1

Hei fine lesere. Har helgen vært fin? Det håper jeg! Her har det stort sett gått i ærender og jobbing - Anders har tydelig gått inn i en ny fase med doktorgraden nå (den skal jo være ferdig til sommeren, og tro meg; i en sånn sammenheng så kommer sommeren fort), og jeg skal i naturfags-kjerneelementsamling i morgen. Men. Dagen i går var en sånn nydelig høstdag, som gjør at jeg et lite øyeblikk kan forstå de som påstår at de liker høsten, og selv om jeg ikke var mye ute i går gjør det meg allikevel glad når værgudene viser seg fra sin hyggeligste side 🙂

(Tenk å få være så heldig å bo der midt i alle høstfargene, ved Akerselven...jeg er så heldig ♥)


Da jeg skrev om argumenter mot kjernekraft her forrige dagen fikk jeg ganske mye respons (gøy!) - blant annet en leser som skrev på Facebook:

På 70-tallet ble det hevdet at tilfeller av kreft økte med nærhet til atomkraftverkene i USA. Det er en forskjell på fysikere og biologer her. Fysikerene regner ut sine "små" tall, men biologene ser på levende organismer. Det er en grense for organismens evne til å reparere skader. Rose, har du noen data på dette, ferske , nye?

Her kunne man selvsagt skrevet en lang avhandling - dét skal jeg ikke, men jeg vil gjerne gi et kort svar til dette. I forrige innlegg skrev jeg bare at dosen man får fra et kjernekraftverk er liten, uten å sette dette noe i perspektiv. At jeg da får spørsmål på dette syns jeg er veldig naturlig, og bra ♥

Som jeg skrev i forrige innlegg så er det snakk om en ekstra stråledose hvert år på ca 0.0001 mSv (mSv er kort for millisievert som er vanlig måleenhet for stråledose fra radioaktivitet) som kommer fra kraftverket. Denne dosen er så ekstremt liten at den kan ikke være grunnen til at noen får kreft. For sammenlikning så får du en mye større stråledose hver gang du flyr (da har du mindre atmosfære som beskytter deg mot strålingen som kommer fra verdensrommet). På en langdistanseflytur (Oslo-New York, feks) får du typisk 0.07 mSv ekstra stråledose - altså en dose som er 700 ganger større enn den du fikk fra kraftverket, på bare EN flytur EN vei. Hvis det stemte at 0.0001 mSv ekstra fra å bo i nærheten av et kraftverk kunne gi ekstra sannsynlighet for kreft, bare tenkt da på hva man ville sett hos de som flyr mye...

Eller for å sammenlikne med den dosen man får når man tar et røntgenbilde hos tannlegen (noe de aller fleste gjør i alle fall en gang i året): Et vanlig røntgenbilde av tennene gir en ekstra stråledose på 0.005 mSv - altså 50 ganger mer. Ekstradosen på 0.0001 mSv er så å si null i denne sammenhengen...:)

Til spørsmålet om det stemmer at det har vært mer kreft:

Her er man inne på dette med korrelasjon og kausalitet: feks har man sett at det i Norge har vært noe økning i kreft hos de som bor i nærheten av høyspentledninger. Det som ofte skjer når man blir presentert for et sånt faktum er at vi gjerne ser en sammenheng: det må jo være på grunn av høyspentledningen at det er mer kreft der. Problemet er bare at vi har bare sett to ting som korrelerer, ikke hva som fører til hva. Når man begynner å undersøke dette skikkelig, så viser det seg at det er ikke det å bo i nærheten av en høyspentledningen som gir kreft, men det er i snitt folk med lavere sosioøkonomisk status som bor derm - en gruppe som i snitt har noe dårligere helse enn de med høyere sosioøkonomisk status. Høyspentledningen er helt uskyldig i denne sammenhengen.

Nå vet jeg ikke om det i det hele tatt stemmer at det har vært økning av kreft i nærheten av kjernekraftverk i USA. Men hvis det er tilfelle vil jeg gjette på at det er samme type effekt man ser der: At dette er et utslag av sosioøkonomisk status, og derfor korrelerer eventuelt det å bo i nærheten av et kjernekraftverk med økning i kreft.

Jeg har altså ikke data på dette, men håper svaret allikevel er tilfredsstillende ♥

 

 

Finally time for another QOTM, and this time I want to (try to) answer something I'm asked quite often, in different wrapping each time. What this question really boils down to is:

Is it hard to study physics?

I get this question, as I said, in different wrappings and contexts from different people, and I've decided to answer the different aspects about this question, that I can think of. I have divided my answer into three categories below - grades, family, and age.
But before I start to go more into the details regarding grades, family, or age (maybe you don't want to read all of it), I'll start with  a short answer. Yes it's hard - you'll have to work a lot. For some it's harder than others (of course). You have to work continuously.
Like anything you want to become really good at, it takes WORK ("5% talent, 95% effort"). Nothing comes for free....
It really helps to be motivated, because then your hard work is for some goal - whatever that is. For me it was when I realised there was something called applied physics; and my grades and my mood changed from blah to great 🙂

Grades:

When I started the FAM-program (the physics program here at the University of Oslo), I came straight from high school. I had all the math, physics, and chemistry possible, and my grades were good (don't remember exactly, but they were a mixture of 6 and 5). I was 19 years old, and studying physics was going to be "easy"...
It didn't go particularly well (it went ok, but not exactly great - not like people were thinking Man, she's like awesome, I'm sure she'll do a PhD some day). But I had the resources, so why didn't it work?
I wasn't really motivated, I think, didn't put in the work - maybe I was a little bit immature in some aspects. Also, it's hard to "start a new life", which is really what happens when you start university. It can be a big change and a challenge in your life, being 18/19 years old, moving away from home, supposed to be independent and "grown-up"...
I know people who were the straight opposite of me when we first started; didn't have any math or physics from high school (the requirements were different before compared to what they are today - more science and math subjects are required to get admission to the physics program today), and they have just sped through the bachelor and then the master studies, and ended up finishing a PhD, even earlier "normal".
Their recipe? Work, work, work. 
The recipe to manage to put in all this work? Motivation, and an ability to not give up.
The grades I got during my bachelor studies were just barely enough to get me admitted into the master's program in physics (in several research groups I probably wouldn't have been accepted, because they would have required better grades). I'm not saying this to "brag", but to explain that it's possible to "change", and even if you don't have the best grades today, you could get the best grades tomorrow...my master's was a success 😉 JUST. NEVER. GIVE. UP <3 And don't listen to those that are yelling it's sooo easy I understand everything, or the ones that go ooooh, I don't understand anything I'm so super stupid - oh, oops, I got an A - trust me, they're always there, and just close your ears. If that's impossible - avoid these people. 
Conclusion: 
1. You'll have to work hard no matter what kind of grades you had in high-school. 
2. Good grades from high school (in math and physics) probably helps, but if you don't WORK, they're worthless 😉
3. Don't make the mistake of believing that because you understand (maybe even you knew all of it from before) more or less everything they talk about during a lecture today, you can slack off - one lecture "off" and you'll have troubles catching up again. 
(Number three was the silly mistake I made my during first years as a student - yes, it took some time for me to get everything "straight" 😛 )

Family:

When you have a family (especially little kids) it's more difficult to spend all the time you might need to understand everything (it's more than a "9-5, 5 days a week"-job...). On the other hand, you're probably better at planning your time than most students - as a parent, you have to 😉
You can definitely study physics even if you have kid(s). It's like it is with everything; it takes planning (and you're good at that - or you will be). You can probably not be a part of all the student activities, but I still would recommend to try to take part in some of the stuff that's not related to the studies; since the studies themselves are challenging, and it's a good idea not to be "all by yourself" when you're starting to feel stupid.
Family is not a hindrance, as long as you and your partner are a team. (If you're alone with kids, it's definitely harder, like most things are, but if you're extremely focused and dedicated, and plan plan plan, it should still be possible!)
In my experience, all professors and teachers really want you, as a student, to succeed - and if you have "special needs", you often get them. IF... You're open and honest from the very beginning! That means that you can't come running one hour before you're supposed to hand in your home exam and say that you have kids, and they have been sick all fall and therefore it's been difficult to follow everything during the fall or whatever. You have to start planning your semester at the very beginning of the semester: Figure out when all exams are - get them into your calendar, get all assignments into your calendar, just get EVERYTHING into your calendar! If you see that there are times when difficulties may appear; talk to someone - like the professor (most of them are very nice and kind people), or a student advisor (yes, we have them, and they're all really nice!), or something... Let it be clear that you have planned everything as best you could, and that it really isn't your fault that you have problems with the deadline (if it happens - hopefully, since you planned everything from the very beginning, you'll man
age it all) <3
Conclusion:
1. Plan
2. Be open about your "situation" (whatever that is) from the very beginning
3. Be part of as much of the student activities as you can

Age:

It's never too late! I learnt this from my mother, who was actually studying at the university when I started. Of course, if you're starting a completely new (physics) education, and are thinking about doing a masters degree (and maybe even dreaming about more than that), it takes the time it takes - 5 years is the "normal" time from beginning of bachelor to end of master's degree (took me six years, and that's not completely crazy either), but as a rule of thumb, I'll say it's never too late 🙂
Some of the same pieces of advice goes towards age as it does with family - take part in as much as the "students- but not studies-related" stuff as you can. It doesn't at all help to feel like an outsider, when the assignments are piling up and you don't know what was taught on that and that lecture since you were sick (or maybe at home with a sick child - I hate when that happens) and it's dark almost all the time since it's late November - you need to be part of the group! Luckily, my experience with physicists (students and other) is that it's an extremely including group, so if you want to, you'll be part of the "team".
Conlusion
1. Age is just a number
2. Physicists are an inclusive group of people

So, remember: Yes it's hard to study physics, and YES, you can do it! 🙂
It's no shame in taking a course again - either if it's because you want to improve a grade, or it's because you actually failed/gave up the first time.
If I'm just to give one piece of advice: 
Work hard and believe in yourself!

4

I had actually another (more nuclear physics type of) question in mind for this first Question of the month, but then, as I was preparing to leave my apartment one morning this week, I remembered another question I got several months ago. 

How do you dress for scientific conferences (or similar) - if you want to be feminine and maybe wear dresses, but still want to be taken seriously?
I got to think of this question that I got from another female scientist (she’s also a PhD candidate, I think), the day I was giving my talk at Radiologisk Høstmøte (quoting: "the biggest conference for radiologists, radiographs, doctors, physicists (...)") – I was a little bit nervous; since I always want to be girly, pink me, but I don't want them to take me less seriously… So I decided I want to say something about how to be a girly girl, but still also a serious scientist.
Since a picture tells us more than a thousand words, let's start with some. These are examples of what I wear for the more “serious” type of talks; occasions with a quite conservative audience, where I’m talking about science (@sunnicarose #foredragsoutfit):

(the picture in the top left is btw from the day I first met Anders, when he came and listened to my talk at "The Gathering2014"...<3 Ok, "The Gathering" is not an example of a conservative audience, but the outfit is still something I could have been wearing to something more "sciency conservative"!)  
I have figured out that the more nervous I am, the tighter and stricter I will make my hair, and if I feel like I am in total control of everything I can wear my hair loose. Earlier I was more scared of using colours and stuff, but even then I think I managed to be feminine: HERE is a video from Sunniva being very serious and talking about recycling of thorium based fuels - note the tight bun 😉 I think if you have long hair, it is something you can really use to sort of tighten up, or loosen an outfit: If you fear that the outfit is almost too much, just do a strict hair do - I always do variations of the bun (the one in the video is the "strictest" type)
If I’m in doubt of what I should wear I will chose chinos (either dark blue or beige brown) and a feminine top/blouse (it could for example be light pink). Then I will “girly girl” this up with a statement necklace and heels.
When I feel quite certain the audience wont judge me from my outfit, I'm more eager to wear dresses and high heels and colours and all. Here are four examples of those outfits:
---------------------------------------------- 
For the Radiologisk Høstmøte I went for the more "safe side": dark dark jeans, black heels, white top/blouse, pearls, and hair in a bun (not the tightest, but still). My "Sunniva touch" on this outfit was the necklace and a BIG "diamond" on my left hand
#whatiwore for the talk for the radiologists and physicists - I like to call glasses "artificial intelligence" (hopefully there is also some real intelligence in there) 😛
there’s nothing wrong with heels – if you like them; just remember never to wear a height you’re not comfortable in (aka you don't have the skills to wear 😛 )
----------------------------------------------------------

Sort of a rule of thumb: find the one thing that's most important for you, to keep your femininity - heels, accessories, hair, dress/skirt. Do your one feminine thing, and let the rest be more conservative: for example, if you really want to wear a dress, you can "style it down" by wearing flats, a couple of classical, simple ear rings and your hair in a braid or a bun (if it's long). (If you're wearing a dress, be sure that it's one that you're 100% comfortable in, and that it's not one that becomes a liiitle bit to short when you raise youre arms to point or your slides or something 🙂 )
If you want to, or feel you're obliged to wear a blazer, it DOES NOT HAVE TO BE BLACK! When I went to the OECD in Paris with Ludvigsen-utvalget last February we were told there was a dress-code, and suit and a tie was mandatory for men (and similarily for the women). I could have chosen a black skirt, white shirt and a black blazer – but instead I wore a tight, black skirt, white (egg-shell) top and a yellow blazer. And RED lipstick 😉
Unfortunately I don’t have a picture from that trip, but here is a picture of me in the blazer (which is from Zara, btw) where it’s styled in a more of a casual, everyday look:

PS: I do get more scared when I want to be taken very seriously at scientific conferences. Twice I have chickened out on the heels, even though that's my feminine thing....



EDIT: This is not what I think every woman/female scientist should do. If you're comfortable in jeans, sneakers and a t-shirt, that's GREAT; but this is for those who love heels and dresses and accessories, and feel that they can't "be themselves" if they want to be taken seriously 🙂

Jeg kommer nok aldri til å ha fast ukens/månedens leserspørsmål (for det er jeg bare altfor sløv til, evt det er for mange andre løse tråder som gjør at det blir fryktelig vanskelig å holde seg til en sånn plan), men jeg syns det med å svare på de litt mer omfattende spørsmålene jeg får i kommentarfeltet (eller andre steder) passer fint som egne innlegg. Dermed kommer det i alle fall svar på et leserspørsmål nå, da <3
Spørsmål:

"Ikke om thorium, men eksplosivt nok: En del av nedrustningen av stormaktenes helvetesmaskiner har jo vært å bruke høyanriket uran (og plutonium?) fra disse forferdelige våpnene og blande det opp for å bruke i dagens kjernekraftverk. Tror du det blir en slutt på dette nå som Putin har lansert kald krig 2? Og hvordan i alle dager får man til å lage vanlig reaktorbrensel av dette råmaterialet?"

Dette er jo egentlig to spørsmål:
1) om jeg tror det blir slutt på Megatons to Megawatts-programmet, og 2) hvordan man gjør denne såkalte "downblendingen".
Når det gjelder spørsmål nummer 1) så er jo min første tanke at samarbeid mellom Russland og USA kanskje ikke er det enkleste om dagen, og at Russland kanskje heller ikke er så interessert i å kvitte seg med kjernevåpnene sine akkurat nå - men mer enn det kan jeg nesten ikke si :/
Når det gjelder 2) så kan jeg mer, for dette er faktisk utgangspunktet for min egen forskning - nemlig det å ta det fissile (spaltbare) materialet fra atombomber og så gjøre det om til reaktorbrensel. Det man gjør da, sånn tradisjonelt, er at man tar høyanriket våpen-uran - som man har i atombomber - og så blander man det med vanlig, naturlig uran helt til man har uran som består av ca 5% uran-235 og 95% uran-238 (naturlig uran består av nesten rent uran-238, med bare bittesmå mengder uran-235). På denne måten går man altså fra uran med "våpenkvalitet" til lavanriket, reaktor-uran; for det er nemlig sånn at også det uranet man putter inn som brensel i en reaktor er anriket - det bare er anriket mye mye mindre enn det uranet an lager våpen av.
Mao: 
  • Naturlig uran: 99.8% uran-238, 0.2% uran-235
  • Reaktor-uran: 95% uran-238, 5% uran-235
  • Våpen-uran: 5% uran-238, 95% uran-235
Så man tar bare og "tynner ut" våpen-uran med naturlig uran for å få reaktor-uran. Litt som hvis du har laget en veldig sterk suppe, og du bare mååå tynne den ut med litt vann.
I prinsippet kan man gjøre det samme med plutonium, og man kan blande våpen-uran med thorium (min forskning <3<3<3) - men så vidt jeg vet er det kun "downblending" med våpen-uran og naturlig uran som gjøres...:/
HER står det mer om den forskningen jeg gjør; altså å blande russisk våpen-uran med (norsk) thorium 😉
----------------------------

Håper dette besvarte spørsmålet; nå skal jeg løpe avgårde på ELIXIA - mulig jeg skal filme noe med bikini i Japan, i tillegg til at jeg er så dum at jeg har sagt ja til å være med på Holmenkollenstafetten, så nå er det virkelig ikke noe valg å ikke trene 😛

3

Hei, jeg leser på bloggen din og jeg stusset litt over det at det er ingenting som heter et "thoriumkraftverk". Tenker du bare at den folkelige betegnelsen gir feil forståelse; eller mener du at en fungerende LFTR-reaktor aldri vil bli en realitet?

Når jeg sier at det ikke er noe som heter "Thoriumkraftverk" tenker jeg på det folkjelige begrepet, ja.
Hva skulle eventuelt et thoriumkraftverk være? Nå i dag er det mange som mener at det er en saltsmeltereaktor med thoriumbrensel (TMSBR/LFTR/TMSR), mens for noen år siden tenkte de fleste på såkalte akselleratordrevne reaktorer (ADS/Rubbiareaktor/Energy Amplifyer). Begge disse reaktortypene vil man jo også kunne drive med uran-brensel - så da er de jo ikke spesifikke thoriumreaktorer (det er dessuten to vidt forskjellige systemer, så det er jo rart hvis man skulle kalle dem det samme...). Dessuten kan man fint bruke thoriumbasert brensel i feks trykkvannsreaktorer (PWR), kokvannsreaktorer (BWR) og tungtvannsreaktorer (CANDU). Selv studerer jeg jo thoriumbasert brensel i den nyeste type trykkvannsreaktor (European Pressurized water Reactor - EPR); er denne reaktoren da plutselig en "thoriumreaktor", til tross for at den ikke modifiseres annet enn at den fylles med thoriumbasert brensel istedetfor uranbasert brensel...?

Så til annen del av spørsmålet: jeg er veldig skeptisk til om saltsmeltereaktoren kommer til å bli produsert i stor skala, ja. For meg virker det litt som om denne reaktortypen "løser" et problem som ikke egentlig er der. Dessuten har saltsmeltereaktoren så vidt jeg kan se et "spredningsproblem"; siden den reprossesserer brenselet on-line vil man kunne enkelt kunne skille ut rent protaktinium-233, som i løpet av en måneds tid blir til rent uran-233 - dvs materiale som også kan brukes til å produsere våpen...:/ Mulig at dette kan løses, men jeg vet at dette er et av ankepunktene til denne reaktoren.
Når det er sagt: Saltsmeltereaktorer er ikke mitt spesialfelt, og det er absolutt mye som er spennende med denne teknologienen - og man skal selvsagt aldri si aldri 😉

- S

3

...nei, ikke jeg, jeg har det veldig fint med Markus 😉
Saken er den at jeg veldig ofte får spørsmål fra lesere om det er vanskelig å studere fysikk, eller hvor vanskelig det er eller om de kan klare det, så jeg tenkte jeg må si noen ord, og kanskje komme med noen tips, om akkurat det.

Man kan kanskje tro at Big Bang Theory presenterer et karikert bilde av fysikern - vel, det gjør de ikke. Alle disse typene fins, og jeg har møtt dem alle sammen (med større og mindre suksess :/ )

Jeg innrømmer gladelig at jeg aldri har følt meg så dum som etter at jeg begynte å studere fysikk på Blindern. Jeg hadde veldig gode karakterer fra videregående, og hadde tro på at jeg skulle klare dette, selv om jeg syntes at fysikk var det aller vanskeligste faget fra vgs. Jeg begynte jo på Blindern høsten 2003, dette var rett etter videregående, og jeg hadde både fysikk- og matematikkpensum fra vgs friskt i minne. På en måte ble dette et problem...
Med problem mener jeg at da vi begynte med forelesninger på Blindern (2 matematikkfag og 1 informatikkfag, altså ingen fysikk første semester) følte jeg at dette var jo bare repetisjon fra vgs, dette kunne jeg jo. Denne holdningen førte da til at jeg kanskje ikke alltid gikk på forelesningene og ikke var den flinkeste til å gjøre ukesoppgavene (på univeristetet er det jo faktisk, stort sett, ansvar for egen læring, så ingen tvinger deg til å gjøre ukesoppgaver, liksom) 😛 Denne holdningen slo selvfølgelig tilbake; det var kanskje de to første forelesningene som var repetisjon, og vi gikk framover gjennom pensum i et forrykende tempo (sammenliknet med vgs), så da jeg oppdaget at vi ikke holdt på med repetisjon hang jeg allerede langt bak :/
tips nummer 1: Følg med og jobb hardt fra dag 1 (selv om du syns at dere bare holder på med repetisjon av ting du kan fra før)

Jeg engasjerte meg raskt (var det første eller andre uken på Blindern, liksom...?) i studentlivet - både Fysikkforeningen og Realistforeningen var viktige for meg, og jeg har brukt mye av tiden min på å stå i bar, arrangere fester, arrengere festival, feste og generelt være sosial. Man kan kanskje tro at siden jeg brukte så mye tid på det sosiale rundt studiene så gikk det ikke så veldig bra de første semestrene på Blindern, men dette er jeg ikke enig i. Det er heller motsatt. Hadde  jeg ikke hatt det gode sosiale nettverket på Universitetet tror jeg ganske sikkert at jeg hadde sluttet...!

Semesterstartsfest arrangert av Realistforeningen (RF) <3

Derfor:
Tips nummer 2: Vær aktivt med i studentmiljøet. Enda mer spesifikt: Realistforeningen var fantastisk for meg (var også her jeg møtte Markus 😉 )

Heldigvis ble ting gradvis bedre etterhvert som jeg begynte å kunne fordype meg i den delen av fysikken som jeg syntes var (og er) interessant. Selvsagt skulle jeg kunne ønske jeg hadde klart å motivere meg til å jobbe hardere i de kursene jeg ikke har gjort det så bra i, men det er lettere sagt enn gjort når du syns noe er fryktelig vanskelig (altså du skjønner overhodet ikke hva det spørres om i en ukesoppgave feks) og ikke spesielt interessant. All ære til de som klarer å jobbe like hardt eller hardere selv med dette som utgangspunkt.
For meg var det mer enn nok bare å komme igjennom med en anstendig karakter i en del av de obligatoriske  laveregradskursene...:P

Tips nummer 3: Jobb sammen med noen, enten på gruppetimer eller en egen kollokvie. Selv var jeg ikke spesielt fan av de organiserte grupptimene, men snilleste Lise ble redningen for meg: hun var veldig flink og strukturert med oppgavene, og jeg var veldig flink på det sosiale - sammen utfylte vi hverandre perfekt, og vi klarte oss fint gjennom eksamenene våre, og vi hadde det gøy :D

Uansett, selv om man gjør det dårlig i noen fag eller til og med stryker betyr ikke dette at det er umulig. Noen dårlige karaktere kan man klare seg med, og hvis det ikke holder kan man ta kurset på nytt - dette er faktisk ikke verdens undergang 😉
Så, tips nummer 4: Ikke gi opp 😀

Nå kan jeg selvsagt være veldig eplekjekk og si at alle kan studere fysikk, det handler bare om å gå på med krum rygg og ikke gi opp, og dette er jo faktisk nesten helt sant. Dessverre er det noen svært få som så gjerne vil, og som jobber så hardt de bare kan, og følger all verdens gode tips og råd, men allikevel ikke får det til...

For disse få blir fysikk den ulykkelige forelskelsen:'(

PS: For de aller aller fleste som har interesse for faget og innsatsvilje til å jobbe hardt vil klare å studere fysikk, og man vet jo ikke før man har prøvd om man klarer det eller ikke.

PPS: Hvis det høres ut som om jeg ikke har trivdes med å studere fysikk så er det selvsagt feil - jeg hadde nok ikke fått meg en jobb som i bunn og grunn er å studere fysikk mot betaling hvis jeg ikke elsket det <3<3<3



8





Avfallshåndtering
<3<3<3

Flere av dere fineste har etterspurt at jeg skriver litt mer om avfallshåndtering<3, og siden dette er et såpass stort tema at det blir vanskelig å si så mye fornuftig i bare en kommentar tenkte jeg at jeg kunne ha dette som ukens leserspørsmål 🙂
Egentlig har jeg jo skrevet en del om dette før, men nå kan jeg samle alt sammen i dette innlegget, også får vi se om det er noe som mangler - det er det sikkert, så derer får bare følge på med mer spesifikke spørsmål 😉
Først så må vi starte med hva radioaktivt avfall faktisk er. I dette innlegget spør jeg også litt retorisk om at avfall kanskje ikke nødvendigvis er avfall, og her tror jeg det er naturlig at forrige  leserspørsmål tar over: Da var nemlig spørsmålet "Hvorfor bruker man ikke plutonium som brensel i kjernekraftverkene?". For dette går jo på én del av avfallshåndteringen, nemlig gjenbruk, så ta en titt:)
Her hevder jeg at avfallsproblematikken i forbindelse med kjernekraftverk ikke er noe annerledes eller værre enn den man har fra kullkraft (eller andre CO2-produserende kraftverk).

Hmm, så hva gjenstår...det kommer vel litt an på hvor mye i dybden jeg skal gå - jeg kunne jo skrevet 10 sider, eller 100 sider, liksom - noe jeg ikke har tenkt å gjøre akkurat nå ihvertfall 😛 Jeg har vel litt mer som jeg kan tenke meg å si her, da, også må dere fininger komme med flere spørsmål som gjerne er mer i dybden enn bare "noe om avfallshåndtering" 😉

Men, altså, man snakker om fremsiden og baksiden av brenselssyklusen, hvor baksiden er alt som har å gjøre med det som skjer med brenselet etter at det har vært i reaktoren og blitt "tømt" for energi.

Baksiden av brenselssyklusen er alt det som skjer til høyre for reaktoren i figuren;  "Storage", "Reprocessing", "Vitrification", "Storage" og "Disposal"

Så altså: ferskt, fint brensel (vi tar utgangspunkt i uran-brensel - UOX - anriket til ca 5%) går inn i reaktoren, er der i noen år, og tas så ut. Når det tas ut er det veldig HOT, og selv om hot kan være en bra ting (jeg vil feks veldig gjerne være hot;)) er det ikke så all right med hot reaktorbrensel, for det er hot både i betydningen produserer masse varme (dette så vi demonstrert i Fukushima:P) og det er veldig radioaktivt. (Grunnen til at det produserer masse varme er selvsagt fordi det er så radioaktivt;) )

Hot 😉

Det brukte brenselet må derfor kjøles i brukt brensel-basseng (disse hørte vi også om ifbm. Fukushima), til de ikke er sååå radioaktive lenger - dette er den første "Storage" i figuren.

Fiiine bassenget

Dette er hovedsakelig for at det skal være lettere å håndtere brenselet (så det er en fordel at brenselet ikke består av stoffer som blir mer radioaktive etter som tiden går...dette er nemlig et issue med thorium-brensel; men det får jeg nesten snakke om en annen gang).
Når brenselet har stått noen år i brukt-brensel-basseng må det videre til reprosesserings-anlegg, feks La Hague <3 i Frankrike.

Seee så glade de er på reprosesseringsanlegget :DDD

Her blir brenselselementene kuttet opp og behandlet med salpetersyre så det blir løst opp. Også kan man skille ut feks ubrukt uran og plutonium - tror kanskje ikke det er sååå lett, men jeg er tross alt ikke kjemiker, så det kan jeg ikke uttale meg 😛 Uranet og plutoniumet kan man feks putte inn i MOX-brensel (Mixed Oxides) 🙂
Det materialet som ikke gjenvinnes gjøres om til glass - "Vitrification" i figuren, så lagres det litt til, også til slutt sendes det til endelig deponering, som kan være nedgraving i saltforekomster, leire eller i stabile geologiske formasjoner 🙂

Med mange av Generasjon IV-reaktorene vil det også bli så å si null avfall, siden disse vil utnytte omtrent 200 ganger mer av energien i brenselet - altså 200 ganger fler fisjoner enn sånn som man bruker brenselet i dag, og man kan bruke det som per i dag er avfall som brensel. -Love it! 
Personlig har jeg mest tro på Lead-cooled Fast Reactors og Supercritical-water-cooled Reactors, skal faktisk sannsynligvis "titte litt" mer på (gjøre simuleringer på) SCWR 😀

Håper veldig masse at dette gjorde dere litt klokere!
Nei, nå er det (nesten) helg - kos dere alle sammen, det skal ihvertfall jeg 🙂
Klem
-S



Hei alle fine <3, jeg får jo en del spørsmål om kjernefysikk og forskning og sånn, så jeg tenkte jeg skulle begynne med ukens leserspørsmål: Jeg vil plukke ut et spørsmål som jeg syns kan få et litt mer utfyllende svar enn det det fort blir til når spørsmål besvares i kommentarfeltet. Spørsmålene kan jeg ha fått som kommentarer her på bloggen, per mail, på Twitter eller på Facebook - eller selvsagt face to face 😉 Lover ikke at det blir hver eneste uke, men jeg syns det skal være en viss grad av kontinuitet over det. Så her kommer første "Ukens leserspørsmål":

Hvorfor bruker man ikke plutonium som brensel i kjernekraftverk?

Det korte svaret er at spørsmålet er "feil"; for man (det vil si land som for eksempel Frankrike og Storbritannia, som reprosesserer brukt reaktorbrensel) bruker plutonium som brensel i kjernekraftverk.

Plutonium er jo et grunnstoff som ikke fins i naturen, men som man kan produsere fra uran i et kjernekraftverk; på samme måte som uran-233 produseres fra thorium <3 i et kjernekraftverk. Uran-238 absorberer ett nøytron og blir til uran-239, uran-239 sender ut beta minus-stråling og blir til neptunium-239 som igjen sender ut beta minus-stråling og blir til plutonium-239. Plutonium-239 er en flott fissil kjerne, som vil bidra til kraftproduksjonen ved at den fisjonerer og frigjør energi:)

Når uran-brenselet har vært inne i reaktoren i feks 2 år kan det sendes til et gjenvinningsanlegg hvor man kan skille ut plutonium, og dette kan man blande sammen med mer uran og lage nytt brensel av - dette kalles MOX-brensel ("mixed oxides"). Det man skiller ut er såkalt reaktorgradert plutonium, det vil si at det er produsert over lang tid i reaktoren og da vil man få en god blanding av plutonium-239,240,241,242 og americium-241 -noe som betyr at det ikke er egnet for våpenproduksjon! For hvis man vil ha våpengradert plutonium har man helst bare lyst på plutonium-239...

De kjernekraftverkene man har i dag kan bare ha en liten andel av reaktorkjernen fylt med MOX-brensel, men de nyeste reaktortypene (som ferdigstilles omtrent i disse dager) kan være fylt med 100% MOX-brensel; det betyr at det ikke er noe i veien for at man skal kunne fylle dem med 100% thorium-MOX heller 😀 (thorium blandet med enten uran eller plutonium.)

MOX-brenselet som har vært i reaktoren og blitt bestrålt kan i sin tur igjen ikke gjenvinnes, for det vil være for lite fissilt materiale å gjenvinne slik at det ikke er noe å vinne på denne prosessen.

Håper dette var litt oppklarende!

Smask <3