Hei dere ♥ Jeg driver og reiser rundt og holder foredrag på videregående om dagen, og jeg har lyst til å dele noe av det jeg snakker om med dere.

Det er jo noen ting folk alltid lurer på, som jeg prøver å svare på i foredragene mine, og jeg tenkte altså jeg skulle svare litt her på bloggen også (still gjerne flere spørsmål!). Jeg har lyst til å starte med to spørsmål nå i kveld, så får vi se hvilke andre ting dere lurer på... Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å gjennomføre en fast ukesspalte med spørsmål og svar, men siden det ikke er alt for lenge til søknadsfrist på studier og sånn, har jeg lyst til å prøve å svare litt på sånne spørsmål en stund fremover nå - og jeg prøøøøver på å gjøre det én gang i uken. Høres det ok ut? 🙂

 


Må man være smart (evt er du smart – hvordan kan jeg i det hele tatt gi et skikkelig svar på det? Seriøst, liksom ?!?)

Tja, hva vil det egentlig si å være smart? For meg virker det som om folk (elever, studenter, og andre) ofte blander sammen "smart" (er det en slags form for talent, eller?) med å være arbeidssom.

Men det er egentlig veldig gode nyheter!

For hvis det var sånn at enten så kan du det, eller så kan du det ikke, så er det jo ingen ting du kan gjøre med det selv. Men når noe handler om hva DU gjør, så betyr det at DU kan bestemme selv hvordan det skal gå. Så, nei, du må ikke være ”smart”, men du må gjøre noen smarte ting – jobbe hardt, gjøre en innsats. Er det ikke sånn med alt man skal bli litt flink til, egentlig? Altså, det er jo ikke spesielt stas å være flink til noe absolutt alle er flinke til...? Jeg er skikkelig flink til å gå, liksom - vel, det er omtrent alle andre også. Ikke akkurat noe å skryte veldig av, dét.

Og dette med arbeid og trening er jo litt rart, for når det kommer til realfag, og spesielt matematikk, så virker det som om ganske mange tenker at den kunnskapen kommer fra oven (eller noe). Samtidig så er det ingen som tror at feks Therese Johaug har blitt så god til å stå på ski helt av seg selv (og ingen tror egentlig at det er på grunn av Closterbol-salven heller) – hun har jobbet, målrettet, antatgeligvis. Ingen tror at Magnus Carlsen har fått til det han gjør i sjakk uten hardt arbeid, osv, osv.

Men av en eller annen merkelig grunn så er det litt sånn nei, altså, matte det bare kan du, eller så kan du det ikke.

 

Sånn er det altså ikke. DU kan selv velge om du skal være "smart". (Ja, det fins sikkert enkelte unntak med dyskalkuli og den slags, men det blir selvsagt en annen sak 🙂 )

når du har jobbet superhardt i veldig lang tid, og strøket mange ganger på veien, og det "logiske" ville være å slutte, men du gjør det ikke (noen ganger egentlig uvisst hvorfor), og til slutt disputerer du og blir doktor. #denfølelsen

Hvordan ikke bare gi opp?

Dette er et spørsmål jeg har fått mange ganger opp gjennom årene, fra studenter på alle nivåer, og elever i skolen. Jeg er ikke sikker på om jeg har vært så flink til å svare skikkelig når jeg får disse spørsmålene, og det er jeg lei meg for! Her vil jeg i alle fall si noe:

Noen ganger så må du bare ikke gi opp – dust svar, jeg vet, men sånn er det faktisk. Med "å bare ikke gi opp" tenker jeg på at du noen ganger rett og slett på gå på med krum nakke, selv om du egentlig ikke ser noen grunn til det: Litt som hvis du går gjennom et skikkelig snøvær og er våt og kald og hater livet ditt. Noen ganger funker det kanskje å se for seg varme, men like ofte er det bare, nettopp, å bøye nakken og gå på – gå med bestemte skritt i den retningen du skal. Det er sånn jeg har følt meg når jeg har hatt det tøffest opp igjennom. Jeg er i en snøstorm, og i snøstormen kan du ikke bare legge deg ned – du må fortsette!

Hvis du har et klart mål, eller idé om hva du skal med et fag, eller en eksamen, eller en grad, så er det jo helt supert hvis du kan bruke det som motivasjon. Men for min del har det vært mer sånn at når jeg kommer inn den dette er bare umulig, så er jeg på en måte beyond motivasjon, da er det snøstorm-bildet som må til. Og kanskje litt sånn hvis du først har kommet hit så kan du jo ikke gi opp.


I morgen skal jeg til Larvik, så da blir det tiiidlig opp, og tiiidlig i seng (når jeg er ferdig med å skrive nå så blir det kanskije noe kveldsmat, og så er det sovetid). Også "sees" vi selvsagt i morgen til Formelfredag ♥♥♥

 

2

Siden jeg gikk litt nedover memory lane i går ble det til at jeg tok fram avhandlingen min, og jeg fikk lyst til å dele et bittelite utdrag fra den - oversatt til norsk (bortsett fra kapitteloverskiften 🙂 ). Det som står i patenteser er lagt til nå, for å forklare ting som kanskje ikke er 100% tydelig for alle.

The bridge between nuclear experiments and reactor simulations

Eksperimentell reaktorfysikk (det å faktisk gjøre eksperimenter med en reaktor) er både dyrt og vanskelig å gjennomføre; fordi man trenger arbeidskraft, eksperimentelle fasiliteter (veldig dyrt!), og det faktum at dette tar tid å gjennomføre (skal du teste hvordan brenselet utvikler seg over tre år i en reaktor så tar det faktisk tre år å gjennomføre 😉 ). I tillegg er det veldig vanskelig å faktisk eksperimentelt teste hvordan en reaktor (eller brensel) oppfører seg hvis det skjer en ulykke - som er det man gjerne vil vite. En av verdens ledende fasiliteter på sikkerhetstesting av brensel ligger i Norge; Halden-reaktoren. I denne reaktoren tester de hvordan brenselet oppfører seg i ulykkesscenarier som feks tap av kjøling, men disse testene tar veldig mye tid.

Men, takket være utviklingen av datamaskiner, som har foregått de siste 40-50 årene, har det blitt sånn at reaktorfysikk baserer seg mer og mer på datasimuleringer, enn på faktiske eksperimenter.

Det verste, og mest "spektakulære" eksempelet på en feilslått sikkerhetstest var Tsjernobyl-ulykken i 1986. Her skulle de teste hvordan hovedpumpenen oppførte seg hvis reaktoren mistet tilgang på strøm. Den type test, som altså førte til denne ulykken, burde aldri gjøres i virkeligheten - men kan (og bør!)  gjøres i den virtuelle verden (datasimuleringer).

Jeg valgte å definere det arbeidet (jeg studerte hvordan en type thoriumbrensel oppfører seg etter tre år i en ganske standard reaktor - hvor mye radioaktivt avfall man får, feks) jeg gjorde på datamaskinen som numerimenter. Grunnen til det er at det man faktisk gjør er et eksperiment, bare at det skjer på datamaskinen, og ikke i en labb. Et numeriment er altså et numerisk eksperiment på en datamaskin; det kan bestå av mange simuleringer som gir data, og den videre analysen av disse - akkurat som ved et klassisk eksperiment 🙂 Så vær så god: Dette ordet funker på både norsk og engelsk, og kan brukes på akkurat samme måte som eksperiment; feks skrve jeg både om eksperimentelt oppsett (for jeg gjorde jo også eksperimenter), og numerimentelt oppsett, som forklarte hvordan jeg simulerte brenselet.

 


Ellers har jeg fått skikkelig skrivedilla nå - endelig! Det er bokskriving det går i, både i går og i dag...det kan virke som om jeg omsider (heldigvis!) er klar for et nytt, stort prosjekt, ett år etter at jeg leverte det forrige fra meg ♥

I går dukket det opp et minne i Facebook-feeden min - et blogginnlegg med tittelen "I dag leverer jeg":

Da jeg delte det på Facebook (den 16. januar 2017) skrev jeg riktignok et *håpe* i en parentes, så helt sikker var jeg tydeligvis ikke. Det hadde jeg helt rett i, for det håpet ble knust: Det ble ingen PhD-levering den dagen. Istedefor kom jeg hjem med superbøyd nakke en eller anne gang på kvelden, tok av meg ytterklærne, krøp opp i sengen, la meg i fosterstilling (ja, helt seriøst!) og hulkegråt. Jeg blir aldri ferdig! ropte jeg til Anders - og jeg trodde faktisk på det.

Den 17. januar leverte jeg avhandlingen. Det virket altså ikke sånn dagen før, og jeg var så langt nede da jeg måtte gå hjem den 16. januar uten å ha levert. det var som verdens største nederlag, og jeg klarte ikke å forstå hvor jeg skulle finne flere mentale krefter til å ikke gi opp (16. janaur var ikke den første datoen jeg hadde satt som rimelig sikkert at den dagen, da leverer jeg, for å si den sånn)... Men jeg kom i mål, for jeg hadde en som heiet på meg, og dyttet i meg kaffe morgenen etter og dyttet meg ut døren. Faktisk kom jeg i mål ikke mange timene etter at jeg kom meg på Blindern, den 17. janar for nøyaktig ett år siden.

Det å lever doktoravhandlingen var virkelig helt surrealistisk! Å ha jobbet så lenge, og så endelig komme i mål. Nei, da, jeg var ikke i mål med doktorgraden "bare" ved å levere, men ekstremt mye er gjort når du faktisk levere avhandling - uten tvil en stor milepæl! Etter levering ble det Champagne på kontoret, sammen med Gry (snilletse Gry, som jeg delte kontor med, og som virkelig var en kjempestøtte gjennom PhD-arbeidet), Anders (♥), godeste Vibeke, og selvsagt veileder-Sunniva. Det var så fint, og den tomme Champagne-flasken står fremdeles i hyllen på kontoret der jeg sitter nå. Tror den blir et minne for livet 🙂


Og så må jeg selvsagt også gratulere lillesøster Carina med dagen; i dag er det ikke bare ett år siden jeg leverte avhandlingen, det er også 28 år siden jeg ble storesøster, så det er selvsagt med på å gjøre dagen ekstra spesiell ♥ Carina er kanskje den tøffeste jeg vet om; med to små barn, masterstudier i biologi (*stolt storesøster*), pluss pluss pluss... Om en 4-5 års tid er det kanskje Carina som drar seg opp på Blindern og leverer fra seg en doktoravhandling (da i såfall om alger). Jeg krysser fingrene, og heier, uansett.

Gratulerer med dagen, Carina, jeg er glad i deg!

♥♥♥

1

Åh, dette er altså såååå spennende! Som godeste (tidligere) kjernefysikerkollega Cecilie sa det: This is better than Christmas Eve!!! (Ja, hun hadde med tre utropstegn 😉 )

Husker dere årets Nobelpris, som handlet om gravitasjonsbølger? Vel, jeg har faktisk gått rundt med en liten plan for et innlegg som skulle handle om hva man kan bruke gravitasjonsbølger til, og nå har vi plutselig fått det ultimate eksempelet... Mandag ettermiddag ble det nemlig kjent at man har "sett" to nøytronstjerner som kræsjer, ved at man har sett gravitasjonsbølgene fra dette kræsjet (akkurat som at du kan se bølgene fra et stort skip, og man kan se at det er bølger som er fra akkurat et så og så stort skip, liksom).

Grunnen til at dette er stort er at endelig har man fått et klart bevis for for hvor og hvordan de tyngste grunnstoffene våre dannes: De siste 30 årene, ca, har man hatte en hypotese om at grunnstoffer som er tyngre enn jern (gull, feks, eller thorium, eller uran) lages når to nøytronstjerner kolliderer, men i lenge ble den hypotesen sett på som for usannsynlig. I løpet av de siste, kansje ti, årene har hypotesen om nøytronstjerner blitt sterkere og sterkere, men man har aldri sett at det har skjedd. Siden fysikk faktisk er et fag som handler om naturen og eksperimenter og observasjoner, så liker man jo helst å se ting, så det med nøytronstjernene har vært et stort spørsmål, og man har liksom hååååpet at man skulle få se det en dag. Og nå har altså dagen kommet ♥

Oppskriften på gull er enkel (sånn ingrediensmessig, i alle fall): Du trenger 79 protoner, og 118 nøytroner. Og selvsagt er utstyret veldig viktig her; for å for å få det til holder det ikke med noen vanlig stjerne, her må man på med noe skikkelig heftig, altså to nøytronstjerner som kræsjer sammen.

Når to nøytronstjerner kræsjer så bygges faktisk de tunge grunnstoffene med bare nøytroner først - litt som at du har bare hvite legoklosser også setter du dem sammen superfort, og mens du driver med det så blir fler og fler av dem til røde legoklosser, og til slutt så får du feks gull, med sine 79 protoner (røde legoklosser) og 118 nøytroner (hvite legoklosser). Måten nøytronene faktisk blir til proteoner skjer ved beta minus-henfall.

Karbonet i bildet over er superenkelt: Da trenger du bare 12 protoner og 12 nøytroner, og det kan lages i en helt vanlig stjerne, som solen vår (fineste solen, da ♥).

Så i vanskelighetsgrad vil jeg si at for gull - MEGET HØY, og karbon - MIDDELS til LAV.

Jeg syns jo denne oppdagelsen, eller observasjonen, er litt ekstra gøy siden dette var tema for prøveforelesningen min på disputasen, og der (en av) konklusjon(ene) var at de tyngste grunnstoffene antageligvis ikke lages i supernovaeksplosjoner (den gamle hypotesen), og at kolliderende nøytronstjer nå blir sett på som det mest sannsynlige fødestedet - men at man dessverre aldri hadde observert to nøytronstjerner som kræsjer... MEN NÅ HAR MAN ALTSÅ DET♥♥♥♥♥ (...og jeg slipper å føle meg dum over at jeg tok feil da jeg disputerte 😉 )

 

Med oppdagelsen av gravitasjosnbølger, altså årets nobelpris, hadde man et lite håp om at man skulle få se nøytronstjerner som kræsjet - hvis de fantes. Ofte tar sånt lang tid, men altså ikke denne gangen!


PS: Dette innlegget er på ingen måte en full forklaring av nøytronstjerner eller dannelse av tunge grunnstoffer, eller noenting, egentlig - still gjerne spørsmål hvis det er ting dere vil at jeg skal forklare nærmere ♥♥♥

Hei lørdag!

Nå har det gått slag i slag her, og jeg har rett og slett ikke rukket å stikke innom bloggen siden onsdag, da jeg fortalte at jeg skulle bli doktorkreert på torsdag. Vel, jeg (og ca 100 andre kandidater) ble kreert, og fikk diplomet vårt fra rektor, og det var veldig stor stas ♥ Jeg delte en god del på Snapchat (følg meg gjerne, jeg heter sunnivarose), og deler like gjerne snapstoryen fra denne torsdagen med dere her.

 

 

Ja, overskriften på dette innlegget sier vel egentlig seg selv? I morgen ettermiddag er det høytidelig seremoni der jeg og alle de andre som forsvarte doktorgraden sin i samme kvartal som meg, blir kreert som doktorer og får det flotte diplomet, som et synlig bevis på hva vi har oppnådd. Det er vel egentlig ikke noe poeng i å si at jeg gleder meg og føler meg stolt...? 🙂

Det er altså en høytidelig event, og det store spørsmålet er da: What to wear? Jeg tenkte først å bare bruke noe jeg hadde, før jeg innså at dette er virkelig once in a lifetime - jeg kommer helt sikkert ikke til å ta en doktorgrad igjen - og da syns jeg det er vel helt på sin plass å kjøpe seg noe nytt for anledningen.

Som tenkt, så gjort! Jeg stakk innom Byporten etter jobb, og har funnet en enkel, knall rød kjole, som jeg skal bruke sammen med Louboutinsene fra disputasen (det er jo tross alt doktorskoene mine 🙂 ). Jeg ble også "nødt" til å kjøpe en liten, sort lakkveske, som sammen med kjolen kommer til å matche skoene helt perfekt - hallo sorte lakksko med rød såle 😉

Tror det blir veldig bra, og viser resultatet i morgen!


PS: Beklager masse for at det ikke ble Facebook Live med fysikk og sånn med Anders og meg i kveld. Han er ikke heeelt tilbake i norsk igjen, kan vi vel si, og han sovnet ca en halvtime før vi skulle begynne - da blir det ikke noe gøy. Vi må jo ha energi og kjemi ♥ Jeg lover at vi skal komme sterkt tilbake, og i mellomtiden samler vi på spørsmål...

Hei mandag! Eller, eh, hei tirsdag...ukestart!

En gang i tiden mellom da jeg hadde levert doktoravhandlingen og da jeg disputerte - altså i den fantastiske perioden da Anders var i USA (7 uker = lenge) og jeg var fullstendig utslitt og fikk 120 i puls av å ta på meg sminke, og var superstresset fordi jeg plutselig innså at jeg skulle disputere og jeg trodde jeg hadde et alvorlig hjerteproblem - en gang i den perioden, altså, ble jeg intervjuet av Titan. Tiden har jo bare flydd avgårde, så jeg har liksom bare helt glemt av alt sammen, men av tilfeldige årsaker dukket intervjuet nå opp i Teknisk Ukeblad.

Hvis du er interessert i å lese mer om den forskningen som til sist utgjorde doktorgraden min, så kan du lese hele saken HER.

Og apropos doktorgraden og forskningen så er det proof reading av fisjons-artikkelen nå (det spørs om jeg får gjort det i dag, for nå skal jeg avgårde på - hold dere fast dette blir helt sjukt kult - kurs i Outlook), så veeeelig veldig snart blir den publisert, og jeg kan endelig skrive et lite sammendrag av hva den egentlig handler om. Det gleder jeg meg til ♥


 

Forresten, hæsjtægg denfølelsen: når venninnen til datteren din møter deg på skolen og bare "jeg hadde aldri sett deg uten sminke før, før i går" - er det sååå åpnebart, selv for 6/7-åringer, liksom...? 😛 Det er forøvrig uvisst om det var en bra eller en dårlig ting å se meg uten sminke. Haha.

Forresten nummer to: jeg har noen spennende planer med Anders nå, der vi har planer om å sammen prøve å svare på, og diskutere, forskjellige spørsmål som folk har om fysikk (og livet og havet og døden og kjærligheten og programmering og teknologi). Dette kommer til å komme først på Facebook-siden min, så følg gjerne den hvis du ikke allerede gjør det ♥ Vi starter i morgen kveld...

 

4

 

Jeg får stadig forespørsler om å se/få tilgang til doktoravhandlingen min. Senest i går fikk jeg en veldig hyggelig melding på facebook fra en som gjerne ville lese arbeidet mitt.

Alt det som skjer rundt en doktorgrad er generelt offentlig (det var én vitkig grunn til at jeg valgte å streame prøveforelesningen og presentasjonen av hovedresultatene), og det gjelder også selve avhandlingen. På Universitetet i Oslo betyr dette at den skal være åpent tilgjengelig på duo.uio.no; her er både doktorgradsoppgaver, masteroppgaver, forskningsrapporter og annet.

 

 

På forespørselen jeg fikk i går svarte jeg at jeg trodde oppgaven lå ute på nett (altså på Duo), men etter å ha sjekket nøyere nå i kveld ser jeg at dette ikke stemmer. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor den ikke ligger ute ennå, men det er sikkert en eller annen vanlig forsinkelse etter en disputas: Feks er ikke en masteroppgave levert før den lastet opp i Duo, mens en doktorgradsoppgave skal ikke ligge ute hvis den ikke er godkjent, og dermed tar det vel litt tid etter disputas før noen legger den ut, da - tror jeg...

Jeg kommer til å sjekke med jevne mellomrom, og si i fra når den er lagt ut, for jeg vil jo at de som er interessert skal få lese den, selvsagt 🙂 I mellomtiden så ligger masteroppgaven min helt åpent på Duo - Minimization of actinide waste by multirecycling of thoriated fuels in an EPR reactor, og den kan du lese HER hvis du vil. Ja da, det gjør litt vondt å se på denne oppgaven nå - noe som forsåvidt er bra, for jeg tolker det som at jeg har blitt flinkere til å skrive og uttrykke meg, og  generelt kan mer. Dét er jo ikke så ille (det ville vært veldig ille hvis det var motsatt!) Dog er den antageligvis enklere å lese og lære noe av, enn det doktorgradsoppgaven er. Masteroppgaven er skrevet for at en (imaginær) bachelorstudent i fysikk skal forstå innholdet, mens doktorgradsoppgaven ikke har det som mål i det hele tatt (selv om jeg pushet de konservative akademiske  grensene langt på dette området) - dermed er nok masteroppgaven på mange måter mer interessant ♥

 

1

 

I dag fikk jeg endelig somlet meg til å sende de oppdaterte figurene (4 stykker), pluss manuset med de aller siste rettingene til PRC (journalen jeg skal publisere i), og for en drøy time siden fikk jeg denne mailen:

 

Nå burde det være veldig smooth sailing fram til publisering...! Da kan jeg endelig fortelle litt mer om resultatene i denne artikkelen også, og det gleder jeg meg til, for de er spennende 🙂 Jeg kan si så mye som at vi aldri planla å studere det vi har studert i denne artikkelen - resultatene er fra såkalte "parasittiske data". Sånt syns jeg er gøy, da!


Nå er det finstrimlet, smørstekt kål og kylling, en episode av 13 reasons why, og så nattinatt - jeg er trøtt som en strømpe. Det er nøyaktig som forventet, og da er det mye lettere å akseptere. Så da sier jeg god natt nå, jeg ♥

 

Hei onsdag kveld, og hei påskeferie på ekte (også for de som har hatt normale arbeidsdager disse tre første dagene av uken) ♥

I dag er det hele to uker siden jeg avsluttet det som har kjentes ut som et uendelig langt løp mot PhD. Et løp der jeg svært mange ganger (jeg har ikke tall) var sikker på at nå, nå slutter jeg. Faktisk tror jeg det at jeg har blogget mens jeg holdt på, og vært så veldig tydelig på at jeg er doktorgradsstipendiat og jeg skal bli doktor i kjernefysikk, har gjort at jeg ikke kunne slutte. Jeg mener, hva skulle jeg sagt da, liksom? Det ville vært å miste ansikt så til de grader at jeg blir nesten uvel bare av å tenke på det...

Men nok om det: Dagen etter disputasen fikk jeg en festlig beskjed på Apple-klokken min:

Som den data-nerden jeg er (nerd på å samle og studere data, altså 😉 ) så satte jeg i gang en "workout" på klokken før jeg begynte hele showet (prøveforelesningen og selve disputasen). Poenget med dette var at da måler klokken ting som feks puls mye oftere enn det den gjør når jeg bare har den i vanlig modus.

Det ble, som dere kan se, en ny personlig rekord i treningsminutter 😛 Men det var jo ikke antall minutter jeg holdt på som var det jeg var mest interessert i, men heller hvordan pulsen min var. Den var, som dere kan se under her, generelt ganske høy...

Den første toppen, som er betydelig lavere enn de som kommer senere, er fra da jeg holdt prøveforelesningen. Da følte jeg meg egentlig ganske bra når jeg først kom i gang. Så er det pausen, der vi spiste lunsj, og så kommer tidspunktet der jeg blir kalt opp på scenen for å presentere arbeidet mitt (video nederst i innlegget). Videre ser man at jeg hadde relativt høy puls gjennom hele resten disputas-seansen.

Syns det er litt morsomt å se hvordan 29. mars (disputasdagen) skiller seg ut fra dagene før og etter 😉

 


Min "store greie" frem mot dispuatsen var at jeg ville streame (deler av) den, mens Anders har planer om å ha på seg et pulsbelte, og vise pulsen live på skjermen mens han holder på. Jeg håper skikkelig han gjennomfører det prosjektet, når det blir hans tur om ca et år 😀 Tror kanskje jeg var såpass cocky for en god stund siden, at jeg mente jeg skulle streame hele disputasen, men det turte jeg altså ikke. Jeg holdt dog det at jeg streamet presentasjonene mine, slik at det var mulig for alle å følge med på hva det er jeg faktisk har burkt tid (og penger) på de siste årene, og dette håper jeg det blir maneg flere som velger å gjøre: det er jo så enkelt! Bare å feste mobilen til et stativ (som vi fikk kjøpt til 30 NOK på ebay) og trykke "go live" på Facebook. Easy peasy ♥

Under er altså videoen der jeg legger fram hovedresultatene fra doktorgraden min: "Aspects of the Thorium Fuel Cycle". Jeg starter etter ca 4 minutter og 30 sekunder.