Hei dere ♥ Jeg driver og reiser rundt og holder foredrag på videregående om dagen, og jeg har lyst til å dele noe av det jeg snakker om med dere.

Det er jo noen ting folk alltid lurer på, som jeg prøver å svare på i foredragene mine, og jeg tenkte altså jeg skulle svare litt her på bloggen også (still gjerne flere spørsmål!). Jeg har lyst til å starte med to spørsmål nå i kveld, så får vi se hvilke andre ting dere lurer på... Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å gjennomføre en fast ukesspalte med spørsmål og svar, men siden det ikke er alt for lenge til søknadsfrist på studier og sånn, har jeg lyst til å prøve å svare litt på sånne spørsmål en stund fremover nå - og jeg prøøøøver på å gjøre det én gang i uken. Høres det ok ut? 🙂

 


Må man være smart (evt er du smart – hvordan kan jeg i det hele tatt gi et skikkelig svar på det? Seriøst, liksom ?!?)

Tja, hva vil det egentlig si å være smart? For meg virker det som om folk (elever, studenter, og andre) ofte blander sammen "smart" (er det en slags form for talent, eller?) med å være arbeidssom.

Men det er egentlig veldig gode nyheter!

For hvis det var sånn at enten så kan du det, eller så kan du det ikke, så er det jo ingen ting du kan gjøre med det selv. Men når noe handler om hva DU gjør, så betyr det at DU kan bestemme selv hvordan det skal gå. Så, nei, du må ikke være ”smart”, men du må gjøre noen smarte ting – jobbe hardt, gjøre en innsats. Er det ikke sånn med alt man skal bli litt flink til, egentlig? Altså, det er jo ikke spesielt stas å være flink til noe absolutt alle er flinke til...? Jeg er skikkelig flink til å gå, liksom - vel, det er omtrent alle andre også. Ikke akkurat noe å skryte veldig av, dét.

Og dette med arbeid og trening er jo litt rart, for når det kommer til realfag, og spesielt matematikk, så virker det som om ganske mange tenker at den kunnskapen kommer fra oven (eller noe). Samtidig så er det ingen som tror at feks Therese Johaug har blitt så god til å stå på ski helt av seg selv (og ingen tror egentlig at det er på grunn av Closterbol-salven heller) – hun har jobbet, målrettet, antatgeligvis. Ingen tror at Magnus Carlsen har fått til det han gjør i sjakk uten hardt arbeid, osv, osv.

Men av en eller annen merkelig grunn så er det litt sånn nei, altså, matte det bare kan du, eller så kan du det ikke.

 

Sånn er det altså ikke. DU kan selv velge om du skal være "smart". (Ja, det fins sikkert enkelte unntak med dyskalkuli og den slags, men det blir selvsagt en annen sak 🙂 )

når du har jobbet superhardt i veldig lang tid, og strøket mange ganger på veien, og det "logiske" ville være å slutte, men du gjør det ikke (noen ganger egentlig uvisst hvorfor), og til slutt disputerer du og blir doktor. #denfølelsen

Hvordan ikke bare gi opp?

Dette er et spørsmål jeg har fått mange ganger opp gjennom årene, fra studenter på alle nivåer, og elever i skolen. Jeg er ikke sikker på om jeg har vært så flink til å svare skikkelig når jeg får disse spørsmålene, og det er jeg lei meg for! Her vil jeg i alle fall si noe:

Noen ganger så må du bare ikke gi opp – dust svar, jeg vet, men sånn er det faktisk. Med "å bare ikke gi opp" tenker jeg på at du noen ganger rett og slett på gå på med krum nakke, selv om du egentlig ikke ser noen grunn til det: Litt som hvis du går gjennom et skikkelig snøvær og er våt og kald og hater livet ditt. Noen ganger funker det kanskje å se for seg varme, men like ofte er det bare, nettopp, å bøye nakken og gå på – gå med bestemte skritt i den retningen du skal. Det er sånn jeg har følt meg når jeg har hatt det tøffest opp igjennom. Jeg er i en snøstorm, og i snøstormen kan du ikke bare legge deg ned – du må fortsette!

Hvis du har et klart mål, eller idé om hva du skal med et fag, eller en eksamen, eller en grad, så er det jo helt supert hvis du kan bruke det som motivasjon. Men for min del har det vært mer sånn at når jeg kommer inn den dette er bare umulig, så er jeg på en måte beyond motivasjon, da er det snøstorm-bildet som må til. Og kanskje litt sånn hvis du først har kommet hit så kan du jo ikke gi opp.


I morgen skal jeg til Larvik, så da blir det tiiidlig opp, og tiiidlig i seng (når jeg er ferdig med å skrive nå så blir det kanskije noe kveldsmat, og så er det sovetid). Også "sees" vi selvsagt i morgen til Formelfredag ♥♥♥

 

Nå har vi "bare" en leilighet igjen; gamle Roselsottet, som jeg kjøpte alene i pinsen 2014 er nå byttet med nye Roseslottet (det er alltid Roseslottet, selv med en Hafreager på eiersiden 😉 ) som er Anders og mitt sammen ♥ I dag overtok altså ny eier, og jeg håper hun blir like glad i leiligheten, og ikke minst utsikten(!), som det jeg har vært. En god, og litt vemodig dag.

Ukens formel er ganske relevant når det kommer til leiligheter og lån og sånn, nemlig renter, og ikke minst rentesrenter...! Apropos det så har vi kun betalt renter siden slutten av september nå, så det skal bli fint å kunne betale ned på lånet igjen også, slik at det faktisk blit bittelitt mindre 😛

 

oppskrift

 

hva det betyr

Dette er altså formelen for rente; her er \(K_0\) det beløpet man starter med - enten det er noe man låner, eller noe man setter i banken. Det å sette sånn 0 nedenfor en bokstav er en veldig vanlig måte å vise at dette er starten. Feks er det veldig vanlig å snakke om \(t_0\) og \(v_0\), som starttid og startfart, i fysikk 🙂 Men nok om det, og tilbake til rente-oppskriften: p er antall prosent, feks hvis man har 5% rente så er p=5, og n er antall år man får renter (hvis det er det som er bestemt: rente per år er 5%, feks - det kunne vært at det var 5% per måned, og da blir n hvor mange måneder man har hatt noe i banken, eller hvyor mange måneder man har lånt 🙂 ).

mellom \(K_n\) og parentesen står det et usynlig gangetegn, og når n står sånn høyt oppe, rette etter parentesen, betyr det at det inne i parentesen skal ganges med seg selv akkurat så mange ganger som n er. Hvis n er 1 så får man det som står, hvis n er 2 så skal det ganges med seg selv 2 ganger, og hvis n er 10 så skal det ganges med seg selv 10 ganger. Osv, osv 😉

 

fremgangsmåte

Det starter jo egentlig ganke rett frem, med renter, som bare er prosent av en sum. Prosent betyr hundredel, så 5% betyr egentlig fem hundredeler av noe (noe er det som man skal ha 5% av). Hvis det feks er 5% av 100 så blir det 100 delt på 100 (for å finne 1 hundredel), og så gange med 5 (for å finne 5 hundredeler). Dermed blir 5% av 100, 5. Hvis det er 5% rente av 100 så betyr det at man skal betale 100+5=105 🙂

Men så blir det litt mer komplisert, fordi man skal jo ikke bare betale renter på det man har lånt. Man skal faktiske betale renter på rentene også. Uten formelen over blir det som dette:

1. år: 100+(100/100)*5=105

2. år: 105+(105/100)*5=110.25

3. år: 110.25+(110.25/100)*5=...osv. Sånn kan man jo fortsette, år etter år: Finne ut av hva blir det for år tre? Jo det blir sånn - da kan jeg regne ut for år fire, og så år fem, og så seks...Men det blir jo litt slitsomt og upraktisk etterhvert. Derfor vil man bruke den fine formelen ♥ Da kan vi feks finne ut hvor mye man skylder etter 10 år, hvis man låner 100, og renten er 5% i året:

\(100 \cdot(1+5/100)^{10} = 100\cdot1.05^{10}=100\cdot1.62889=162.889 \). Det betyr at på 10 år så har den opprinnelige 100 kronene vokst til nesten 163 - det vil si at selv om det bare er 5% ekstra hvert år, så blir det over 60% ekstra totalt på 10 år...!


Så kan man jo gjøre ting enda mer komplisert, da, for det er jo sånn at hvis man har et stort lån i banken - feks 5 000 000, så betaler man jo faktisk en del ned hvert år, slik at den summen man skal betale renter på blir mindre. Dette tror jeg nesten får bli tema en annen gang, for det får være grenser for hvor mye man skal ta innover seg på en fredags kveld 😉 Nå skal jeg kose med meg et glass vin, og gratinert squash. Så skal jeg rydde ut av et par esker (kanskje), mens jeg venter på Anders som måtte tilbake på Blidern etter overtagelsen (#phdlife), men hvis han ikke kommer hjem alt for sent så vet jeg hva vi skal gjøre når han kommer hjem. Jeg har nemlig lagt en flaske Champagne i kjøleskapet - leilighetssalg fortjener liksom the real thing, syns jeg!

 

...og helt til slutt, et lite stemningsbilde - tatt litt tidligere i kveld, av Alexandra, meg, og den gigantiske bamsen som visstnok er Alexandras lillesøster, og heter Alexa ♥

I går dukket det opp et minne i Facebook-feeden min - et blogginnlegg med tittelen "I dag leverer jeg":

Da jeg delte det på Facebook (den 16. januar 2017) skrev jeg riktignok et *håpe* i en parentes, så helt sikker var jeg tydeligvis ikke. Det hadde jeg helt rett i, for det håpet ble knust: Det ble ingen PhD-levering den dagen. Istedefor kom jeg hjem med superbøyd nakke en eller anne gang på kvelden, tok av meg ytterklærne, krøp opp i sengen, la meg i fosterstilling (ja, helt seriøst!) og hulkegråt. Jeg blir aldri ferdig! ropte jeg til Anders - og jeg trodde faktisk på det.

Den 17. januar leverte jeg avhandlingen. Det virket altså ikke sånn dagen før, og jeg var så langt nede da jeg måtte gå hjem den 16. januar uten å ha levert. det var som verdens største nederlag, og jeg klarte ikke å forstå hvor jeg skulle finne flere mentale krefter til å ikke gi opp (16. janaur var ikke den første datoen jeg hadde satt som rimelig sikkert at den dagen, da leverer jeg, for å si den sånn)... Men jeg kom i mål, for jeg hadde en som heiet på meg, og dyttet i meg kaffe morgenen etter og dyttet meg ut døren. Faktisk kom jeg i mål ikke mange timene etter at jeg kom meg på Blindern, den 17. janar for nøyaktig ett år siden.

Det å lever doktoravhandlingen var virkelig helt surrealistisk! Å ha jobbet så lenge, og så endelig komme i mål. Nei, da, jeg var ikke i mål med doktorgraden "bare" ved å levere, men ekstremt mye er gjort når du faktisk levere avhandling - uten tvil en stor milepæl! Etter levering ble det Champagne på kontoret, sammen med Gry (snilletse Gry, som jeg delte kontor med, og som virkelig var en kjempestøtte gjennom PhD-arbeidet), Anders (♥), godeste Vibeke, og selvsagt veileder-Sunniva. Det var så fint, og den tomme Champagne-flasken står fremdeles i hyllen på kontoret der jeg sitter nå. Tror den blir et minne for livet 🙂


Og så må jeg selvsagt også gratulere lillesøster Carina med dagen; i dag er det ikke bare ett år siden jeg leverte avhandlingen, det er også 28 år siden jeg ble storesøster, så det er selvsagt med på å gjøre dagen ekstra spesiell ♥ Carina er kanskje den tøffeste jeg vet om; med to små barn, masterstudier i biologi (*stolt storesøster*), pluss pluss pluss... Om en 4-5 års tid er det kanskje Carina som drar seg opp på Blindern og leverer fra seg en doktoravhandling (da i såfall om alger). Jeg krysser fingrene, og heier, uansett.

Gratulerer med dagen, Carina, jeg er glad i deg!

♥♥♥

2

God kveld, bloggen ♥ Dagene går i ett, og to do-listene mine blir aldri skikkelig streket ut, men jeg må jo bare innom her så ofte jeg får til allikevel - altså, jeg "må" ingenting, men jeg VIL! I skrivende stund sitter jeg i den nye, fine, okergule lenestolen vi har skaffet til stuen og blogger altså. Stolen er fra IKEA, og jeg syns den ER SÅ FIN i tillegg til at den er skikkelig god å sitte i. Men ikke bare er den god å sitte i; den er også på vei til å bli min "blogge/generelt skrive-stol" - og jeg har allerede sittet her en veldig drøy time før jeg begynte å skrive dette innlegget, der jeg har jobbet på en sak om studenter og læring, og jeg lærer så mye om det å lære, og det er veldig spennende 🙂

Men nok om det akkurat nå (nå har jeg vært i min nye jobb siden juli, og endelig begynner jeg å få den såpass "under" huden at det er noe jeg føler jeg kan dele og skrive om på en skikkelig måte her, og da vil jeg heller ta det i egne innlegg, enn her nå) - over til et spørsmål jeg stilte på en formelfredag for en stund tilbake. I slutten av innlegget om Kunstig tyngdekraft spurte jeg:

En vaskemaskin, hvor fort må den snurre for å få nøyaktig 9.81 \(\frac{m}{s^2}\) akselerasjon?

...og nå er det på tide å avsløre svaret.

Vi starter med å vite at sentripetalakselerasjonen har denne formelen er \(a = \frac{v^2}{r}\), som blir det samme som at \({v^2} = a\cdot r\).

a har vi bestemt at skal være 9.81\(\frac{m}{s^2}\) (alstå akkurat den akselerasjonen vi har mot bakken hele tiden her på jorden), og radiusen til vaskemaskintrommelen kan man enkelt måle (hvis du har tilgang til en vaskemaskin, og du har noe å måle med, feks en linjal eller tommetokk, da) - den er typisk 25 cm, eller i meter (som er det vi må bruke!) er den 0.25 m. Farten blir da rett og slett bare kvadratroten av 9.81\(\cdot \)0.25, og det er 1.56 m/s.

 

Dét er altså så raskt vaskemaskinen snurrer for at den skal lage "kunstig tyngdekraft", men det tallet sier kanskje ikke så mye...?

Heldigvis var det en leser som gikk litt lenger, og regnet ut hvor mange omdreininger per minutt denne farten (1.56 m/s) tilsvarer; nemlig ca 1 omdreining i sekundet. Konklusjonen fra dette er at det som er inne i trommelen opplever en kraft som er mye større enn 1G når den sentrifugerer, for det er ikke akkurat mye 1 omdreining per sekund når vaskemaskinen setter i gang sentrifugen! Et typisk oppfølgingsspørsmål er selvsagt hva slags akselerasajon opplever klærne i trommelen når den maskinen sentrifugerer maks (oppgi gjerne svaret i antall G)?

Nå er det kvelden her i nye Roseslottet; Anders har hatt en skikkelig lang dag på kontoret i dag (#phd), og nå tror jeg han snart er hjemme, så da er det kvelden her. Da er det bare å avslutte dagen med et Hurra for lesere som tar frem tommestokken og legger seg ned og måler radiusen på trommelen i vaskemaskinen - og regner seg frem til riktig svar 😀

 

I dag er den nøyaktig 6 måneder siden disputas, og endelig føler jeg meg som om jeg er sånn ca i water igjen (tror jeg). Med det mener jeg at jeg ikke føler meg tom og sliten og lei sånn ca hele tiden, og at jeg nå kan pushe på og jobbe når det trengs 🙂

Søvnbehovet det siste halvåret har jo vært helt merkelig (les: stort!); i sommer la jeg meg til den vanen å sove et par timer på ettermiddagen for å kunne være oppe og sosial på kvelden. Selv med denne ettermiddagsluren var dødstrøtt om "morgenen". Dette ekstra søvnbehovet varte mye lenger enn jeg trodde det skulle - jeg var sikker på at etter en litt lang påskeferie kom jeg til å være ship shape igjen, men det har altså tatt et halvt år. Nå er det godt å være seg selv igjen!

 

Siden jeg har hatt graden i et halvt år nå, og fått diplom av rektor, og det ikke ser ut som om noen skal komme å si haha, kødda, du har ingen PhD allikevel (mitt mareritt), så er det vel egentlig på tide at diverse profiler blir oppdatert..? Da jeg snakket på Kvinnehopp-konferansen til Forsvarets høyskole oppdaget jeg blant annet at jeg fremdeles er stipendiat på profilen hos Athenas, siden det var det jeg ble introdusert som. I samme slengen kom jeg på at på profilen her på Universitetet står det også bare at jeg har en mastergrad, pluss at det står helt feil kontorplass; folk har visst vandret rundt på leting etter meg :P. Såh, det er på tide med en aldri så liten opprydding, eller oppdatering nå - Sunniva, v. 3.0 🙂


Jeg føler meg forresten ekstremt beæret og ydmyk som får lov til å stå på samme scene som så fantastiske damer som jeg gjorde i går! Det er liksom som om jeg ikke helt kan tro det... Marte Gerhardsen (med fantastiske, røde sko), Janne Kristiansen, Manuela Ramin- Osmundsen, Thaima Samman, Tine Mollatt (skulle ønske jeg også hadde hatt på meg disputaskjolen, og ikke bare disputasskoene, for den var jo hennes design), Marie Louise Sunde, Benja Stig Fagerland, også meg, da.

 

Gaaah, jeg så nettopp gjennom den lille snapstory-videoen som jeg la ut her i går, og innså at det har skjedd noe rart når jeg lagret storyen.

Snappen så bra ut på selve storien, men appen har tydeligvis ikke klart å få det helt til på selve lagringen. På flere av snappene ser man snev av hint til tekst som åpenbart ikke var plassert så godt utenfor bildet, men slik ser det altså ut på videoen jeg fikk lagret. For eksempel hadde Anders skrevet på teksten: "Disse kurerer kreft" på en gjeng som ble kreert fra medisin. Litt senere var det en mann som hadde tatt doktorgrad i dataspill (han hadde sett på hvordan homoseksualitet blir presentert i flere forskjellige dataspill og hvordan dette kan påvirke holdninger hos de som spiller spillene) som også stod forklart i teksten som havnet utenfor bildet.

Det må være en eller annen bug i snapchat-appen nå, som gjør at den plasserer teksten feil for bilder/videoer tatt i landscape mode da alle portrait-bildene var fine. Det virker som den har en posisjonsplassering, x-y-koordinater, som ikke stemmer i landscape...

Føler meg på en måte litt teit over den storyen nå, for det var jo en del bilder/filmer som ble litt tiete og ut av kontekst når det ikke var noen tekst på dem. Feks bilder der det bare var noe som virker som random piler på folk...her var det selvsagt info. Men jeg lar den ligge uansett.

 

PS: Ja, jeg er allerede veldig fornøyd med selfie-sticken min 😛

Hei lørdag!

Nå har det gått slag i slag her, og jeg har rett og slett ikke rukket å stikke innom bloggen siden onsdag, da jeg fortalte at jeg skulle bli doktorkreert på torsdag. Vel, jeg (og ca 100 andre kandidater) ble kreert, og fikk diplomet vårt fra rektor, og det var veldig stor stas ♥ Jeg delte en god del på Snapchat (følg meg gjerne, jeg heter sunnivarose), og deler like gjerne snapstoryen fra denne torsdagen med dere her.

 

 

8

 

Jeg har så lyst til å være energisk, skrive masse bra, og få til alt jeg vil, men jeg føler meg rett og slett mye tom og sliten om dagen. Når jeg kommer på kontoret om morgenen kjenner jeg meg så trøtt at det kjennes som om jeg bare kunne lagt meg til å sove igjen, og hodet kjennes tungt.

Det hjalp ikke på at jeg ble skikkelig forkjøla forrige uke, heller - faktisk så jeg var hjemme og i seng hele torsdagen (jeg kan ikke huske sist gang jeg var hjemme fra jobb på grunn av sykdom sånn som det), og dermed ble jeg bare hengende enda mere bakpå. Jeg var såååå nærme å trekke meg fra talen jeg holdt for konfirmantene i Ås på lørdag, både fordi jeg var såpass dårlig de tre siste dagene før jeg skulle snakke at det ble minimlat med "oppetid" der jeg klarte å forberede meg skikkelig, og litt fordi jeg var ganske "sausa" i hodet på selve dagen. Men jeg gjorde det ikke, og selv om jeg selv kjente at jeg ikke var helt 100% da jeg holdt talen, så tror jeg det gikk ganske bra - det var heldigvis flere som kom bort til meg etterpå, og syns jeg hadde holdt en flott tale (og det var jo det jeg ville, for jeg syns tross alt det er en ganske big deal å holde hovedtalen på en konfirmasjon). Forresten så ville jeg aldri vurdert å trekke meg fra en sånn "jobb" hvis det ikke var for at Jan-Ole Hesselberg holdt talen på seremonien rett før meg, og Wasim Zahid holdt talen rett etter meg, og jeg er sikker på at én av dem hadde hatt muligheten til å at to seremonier - men det gikk som sagt heldigvis bra.

Uansett; jeg er sliten om dagen, og det går definitivt ut over denne bloggen (blant annet). Jeg lurer på om det er "etterdønninger" etter doktorgraden - det er kanskje normalt å være "død" i lengre tid etterpå...? Håper i alle fall jeg snart er tilbake, og føler meg ordentlig som meg selv igjen, for jeg blir ikke glad av å føle at jeg bare "feiler" :/

 

 

 

God mandag alle ♥

Jeg driver og prøver å "lande" etter alt som skjedde forrige uke, og må innrømme at jeg fremdeles har vanskelig for å fatte at jeg faktisk har klart å gjennomføre dette... Heldigvis så fikk jeg akkurat tilsendt skjemaene som komiteen fylte ut etter både prøveforelesningen og disputasen, der de har krysset av i "Pass"-boksen, og signert. I disse skjemaene står det også at jeg gjorde det veldig bra - jeg kan nesten ikke tro det, men det var altså ikke slik at jeg bare kom meg gjennom disputasen med et nødsskrik, men jeg "fought well" som de blant annet har skrevet. Spesielt fornøyd er jeg med det de har skrevet om prøveforelesningen, der de blant annet har skrevet at den var "Excellent. The canditate covered everything that was expected - and a little more".

Nå er jeg faktisk doktor, på ordentlig. Jeg må bare si det til meg selv noen ganger i tiden som kommer for at det skal synke helt inn, tror jeg 😉


Når det gjelder tiden fremover så får jeg jo stadig spørsmål om hva jeg skal gjøre nå som jeg (endelig!) er ferdig med doktorgaden. Det jeg kan si sikkert er at det blir ikke mer kjernefysikkforskning som hovedaktivitet nå - det er et tilbakelagt kapittel. Nå om dagen jobber jeg (midlertidig) i ledelsen for det nyopprettede senteret for fremragende utdanning (her på UiO) som heter så mye som Centre for Computing in Science Education, der vi jobber med å få inn programmering som en naturlig, integrert del i de matematisk-naturvitenskapelige fagene på UiO - dette skal vi bli verdensledende på ♥

Noen avprogrammene jeg har jobbet med i det siste som jeg endelig kunne lukke (nei, jeg er på ingen måte god til å programmere, men jeg har lært the hard way hvor utrolig viktig det er å mestre)

Jeg kommer til å fortelle mer om dette etterhvert, og også når jeg vet mer hva fremtiden bringer - akkurat nå så er ting altså midlertidig. Ellers er jeg fremdeles kjernefysiker i hjertet - ingen må tro noe annet, og det er på ingen måte slutt på kjernefysikk som tema her på bloggen; jeg bare kommer også til å lære meg andre ting, og det kommer selvsagt til å påvirke hva jeg bligger om. Jeg blir altså på UiO akkurat nå, men ikke lenger i kjernefysikkgruppen, som jeg har STORTRIVDES i i mange år nå. Heldigvis så er det ikke langt fra kontoret jeg nå sitter i i 4. etasje, ned til syklotronlabben, så når neste eksperiment på aktinider (og fisjon og sånn, som jeg har jobbet masse med på doktorgraden) skjer, så kommer jeg nok til å være med...;)


Under her er forrsten prøveforelesningen som jeg filmet på Facebook Live på disputasdagen, om hvordan grunnstoff som er tyngre enn jern dannes. Enjoy ♥

 

14

Onsdag den 29. mars 2017, klokken 16:30 var det endelig over: Disputasleder, 3 opponenter, og meg selv kunne gå inn for siste gang i auditorium 1 på Helga Engs hus, og disputasleder annonserte at opponentene var fornøyd. Jeg klarte det! Jeg har klatret så langt opp på utdannelsesstigen som det er mulig å gjøre, og det er jeg sykt fornøyd med!

Det var en veldig spesiell dag, og jeg tror aldri jeg har vært så nervøs og gruet meg så voldsomt noen gang før... Heldigvis løsnet det da jeg omsider begynte presentasjonen av arbeidet mitt, men mens disputasleder leste opp det som skal sies når disputasen begynner, og hun kom til "I now call upon Sunniva Johnne Rose...", da kjentes det virkelig ut som om jeg skulle begynne å gråte. Heldigvis begynte jeg IKKE å gråte, og jeg syns selv at resten av dagen gikk bra - mye bedre enn jeg hadde turt å håpe på 🙂 Jeg filmet forresten både prøveforelesningen og disputasforedraget (men ikke selve disputasen, der opponentene spør meg ut om arbeidet, da), og de filmene tenker jeg å dele her på bloggen, bare ikke akkurat nå.

Nå ville jeg bare dele noen snapshots fra en dag jeg aldri kommer til å glemme, og si at det gikk bra, at jeg nå er Doktor Rose, at jeg er lettet, glad, men at det også på en måte ikke har sunket helt inn ennå. Så må jeg også bare si til alle de som har sendt meg meldinger og kommentarer og likes og jeg vet ikke hva: Jeg har sett alt sammen, og setter enormt stor pris på det - skal prøve å få svart alle, men har bare ikke hatt tid/ork ennå (var ikke i seng før klokken 04:45 i går morges, og så ble vi hentete for å dra på MNT-konferansen klokken 09:45, så ting har liksom gått litt slag i slag 😉 ).

(Ja, her er jeg helt gåen - kjempeglad, men utslitt, og det syns vel egentlig, også...)

Tusen takk til alle som kom og hørte på meg, som var med å feiret meg på kvelden, til alle som har ønsket meg lykke til, heiet, og, ja - bare, TAKK ♥♥♥