2

Studietiden er fantastisk!
Det er frihet, læring, flytte hjemmefra og bli selvstendig, voksen, møte masse flinke folk... Det er moro, spenning, sosialt, interessant, utfordrende - på den gode måten, nye venner, forelskelse, og øl på en onsdag. 
Det er sånn man gjerne hører folk som kanskje ikke helt husker hvordan studietiden egentlig var beskrive studietiden. 
Kanskje det heller burde være: studietiden er fantastisk? Fordi, plutselig så er det deadlines, tom konto, kjærlighetssorg, og eksamen. Og når dere sitter alene på hybelen om to måneder, og dere har tom kontor og spiser nudler med ketchup, og dere samvner mamma, storebror, eller bestevennen som ble igjen to flyturer og en 70 minutters humpete busstur unna, da er det kanskje ikke like lett å se at dette er den beste tiden i livet...

Kjære alle nye studenter! Spesielt alle dere nye på MatNat, og enda mer spesielt til dere på fysikk <3

Studiene kommer til å by på oppturer og nedturer. De fleste av dere kommer til å føle der dumme; ikke hele tiden, men stadig vekk. Mange av dere kommer til å gjøre det betydelig dårligere enn dere gjorde på vgs, og enn det dere kansje trodde dere skulle komme til å gjøre.
Så lenge alt går glatt og greit og fint, så er jo ting helt fint, og da går alt ganske av seg selv; men så er det jo sånn at for veldig veldig mange så går det ikke sånn rett frem hele tiden, og man kommer til å oppleve at det (livet eller studiene eller begge deler) går skikkelig dårlig; og da er det kanskje fint å ha hørt at dette er ganske vanlig, og at det til og med kan komme til å gå ganske så bra allikevel 😉 
Sitatet øverst her er fra en tale jeg holdt for ett år siden, under åpningsseremonien på Universitetet i Stavanger, og der snakket jeg mye og ærlig om egen studietid, og at det både er skikkelige oppturer og SKIKKELIGE nedturer... Den talen ble filmet, så hvis du vil høre resten av den så kan du trykke deg inn HER 🙂 (Jeg begynner på 37 minutter).
"Kortversjonen" av min vei fra fersk bachelorstudent til snart ferdig (...?) doktor i kjernefysikk går via å stryke i fag, at jeg bukte fire år på bachelorgraden min, at man som regel er ganske blakk som student, hvor ofte jeg har følt meg (og FØLER meg) dum, at jeg har stått midt på universitetet (Fredrikkeplassen, for de som er lokalkjent på Blindern) og følt at alt (blant annet meg selv) er helt håpløst og bare grått og grått, om kjærlighetssorg, og at jeg bare med med et nødsskrik kom meg inn på master. Allikevel er jeg ansatt på Universitetet i Oslo i dag (i alle fall i noen måneder til) for å jobbe med doktorgrad...
min aller første dag på UiO...jeg sitter nesten helt fremme, med lys rosa genser 😉 (Ja, her er det overhead som gjelder :D)
Hvis jeg skulle oppsummere talen min til å bare være tre tips, eller kanskje mer erfaringer, så må det bli dette:
  1. Den du er i dag definerer ikke nødvendigvis hvem du er i morgen.
  2. Nyt det som åpenbart er å nyte, og ta lærdom av det som er kjipt (eller bare kjedelig).
  3. Enten så går det bra, eller så går det over. (All ære til gode Lise, som er den kloke personen bak dette fine Lisdomsordet <3)
Dere som har lest bloggen min en stund har kanskje hørt meg si dette, at enten så går det bra - eller så går det over, før. Det har nærmest blitt som et motto for meg; noe jeg tar frem og sier til meg selv når jeg er på vei inn i en "nå går alt til helvete, og jeg kommer aldri til å klare å fullføre, og så får jeg ingen jobb, og så (...)", for det er jo så sant at antageligvis så går det bra, men hvis det ikke går bra, så kommer det til gå over. Det er godt å vite! Og det som er så fantastsisk er at dette gjelder jo like mye for kjærlighetssorg som eksamen 🙂
I morgen skal jeg gjøre mitt for at det skal gå bra med meg; da skal jeg møte fine kollega Cecilie, sånn ganske passe tidlig på biblioteket, og så skal vi utnytte bibliotekets (tips til alle på UiO, forresten; både det store Universitetsbiblioteket og fantastsiske Realfagsbiblioteket er helt fantastiske plasser å sitte og jobbe/lese/skrive <3) ro og lys til å skrive på hver vår artikkel. Det er som sagt artikkel nummer tre det jobbes med her nå, og i morgen skal jeg skrive om det eksperimentelle oppsettet, og litt om hvordan vi klarer å skille mellom nøytroner og gamma-stråling i detektorene våre, siden de "oppfører" seg på mange måter likt i akkurat de detektorene vi har.
Alle nye (og gamle) studenter: nyt fadderuken og solen - alvoret og høstværet kommer fort nok. Snakkes!

For en uke siden besøkte jeg Stavanger, da jeg skulle holde hovedtalen under den offisielle semesterstarten der. Et ærefullt oppdrag, som jeg tok meget alvorlig, og var ikke så rent lite nervøs for i forkant... Jeg har jo holdt masse foredrag - men en tale er noe litt annet, og taler har jeg gjort ganske lite av (mest i studentforeningssammenheng, hvor det liksom ikke er så innmari nøye - og dessuten er gjerne alkoholnivået ganske høyt, slik at ingen husker noe særlig etterpå uansett 😛 ) - og jeg ville jo naturlig nok gjøre en god jobb når jeg først fikk sjansen til å snakke til så mange nye (og kanskje noen gamle) studenter.
Jeg fant heldigvis tidlig ut (i sommer en gang) at jeg måtte jo bare være ærlig, og personlig - slik jeg gjerne er når jeg holder foredrag óg, og jeg valgte å fokusere på det som kan komme av motstand når man studerer. For det er jo liksom sånn at når alt går glatt og greit og fint, så er jo ting helt fint, og da går alt ganske av seg selv; men så er det jo sånn at for veldig veldig mange så går det ikke sånn rett frem hele tiden, og man kommer til å oppleve at det (livet eller studiene eller begge deler) går skikkelig dårlig; og da er det kanskje fint å ha hørt fra noen at dette er ganske vanlig, og at det til og med kan komme til å gå ganske så bra allikevel 😉 Så jeg fortalte om hvordan jeg strøk i fag, at jeg bukte fire år på bachelorgraden min, at man som regel er ganske blakk som student, hvor ofte jeg har følt meg (og FØLER meg) dum, at jeg har stått midt på universitetet (Fredrikkeplassen, for de som er lokalkjent på Blindern) og følt at alt (blant annet meg selv) er helt håpløst og bare grått og grått, om kjærlighetssorg, og at jeg bare med med et nødsskrik kom meg inn på master. Allikevel er jeg ansatt på Universitetet i Oslo i dag for å jobbe med doktorgrad...
hvis noen tror dette ikke gjorde meg nervøs, så tar de feil - sov bare fire timer natten før, for jeg var litt stresset....men det gikk jo fint, så nå vet jeg at jeg kan få til en sånn tale óg, og det var veldig gøy 🙂
De tre hovedpoengene jeg hadde var disse:
Den du er i dag definerer ikke nødvendigvis hvem du er i morgen.

Nyt det som åpenbart er å nyte, og ta lærdom av det som er kjipt (eller bare kjedelig).

Enten så går det bra, eller så går det over. (All ære til fine Lise, som er den kloke personen bak dette kloke Lisdomsordet <3)
Åpningsseremonien ble filmet, og HER kan du se hele talen min 🙂 (Du må spole frem til 37 minutter)

Etter at jeg var ferdig var jeg naturligvis både lettet, fornøyd og stolt (det har man vel lov til å være, eller hva?), så da jeg hadde litt tid å slå i hjel på Sola, før SAS fløy meg trygt hjem til Oslo, spanderte jeg på meg selv et par nye øredobber. Det syns jeg at jeg hadde fortjent! (Har nemlig startet en sånn greie med at "belønner" meg selv litt når jeg har gjort litt sånne større ting, som jeg er litt spent og nervøs for å gjøre 😉 ). 
De har allerede blitt et av mine favoritt-øredobb-par!

--------------------------------------------------

Ellers, apropos det å være personlig, så var jeg gjest på Salongen på P2 i går (i det desidert kuleste studioet jeg har besøkt så langt), og der var også innom det å føle seg litt dum, og kjenne på motgang og sånn. Og det å bli gravid sånn plutselig mot slutten av studiet, og å være nyforelsket...blant annet <3
Det kan høres HER 🙂

mikrofonstativvarmer strikket av Arne og Carlos <3

utrolig kult studio - ekte NRK-retro, faktisk 😀

Hei alle fineste lyserosa hjertestjerner!

Dette har vært et tøft halvår mtp eksperimenter; syklotronen har nå siden januar gått like mange timer som et helt arbeidsår (vi har altså sammen brukt et årsverk på å passe på at alt går riktig for seg 🙂 ). Dette er selvsagt slitsomt, men også veldig gøy, og i kveld har jeg min siste vakt før sommerferien...er da altså litt sliten (og kanskje bittebittelitt lei?), men jeg kom over en tale som ble holdt da syklotronlaboratoriet vårt ble åpnet,  den 13. november 1979, og jeg syns utdrag fra denne talen er et fint førsteinnelgg om hva vi egentlig gjør med denne maskinen. Enjoy:)

"Ganske mange av dem som har deltatt i realiseringen av dette prosjektet, har kommet og spurt hva de egentlig er med og lager. Forslagene har variert fra atombomber og tilfluktsrom til kjernekraftverk.
...
Kjernefysikere ønker å finne ut mest mulig om stoffets minste deler, (atom)kjernen. Kjernen omgir seg med et skall av elektrisitet. Dette må vi trenge igjennom hvis vi skal få vite hva som rører seg innenfor. Den beste måten å trenge gjennom skallet på er å skyte bestemte partikler, protoner og alfapartikler, mot kjernen. Syklotronen kan sammenliknes med en kombinasjon av et haglgevær og en mitraljøse. 20 millioner ganger i sekundet spruter den ut en million protoner med en fart på nær 1/3 av lyshastigheten. Når de er kommet ut av maskinen, ledes de gjennom et lufttomt rør mot en målskive av det stoffet vi ønsker å undersøke. Der kan de bli fanget inn av atomkjernene og slå løs andre partikler fra dem. Vi måler egenskapenee til de partiklene som slynges ut og kan slutte oss til hva som har hendt inne i kjernen.
 ...
Mange syns det er et stort og kostbart leketøy en liten gruppe mennesker har fått å leke med, og det stemmer forsåvidt. Når vi utforsker kjernens indre, er det med samme nysgjerrighet, samme evne til å forbauses og gledes over nye oppdagelser som barnet i sin lek og som kunstneren når hun ser resultatet av sitt arbeid.
... 
Likevel ville vel neppe noen av oss våget å be om t så kostbart leketøy bare for å tilfredsstille vår egen nysgjerrighet. Når vi har arbeidet gjennom en årrekke for å få det, er det fordi vi tror på at vi på denne måten tilbyr samfunnet en tjenste. Samtidig med at vi får utfoldelse for våre evner og interesser, er vi med og leder en utviklingsprosess som samfunnet har bruk for. " 

- Trygve Holtebekk 

Jeg tror mange kun tenker på våpen og ulykker når de hører "kjerne(fysikk)", men dette er jo i beste fall et veldig skjeft bilde av virkeligheten. For å nevne det jeg kommer på akkurat nå, sliten, klokken ti på kvelden etter å ha vært på jobb i 13 timer: kjernefysikken/kjemien har gitt oss fine ting som røntgen, CT, stråleterapi, batterier, røykvarslere, MR, kjernekarft. Ved å studere kjernefysikk forstår vi mer av universet, hvorfor vi har de grunnstoffene vi har, i den sammensetningen vi har. Osv, osv...
Klemmer fra sliten Sunniva <3