God, solfylt mandag hjerter <3
For en helg å være uten internett...! Jeg har tilbrakt helgen alene sammen med Alexandra, uten internettilgang (utenom Sunnivainternetten på mobilen min som selvsagt alltid er med, men det er grenser for hvor mye jeg kan/vil bruke dét, liksom 😉 ).

På lørdag hadde jeg jo min tredje kronikk på trykk i Aftenpostenhvor jeg egentlig prøvde å få inn ganske mange poenger - men hovedpoenget var vel at det er et problem at veldig veldig mange kan veldig veldig lite realfag, og at det i tillegg er helt greit å "skryte" av det...:/
Responsen har i alle fall vært overveldende, og av den responsen som jeg har sett så har det vært helt utrolig mye positivitet; jeg blir så utrolig glad og må bare takke dere alle sammen *litt rørt, ja*. Hadde jeg vært barnefri og online denne helgen skulle jeg ha prøvd å svare meldinger/mail/kommentarer (både på blogg og i kommentarfeltet på ap.no)/twitter direkte - men det har altså ikke vært mulig. Derfor sier jeg bare TUSEN TAKK til dere alle sammen her, og de som har sendt meg kommentarer som tilsier litt mer enn bare takk-svar skal jeg prøve å svare...håper bare dere skjønner at det tar litt tid (har feks ennå ikke fått svart redaksjonssjefen i db.no som mener jeg bommet totalt med den forrige kronikken min, eller han som mente jeg var en samfunnsfiende 😛 ). Det dere uansett skal vite er at jeg leser ALT, og setter umåtelig pris på både de hyggelige kommentarene, og de som kommer med konstruktiv kritikk (ja, @gronnbilnorge, jeg skal sjekke ut linken dere sendte meg, men igjen, det tar litt tid 🙁 )

Forresten litt fascinerende hvordan en del henger seg opp i én enkelt ting (som gjerne er en del av én setning), feks at jeg "rakker ned" på alternativ medisin, eller at hele kronikken er et skjult budskap for kjernekraft (hæ, skjult?! 😉 )...

Her er noen av mine favoritt-tweets som har kommet i løpet av helgen 🙂

PS: Finansmannen jeg  siktet til var forresten alfahann-typen til fiolnist Marte Krogh...;)


3

I dag startet dagen med to superinspirerende og kjempespennende foredrag med Dag Hessen og Nils Christian Stenseth (som begge er professorer i biologi, og vinnere av Forskningsrådets formidlingspris).
Begge snakket om hvordan formidling (ut til et BREDT publikum) er et samfunnsansvar man har som forsker; vi er jo tross alt betalt av skattebetalerne. Det å gjøre forskningsresultater tilgjengelig for publikum er en VIKTIG del av det en forsker skal gjøre (dessverre en del folk i Akademia som ikke mener det samme 🙁 )!
Jeg syns også at Stenseth hadde et veldig godt poeng da han snakket om at det er viktig å formidle hvordan forskningen faktisk fungerer - forskningens natur, liksom; det er jo nemlig slik at en del av vår hverdagen rett og slett er å være uenige 😉 Faglig uenighet er selve drivkraften til fremgang, men i media er det jo gjerne sånn at vitenskapelig uenighet og usikkerhet formidles som om forskningsfeltet er i ferd  med å bryte sammen...:/
Dessverre var de vel også begge enige om at formidling er en tidstyv (dette begynner jeg å kjenne meg veldig godt igjen i), og at "kvantitetstyranniet", som går ut på at man skal produsere mer og mer (forskningsartikler), går utover formidlingen 🙁

"Hele samfunnet vårt er et resultat av forskning (på godt og vondt)", sa Stenseth 🙂

Herlig!
Igjen lurer jeg veldig på hvorfor det ikke er fullt på disse foredragene - altså, kom igjen, liksom 😛

En veldig fin oppladning til morgendagens debatt/diskusjon/samtale om forskningsformidling på NFFs fagseminar i morgen (Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening)  😀

Og neste uke skal jeg jo faktisk formilde, i form av foredrag, både for Fysikkolympiaden, og foredrag om kjernefysikk på Fagerborg videregående (der jeg selv gikk 🙂 ). Dessuten blir det opptreden på Abels tårn på P2 neste fredag, og avslutningsappell på rektordebatten på Blindern på tirsdag... Det blir nok en travel uke - får satse på litt jobbing i helgen, selv om jeg har tenkt å slappe av foran TVen i kveld - faktisk 😛

4

Morfar på første juledag i 2009:)

Fra Aftenposten, ukjent dato 1973:
"Den Minste Risiko
Roar Rose, forskningssjef på Institutt for Atomenergi, Kjeller (i dag Institutt for Energiteknikk - IFE)
Vi får ingenting gratis her i livet. Teknologi koster penger og liv, jeg ser ingen grunn til å legge skjul på det. Spørsmålet er hva som koster minst og gir størst utbytte. Det er det forskere og politikere (politikere er vel strengt tatt ikke sååå opptatt av å finne ut av dette i dag, men men...) er opptatt av å finne frem til.
Vi må regne med at energidebatten kommer til å tilta i tiden fremover, og det er mange irrasjonelle følelser ute og går med tanke på disse tingene. Saklige argumenter som bygger på faktiske forhold som er vitenskapelig bevist, har hatt liten gjennomslagskraft i forhold til den sterkt følelsesladde argumentasjon.
Folks holdning er kritisk, og det er godt og riktig. Vi har tidligere hatt innvendinger mot vannkraft med den begrunnelse at bygging av dammer og kraftgater, tapping av magasiner og delvis tørrlegging av elver, kan resultere i alvorlige forandringer i landskapskarakteren. I det siste har noe av denne kritikken forstummet. Motforestillingene har vært konsentrert om oljekraft, det vil de også bli igjen ganske snart. Nå er det kjernekraften står sentralt i bildet. De erklærte motstanderne hevder at dette er farlige greier, underforstått "alt annet er mye mindre farlig" - for ikke å si ufarlig. At det klart kan påvises at det motsatte er tilfelle, tillegges liten vekt. Det er et faktum at det første kjernekraftverk ble satt i drift i England i 1956, og ved utgangen av inneværende år vil det være 160 verk i drift rundt om i verden. (I 2011 er det mer enn 400 kjernekraftverk rundt iv erden, som produserer ca 16% av verdens elektrisitet.) Mange mennesker er opptatt av at kjernekraft også slipper ut radioaktivitet under normal drift, fordi de er forledet til å tro at at dette utslippet representerer et betydelig faremoment. Faktum er at man får 10 ganger mer stråling under en flytur til Knariøyene enn som nærmeste nabo til et kjernekraftverk. 
Vår holdning til risiko følger et visst mønster. Hvis en personrisiko er så stor som et dødsfall per 1000 per år, tas det forholdsregler for å redusere risikoen. Ved en risiko på ett dødsfall per 10 000 per år, er flertallet ikke så villig til samlet innsats for å redusere risikoen. En risiko på ett dødsfall per 100 000  per år er man oppmerksom på, men nøyer seg med advarsler (eksempel: drukning og fall). Samlet kan man si at samfunnet stort sett ikke aksepterer en risiko på ett dødsfall per 1000 per år, mens man anser en risiko på nivået ett dødsfall per en million (4-5 dødsfall årlig i Norge), som neglisjerbar.
Alle aksepterer høyere risiko jo større nytte eller utbytte de har av virksomheten. Nytte eller utbytte kan være inntekt, fornøyelse eller spenning. Denne regelen gjelder imidlertid ikke alltid, for eksempel om en lav risiko er knyttet til ulykker som forekommer sjelden - men hvor mange omkommer, slik tilfellet er med flyulykker. Selv om det omkommer  og skades langt fler ved bilulykker enn ved flyulykker, er få redde for å kjøre bil, mens mange er vettskremte for å fly. Det er froståelig, men inkonsekvent. Årsaken til denne inkonsekvens er formodentlig at de færreste har en gjennomtenkt og bevisst holdning til de forskjellige former for risiko.

Hvor kommer så kjernekraften inn i bildet? Jo, kjernekraften er den første teknologi som har vært gjenstand for kostnad/nytte-vurdering før teknologien ble tatt i bruk og var innarbeidet som en del av dagliglivet. Og det er helt på det rene at kjernekraften representerer en mindre risiko enn alle andre energikilder ved normal drift. Denne risikoen er langt mindre enn det folk vanligvis er villig til å godta. Dette gjelder selv om vi regner med dødsfall som eventuelt vil inntreffe etter den mest dramatiske ulykke vi kan forestille oss i et kjernekraftverk. I tillegg kommer så at kjernekraft er langt mer miljøvennlig. "

Det kjære morfar ikke nevner her er jo at et kjernekraftverk slipper ut mye mye mindre rdaioaktivitet til sine omgivelser enn for eksempel et kullkraftverk: et kullkraftverk er altså mer radioaktivt enn et kjernekraftverk, i tillegg til at det slipper ut både svovel og CO2 - HERLIG!!!
Jeg poster dette fordi det er minst like aktuelt i dag som for 38 år siden, og jeg kjenner jeg er litt trist inni meg over at vi ikke har kommet et skritt lenger på nesten 40 år...
For å illustrere litt trekker jeg fram noen kommentarer fra fineste Anders som jeg fikk på innlegget om India som pauser kjernekraftutbyggingen, siden kanskje ikke alle leser alle kommentarer;)

"Jeg synes denne grafikken er fin.  Bakgrunnsdata her.
Kortversjon: 4000 ganger så mange folk er
døde pga. kullkraft som pga. kjernekraft. Ikke fire tusen flere mennesker, men fire tusen GANGER så mange mennesker! For hver person som er død av kjernekraft er en by på størrelse med Kirkenes utslettet av kullkraft."

I dag har det ikke blitt noen programmering, men en treningsøkt fikk jeg klemt inn før jeg måtte på kveldsvakt. Jada, nå er jeg på syklotronen igjen, og denne gangen må jeg inn og skifte vinkel på traget hver halvtime (vi kjører på karbon-12 for å kalibrere, bare)....:S

Ha en fortsatt strålende dag, da, dere!

-S 

1

I dag er den store valgdagen 🙂
Jeg håper virkelig at alle som ikke allerede har stemt tar på seg samfunnsansvarshatten sin og stemmer i dag. Og husk på å beholde samfunnsansvarshatten etter valget også; lære, og forstå <3 naturvitenskap <3 er kjempeviktig!!

Disse bildene er egentlig fra 17. mai, men de viser Alexandra og meg klappende og glade foran Stortinget, så jeg syns de er en fin illustrasjon for dagen i dag!

Se, så glade Alexandra og jeg er over demokratiet:) Godt valg!

2

Sitter på «kontoret» og er lettet og fornøyd etter en særdeles vellykket gjennomføring av realfaglig talkshow for flere tusen 10. klassinger de to siste dagene. Tenk at de har klart å sitte stille og følge med i ca. 45 minutter, på hvert eneste av de ni showene vi har gjennomført (noen få bestemte seg for å sove, men de laget da i hvert fall ikke bøll)🙂
Håper mange av dem klarte å få med seg min «våkne opp-beskjed»: å forstå litt naturvitenskap er et samfunnsansvar, og vi redder dessverre ikke verden ved å skru av lyset – selv om det gir oss litt bedre samvittighet.
Så nå er planen å forberede foredrag om thorium i EPR-reaktoren, til konferanse i Praha om to uker. Har jo et foredrag som jeg holdt i Paris før sommeren som jeg kan klippe og lime fra, men jeg bør vel lese litt mer slik at jeg kan tilpasse det best mulig for dette publikummet. Dessverre er ikke motivasjonen helt på topp, så jeg prøver meg på blogg i stedet for…