7

Hei dere! husker dere jeg nevnte at jeg endelig hadde fått skrevet ferdig, og sendt inn (!), kronikk til Dagbladet i går? Vel, nå er den på trykk 🙂 Det er en ganske personlig tekst, om oppturer og ikke minst nedturer på veien fra en drøm om å bli danser, til å fullføre PhD i fjor.

Den som er middels, eller kanskje langt under, som bruker «alt for mye» lipgloss og har platinablondt hår kan ende med å være «best» i morgen, og den som er «best» i dag, er kanskje ikke så spesiell i morgen. Fordi du ikke er definert av hvem du er i dag. Om du stryker på eksamen i dag, betyr ikke det at du er en fiasko. Det betyr kun akkurat dét: Du strøk på en eksamen. Det definerer deg ikke – husk på det!

Denne teksten startet som talen jeg holdt i human-etisk konfirmasjon i fjor vår, og så var planen at jeg skulle gjøre den om til kronikktekst sånn rett etter det. Det tok altså et år før jeg faktisk ble ferdig med den. Endelig 😀

Du kan lese hele teksten HER.


Ellers elsker jeg at dere gir meg innspill på bryllup; deler erfaringer med kjole og vigsler og blomster, og deler tanker rundt etternavn. Keep it coming ♥

Nå er det besøk at Lise og Joachim, skravling og vin på balkongen, og litt fiksing og ordning. Det er fint å ha gode venner som bor i nærheten, som stiller opp når man trenger litt hjelp. Håper du nyter solen, i dag også 🙂

 

 

2

Hei mandag og snøvær ♥ (Det hjertet er på ingen måte til snøværet, for snøen kan bare gå hjem og legge seg - gi meg våååår - men det er til dere, fine rosavitenskapsblogglesere!) Denne uken er det en skikkelig foredragsuke igjen (ja, i bold, faktisk); jeg skal holde en eller annen form for foredrag hver eneste dag fra mandag til fredag, så jeg får kjørt meg. Jeg tenkte derfor at det passer fint å fortsette med å svare på de spørsmålene jeg ofte svarer på i foredragene mine, som jeg begynte på i dette innlegget - da svarte jeg på spørsmålene Må man være smart? og Hvordan ikke bare gi opp?.

Forrige uke var forresten Anders syk - sengeliggende absolutt hele uken, så nå er jeg bare så utrolig nervøs for at jeg skal bli slått ut denne uken her. Det kan jeg bare ikke! Blir jeg syk nå så blir jeg nødt til å proppe meg med smertestillende/febernedsettende, og kjøre på allikevel - the show must go on, liksom! Forhåpentligvis har jeg klart meg igjennom årets influensasesong uten å bli smittet, da, og så tror jeg at neste år skal jeg ikke satse på flaks, men faktisk vaksinere meg. Jeg har virkelig bare ikke tid til å bli slått ut i 1-2 uker når jeg har forpliktelser overalt hele tiden 🙂

 

Anyways, over til denne ukens to spørsmål:

 

Hadde du gode karakterer på videregående?

Da jeg begynte å studere fysikk på UiO, høsten 2003, kom jeg rett fra videregående, der jeg hadde tatt full fordypning i matte, fysikk, og kjemi, og, ja, jeg hadde gode karakterer. Så kan jeg jo slutte å si noe mer der, men saken er at jeg er litt usikker på hvor mye de karakterene fra VGS har å si, og jeg vil derfor si litt mer:

For jeg vet ikke hvor mye det faktisk har å si, de karakteren man har fra videregående - ikke at jeg vil oppfordre til å ikke jobbe, men jeg har veldig tro på den greia med at når du ser at du trenger noe, og dermed blir motivert, så får du til nøyaktig det du vil/trenger å få til. Dessuten så er det noe med de som har toppkartakterer fra VGS, som kanskje ikke har blit SKIKKELIG utfordret på skolen, faktisk kan slite når de kommer på univeristetet fordi man for første gang i livet nettopp blir skikkelig utfordret - og det er også noe man trenger å trene seg på...

For meg så var det jo sånn at studiene absolutt ikke gikk slik jeg forventet; jeg startet ut som ganske middels, og derfra gikk det skikkelig nedoverbakke... I løpet av de 4 årene jeg holdt på med bachelorgraden (ja, jeg brukte ett år for mye på bachelorgraden) fikk jeg grovt oppsummert: 1 A, mest C, 1 E, og 5 F. 5 ganger har jeg altså strøket i et fag. Hva gjør man da? Du kan gi opp, eller gråte/rase fra deg, snu deg rundt, og rette opp i det som gikk dårlig forrige gang. Lær fra feilene dine! Det er lov (og sunt, tror jeg!) å streve 🙂

 

 

Er det vanskelig?

Ja, og nei. Skal du bli flink i noe så er det jo ikke lett, men sånn er det med ABSOLUTT ALT her i livet.

Det er dessuten ikke spesielt stas å "få til" noe alle får til - altså, hallo?!? folk ser jo på OL fordi det er noe bare veldig få får til. Så, ja, alt som er litt kult å få til er "vanskelig". Med anførselstegnene mener jeg at det krever arbeidsinnsats; skal du få til noe så må du jobbe, og trene. Tro ikke ETT ØYEBLIKK at matte er noe du bare kan, eller ikke - bare glem det, liksom (det gjelder selvsagt alle andre fag også - det er bare at matte har et sånt "rykte" om at noen bare kan det...vel, de folka kjenner ikke jeg i alle fall)! ♥♥♥


Håper dette var bitte litt oppklarende! Nå skal jeg forberede morgendagens foredrag for studenter på Høgskolen i Østfold, og så blir det tidlig kvelden, for vekkerklokken ringer klokken 5 her i morgen. Ønsker alle lesere en god uke 🙂

Hei dere ♥ Jeg driver og reiser rundt og holder foredrag på videregående om dagen, og jeg har lyst til å dele noe av det jeg snakker om med dere.

Det er jo noen ting folk alltid lurer på, som jeg prøver å svare på i foredragene mine, og jeg tenkte altså jeg skulle svare litt her på bloggen også (still gjerne flere spørsmål!). Jeg har lyst til å starte med to spørsmål nå i kveld, så får vi se hvilke andre ting dere lurer på... Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å gjennomføre en fast ukesspalte med spørsmål og svar, men siden det ikke er alt for lenge til søknadsfrist på studier og sånn, har jeg lyst til å prøve å svare litt på sånne spørsmål en stund fremover nå - og jeg prøøøøver på å gjøre det én gang i uken. Høres det ok ut? 🙂

 


Må man være smart (evt er du smart – hvordan kan jeg i det hele tatt gi et skikkelig svar på det? Seriøst, liksom ?!?)

Tja, hva vil det egentlig si å være smart? For meg virker det som om folk (elever, studenter, og andre) ofte blander sammen "smart" (er det en slags form for talent, eller?) med å være arbeidssom.

Men det er egentlig veldig gode nyheter!

For hvis det var sånn at enten så kan du det, eller så kan du det ikke, så er det jo ingen ting du kan gjøre med det selv. Men når noe handler om hva DU gjør, så betyr det at DU kan bestemme selv hvordan det skal gå. Så, nei, du må ikke være ”smart”, men du må gjøre noen smarte ting – jobbe hardt, gjøre en innsats. Er det ikke sånn med alt man skal bli litt flink til, egentlig? Altså, det er jo ikke spesielt stas å være flink til noe absolutt alle er flinke til...? Jeg er skikkelig flink til å gå, liksom - vel, det er omtrent alle andre også. Ikke akkurat noe å skryte veldig av, dét.

Og dette med arbeid og trening er jo litt rart, for når det kommer til realfag, og spesielt matematikk, så virker det som om ganske mange tenker at den kunnskapen kommer fra oven (eller noe). Samtidig så er det ingen som tror at feks Therese Johaug har blitt så god til å stå på ski helt av seg selv (og ingen tror egentlig at det er på grunn av Closterbol-salven heller) – hun har jobbet, målrettet, antatgeligvis. Ingen tror at Magnus Carlsen har fått til det han gjør i sjakk uten hardt arbeid, osv, osv.

Men av en eller annen merkelig grunn så er det litt sånn nei, altså, matte det bare kan du, eller så kan du det ikke.

 

Sånn er det altså ikke. DU kan selv velge om du skal være "smart". (Ja, det fins sikkert enkelte unntak med dyskalkuli og den slags, men det blir selvsagt en annen sak 🙂 )

når du har jobbet superhardt i veldig lang tid, og strøket mange ganger på veien, og det "logiske" ville være å slutte, men du gjør det ikke (noen ganger egentlig uvisst hvorfor), og til slutt disputerer du og blir doktor. #denfølelsen

Hvordan ikke bare gi opp?

Dette er et spørsmål jeg har fått mange ganger opp gjennom årene, fra studenter på alle nivåer, og elever i skolen. Jeg er ikke sikker på om jeg har vært så flink til å svare skikkelig når jeg får disse spørsmålene, og det er jeg lei meg for! Her vil jeg i alle fall si noe:

Noen ganger så må du bare ikke gi opp – dust svar, jeg vet, men sånn er det faktisk. Med "å bare ikke gi opp" tenker jeg på at du noen ganger rett og slett på gå på med krum nakke, selv om du egentlig ikke ser noen grunn til det: Litt som hvis du går gjennom et skikkelig snøvær og er våt og kald og hater livet ditt. Noen ganger funker det kanskje å se for seg varme, men like ofte er det bare, nettopp, å bøye nakken og gå på – gå med bestemte skritt i den retningen du skal. Det er sånn jeg har følt meg når jeg har hatt det tøffest opp igjennom. Jeg er i en snøstorm, og i snøstormen kan du ikke bare legge deg ned – du må fortsette!

Hvis du har et klart mål, eller idé om hva du skal med et fag, eller en eksamen, eller en grad, så er det jo helt supert hvis du kan bruke det som motivasjon. Men for min del har det vært mer sånn at når jeg kommer inn den dette er bare umulig, så er jeg på en måte beyond motivasjon, da er det snøstorm-bildet som må til. Og kanskje litt sånn hvis du først har kommet hit så kan du jo ikke gi opp.


I morgen skal jeg til Larvik, så da blir det tiiidlig opp, og tiiidlig i seng (når jeg er ferdig med å skrive nå så blir det kanskije noe kveldsmat, og så er det sovetid). Også "sees" vi selvsagt i morgen til Formelfredag ♥♥♥

 

Hei dere ♥ Jeg må først starte dette innlegget med å innrømme at jeg tidligere har hatt et ganske "elitistisk" syn på skole og utdanning; hvis jeg skal sette det veldig på spissen, litt sånn vi må passe på de flinkeste, drit i "taperne" (dette er altså satt VELDIG på spissen, og jeg mener i alle fall ikke det på noen måte lenger!). Men, altså, sånn var det kansje litt før, og det har altså forandret seg på veien - spesielt gjennom at jeg var med i Ludvigsen-utvalget (som skulle se på hva Fremtidens skole skal handle om), og nå nettopp gjennom at jeg har vært med å lage utkast til Kjerneelementene i naturfaget.

Da jeg var med i Ludvigsen-utvalget modnet jeg veldig i synet mitt på skole og utdanning, og jeg fikk for første gang virkelig utfordret det "elitistiske" skolesynet. En ting jeg sitter igjen med er det at i et land som Norge, der vi feks ikke har religion til felles, så har vi en viktig felles identitet i det at alle (omtrent) har vært igjennom den samme skolen. Det er kanskje det eneste vi alle har til felles, og det tror jeg faktisk er ganske viktig for oss 🙂

I arbeidet med kjerneelementene nå i høst har jeg blitt utfordret (og utfordret andre 😉 ) på spørsmål som hva er poenget med faget, hvorfor trenger alle 60000 barn (som altså utgjør ett barnekull) å lære akkurat dette - er dette noe man trenger for å fungere godt i samfunnet, ta gode valg for seg selv og samfunnet/verden, for at alle skal ha like muligheter senere i livet? Ja, sosial bakgrunn/foreldres utdannelsesnivå har dessverre mye å si, også i Norge, men jeg syns i alle fall at skolen skal gjøre alt den kan for at bakgrunnen din skal ha minimalt å si for hvilke muligheter du får i livet, selv om det er vanskelig å få til - hvis vi ikke jobber for det så har vi jo bare gitt opp :/

Så til overskriften - "vi" skal ikke være arrogante: Poenget mitt er at alle de 60000 barna som blir puttet inn i 1. klasse hvert år, skal gå 10 år i obligatorisk skole, og da må det jo være en god grunn til at de skal lære det de skal, eller hva? Skolen bør jo liksom ikke bare være konstruert for å rangere mennesker... Det MÅ altså være et poeng med det vi skal lære på skolen! Hva VI (Akademia, feks) syns er vakkert og viktig, er egentlig ganske irrelevant - alle skal ikke lære noe (sett inn et eller annet tema) bare fordi det er dét vi jobber med.

Når jeg hører folk (og det gjør jeg) som i fullt alvor argumenterer for at vi skal lære noe på skolen fordi det er vakkert og vanskelig og dessuten så er det jo så stor mestring når man får til noe som er veldig vanskelig, OG vi vet at dette kanskje er noe som mange sliter med å lære, og dermed får et stempel på seg som idioter (fordi de ikke fikk til noe som de sukulle lære bare fordi "det er så fint" ), da kjenner jeg faktisk på at det vrenger seg inni meg. Jeg elsker akademia og all kunnskapen jeg får lov til å svømme rundt i her oppe på Blindern, men VI får faktisk ikke være så utrolig arrogante at vi (indirekte er med på å) definere(r) folk som idioter og tapere i samfunnet fordi de ikke får til noe VI syns er veldig fint og viktig, og som kanskje er supernyttig HVIS du feks skal studere fysikk eller matematikk (eller andre fag - jeg bare bruker fysikk og matematikk fordi det er de fagene jeg personlig kjenner best til)...:/ For det er jo faktisk sånn at det er en del ting som er VELDIG viktig for en fysiker å kunne, men som strengt tatt ikke er viktig å kunne for kanskje hvem som helst ellers (det betyr selvsagt ikke at ikke andre enn fysikere kan ha glede av det, men det burde kanskje ikke være det som definerer deg som vellykket som menneske eller ikke 😉 ).

Kort oppsummert: Det må være en grunn hvis du sier at dette skal faktisk absolutt alle lære!


#dagensrant sånn opp mot jul - mulig det er julestresset som gjør at lunta er kortere enn vanlig 😉

1

I dag startet dagen med kaffe på sengen (tusen takk, Anders ♥) klokken 05:45, fordi jeg skulle tidlig avgårde til Lørenskog og Mailand VGS. Jeg kan ikke fordra å være sent ute når jeg skal snakke/holde foredrag/"prestere" et eller annet, og jeg MÅ ha litt tid i sengen med kaffe og mobilscrolling for å våkne - i alle fall hvis jeg skal ha en all right start på dagen. (Ingen må jo egentlig ha tid til kaffe i sengen - det er jo ikke som om jeg dør hvis jeg ikke får startet dagen sånn, men jeg er veldig glad for at Anders gjør sånn at jeg får en så god start på dagen og uken!)

Klokken 07:15 gikk altså turen mot Lørenskog, der jeg skulle tale ifbm åpningen av det nye makerspacet på Mailand VGS. Her er talen jeg holdt:

 

Hei! Jeg heter Sunniva Rose, jeg er kjernefysiker, og i vår ble jeg ferdig med en doktorgrad… 
Hvorfor endte jeg opp med å ta en doktorgrad i fysikk når jeg egentlig kunne begynt i en ”normal” jobb? Det er enormt mye jobb og frustrasjon og tårer, og ikke spesielt mye penger, så hvorfor gadd jeg å vie flere år av livet til en slags tilstand av selvpining…?

Vel…
Jeg mener helt klart at hvis du vil gjøre verden til et bedre sted, ”redde verden”, så er realfag DEFINITIVT veien å gå…for hvis vi ser på de store utfordringene som fins i verden i dag så har de realfaglige og teknologiske løsninger:

Enten det er utvikling av vaksine mot Ebola, eller skaffe rent drikkevann til en landsby i et uland. Utvikle droner som kan levere medisiner overalt i hele Afrika, og som lader seg selv når de trenger det, på solkraft.
Eller det er å utvikle medisiner mot kreft, eller selvkjørende biler som gjør at vi ikke kommer til å dø i trafikken lengre her hjemme i Norge.

Hva skal vi gjøre når antibiotika ikke virker lenger? Dette kommer til å bli en realitet i vår levetid – vi kommer til å oppleve at folk dør av det som i dag fremstår som helt uskyldige infeksjoner.
Men jeg er helt sikker på at det fins løsninger på dette – og de fins i realfagene, i forskningen, i teknologien!

Disse tingene motiverer meg når jeg føler meg dum, og har lyst til å gi opp… (og det har jeg gjort, mange ganger i løpet av de årene jeg har jobbet med forskning.)

Men Hva vil det egentlig si å forske? Sitte alene på et kontor, og så innimellom rope EUREKA fordi du har funnet noe nytt og lurt?
Ikke helt…

Forskning handler om å leke, å utforske – finne ut av, prøve seg frem.
Forskning er en kreativ prosess; man skal gå en sti der ingen har gått før, stille spørsmål ingen har stilt før – dette skjer ikke alene på kontoret…
Det dere gjør i et makerspace er egentlig å bli trent opp i forskningsprosessen – dere får være kreative sammen, og dere får utvikle faktiske praktiske evner, som gjør dere i stand til å gjennomføre.

Amazon, Google, HP, Apple, Microsoft er fem enorme teknologibedrifter som har mange fellestrekk – blant annet det at de startet opp i garasjer. Ikke i overført betydning, men i faktiske små, trekkfulle, garasjeskur.

Man trenger ikke mer enn et rom, et sted å være, med noen ting å drive med, for å få de største og beste ideene.
For meg er et makerspace en sånn garasje – bare at det er enda bedre;
For her kan dere komme til en ”garasje” som allerede er klar. Her kan dere bli kjent med andre, og lære av hverandre og utvikle dere, istedenfor at dere først må kjenne hverandre, så få ideen, så lage garasjen.
Kanskje er det her at ideen til den neste milliardbedriften oppstår? Hvis den kan oppstå i en garasje i Palo Alto, kan den oppstå i et makerspace i Norge…

For å redde verden trenger du realfag, og for å bli god i noe (for eksempel realfag) trenger du å bli motivert, og for å bli det er det utrolig lurt å bare…leke. Ha det gøy, og samtidig ha i bakhodet at denne ”leken” på alle mulige måter kan brukes til noe –  til noe positivt.
Hva er grensene for hva vi kan gjøre? Fantasien? Evnene? – her får dere (uansett) utviklet BEGGE!

Kjære Mailand VGS, elever og ansatte, GRATULERER med dagen og Makerspace – dette er sykt kult!

 

♥ Antrekket ble det HM-sjørtet jeg har brukt så masse i det siste - det blir liksom bare riktig, syns jeg. Sammen med gul topp, også fra HM, og disputas-Louboutins ♥

Ønsker alle en glitrende uke ♦♦♦

Mandag denne uken begynte det nye programmeringsfaget (BIOS1100) for de som har begynt å studere biologi her på UiO denne høsten. Jeg skal ikke ta faget, men jeg var der og fulgte med på forelesningen, fordi jeg er nysgjerrig, og vil se hvordan endringer i undervisningen faktisk funker i praksis (hvis jeg skal mene noe om noe så må jeg liksom vite ordentlig hvordan ting fungerer, ikke sant?)

Biologistudentene har ikke hatt dette kurset i utdannelsen før, og jeg tror kanskje det var litt overraskende for en god del at det er obligatorisk å programmere når man skal studere biologi. For eksempel hørte jeg mumling som at er ikke programmering for å lage websider, liksom, hvorfor må vi ha dette, egentlig...?

Jeg kan prøve å svare kort på dette:

  • nei, du kommer ikke til å lage nettsider på noen av disse kursene (med mindre du gjerne vil; for all del, lag gjerne din egen nettside hvis dét er noe du liker), du lærer faktisk ikke noe i nærheten av det å lage nettside
  • programmeringen er en veldig bra ting for at du skal være relevant for arbeidslivet (og det er jo greit å vite at noen har tenkt på at du helst skal kunne jobbe etter å ha brukt mange år på Blindern også)
  • du trenger å kunne programmere for at du skal kunne jobbe med ekte data - altså realistiske, ekte problemstillinger. Uten programmering kan du bare løse "enkle, idealiserte" modeller - sånn er det, ferdig snakka! (Og forresten er det kult at man kan begynne med dette første semester 🙂 )

 

Forrige uke skrev jeg en liste med 10 fakta om UiO:

Velkommen til UiO!

...og "fakta" nummer 10 handlet om dette med programmering.

Hvis du er på MatNat så kommer du til å trenge å programmere - mitt beste (fag)tips er Jobb med programmeringer - du er ikke ferdig med programmering selv om du "bare" har ett obligatorisk fag der det står programmering

 

Da jeg begynte å studere ble jeg for første gang presentert for programmering - omtrent som (mange av) biostudentene på mandag. Jeg skjønte overhodet ikke hva poenget med programmering var, og helt ærlig trodde jeg det var et resultat av "politikk" innad på Universitetet - sånn type ok, da blir dette kurset obligatorisk for alle mot at ... Og siden jeg ikke syns det var gøy, det var vanskelig, og jeg virkelig ikke trodde det var noe poeng for meg å lære var det ikke heller noe jeg puttet veldig mye tid og krefter i. Resultatet ble dermed heller ikke veldig bra (ironisk nok så hadde de bestemt at akkurat det året jeg tok det kurset så var det bare bestått/ikke-bestått, og siden jeg på et eller annet magisk vis besto så har jeg faktisk den best mulig oppnåelige karakteren i dette kurset... ).

De antagelsene jeg gjorde om programmering da jeg begynte å studere, og videre det at jeg ikke brydde meg om dette faget, tror jeg at jeg vil karakterisere som min største studiefeil!

Nettopp fordi jeg har sett hvor dum jeg var er jeg så opptatt av å "tipse" alle om dette: Jobb med programmeringen, selv om du ikke kan skjønne hvorfor du har dette, og hva i all verden du skal med dette dumme (?) faget. Jobb med det, du KOMMER til å trenge det.

 

Uten å kunne noe programmering kunne jeg ikke ha gjort reaktorsimuleringene jeg gjorde i mastergraden, og som ble grunnlaget for artikkel 1 på doktorgraden. Hadde jeg kunnet mer kunne jeg ha vært mye mer kreativ, og jeg hadde kommet lenger inn i fysikken, siden jeg ikke hadde måttet sittet på være frustrert og gråte og føle meg dum.

Uten programmering kunne vi ikke ha gjort det som var nødvendig for å analysere eksperimentet som endte i den 3. artikkelen på doktorgraden: type gå igjennom 1 million tall, sjekk om de er over eller under en eller annen verdi, trekk fra en prosent avhengig av hvor stort tallet var. Og disse små dataprogrammene må du lage selv, for de fins ikke - ikke akkurat dét du trenger til akkurat dét problemet/oppgaven du sitter med.

Jeg håper ingen av biologistudentene (eller andre studenter, for den saks skyld) gjentar min feil!

Lykke til med programmeringen, da, klem ♥♥♥

 

2

Kjære alle ferske studenter, nå har det gått to dager siden første, obligatoriske (obligatorisk på Fysikk, i alle fall) møte med Universitetet, og da syns jeg det passer for meg å også si VELKOMMEN TIL UIO ♥

Her er 10 fakta om ditt nye hjem:

 

  1. UiO er Norges eldste (og beste) universitet
  2. det er det eneste universitetet med astrofysikk, og astrobygget er et av de aller eldste byggene på Blindern
  3. vi har vår helt egen akselerator - eller som jeg foretrekker å kalle det; miniminiminiminiminiminiminimini-CERN. (En akselerator er en maskin som får partikler, som feks protoner til å få veldig stor fart)
  4. Norges beste bibliotek befinner seg på UiO; Realfagsbiblioteket vant prisen for årets bibliotek i år, og det var SÅÅÅÅ ekstremt fortjent!
  5. kaffebarene på Blindern er skikkelig bra - spesielt café Georg, på GS/UB (dette er forkortelsene for Georg Sverdups hus som også ofte omtales som UniversitetsBiblioteket). Jeg tør ikke tenke på hvor mye penger jeg har lagt igjen i kaffebarene i løpet av årene, men jeg konkluderer med at det var nødvendig, og dermed verdt det 😀
  6. Bunnpris Blindern har overraskende mye mer Atkins- og Quest-bars, og proteinpulver enn standard dagligvareutvalg. Proteinpulveret bryr jeg meg ikke personlig så mye om, men jeg setter veldig pris på både Atkins og Quest når jeg blir sjokoladefysen ♥
  7. som student kan man trene billig og bra, og ett av treningssentrene er midt på Blindern. Det er riktignok det minste senteret, men det funker som bare det allikevel, og det er ganske fint å kunne gå rett fra lesesalen til treningssenteret, og tilbake til lesesalen, eller evt ned i en studentkjeller, uten å kaste bort noe tid på å komme seg rundt *tommel opp*
  8. apropos studentkjellerne nevnt i forrige punkt: alle de store fakultetene har sin studentkjeller/pub, og det betyr at det går an (og kan være ganske så gøy) å dra på pub til pub-runde på campus. Det aller beste stedet er selvsagt RF-kjelleren (ja, du gjettet riktig: det er MatNat sin studentkjeller)
  9. UiO har de beste foreleserne, enkelt og greit 🙂
  10. hvis du er på MatNat så kommer du til å trenge å programmere - mitt beste (fag)tips er Jobb med programmeringer - du er ikke ferdig med programmering selv om du "bare" har ett obligatorisk fag der det står programmering

Alle disse faktaene er selvsagt absolutt og helt 100% objektive - jeg lover 😉


Jeg blir alltid litt nostalgisk når det er semesterstart, og jeg måtte se igjennom noen gamle bilder fra egen studietid. Bilder jeg strengt tatt aldri trodde jeg kom til å dele...men plutselig så passet de jo så fint inn i dette innlegget, gjengitt i absolutt ikke kronologisk rekkefølge:

2003: For min egen del startet UiO-reisen med at jeg kom inn på FAM-programmet høsten 03. Dette bildet viser mitt aller første møte med Fysisk Institutt. Her sitter vi og hører på Gunnar Løvhøiden holder foredrag om vakuum (eller, det er mulig ikke hele foredraget handlet om vakuum - jeg husker bare at han snakket om hva er egentlig vakuum). Jeg sitter i lyserosa genser helt fremme, nesten på midten.

 

2008: Her har jeg kommet langt i studiene, for dette bildet er tatt etter at jeg kom tilbake fra Paris, og da var jeg jo godt inni mastergraden. Øl i RF-kjelleren (den som er nevnt i punkt 8) - jeg er hun bak på bordet i sort topp med sort ballong foran meg.

2006: Også var jeg selvsagt fadder. Jeg er hun midt i bildet her, med sorte (ikke spesielt fine, men veldig behagelige) bukser, og rød t-skjorte, uten hode.

 

2005(?): RF-kjelleren sammen med Øystein. Øystein er forresten professor eller amanuensis eller noe nå - men selv professorene har fortid som studenter, i RF-kjelleren. På denne tiden hadde jeg brunt hår som jeg ikke gredde, slik at det på et tidspunkt ble en slags dreads.

 

2004:  Bildet er fra studenttur til Trondheim og NFK (norske fysikkstudenters konferanse), tidlig i mitt andre semester. Jeg tror vi kan være enige om at det er mye som er galt med dette bildet? Fargen på leppestiften, flettene, uttrykket mitt da dette bildet ble tatt... Haha!

Jeg syns det blir litt meningsløst å sammenlikne de forskjellige nivåene i en fysikkutdannelse - bachelor, master, phd - alle har sin sjarm og sine utfordringer. På en del måter syns jeg bachelorgraden var mest utfordrende; fordi man skal innom et så bredt spekter av fysikkfag, og allikevel skal man ganske langt ned i dybden...det er jo faktisk bachelorgraden som gjør deg til fysiker, mener nå i alle fall jeg 🙂

I dag var det en liten, uoffisiell, men veldig fin seremoni for alle de nye bachelorkandidatene fra det fine instituttet vårt, og instituttleder Jøran holdt en flott og engasjerende tale for alle studentene. Jeg likte blant annet da han sa at dere kan naturen lover, og de endrer seg ikke - selv ikke om regjeringer skifter... Det er noe med det å kunne naturlovene, altså - kombinerer man det med programmering (som bachelorkandidatene våre også kan), så er man klar for å løse maaange typer problemer.

Gratulerer med dagen til alle nye bachelorer, og lykke til videre - med mastergrader (det er jo da moroa begynner!), eller andre ting dere skal gjøre ♥

PS: TUSEN takk til de fine fysikkstudentene (nå med bachelorgrad 😉 ) som lekte i timesvis med Alexandra, og gjorde denne kvelden til et fantastisk minne, som jeg tror hun kommer til å ha med seg for alltid ♥♥♥

4

 

God, solfylt påskemandag alle ♥ Det er bare så utrolig fantastsik at solen skinner, og det begynner å kjennes litt varmt ut ute!

Nå har jeg nettopp vært en tur innom Marienlyst og Radioresepsjonen (ikke programmet, men stedet), der jeg har blitt intervjuet for programmet "Hallo P3" som er på luften mellom 17 og 19 i kveld. Temaet var realfag og teknologi, og min egen personlige, litt krunglete, reise fra drømmen om å bli ballettdanser til å ta en doktorgrad i kjernefysikk. Grunnen til at vi snakker om dette akkurat nå er selvsagt fordi det er søknadsfrist til høyere utdannelse nå på lørdag.

Jeg vet ikke om det kommer med i intervjuet eller ikke (som dere kanskje skjønner så var dette et opptak, og da kan det jo være ting som ble sagt som blir klippet bort, fordi jeg snakket for lenge, feks), men personlig så er jeg ikke så fryktelig opptatt i seg selv av at flere jenter skal velge realfag: Det jeg brenner for er at FLERE skal få kunne ta et skikkelig, informert valg om hva de skal gjøre med livet sitt. Ja, det er mange flere gutter som studerer disse fagene enn jenter, og jeg tror nok det er ekstra viktig å vise frem disse fagene for jentene, men jeg vil ikke at vi skal si oss fornøyde med rekrutteringen av guttene heller, fordi jeg tror vi fremdeles rekruttere av et smalt segment av guttene. Grunnen til at det er viktig med bred rekruttering er selvsagt at skal vi løse de utfordringene verden står ovenfor så trenger vi forskjellige mennesker med realfaglig/teknologisk kompetanse, og da mener jeg ikke bare kjønn, men også etnistitet, bakgrunn, interesser, osv.

Så over til tittelen på dagens innlegg: Universitetet i Oslo (UiO) er et fantastisk sted å være student, og å få jobbe. Stadig tar jeg meg selv i å rusle rundt på campus og tenke "at jeg kan være så priviligert å få jobbe midt i en slik kunnskapsdatabase, sammen med så utrolig mange flinke folk, som kan så sinnsykt mye - og at jeg får lov til å være med å bidra til verdens totale kunnskap på denne plassen". Det føles faktisk ganske sinnsykt å få være en del av dette systemet ♥ På lørdag er det altså søknadsfrist, og jeg kan jo ikke gjøre annet enn å veldig varmt anbefale UiO, og spesielt fysikkstudier ved UiO (som nå heter "Fysikk og Astronomi"). UiO er det eldste og beste universitetet i Norge (høyest på internasjonale rankinger 😉 ), og fysikkutdannelsen hos oss skårer veldig høyt på studentundersøkelser som feks Studiebarometeret. UiO er også best i landet (faktisk balnt de beste i verden) på å lære studentene å programmere/kode/modellere helt fra begynnelsen på de forskjellige realfagsstudiene.

Men hovedpoenget mitt er at jeg selv har trivdes utrolig godt ved UiO - så godt at jeg bare har blitt her, og jeg anbefaler en studiehverdag i hovedstaden 100%!

Klem

♥♥♥

 

Dear Univeristy of Oslo! 
You are a place for learning, love, laughter. A place I've cried (more than once), or been so frustrated I could've thrown my computer in the wall, but I've smiled and laughed more. You are green gras, and brick-stone buildings. A place for coffee, beer, friends, and fights. Discussions and debates. Knowledge. Science. You are fantastic people - from the oldest emeriti to the youngest students.
Socializing, fun, exciting, tiring. Challenges, difficulties, boredom, loneliness. Interesting, developing.
Dear Univeristy of Oslo, I've been with you for 13 years now (with just a little bit on and off) - you've helped me with my Bachelor's degree and my Master's degree, and soon (hopefully) my PhD degree. 
Dear Univeristy of Oslo, today it's September 2nd, the sun is shining, and you're turning 205 years - happy birthday to you! I think I may love you a little bit, you're one of my favourite places in the world, and you'll always be a big part of me and who I am <3
my university