 30 day squat challenge, og dermed tenkte jeg det var passende å starte på 30 day ab challenge. Kjennes godt at magemusklene ikke akkurat er godt trent nå...så litt spent på hvordan dette skal gå, siden jeg kun er på dag tre, og det ikke akkurat er snakk om voldsomt mye ennå 😛

5

God kveld fine.

I dag har jeg vært flink forsker, og sittet og plottet histogrammer hele dagen (sånn ca, i alle fall), men nå er det kvelden, og etter en rask tur i dusjen nå skal jeg krype under dynen og lese ferdig de siste sidene i Voices from Chernobyl (noen som kan tipse om liknende bok fra Hiroshima/Nagasaki, forresten - det må jo finnes noe?).
Det er jo 11. mars i dag; vår, sol, første morgenkaffe som har vært nytt ute (*lykke*), tirsdag, forskerdag, og jubileum. I dag er det tre år siden Japan-ulykken. Tre år siden jordskjelv, tsunami, og ulykken ved Fukushima-kraftverket.
Tradisjonen tro deler jeg teksten om hva som skjedde, og når jeg får tid vil jeg skrive litt mer om situasjonen der nå 😉
Den 11. mars 2011 ble Japan rammet av et av de kraftigste jordskjelvene noensinne registrert, med 9.0 på Richters skala - det betyr at det var hele 100 ganger kraftigere enn Haiti-jordkjslevet! 41 minutter etter jordskjelvet ble østkysten av Japan truffet av en enorm tsunami på hele 14 meter - "tusenårsbølgen".
Jordskjelvet og den påfølgende tsunamien drepte mer enn 19 000 mennesker.
Da jordskjelvet ble registrert av Fukushimakraftverket, på Japans østkyst, reagerte det som det skal i slike situasjoner; kontrollstavene ble skutt inn i reaktorene og kjedereaksjonene stoppet. Jeg har sett dette omtalt som A flawless automatic shutdown. 



Når det nesten 40 år gamle kjernekraftverket var skrudd av som dette produserte det heller ikke lenger strøm til å drive kjølepumpene, så dieselaggregatene - som det hadde for nettopp denne typen situasjoner (skjer hver gang det er et jordskjelv) - satte inn og drev kjølesystemene. Dessverre hadde man ikke forutsett at det kunne komme en så stor tsunami, så da den traff kraftverket tok den med seg både dieselaggregater og backup-batterier, og da var det ikke lenger noen kjøling av reaktoren - som altså fortsatt produserte mye varme, fra fisjonsproduktene i brenselet.

Når så temperaturen i reaktoren blir høy nok vil brenselsinnkapslingen, laget av sirkonium, reagere med kjølevannet slik at man får dannet hydrogengass. Hydrogengass kalles populært "knallgass"; det er altså en meget eksplosiv gass. Denne måtte slippes ut av reaktoren, siden det ikke er bra hvis det blir for høyt trykk inne i denne, og da den kom ut i reaktorbygningen eksploderte den.

Det man ser eksplodere er altså fabrikkbygningen som ligger utenfor reaktoren, og ikke selve reaktoren - så selv om det på ingen måte er bra med en slik eksplosjon, så ser det nok allikevel mye mer dramatisk ut enn det det faktisk er.
Temperaturen i reaktoren ble videre så høy at brenselet faktisk smeltet, og det ble utslipp av fisjonsprodukter fra kraftverket - ikke bra, men hvor ille, egentlig? Myndighetene gjorde mye riktig etter ulykken; de evakuerte mer enn 100 000 mennesker i nærheten av Fukushimakraftverket, og de delte ut jod-tabletter for å beskytte mot radioaktivt jod. Den generelle befolkningen skal ikke få mer enn 1 milliSievert ekstra stråledose per år som følge av denne ulykken: dette betyr at den japanske befolkningen totalt kommer på en årsdose som er lavere enn den en gjennomnsnittlig nordmann får per år (det naturlige strålenivået i Norge er generelt høyere enn det er i Japan). 
4 mennesker mistet livet i Fukushima-ulykken
  • 1 person fikk hjertestans under jordskjelvet
  • 1 person ble tatt av bølgen
  • 2 personer døde i ulykker ifb opprydning (1 i en eksplodjon og 1 ble klemt i hjel av en kran eller noe...). 

Det er lite trolig at man vil får strålingsrelaterte dødsfall etter Fukushima-ulykken i den generelle befolkningen - og dette er altså resultatet av den nest verste kjernekraftulykken noensinne.

I dødsfall per TWh produsert strøm er det fortsatt ingenting som sikrere enn kjernekraft.

1

God kveld i fra Rose-slottet 😉
I dag skulle jeg være superflink til å legge meg tidlig, siden det ble altfor sent i går - men så var det bare det at jeg skulle være superflink og trene óg...så det skar seg litt :/ (Mange syns kanskje ikke det er spesielt sent nå, men jeg skal opp klokken 5 i morgen tidlig, for å rekke tidlig fly til Trondheim, der jeg skal holde foredrag).
Morgendagens foredrag er heldigvis klart, og jeg har lesestoff for flyturen (les: sitatsjekk på to intervjuer, og dersom jeg skulle trenge mer har jeg ca en million artikler å komme meg igjennom før neste møte med Ludvigsenutvalget, som er i midten av februar - i Paris!). Gled dere, Trondheim; jeg skal stå og ralle om ting jeg syns er irriterende i 40 minutter; og her er en liten sniktitt på morgendagens foredragsslides:

Ellers er det klart for del 3 av 4 i serien "Stråling og kreft og forskning og sånn" (del 1 HER, og del 2 HER), og denne gangen er det kjernekraft som er temaet:

"Motstanden mot kjernekraft skyldes i første rekke ulykker som Tsjernobyl, med utslipp av radioaktive stoffer. Det ble angitt skremmende tall om et betydelig antall krefttilfeller som følge av ulykken. Det er uteblitt. Men redselen for stråling førte til et stort antall provoserte aborter.

Nå, 28 år etter ulykken, kan vi slå fast at de arbeidere som ryddet opp etter ulykken, og som fikk de største stråledosene, har mindre kreft og er friskere enn normalbefolkningen. (...)"

(Ikke de som fikk de VIRKELIG store dosene, selvsagt; igjen så er det enighet om at STORE doser er skadelig, og til og med dødelig)

"Vi kan heller ikke vente noen økning av kreft som følge av Fukushima. Den strålefrykt som da kom til syne er et sørgelig resultat av misforstått strålebiologi. De 19 000 dødsfall som tsunamien og jordskjelvet ga, druknet i en strålefrykt som ikke har gitt noen dødsfall.

De nevnte reaktorulykker har i sterk grad gitt kjernekraft et dårlig omdømme (...). Etter Fukushima ble samtlige Japanske kjernekraftverk stengt (ca 30% av den elektriske energi forsvant), og de måtte erstatte dette med import av fossilt brensel med dertil hørende CO2-utslipp. Tyskland besluttet å fase ut kjernekraften. De vil erstatte den med fornybar energi, i første rekke vindkraft. (...) Så langt erstattes den med fornyet kullkraft og import av fransk kjernekraft.

Kjernekraft kan gi et viktig bidrag til fremtidens energiforsyning. Den slipper ikke ut CO2, og med en ny forståelse av strålebiologi vil lagring av radioaktivt avfall ikke være det store problemet."

- Thormod Henriksen (professor emeritus i biofysikk)

Da er  det bare et par praktiske småting jeg er nødt til å ordne, så er det rett i seng - så håper jeg å våkne ganske så frisk og uthvilt, og klar for en travel dag i Trondheim i morgen...God natt <3 <3 <3

1

God kveld søteste lesere 🙂

Vet ikke om jeg kanskje er litt rar, men med (u)jevne mellomrom så googler jeg meg selv - syns liksom det er litt greit å se hva som ligger der ute, og hva andre som måtte finne på å google meg antageligvis finner. Og i går gjorde jeg nettopp dette, og fant noen "nye" ting - blant annet opptaket av det foredraget.
Som jeg skrev på morgenen den dagen i mai, før jeg dro av gårde: "myter skal avlives - om forskeren/fysikeren, rosabloggeren og stråling/kjernekraft", så de fem første minuttene (nesten) handler liksom om meg, da, før jeg begynner på fysikkdelen 😉
Så hvis dere vil se meg snakke litt  om myter og en del om kjernefysikk og forskning og sånn, så er det bare å klikke på denne linken.
Fant også dette bildet fra rektorvalget, som jeg deler med dere bare fordi det er et skikkelig smilebilde - og det er jo ikke så ofte jeg smiler ordentlig på bilder - også er det jo sammen med go'guttene, da; Torkbias (Torkil og Tobias) 😛 Koselig!

Nå er det kvelden for min del; må være klar og uthvilt for å "hjelpe til" med søte Grys prøveforelesning som hun skal holde når hun disputerer om bare en drøy uke. Jeg skal bare være med og høre på henne i morgen, da, men vil jo gjerne komme med gode tilbakemeldinger - dessuten er jeg spent på å lære mer om "Evidence for dark matter", som er tittelen hun har fått på foredraget (hvis jeg ikke husker heeelt feil - det er i alle fall om mørk materie, da) 😀

3

Altså, jeg ble tipset om et leserinnlegg i forrige ukes Teknisk Ukeblad, og det var bare helt elsk <3 Det hadde i bunn og grunn det samme hovedbudskapet som jeg hadde i den forrige kronikken min (Dødsatomer selger best), om at strålingshysteriet ifbm. Fukushimaulykken ble tatt helt vilt ut av proposjoner, og jeg må bare være så frekk og gjengi det siste avsnittet i leserinnlegget (som er skrevet av kjemiker ...) - ja, for jeg rett og slett bare elsker det!

"Var det gode grunner til å evakuere den norske ambassaden i Tokyo? Dersom japanske myndigheter skulle legge den samme risikomodellen til grunn for sine ambassadefunksjonærer i Oslo som de norske myndighetene la til grunn i Tokyo, måtte de omgående ha evakuert sin ambassade i Oslo. Problemet er at de har ikke noen steder å flytte den til. De måtte ha flyttet ambassaden sin langt ut av Norge. I Norge tilsvarer bakgrunnsstrålingen noe sånt som 4000 mikrosievert (4 millisievert) på årsbasis - eller drøyt 40 ganger mer enn de norske ambassadefunksjonærene i Tokyo mottok fra Fukushima-utslippene"

Og dette er jo faktisk helt sant. Man får liksom litt perspektiv på ting når man ser på tall <3 og fakta <3
Kunnskap er konge 🙂
Kommer nok til å nevne også denne lille historien når jeg snakker om Fukushima på UiO-festivalen i morgen... Og apropos så så jeg plutselig navnet mitt på T-banen her forrige dagen - litt moro 😛

Ja, også var det denne ukes Teknisk Ukeblad, da, hvor jeg er ukens profil (midtsidepike, til og med)...;)

PS: ryktene sier at jeg er i Aftenposten i dag óg...det er vel ifbm med foredraget jeg skal ha i morgen 🙂

2

God kveld fiiiiineste <3

Jeg vet jeg maser litt nå, men det må nok bare være forskerpetimeteret i meg som henger meg opp i denne tingen; nemlig at kronikkteksten min i Aftenposten på tirsdag ble redigert slik at (blant annet) "absorbert" ble byttet ut med "tatt opp".

Saken er jo den at som forsker så bruker man en del ord og uttrykk, liksom, og ord som i dagligtale kan høres ut som om de betyr akkurat det samme kan gi en setning forskjellige meninger på "forskerspråket". Så for "mannen i gata" betyr det sikkert veldig lite hvilket ord som ender opp i kronikken  men for meg som fagperson er det jo ikke noe gøy å vite at jeg plutselig sier noe som er "galt" (i alle fall ikke helt nøyaktig) 🙁

Altså, jeg er helt for at man ikke skal være "snobbete" med ord og uttrykk (som en del forskere, spesielt kanskje ved noen fakulteter, er veldig glade i å strø rundt seg 😉 ), og at man skal prøve å skrive på en god og lettlest måte (hallooo, det er meg det er snakk om, liksom?! 😉 ) Men, tilbake til tittelen: "absorbert" er altså ikke det samme som "tatt opp", når det gjelder stråling. 
Det er nemlig sånn at partikler som er radioaktive, altså kilden til strålingen, kan være sånn at de blir tatt opp i kroppen (og hvis de blir det så kan jo det være litt dumt hvis de på en måte blir sittende der og sende ut stråling.) Så vil strålingen som kommer fra partiklene/kilden bli absorbert i vev eller skjelett feks, og et mer konkret eksempel er dette med radioaktivt jod  som går til skjoldbruskkjertelen, der betastrålingen vil bli absorbert. Det er altså faktisk ganske viktig å skille mellom hva det er som blir tatt opp i kroppen (en mulig strålekilde), og hva som blir absorbert (selve strålingen som kommer fra kilden).
Absorbert stråling er faktisk det som er stråledose!
Jeg sa i fra om at jeg ikke syntes det var noe kult at dette ordet var blitt byttet ut, og at det faktisk nå ble litte grann feil, men da fikk jeg høre at dette kunne diskuteres, for i følge Store Norske leksikon så er visst absorbere et synonym til oppta i seg. Er det mulig? Selv om man kan finne synonymer er det jo ikke sånn at man kan bytte ut et hvilket som helst ord med et hvilket som helst synonym og så vil setningen ende opp med akkurat samme nivå av riktighet/nøyaktighet...?! Dessuten bruker Store Norske tullebegreper som "radioaktiv stråling" også (det riktige er ioniserende stråling, med mindre de faktisk snakker om stråling som er radioaktiv, feks en uran-stråle eller nøytron-stråling), så jeg syns ikke dette akkurat er en perfekt kilde når det gjelder fagterminologi
Hvis man som forsker sier at noe absorberes så er det vel gjerne det man mener, eller hva ? 😉

Så, altså, det kan godt hende at dette er synonyme uttrykk i dagligtale, men brukt i denne fagsammenhengen så er det faktisk IKKE det.

Ja, fortsatt litt irritert...eller, kanskje mest skuffet...:/

Dere syns kanskje jeg maser litt mye om en sånn filleting, og det er ikke meningen å være teit, men det er bare det at det er utrolig viktig for meg at det jeg sier skal være riktig, og jeg brukte mye tid på å sjekke teksten for feil (og fikk andre som kan enda mer om fagfeltet til å lese igjennom og sånn). Da blir det selvsagt ekstra kjipt at noen kommer og lager feil i teksten 🙁

PS: jeg liker fortsatt Aftenposten og syns det er kjempegøy å få muligheten til å skrive sånne tekster, da, så dere skal ikke se bort fra at jeg prøver meg igjen... 😉