1

Åh, dette er altså såååå spennende! Som godeste (tidligere) kjernefysikerkollega Cecilie sa det: This is better than Christmas Eve!!! (Ja, hun hadde med tre utropstegn 😉 )

Husker dere årets Nobelpris, som handlet om gravitasjonsbølger? Vel, jeg har faktisk gått rundt med en liten plan for et innlegg som skulle handle om hva man kan bruke gravitasjonsbølger til, og nå har vi plutselig fått det ultimate eksempelet... Mandag ettermiddag ble det nemlig kjent at man har "sett" to nøytronstjerner som kræsjer, ved at man har sett gravitasjonsbølgene fra dette kræsjet (akkurat som at du kan se bølgene fra et stort skip, og man kan se at det er bølger som er fra akkurat et så og så stort skip, liksom).

Grunnen til at dette er stort er at endelig har man fått et klart bevis for for hvor og hvordan de tyngste grunnstoffene våre dannes: De siste 30 årene, ca, har man hatte en hypotese om at grunnstoffer som er tyngre enn jern (gull, feks, eller thorium, eller uran) lages når to nøytronstjerner kolliderer, men i lenge ble den hypotesen sett på som for usannsynlig. I løpet av de siste, kansje ti, årene har hypotesen om nøytronstjerner blitt sterkere og sterkere, men man har aldri sett at det har skjedd. Siden fysikk faktisk er et fag som handler om naturen og eksperimenter og observasjoner, så liker man jo helst å se ting, så det med nøytronstjernene har vært et stort spørsmål, og man har liksom hååååpet at man skulle få se det en dag. Og nå har altså dagen kommet ♥

Oppskriften på gull er enkel (sånn ingrediensmessig, i alle fall): Du trenger 79 protoner, og 118 nøytroner. Og selvsagt er utstyret veldig viktig her; for å for å få det til holder det ikke med noen vanlig stjerne, her må man på med noe skikkelig heftig, altså to nøytronstjerner som kræsjer sammen.

Når to nøytronstjerner kræsjer så bygges faktisk de tunge grunnstoffene med bare nøytroner først - litt som at du har bare hvite legoklosser også setter du dem sammen superfort, og mens du driver med det så blir fler og fler av dem til røde legoklosser, og til slutt så får du feks gull, med sine 79 protoner (røde legoklosser) og 118 nøytroner (hvite legoklosser). Måten nøytronene faktisk blir til proteoner skjer ved beta minus-henfall.

Karbonet i bildet over er superenkelt: Da trenger du bare 12 protoner og 12 nøytroner, og det kan lages i en helt vanlig stjerne, som solen vår (fineste solen, da ♥).

Så i vanskelighetsgrad vil jeg si at for gull - MEGET HØY, og karbon - MIDDELS til LAV.

Jeg syns jo denne oppdagelsen, eller observasjonen, er litt ekstra gøy siden dette var tema for prøveforelesningen min på disputasen, og der (en av) konklusjon(ene) var at de tyngste grunnstoffene antageligvis ikke lages i supernovaeksplosjoner (den gamle hypotesen), og at kolliderende nøytronstjer nå blir sett på som det mest sannsynlige fødestedet - men at man dessverre aldri hadde observert to nøytronstjerner som kræsjer... MEN NÅ HAR MAN ALTSÅ DET♥♥♥♥♥ (...og jeg slipper å føle meg dum over at jeg tok feil da jeg disputerte 😉 )

 

Med oppdagelsen av gravitasjosnbølger, altså årets nobelpris, hadde man et lite håp om at man skulle få se nøytronstjerner som kræsjet - hvis de fantes. Ofte tar sånt lang tid, men altså ikke denne gangen!


PS: Dette innlegget er på ingen måte en full forklaring av nøytronstjerner eller dannelse av tunge grunnstoffer, eller noenting, egentlig - still gjerne spørsmål hvis det er ting dere vil at jeg skal forklare nærmere ♥♥♥

Hei lørdag!

Nå har det gått slag i slag her, og jeg har rett og slett ikke rukket å stikke innom bloggen siden onsdag, da jeg fortalte at jeg skulle bli doktorkreert på torsdag. Vel, jeg (og ca 100 andre kandidater) ble kreert, og fikk diplomet vårt fra rektor, og det var veldig stor stas ♥ Jeg delte en god del på Snapchat (følg meg gjerne, jeg heter sunnivarose), og deler like gjerne snapstoryen fra denne torsdagen med dere her.

 

 

Ja, overskriften på dette innlegget sier vel egentlig seg selv? I morgen ettermiddag er det høytidelig seremoni der jeg og alle de andre som forsvarte doktorgraden sin i samme kvartal som meg, blir kreert som doktorer og får det flotte diplomet, som et synlig bevis på hva vi har oppnådd. Det er vel egentlig ikke noe poeng i å si at jeg gleder meg og føler meg stolt...? 🙂

Det er altså en høytidelig event, og det store spørsmålet er da: What to wear? Jeg tenkte først å bare bruke noe jeg hadde, før jeg innså at dette er virkelig once in a lifetime - jeg kommer helt sikkert ikke til å ta en doktorgrad igjen - og da syns jeg det er vel helt på sin plass å kjøpe seg noe nytt for anledningen.

Som tenkt, så gjort! Jeg stakk innom Byporten etter jobb, og har funnet en enkel, knall rød kjole, som jeg skal bruke sammen med Louboutinsene fra disputasen (det er jo tross alt doktorskoene mine 🙂 ). Jeg ble også "nødt" til å kjøpe en liten, sort lakkveske, som sammen med kjolen kommer til å matche skoene helt perfekt - hallo sorte lakksko med rød såle 😉

Tror det blir veldig bra, og viser resultatet i morgen!


PS: Beklager masse for at det ikke ble Facebook Live med fysikk og sånn med Anders og meg i kveld. Han er ikke heeelt tilbake i norsk igjen, kan vi vel si, og han sovnet ca en halvtime før vi skulle begynne - da blir det ikke noe gøy. Vi må jo ha energi og kjemi ♥ Jeg lover at vi skal komme sterkt tilbake, og i mellomtiden samler vi på spørsmål...

Hei mandag! Eller, eh, hei tirsdag...ukestart!

En gang i tiden mellom da jeg hadde levert doktoravhandlingen og da jeg disputerte - altså i den fantastiske perioden da Anders var i USA (7 uker = lenge) og jeg var fullstendig utslitt og fikk 120 i puls av å ta på meg sminke, og var superstresset fordi jeg plutselig innså at jeg skulle disputere og jeg trodde jeg hadde et alvorlig hjerteproblem - en gang i den perioden, altså, ble jeg intervjuet av Titan. Tiden har jo bare flydd avgårde, så jeg har liksom bare helt glemt av alt sammen, men av tilfeldige årsaker dukket intervjuet nå opp i Teknisk Ukeblad.

Hvis du er interessert i å lese mer om den forskningen som til sist utgjorde doktorgraden min, så kan du lese hele saken HER.

Og apropos doktorgraden og forskningen så er det proof reading av fisjons-artikkelen nå (det spørs om jeg får gjort det i dag, for nå skal jeg avgårde på - hold dere fast dette blir helt sjukt kult - kurs i Outlook), så veeeelig veldig snart blir den publisert, og jeg kan endelig skrive et lite sammendrag av hva den egentlig handler om. Det gleder jeg meg til ♥


 

Forresten, hæsjtægg denfølelsen: når venninnen til datteren din møter deg på skolen og bare "jeg hadde aldri sett deg uten sminke før, før i går" - er det sååå åpnebart, selv for 6/7-åringer, liksom...? 😛 Det er forøvrig uvisst om det var en bra eller en dårlig ting å se meg uten sminke. Haha.

Forresten nummer to: jeg har noen spennende planer med Anders nå, der vi har planer om å sammen prøve å svare på, og diskutere, forskjellige spørsmål som folk har om fysikk (og livet og havet og døden og kjærligheten og programmering og teknologi). Dette kommer til å komme først på Facebook-siden min, så følg gjerne den hvis du ikke allerede gjør det ♥ Vi starter i morgen kveld...

 

4

 

Jeg får stadig forespørsler om å se/få tilgang til doktoravhandlingen min. Senest i går fikk jeg en veldig hyggelig melding på facebook fra en som gjerne ville lese arbeidet mitt.

Alt det som skjer rundt en doktorgrad er generelt offentlig (det var én vitkig grunn til at jeg valgte å streame prøveforelesningen og presentasjonen av hovedresultatene), og det gjelder også selve avhandlingen. På Universitetet i Oslo betyr dette at den skal være åpent tilgjengelig på duo.uio.no; her er både doktorgradsoppgaver, masteroppgaver, forskningsrapporter og annet.

 

 

På forespørselen jeg fikk i går svarte jeg at jeg trodde oppgaven lå ute på nett (altså på Duo), men etter å ha sjekket nøyere nå i kveld ser jeg at dette ikke stemmer. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor den ikke ligger ute ennå, men det er sikkert en eller annen vanlig forsinkelse etter en disputas: Feks er ikke en masteroppgave levert før den lastet opp i Duo, mens en doktorgradsoppgave skal ikke ligge ute hvis den ikke er godkjent, og dermed tar det vel litt tid etter disputas før noen legger den ut, da - tror jeg...

Jeg kommer til å sjekke med jevne mellomrom, og si i fra når den er lagt ut, for jeg vil jo at de som er interessert skal få lese den, selvsagt 🙂 I mellomtiden så ligger masteroppgaven min helt åpent på Duo - Minimization of actinide waste by multirecycling of thoriated fuels in an EPR reactor, og den kan du lese HER hvis du vil. Ja da, det gjør litt vondt å se på denne oppgaven nå - noe som forsåvidt er bra, for jeg tolker det som at jeg har blitt flinkere til å skrive og uttrykke meg, og  generelt kan mer. Dét er jo ikke så ille (det ville vært veldig ille hvis det var motsatt!) Dog er den antageligvis enklere å lese og lære noe av, enn det doktorgradsoppgaven er. Masteroppgaven er skrevet for at en (imaginær) bachelorstudent i fysikk skal forstå innholdet, mens doktorgradsoppgaven ikke har det som mål i det hele tatt (selv om jeg pushet de konservative akademiske  grensene langt på dette området) - dermed er nok masteroppgaven på mange måter mer interessant ♥

 

1

 

I dag fikk jeg endelig somlet meg til å sende de oppdaterte figurene (4 stykker), pluss manuset med de aller siste rettingene til PRC (journalen jeg skal publisere i), og for en drøy time siden fikk jeg denne mailen:

 

Nå burde det være veldig smooth sailing fram til publisering...! Da kan jeg endelig fortelle litt mer om resultatene i denne artikkelen også, og det gleder jeg meg til, for de er spennende 🙂 Jeg kan si så mye som at vi aldri planla å studere det vi har studert i denne artikkelen - resultatene er fra såkalte "parasittiske data". Sånt syns jeg er gøy, da!


Nå er det finstrimlet, smørstekt kål og kylling, en episode av 13 reasons why, og så nattinatt - jeg er trøtt som en strømpe. Det er nøyaktig som forventet, og da er det mye lettere å akseptere. Så da sier jeg god natt nå, jeg ♥

 

Hei onsdag kveld, og hei påskeferie på ekte (også for de som har hatt normale arbeidsdager disse tre første dagene av uken) ♥

I dag er det hele to uker siden jeg avsluttet det som har kjentes ut som et uendelig langt løp mot PhD. Et løp der jeg svært mange ganger (jeg har ikke tall) var sikker på at nå, nå slutter jeg. Faktisk tror jeg det at jeg har blogget mens jeg holdt på, og vært så veldig tydelig på at jeg er doktorgradsstipendiat og jeg skal bli doktor i kjernefysikk, har gjort at jeg ikke kunne slutte. Jeg mener, hva skulle jeg sagt da, liksom? Det ville vært å miste ansikt så til de grader at jeg blir nesten uvel bare av å tenke på det...

Men nok om det: Dagen etter disputasen fikk jeg en festlig beskjed på Apple-klokken min:

Som den data-nerden jeg er (nerd på å samle og studere data, altså 😉 ) så satte jeg i gang en "workout" på klokken før jeg begynte hele showet (prøveforelesningen og selve disputasen). Poenget med dette var at da måler klokken ting som feks puls mye oftere enn det den gjør når jeg bare har den i vanlig modus.

Det ble, som dere kan se, en ny personlig rekord i treningsminutter 😛 Men det var jo ikke antall minutter jeg holdt på som var det jeg var mest interessert i, men heller hvordan pulsen min var. Den var, som dere kan se under her, generelt ganske høy...

Den første toppen, som er betydelig lavere enn de som kommer senere, er fra da jeg holdt prøveforelesningen. Da følte jeg meg egentlig ganske bra når jeg først kom i gang. Så er det pausen, der vi spiste lunsj, og så kommer tidspunktet der jeg blir kalt opp på scenen for å presentere arbeidet mitt (video nederst i innlegget). Videre ser man at jeg hadde relativt høy puls gjennom hele resten disputas-seansen.

Syns det er litt morsomt å se hvordan 29. mars (disputasdagen) skiller seg ut fra dagene før og etter 😉

 


Min "store greie" frem mot dispuatsen var at jeg ville streame (deler av) den, mens Anders har planer om å ha på seg et pulsbelte, og vise pulsen live på skjermen mens han holder på. Jeg håper skikkelig han gjennomfører det prosjektet, når det blir hans tur om ca et år 😀 Tror kanskje jeg var såpass cocky for en god stund siden, at jeg mente jeg skulle streame hele disputasen, men det turte jeg altså ikke. Jeg holdt dog det at jeg streamet presentasjonene mine, slik at det var mulig for alle å følge med på hva det er jeg faktisk har burkt tid (og penger) på de siste årene, og dette håper jeg det blir maneg flere som velger å gjøre: det er jo så enkelt! Bare å feste mobilen til et stativ (som vi fikk kjøpt til 30 NOK på ebay) og trykke "go live" på Facebook. Easy peasy ♥

Under er altså videoen der jeg legger fram hovedresultatene fra doktorgraden min: "Aspects of the Thorium Fuel Cycle". Jeg starter etter ca 4 minutter og 30 sekunder.

 

God mandag alle ♥

Jeg driver og prøver å "lande" etter alt som skjedde forrige uke, og må innrømme at jeg fremdeles har vanskelig for å fatte at jeg faktisk har klart å gjennomføre dette... Heldigvis så fikk jeg akkurat tilsendt skjemaene som komiteen fylte ut etter både prøveforelesningen og disputasen, der de har krysset av i "Pass"-boksen, og signert. I disse skjemaene står det også at jeg gjorde det veldig bra - jeg kan nesten ikke tro det, men det var altså ikke slik at jeg bare kom meg gjennom disputasen med et nødsskrik, men jeg "fought well" som de blant annet har skrevet. Spesielt fornøyd er jeg med det de har skrevet om prøveforelesningen, der de blant annet har skrevet at den var "Excellent. The canditate covered everything that was expected - and a little more".

Nå er jeg faktisk doktor, på ordentlig. Jeg må bare si det til meg selv noen ganger i tiden som kommer for at det skal synke helt inn, tror jeg 😉


Når det gjelder tiden fremover så får jeg jo stadig spørsmål om hva jeg skal gjøre nå som jeg (endelig!) er ferdig med doktorgaden. Det jeg kan si sikkert er at det blir ikke mer kjernefysikkforskning som hovedaktivitet nå - det er et tilbakelagt kapittel. Nå om dagen jobber jeg (midlertidig) i ledelsen for det nyopprettede senteret for fremragende utdanning (her på UiO) som heter så mye som Centre for Computing in Science Education, der vi jobber med å få inn programmering som en naturlig, integrert del i de matematisk-naturvitenskapelige fagene på UiO - dette skal vi bli verdensledende på ♥

Noen avprogrammene jeg har jobbet med i det siste som jeg endelig kunne lukke (nei, jeg er på ingen måte god til å programmere, men jeg har lært the hard way hvor utrolig viktig det er å mestre)

Jeg kommer til å fortelle mer om dette etterhvert, og også når jeg vet mer hva fremtiden bringer - akkurat nå så er ting altså midlertidig. Ellers er jeg fremdeles kjernefysiker i hjertet - ingen må tro noe annet, og det er på ingen måte slutt på kjernefysikk som tema her på bloggen; jeg bare kommer også til å lære meg andre ting, og det kommer selvsagt til å påvirke hva jeg bligger om. Jeg blir altså på UiO akkurat nå, men ikke lenger i kjernefysikkgruppen, som jeg har STORTRIVDES i i mange år nå. Heldigvis så er det ikke langt fra kontoret jeg nå sitter i i 4. etasje, ned til syklotronlabben, så når neste eksperiment på aktinider (og fisjon og sånn, som jeg har jobbet masse med på doktorgraden) skjer, så kommer jeg nok til å være med...;)


Under her er forrsten prøveforelesningen som jeg filmet på Facebook Live på disputasdagen, om hvordan grunnstoff som er tyngre enn jern dannes. Enjoy ♥

 

14

Onsdag den 29. mars 2017, klokken 16:30 var det endelig over: Disputasleder, 3 opponenter, og meg selv kunne gå inn for siste gang i auditorium 1 på Helga Engs hus, og disputasleder annonserte at opponentene var fornøyd. Jeg klarte det! Jeg har klatret så langt opp på utdannelsesstigen som det er mulig å gjøre, og det er jeg sykt fornøyd med!

Det var en veldig spesiell dag, og jeg tror aldri jeg har vært så nervøs og gruet meg så voldsomt noen gang før... Heldigvis løsnet det da jeg omsider begynte presentasjonen av arbeidet mitt, men mens disputasleder leste opp det som skal sies når disputasen begynner, og hun kom til "I now call upon Sunniva Johnne Rose...", da kjentes det virkelig ut som om jeg skulle begynne å gråte. Heldigvis begynte jeg IKKE å gråte, og jeg syns selv at resten av dagen gikk bra - mye bedre enn jeg hadde turt å håpe på 🙂 Jeg filmet forresten både prøveforelesningen og disputasforedraget (men ikke selve disputasen, der opponentene spør meg ut om arbeidet, da), og de filmene tenker jeg å dele her på bloggen, bare ikke akkurat nå.

Nå ville jeg bare dele noen snapshots fra en dag jeg aldri kommer til å glemme, og si at det gikk bra, at jeg nå er Doktor Rose, at jeg er lettet, glad, men at det også på en måte ikke har sunket helt inn ennå. Så må jeg også bare si til alle de som har sendt meg meldinger og kommentarer og likes og jeg vet ikke hva: Jeg har sett alt sammen, og setter enormt stor pris på det - skal prøve å få svart alle, men har bare ikke hatt tid/ork ennå (var ikke i seng før klokken 04:45 i går morges, og så ble vi hentete for å dra på MNT-konferansen klokken 09:45, så ting har liksom gått litt slag i slag 😉 ).

(Ja, her er jeg helt gåen - kjempeglad, men utslitt, og det syns vel egentlig, også...)

Tusen takk til alle som kom og hørte på meg, som var med å feiret meg på kvelden, til alle som har ønsket meg lykke til, heiet, og, ja - bare, TAKK ♥♥♥

 

1

 

I går fikk jeg prøveforelesingstema, og selv om det ikke er nøyaktig det jeg ville valgt hvis jeg fikk velge selv så er jeg veldig fornøyd! Onsdag den 29. Mars (13 dager fra i dag), klokken 10:15, i Helga Engs hus Auditorium 1 skal jeg nemlig gi en forelesning med tittelen

Cosmic fission: the synthesis of the heavy elements and the role of fission 

Eller, som jeg oversetter temaet:

How are elements, and in particular heavy elements created, and what role does fission play in this?

Prøveforelesning er ikke en ”generalprøve” for selve disputasen (som er samme dag, kl 13:15, samme sted), men heller som en slags ”siste test” som du må bestå før du før lov til å forsvare avhandlingen din. Temaet/tittelen for prøveforelesningne blir bestemt av komiteen, og du får ikke vite hva det er før 14 dager før du skal disputere. Det er meningen at teamet for denne testen skal være litt knyttet opp mot det som er ditt ekspertfelt, men det skal IKKE være det samme du har jobbet med i doktorgradsarbeidet.

Det temaet jeg har fått er et veldig godt eksempel på et sånt tema: Selv har jeg aldri jobbet med såkalt nuklosyntese (dannelse av grunnstoffer ute i verdensrommet), men det er MASSE kjernefysikk i de forskjellige prosessene der de forskjellige grunnstoffene dannes, og denne forelesningen skal jo også ha et hovedfokus på hvilken rolle fisjon (det samme som skjer i reaktorer) spiller i disse prosessene.

Enn så lenge så kan jeg en del basics om hvordan grunnstoffer dannes, men jeg vet særdeles lite om fisjonens rolle oppi det hele, så det er det jeg må gjøre mitt beste for å sette meg inn i. Heldigvis sendte snille Ann-Cecilie meg en PRL-artikkel om temaet i går, så da har jeg et utgangspunkt for detektivarbeidet. Jeg lærte også at en slags key phrase er fission recycling, så da er det lettere å gjøre litteratursøk. Jeg har altså masse å lære meg, men jeg kan nok til å klare å stille relevante spørsmål - jeg tror det kan bli ganske bra (jeg har allerede funnet frem nydelige bilder av supernovaer, kolliderende nøytronstjerner, og melkevien...)


Når jeg er ferdig med denne forelesningen klokken 11 kommer komiteen til å bestemme om jeg har bestått eller ikke, og hvis jeg består så får jeg altså lov til å forsvare avhandlingen to timer senere 😉 (Eller, som de pleier å si the trial lecture was found satisfactory - jeg har aldri hørt noe annet enn satisfactory, så her er det kanskje rom for litt entusiasme-forbedring?)

Prøveforelesningen er også åpen for alle, forresten ♥

I dag kom avhandlingen fra trykken forresten, og jeg er ikke redd for å si at jeg er veldig stolt (og nesten litt skjelven)! Har dessuten også vært og ordnet neglene, som jeg satser på skal holde seg fine til disputasen. Dermed er avhandlingen i boks, disputasskoene i boks, disputasnegler er i boks, sted for feiring er i boks, disputaskjolen er i boks (den må jeg prøve å få vist frem), og disputasforedraget er nesten i boks.