2

God kveld, bloggen ♥ Dagene går i ett, og to do-listene mine blir aldri skikkelig streket ut, men jeg må jo bare innom her så ofte jeg får til allikevel - altså, jeg "må" ingenting, men jeg VIL! I skrivende stund sitter jeg i den nye, fine, okergule lenestolen vi har skaffet til stuen og blogger altså. Stolen er fra IKEA, og jeg syns den ER SÅ FIN i tillegg til at den er skikkelig god å sitte i. Men ikke bare er den god å sitte i; den er også på vei til å bli min "blogge/generelt skrive-stol" - og jeg har allerede sittet her en veldig drøy time før jeg begynte å skrive dette innlegget, der jeg har jobbet på en sak om studenter og læring, og jeg lærer så mye om det å lære, og det er veldig spennende 🙂

Men nok om det akkurat nå (nå har jeg vært i min nye jobb siden juli, og endelig begynner jeg å få den såpass "under" huden at det er noe jeg føler jeg kan dele og skrive om på en skikkelig måte her, og da vil jeg heller ta det i egne innlegg, enn her nå) - over til et spørsmål jeg stilte på en formelfredag for en stund tilbake. I slutten av innlegget om Kunstig tyngdekraft spurte jeg:

En vaskemaskin, hvor fort må den snurre for å få nøyaktig 9.81 \(\frac{m}{s^2}\) akselerasjon?

...og nå er det på tide å avsløre svaret.

Vi starter med å vite at sentripetalakselerasjonen har denne formelen er \(a = \frac{v^2}{r}\), som blir det samme som at \({v^2} = a\cdot r\).

a har vi bestemt at skal være 9.81\(\frac{m}{s^2}\) (alstå akkurat den akselerasjonen vi har mot bakken hele tiden her på jorden), og radiusen til vaskemaskintrommelen kan man enkelt måle (hvis du har tilgang til en vaskemaskin, og du har noe å måle med, feks en linjal eller tommetokk, da) - den er typisk 25 cm, eller i meter (som er det vi må bruke!) er den 0.25 m. Farten blir da rett og slett bare kvadratroten av 9.81\(\cdot \)0.25, og det er 1.56 m/s.

 

Dét er altså så raskt vaskemaskinen snurrer for at den skal lage "kunstig tyngdekraft", men det tallet sier kanskje ikke så mye...?

Heldigvis var det en leser som gikk litt lenger, og regnet ut hvor mange omdreininger per minutt denne farten (1.56 m/s) tilsvarer; nemlig ca 1 omdreining i sekundet. Konklusjonen fra dette er at det som er inne i trommelen opplever en kraft som er mye større enn 1G når den sentrifugerer, for det er ikke akkurat mye 1 omdreining per sekund når vaskemaskinen setter i gang sentrifugen! Et typisk oppfølgingsspørsmål er selvsagt hva slags akselerasajon opplever klærne i trommelen når den maskinen sentrifugerer maks (oppgi gjerne svaret i antall G)?

Nå er det kvelden her i nye Roseslottet; Anders har hatt en skikkelig lang dag på kontoret i dag (#phd), og nå tror jeg han snart er hjemme, så da er det kvelden her. Da er det bare å avslutte dagen med et Hurra for lesere som tar frem tommestokken og legger seg ned og måler radiusen på trommelen i vaskemaskinen - og regner seg frem til riktig svar 😀

 

I dag er den nøyaktig 6 måneder siden disputas, og endelig føler jeg meg som om jeg er sånn ca i water igjen (tror jeg). Med det mener jeg at jeg ikke føler meg tom og sliten og lei sånn ca hele tiden, og at jeg nå kan pushe på og jobbe når det trengs 🙂

Søvnbehovet det siste halvåret har jo vært helt merkelig (les: stort!); i sommer la jeg meg til den vanen å sove et par timer på ettermiddagen for å kunne være oppe og sosial på kvelden. Selv med denne ettermiddagsluren var dødstrøtt om "morgenen". Dette ekstra søvnbehovet varte mye lenger enn jeg trodde det skulle - jeg var sikker på at etter en litt lang påskeferie kom jeg til å være ship shape igjen, men det har altså tatt et halvt år. Nå er det godt å være seg selv igjen!

 

Siden jeg har hatt graden i et halvt år nå, og fått diplom av rektor, og det ikke ser ut som om noen skal komme å si haha, kødda, du har ingen PhD allikevel (mitt mareritt), så er det vel egentlig på tide at diverse profiler blir oppdatert..? Da jeg snakket på Kvinnehopp-konferansen til Forsvarets høyskole oppdaget jeg blant annet at jeg fremdeles er stipendiat på profilen hos Athenas, siden det var det jeg ble introdusert som. I samme slengen kom jeg på at på profilen her på Universitetet står det også bare at jeg har en mastergrad, pluss at det står helt feil kontorplass; folk har visst vandret rundt på leting etter meg :P. Såh, det er på tide med en aldri så liten opprydding, eller oppdatering nå - Sunniva, v. 3.0 🙂


Jeg føler meg forresten ekstremt beæret og ydmyk som får lov til å stå på samme scene som så fantastiske damer som jeg gjorde i går! Det er liksom som om jeg ikke helt kan tro det... Marte Gerhardsen (med fantastiske, røde sko), Janne Kristiansen, Manuela Ramin- Osmundsen, Thaima Samman, Tine Mollatt (skulle ønske jeg også hadde hatt på meg disputaskjolen, og ikke bare disputasskoene, for den var jo hennes design), Marie Louise Sunde, Benja Stig Fagerland, også meg, da.

 

Gaaah, jeg så nettopp gjennom den lille snapstory-videoen som jeg la ut her i går, og innså at det har skjedd noe rart når jeg lagret storyen.

Snappen så bra ut på selve storien, men appen har tydeligvis ikke klart å få det helt til på selve lagringen. På flere av snappene ser man snev av hint til tekst som åpenbart ikke var plassert så godt utenfor bildet, men slik ser det altså ut på videoen jeg fikk lagret. For eksempel hadde Anders skrevet på teksten: "Disse kurerer kreft" på en gjeng som ble kreert fra medisin. Litt senere var det en mann som hadde tatt doktorgrad i dataspill (han hadde sett på hvordan homoseksualitet blir presentert i flere forskjellige dataspill og hvordan dette kan påvirke holdninger hos de som spiller spillene) som også stod forklart i teksten som havnet utenfor bildet.

Det må være en eller annen bug i snapchat-appen nå, som gjør at den plasserer teksten feil for bilder/videoer tatt i landscape mode da alle portrait-bildene var fine. Det virker som den har en posisjonsplassering, x-y-koordinater, som ikke stemmer i landscape...

Føler meg på en måte litt teit over den storyen nå, for det var jo en del bilder/filmer som ble litt tiete og ut av kontekst når det ikke var noen tekst på dem. Feks bilder der det bare var noe som virker som random piler på folk...her var det selvsagt info. Men jeg lar den ligge uansett.

 

PS: Ja, jeg er allerede veldig fornøyd med selfie-sticken min 😛

Hei lørdag!

Nå har det gått slag i slag her, og jeg har rett og slett ikke rukket å stikke innom bloggen siden onsdag, da jeg fortalte at jeg skulle bli doktorkreert på torsdag. Vel, jeg (og ca 100 andre kandidater) ble kreert, og fikk diplomet vårt fra rektor, og det var veldig stor stas ♥ Jeg delte en god del på Snapchat (følg meg gjerne, jeg heter sunnivarose), og deler like gjerne snapstoryen fra denne torsdagen med dere her.

 

 

8

 

Jeg har så lyst til å være energisk, skrive masse bra, og få til alt jeg vil, men jeg føler meg rett og slett mye tom og sliten om dagen. Når jeg kommer på kontoret om morgenen kjenner jeg meg så trøtt at det kjennes som om jeg bare kunne lagt meg til å sove igjen, og hodet kjennes tungt.

Det hjalp ikke på at jeg ble skikkelig forkjøla forrige uke, heller - faktisk så jeg var hjemme og i seng hele torsdagen (jeg kan ikke huske sist gang jeg var hjemme fra jobb på grunn av sykdom sånn som det), og dermed ble jeg bare hengende enda mere bakpå. Jeg var såååå nærme å trekke meg fra talen jeg holdt for konfirmantene i Ås på lørdag, både fordi jeg var såpass dårlig de tre siste dagene før jeg skulle snakke at det ble minimlat med "oppetid" der jeg klarte å forberede meg skikkelig, og litt fordi jeg var ganske "sausa" i hodet på selve dagen. Men jeg gjorde det ikke, og selv om jeg selv kjente at jeg ikke var helt 100% da jeg holdt talen, så tror jeg det gikk ganske bra - det var heldigvis flere som kom bort til meg etterpå, og syns jeg hadde holdt en flott tale (og det var jo det jeg ville, for jeg syns tross alt det er en ganske big deal å holde hovedtalen på en konfirmasjon). Forresten så ville jeg aldri vurdert å trekke meg fra en sånn "jobb" hvis det ikke var for at Jan-Ole Hesselberg holdt talen på seremonien rett før meg, og Wasim Zahid holdt talen rett etter meg, og jeg er sikker på at én av dem hadde hatt muligheten til å at to seremonier - men det gikk som sagt heldigvis bra.

Uansett; jeg er sliten om dagen, og det går definitivt ut over denne bloggen (blant annet). Jeg lurer på om det er "etterdønninger" etter doktorgraden - det er kanskje normalt å være "død" i lengre tid etterpå...? Håper i alle fall jeg snart er tilbake, og føler meg ordentlig som meg selv igjen, for jeg blir ikke glad av å føle at jeg bare "feiler" :/

 

 

 

God mandag alle ♥

Jeg driver og prøver å "lande" etter alt som skjedde forrige uke, og må innrømme at jeg fremdeles har vanskelig for å fatte at jeg faktisk har klart å gjennomføre dette... Heldigvis så fikk jeg akkurat tilsendt skjemaene som komiteen fylte ut etter både prøveforelesningen og disputasen, der de har krysset av i "Pass"-boksen, og signert. I disse skjemaene står det også at jeg gjorde det veldig bra - jeg kan nesten ikke tro det, men det var altså ikke slik at jeg bare kom meg gjennom disputasen med et nødsskrik, men jeg "fought well" som de blant annet har skrevet. Spesielt fornøyd er jeg med det de har skrevet om prøveforelesningen, der de blant annet har skrevet at den var "Excellent. The canditate covered everything that was expected - and a little more".

Nå er jeg faktisk doktor, på ordentlig. Jeg må bare si det til meg selv noen ganger i tiden som kommer for at det skal synke helt inn, tror jeg 😉


Når det gjelder tiden fremover så får jeg jo stadig spørsmål om hva jeg skal gjøre nå som jeg (endelig!) er ferdig med doktorgaden. Det jeg kan si sikkert er at det blir ikke mer kjernefysikkforskning som hovedaktivitet nå - det er et tilbakelagt kapittel. Nå om dagen jobber jeg (midlertidig) i ledelsen for det nyopprettede senteret for fremragende utdanning (her på UiO) som heter så mye som Centre for Computing in Science Education, der vi jobber med å få inn programmering som en naturlig, integrert del i de matematisk-naturvitenskapelige fagene på UiO - dette skal vi bli verdensledende på ♥

Noen avprogrammene jeg har jobbet med i det siste som jeg endelig kunne lukke (nei, jeg er på ingen måte god til å programmere, men jeg har lært the hard way hvor utrolig viktig det er å mestre)

Jeg kommer til å fortelle mer om dette etterhvert, og også når jeg vet mer hva fremtiden bringer - akkurat nå så er ting altså midlertidig. Ellers er jeg fremdeles kjernefysiker i hjertet - ingen må tro noe annet, og det er på ingen måte slutt på kjernefysikk som tema her på bloggen; jeg bare kommer også til å lære meg andre ting, og det kommer selvsagt til å påvirke hva jeg bligger om. Jeg blir altså på UiO akkurat nå, men ikke lenger i kjernefysikkgruppen, som jeg har STORTRIVDES i i mange år nå. Heldigvis så er det ikke langt fra kontoret jeg nå sitter i i 4. etasje, ned til syklotronlabben, så når neste eksperiment på aktinider (og fisjon og sånn, som jeg har jobbet masse med på doktorgraden) skjer, så kommer jeg nok til å være med...;)


Under her er forrsten prøveforelesningen som jeg filmet på Facebook Live på disputasdagen, om hvordan grunnstoff som er tyngre enn jern dannes. Enjoy ♥

 

14

Onsdag den 29. mars 2017, klokken 16:30 var det endelig over: Disputasleder, 3 opponenter, og meg selv kunne gå inn for siste gang i auditorium 1 på Helga Engs hus, og disputasleder annonserte at opponentene var fornøyd. Jeg klarte det! Jeg har klatret så langt opp på utdannelsesstigen som det er mulig å gjøre, og det er jeg sykt fornøyd med!

Det var en veldig spesiell dag, og jeg tror aldri jeg har vært så nervøs og gruet meg så voldsomt noen gang før... Heldigvis løsnet det da jeg omsider begynte presentasjonen av arbeidet mitt, men mens disputasleder leste opp det som skal sies når disputasen begynner, og hun kom til "I now call upon Sunniva Johnne Rose...", da kjentes det virkelig ut som om jeg skulle begynne å gråte. Heldigvis begynte jeg IKKE å gråte, og jeg syns selv at resten av dagen gikk bra - mye bedre enn jeg hadde turt å håpe på 🙂 Jeg filmet forresten både prøveforelesningen og disputasforedraget (men ikke selve disputasen, der opponentene spør meg ut om arbeidet, da), og de filmene tenker jeg å dele her på bloggen, bare ikke akkurat nå.

Nå ville jeg bare dele noen snapshots fra en dag jeg aldri kommer til å glemme, og si at det gikk bra, at jeg nå er Doktor Rose, at jeg er lettet, glad, men at det også på en måte ikke har sunket helt inn ennå. Så må jeg også bare si til alle de som har sendt meg meldinger og kommentarer og likes og jeg vet ikke hva: Jeg har sett alt sammen, og setter enormt stor pris på det - skal prøve å få svart alle, men har bare ikke hatt tid/ork ennå (var ikke i seng før klokken 04:45 i går morges, og så ble vi hentete for å dra på MNT-konferansen klokken 09:45, så ting har liksom gått litt slag i slag 😉 ).

(Ja, her er jeg helt gåen - kjempeglad, men utslitt, og det syns vel egentlig, også...)

Tusen takk til alle som kom og hørte på meg, som var med å feiret meg på kvelden, til alle som har ønsket meg lykke til, heiet, og, ja - bare, TAKK ♥♥♥

 

 

Hei fine, solfylte fredag ♥

Det har vært litt stille her i det siste, og jeg ska ikke love at jeg kommer til å være superaktiv fremover mot den 29. mars, heller. Grunnen til det er selvsagt at 29. mars er dagen jeg disputerer, og skal forsvare doktorgraden min. Og nå er det virkelig virkelig! Det virker kanskje som om jeg har sagt det flere ganger, og det er vel på en måte sant, men allikevel ikke helt; det var nemlig først på onsdag at jeg fikk den offisielle godkjenningen fra øverste hold her på Fakultetet (ja, doktorgradsdisputas er visst ganske seriøse greier), og da fikk jeg samtidig tilsendt rapporten som komiteen har skrevet om arbeidet mitt. Den gode gode beskjeden er selvsagt at nå er alt helt offisielt, og det er lite som kan stoppe meg, og så må jeg jo innrømme at det var veldig hyggelig å lese alle de pene ordene som sto i rapporten. Siden det er fredag og jeg er glad og det bare er 8 dager til Anders kommer igjen og solen skinner, så deler jeg et avsnitt - nemlig hva de skriver under The candidate’s perspective on the research area and his/her ability to view own research in a greater context:

It is obvious right from the start that the candidate feels very engaged in the topic, in particular with regard to its relevance to society. Thus, the thesis has an unusually broad perspective; even though the candidate has carried out experimental research at a basic level, far removed from ordinary phenomena, she remains very aware of the relevance of that work to one of the gravest challenges
facing modern society, namely the development of a safe, economical, and sustainable method of energy production.

Despite the broad perspective of the thesis, the candidate manages very well to present the work in a coherent way and explain the links between the individual parts, i.e., between basic nuclear physics,
reactor model simulations, and the public discussion about nuclear energy production.

Ja, jeg er stolt! Og dette med å skrive en "bredere" avhandling er noe jeg virkelig hadde lyst til å få til, så det føles ekstra godt når disse menneskene, som ikke kjenner meg, eller har snakket med meg på forhånd, ser hva jeg vil med teksten - for da må det jo bety at teksten kommuniserer det jeg ønsket at den skulle gjøre ♥

Nå har jeg akkurat fått rettet opp i de tingene som komiteen ønsket at jeg skulle se på, og avhandlingen er levert til trykken her på Universitetet - det er jo forsåvidt også en god nyhet 😉  Neste punkt på listen blir å svare komiteen (de vil jo ha en tilbakemelding på hva jeg har gjort med kommentarene deres), og å sette skikkelig i gang med foredraget jeg skal holde på disputasen. Dette begynner det å haste med... Hvorfor det haster når det er to og en halv uke igjen til selve dagen? Jo, fordi førstkommende onsdag får jeg oppgitt tittel til prøveforelesningen min, som er en 45 minutters forlesning jeg må gi på morgenen den dagen jeg skal disputere. Denne må være godkjent før jeg får lov til å forsvare avhandlingen, og jeg får altså ikke et lite hint en gang om hva jeg skal snakke om før onsdag. Dermed bør jeg være ferdig med aboslutt alt annet før onsdag!

Disputasen er forresten en offentlig tilstelning, så det er fritt frem for den som vil å komme. Jeg har laget en event på Facebook HER.

(...og disputasskoene er selvsagt klare)

1

 

Nå som Anders er borte er plutselig planlegging enda viktigere enn vanlig. Heldigvis har Alexandra blitt så stor nå (hun fylte jo 7 for bare noen uker siden) at hun feks går hjem alene - noe som gjør hverdagen enklere for meg, siden jeg slipper den stressende følelsen man får når man står på jobb, er midt i en spennende og viktig samtale, ser på klokken, og bare shiiit, jeg skulle ha dratt for 5 minutter siden for å være sikker på å rekke frem til AKS før det stenger...! Men planlegging må uansett til, og det er jo ikke som om jeg har mindre å gjøre nå som disputasen nærmer seg (jeg har laget et eget event for den HER). Denne uken skal og må jeg:

♥ intervjues til Titan (uio.no) 

♥ sende fra meg artikkel 2 til medforfattere (jeg bare MÅ få det ut nå - dette har tatt så lang tid at det begynner å bli latterlig...) 

♥ i et spennende møte hos Google 

♥ rette opp kommentarene fra komiteen i avhandlingen

♥ ordne med logo for det nye senteret for fremragende utdanning som vi har fått - Centre for Computing in Science Education (CCSE)

♥ til Trondheim og holde foredrag på PhD-party; det blir utrolig hyggelig, og jeg bare håper så inderlig at jeg får flere av jentene som kommer dit til å tenke at det kunne vært veldig kult å velge å ta en PhD!

♥ møte en jente som hørte meg holde foredrag da jeg var i Mo i Rana - hun har vinterferie fra skolen, og kommer på besøk til meg på Blindern, og det blir så kos

♥ skrive ferdig tekst for Tidsskrift for den Norske Legeforening

♥ skrive ferdig utkast til en annen tekst jeg skal skrive

♥ lage utkast for PhD/disputas-foredraget mitt

♥  søke jobb

♥ sende inn skjemaer og bilde til Instituttet (jeg kommer til å gå for en av selfiene - jeg bare MÅ)

♥ dra på forelesninger og fortelle studentene at de burde søke om sommerjobb på Fysisk Institutt (de kan være med å jobbe med forskning!)

Jeg tror egentlig dette er mer enn nok for hele uken, for i tillegg så kommer jo alle ting som tar tid, som mail, telefoner, osv osv...jobb, liksom.

// bilde fra KK om flinke piker - jeg vil gjerne være flink pike/dame/menneske


Forresten, det er lov å si man er stolt, sant? Vel, jeg sier det: Jeg er stolt over ting jeg har blitt bedt om å gjøre (og trooor jeg har gjennomført bra), som liksom ikke er innenfor kjernekompetansen min - altså fysikk generelt og kjernefysikk spesielt. Jeg er for eksempel stolt over å ha blitt bedt som å skrive for Sykepleien, holde tale under årsmiddagen til NHO, holde foredrag for CISCO sitt arrangement "Women of Impact" om halvannen uke; og nå er det altså Tidsskrift for den Norske Legeforeningen. Jeg elsker å få lov til å ha en stemme, gjennom foredrag og tekster - det føles veldig meningsfylt og gøy! Selv om disse tingene selvsagt tar en god del tid, og jeg kanskje må bli flinkere til å begrense meg litt innimellom...heldigvis er de to siste ukene før disputas holdt hellige, og etter disputasen er det påske, så jeg får litt hviletid før det er nye prosjekter som står for tur.

Uansett, planlegging og lister er alfa omega. God, ny uke, alle!

 

 

 

I dag er det onsdag den 22. februar. Det betyr at det er nøyaktig 5 uker til jeg skal forsvare doktorgraden min (disputere). Og det er 3 uker til et lite (2 ukers) forberedelseshelvete begynner - når jeg får prøveforelesningstemaet mitt. Prøveforelesningen kan i prinisppet handle om hva som helst; veileder-Sunniva erter med gravitational waves (jeg håper det ikke blir en realitet), mens jeg selv virkelig ønsker meg noe innen medisinske anvendelser av stråling (♥♥♥). Vel vel, vi får bare se; det temaet jeg får er det jeg får, og det må jeg bare deale med, men de to siste ukene før disputas blir altså ikke gode...

I går var det 5 uker siden jeg leverte avhandlingen, og 3 uker siden Anders dro. Det virker som han har vært borte MYE lengre, men vi er ikke halvveis ennå, en gang... Til lørdag er det 3 uker til han kommer hjem.

Jeg savner Anders, og liker absolutt ikke denne delen av forsker-livet: Der én er ute på reise, og den andre er igjen hjemme :/ Men jeg har selvsagt nok å henge fingrene i: Akkurat nå går det i å ordne figurer, som har det med å bare aldri bli bra nok. Det er alltid et eller annet jeg glemmer, seriøst. Alltid.

Anyways: DISPUTASEN BLIR DEN 29. MARS!

 


De fine bildne under er tatt av Ola Gamst Sæther, i forbindelse med saken til Uniforum om at det vanligvis tar svært lang tid fra avhandlingen er levert inn til institutt/fakultet, til man får lov til å forvsare den. Vel, jeg tror kanskje jeg (min sak) blir et eksempel på hvor fort det faktisk kan gå: 2.5 måneder fra innlevering til disputas - det er jo helt fantastisk!

Ja, jeg gestikulerer ganske mye med hendene mine - haha!