Hei, og god fredag!

Anders og jeg er på hytta i skrivende stund, og her blåser det! Fergen gynget SKIKKELIG da vi kjørte over hit i stad, og det har jeg faktisk aldri opplevd før. Nå er vi inne på hytta, og det er kos og vin og snart mat og fyr på peisen ♥

På onsdag denne uken hadde jeg en ny runde Sunniva Svarer, og det var så kos denne gangen; jeg fikk «snakket» med flere av dere mens jeg holdt på, og det liker jo veldig, veldig godt! Jeg hadde forberedt flere spørsmål som jeg hadde planer om å svare på, men så fikk jeg noen andre fra dere underveis, og hvis jeg først vet svaret der og da syns jeg det er bedre å svare på direkten. De andre spørsmålene bare sparer jeg – det blir ny runde igjen på onsdag (kl 15, på Facebook-siden min).


Spørsmålene jeg svarer på denne gangen er:

  • Hvis man skulle utvinne Fens feltet, hvordan ville det foregått praktisk? Når det er så mye Thorium på en plass, ville man feks bygget en reaktor på Fen/ i nærområdet?
  • Hva anser du som den mest interessante løsningen på lengre sikt? Konvensjonelle kraftverk med Thorium som brensel eller helt egne Thoriumkonsepter? Er det noen store fordeler man går glipp av ved ikke å spesialdesigne?
  • Hvorfor gikk du ikke innenfor kjernefysikk innenfor medisinske anvendelser? Og hvordan vil doktorgraden som en akademisk grad hjelpe deg videre i livet ditt, er det noe mer forddel enn å ha en master?
  • Hur ska vi få norska staten (och folket) komma till insikt med att modern kärnkraft kan vara säker - och är mycket mer miljövänlig än övriga alternativ?
  • Har folk noen årsak til å være redd miljøskader av kjernekraft til dags dato? Har miljøforkjempere rett når de kjemper mot kjernekraft til forddel for fornybar energi?
  • Jeg lurer på hvor mye C14 det er i en menneskekropp. (Her kom det noen oppfølgingsspørsmål fra meg selv, faktisk, som jeg skal prøve å svare på senere; om andelen karbon-14 i atmosfæren, og om det forandrer seg med våre CO2-utslipp 🙂 )

 


Foredraget mitt i dag, som jeg kalte #geekonfleek, gikk forresten bra 🙂 Jeg snakket litt for lenge (sorry, sorry, sorry, Karianne, for det!), men bortsett fra det syns jeg det var all right. Fikk fin respons underveis, og...da er jeg fornøyd (så lenge jeg ikke føler at de lo AV meg, da, men jeg føler de lo MED meg ♥ ).

Jeg hadde på meg den samme, sorte toppen fra Zara som jeg har på i videoen. Den har virkelig rukket å bli en favoritt allerede, så jeg skal absolutt ut og anskaffe meg den i hvitt også. (Jeg hadde også på meg klær på underkroppen, siden det er litt rart å gå bunnløs 😛 )

Håper du nyter fredagen, og send gjerne spørsmål til neste runde med Sunniva svarer!

Hei dere 🙂 Jeg er i feriemodus om dagen, og det blir derfor litt tynt med innlegg herfra - beklager det, samtidig som jeg ikke beklager at jeg er på hytta (på Herføl) med Lise, og bare slapper av og koser meg maks. Været er fremdeles alt man kunne bedt om, og jeg bare nyter.  I morgen kveld kommer Anders utover også, og da blir det om mulig enda bedre ♥


Her kommer del 2 av "Sunniva svarer" om thorium og kjernekraft og andre relaterte spørsmål. Ikke sjans for at jeg ble "ferdig" med alle spørsmålene denne gangen heller... Ikke at det er noe poeng - jeg får stadig flere spørsmål, og det er helt supert! Keep them comin'!

Denne gangen svarte jeg på følgende spørsmål:

  1. Kan Thorium bidra til bedre brenselsbrenning?
  2. Hvilken kr verdier kan et eventuelt gjennombrud bety kommersielt?
  3. Kan vi leve av dette "etter olja"?
  4. Hvorfor snakker ingen i miljøbevegelsen om fordelene og potensialet ved thorium?
  5. Hvor står Thor Energi sin forskning oppi dette med at Halden legges ned?
  6. Mer om thorium og våpen – hvorfor går det ikke/hvorfor er det vanskelig?
  7. For at en atombombe skal eksplodere, hva er det som må til? Jeg ser at man må få uran/plutonium til å overgå den kritiske massen, men holder det alene å kjøre sammen to mindre stykker uran til en større? Eller må man også fyre av et nøytron slik at kjedereaksjonen starter?
  8. Man kan lage bomber både av uran og plutonium, men er det noe prinsipiell forskjell i de to typer bomber bortsett fra selve stoffet?
  9. Vet du hvordan vi kan nå fram til skeptikere, politikere, næringsdrivende og andre med budskapet?

Forresten så var jeg også denne gangen bittelitt usikker på om jeg var på eller ikke, så det første minuttet kan du godt spole over 😉

 

Jeg skal komme med en ny livesending om thorium (og andre temaer om kjernekraft og våpen og energi og sånn), men så lenge det er ferie, er jeg ikke sikker på når det blir... Jeg kommer selvsagt til å si i fra på Facebook-siden min på forhånd, så lik den gjerne, for å få med deg Live-sendinger, og beskjed om når jeg har skrevet nye innlegg, eller deler andre ting jeg syns er spennende, HER.

Ut i fra responsen på de to videoene jeg har laget så langt tenker jeg at dette er noe jeg vil gjøre fast, men det blir først etter sommeren. Trooor onsdag kan være en god dag for en "Sunniva svarer"-spalte 🙂

 

Det. Er. Så. FANTASTISK. DEILIG. Å kjenne solen varme ansiktet, og  se den faktisk smelte snø og is. Himmel! Selv om Anders dro til LA i dag, som selvsagt gjør meg litt trist (hvor ble det av superselvstendige Sunniva, egentlig? Kanskje hun egenltig aldri fantes – og bare dukket opp midlertiidg, da det var absolutt nødvendig...?) så blir jeg så mye mer glad av solen og «varmen», at totalen i dag helt klart er positiv. I skrivende strund er Anders i en Dreamliner et eller annet sted over Atlanteren, og jeg sitter hjemme ved spisebordet vårt. Som nevnt i går er jeg kjempestolt av han – han er virkelig helt fantastisk dyktig (i tillegg til å være snill, kjærlig, og en super stepappa).

Men apropos solen: Jeg fikk tilsendt et bilde på mail her om dagen, med spørsmålet vil du kalle dette fisjon eller fusjon? Jeg trodde først at dette var fra en elev som ville ha meg til å gjøre leksene for seg (det skjer nemlig, og det er selvsagt helt uaktuelt), så jeg svarte rett og slett du ser vel hva som står skrevet?

Så fikk jeg svar tilbake

Jo men akkurat i dette trinnet, omdannes jo helium til helium, og to lettere grunnstoffer. Dette er jo definisjonen på fisjon?

Tenkte at dette er jo et kjempebra spørsmål, og svaret er at nei, dette er ikke fisjon – det er bare et trinn i fusjonsprosessen. Det som skjer her er at du helt riktig har to helium-kjerner, som blir til en ny heliumkjerne, men denne er tyngre - to lette kjerner har gått over til å bli en tyngre, altså. Samtidig blir det to protoner (hydrogen-1, som er det som vises her, er kun ett proton) til overs. Dette er en del av fusjonsprosessen, og ikke en egen prosess der du feks har helium som deler seg i to og blir hydrogen - da ville jeg vært enig i at det var fisjon 🙂

Totalen her er at to lettere kjerner smelter sammen (fusjonerer) til å bli én tyngre kjerne, pluss to overskuddsprotoner.

Energien som kommer her i denne reaksjonen er fra nettopp fusjonen av lett helium til tyngre helium, og ikke fra helium som splitter seg til protoner - for den reaksjonen gir på ingen måte energi. Den koster energi. Hvis man har en kjerne som er så tung som uran (eller egentlig noe som er tyngre enn jern) så kan man  energi på å fisjonere (spalte i to).


Ga dette svaret noen mening? Eller, altså, svaret er at dette er fusjon, og det er jo greit nok, men ga forklaringen noen mening...?

Uansett så håper alle har nytt denne dagen like mye som meg ♥

1

Hei fine lesere. Har helgen vært fin? Det håper jeg! Her har det stort sett gått i ærender og jobbing - Anders har tydelig gått inn i en ny fase med doktorgraden nå (den skal jo være ferdig til sommeren, og tro meg; i en sånn sammenheng så kommer sommeren fort), og jeg skal i naturfags-kjerneelementsamling i morgen. Men. Dagen i går var en sånn nydelig høstdag, som gjør at jeg et lite øyeblikk kan forstå de som påstår at de liker høsten, og selv om jeg ikke var mye ute i går gjør det meg allikevel glad når værgudene viser seg fra sin hyggeligste side 🙂

(Tenk å få være så heldig å bo der midt i alle høstfargene, ved Akerselven...jeg er så heldig ♥)


Da jeg skrev om argumenter mot kjernekraft her forrige dagen fikk jeg ganske mye respons (gøy!) - blant annet en leser som skrev på Facebook:

På 70-tallet ble det hevdet at tilfeller av kreft økte med nærhet til atomkraftverkene i USA. Det er en forskjell på fysikere og biologer her. Fysikerene regner ut sine "små" tall, men biologene ser på levende organismer. Det er en grense for organismens evne til å reparere skader. Rose, har du noen data på dette, ferske , nye?

Her kunne man selvsagt skrevet en lang avhandling - dét skal jeg ikke, men jeg vil gjerne gi et kort svar til dette. I forrige innlegg skrev jeg bare at dosen man får fra et kjernekraftverk er liten, uten å sette dette noe i perspektiv. At jeg da får spørsmål på dette syns jeg er veldig naturlig, og bra ♥

Som jeg skrev i forrige innlegg så er det snakk om en ekstra stråledose hvert år på ca 0.0001 mSv (mSv er kort for millisievert som er vanlig måleenhet for stråledose fra radioaktivitet) som kommer fra kraftverket. Denne dosen er så ekstremt liten at den kan ikke være grunnen til at noen får kreft. For sammenlikning så får du en mye større stråledose hver gang du flyr (da har du mindre atmosfære som beskytter deg mot strålingen som kommer fra verdensrommet). På en langdistanseflytur (Oslo-New York, feks) får du typisk 0.07 mSv ekstra stråledose - altså en dose som er 700 ganger større enn den du fikk fra kraftverket, på bare EN flytur EN vei. Hvis det stemte at 0.0001 mSv ekstra fra å bo i nærheten av et kraftverk kunne gi ekstra sannsynlighet for kreft, bare tenkt da på hva man ville sett hos de som flyr mye...

Eller for å sammenlikne med den dosen man får når man tar et røntgenbilde hos tannlegen (noe de aller fleste gjør i alle fall en gang i året): Et vanlig røntgenbilde av tennene gir en ekstra stråledose på 0.005 mSv - altså 50 ganger mer. Ekstradosen på 0.0001 mSv er så å si null i denne sammenhengen...:)

Til spørsmålet om det stemmer at det har vært mer kreft:

Her er man inne på dette med korrelasjon og kausalitet: feks har man sett at det i Norge har vært noe økning i kreft hos de som bor i nærheten av høyspentledninger. Det som ofte skjer når man blir presentert for et sånt faktum er at vi gjerne ser en sammenheng: det må jo være på grunn av høyspentledningen at det er mer kreft der. Problemet er bare at vi har bare sett to ting som korrelerer, ikke hva som fører til hva. Når man begynner å undersøke dette skikkelig, så viser det seg at det er ikke det å bo i nærheten av en høyspentledningen som gir kreft, men det er i snitt folk med lavere sosioøkonomisk status som bor derm - en gruppe som i snitt har noe dårligere helse enn de med høyere sosioøkonomisk status. Høyspentledningen er helt uskyldig i denne sammenhengen.

Nå vet jeg ikke om det i det hele tatt stemmer at det har vært økning av kreft i nærheten av kjernekraftverk i USA. Men hvis det er tilfelle vil jeg gjette på at det er samme type effekt man ser der: At dette er et utslag av sosioøkonomisk status, og derfor korrelerer eventuelt det å bo i nærheten av et kjernekraftverk med økning i kreft.

Jeg har altså ikke data på dette, men håper svaret allikevel er tilfredsstillende ♥

 

 

5

 

På fredag fikk jeg et spørsmål på et innlegg som jeg syns fortjener et eget innlegg, fordi det krever litt mer plass enn en kommentar, pluss at svaret kanskje kan være interessant for flere:

Jeg har søkt både fysikk og kjemi på uio nå til høsten, men vet ikke hvilket studie jeg vil mest. Akkurat nå er det fysikk som ligger øverst, men jeg er litt urolig for matten. Har alltid tatt matte ganske lett, men det er veeeldig lenge siden sist, og jeg har ikke tredjeklassematten fra vgs (jeg trodde jeg skulle bli noe helt annet..). Jeg synes kjemi også er veldig gøy. Hva bør jeg velge? Selve fysikkstudiet er superinteressant. Er det like morsomt å jobbe med?

Hei, og tusen takk for spennende spørsmål! Først må jeg jo kommentere at du nå spør en fysiker om hva som er "best" av fysikk og kjemi, og da kan du kaaaanskje gjette på hvilket svar du får... 😉 Jeg skal prøve å svare deg, og gi deg et lite tips i tre punkter:

  1. du jobbe med matte, og alt annet som du skal få til - sånn er det bare. Skal man bli god til noe - hva som helst - så må man jobbe med det. Det er en ganske merkelig holdning hos en del (jeg sier ikke at dette gjelder deg - det er bare en generell observasjon 🙂 ) om at det å kunne matte er noe man "bare kan",  som om mattekunnskapen kommer fra oven eller et eller annet. Alle jeg kjenner som har blitt flinke i matte har jobbet med det, trent jevnt og trutt. Oppsrkiften på å bli god i matte er like enekel som den er vanskelig (og lik oppsrkiften på alle andre ting man skal bli god i); man må trene.  Sånn er det. Ferdig snakka, liksom 😉
  2. jeg elsker fysikk, og jeg elsker å være fysiker. Selvsagt er ikke alt like gøy, og det er også en del ting som er rett frem kjedelig (det kommer selvsagt an på øyet som ser), men det er ikke meningen at alt skal være gøy heller... Man trenger å lære seg en del basics, og totalen er at fysikk er tipp topp (jeg hadde ALDRI valgt å ta en doktorgrad i fysikk hvis ikke dette var tilfellet) ♥
  3. om du ombestemmer deg, uavheging av grunn (fysikk var ikke så gøy allikevel, matten var "umulig" å få til, eller wahtever), så gjør det INGENTING! Et år fra eller til spiller INGEN ROLLE i den store sammenhengen (selv brukte jeg ett år ekstra både på VGS, og ett år ekstra på  bachelorgraden min - jeg går ikke rundt og tenker på det og syns jeg har mislyktes i livet fordet. Tvert i mot gjorde jeg meg masse erfaringer som jeg bruker i dag). Lærdom er aldri bortkastet: Om du går ett år på fysikk, og så bytter til kjemi eller noe helt annet så er det jo ikke sånn at man går rundt og tenker  å nei, tenk at jeg kan denne fysikken, det er så innmari dumt, nå blir alt ødelagt 😉 Poenget er at du trenger ikke å være så innmari redd for å velge "feil"; hvis du har lyst til å studere fysikk, så gå for det - bare hopp i det og gjør så godt du kan. Blir det feil så gjør det ca ingenting.

Forresten, et lite tillegg til punkt 1: En erfaring jeg gjorde meg da jeg var fersk på Blinder var faktisk at det var de studeneten som ikke var best i matte, eller ikke hadde full fordypning i matten, eller det var en stund siden de hadde hatt matte, som gjorde det best. Jeg tror at disse studeneten på en måte er ekstra "på" helt fra starten, for de vet at de må jobbe med faget. Mens jeg selv, som hadde 6 i 3MX (er det det som heter R2 i dag, mon tro?) fra VGS, var litt mer "laid back" til faget da jeg startet, og falt dermed litt fra. Dette er selvsagt ikke akkurat en naturlov, men et eksempel på at det er fullt mulig å gjøre det bra i matten - det handler om å være klar over hva du kan og hva du ikke kan, og så jobbed med det, der du er ♥

Jeg syns selvsagt du bør velge fysikk (fysikk er best ingen protest, fysikk4ever 😛), men uansett hva det blir til; masse LYKKE TIL!

Finally time for another QOTM, and this time I want to (try to) answer something I'm asked quite often, in different wrapping each time. What this question really boils down to is:

Is it hard to study physics?

I get this question, as I said, in different wrappings and contexts from different people, and I've decided to answer the different aspects about this question, that I can think of. I have divided my answer into three categories below - grades, family, and age.
But before I start to go more into the details regarding grades, family, or age (maybe you don't want to read all of it), I'll start with  a short answer. Yes it's hard - you'll have to work a lot. For some it's harder than others (of course). You have to work continuously.
Like anything you want to become really good at, it takes WORK ("5% talent, 95% effort"). Nothing comes for free....
It really helps to be motivated, because then your hard work is for some goal - whatever that is. For me it was when I realised there was something called applied physics; and my grades and my mood changed from blah to great 🙂

Grades:

When I started the FAM-program (the physics program here at the University of Oslo), I came straight from high school. I had all the math, physics, and chemistry possible, and my grades were good (don't remember exactly, but they were a mixture of 6 and 5). I was 19 years old, and studying physics was going to be "easy"...
It didn't go particularly well (it went ok, but not exactly great - not like people were thinking Man, she's like awesome, I'm sure she'll do a PhD some day). But I had the resources, so why didn't it work?
I wasn't really motivated, I think, didn't put in the work - maybe I was a little bit immature in some aspects. Also, it's hard to "start a new life", which is really what happens when you start university. It can be a big change and a challenge in your life, being 18/19 years old, moving away from home, supposed to be independent and "grown-up"...
I know people who were the straight opposite of me when we first started; didn't have any math or physics from high school (the requirements were different before compared to what they are today - more science and math subjects are required to get admission to the physics program today), and they have just sped through the bachelor and then the master studies, and ended up finishing a PhD, even earlier "normal".
Their recipe? Work, work, work. 
The recipe to manage to put in all this work? Motivation, and an ability to not give up.
The grades I got during my bachelor studies were just barely enough to get me admitted into the master's program in physics (in several research groups I probably wouldn't have been accepted, because they would have required better grades). I'm not saying this to "brag", but to explain that it's possible to "change", and even if you don't have the best grades today, you could get the best grades tomorrow...my master's was a success 😉 JUST. NEVER. GIVE. UP <3 And don't listen to those that are yelling it's sooo easy I understand everything, or the ones that go ooooh, I don't understand anything I'm so super stupid - oh, oops, I got an A - trust me, they're always there, and just close your ears. If that's impossible - avoid these people. 
Conclusion: 
1. You'll have to work hard no matter what kind of grades you had in high-school. 
2. Good grades from high school (in math and physics) probably helps, but if you don't WORK, they're worthless 😉
3. Don't make the mistake of believing that because you understand (maybe even you knew all of it from before) more or less everything they talk about during a lecture today, you can slack off - one lecture "off" and you'll have troubles catching up again. 
(Number three was the silly mistake I made my during first years as a student - yes, it took some time for me to get everything "straight" 😛 )

Family:

When you have a family (especially little kids) it's more difficult to spend all the time you might need to understand everything (it's more than a "9-5, 5 days a week"-job...). On the other hand, you're probably better at planning your time than most students - as a parent, you have to 😉
You can definitely study physics even if you have kid(s). It's like it is with everything; it takes planning (and you're good at that - or you will be). You can probably not be a part of all the student activities, but I still would recommend to try to take part in some of the stuff that's not related to the studies; since the studies themselves are challenging, and it's a good idea not to be "all by yourself" when you're starting to feel stupid.
Family is not a hindrance, as long as you and your partner are a team. (If you're alone with kids, it's definitely harder, like most things are, but if you're extremely focused and dedicated, and plan plan plan, it should still be possible!)
In my experience, all professors and teachers really want you, as a student, to succeed - and if you have "special needs", you often get them. IF... You're open and honest from the very beginning! That means that you can't come running one hour before you're supposed to hand in your home exam and say that you have kids, and they have been sick all fall and therefore it's been difficult to follow everything during the fall or whatever. You have to start planning your semester at the very beginning of the semester: Figure out when all exams are - get them into your calendar, get all assignments into your calendar, just get EVERYTHING into your calendar! If you see that there are times when difficulties may appear; talk to someone - like the professor (most of them are very nice and kind people), or a student advisor (yes, we have them, and they're all really nice!), or something... Let it be clear that you have planned everything as best you could, and that it really isn't your fault that you have problems with the deadline (if it happens - hopefully, since you planned everything from the very beginning, you'll man
age it all) <3
Conclusion:
1. Plan
2. Be open about your "situation" (whatever that is) from the very beginning
3. Be part of as much of the student activities as you can

Age:

It's never too late! I learnt this from my mother, who was actually studying at the university when I started. Of course, if you're starting a completely new (physics) education, and are thinking about doing a masters degree (and maybe even dreaming about more than that), it takes the time it takes - 5 years is the "normal" time from beginning of bachelor to end of master's degree (took me six years, and that's not completely crazy either), but as a rule of thumb, I'll say it's never too late 🙂
Some of the same pieces of advice goes towards age as it does with family - take part in as much as the "students- but not studies-related" stuff as you can. It doesn't at all help to feel like an outsider, when the assignments are piling up and you don't know what was taught on that and that lecture since you were sick (or maybe at home with a sick child - I hate when that happens) and it's dark almost all the time since it's late November - you need to be part of the group! Luckily, my experience with physicists (students and other) is that it's an extremely including group, so if you want to, you'll be part of the "team".
Conlusion
1. Age is just a number
2. Physicists are an inclusive group of people

So, remember: Yes it's hard to study physics, and YES, you can do it! 🙂
It's no shame in taking a course again - either if it's because you want to improve a grade, or it's because you actually failed/gave up the first time.
If I'm just to give one piece of advice: 
Work hard and believe in yourself!

4

I had actually another (more nuclear physics type of) question in mind for this first Question of the month, but then, as I was preparing to leave my apartment one morning this week, I remembered another question I got several months ago. 

How do you dress for scientific conferences (or similar) - if you want to be feminine and maybe wear dresses, but still want to be taken seriously?
I got to think of this question that I got from another female scientist (she’s also a PhD candidate, I think), the day I was giving my talk at Radiologisk Høstmøte (quoting: "the biggest conference for radiologists, radiographs, doctors, physicists (...)") – I was a little bit nervous; since I always want to be girly, pink me, but I don't want them to take me less seriously… So I decided I want to say something about how to be a girly girl, but still also a serious scientist.
Since a picture tells us more than a thousand words, let's start with some. These are examples of what I wear for the more “serious” type of talks; occasions with a quite conservative audience, where I’m talking about science (@sunnicarose #foredragsoutfit):

(the picture in the top left is btw from the day I first met Anders, when he came and listened to my talk at "The Gathering2014"...<3 Ok, "The Gathering" is not an example of a conservative audience, but the outfit is still something I could have been wearing to something more "sciency conservative"!)  
I have figured out that the more nervous I am, the tighter and stricter I will make my hair, and if I feel like I am in total control of everything I can wear my hair loose. Earlier I was more scared of using colours and stuff, but even then I think I managed to be feminine: HERE is a video from Sunniva being very serious and talking about recycling of thorium based fuels - note the tight bun 😉 I think if you have long hair, it is something you can really use to sort of tighten up, or loosen an outfit: If you fear that the outfit is almost too much, just do a strict hair do - I always do variations of the bun (the one in the video is the "strictest" type)
If I’m in doubt of what I should wear I will chose chinos (either dark blue or beige brown) and a feminine top/blouse (it could for example be light pink). Then I will “girly girl” this up with a statement necklace and heels.
When I feel quite certain the audience wont judge me from my outfit, I'm more eager to wear dresses and high heels and colours and all. Here are four examples of those outfits:
---------------------------------------------- 
For the Radiologisk Høstmøte I went for the more "safe side": dark dark jeans, black heels, white top/blouse, pearls, and hair in a bun (not the tightest, but still). My "Sunniva touch" on this outfit was the necklace and a BIG "diamond" on my left hand
#whatiwore for the talk for the radiologists and physicists - I like to call glasses "artificial intelligence" (hopefully there is also some real intelligence in there) 😛
there’s nothing wrong with heels – if you like them; just remember never to wear a height you’re not comfortable in (aka you don't have the skills to wear 😛 )
----------------------------------------------------------

Sort of a rule of thumb: find the one thing that's most important for you, to keep your femininity - heels, accessories, hair, dress/skirt. Do your one feminine thing, and let the rest be more conservative: for example, if you really want to wear a dress, you can "style it down" by wearing flats, a couple of classical, simple ear rings and your hair in a braid or a bun (if it's long). (If you're wearing a dress, be sure that it's one that you're 100% comfortable in, and that it's not one that becomes a liiitle bit to short when you raise youre arms to point or your slides or something 🙂 )
If you want to, or feel you're obliged to wear a blazer, it DOES NOT HAVE TO BE BLACK! When I went to the OECD in Paris with Ludvigsen-utvalget last February we were told there was a dress-code, and suit and a tie was mandatory for men (and similarily for the women). I could have chosen a black skirt, white shirt and a black blazer – but instead I wore a tight, black skirt, white (egg-shell) top and a yellow blazer. And RED lipstick 😉
Unfortunately I don’t have a picture from that trip, but here is a picture of me in the blazer (which is from Zara, btw) where it’s styled in a more of a casual, everyday look:

PS: I do get more scared when I want to be taken very seriously at scientific conferences. Twice I have chickened out on the heels, even though that's my feminine thing....



EDIT: This is not what I think every woman/female scientist should do. If you're comfortable in jeans, sneakers and a t-shirt, that's GREAT; but this is for those who love heels and dresses and accessories, and feel that they can't "be themselves" if they want to be taken seriously 🙂

2

Happy Thursday, and may I ask: how did it become Thursday already, and where did the first part of this day go?
Whatever the answer is, I'm back from a FANTASTIC week at Fuerteventura (a blogpost about the vacation will come), and now I'm "back in business", at my office. 
Actually, we got home to Norway on Monday, then I had a mission in Trondheim on Tuesday - I was part of a fake PhD dissertation, as one of the opponents, yesterday was a day filled with starting to get back on track workwise, family obligations, and do you see anything new on me? Yes, it was also time to get glasses. So far, I think I like it - suddenly I can see stuff that was kind of blurry two days ago (and I do look kind of smart, don't I? 😛 ).
So today is my first, full day, at Blindern; the sun is shining, and even though it's starting to get cold here in Oslo, it feels good 🙂 Main goal of this day: get all figures and tables that I can possibly make into the draft of the article I'm working on (aka: the article that I haven't really worked on for some time...:/) - from this I will also know "where to go" tomorrow. I also need to be serious about the actual PhD thesis now, so writing on that will be quite high on my TO DO list in the next couple of weeks.
--------------------------------------------------------------------
BTW: There's something I've been thinking about. I often get questions in the commentary section either here on the blog, or on Facebook, on email, on Twitter etc, and many of these questions are too extensive for just a two sentences type of reply. Therefore I've been thinking about starting a "question of the month" thing - a dedicated blogpost for those extensive questions. I think if I'm going to do this, it should be on a fixed date every month, and I'm not sure exactly when that should be...but for now I think I'll start next week, and I'll just take it from there. What do you think, and do you have any questions? (I've been collecting questions from you for a long time, so I certainly have a lot to work on already 😉 )

Jeg kommer nok aldri til å ha fast ukens/månedens leserspørsmål (for det er jeg bare altfor sløv til, evt det er for mange andre løse tråder som gjør at det blir fryktelig vanskelig å holde seg til en sånn plan), men jeg syns det med å svare på de litt mer omfattende spørsmålene jeg får i kommentarfeltet (eller andre steder) passer fint som egne innlegg. Dermed kommer det i alle fall svar på et leserspørsmål nå, da <3
Spørsmål:

"Ikke om thorium, men eksplosivt nok: En del av nedrustningen av stormaktenes helvetesmaskiner har jo vært å bruke høyanriket uran (og plutonium?) fra disse forferdelige våpnene og blande det opp for å bruke i dagens kjernekraftverk. Tror du det blir en slutt på dette nå som Putin har lansert kald krig 2? Og hvordan i alle dager får man til å lage vanlig reaktorbrensel av dette råmaterialet?"

Dette er jo egentlig to spørsmål:
1) om jeg tror det blir slutt på Megatons to Megawatts-programmet, og 2) hvordan man gjør denne såkalte "downblendingen".
Når det gjelder spørsmål nummer 1) så er jo min første tanke at samarbeid mellom Russland og USA kanskje ikke er det enkleste om dagen, og at Russland kanskje heller ikke er så interessert i å kvitte seg med kjernevåpnene sine akkurat nå - men mer enn det kan jeg nesten ikke si :/
Når det gjelder 2) så kan jeg mer, for dette er faktisk utgangspunktet for min egen forskning - nemlig det å ta det fissile (spaltbare) materialet fra atombomber og så gjøre det om til reaktorbrensel. Det man gjør da, sånn tradisjonelt, er at man tar høyanriket våpen-uran - som man har i atombomber - og så blander man det med vanlig, naturlig uran helt til man har uran som består av ca 5% uran-235 og 95% uran-238 (naturlig uran består av nesten rent uran-238, med bare bittesmå mengder uran-235). På denne måten går man altså fra uran med "våpenkvalitet" til lavanriket, reaktor-uran; for det er nemlig sånn at også det uranet man putter inn som brensel i en reaktor er anriket - det bare er anriket mye mye mindre enn det uranet an lager våpen av.
Mao: 
  • Naturlig uran: 99.8% uran-238, 0.2% uran-235
  • Reaktor-uran: 95% uran-238, 5% uran-235
  • Våpen-uran: 5% uran-238, 95% uran-235
Så man tar bare og "tynner ut" våpen-uran med naturlig uran for å få reaktor-uran. Litt som hvis du har laget en veldig sterk suppe, og du bare mååå tynne den ut med litt vann.
I prinsippet kan man gjøre det samme med plutonium, og man kan blande våpen-uran med thorium (min forskning <3<3<3) - men så vidt jeg vet er det kun "downblending" med våpen-uran og naturlig uran som gjøres...:/
HER står det mer om den forskningen jeg gjør; altså å blande russisk våpen-uran med (norsk) thorium 😉
----------------------------

Håper dette besvarte spørsmålet; nå skal jeg løpe avgårde på ELIXIA - mulig jeg skal filme noe med bikini i Japan, i tillegg til at jeg er så dum at jeg har sagt ja til å være med på Holmenkollenstafetten, så nå er det virkelig ikke noe valg å ikke trene 😛

3

Siden jeg fikk noen spørsmål som var forholdsvis faglige har jeg funnet ut at jeg vil dele opp svarene mine i to; denne første delen som går mer på de "personlige" spørsmålene, og en del to som handler om fag (ikke sikkert jeg svarer på alle der, men velger noen som "ukens/månedens leserspørsmsål", litt senere - det er nå engang slik at det kreves mye mye mer å svare på fagspørsmål, til og med selv om det er spørsmål fra mitt eget fagfelt, som jeg jo egentlig kan meget godt...)

Vel vel, here goes:

  1. Har du tenkt å stemme i år? Hvem vil du stemme på, og hvorfor? 
    SVAR: JA! Jeg syns det er så utrolig viktig å bruke den stemmeretten jeg har fått (og jeg syns det er ekstra spesielt mtp 100-årsjubileumet i år; for meg ville det nærmest være som et hån å ikke stemme), så jeg stemte for to uker siden, eller noe sånt 😛 
    Vil ikke si akkurat hvilket parti jeg stemte på, men jeg kan avsløre at jeg ikke stemmer på noen av "ytterkantpartiene" (FRP, Rødt, MDG - ser på dem også som en slags "ytterkant", selv om det kanskje ikke er helt korrekt). Har tatt disse valgomatene, for moro skyld, og da ender jeg opp med å være nesten like enig med alle partiene, men med AP, H og V øverst, og FRP, Rødt og MDG nederst...

    Hva pleier du å jobbe med etter at Alexandra har lagt seg? Blir det mest lesing eller gjennomfører du også praktiske eksperimenter/forsøk?
    SVAR: Når Alexandra omsider sover er jeg jo hjemme (i "Rose-slottet"), og da er det ikke mulig å gjøre eksperimenter, da disse krever at jeg faktisk er på syklotronlaboratoriet på Blindern 😉 Så når jeg er hjemme går det mye i skriving; enten på bloggen, bokprosjektet, artikler som skal inn i doktorgradsavhandlingen, og veldig snart på den faktiske avhandlingen. 
    Ellers går det selvsagt tid til det huslige; vasking og bretting av klær (litt ekstra pes med vaskeri i kjelleren, men man klarer jo å leve med det man har 😉 ), rydding og oppvask. Når jeg bare skal slappe helt av bader jeg gjerne - elsker at selv om leiligheten bare er 35 m2 så har den både badekar og peis - instant hygge <3 
    Jeg har ikke TV, så da slipper jeg heldigvis at denne skulle stjele tid fra meg...


    Hvordan går det med bokprosjektet?
    SVAR: Baaah, jeg må innrømme at det går litt trått - litt fordi jeg syns det er fryktelig vanskelig/ubehagelig å sende fra meg tekst som ikke er ferdig (dette kjenner jeg godt til fra feks da jeg jobbet med masteravhandlingen min, eller når jeg skriver artikler), og egentlig skal jeg levere fra meg en kapitteloversikt for denne boken jeg da har fått stipend for å skrive, denne uken 😛 
    Dette er faktisk et område jeg må jobbe litt med meg selv; bare gjør det, liksom, og send det fra deg, og vær tøff og få tilbakemeldinger...altså, det verste som kan skje er at du får tilbakemeldinger om at du må jobbe mer; og dét er jo ikke krise, sånn egentlig.

    Men målet er da at om ca et år så kommer det en fin liten populærviten
    skapelig sak, om kjernefysikk og forskning og sånn; og da er det selvsagt ikke snakk om at man kommer utenom feks Rutherford sitt gull-eksperiment, og hvordan han med dette forsto at atomet har en atomkjerne. Rutherford er jo kjernefysikkens far 😉


  1. Hvordan synes du overgangen fra vidergående Fys1/Fys2 og R1/R2 til universitetet var? (R1/R2 er nå forresten den vanskeligste matematikken - endret for noen år siden fra X og Y eller noe slikt)

    Svar: Jeg hadde 2FY og 3FY, og 2MX og 3MX som fordypningsfag (bla.) på VGS, og jeg må innrømme at jeg opplevde overgangen fra videregående til universitetet som ganske hard (står litt generelt om det HER). Saken er nemlig den at jeg var "for godt" forberedt da jeg begynte, og siden de første ukene var mye repetisjon trodde jeg på en måte at det gikk like sakte fremover på universitetet som på videregående, og jobbet dermed ikke jevnt og trutt fra begynnelsen av. Det var en forholdsvis stor feil av meg! For det gikk liksom ikke helt "opp for meg" før sånn halvveis ut i semesteret at tempoet var et heeelt annet nå, og da var det litt sent å ta igjen det jeg hadde gått sånn delvis glipp av.
    Litt av den samme opplevelsen hadde jeg da jeg tok det første fysikkurset (som man har andre semester) - FYS-MEK1100; her gjorde jeg den feilen at jeg tenkte at dette var jo omtrent akkurat som mekanikken på videregående, for ved første "øyekast" var det nemlig det...det var bare at nå var plutselig ikke tråden masseløs, eller trinsene uten motstand lenger - og da blir det straks litt mer komplisert enn i 2/3FY/Fys1/2.
    Så tipset må vel være å jobbe hardt og gjøre regneoppgavene sånn ca fra dag 1 😉 (Jeg endte vel opp med C både i det første matematikkurset og det første fysikkurset, så helt krise var det jo ikke - men jeg ville antageligvis ha gjort det bedre hvis jeg hadde jobbet med fagene fra begynnelsen av.)

    1. Jeg lurer på hvorfor du bestemte deg for å studere fysikk? Hva var det som "fenget" deg med faget? Og så lurer jeg veldig på hva du vil jobbe med etter du er ferdig med doktorgraden! 
      Svar: En eller annen gang ila. ungdomsskolen gikk det opp for meg at jeg var realist; plutselig innså jeg hvor utrolig fantastisk deilig jeg syntes det var med de fagene der vi skulle finne DET ENE RETTE SVARET.
      Dog fortsatte jeg med drømmen om å bli danser, og det ble jo ballettlinjen på Fagerborg VGS etter ungdomsskolen; og det er litt uklart for meg hva det egentlig var som skjedde den sommeren etter 2. klasse da jeg plutselig gjorde helomvending, og begynte på 2. klasse om igjen, med fordypning i fysikk, matematikk, kjemi og fransk 😛
      At det ble fysikkstudier framfor matematikk var nok litt tilfeldig, men helt ærlig tror jeg det må ha vært en fascinasjon for noe av det verste kjernefysikken har gitt oss - atombombene (og den ENORME KRAFTEN som holder atomkjernen sammen). Som jeg starter masteravhandlingen min med:
      Ever since I first saw the terrifying and amazing pictures of the atomic bombs exploding, I have been extremely fascinated
      about nuclear physics, and the power deep inside the
      nucleus.
      After the course ―Physics and energy resources I knew that I wanted to do my masters project on nuclear reactor physics.

  2. At det ble fysikkstudier akkurat på Blindern
    var helt random; egentlig hadde jeg planer om å bli sivilingeniør, enten i Toulouse i Frankrike (plan A), eller på NTNU i Trondheim (plan B). Universitetet i Oslo var ikke engang med som en plan C, men så plutselig syntes jeg det var så pes å skulle flytte noe sted sånn rett etter videregående, og tenkte at ja, ja, jeg kan jo ta et år eller noe i Oslo, da, og se det litt an, liksom; og her sitter jeg - 10 år senere 😛

     
    Når det gjelder hva jeg skal gjøre etter doktorgaden, aka. hva jeg skal bli når jeg blir stor, så er jeg veeeldig usikker - kanskje litt fordi jeg ikke er sikker på hvor og hva jeg kan brukes til...:/ Jeg har et ønske om å fortsette med forskning OG formidling, egentlig omtrent sånn som jeg holder på nå, bare kanskje litt mer "formalisert", men jeg tror ikke denne stillingen eksisterer noe sted - så da må jeg kanskje bygge min egen drøm, og det er jo ganske skummelt.

    Ellers så skal det sies at hvis jeg skal gjøre noe litt unna det jeg driver med i dag, så kunne jeg ha veldig lyst til å bli medisinsk fysiker og jobbe med kreftbehandling - spesielt hvis vi faktisk får protonterapisenter i Oslo nå 😀

  3. Hvilke er dine favorittblogger (ikke-faglige)? 
    SVAR: Jeg innrømmer jo at jeg leser rosablogger, og de bloggene jeg er innom nesten daglig er Fotballfrue, Mer enn bare ord og Kristina Andersen. Også er det de to bloggene jeg "elsker å hate" (absolutt ikke daglig!): TCMN og Sophie Elise (disse to bloggene gjør meg liksom bare helt amazed...<3<3<3). 
    Ellers er Anita Krohn Traaseth et forbilde for meg, og jeg elsker at hun blogger som Tinteguri <3

    Hva ser du etter i en mann? Eksempel på en kjendis du syns er kjekk? 
    SVAR: Eeeeh, dødsvanskelig spørsmål, da 😛 
    Helt kort oppsummert så må han vel være "kjekk og smart" (og rent overfladisk er det helt ok om han er en del høyere enn meg). 
    Han bør være rimelig godt trygg på seg selv - ha selvtillit. Han må takle meg, på både godt og vondt. Drømmemannen må selvsagt også være glad i barn - eller i alle fall min Alexandra <3 Utrolig viktig at man kan prate sammen om ting; ikke feie småproblemer inn under teppet, og håpe de blir borte, og vi må kunne heie på hverandre, og støtte hverandre i hverandres karrierer og ønsker/interesser i livet 🙂
     
    Også var det det med kjekke menn, da...hmmm...jeg kan nevne noen: George Clooney, Colin Farrell, Ryan Gosling, Jon Almaas, Bård Ylvisåker - kjekke menn litt sånn from the top of my head, liksom 🙂

    Du som har kommet så langt i utdannelsen, hva er ditt beste tips til studie/leseteknikk? Eller hva gjorde/gjør du på dager hvor konsentrasjonen og motivasjonen er forduftet?
    Er selv student, og sliter med å finne gode studievaner 😛
    SVAR: Det korte svaret:
    - gå på forelesning (aller helst forberedt, men gå uansett)
    - jobb med oppgaver, og gjør det jevnt og trutt
    - "Kollokviér"! Altså, finn deg noen å jobbe sammen med, så dere kan dra hverandre. Dette har for meg vært den aller viktigste grunnen  til at jeg har kommet meg igjennom. Med en god samarbeidspartner blir det både lettere å faktisk gjøre det man skal, for man har liksom et ansvar ovenfor noen andre, pluss at det blir hyggeligere, og det å faktisk prate og diskutere stoffet gjør at du lærer deg det på en helt annen måte (og hvis eksamen er muntlig så er det jo GULL og faktisk ha jobbet med det å forklare stoffet for en partner.)
  4. Så vil jeg gjerne ta med dette litt lengre svaret fra en leser på bloggen - mange gode tips her! (Punkt 4 er superviktig 🙂 )

    Hei Veronica,
    Jeg er også doktorgradsstudent på UiO og noen tips til studieteknikk:

    1) Fjern deg fra alle distraksjoner.

    Finn et sted du bare bruker til studier, f.eks. biblioteket, og hold deg unna internett og mobil hver gang du er på denne plassen. Hvis du ikke har et sånt sted kan du innføre distraksjonsfrie tider (f.eks. før kl 16).


    2) Lær deg den teknologien du trenger til å jobbe mest effektivt.

    Hvis du bruker programvare med lisens, finn ut hvordan du får tilgang til denne programvaren fra hjemmemaskin etc. Det er maks irriterende å sitte hjemme rett før en deadline og oppdage at du burde ha fikset en figur el.l. og ikke ha tilgang til den programvaren du bruker til å lage figuren.

    I så fall kan Remote desktop være redningen (http://termvakt.uio.no/Remote_Desktop_Connection).
    Remote desktop gir også muligheten til å få tilgang til filene du har på universitetet sitt nettverk. Hvis du alltid jobber på nettverket slipper du å ha dobbelt opp med filer (og full forvirring).

    Husk også: store jenter gråter ikke. De tar backup.

    På matematisk-naturvitenskapelig fakultet på UiO er mange det smarte tips og tricks på Termvakt-wikien: http://termvakt.wiki.ifi.uio.no


    3) Flash cards-apper gjør det lettere å huske faguttrykk.

    Har faget ditt mange begreper og faguttrykk?
    Anki er et digitalt innlæringsverktøy der du repeterer begreper ved å gjennom noen stikkord (flash cards) hver dag. Lag dine egne kortstokker av pensum (f.eks. etter hver forelesning). Da husker du stoffet bedre.
    Anki-nedlasting her: http://ankisrs.net/anki2.html


    4) Forbered deg til timene og gjør oppgaver.

    Bare _du_ kan lære deg faget - foreleseren kan bare hjelpe til. Det krever at du gjør en innsats. Les stoffet før forelesning, da husker du det mye bedre etter forelesning. Gjør oppgavene, og gå gjennom dem etterpå.