Hopp til innhold

3

Noe av det aller beste med å blogge er alle dere fantastiske folk som leser bloggen (eller følger i andre andra kanaler), og som kan andre ting enn meg, og gladelig deler kunnskap. Love, love, love it ❤️ Etter at jeg delte forrige innlegg har jeg fått to fine biologer som har lært meg mer om humler - Simen og Julie. Simen er biolog og sitter i styret i Norsk Botanisk Forening, mens Julie holder på med en doktorgrad på nettopp humler, så da gjengir jeg rett og slett det jeg har lært av dem nå:

Hva skal til for å lage eng (for humler og andre)?

Dette sier Simen (dette er direkte kopi av en kommentar fra Facebook - det kan hende han ville ha skrevet det annerledes hvis han faktisk skulle skrive på bloggen - så beklager, Simen, for at jeg har copy pasted kommentaren din uten å si i fra eller spørre om lov 😛 ). Før kommentaren til Simen fortalte forresten lillesøster Carina (som veldig snart har en master i biologi 😀 ) at hvis man slår en eng og lar det døde liugge igjen, så er det i alle fall ikke bra - da blir nemlig jorden ekstra nitrogenrik, "så alle norske arter blir utkonkurrert av svartelistede arter, også ender vi med å ha noen få arter igjen nesten over alt 🙄Det gjør at man ihvertfall ikke får noen skikkelig eng". Så kom altså Simen med følgende informasjon:

Logikken med å slå gresset to ganger i sesongen ligger i å få fjernet så mye biomasse at man etter x antall år har gjort det nitrogenfattig nok til at man bare trenger slå en gang i sesongen (på høsten). Tror jeg, men er ikke sikker. Tradisjonelle blomsterenger har blitt slått og ikke gjødslet i hundrevis av år, da står man igjen med en lav vegetasjon rik på blomster.

Så om de -bare- slår og lar alt gresset ligge, så er det som Carina sier, man gjør det bare ekstra næringsrikt, som ikke er bra for plantemangfoldet, estetikken (det blir dominans av skvallerkål, store gress som hundegras og engreverumpe, brennesle ++, men ikke av blomstereng-arter) eller humlene. Gjødsel er ikke bra.

Over et langtidsperspektiv kan det altså være "bra" for humlene at man slår to ganger i sesongen hvis man faktisk fjerner all biomassen etter hver slått. Når det gjelder hva som er bra for humlene *nå*, så er ikke fjerning av alt på en gang gunstig vil jeg tro. Det ville vært bedre å la det stå igjen mange øyer her og der. Da åpnes det opp og det slippes lys inn til de blomstrene plantene som trenger det, og man fjerner samtidig en del biomasse. 

Hvis det er noen små øyer i engen med f.eks. prestekrage kan man slå rundt dem, da får de blomstret, gir mat til humler, og de produserer frø slik at det blir flere prestekrager neste år. Gi de ønskede blomsterplantene et konkurransefortrinn, og fjern samtidig grunnlaget for at skvallerkål og brennesle tar over (overskudd av nitrogen).

Når det kommer til fremmedarter så bør disse kuttes ned og fjernes oftere såklart. Det ser ut som om det kanskje er mye russekål på bildene til Sunniva (men vanskelig å se). Humlene liker forsåvidt russekål (etter egen observasjon), men russekål tar over og lager en biologisk ørken om de får etablere seg i slike enger. Russekål lar seg derimot ikke bekjempe av at man bare kutter dem ned og lar dem gjødsle neste runde med russekål, biomassen må fjernes.

Blomster i byer kan faktisk gjøre en forskjell

Julie sier kort og godt dette om humler og byer:

Det er en fin studie fra 2019 om biomangfold av pollinatorer i byer. Den er gjort i fire store byer i England fordi nettopp byer er sett på som en av de store truslene mot pollinerende insekter. Den viser at det kan være mer biomangfold i byer enn i landbruksområder og ikke minst bevaringsområder. Men det er, i følge studien, riktig som du sier, det er ikke parkene som er de viktigste stedene for pollinatorer i byene. Det er parseller og hager. Og nettopp derfor ville det vært flott hvis Oslo droppet plen-ørkenene og heller gjorde om deler av dem til enger.

Min konklusjon er at jeg er skeptisk til om Oslo kommune driver og lager eng for humler og oss andre som lever i byen (en eng med blomster er jo nydelig, mens en skråning med stygge gresstuster ikke er noe fint for noen), i Treschows gate. Jeg kan ikke huske at det døde som har blitt slått ned har blitt fjernet tidligere, når jeg har sett at de har slått, men jeg skal følge ekstra nøye med nå...:) Jeg håper enn så lenge at Oslo kommune elsker humler, men jeg heller mot at den magefølelsen jeg først fikk, da jeg delte at alt sammen ble klippet er den riktige følelsen 🙁

Ellers er jeg i skrivende stund på hytta. Vi dro utover fredag kveld, og har slappet av her til i dag. Jeg har til og med fått lest en hel bok, og det er digg! Nå skal jeg hjem igjen om et par timer - ta med meg utlest bok og skitne sokker og truser, for to dager hjemme med diverse avtaler, og bytte til rene sokker og truser, og ulest bok, før turen går tilbake til Herføl igjen ❤️

Her er det masse, vakre blomster, OG vi har fått humlebol oppunder taket, rett utenfor soveromsvinduet vårt 😛 Vi kommer til å la det være, siden humlebol visstnok er ettårige, og ikke gjør noen skade, og humler ikke er hissige drittsekker sånn som vepsen... Til høsten dør alle humlene unntatt dronningen, og da kan vi tett igjen hullet, slik at de ikke lager nytt bol der neste år. Akkurat nå i år skal vi bare la dem fly rundt og jobbe for oss, med å pollinere herfra og til månen (eller noe sånt 😉 )

3

...eller elsker de dem...?

Langs Treschows gate på Sagene/Bjølsen går det nemlig en gresskråning ned mot Akerselven. Hver vår gror det til en eng her, med gress, strå, blomster, og alt det som gror i en eng som bare får være i fred. Og hver sommer - det vil si, i går var det tredje sommer på rad - så blir alt sammen klippet ned.

Det er som sagt en ganske bratt skråning, og det er ingen utsikt å snakke om her, så det er ikke sånn at folk sitter her og ser utover. Det er bare en skråning, som nå har gått fra å være full av livsgrunnlag for humler og andre, til å være nedklippet, tustete og ganske stygg (det syns kanskje ikke så godt på disse bildene fra gårsdagens instastory, men det blir ikke noe mykt og fint gress her, for å si det sånn). Så mitt spørsmål blir jo da om ikke Oslo kommune ser at de fjerner det lille livsgrunnlaget for humler (og andre kryp) som vi har her langs Treschows gate?

Jeg fikk mange responser på dette innlegget i går - alle, bortsett fra én var enig i at dette var bare høl i huet og trist. Men så var det den ene, som sa at for å få en skikkelig eng så MÅ det slås to ganger i sesongen, ellers blir det ikke engblomster. Engblomstene får først vokse opp når de får lys og plass (aka. alt det andre er borte).

Så, er det heller sånn at Oslo kommune elsker humler? Kan noen hjelpe meg her? Er det superlurt å slå gress og blomster nå i slutten av juni, fordi da blir det faktisk totalt sett et bedre livsgrunnlag for humlene, eller er dette hårreisende dumt, i en tid der de fleste har fått øynene opp for humle/biedød og de enorme problemene som vil følge med det...?

7

Nå sitter jeg i sengen med en dårlig følelse :/

Etter intervjuet på mandag så har det blitt en del telefoner og mailer; fra media, folk som bare vil si de er enige med meg, og de som vil ha meg på foredrag eller med på å skrive kronikker. Det har egentlig vært veldig hyggelig!

Men så kommer "problemet", for media vil gjerne ha meg med i debatt mot miljøbevegelsen, og det vil ikke jeg. I alle fall ikke hvis jeg ikke er ekstremt godt forberedt, og det har jeg ikke tid til akkurat nå. Altså, jeg visste ikke at den telefonen jeg fikk forrige fredag, mens jeg var på vei til toget og podcastinnspilling, skulle bli såpass vinklet på meg - noe som bare er veldig kult, men det er ikke sånn at jeg da har mentalt ryddet i hodet mitt og kalenderen min sånn "nå sier jeg disse tingene i en sak på NRK, så da må jeg være klar for det som følger". Men jeg har altså vært ønsket både her og der, og da spesielt i debattsammenheng.

I en debatt så handler det fort mer om hva man syns, og ikke om fag - ja, jeg kommer med utsagn som jeg kan ikke forstå at folk som er oppriktig bekymret for klimaendringer, ikke er for kjernekraft, men for det aller meste prøver jeg å holde meg til fag, og ikke synsing om teknologien. Så er det det aspektet at folk i feks miljøbevegelsen er trent i debatt, mens jeg overhodet ikke er det. Jeg "vet" at jeg med stor sannsynlighet kommer dårlig ut, fordi det er en kommunikasjonsform jeg 1) er dårlig på, og 2) når man har en bakgrunn som forsker så er man så drillet i å IKKE komme med de mest bastante påstander, og når motdebattanten sier SÅNN ER DET, og du må svare at nja, altså, det kaaan være sånn, men så er det jo ganske sannsynlig at det er slikt, og jeg er forresten ikke kjent med akkurat det han sier - det kan jo hende det er sant. Så det er i utgangspunktet ganske skjevt.

Så fikk jeg en hyggelig telefon fra en i P2, som produserer Desse dagar, om jeg kunne tenke meg og komme og være gjest og snakke om kjernekraft og stråling og thorium, og hvorfor jeg tror folk er så redde. Vi hadde en kjempefin prat der vi snakket om fag, og litt tanker rundt det jeg har erfart av folks følelser når det handler om kjernekraft og stråling. Det var helt supert!

Nå har jeg kommet hjem etter innspilling, og det ble noe helt annet. Der ble det debatt med Frederic Hauge, og nå sitter jeg bare en med en vond følelse. Jeg føler meg vel for det mest dum 🙁 Frederic vred på ting jeg har sagt til å bli noe helt annet (feks mente han at jeg har hatt en sånn hallelujainnstilling til thorium - noe jeg virkelig har vært ekstremt opptatt av å IKKE ha), og det var bare innmari ubehagelig. Jeg merket at da jeg skulle avslutte innspillingen, og var alene med programleder og vi skulle snakke om nettopp thorium, så var jeg en veldig mye dårligere versjon av meg selv... Og så er det den følelsen av å være litt "lurt" da - hadde jeg visst hvordan det skulle bli, så hadde jeg takket nei til å være med.

Nå hadde jeg egentlig tenkt å skrive om noe helt annet, men det får bli i morgen, for akkurat nå føler jeg meg sliten og demotivert. Håper bare resultatet ble bedre enn det jeg føler at det ble...

2

I slutten av februar 2018 var jeg sykemeldt, langt nede, og leverte oppsigelsen min til UiO, og ga beskjed til min sjef om at jeg sa opp jobben min. 31. mai samme år hadde jeg den siste dagen min på UiO, og det var både trist og rart og spennende å gå hjem fra Universitetet den dagen. Jeg var trist fordi jeg har hatt så mange fine opplevelser og stunder på Blindern, og så ble ting til slutt så dumt at jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å slutte, og bli 100% frilans. Saken er at det er mange som har sett på meg nesten med beundring i blikket over at jeg sa opp uten å ha en annen fast jobb å gå til, og sagt at jeg er tøff, men jeg gjorde det ikke fordi jeg var tøff, jeg gjorde det fordi jeg «måtte». Det jeg sa til meg selv for ett år siden var at nå skal jeg holde på for meg selv i MINST ett år før jeg eventuelt går videre inn i noe annet – fordi jeg må kjenne at jeg står på egne bein, og finne ut av hva jeg egentlig vil videre i (arbeids)livet. Ikke forhaste meg inn i noe annet, som også blir helt feil (det tror jeg nesten ikke jeg hadde taklet – når jeg en gang takker ja til en ny jobb nå så kommer jeg til å være SVÆRT sikker på at dette er riktig), og av nysgjerrighet for å se om jeg kan klare det.

Så jeg skulle altså holde på i minst ett år, og siden det var 1. juni nå på lørdagen som var så er det på tide med en liten «oppsummering» - hvordan har det egentlig gått, dette året on my own? Det er vel to spørsmål jeg liksom skal vite svaret på nå – i alle fall vite mer om enn for ett år side: Kan jeg klare det, og hvordan liker jeg det, egentlig/hva vil jeg gjøre med livet?

  1. Kan jeg klare det?

Selv om jeg ikke vet hva fremtiden bringer, så føler jeg det nå er trygt å konkludere med at ja, jeg kan veldig fint holde på for meg selv, og være min egen arbeidsgiver. Rent økonomisk så er dette det beste året jeg har hatt noensinne. Jeg tjener penger på å stå på scenen (som jo er ganske kult, med tanke på at jeg dømte om nettopp å stå på scenen da jeg var liten – riktignok som danser, men jeg føler på mange måter at dette var en slags drøm), og det virker som om det er et stort nok kundegrunnlag der ute til at dette kan fortsette 😀 Så, ja, jeg klarer det!

Jeg har blitt MVA-registrert i løpet av dette året, gradvis lært meg mer om lover og regler som man slipper å i det hele tatt vite at eksisterer når man er i den behagelige situasjonen å være ansatt 😉 Jeg har også klart å overse at MVA-rapporten (den siste nå) skulle leveres, og fikk kjenne på hva slags morsomme satser Staten har lov til å ha på dagbøtene sine – 575 kroner per dag er det, og det tok 8 dager før jeg fikk dette med meg. Det ble dermed en «morsom» regning her, da MVA (det meste av det jeg gjør er ikke MVA-pliktig) var på ca 7000,- og boten fordi jeg ikke hadde meldt inn dette og betalt var på 4600,- Yeay! (Jeg føler meg ganske sikker på at jeg ikke kommer til å gjøre akkurat dét igjen.)

Enn så lenge har jeg forresten ikke tegnet spesielle forsikringer, som man strengt tatt burde ha – sykeforsikring, pensjonssparing osv, fordi dette selvstendig-prosjektet mitt liksom bare skulle være i ett år i utgangspunktet. Men nå som jeg går inn i år nummer 2 skal jeg nok se litt nærmere på hvordan jeg skal passe bedre på meg selv fremover, for de uværsdagene som dessverre kan komme.

Oppdragene (foredrag) jeg får går i stor grad på word of mouth, og det er jo faktisk ganske kult. I tillegg kommer det en god del gjennom Athenas (de har jeg jobbet med i mange år allerede, men nå er det mye mer enn tidligere), og forhåpentligvis vil det komme noe gjennom Talerlisten fremover. Siden i fjor sommer har jeg hatt et samarbeid med Egmont People, og jeg har derfor også fått prøve meg litt med betalte innlegg, både på blogg, Instagram, og Facebook. Dette har vært uvant, men jeg har i alle fall ingen problemer med å stå inne for å anbefale feks Fabel lydbokapp, eller Forskerfabrikkens sommerskole. Men jeg tror nok ikke jeg er så fryktelig attraktiv som reklamekanal, for jeg har jo ikke det antallet lesere som de bloggerne som faktisk lever av kun blogg. (Kjerne)fysikk og forskning er visst ikke like populært som plastiske operasjoner (ja, nå setter jeg det veldig på spissen 😉 ), eventuelt så er jeg ikke så flink til å skape engasjement. Men dette er ingen krise, og uansett så er det veldig greit å teste ut denne typen oppdrag også 😀

2. Hvordan liker jeg det, egentlig, og hvor går veien videre?

Jeg har mange dager der jeg liker jobbsituasjonen min veldig godt, og så har jeg en del dager der jeg ikke er så fornøyd. Én viktig erfaring jeg tar med meg videre (som er kjempeklisjé, men ofte må man kanskje oppleve ting selv, før man skjønner at det faktisk er sant) er at penger er ikke alt. Det er vel hovedsakelig to ting jeg syns er vanskelig, det første er at jeg syns det er vanskelig å definere hva jeg er/gjør, og det andre er at det kan bli litt ensomt (jeg skriver litt om det HER). Begge disse tingene jobber jeg med, og det går rette veien:

Det med hva jeg er har jeg begynt å finne et svar på – jeg er forsknings/kunnskaps/teknologi-tolk (jeg velger meg ett av de tre ordene når jeg snakker med folk, poenget er at jeg er en slags tolk). Jeg tror det er det som best oppsummerer de tingene jeg holder på med, enten det er å holde foredrag, skrive blogg, være på radio, eller skrive bok 😀

Når det gjelder ensomhet så har det å få kontorplass på UMA workspace mer eller mindre forandret livet mitt. Her møter jeg masse superhyggelige folk hver eneste dag, og jeg får den følelsen av at man «må jo ordne seg og komme seg av gårde for å dra på jobben», som visstnok viste seg å være viktig for meg 😉 Det vanskeligste er nok allikevel det å kjenne på at jeg savner å være del av «noe større», at jeg liker å ha kollegaer å jobbe sammen mot et felles mål med. Så jeg trooor ikke jeg kommer til å jobbe alene som frilans alltid. Når det er sagt så er jeg ekstremt langt unna å være desperat, fordi jeg som sagt klarer meg veldig bra, og jeg får masse spennende oppdrag. Når jeg  skriver dette innlegget, for eksempel, så kjenner jeg meg nesten litt rusa på lykke (fremdeles) etter å ha snakket under åpningen av Digitaliseringskonferansen for forskning og høyere utdanning i går. Jeg var veldig spent, og litt nervøs (nei, jeg var faktisk veldig nervøs – på mandag ettermiddag så tenkte underbevissteheten min tanken «hva om jeg bare er syk i morgen, og ikke kan dra», fordi jeg følte at dette blir ikke bra... så må jeg bare understreke at jeg selvsagt ALDRI ville ha gjort det, og for at jeg skal avlyse noe pga sykdom så skal jeg virkelig være ALVORLIG syk – glassbit i foten, migrene, feber, eller smerter i kroppen er ikke akkurat en grunn for å avlyse for meg, i alle fall), men på vei oppover i går (tiiidlig) fikk jeg en bedre og bedre følelse. Da jeg skulle på scenen var jeg klar, og det føltes så deilig å få lov til å stå der og snakke for 400 mennesker som jobber høyt oppi alt som har med norsk forskning og utdanning å gjøre, og stille de litt kritiske og utfordrende spørsmålene; ja, dere sier at vi skal bli best på digitalisering, men hva betyr egentlig det? (foredraget hadde tittelen "Digital eller digitull?" 😛 ) Når noen tenker papirløst kontor, andre tenker hjelp, hjelp robotene kommer og tar jobben min, og enda andre igjen tenker nå skal vi samle store mengder data og analysere dem og bruke dem til å ta bedre beslutninger... Og, ja, det føles faktisk veldig godt å ha fått akkurat det oppdraget jeg hadde i går, fordi jeg nå er en «outsider», som det tydeligvis allikevel (heldigvis) er interessant å høre på for akademia 😀 Og jeg fikk utrolig mange gode tilbakemeldinger etter at jeg var ferdig, så ja, det har vært en skikkelig bra dag, og akkurat nå tenker jeg jeg skal selvsagt aldri slutte med dette jeg er jo verdensmester 😛 Men det er nettopp denne typen litt mer krevende oppdrag jeg trenger for å kjenne at jeg utvikler meg, og at jeg har noe å komme med. Akkurat nå (ikke i skrivende stund, men nå om dagen) sitter jeg og forbereder konferansen til Klima- og miljødepertementet, som jeg skal lede i slutten av juni. Der skal jeg være konfransier, men jeg skal også lede to panelsamtaler/debatter, der ganske mange, flinke folk skal komme til orde (og få noe litt utfordrende spørsmål?) på kort tid - det blir absolutt en sånn god utfordring, der jeg forhåpentligvis kan klappe meg selv på skulderen når jeg er ferdig...

Så, ja, på mange måter går det veldig bra, og kanskje egentlig over alt det man kan forvente når man har holdt på i ett år sånn alene (?). Jeg får gjøre masse spennende ting, og jeg har absolutt utviklet meg masse på dette siste året - også faglig, og det er viktig for meg. Samtidig, den dagen det rette jobbtilbudet dukker opp, da er jeg superklar - og jeg legger stor vekt på "det rette" i denne setningen. Inntil det skjer, så ruller SunnivaRose videre, med kjernefysikk, teknologi, livet, digitalisering (altså, det ordet - det irriterer meg nesten like mye som ordet naturlig), og faktaelsk.

UMA-selfie, med to detaljer jeg liker i bakgrunnen; kul mursteinsvegg, og pult med 3D-mølle

2

Nå er mai snart over, og det betyr at jeg veldig snart har vært all by my self - aka frilans som fulltidsjobb - i ett år 😀 Jeg tenker at jeg må gjøre opp litt status på den store dagen (1. juni, altså), men i dag tenker jeg på 3 ting jeg gleder meg til å gjøre nå i juni, når jeg faktisk så smått starter på mitt andre år by my self:

Det første jeg gleder meg til skjer allerede neste uke. Da skal jeg holde foredrag under åpningen av Digitaliseringskonferansen for høyere utdanning og forskning. Jeg var jo litt redd for at jeg skulle bli uinteressant og utdatert når jeg ikke lenger var knyttet til UiO, men jeg tror jeg så smått kan begynne å konkludere med at dette ikke har skjedd. Da jeg fikk forespørselen om å snakke på denne konferansen trodde jeg faktisk først at det var en feil, så jeg svarte ærlig at jeg trodde de ville ha noen som jobbet på universitetet, og da var jo ikke jeg rette personen. Men det var jeg som tok feil - de ville ha meg 😀 De likte også mitt forslag til tema for foredraget - nemlig "Digital eller digitull?", enda bedre enn det de opprinnelig foreslo. Det betyr at jeg får lov til å stå i 20 minutter å rante over både de som latterliggjør alt som har med digitalisering å gjøre, og de som er i andre enden av skalaen og glorifiserer absolutt alt og putter "kunstig intelligens" i i annenhver setning 😛 Pluss at jeg skal kjefte litt over at man bruker et begrep som man ikke egentlig er enig om hva betyr - digitalisering (og digitale ferdigheter), altså - og at det åpenbart fører til diskusjoner som er en del mindre fruktbare enn de kunne ha vært... Det høres jo egentlig ganske selvsagt ut at man må være enig i hva en ting er før man kan diskutere det, men når det kommer til begrepet digitalisering så putter noen alt og andre ingenting inn i det, og så blir det gjerne litt dumt, da 😉

Uken etterpå så er det lanseringsfest for det nye magasinet Altså! Jeg er veldig stolt over å ha skrevet en tekst i den aller første utgaven, og på lanseringsfesten (på Rockefeller!) skal jeg snakke. Jeg gleder meg til å holde det rykende ferske magasinet i hånden, til å snakke på lanseringsfesten, og til å se tilbakemeldingene på magasinet (og min egne, lille tekst) ❤️

Så, i siste uken av juni skal jeg lede Klima- og miljødepartementet sin Næringslivets klimakonferanse - veien til 1,5 grader, og det er kjempespennende! For å forberede meg, og gjøre en skikkelig jobb her, så er det masse å sette meg inn i, og jeg elsker det! En annen ting jeg har kjent på er nemlig frykten for at jeg skal stagnere, og ikke lære nye ting, nå som jeg jobber så mye for meg selv... Nettopp derfor er et sånt oppdrag som denne konferansen perfekt, for her kreves det at jeg faktisk lærer meg ganske masse (ja, da, selvsagt kan man lære nye ting uansett, men det er jo ikke sånn man fungerer - det er grenser for hvor mye man bare setter seg ned og lærer seg sånn helt av seg selv 😛 ). Så i dag har jeg jobbet med sirkulær økonomi, næringslivets 15 veikart for grønn konkurransekraft, og rapporten Grønn konkurransekraft. Jeg er på ingen måte i mål, og gleder meg til å møte de flinke folka i departementet i morgen, for å jobbe med konferansen 🙂 Og, ja, det kan hende det kommer inn et lite stikk til de som føler de redder verden ved å si nei takk til sugerør (i Norge), under konferansen - hvis det passer seg sånn...;)

Og så gleder jeg meg selvsagt til at det skal bli sommer, og at sommervarmen forhåpentligvis skal komme for fullt. Gleder meg til vi skal på hytta, at vi skal på telttur (vi fikk et veldig fint telt til bryllupet ❤️), spise masse is, og alt den vanlige sommergledingen, selvsagt 🙂

Hva gleder du deg til i juni?

2

I dag har jeg vært i Oslo Rådhus, og hatt det ærefulle oppdrage å holde tale til nesten 200 konfirmanter ♥ Det var en fantastisk høytidelig og gjennomført seremoni, og jeg kjente definitivt på et forventingspress - pulsen slo hardt(!) - rett før jeg skulle gå opp i trappen, og snakke utover den stappfulle salen. Du kjenner det liksom (eller, JEG kjenner det i alle fall) når du skal prestere i en situasjon som faktisk er så stor og viktig, for så mange mennesker - og helst skal jo både konfirmanten OG familien bli tilfredsstilt... Jeg lærte forresten at det ble arrangert humanistsik konfirmasjon i Norge for første gang i 1951, og siden 1952 har de vært fast i festsalen i Oslo Rådhus.

Som sagt, så kjente jeg absolutt på et forventningspress i dag, og det var utrolig lettende (og hyggelig!), når det var flere som kom bort til meg etter at vi var ferdige, og sa det var en veldig god tale 😀 Jeg møtte faktisk også en del foreldre som sa de kom til å plukke opp, og spinne videre, på poenger jeg hadde i min tale, i sin tale som de skulle holde senere i dag. Så da føler jeg jo at jeg har klart oppdraget. Her er det jeg sa til de utrolig fine konfirmantene i dag:

 

Kjære konfirmant!

Du er sånn 15 år gammel, men du skal leve til du er ca 100. Du har allerede rukket å bli noe, kanskje rukket å følge en drøm, men husk at det er helt greit å bli noe mange ganger, og det er greit å ombestemme seg. Det er også greit å føle at man mislykkes med noe – jeg tror til og med det antageligvis er en sunn og god eraring å ha med seg på veien.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli ballettdanser. Det førte til at på ungdomsskolen danset jeg mellom fem og syv dager i uken, og hele livet mitt handlet om dans, og drømmen om å stå på scenen. Jeg ble etterhvert ganske god, og jeg var fast bestemt på å bli danser. Valget falt dermed på ballettlinjen på Fagerborg videregående skole etter ungdomsskolen – og jeg kom inn! Jeg var på vei mot å få oppfylt drømmen ...

Så ble jeg 17 år gammel, og ferdig med andre klasse. Men sommeren mellom andre og tredje klasse fikk jeg en slags panikk, eller kanskje man skal kalle det eksistensiell krise. Jeg vet fremdeles ikke nøyaktig hva det var som skjedde i hodet mitt den sommeren, men resultatet var at i løpet av noen dager gjorde jeg en helomvending, og tåspisskoene mine ble byttet ut med matematikk, fysikk, og kjemi. Den store drømmen, som hadde vokst fram siden jeg var 5 år gammel, brast.

Hvis jeg tenker meg godt om, og prøver å analysere det som skjedde den sommeren, så kommer jeg frem til at det var nok et aspekt av «dette har jeg ganske mye større sannsynlighet for å kunne leve et behagelig liv av – og det er jo i grunnen ganske all right» (realfag versus ballett, altså). Penger er på ingen måte alt i livet, og jeg er ganske sikker på at penger alene ikke gir et lykkelig liv, men å tjene nok er faktisk ganske viktig. Så kan man selvsagt ha forskjellige oppfatning av hva «nok» er.

I diskusjonen «bør du velge med hjertet eller hjernen» må jeg nesten bare si ja takk, begge deler! Det er fint å ha en drøm, absolutt, og du bør jo ikke velge å gjøre noe du virkelig hater, men du kan faktisk ha med deg hodet selv om du også har med deg hjertet. Du bør ha med deg hodet!

Etter til sammen 4 år på videregående, ble det fysikkstudier på Blindern på meg. I systemet er jeg faktisk en drop-out, fordi jeg droppet ut av ballettlinjen, men karakterene fra videregående vitner om noe annet. De var gode, og på papiret var jeg godt forberedt på studiene.

Jeg husker første dagen som student virkelig som om det skjedde i fjor høst: Jeg gikk inn i Store Fysiske Auditorium på det som virket som det kjempestore Universitetet i Oslo, og satte meg på første rad. Jeg hadde på meg en supertrang, superutringet, babyrosa glittertopp, komplett med den aller beste push-up-bhen min under. Jeg hadde sørget for at munnen matchet toppen – i babyrosa shimmer-lipgloss fra Chanel. Håret var platinablondt, og jeg hadde det i to fletter for anledningen.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg følte meg ensom, som jeg ikke hørte til.

Jeg var den eneste med rosa glittertopp og rosa shimmer-lipgloss. Jeg passet ikke så godt inn.

Følelsen av å være alene, på feil sted – å ikke høre til – var vond, og den ble sterkere etter som dagene ble til uker, og ukene ble til måneder.

Det virket på en måte som om det var en felles oppfatning av at det ikke er mulig å være en seriøs fysikk-student og samtidig bruke hjernekapasitet på «overfladiske» ting. Som sminke, hår, sko og vesker. (Vi er faktisk alle ganske fordomsfulle.) Ganske raskt begynte selvtilliten å forsvinne. Med dårlig selvtillit ble gode karakterer til dårlige karakterer – noe som selvfølgelig førte til enda dårligere selvtillit, og enda mindre tro på at dette var noe jeg kunne klare, og dermed å faktisk gjøre det.

I mitt dårligste semester sto jeg i kun ett av tre fag – med den dårligste ståkarakteren.

Så hva gjør man da? Man kan legge seg ned, gråte, og gi opp? Eller «bare» gråte, kanskje bli sint, reise seg, og starte på nytt igjen? For det er ekstremt mye lærdom i det å «feile» !

På ren stahet holdt jeg ut noen år, før jeg gjorde nettopp det siste; reiste meg, snudde meg rundt og gjorde ting om igjen - annerledes, og bedre (etter at jeg selvfølgelig hadde lagt igjen min andel av tårer rundt omkring på campus). Spiralen gikk plutselig oppover: Karakterene ble bedre, og dermed kom selvtilliten tilbake, og med bedre selvtillit kom troen på at dette kunne og skulle jeg klare, og så gikk det enda bedre med studiene.

Jeg brukte mye mer tid enn det man «skal» på studiene, men jeg forsvarte doktorgraden min i kjernefysikk for to år siden.

Poenget med denne historien er at den du er i dag trenger ikke å definere hvem du er i morgen!

Min historie er dessuten ikke unik; etter at jeg begynte å snakke høyt om mine opplevelser de første årene på studiene har jeg møtt mange som har historier som likner på min. Folk som har brukt tid på å finne sin greie, som har hatt flere drømmer, og brukt tid på å finne ut av hva som er lurt å gjøre.

Den som er middels, eller kanskje langt under, som bruker «alt for mye» lipgloss og har platinablondt hår kan ende med å være «best» i morgen, og den som er «best» i dag, er kanskje ikke så spesiell i morgen. Fordi du ikke er definert av hvem du er i dag. Om du stryker på eksamen i dag, betyr ikke det at du er en fiasko. Det betyr kun akkurat dét: Du strøk på en eksamen. Det definerer deg ikke – husk på det!

Så det ble ett år ekstra på videregående, da, og tro meg, ett år fra eller til kjennes kanskje ut som mye når man er 15, 16, 17 år gammel, men det er virkelig ingenting i den store sammenhengen.

Så brukte jeg mer tid enn normert på studiene mine også, og det har ca null å si i totalen av det som er livet.

Som sagt: Det er helt greit å bli noe mange ganger, og å ombestemme seg.

«Seier» - det å endeleig få til noe - smaker forresten enormt mye bedre når du har kjempet for den.

 

Apropos det «å bli noe»: Dette med å ha med hjernen i valget, og ikke bare jakte etter en drøm som kanskje mer eller mindre er luft og vann - hva vil det egentlig si? Hvordan kan vi vite hva som er lurt å gjøre?

Vel, for å gå tilbake der jeg startet: Du skal altså leve til du er ca 100, og det er lang tid.

Hvis vi ser på det som har skjedd i løpet av de 100 årene før du ble født, så har vi blant annet lært å fly, og det å fly rundt omkring i hele verden er blitt allemannseie (ja, det har sine problemer, men det er team for en annen tale). Vi har fått datamaskiner, internett, p-piller, og Paracet – altså smertestillende som ikke mer eller mindre er heroin. Vi har lært å lage menneskebabyer på labben – noen av dere i salen er sikkert resultat av den kunnskapen, og i dag kan du bestille billett til månen og tilbake (selv om det fremdeles er litt uklart når du faktisk kan reise - men du KAN kjøpe dette).

Vi snakker altså enorme forandringer, på kort tid.

Hvis vi ser på de 100 årene dere skal leve, så har dere «unnagjort» ca 15 av dem. Bare i løpet av den tiden du har levd har det skjedd ting som nå virker som om de alltid har vært sånn: Vi fått Facebook, Youtube, smarttelefon, og Spotify. Vi holder på å få førerløse biler som allemannseie, og datamaskiner setter livreddende diagnoser på oss.

Grunnen til at jeg sier alt dette – hva som skjedde de 100 årene før du ble født, og hva som har skjedd på den ganske korte tiden som har gått etter at du ble født – er for det første at vi lever i en helt fantastisk tid, der vi har det materialistisk bedre enn vi noensinne har hatt før, men òg at ting forandrer seg fort. Det kan rett og slett være ganske vanskelig å si veldig mye sikkert om fremtiden, og da blir det også faktisk litt vanskelig «å bli noe nyttig»… Til og med deler av jobben advokater og leger gjør, erstattes allerede av maskiner. Og maskiner kommer til å fortsette å ta over flere og flere oppgaver.

Men noe kan vi si ganske sikkert: Med mindre vi ser for oss en slags etter katastrofen-scenario, så kommer du til å leve i et høyteknologisk samfunn der du må forholde deg til informasjon – mye informasjon. Man kan kanskje tenke at når det er så mye informasjon, så lett tilgjengelig, trenger man ikke kunnskap like mye, men det er feil! For å håndtere all informasjonen trenger dere mer kunnskap. Kunnskap er ekstremt viktig, for å kunne ta de gode, riktige valgene for deg og dine. Det er en klisjé, men kunnskap er makt.

Så, lær mest mulig, hele tiden. Ingen lærdom er bortkastet lærdom!

Og, spør: Hvorfor?

Spør: Hvordan?

Ikke minst, spør: Hvordan kan du vite at dette er sant? Dette spørsmålet må du stille både deg selv, og andre!

Dette er viktigere enn noen sinne når vi plutselig lever i en verden der det er «ok» å ha sine egne, «alternative fakta», og fake news florerer.

Oppsøk vitenskap, og husk at alle har rett til egne meninger, men INGEN har rett til egne fakta, og egne meninger bør jo gjerne falle sammen med fakta.

 

Jeg skal til å runde av her nå, men jeg må snakke om én ting til: Det som er litt trist er at undersøkelser viser at unge på deres alder, og spesielt jenter, oppgir at de ikke har det så fint. At ting er tungt og vanskelig. Hvis du sitter i salen nå og har det kjempefint, så er det helt tipp topp - fortsett med dét, liksom! Men hvis du sitter og kjenner at ting ikke er så inmari greit, og i tillegg kommer kanskje vokne til deg og ser på deg med misunnelse, og si erat de hadde en fantastisk ungdomstid og at du kommer til å se tilbake på akkurat den tiden med lengsel, så er det helt greit å ikke tenke at dette er en flott tid. Alle har en ulik ungdomstid, og jeg for eksempel, ser ikke tilbake på min med lengsel. Jeg synes det var kjipt, faktisk. Så føl deg fri til å føle det samme uten «skyldfølelse», og kanskje viktigst: Det kommer til å bli bedre. Selv om det kanskje ikke kjennes sånn nå så blir det bedre. Jeg lover!

 

Til slutt nå så vil jeg bare dele noe med dere, som min gode venninne Lise sa til meg rett før en eksamen en gang. Jeg gruet meg, og følte på ingen måte at jeg var forberedt. Og det Lise sa til meg da, det kan du bruke på alle ting som er trist og vanskelig i livet - enten det er at du gruer deg til eksamen, eller du har kjærlighetssorg, eller hva som helst...

Enten så går det bra, eller så går det over!

Enten så går det bra, eller så går det over - gratulerer med dagen, og lykke til videre!

3

Wow, etter at jeg skrev om at jeg ikke føler meg så tipp topp i hverdagen nå, har jeg fått så mange fine kommentarer og meldinger! Så mange, gode, støttende ord, og ikke minst, så mange det er som sier de føler, eller har følt det, akkurat sånn selv... Jeg sitter med litt av den samme følelsen som da jeg begynte å snakke om de første årene mine på Blindern, der jeg slet med å finne meg til rette, og syns alt var vondt og vanskelig, og jeg fikk dårligere og dårligere karakterer, og strøk og sto i – plutselig viste det seg at var mange som hadde helt like historier. Mange av de som endte opp som «toppstudenter» hadde slitt.

Og nå viser det seg at mange av de jeg tenker er supervellykkede selvstendig næringsdrivende, kjenner seg helt igjen i det jeg skriver. Jeg er visst ikke alene, og bare det å vite det – sånn ordentlig, med konkrete eksempler, hjelper i alle fall meg ♥ Nå vet jeg at jeg ikke er unormal. Det er kanskje frilanser-syken, eller noe? 😉

Så er det en annen ting jeg har fått kommentarer på: Nemlig dette med kontor. Wow, så mange fine folk det er der ute (ok, nå begynte jeg faktisk nesten å gråte, fordi jeg plutselig ble så rørt). Jeg publiserte jo «deppe-innlegget» ganske sent torsdag kveld, og allerede da jeg tok morgen-scrollingen på Facebook på fredag, var det mange som delte tips, og flere som sa kom hit til oss! Og det tikket inn flere meldinger mens jeg ordnet meg – blant annet fra Astrid ♥ Astrid ga meg nemlig tilbud om å komme ned til UMA Workspace, rett ved siden av Oslo City, for hun hadde noen ledige plasser. Så etter lunsj dro jeg ned, fikk omvisning, og før jeg visste ordet av det hadde jeg fått nøkkel og tilgang til printer. Nå har jeg et kontor å dra til, og det er så innmari fint der, og jeg ser ut til å jobbe ordentlig bra der!

Tusen takk til Astrid også for hennes spontane reaksjon da jeg sa (vi satt og tok en kaffe og catchet opp da jeg var på besøk på fredag) at jeg er jo liksom ikke fagperson lenger, for jeg er ikke tilknyttet noe fagmiljø, og jobber jo ikke som forsker: Hun bare HÆ? Nå skjønner ikke hva du mener! Du er jo fremdeles (kjerne)fysiker?!? Så prøvde jeg å forklare i detalj, hvorfor jeg ikke er en fagperson lenger, for å vise henne at hun tok feil, liksom, og hun bare NEI, det er ikke sånn folk ser på deg... Så de ordene tar jeg med meg, og de skal jeg bruke til å prøve å tenke at selv om det kanskje er folk i akademia som mener jeg ikke er fagperson mer (eller kanskje det ikke er det, en gang?), så er det ikke sånn folk ser meg. Jeg er fagperson, selv om jeg «bare» er tilknyttet meg selv.

Såh, i dag da jeg sto opp visste jeg hvor jeg skulle hen. Jeg visste at jeg skulle pakke med meg tingene mine, og ikke minst hadde jeg gjort klar salat med rester fra gårsdagens middag (sunn mat er vel også lurt – sånn generelt alltid, men spesielt når man ikke føler sge så topp). Jeg viste frem «salatshakeren» på Insta i går, og den er fra TGR, for de som lurte på det 😉 Nå har jeg også testet den ut, og jeg er meget happy! Ok, ikke sett lokket på hodet, for da kan det kanskje renne ut rester av dressing – men det er jo ganske enkelt å bare la være å gjøre 😀 For 15 kroner er dette et godt kjøp!

Jeg klarte "selvsagt" å legge igjen nøkkelbrikken hjemme, i dag, for jeg er jo ikke vant til at det er noe jeg må ta med meg. Det gikk heldigvis bra, og i morgen satser jeg på at jeg husker alt jeg skal - da skal jeg forresten møte redaktør-Liv før lunsj, og så blir det ned på UMA etterpå. Kanskje en god skriveøkt på ettermiddagen...? 😀

God uke til deg som leser,fra Sunniva Rose, kjernefysiker og (rosa)blogger ♥♥♥

4

Anders er lei av at jeg depper og er trist nå, og det er strengt tatt jeg óg (hvem liker å føle seg trist, liksom?!). Jeg vet ikke akkurat om jeg er deprimert, men det har vært veldig mye opp og ned de to siste årene – og dessverre litt for mye ned, kanskje... Jeg er jo nygift med min drømmemann, vi har god økonomi, en frisk og fin Alexandra - som trives på skolen, og har venner og alt som er bra, vi har en fin leilighet, Anders og jeg er friske, jeg har fått til målene mine med utdannelse, jeg lever godt som frilanser..., det er så utrolig mye bra!

Og så sitter jeg og føler meg verdiløs og dum.

 

Jepp, sånn er det. Helt ærlig!

Så nå må jeg ta noen grep, før jeg ender med å bli skilt før jeg kan feire ett års bryllupsdag 😛 Det hadde vært så inmari dumt, syns jeg.

Jeg har blant annet nettopp brukt alt for mye penger på PT, men det tror jeg er en god investering; jeg vet jo at trening hjelper på psyken, pluss hjertet og alt mulig. Jeg gidder ikke å ha livsstilssykdommer som 45-åring, og nå tror jeg ikke at jeg kan flyte på at jeg var sterk og godt trent tidligere 😛  Dette "grepet" er jeg i gang med, og med tanke på at jeg mer eller mindre ikke har trent på flere år nå, så blir det mye trening fremover (2 ganger i uken med PT i mai, pluss egen trening 1 gang per uke 😀 ) - har trent to ganger denne uken, og satser på én gang til. I skivende stund sitter jeg med støle ben og armer, og det liker jeg!

Så er det neste punkt på planen: Jeg kjenner meg nemlig ensom om dagen, og det gjør at jeg føler meg som om jeg bare er hjemme og driver dank – så begynner jeg å forakte meg selv for at jeg ikke jobber, og så, ja, så baller det på seg i en veldig dum og ødeleggende spiral. Rent logisk vet jeg at disse tingene ikke er sant – jeg driver ikke dank, jeg jobber, men følelsene mine forteller meg noe helt annet. Dessuten ser jeg at jeg får mye dårligere arbeidskapasitet når jeg er hjemme/på café. Ergo:  Jeg trenger et kontor!

Jeg håper og tror at et fast kontor kan hjelpe både på den følelsen at jeg faktisk ordner meg og drar av gårde «til jobben» hver dag (så jeg kanskje skjønner emosjonelt at jeg faktisk ikke driver dank), og at jeg kan få «kollegaer» - andre, voksne mennesker som man kanskje kan ta en kaffe med og få litt input fra og sånn... Jeg tror det kan bli fint 🙂 Men jeg trenger hjelp, for jeg trenger et sånn type kontorfellesskap hvor det ikke er så fritt at jeg ikke blir kjent med noen (da blir det jo nesten som å sitte på café..?), også kan jeg ikke bruke uendelig med penger på det heller 😛 Alle forslag mottas med stor takk, for jeg er HELT GRØNN på dette feltet her ♥

 

Så er det noen «grep» jeg gjør som jeg ikke er helt klar for å dele ennå, men det kommer plutselig...

Jeg håper i alle fall veldig at jeg kan slutte å føle meg som en verdiløs dagdriver, og slutte å være trist veldig snart 🙂

I morgen blir det TEDx-forberedeleser for alle penga, for på lørdag smeller det – for 4. gang, faktisk, så nå er det på høy tid å sove. God natt, og takk for at du ville lese tankespinnet mitt. Klem ♥

Null filter, halvveis liggende i sengen, i lyset fra datamaskinen - er vel et passende bilde til denne teksten 😛 (Nei, jeg har ikke fjernet sminken, og jeg orker ikke/gidder ikke gjøre det heller - jeg vil sove)

4

Hei bloggen 😉

Jeg er litt stille om dagen, og kort sagt så er det vel en blanding av flere ting:

  1. påskeferien - da tror jeg folk flest er interessert i ha fri (meg selv inkludert), og ikke lese blogger
  2. jeg har en del å tenke på om dagen, og det tar både tid og fokus
  3. jeg har følt meg litt trist, og ikke så veldig inspirert til å skrive - føler liksom ikke jeg har noe å komme med (dette kan forandre seg ganske raskt, vet jeg med meg selv 😛 )
  4. prioriterer andre ting foran bloggen; i påsken jobbet jeg med å skrive på boken - og det kommer jeg til å fortsette med nå fremover mot sommeren (endelig begynner det å bli ordentlig gøy 🙂 ), og denne uken er det hovedfokus på TEDx-foredraget jeg skal holde på lørdag (jeg har allerede hatt tre drømmer der jeg på et eller annet vis plutselig står på TEDx-scenen, og ikke på noen måte har forberedet foredrag :/ ), og en tekst jeg skal skrive for første nummer av det nye magasinet Altså

Jeg håper selvsagt at du som leser bloggen min ikke gir meg opp bare fordi det kommer perioder med litt tynnere på innlegg, da ♥ Og følg meg gjerne på både Facebook og Instagram 🙂

2

Forrige uke delte jeg dette bildet

og jeg tror nesten ikke jeg har fått så mye respons på en Instastory-post noen gang før. Å si at man tviler på seg selv og (doktor)graden sin engasjerer visst... 😉 Responsen gikk selvsagt ut på hva mener du med det? Og hvorfor?!?, så jeg skal prøve å forklare litt mer:

Jeg er litt sånn veldig i en tankeloop om dagen, og da kan man fort komme dit at man tviler på alt ved seg selv - type, virkelig alt - da også de valgene man har gjort med tanke på jobb og utdannelse. Det virker jo kanskje litt rart at jeg skulle sitte og si at jeg har "en sånn dag der jeg lurer på hvorfor jeg egentlig tok doktorgrad", men saken er at i denne tankeloopen som jeg er i nå så har det på en måte krystallisert seg noen spørsmål, og disse må jeg nesten finne svar på før jeg for eksempel kan fortsette å oppmuntre andre til å ta doktorgrad... Og, for the record før jeg fortsetter: Det har vært MASSE bra med å ta doktorgraden, og jeg har aldri løyet her på bloggen - hvis du syns det har virket som om jeg har vært fornøyd, så har jeg absolutt det, men så er det altså noen men. Disse men-ene oppsummerte jeg i tre korte spørsmål tildigere denne uken (følg meg på sunnivarose):

Det første jeg lurer på her jeg går rundt i tankeloop er hvor mange av de som har tatt en doktorgrad/PhD som fortsetter med forskningsjobb i akademia (da regner jeg leger som fortsetter som sykehusleger på universitetssykehusene som å "fortsette i akademia"), og hvor mange som tar en PhD er det som går ut av akademia etter at de er ferdige. Det kan selvsagt også være interessant å se på hvor mange som "ender opp" i akademia med fast jobb, og kanskje det er enklere å se på tallene for hvor mange som faktisk får en fast, akademisk jobb - aka. professor.

Spørsmål nummer 2 her er vel kanskje kjernen av de tankene jeg sitter med om dagen (og nå tenker jeg ikke spesifikt for meg selv, for hvis jeg gjør det så vil jeg komme inn på "hadde ikke møtt Anders", osv, så hele livet mitt ville ha vært veldig annerledes)... Satt på spissen: Er doktorgraden bortkastet, hvis man ikke skal fortsette i akademia? (Dette spørsmålet vil selvsagt alle som er i akademia si et rungende NEI til, så det er derfor jeg heller lurer på dette med hva slags jobb man får MED PhD kontra UTEN PhD)

Jeg har allerede fått en del som har svart meg på disse spørsmålene med kommentarer som jeg bruker ting jeg har lært i doktorgraden min i den jobben jeg har nå. Det er jo veldig bra at man får bruk for ting man har lært, men er dette evner og kompetanse man like gjerne kunne fått i en vanlig jobb etter master – som ikke ville ha ført frem til PhD, men gitt deg erfaring som ingen kan si at ikke er arbeidserfaring (en del steder regnes PhD som arbeidserfaring, men mitt intrykk er at det er mange arbeidsplasser som IKKE regner PhD som arbeidserfaring), og lønnsutvikling.

Jeg regner jo selvsagt med at i de fleste jobber man har etter en PhD så vil man bruke mange ting man har lært i seg i løpet av PhD-arbeidet, men her er jeg mer spesifikk, altså – kunne man fått samme jobben med "kun" master?

Også er det det siste spørsmålet, da, som kanskje virker rart for de fleste (alle?) som ikke har tatt PhD selv... Hvis du googler «PhD blues» eller «post PhD depression», eller noe liknende, så får maaange treff. Jeg vet jo at dette er en greie (PhD blues, altså), men nå begynner jeg virkelig å lure på hvor mange dette gjelder. Derfor: Hvor mange går til psykolog etter doktorgraden?

Totalen av disse spørsmålene mine er at hvis det er sånn at de fleste av de som ikke fortsetter i akademia stort sett regnes som nyutdannede uten arbeidserfaring, og det de «sitter igjen med» etter PhD er at de får samme jobb som de kunne ha fått 4/5 år tidligere da de var ferdig med mastergraden så er det ugreit. For da har man vært billig arbeidskraft for universitetene i flere år, og i tillegg gått glipp av verdifull arbeidslivserfaring, og det syns jeg ikke er greit. Det er i alle fall ikke greit hvis man (universitetene, altså) ikke er supertydelige på at det er sånn det.

Og hvis det er sånn som jeg lurer på (jeg håper jo veldig at det IKKE er sånn det er) så utdannes det for mange med PhD, tenker jeg. Det er jo ikke greit.

Forhåpentligvis så er det IKKE sånn det er, og forhåpentligvis så er det sånn at de fleste "vinner" på å ta en PhD. I såfall kan jeg fortsette å anbefale å go for it når det kommer til PhD. Men per i dag så vet jeg ikke dette sikkert, og det gir meg en litt sånn, urolig(?) følelse...:/ (Ja, jeg strever litt med å finne ut av hva jeg skal bli når jeg blir stor, og sitter med en erkjennelse over å ha vært ferdig med master for 9.5 år siden, og er redd jeg nå regnes som nyutdannet uten noe særlig arbeidserfaring.)


PS: 9.5 år?! Ja, jeg begynte som stipendiat høsten 2010, så hadde jeg noe foreldrepermisjon. Selve graden min skulle tatt 4 år fra start til slutt (3 års forskning, 1 år undervisning), men så har jeg både hatt en langtidssykemelding inni der, fått forlenget stipendiatperioden noe, hatt permisjon og jobbet hos Realfagsbiblioteket, og i ganske lang tid var jeg ansatt 60% som stipendiat og 40% som rådgiver for Fysisk Institutt. Perioden med lønn sluttet ved utgangen av 2016, og i januar 2017 leverte jeg jo, som mange av leserne mine vet, avhandlingen min. Dermed tok det ca 6.5 år fra jeg startet som stipendiat til jeg var i mål med PhD. Etter dette hadde jeg ett år på Centre for Computing in Science Education, og ett år for meg selv (det året jeg har tjent mest så langt i livet, faktisk 😛 ). Dette blir totalt 8.5 år, men det gikk også ett år fra jeg fikk mastergraden til jeg begynte på doktorgraden; inni der hadde jeg et halvt år på Statens Strålevern, og så et halvt år hjemme med Alexandra ♥


PPS: Mange fine følgere har sendt svar på Instagram, og delt sine, personlige erfaringer. Det setter jeg kjempepris på! Men som dere ser så har jeg tagget Universitetet i alle postene - de har ikke svart, og det hadde vært interessant å høre hva tallene er hvis de har dem...