Anders og jeg startet gårsdagen på en benk utenfor DNB på Majorstuen, i morgensolen, fordi ventet på at de skulle åpne. Mens vi satt der ble vi begge veldig truffet av semesterstartsfølelsen: Den følelsen av sommer som går mot hell (solen kan varme godt, men det kan plutselig være et ordentlig kaldt drag i luften - slik det var litt før klokken 9 i går), nytt studieår, og BLANKE ARK.

Det var Anders som sa det først – hvor glad han blir av godfølelsen rundt semesterstart. Ja, du skal møte alle studievenner igjen (evt er du ny student og skal møte masse nye, spennende mennesker 😀 ), men aller mest så er det den følelsen av at dette er en helt ny begynnelse, og det er ikke grenser for hva du kan få til fremover - du kan virkelig gjøre det bra nå...! Altså ganske som nyttår, bare at det er mer lys og varme, og mindre snø og sludd, og jeg tror egentlig vi begge føler at det er virkelig i august du har den godfølelsen av EN NY START. Og selv om jeg ikke er student lenger, ja, selv om jeg ikke er på UiO lenger, så er det nå det starter - jeg kan liksom både lukte og smake det 😛

Semesterstart i midten av august er den nye starten, ikke januar - da er det bare mørkt 😛 Flere som føler det som oss?

 


Jeg syns denne teksten som jeg skrev i Dagbladet tidligere i år, passer fint også nå - i dag snakker jeg spesielt til deg som er fersk student ♥ Lykke til alle nye studenter. Husk at det å være student er så mye mer enn å møte på forelesning – du kommer til å trenge folka rundt deg, og du blir ikke kjent med dem på forelesning alene...

Enten så går det bra, eller så går det over!

Kjære konfirmant!

Eller kjære deg som har kommet opp i eksamen – kanskje i «det verste du kunne komme opp i», eller deg som snart er ferdig med videregående og ikke er helt sikker på hvor veien går videre nå. Eller deg som er student og har fullført første studieår, på det som skulle være drømmestudiet – og så bare har det liksom ikke føltes riktig i det hele tatt.

Du er sånn 15-20 år gammel, men du skal leve til du er ca 100. Du har allerede rukket å bli noe, kanskje rukket å følge en drøm, men husk at det er helt greit å bli noe mange ganger, og det er greit å ombestemme seg. Det er også greit å føle at man mislykkes med noe – det er til og med antageligvis en ganske sunn opplevelse å ha med seg på veien.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli ballettdanser. Det førte til at jeg på ungdomsskolen danset jeg mellom fem og syv ganger i uken, og hele livet mitt handlet om dans, og drømmen om å stå på scenen. Jeg ble etterhvert ganske god, og jeg var fast bestemt på å bli danser. Valget falt dermed på ballettlinjen på Fagerborg videregående skole etter ungdomsskolen – og jeg kom inn! Jeg var på vei mot å få oppfylt drømmen ...

Jeg ble 17 år gammel, og ferdig med andre klasse. Sommeren mellom andre og tredje klasse fikk jeg en slags panikk, eller kanskje man skal kalle det eksistensiell krise. Jeg vet fremdeles ikke nøyaktig hva det var som skjedde i hodet mitt den sommeren, men resultatet var at i løpet av noen dager gjorde jeg en helomvending, og tåspisskoene mine ble byttet ut med matematikk, fysikk, og kjemi. Den store drømmen, som hadde vokst fram siden jeg var 5 år gammel, brast.

Hvis jeg tenker meg godt om, og prøver å analysere det som skjedde den sommeren, så kommer jeg frem til at det var nok et aspekt av «dette har jeg ganske mye større sannsynlighet for å kunne leve et behagelig liv av – og det er jo i grunnen ganske all right» (realfag versus ballett, altså). Penger er på ingen måte alt i livet, og jeg er ganske sikker på at penger alene ikke gir et lykkelig liv, men å tjene nok er faktisk ganske viktig. Så kan man selvsagt ha forskjellige oppfatning av hva «nok» er. I diskusjonen «bør du velge med hjertet eller hjernen» må jeg nesten bare si ja takk, begge deler! Det er fint å ha en drøm, absolutt, og du bør jo ikke velge å gjøre noe du virkelig hater, men du kan faktisk ha med deg hodet selv om du også har med deg hjertet.

Etter til sammen 4 år på videregående, ble det fysikkstudier på Blindern på meg. I systemet er jeg en drop-out, men karakterene fra videregående vitner om noe annet. De var gode, og på papiret var jeg godt forberedt på studiene.

Jeg husker første dagen som student virkelig som om det skjedde i fjor høst: Jeg gikk inn i Store Fysiske Auditorium på det som virket som det kjempestore Universitetet i Oslo, og satte meg på første rad. Jeg hadde på meg en supertrang, superutringet, babyrosa glittertopp, komplett med den aller beste push-up-bhen min under. Jeg hadde sørget for at munnen matchet toppen – i babyrosa shimmer-lipgloss fra Chanel. Håret var platinablondt, og jeg hadde det i to fletter for anledningen.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg følte meg ensom, som jeg ikke hørte til.

Jeg var den eneste med rosa glittertopp og rosa shimmer-lipgloss. Jeg passet ikke så godt inn.

Følelsen av å være alene, på feil sted – å ikke høre til – var vond, og den ble sterkere etter som dagene ble til uker, og ukene ble til måneder.

Det virket på en måte som om det var en felles oppfatning av at det ikke er mulig å være en seriøs fysikk-student og samtidig bruke hjernekapasitet på «overfladiske» ting. Som sminke, hår, sko og vesker. Ganske raskt begynte selvtilliten å forsvinne. Med dårlig selvtillit ble gode karakterer til dårlige karakterer – noe som selvfølgelig førte til enda dårligere selvtillit, og enda mindre evne til å ha tro på at dette var noe jeg kunne klare, og dermed å faktisk gjøre det.

I mitt dårligste semester sto jeg i kun ett av tre fag – med den dårligste ståkarakteren.

Så hva gjør man da? Man kan legge seg ned, gråte, og gi opp? Eller «bare» gråte, kanskje bli sint, reise seg, og starte på nytt igjen?

På ren stahet holdt jeg ut noen år, før jeg gjorde nettopp det siste; reiste meg, snudde meg rundt og gjorde ting om igjen - annerledes, og bedre (etter at jeg selvfølgelig hadde lagt igjen min andel av tårer rundt omkring på campus). Spiralen gikk plutselig oppover: Karakterene ble bedre, og dermed kom selvtilliten tilbake, og med bedre selvtillit kom troen på at dette kunne og skulle jeg klare, og så gikk det enda bedre med studiene.

Jeg brukte mye mer tid enn det man «skal» på studiene, men jeg forsvarte doktorgraden min i kjernefysikk for ca ett år siden.

Poenget med denne historien er at den du er i dag trenger ikke å definere hvem du er i morgen!

Min historie er dessuten ikke unik; jeg kjenner etter hvert mange som har historier som likner på min. Folk som har brukt tid på å finne sin greie, som har hatt flere drømmer, og brukt tid på å finne ut av hva som er lurt å gjøre.

Den som er middels, eller kanskje langt under, som bruker «alt for mye» lipgloss og har platinablondt hår kan ende med å være «best» i morgen, og den som er «best» i dag, er kanskje ikke så spesiell i morgen. Fordi du ikke er definert av hvem du er i dag. Om du stryker på eksamen i dag, betyr ikke det at du er en fiasko. Det betyr kun akkurat dét: Du strøk på en eksamen. Det definerer deg ikke – husk på det!

Så det ble ett år ekstra på videregående, da, og tro meg, ett år fra eller til kjennes kanskje ut som mye når man er 17, men det er virkelig ingenting i den store sammenhengen.

Så brukte jeg mer tid enn normert på studiene mine også, og det har ca null å si i totalen av det som er livet.

Som sagt: Det er helt greit å bli noe mange ganger, og å ombestemme seg.

«Seier» smaker forresten enormt mye bedre når du har kjempet for den.

Apropos det «å bli noe»: Dette med å ha med hjernen i valget, og ikke bare jakte etter en drøm som kanskje mer eller mindre er luft og vann - hva vil det egentlig si? Hvordan kan vi vite hva som er lurt å gjøre?

Vel, for å gå tilbake der jeg startet: Du skal altså leve til du er ca 100, og det er lang tid.

Hvis vi ser på det som har skjedd i løpet av de 100 årene før du ble født, rundt tusenårsskiftet, så har vi blant annet lært å fly, og det å fly rundt omkring i hele verden er blitt allemannseie. Vi har fått datamaskiner, internett, p-piller, og Paracet – altså smertestillende som ikke mer eller mindre er heroin. Vi har lært å lage menneskebabyer på labben, og i dag kan du bestille billett til månen og tilbake (selv om det fremdeles er litt uklart når du faktisk kan reise).

Vi snakker altså enorme forandringer, på kort tid.

Hvis vi ser på de 100 årene du skal leve, så har du «unnagjort» ca 15-20 av dem. Bare i løpet av den tiden du har levd har det skjedd ting som nå virker som om de alltid har vært sånn: Vi fått Facebook, Youtube, smarttelefon, og Spotify. Vi holder på å få førerløse biler som allemannseie, og datamaskiner setter livreddende diagnoser på oss.

Grunnen til at jeg sier alt dette – hva som skjedde de 100 årene før du ble født, og hva som har skjedd på den ganske korte tiden som har gått etter at du ble født – er for det første at vi lever i en helt fantastisk tid, der vi har det materialistisk bedre enn vi noensinne har hatt før, men òg at ting forandrer seg fort. Det kan rett og slett være ganske vanskelig å si veldig mye sikkert om fremtiden, og da blir det også faktisk litt vanskelig «å bli noe nyttig»… Til og med deler av jobben advokater og leger gjør, erstattes allerede av maskiner.

Men noe kan vi si ganske sikkert: Med mindre vi ser for oss en slags etter katastrofen-scenario, så kommer du til å leve i et høyteknologisk samfunn der du må forholde deg til informasjon – mye informasjon. Kunnskap er ekstremt viktig, for å kunne ta de gode (riktige?) valgene for deg og dine. Kunnskap er makt.

Så, lær mest mulig, hele tiden. Ingen lærdom er bortkastet lærdom!

Og, spør: Hvorfor?

Spør: Hvordan?

Ikke minst, spør: Hvordan kan du vite at dette er sant?

Dette er viktigere enn noen sinne når vi plutselig lever i en verden der det er «ok» å ha sine egne, «alternative fakta», og fake news florerer.

Oppsøk vitenskap, og husk at alle har rett til egne meninger, men ingen har rett til egne fakta, og egne meninger bør jo gjerne falle sammen med fakta.

Så, helt til slutt, i tilfelle du sitter der med den vanskelige eksamenen, eller kjærlighetssorg, eller lurer på om du er på riktig studium, eller hva nå enn:

Enten så går det bra, eller så går det over!

Hei 1. juli, og ikke minst: Hei Anders' siste arbeidsdag på doktoravhandlingen! Nå er den slitsomme innspurten over om noen timer, og det skal bli utrolig bra - aller mest for Anders, selvsagt, men jeg skal ikke late som om jeg ikke gleder meg selv... Jeg gleder meg til å få Anders tilbake; få en Anders som følger samme døgnrytme som meg, som har overskudd, og som kan bli med ut og nyte det fantastiske været ♥

Han har jobbet fra det øyeblikket han våkner, til han stuper i seng nå en god stund, og jeg er så uendelig imponert! Humøret har også holdt seg relativt bra, men en gang i løpet av de siste dagene begynte den stygge tvilen og komme krypende, og han sa til og med jeg vet ikke om jeg får det til.

Hadde det vært meg som sa akkurat den setningen, da jeg var i innspurten, så hadde ikke dét vært så alvorlig: Jeg lå nemlig i fosterstilling og gråt sånn ca hver dag når jeg kom hjem fra Universitetet, den siste måneden jeg holdt på. De siste dagene var VELDIG tunge. Jeg skulle egentlig levere én dato, så gikk ikke det, så ble det en annen dato, så fikk jeg ikke til det heller. Så ble det sånn  nå på fredag leverer jeg - jeg bare blir ferdig (cut the cord, liksom) - fredagen kom, og jeg var nesten så langt at jeg kunne si at nå holder det, men så satte veileder-Sunniva ned foten. Allikevel så var jeg så nærme at jeg gikk hjem med hodet greit hevet akkurat den dagen, for da trodde jeg at når mandagen kom, da kunne jeg levere (jeg tror til og med jeg skrev en status-update på Facebook, sånn typ "checklist for morgendagen: stå opp og sminke meg, dra på Blindern, gjøre ferdig phd, levere phd"). Mandagen kom, og mandagen gikk, og avhandlingen min var fremdeles ikke ferdig. Den dagen kom jeg hjem til Anders, grå i ansiktet, laaangt nede, begynte og gråte, og sa (i fullt alvor) jeg blir ALDRI ferdig med den PhD-en!

Dagen etter, rundt lunsj-tider svinset jeg rundt i korridorene på Fysisk Institutt, og printet ut avhandlingen i tre eksemplarer, og leverte 😀

Poenget er at innspurt (PhD eller master eller hva nå enn av større prosjekter som krever mer enn vanlig av deg) er tøft og slitsomt, og jeg tror det er ganske normalt å komme til et punkt der du begynner å tvile sterkt på deg selv og evnene dine. Den dumme stemmen i hodet sniker seg frem og sier ja, det er det jeg har sagt hele tiden, det er en feil at du er her, og nå ser du det jo - det er ikke sjans i havet for at du får til dette...hahahahahah! 

Og hva skal man gjøre når den du er glad i står midt oppi der? Jeg tenker at det er akkurat da du trenger å slå sammen Valentines og Påskeaften og dra og overraske (altså, det er hyggelig med kort på Valentines, og det er stas å få påskeegg på Påskeaften, men du "trenger" det jo ikke). Jeg plukket ned en piknik-kurv og dro rett på butikken, og fylte med alt som jeg vet Anders liker - en kurv fylt med motivasjon ♥ Ingrediensene i Anders sin motivasjonskurv var som følger:

  • 2 bokser Cola Zero (bildet er tatt etter at én er drukket opp)
  • 2 Corona (bildet er tatt etter at én er drukket opp)
  • 1 lime (for Corona, selvsagt)
  • 1 pose smash (salt og søtt i kombinasjon er uslåelig)
  • 1 boks ORO lakris (fordi Anders elsker lakris, og ORO sine er veldig gode)
  • 1 iskaffe (for noen ganger har man lyst på det)
  • 1 pose Tyrkisk Peber (sånt jeg ikke kan forstå, men Anders elsker)
  • 1 pose Supermiks (sånt jeg heller ikke forstår, men Anders' favoritt)
  • 1 pose chilinøtter (for det er lurt å spise noe som gir litt mer stabilt blodsukker også)
  • 1 God morgen-yoghurt (spist opp da bildet ble tatt)
  • 1 kurv jordbær (spist opp 🙂 )

I tillegg skrev jeg et kort til ham om hvor flink han er og hvor mye han betyr - motivasjon i skriftlig form er også viktig 😉

Hvis du har en kjæreste, eller søsken, eller forelder, eller barn, eller venn som står oppi en slitsom innspurt: Jeg kan GARANTERE at det å komme og overraske på kontoret/der hun/han sitter og jobber med en sånn motivasjonskurv er en god idé! Du kan jo bare prøve å forestille deg selv, hvor glad du ville bli hvis noen gjorde det for deg - og virkelig viste at jeg tror på deg, og vet at du kommer deg igjennom dette ♥


Nå skal jeg en tur innom Joker og kjøpe med litt mat, som Anders har bedt om, så går turen rett til Blindern og kontoret hans. Han har vært der siden ca 8, tror jeg, og vi kommer nok til å bli der til midnatt. Resten av dagen skal Anders skrive, og jeg skal lese - #akademikerromantikk (eller noe 😛 )

2


Den siste tiden har det vært et ganske sterkt, negativt fokus på Oslo-skolen - noe som på alle mulige måter (i alle fall i min bok) er veldig fortståelig. Ytringsfrihet er viktig - også for lærere, og min personlige mening (som jeg vet jeg deler med mange) er at Malkenes-saken var stygg. Og la oss være ærlige: Det er jo rimelig ute på viddene at du skal føle seg krenket av at en lærer kjemper for at du som elev skal få en best mulig skolegang...

Når det er sagt, så syns jeg at det ofte blir et litt ensidig, negativt fokus på Oslo-skolen. Der jeg selv har et barn som nettopp har fullført 2. klasse. Med en fantastisk lærer. Aktivitetsskole jeg ikke finner noe å utsette på. Godt opplegg. Det er mye bra med Oslo-skolen ♥

Og så har du Oslo-skolen på sitt aller beste: Denne uken er det Sommerskole for alle elever (som vil), fra 1. til 10. klasse. En uke med KJEMPEopplegg innen feks matte, naturfag, engelsk, norsk, forskning (og masse mer), kombinert med én times svømmeopplæring hver dag. Dette er helt gratis, og etter det jeg har opplevd så langt; tipp topp organisert, på alle mulige måter!

Alexandra er påmeldt kurset Moro med måling, som er matte og svømming i skjønn forening. De skal lage katapult og skyte popcorn (hvor langt kommer de?), lære om lengde, areal og volum, lage såpebobler, dra til Frognerparken, og måle hvor mange bøtter vann det går på et basseng, blant annet... Pluss en times svømming midt på dagen, altså ♥ Gjett hvem som måtte stoppe på vei hjem i dag, for å måle lengden på en basketbane, for så å måle hvor lang tid det tok å "rulleskoe" seg over.

Nå er det vel ikke Astrid Søgnen sin fortjeneste at været er nydelig denne uken, men Sommerskolen 2018 blir jo ikke akkurat noe dårligere av at solen skinner, da 😉


Bortsett fra at Alexandra er på sommerskole denne uken så er hovedplanen at Anders skal skrive ferdig doktoravhandlingen sin. Det er jo ikke akkurat min plan, men jeg blir forholdsvis påvirket av den innspurten han er i nå, jeg også. Han er superflink, da, og har heldigvis den evnen til å bare stenge ute hele verden, og grave seg ned i sin egne lese artikler og skrive- verden. Dette er noe jeg både er glad for, og "hater", på samme tid (han blir jo helt borte, og jeg savner å ha han tilstede) ♥

Ellers er det lunsj og presentasjon hos Egmont på fredag, så jeg må forberede meg til det (jeg er jo ny, så da blir jeg jo litt ekstra spent), og jeg må rydde ferdig i kategorier her på bloggen, sånn at jeg blir klar til å flytte over til blogg.no (jeg har nå gått fra 200 kategorier til 59 - og bør vel ned til 30 før jeg kan si meg fornøyd). På fredag skal vi omsider ha vaskehjelp igjen, og det blir vel meg som står for den ryddingen som må gjøres i forkant, denne gangen...


Akkurat nå er det mail som står for tur. Det er kanskje standard, og en veldig kjedelig ting å snakke om, men jeg ligger laaangt bak med mail (hat), og må rett og slett bare bli sittende oppe i kveld til det er i boks. I så måte kan jeg jo si det er flaks at Anders er ute og jobber, for jeg klarer ikke å bestemme meg for å jobbe hjemme sånn på kvelden, hvis han er her 🙂

 

Håper du nyter sommerkvelden. Selv har jeg i skrivende stund flyttet "kontoret" ut på terassen, og det hjelper jo godt på ♥

7

Hei dere! husker dere jeg nevnte at jeg endelig hadde fått skrevet ferdig, og sendt inn (!), kronikk til Dagbladet i går? Vel, nå er den på trykk 🙂 Det er en ganske personlig tekst, om oppturer og ikke minst nedturer på veien fra en drøm om å bli danser, til å fullføre PhD i fjor.

Den som er middels, eller kanskje langt under, som bruker «alt for mye» lipgloss og har platinablondt hår kan ende med å være «best» i morgen, og den som er «best» i dag, er kanskje ikke så spesiell i morgen. Fordi du ikke er definert av hvem du er i dag. Om du stryker på eksamen i dag, betyr ikke det at du er en fiasko. Det betyr kun akkurat dét: Du strøk på en eksamen. Det definerer deg ikke – husk på det!

Denne teksten startet som talen jeg holdt i human-etisk konfirmasjon i fjor vår, og så var planen at jeg skulle gjøre den om til kronikktekst sånn rett etter det. Det tok altså et år før jeg faktisk ble ferdig med den. Endelig 😀

Du kan lese hele teksten HER.


Ellers elsker jeg at dere gir meg innspill på bryllup; deler erfaringer med kjole og vigsler og blomster, og deler tanker rundt etternavn. Keep it coming ♥

Nå er det besøk at Lise og Joachim, skravling og vin på balkongen, og litt fiksing og ordning. Det er fint å ha gode venner som bor i nærheten, som stiller opp når man trenger litt hjelp. Håper du nyter solen, i dag også 🙂

 

 

8

God lille-lørdag supernovaer!

Etter veldig fin respons på gårsdagens innlegg om kjemikaliefrykt, og hva skolen lærte bort i mange år, fant jeg ut at i dag var det ingen ting som passet bedre enn en liten repost av det engelske innlegget I hate the word "natural" (rant) - nå på norsk 🙂


Jeg hater ordet naturlig.

Ja, det iriirterer meg faktisk ganske mye, hvordan folk kan argumentere med at siden det er naturlig så er det bedre for deg, og da også selvfølgelig hånd i hånd: unaturlig er dårlig for deg. (Og dette skjer hele tiden, med alt fra spis dette fra helsekosten det kan ikke være farlig når du er gravid for det er jo naturlig, til  se her er oppskrift på natrulig  ugressmiddel istdetefor det du får kjøpt på butikken - og når du spør ojm folk faktisk vet at dette er bedre/greit, så har de ikke svar, kun følelser.)

Vel, her er en liten liste med noen ting som er naturlige, og noen som er unaturlige (hvis vi egentlig kan lage et slikt skille):

1. Solen. Solen kan gjøre deg alvorlig solbrent, og den kan på sikt også gi deg (hud)kreft. Ingen av delene er spesielt bra for deg, men det er en 100% naturlig prosess.

2. Solkrem. Er vel på mange måter unaturlig, men hvis du skal være en stund ute i solen så er det ikke akkurat dumt å smøre seg godt.

3. Vann. Vann er naturlig, og veldig bra for deg hvis du drikker det (bare ikke for mye, du kan faktisk dø av en overdose vann. Rart det der med doser…). Vann er derimot ikke spesielt bra hvis du inhalerer det; og det kan du jo ha i bakhodet neste gang noen argumenterer mot sprøyting av mat på denne måten: Hvis det er farlig å puste det inn, så må det være farlig å spise det. Nei, det er altså ikke sånn det fungerer; vann er livsfarlig å puste inn, livsnødvendig å drikke – naturlig livsnødvendig og naturlig livsfarlig.

4. Briller. Særdeles unaturlig, men jeg syns de er en ganske god idé allikevel.

5. Radongass. 100% naturlig. Kommer fra uran og thorium i bakken. I «rette» doser kan denne forårsake lungekreft. Altså 100% naturlig lungekreft – for det er kanskje bedre enn unaturlig lungekreft? (Hva nå det skulle være)

6. Uran. Veldig naturlig, og dessuten et tungmetall, og litt radioaktivt. Ikke det første jeg ville foretrekke å spise.

7. Fly. Forholdsvis unaturlig for mennesker (selv om vi bare benytter oss av naturens lover for å få det til, da), men mange av oss gjør det ganske ofte allikevel, og vi syns stort sett fordelene utkonkurrerer ulempene.

8. Klor. Naturlig, og dødelig.

Denne listen kan selvsagt fortsette i det uendelige.

Da jeg var gravid så jeg denne typen argumentasjon ca hele tiden, men det er faktisk rett frem idiotisk, og potensielt farlig, å bruke "naturlig" som et argument for om noe er ufarlig eller ikke (og kanskje ekstra dumt når man er gravid, og skal være ekstra påpasselig :/ ).
Hvorfor  har så mange den ideen om at "naturlig" er bedre? O-faget må absolutt være med på å ta sin del av skylden, men jeg tror jo ikke at den ideen overhodet ikke hadde eksistert hvis det ikke var for at mer enn en million barn lærte det på skolen i sin tid... Men bare for å ha understreket det en gang til (for det kan og bør gjentas): Om noe er naturlig eller ikke forteller deg eksakt NULL om hvor farlig eller sunt akkurat det produktet er! 

Svømmevester - unaturlig 😉

 


I går anbefalte jeg veldig å lese hele kronikken til Svein Sjøberg, om O-fagssyndromet: Et skolefags vekst og fall, men i tilfelle ikke alle fulgte oppfordringen min tar jeg rett og slett og deler favorittsitatene mine fra teksten her, nå (og anbefaler fremdeles å lese hele teksten, og kanskje enda bedre; kapittelet som kronikken er en kortversjon av 😉 ). Les sitatene (eller hele kronikken, eller hele bokkapitlet), og bli skremt:

O-faget skulle omfatte både samfunnsfagene og naturfagene. Dette "integrerte" faget ble båret fram av gode intensjoner og progressive pedagogiske tanker: Man ønsket at skolen skulle være elevsentrert og ikke fagsentrert. Tilhengerne av fagoppdeling ble omtalt som fagidioter. Positivt ladde ord som "helhet og sammenheng" ble flittig brukt i debatten. "Skolen skal undervise elever, og ikke fag", ble det også sagt. Et annet argument for et integrert o-fag var at "i den virkelige verden finnes det ikke faggrenser." På et idé-plan er det lett å gi sin tilslutning til slike tanker. Men når disse vakre tankene ble omsatt til praksis gjennom lærebøker og skolens undervisning, skjedde noe helt annet.

 

De lærerne som skulle undervise i dette o-faget, hadde stort sett ingen real- eller naturfaglig bakgrunn, verken fra sin egen skolegang eller fra sin lærerutdanning. I en slik situasjon kom lærebøkene til å spille en stor rolle, kanskje større i naturfag enn i andre fag, fag som allmennlærerne hadde hatt i sin utdanning.

(Her vil jeg bare påpeke at jeg selv hadde en lærer i 5. og 6. klasse - Roar - som bevisst delte opp de forskjellige temaene i fysikk, biologi, samfunnsfag, osv. Jeg fant en av de gamle O-fagspermene mine fra 5. klasse for en stund siden, og der hadde jeg lørt om strøm, og lys og lysbrytning, og energi og vannkraft, og det sto altså under "Fysikk". Takk, Roar!)

Vi skaffet opplysninger om de i alt 25 forfatterne som var involvert, og fant ut at ingen (!) av dem hadde fagbakgrunn fra naturfag ut over sin egen skolegang. Likevel skrev de altså lærebøker der halvparten av lærestoffet skulle være biologi, fysikk og kjemi; tre fag de aldri hadde stiftet bekjentskap med.

Man skulle tro at faglige feil og fordommer ville bli stoppet av den statlige godkjenningsordningen for lærebøker som man da hadde? Der ble nye bøker gransket både faglig og pedagogisk før de ble tillatt brukt i skolen. Men de som kunne være granskere av bøkene måtte selv ha undervisningskompetanse for det aktuelle skoletrinnet, og det hadde bare allmennlærere. Dette gjorde at lektorer med realfaglig utdanning ikke kunne granske lærebøkene. Fagfolk fra universitetene var heller ikke kvalifisert.

Summen ble altså at lærebøkene var skrevet av folk uten fagbakgrunn, deretter godkjent at granskere uten fagbakgrunn, for så å bli brukt av lærere som med få unntak heller ikke hadde faglig bakgrunn.

Her er et fint, lite, knippe av "fakta" (alternative fakta?) fra de aller mest brukte O-fagsbøkene:

Det er jo ikke rart at realfag blir oppfattet som noe veldig rart og mystisk og ubegripelig når elektrisitet forklares som mangel på "noe" - altså, hva er det de mener, egentlig?!?

Men det var ikke bare de faglige feilene som preget disse bøkene. Teksten formidlet også et syn på vitenskapens og teknologiens rolle i samfunnet. Enkelte o-fagsbøker var preget av åpenlys fiendtlighet overfor vitenskap, teknologi og industri. Dette kom til uttrykk gjennom både tekst og bilder.

I korthet: den rene og urørte naturen var idealet. Der hersker fred og harmoni. Ingen ting er giftige, alle dyr er snille. Ingen spiser hverandre. Kjemiske stoffer finnes ikke, for "de er laget av mennesker på kunstig vis", som en lærebok skrev. Industri og teknologi ble framstilt som umenneskelig og destruktiv. Industrien produserer stort sett problemer, avfall og farlig røyk.


Ønsker alle en veldig fin kveld, forhåpentligvis med et litt mer nyansert bilde på teknologi, realfag, fysikk, ingeniører, industri, osv. Verden er ikke sort-hvitt, selv om det hadde vært veldig behagelig og enkelt dersom den var det ♥

2

Hei mandag og snøvær ♥ (Det hjertet er på ingen måte til snøværet, for snøen kan bare gå hjem og legge seg - gi meg våååår - men det er til dere, fine rosavitenskapsblogglesere!) Denne uken er det en skikkelig foredragsuke igjen (ja, i bold, faktisk); jeg skal holde en eller annen form for foredrag hver eneste dag fra mandag til fredag, så jeg får kjørt meg. Jeg tenkte derfor at det passer fint å fortsette med å svare på de spørsmålene jeg ofte svarer på i foredragene mine, som jeg begynte på i dette innlegget - da svarte jeg på spørsmålene Må man være smart? og Hvordan ikke bare gi opp?.

Forrige uke var forresten Anders syk - sengeliggende absolutt hele uken, så nå er jeg bare så utrolig nervøs for at jeg skal bli slått ut denne uken her. Det kan jeg bare ikke! Blir jeg syk nå så blir jeg nødt til å proppe meg med smertestillende/febernedsettende, og kjøre på allikevel - the show must go on, liksom! Forhåpentligvis har jeg klart meg igjennom årets influensasesong uten å bli smittet, da, og så tror jeg at neste år skal jeg ikke satse på flaks, men faktisk vaksinere meg. Jeg har virkelig bare ikke tid til å bli slått ut i 1-2 uker når jeg har forpliktelser overalt hele tiden 🙂

 

Anyways, over til denne ukens to spørsmål:

 

Hadde du gode karakterer på videregående?

Da jeg begynte å studere fysikk på UiO, høsten 2003, kom jeg rett fra videregående, der jeg hadde tatt full fordypning i matte, fysikk, og kjemi, og, ja, jeg hadde gode karakterer. Så kan jeg jo slutte å si noe mer der, men saken er at jeg er litt usikker på hvor mye de karakterene fra VGS har å si, og jeg vil derfor si litt mer:

For jeg vet ikke hvor mye det faktisk har å si, de karakteren man har fra videregående - ikke at jeg vil oppfordre til å ikke jobbe, men jeg har veldig tro på den greia med at når du ser at du trenger noe, og dermed blir motivert, så får du til nøyaktig det du vil/trenger å få til. Dessuten så er det noe med de som har toppkartakterer fra VGS, som kanskje ikke har blit SKIKKELIG utfordret på skolen, faktisk kan slite når de kommer på univeristetet fordi man for første gang i livet nettopp blir skikkelig utfordret - og det er også noe man trenger å trene seg på...

For meg så var det jo sånn at studiene absolutt ikke gikk slik jeg forventet; jeg startet ut som ganske middels, og derfra gikk det skikkelig nedoverbakke... I løpet av de 4 årene jeg holdt på med bachelorgraden (ja, jeg brukte ett år for mye på bachelorgraden) fikk jeg grovt oppsummert: 1 A, mest C, 1 E, og 5 F. 5 ganger har jeg altså strøket i et fag. Hva gjør man da? Du kan gi opp, eller gråte/rase fra deg, snu deg rundt, og rette opp i det som gikk dårlig forrige gang. Lær fra feilene dine! Det er lov (og sunt, tror jeg!) å streve 🙂

 

 

Er det vanskelig?

Ja, og nei. Skal du bli flink i noe så er det jo ikke lett, men sånn er det med ABSOLUTT ALT her i livet.

Det er dessuten ikke spesielt stas å "få til" noe alle får til - altså, hallo?!? folk ser jo på OL fordi det er noe bare veldig få får til. Så, ja, alt som er litt kult å få til er "vanskelig". Med anførselstegnene mener jeg at det krever arbeidsinnsats; skal du få til noe så må du jobbe, og trene. Tro ikke ETT ØYEBLIKK at matte er noe du bare kan, eller ikke - bare glem det, liksom (det gjelder selvsagt alle andre fag også - det er bare at matte har et sånt "rykte" om at noen bare kan det...vel, de folka kjenner ikke jeg i alle fall)! ♥♥♥


Håper dette var bitte litt oppklarende! Nå skal jeg forberede morgendagens foredrag for studenter på Høgskolen i Østfold, og så blir det tidlig kvelden, for vekkerklokken ringer klokken 5 her i morgen. Ønsker alle lesere en god uke 🙂

Hei dere ♥ Jeg driver og reiser rundt og holder foredrag på videregående om dagen, og jeg har lyst til å dele noe av det jeg snakker om med dere.

Det er jo noen ting folk alltid lurer på, som jeg prøver å svare på i foredragene mine, og jeg tenkte altså jeg skulle svare litt her på bloggen også (still gjerne flere spørsmål!). Jeg har lyst til å starte med to spørsmål nå i kveld, så får vi se hvilke andre ting dere lurer på... Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å gjennomføre en fast ukesspalte med spørsmål og svar, men siden det ikke er alt for lenge til søknadsfrist på studier og sånn, har jeg lyst til å prøve å svare litt på sånne spørsmål en stund fremover nå - og jeg prøøøøver på å gjøre det én gang i uken. Høres det ok ut? 🙂

 


Må man være smart (evt er du smart – hvordan kan jeg i det hele tatt gi et skikkelig svar på det? Seriøst, liksom ?!?)

Tja, hva vil det egentlig si å være smart? For meg virker det som om folk (elever, studenter, og andre) ofte blander sammen "smart" (er det en slags form for talent, eller?) med å være arbeidssom.

Men det er egentlig veldig gode nyheter!

For hvis det var sånn at enten så kan du det, eller så kan du det ikke, så er det jo ingen ting du kan gjøre med det selv. Men når noe handler om hva DU gjør, så betyr det at DU kan bestemme selv hvordan det skal gå. Så, nei, du må ikke være ”smart”, men du må gjøre noen smarte ting – jobbe hardt, gjøre en innsats. Er det ikke sånn med alt man skal bli litt flink til, egentlig? Altså, det er jo ikke spesielt stas å være flink til noe absolutt alle er flinke til...? Jeg er skikkelig flink til å gå, liksom - vel, det er omtrent alle andre også. Ikke akkurat noe å skryte veldig av, dét.

Og dette med arbeid og trening er jo litt rart, for når det kommer til realfag, og spesielt matematikk, så virker det som om ganske mange tenker at den kunnskapen kommer fra oven (eller noe). Samtidig så er det ingen som tror at feks Therese Johaug har blitt så god til å stå på ski helt av seg selv (og ingen tror egentlig at det er på grunn av Closterbol-salven heller) – hun har jobbet, målrettet, antatgeligvis. Ingen tror at Magnus Carlsen har fått til det han gjør i sjakk uten hardt arbeid, osv, osv.

Men av en eller annen merkelig grunn så er det litt sånn nei, altså, matte det bare kan du, eller så kan du det ikke.

 

Sånn er det altså ikke. DU kan selv velge om du skal være "smart". (Ja, det fins sikkert enkelte unntak med dyskalkuli og den slags, men det blir selvsagt en annen sak 🙂 )

når du har jobbet superhardt i veldig lang tid, og strøket mange ganger på veien, og det "logiske" ville være å slutte, men du gjør det ikke (noen ganger egentlig uvisst hvorfor), og til slutt disputerer du og blir doktor. #denfølelsen

Hvordan ikke bare gi opp?

Dette er et spørsmål jeg har fått mange ganger opp gjennom årene, fra studenter på alle nivåer, og elever i skolen. Jeg er ikke sikker på om jeg har vært så flink til å svare skikkelig når jeg får disse spørsmålene, og det er jeg lei meg for! Her vil jeg i alle fall si noe:

Noen ganger så må du bare ikke gi opp – dust svar, jeg vet, men sånn er det faktisk. Med "å bare ikke gi opp" tenker jeg på at du noen ganger rett og slett på gå på med krum nakke, selv om du egentlig ikke ser noen grunn til det: Litt som hvis du går gjennom et skikkelig snøvær og er våt og kald og hater livet ditt. Noen ganger funker det kanskje å se for seg varme, men like ofte er det bare, nettopp, å bøye nakken og gå på – gå med bestemte skritt i den retningen du skal. Det er sånn jeg har følt meg når jeg har hatt det tøffest opp igjennom. Jeg er i en snøstorm, og i snøstormen kan du ikke bare legge deg ned – du må fortsette!

Hvis du har et klart mål, eller idé om hva du skal med et fag, eller en eksamen, eller en grad, så er det jo helt supert hvis du kan bruke det som motivasjon. Men for min del har det vært mer sånn at når jeg kommer inn den dette er bare umulig, så er jeg på en måte beyond motivasjon, da er det snøstorm-bildet som må til. Og kanskje litt sånn hvis du først har kommet hit så kan du jo ikke gi opp.


I morgen skal jeg til Larvik, så da blir det tiiidlig opp, og tiiidlig i seng (når jeg er ferdig med å skrive nå så blir det kanskije noe kveldsmat, og så er det sovetid). Også "sees" vi selvsagt i morgen til Formelfredag ♥♥♥

 

1

Da er hverdagen virkelig i gang igjen! Skolen her i Oslo startet jo i går, så vi var på mange måter i gang da, men litt sånn feriefølelse var det allikevel. I dag har det gått i ett, og jeg har brukt mye av dagen på å forberede en introduksjonsworkshop om programmering. Jeg (vi) jobber med å finne de virkelig gode argumentene for hvorfor programmering hører hjemme i feks fysikk (ikke bare på Universitetet - her er det ingen som er uenig i at programmering hører hjemme, men også i videregående), og jeg har hatt flere, lange diskusjoner i dag (noen også med en viss frustrasjon - jeg er ikke så kjempegald i å føle at jeg ikke skjønner ting 😛 )

Vi kommer dit, men en utfording er å gjøre noe som man får til selv, og kjenner mestring i (jeg blir aldri så sint, oppgitt og rett frem lei meg som når jeg skal jobbe med datamaskinen og jeg ikke får til å gjøre det jeg vil), og samtidig komme fortest mulig dit at man får gjort noe som faktisk er nyttig... De beste eksemplene (så langt) krever litt mer enn at du kan få et program til å skrive ut "Hello world" eller legge sammen to tall.

Det som i alle fall er helt sikkert er at når man skal gjøre noe mange ganger blir datamaskinene et kraftig verktøy!

Jeg kom hjem fra jobb for ca en time siden, men Anders har en PhD å fullføre, så han er på Blindern fremdeles. Han driver visst og lærer som om krystallvekst sammen med Henrik; jeg var innom og sa ha det før jeg dro, og de var i full gang med å dekke mange tavler med lure(?) tanker 🙂

Nå har jeg akkurat har fått slengt meg ned i favorittkroken min, i en av de gule lenestolene - tror jeg skal sette meg med litt skriving nå...det er jo tross alt en av forsettene mine for dette året.

Hei dere ♥ Jeg må først starte dette innlegget med å innrømme at jeg tidligere har hatt et ganske "elitistisk" syn på skole og utdanning; hvis jeg skal sette det veldig på spissen, litt sånn vi må passe på de flinkeste, drit i "taperne" (dette er altså satt VELDIG på spissen, og jeg mener i alle fall ikke det på noen måte lenger!). Men, altså, sånn var det kansje litt før, og det har altså forandret seg på veien - spesielt gjennom at jeg var med i Ludvigsen-utvalget (som skulle se på hva Fremtidens skole skal handle om), og nå nettopp gjennom at jeg har vært med å lage utkast til Kjerneelementene i naturfaget.

Da jeg var med i Ludvigsen-utvalget modnet jeg veldig i synet mitt på skole og utdanning, og jeg fikk for første gang virkelig utfordret det "elitistiske" skolesynet. En ting jeg sitter igjen med er det at i et land som Norge, der vi feks ikke har religion til felles, så har vi en viktig felles identitet i det at alle (omtrent) har vært igjennom den samme skolen. Det er kanskje det eneste vi alle har til felles, og det tror jeg faktisk er ganske viktig for oss 🙂

I arbeidet med kjerneelementene nå i høst har jeg blitt utfordret (og utfordret andre 😉 ) på spørsmål som hva er poenget med faget, hvorfor trenger alle 60000 barn (som altså utgjør ett barnekull) å lære akkurat dette - er dette noe man trenger for å fungere godt i samfunnet, ta gode valg for seg selv og samfunnet/verden, for at alle skal ha like muligheter senere i livet? Ja, sosial bakgrunn/foreldres utdannelsesnivå har dessverre mye å si, også i Norge, men jeg syns i alle fall at skolen skal gjøre alt den kan for at bakgrunnen din skal ha minimalt å si for hvilke muligheter du får i livet, selv om det er vanskelig å få til - hvis vi ikke jobber for det så har vi jo bare gitt opp :/

Så til overskriften - "vi" skal ikke være arrogante: Poenget mitt er at alle de 60000 barna som blir puttet inn i 1. klasse hvert år, skal gå 10 år i obligatorisk skole, og da må det jo være en god grunn til at de skal lære det de skal, eller hva? Skolen bør jo liksom ikke bare være konstruert for å rangere mennesker... Det MÅ altså være et poeng med det vi skal lære på skolen! Hva VI (Akademia, feks) syns er vakkert og viktig, er egentlig ganske irrelevant - alle skal ikke lære noe (sett inn et eller annet tema) bare fordi det er dét vi jobber med.

Når jeg hører folk (og det gjør jeg) som i fullt alvor argumenterer for at vi skal lære noe på skolen fordi det er vakkert og vanskelig og dessuten så er det jo så stor mestring når man får til noe som er veldig vanskelig, OG vi vet at dette kanskje er noe som mange sliter med å lære, og dermed får et stempel på seg som idioter (fordi de ikke fikk til noe som de sukulle lære bare fordi "det er så fint" ), da kjenner jeg faktisk på at det vrenger seg inni meg. Jeg elsker akademia og all kunnskapen jeg får lov til å svømme rundt i her oppe på Blindern, men VI får faktisk ikke være så utrolig arrogante at vi (indirekte er med på å) definere(r) folk som idioter og tapere i samfunnet fordi de ikke får til noe VI syns er veldig fint og viktig, og som kanskje er supernyttig HVIS du feks skal studere fysikk eller matematikk (eller andre fag - jeg bare bruker fysikk og matematikk fordi det er de fagene jeg personlig kjenner best til)...:/ For det er jo faktisk sånn at det er en del ting som er VELDIG viktig for en fysiker å kunne, men som strengt tatt ikke er viktig å kunne for kanskje hvem som helst ellers (det betyr selvsagt ikke at ikke andre enn fysikere kan ha glede av det, men det burde kanskje ikke være det som definerer deg som vellykket som menneske eller ikke 😉 ).

Kort oppsummert: Det må være en grunn hvis du sier at dette skal faktisk absolutt alle lære!


#dagensrant sånn opp mot jul - mulig det er julestresset som gjør at lunta er kortere enn vanlig 😉

1

Helt ærlig: Nå er jeg sliten i hodet, og kjenner meg dessuten litt småstresset over alt som skal skje nå før jul (les: hovedsakelig i november, når Anders selvsagt er i California - igjen), men det er samtidig tusen tanker og ideer som farer rundt, og jeg har sittet her og notert og notert i ToDo-listen i nettleseren min så ingen tanker eller ideer skal gå tapt. For noen timer siden kom jeg hjem fra Soria Moria, og siste utdanningslederprogramsamling (puh, det ble et ganske langt ord). Jeg har lært masse, blitt bevisst på mange ting jeg aldri har skjenket en tanke tidligere (Feks noe så grunnleggende som at svaret på hva skiller et universitet fra en hvilken som helst annen forskningsinstitusjon? er STUDENTENE - UTDANNING. Uten studenter, intet universitet...), og møtt så mange fine og dyktige og interessante og dedikerte mennesker. Når disse fine, dyktige, interessante, dedikerte menneskene finner på å si ting som "oppe hos oss sier vi jo alltid bare look to MatNat når det gjelder utdanning", så må jeg inrømme at det kjennes godt!

Jeg har vært veldig stolt av å jobbe med forskning på UiO i mange år, og det er vel ikke akkurat noe jeg har lagt skjul på her på bloggen 😉 Men nå begynner jeg for alvor å se hvordan vi jobber med utdanning ved UiO, og spesielt mitt eget fakultet - MatNat i mitt ♥, og det gjør meg i alle fall ikke noe mindre stolt... Det at jeg får lov til å være med å lede et Senter for Fremragende Utdanning - jeg tror det begynner å demre for meg hvor kult det faktisk er, og hvor spennende de neste årene kommer til å bli! 

Og med akkurat de ordene tar jeg faktisk kvelden: Jeg er stolt over å jobbe med utdanningsledelse ved Universitetet i Oslo ♥ (Ok, da; jeg skal se Brennpunkt, tror jeg, før jeg lukker øynene 🙂 )


// dette bildet har ingen ting med resten av innlegget å gjøre, bortsett fra at jeg trengte en liten throw back til en fantastisk New York-tur i sommer (og jeg tror ingen kan nekte for at Alexandra er ganske gjennomført turistkul på dette bildet), etter å ha blitt våt og iskald da jeg gikk fra Soria Moria og til banen - det sluddet der oppe, for å si det sånn.