Hei alle fine!!! Denne helgen har jeg brukt til å sove (ut) drikke kaffe, trene, stå lenge i dusjen, gå rundt i Oslo (har bare gått overtalt jeg har skullet, og liksom gjort det til en del av dagens gjøremål), og jeg har sittet i deilige Frognerparken og lest om  overkritiske kjedereaksjoner. Haha,  ja,  jeg er nerd,  og det et jeg faktisk skikkelig stolt av...Like a boss ★★★

Den egentlige grunnen til at jeg har gjort det denne helgen, istedetfor å kanskje lese et blad eller en roman, er at jeg sitter og finpusser på manusene til "Sushi og kjernekraft" - jeg skal ikke skryte på meg mye av arbeidet med disse, men som fagperson så har jeg jo liksom et visst ansvar for at det er riktig det jeg skal si, da 😉 Og nå var tiden kommet for hvor langt tid varer egentlig en atombombe-eksplosjon - eller, hvor lenge varer den overkritiske, eller superkritiske, kjedereaksjonen?

Det et jo helt sykt, for i en en sånn eksplosjon så frigjøres så helt vanvittig absurd mye energi, og det skjer på nesten uendelig kort tid. På noen tusendels sekunder så et det faktisk over;  da vil ikke det spaltbare materialet (feks uran) sitte sammen lenger;  det slynges fra hverandre og da slutter også kjedereaksjonen. Noe av det som er utfordrende med å lage atomvåpen er, så vidt jeg vet, å klare å få uranet eller plutoniumet til å sitte sammen lenge nok til at "nok" atomkjerner spaltes og frigjør energi, for med én gang dette starter så blir det jo mye kraft som presser materialet fra hverandre...dette er visst ekstra vanskelig når det kommer til plutonium, fordi den på en måte kan gå av litt for tidlig.
---------------------------------------------------------------
Sol og sommer krever sol og sommer-antrekk; elsker at det holder med en kjole og ikke noe mer - skulle ønske det skulle være sånn vær frem til september eller noe nå :/
foredragsklar 

ut og rusle i byen-klar

FOR et vær - For en helg <3

I går var planen å skrive et innlegg for dere om Tsjernobyl-ulykken - men jeg tar det egentlig for gitt at ALLE forstår at man ikke kan prioritere å sitte inne og skrive blogg når aprilhelgen plutselig er som den har vært denne helgen; så vi kan vel si det sånn at gårsdagens innlegg rett og slett smeltet bort 😉 
Dette har vært Alexandra-helg, og vi har bare kost oss fra helgen startet fredag ettermiddag til hun la seg for et par timer siden: Fredag gikk vi fra barnehagen og til Frogneparken, der Alexandra lekte i Frognerborgen (verdens beste lekeplass - av sånne "vanlige" lekeplasser?), mens jeg satt og leste en sitatsjekk *multitasking*. Lørdag var jo været helt upåklagelig, og etter en laaang morgen, med kos i sengen, kaffe, og Lotta i Bråkmakergata på DVD, tok vi en tur rett utenfor døren - til Frognerbekken, deretter ble det det is  på liten og en enorm kaffe for stor, og rolig rusling i gatene på Frogner, mens vi (eller, egentlig Alexandra) plukket så å si alle blomster (Løvetann) vi kom over, før vi helt spontant dro til mamma og pappa i Skedsmo. Der ble det grilling og vin, og seeen kveld (ni) for Alexandra, som fikk være ute og leke på lekeplassen, hvinende og barbeint <3
I dag ble det rolig morgen i hagen hos mamma, før vi satte nesen om Charlotte og Andres og deres søte Kristiane i Lillestrøm - det har blitt mer is, latte barbeinte barneføtter, barnelatter og SOL. Nå sitter jeg omsider i sofaen hjemme i Rose-slottet, med nyvasket hår og Mange tanker rundt den kommende uken; det var på et vis først i dag det virkelig gikk opp for meg at jeg er i Japan om bare noen dager - herregud som jeg gleder meg!
-------------------------------------
Så til den saken som ideelt sett skulle ha vært skrevet i går: I går var det 26. april - altså 28 år siden tidenes verste kjernekraftulykke, Tsjernobylulykken. De som har fulgt bloggen en stund vet at jeg har skrevet en god del om denne ulykken før (og jeg tror Tsjernobyl er med i absolutt alle foredrag jeg holder - selv de som handler om motivasjon og å ikke gi opp og sånn), men jeg syns alltid det er på sin plass å reposte denne "hva var det som skjedde"-teksten fra ulykkesnatten i Sovjet for 28 år siden...
Bakgrunnsfakta om reaktoren:
Tsjernobylreaktoren var en såkalt RBMK-reaktor (RBMK er et russisk akronym som betyr noe sånt som "grafittmoderert trykkvannsreaktor"): den var veldig økonomisk mtp uranressurser, og den egnet seg til å produsere våpenplutonium.
Det var et velkjent faktum at reaktoren oppførte seg svært ustabilt ved lav effekt, og at SCRAM (når man skrur av reaktoren/kjedereaksjonen raskt ifbm feks en ulykke) tok 10 ganger lenger tid enn vanlig - 20 sekunder ifht 2 sekunder på feks en PWR-reaktor (en vanlig trykkvannsreaktor). Dessuten vil kontrollstavene i de første sekundene de føres inn i reaktoren faktisk aksellerere kjedereaksjonen, heller enn å stoppe den...

Vi befinner oss altså i det som i dag er Ukraina, da Sovjetunionen. Det flotte Tsjernobylanlegget har fått en ny sikkerhetsinstallasjon, som må testes ut, og dette skal skje tidlig om morgenen, lørdag den 26. april 1986. Forberedelsene til testen begynte rett etter midnatt den 25. april 1986.
Fredag 25. april 1986, klokken 01:00: 
Arbeiderene begynner sakte og forsiktig å redusere effekten på kraftverket, den skal gå fra 3200 MegaWatt (MW)  til 700 MW.
Klokken 14:00: KievEnergo ber om at effekten ikke reduseres mer enn den allerhede er, siden elektrisitetsbehovet i Kiev er stort rett før helgen.
Klokken 23:00: Effektreduksjonen tas opp igjen. 9 timer som skulle ha vært brukt til å redusere effekten sakte og forsiktig var dermed tapt, og siden testen skulle gjennomføres om morgenen lørdag 26. april måtte den videre jobbingen foregå i høyere tempo.
Lørdag 26. april, klokken 00:30:
Et plutselig, voldsomt effektfall på reaktoren, ned til 30 MW  (mao: 670 MW lavere enn de skulle totalt). En så lav effekt gir et så lavt trykk at rør som skal være fylt med damp, heller blir rør fylt med vann. Dette fører også til at effekten gjerne faller enda mer, og operatørene jobber dermed på spreng for å få hevet effekten nok til at den planlagte sikkerhetstesten skal kunne gjennomføres dagen etter.
Klokken 01:15: Reaktoringeniøren mener at testen bør avbrytes, men fortsetter å gjøre alt han kan for å få hevet effekten til riktig nivå, i frykt for å miste jobben... For å klare dette bryter han flere sikkerhetsregler. Viktigst av alt er at alle kontrollstaver dras helt ut av reaktorkjernen (ikke tillatt i følge sikkerhetsreglene), og dette gjorde at effekten hoppet opp til 200 MW  (nesten alle kanaler er fylt med vann, og alle kontrollstaver er dratt ut av kjernen...). RBMK-reaktoren er maksimalt ustabil under disse forholdene (dette var kjent, og en britisk sikkerhetsrapport fra mars 1986 konkluderte med at RBMK aldri  ville kunne leve opp til vestens sikkerhetskrav, selv om det var en teknologisk veldig interessant konstruksjon).
Klokken 01:23:40: En operatør trykker på SCRAM-knappen og alle kontrollstavene settes inn i reaktorkjernen. Dette var dråpen som fikk begeret til renne over; effekten i reaktoren økte voldsomt fordi den nederste delen av kontroll/SCRAM-stavene var av grafitt (noe som økerreaktiviteten!).
I kortversjon førte dette til to voldsomme dampeksplosjoner(rørene som opprinnelig var fylt med vann ble på altfor kort tid igjen fylt med damp, og damp tar som kjent mer plass enn vann), som blåste taket av reaktortanken, slik at reaktorkjernen ble liggende helt åpen, og deler av det superaktive brenselet ble slynget ut på bakken.
Grafitten i reaktoren tok så fyr; en kraftig brann som varte i flere dager, og på en effektiv måte spredte innholdet (bla. de svært radioaktive fisjonsproduktene) ut av reaktoren og opp i atmosfæren.

Den desidert verste ulykken i kjernekraftens historie var et faktum.

Tsjernobylkraftverket i bakgrunnen, den fraflyttede "paradebyen" Pripyat i forgrunnen

I dag er det et trist jubileum; 27 år siden tidenes desidert verste kjernekraftulykke; Tsjernobylulykken. I den anledning reposter jeg min "seconds from disaster"-analyse av ulykken, som jeg skrev i fjor - til glede for nye, og evt gamle, lesere;)

Bakgrunnsfakta om reaktoren:

Tsjernobylreaktoren var en såkalt RBMK-reaktor (RBMK er et russisk akronym som betyr noe sånt som "grafittmoderert trykkvannsreaktor"): den var veldig økonomisk mtp uranressurser, og den egnet seg til å produsere våpenplutonium.
Det var et velkjent faktum at reaktoren oppførte seg svært ustabilt ved lav effekt, og at SCRAM (når man skrur av reaktoren/kjedereaksjonen raskt ifbm feks en ulykke) tok 10 ganger lenger tid enn vanlig - 20 sekunder ifht 2 sekunder på feks en PWR-reaktor (en vanlig trykkvannsreaktor). Dessuten vil kontrollstavene i de første sekundene de føres inn i reaktoren faktisk aksellerere kjedereaksjonen, heller enn å stoppe den...

Vi befinner oss altså i det som i dag er Ukraina, da Sovjetunionen. Det flotte Tsjernobylanlegget har fått en ny sikkerhetsinstallasjon, som må testes ut, og dette skal skje tidlig om morgenen, lørdag den 26. april 1986. Forberedelsene til testen begynte rett etter midnatt den 25. april 1986.
Fredag 25. april 1986, klokken 01:00: 
Arbeiderene begynner sakte og forsiktig å redusere effekten på kraftverket, den skal gå fra 3200 MegaWatt (MW)  til 700 MW.
Klokken 14:00: KievEnergo ber om at effekten ikke reduseres mer enn den allerhede er, siden elektrisitetsbehovet i Kiev er stort rett før helgen.
Klokken 23:00: Effektreduksjonen tas opp igjen. 9 timer som skulle ha vært brukt til å redusere effekten sakte og forsiktig var dermed tapt, og siden testen skulle gjennomføres om morgenen lørdag 26. april måtte den videre jobbingen foregå i høyere tempo.
Lørdag 26. april, klokken 00:30:
Et plutselig, voldsomt effektfall på reaktoren, ned til 30 MW  (mao: 670 MW lavere enn de skulle totalt). En så lav effekt gir et så lavt trykk at rør som skal være fylt med damp, heller blir rør fylt med vann. Dette fører også til at effekten gjerne faller enda mer, og operatørene jobber dermed på spreng for å få hevet effekten nok til at den planlagte sikkerhetstesten skal kunne gjennomføres dagen etter.
Klokken 01:15: Reaktoringeniøren mener at testen bør avbrytes, men fortsetter å gjøre alt han kan for å få hevet effekten til riktig nivå, i frykt for å miste jobben... For å klare dette bryter han flere sikkerhetsregler. Viktigst av alt er at alle kontrollstaver dras helt ut av reaktorkjernen (ikke tillatt i følge sikkerhetsreglene), og dette gjorde at effekten hoppet opp til 200 MW  (nesten alle kanaler er fylt med vann, og alle kontrollstaver er dratt ut av kjernen...). RBMK-reaktoren er maksimalt ustabil under disse forholdene (dette var kjent, og en britisk sikkerhetsrapport fra mars 1986 konkluderte med at RBMK aldri  ville kunne leve opp til vestens sikkerhetskrav, selv om det var en teknologisk veldig interessant konstruksjon).
Klokken 01:23:40: En operatør trykker på&
nbsp;SCRAM-knappen og alle kontrollstavene settes inn i reaktorkjernen. Dette var dråpen som fikk begeret til renne over; effekten i reaktoren økte voldsomt fordi den nederste delen av kontroll/SCRAM-stavene var av grafitt (noe som øker reaktiviteten!).
I kortversjon førte dette til to voldsomme dampeksplosjoner(rørene som opprinnelig var fylt med vann ble på altfor kort tid igjen fylt med damp, og damp tar som kjent mer plass enn vann), som blåste taket av reaktortanken, slik at reaktorkjernen ble liggende helt åpen, og deler av det superaktive brenselet ble slynget ut på bakken.
Grafitten i reaktoren tok så fyr; en kraftig brann som varte i flere dager, og på en effektiv måte spredte innholdet (bla. de svært radioaktive fisjonsproduktene) ut av reaktoren og opp i atmosfæren.

Den desidert verste ulykken i kjernekraftens historie var et faktum.

Tsjernobylkraftverket i bakgrunnen, den fraflyttede "paradebyen" Pripyat i forgrunnen

Er det mulig? Det var 70-årsjubileum for Chicago Pile no 1 på søndag, og det gikk meg bare hus forbi *flau*!
Uansett, søndag den 2. desember var det altså 70 år siden verdens første  kontrollerte og selvdrevne kjernefysiske kjedereaksjon  😀
Aftenposten skriver bla:

En dødelig halssvulst, en bordplate av tre og et italiensk geni er sentrale stikkord når man skal beskrive forløpet til atombomben og den første kontrollerte kjernefysiske kjedereaksjon. I dag er det 70 år siden.

Må bare dele denne, for den er godt skrevet, og ikke minst edruelig - noe som ikke er så veldig vanlig akkurat når det kommer til denne typen saker (atomer og sånn er skumle saker, vet dere 😛 ). Så litt ekstra kred, og takk for fin sak, til journalist Cato Guhnfeldt <3 Anbefaler virkelig alle å lese, altså!
Jeg kan bare tenke meg den ekstreme spenningen Fermi, Oppenheimer og resten av gutta må ha følt da de sto der med uran/grafitt-haugen sin og dro ut nøytronabsorberende kadmiumstaver en etter en, i håp om å få til en kontrollert (NB! NB!) kjedereaksjon - også greide de detl...!

Så - før lunsj 2. desember 1942 - med nettopp 57 av lagene på plass, trakk de alle kontrollstavene ut bortsett fra en uten at noe skjedde. Da de kom tilbake etter lunsj, ble den siste staven trukket veldig forsiktig ut. Da den var nesten ute (klokken 15.20), ble massen kritisk. For hver atomspaltning fikk man to-tre nye nøytroner hvorav minst ett spaltet neste atom osv. Prosessen ble selvdreven.

Eksperimentet innledet en ny tidsalder når det gjaldt energi og kjernefysikk. Veien lå åpen for å utnytte de enorme kreftene «låst inne i» atomkjernene, som på sikt skulle gi verden både atombomben og atomkraftverk, så vel som atomdrevne skip og undervannsbåter.


Helt til slutt: tre tullebilder av Alexandra og meg - som var tidlig hjemme i dag fordi Alexnadra ble så forkjølet og slapp i barnhagen i dag, stakkars:/ 
Hun kunne sikkert hatt godt av en dag hjemme i morgen, men jeg er bare absolutt nødt til å ha en laaaang lesedag i morgen, så det er ikke mulig med mindre hun er skikkelig dårlig (ja, en sånn mor er jeg, jeg brukte en variant av Ferbers metode på henne og).

3

Dette måå jeg bare dele med dere:
Altså, når man "skrur av" kjedereaksjonen i et kjernekraftverk fort, altså feks hvis det er et jordskjelv som i Fukushima eller det er tordenvær og strømnettet ikke er 1000 promille stabilt el., og reaktoren ikke skal gå lenger så sier man at man "SCRAMMER" reaktoren: kontrollstavene slippes/skytes inn i reaktorkjernen og absorberer alle de frie nøytronene, slik at kjedereaksjonen stoppes momentant:) 
Men hvorfor akkurat "SCRAM", liksom? Jo det er historiske årsaker til det... Da <3 "Chicago Pile No1" <3 gikk kritisk første gang under krigen, i USA, så visste de jo ikke helt hva de drev med, ikke sant;) Så de hadde bygget opp reaktorkjernen sin også sto en av de som var med i Manhattan-prosjektet og dro ut en kontrollstav etter en annen. Og sikkerheten de hadde rundt dette var at de hadde plassert en person ovenfor som sto med en øks hevet, klar til å kutte tauet til en stor kontrollstav som da ville falle ned og forhåpentligvis stoppe kjedereaksjonen hvis det skulle gå galt...:P (Jeg tror ikke dette hadde vært godtatt som god nok sikkerhet rundt et eksperiment i dag...!)

Til høyre på den fine tegningen står George Weil og drar ut kontrollstaver, og på toppen står Norman Hilberry med øksen hevet.

Så "SCRAM" er faktisk en forkortelse for "Safety Control Rod Axe Man", som vi altså bruker den dag i dag. Det syns jeg er ganske kult ihvertfall!!!
Smask til alle fine der ute <3<3<3

Du lurer kanskje på hva en kjedereaksjon er, ikke sant? Altså det er ikke et uttrykk jeg som kjernefysiker har copyright på akkurat, da:P For sånn helt generelt så er det liksom en prosess som er sånn at når den har startet så fortsetter den å gå, litt sånn, hva er det som går og går og aldri kommer til døren? -En kjedereaksjon *fnis*

Nei, men alvorlig: i et <3 kjernekraftverk <3 eller i en atombombe så har man en kjedereaksjon av fisjoner, altså at en ny fisjon gir en ny fisjon gir enda en ny fisjon osv.
Grunnen til at dette faktisk er mulig er at når en atomkjerne fisjonerer så frigjør den noen ekstra nøytroner, som er frie til å gjøre omtrent det de vil.

Også kommer vi til en ting som jeg syns er litt dumt, og det er at vi snakker om en kritisk kjedereaksjon, eller en kritisk reaktor. Det høres jo ikke bra ut - tilstanden er kritisk, liksom... Men det betyr faktisk bare at antallet fisjoner er konstant, slik at selv om det kanskje blir frigort 3 nøytroner per fisjon så øker ikke antallet fisjoner allikevel. Hvis 10 atomkjerner fisjonerer vil dette føre til at 10 atomkjerner til fisjonerer, og sånn går det, jevnt og trutt.

Kritisk kjedereaksjon, k=1 🙂

Med andre ord: En kritisk kjedereaksjon, eller en kritisk reaktor er bra! Egentlig burde man kalle en kritisk reaktor for en balansert reaktor for den er jo liksom helt i balanse og bare ZEN, ikke sant;)

Reaktoren er helt i balanse...

...og da er reaktorens chakraer helt på linje... (lol)

Hvis man derimot har et system som er sånn at én fisjon gir to nye fisjoner som igjen gir fire nye fisjoner også videre, da har man en overkritisk kjedereaksjon - kjederekajson for en atombombe, da liksom:

Overkritisk kjedereaksjon, k>1 🙁
Og da kan det gå sånn *snufse*

Heldigvis kan et atomkraftverk aldri eksplodere som en atombombe (dette er FAKTA!!!). Og ethvert godt konstruert kjernekraftverk (som gjelder de aller fleste, heldigvis) er selvkontrollerende (av <3 fysikkens lover <3), og kjedereaksjonen kan ikke løpe ut av kontroll/bli overkritisk - HURRA!

Ok folkens, GOD HELG, og husk å stemme hvis du ikke allerede har gjort det;)

1000 smask til alle