1

Åh, dette er altså såååå spennende! Som godeste (tidligere) kjernefysikerkollega Cecilie sa det: This is better than Christmas Eve!!! (Ja, hun hadde med tre utropstegn 😉 )

Husker dere årets Nobelpris, som handlet om gravitasjonsbølger? Vel, jeg har faktisk gått rundt med en liten plan for et innlegg som skulle handle om hva man kan bruke gravitasjonsbølger til, og nå har vi plutselig fått det ultimate eksempelet... Mandag ettermiddag ble det nemlig kjent at man har "sett" to nøytronstjerner som kræsjer, ved at man har sett gravitasjonsbølgene fra dette kræsjet (akkurat som at du kan se bølgene fra et stort skip, og man kan se at det er bølger som er fra akkurat et så og så stort skip, liksom).

Grunnen til at dette er stort er at endelig har man fått et klart bevis for for hvor og hvordan de tyngste grunnstoffene våre dannes: De siste 30 årene, ca, har man hatte en hypotese om at grunnstoffer som er tyngre enn jern (gull, feks, eller thorium, eller uran) lages når to nøytronstjerner kolliderer, men i lenge ble den hypotesen sett på som for usannsynlig. I løpet av de siste, kansje ti, årene har hypotesen om nøytronstjerner blitt sterkere og sterkere, men man har aldri sett at det har skjedd. Siden fysikk faktisk er et fag som handler om naturen og eksperimenter og observasjoner, så liker man jo helst å se ting, så det med nøytronstjernene har vært et stort spørsmål, og man har liksom hååååpet at man skulle få se det en dag. Og nå har altså dagen kommet ♥

Oppskriften på gull er enkel (sånn ingrediensmessig, i alle fall): Du trenger 79 protoner, og 118 nøytroner. Og selvsagt er utstyret veldig viktig her; for å for å få det til holder det ikke med noen vanlig stjerne, her må man på med noe skikkelig heftig, altså to nøytronstjerner som kræsjer sammen.

Når to nøytronstjerner kræsjer så bygges faktisk de tunge grunnstoffene med bare nøytroner først - litt som at du har bare hvite legoklosser også setter du dem sammen superfort, og mens du driver med det så blir fler og fler av dem til røde legoklosser, og til slutt så får du feks gull, med sine 79 protoner (røde legoklosser) og 118 nøytroner (hvite legoklosser). Måten nøytronene faktisk blir til proteoner skjer ved beta minus-henfall.

Karbonet i bildet over er superenkelt: Da trenger du bare 12 protoner og 12 nøytroner, og det kan lages i en helt vanlig stjerne, som solen vår (fineste solen, da ♥).

Så i vanskelighetsgrad vil jeg si at for gull - MEGET HØY, og karbon - MIDDELS til LAV.

Jeg syns jo denne oppdagelsen, eller observasjonen, er litt ekstra gøy siden dette var tema for prøveforelesningen min på disputasen, og der (en av) konklusjon(ene) var at de tyngste grunnstoffene antageligvis ikke lages i supernovaeksplosjoner (den gamle hypotesen), og at kolliderende nøytronstjer nå blir sett på som det mest sannsynlige fødestedet - men at man dessverre aldri hadde observert to nøytronstjerner som kræsjer... MEN NÅ HAR MAN ALTSÅ DET♥♥♥♥♥ (...og jeg slipper å føle meg dum over at jeg tok feil da jeg disputerte 😉 )

 

Med oppdagelsen av gravitasjosnbølger, altså årets nobelpris, hadde man et lite håp om at man skulle få se nøytronstjerner som kræsjet - hvis de fantes. Ofte tar sånt lang tid, men altså ikke denne gangen!


PS: Dette innlegget er på ingen måte en full forklaring av nøytronstjerner eller dannelse av tunge grunnstoffer, eller noenting, egentlig - still gjerne spørsmål hvis det er ting dere vil at jeg skal forklare nærmere ♥♥♥

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on Pinterest

1

Hei fine lesere. Har helgen vært fin? Det håper jeg! Her har det stort sett gått i ærender og jobbing - Anders har tydelig gått inn i en ny fase med doktorgraden nå (den skal jo være ferdig til sommeren, og tro meg; i en sånn sammenheng så kommer sommeren fort), og jeg skal i naturfags-kjerneelementsamling i morgen. Men. Dagen i går var en sånn nydelig høstdag, som gjør at jeg et lite øyeblikk kan forstå de som påstår at de liker høsten, og selv om jeg ikke var mye ute i går gjør det meg allikevel glad når værgudene viser seg fra sin hyggeligste side 🙂

(Tenk å få være så heldig å bo der midt i alle høstfargene, ved Akerselven...jeg er så heldig ♥)


Da jeg skrev om argumenter mot kjernekraft her forrige dagen fikk jeg ganske mye respons (gøy!) - blant annet en leser som skrev på Facebook:

På 70-tallet ble det hevdet at tilfeller av kreft økte med nærhet til atomkraftverkene i USA. Det er en forskjell på fysikere og biologer her. Fysikerene regner ut sine "små" tall, men biologene ser på levende organismer. Det er en grense for organismens evne til å reparere skader. Rose, har du noen data på dette, ferske , nye?

Her kunne man selvsagt skrevet en lang avhandling - dét skal jeg ikke, men jeg vil gjerne gi et kort svar til dette. I forrige innlegg skrev jeg bare at dosen man får fra et kjernekraftverk er liten, uten å sette dette noe i perspektiv. At jeg da får spørsmål på dette syns jeg er veldig naturlig, og bra ♥

Som jeg skrev i forrige innlegg så er det snakk om en ekstra stråledose hvert år på ca 0.0001 mSv (mSv er kort for millisievert som er vanlig måleenhet for stråledose fra radioaktivitet) som kommer fra kraftverket. Denne dosen er så ekstremt liten at den kan ikke være grunnen til at noen får kreft. For sammenlikning så får du en mye større stråledose hver gang du flyr (da har du mindre atmosfære som beskytter deg mot strålingen som kommer fra verdensrommet). På en langdistanseflytur (Oslo-New York, feks) får du typisk 0.07 mSv ekstra stråledose - altså en dose som er 700 ganger større enn den du fikk fra kraftverket, på bare EN flytur EN vei. Hvis det stemte at 0.0001 mSv ekstra fra å bo i nærheten av et kraftverk kunne gi ekstra sannsynlighet for kreft, bare tenkt da på hva man ville sett hos de som flyr mye...

Eller for å sammenlikne med den dosen man får når man tar et røntgenbilde hos tannlegen (noe de aller fleste gjør i alle fall en gang i året): Et vanlig røntgenbilde av tennene gir en ekstra stråledose på 0.005 mSv - altså 50 ganger mer. Ekstradosen på 0.0001 mSv er så å si null i denne sammenhengen...:)

Til spørsmålet om det stemmer at det har vært mer kreft:

Her er man inne på dette med korrelasjon og kausalitet: feks har man sett at det i Norge har vært noe økning i kreft hos de som bor i nærheten av høyspentledninger. Det som ofte skjer når man blir presentert for et sånt faktum er at vi gjerne ser en sammenheng: det må jo være på grunn av høyspentledningen at det er mer kreft der. Problemet er bare at vi har bare sett to ting som korrelerer, ikke hva som fører til hva. Når man begynner å undersøke dette skikkelig, så viser det seg at det er ikke det å bo i nærheten av en høyspentledningen som gir kreft, men det er i snitt folk med lavere sosioøkonomisk status som bor derm - en gruppe som i snitt har noe dårligere helse enn de med høyere sosioøkonomisk status. Høyspentledningen er helt uskyldig i denne sammenhengen.

Nå vet jeg ikke om det i det hele tatt stemmer at det har vært økning av kreft i nærheten av kjernekraftverk i USA. Men hvis det er tilfelle vil jeg gjette på at det er samme type effekt man ser der: At dette er et utslag av sosioøkonomisk status, og derfor korrelerer eventuelt det å bo i nærheten av et kjernekraftverk med økning i kreft.

Jeg har altså ikke data på dette, men håper svaret allikevel er tilfredsstillende ♥

 

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on Pinterest

2

Hei, og god fredag! Dere, denne ukens formel er superenkel: Jeg er egentlig vanligvis motstander av å komme med påstander om at noe er enkelt, men med akkurat denne er det sant. Superenkel, men også superviktig - det handler om temperatur.

Når man skal regne ut forskjellige ting der man skal putte inn temperatur (feks i termofysikk) så må man bruke denne formelen først, ellers blir alt bare feil... Er dere klare? Her kommer oppskriften:

- oppskrift -

 

- hva det betyr - 

T er temperatur, som altså ikke lenger er grader celsius, sånn som vi er vant med, men Kelvin (mer: IKKE grader Kelvin, bare Kelvin 🙂 ). C er den temperaturen du har målt, sånn vanlig i grader celsius, og 273.15 er tallet 273.15.

 

- fremgangsmåte -

Formelen forteller hvordan du går fra temperatur målt i grader celsius til Kelvin, og man tar rett og slett den temperaturen du har målt og legger til 273.15 - enklere enn det kan det vel ikke bli?

For eksempel: Hvis det er null grader (celsius) er dette det samme som 0+273.15=273.15 Kelvin.  Eller hvis temperaturen er -273.15 grader (celsius) blir det -273.15+273.15=0 Kelvin.

0 Kelvin er så langt ned man kommer, og det er det som kalles det absolutte nullpunkt. Negativ temperatur fins altså egentlig ikke, selv om vi snakker om minusgrader til vanlig. Når man kommer ned til 0 Kelvin slutter atomene å bevege seg; alt står bare stille (eller, altså, elektronene kan ikke stå stille, på grunn av Pauli-prinsippet, som man lærer om i kvantemekanikk - så heeeelt stille står ikke ting) 🙂


 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on Pinterest

1

Hei verden ♥

I dag har jeg avsluttet undervisningen jeg har gitt i Nukleær Teknologi, og det skjedde med brask og bram og debatt 🙂 Det var utrolig gøy, og studentene var så flinke, og jeg kjente jeg ble skikkelig stolt av dem ♥ De kom dessuten opp med flere svar på vanlige innvendinger, som jeg ikke har tenkt over før, og det syns jeg var så inmari gøy å se!

De hadde fått litt forskjellige synspunkter på kjernekraft som de skulle sette seg inn i på forhånd, og i dag skulle de altså debattere seg i mellom. Jeg prøvde meg som debattleder (vi har aldri prøvd å kjøre debatt i undervinsingssammenheng før, så det får vi sikkert til – fritt etter min heltinne, Pippi Langstrømpe), og i min forberedelse til dette satte jeg sammen en liste med åtte vanlige argumenter mot kjernekraft. Disse må jeg selvsagt dele med dere her, med noen veldig korte tilsvar:

 

1 ♥ Kjernekraft er farlig

Kjernekraft er en av de aller tryggeste måtene å produsere energi på. I feks USA (som har en betydelig andel av verdens kjernekraftverk) har ingen privatpersoner noensinne blitt drept eller skadet på grunn av kjernekraft, i løpet av hele den 50 årige historien til sivil kjernekraft.

Det er tryggere å jobbe i et kjernekraftverk enn på et kontor.

2 ♥ Et kjernekraftverk kan eksplodere sånn som en atombombe

Det er fysisk umulig for reaktoren i et kjernekraftverk å eksplodere sånn som en atombombe (“atomeksplosjon”) – nei, Tsjernobyl var ikke en atomeksplosjon, det var “bare” en dampeksplosjon (som forsåvidt forteller noe om hvor heftig det at vann går over i gassform kan være…).

Atomvåpen er konstruert på en spesiell måte, og har veldig mye mer spaltbart materiale (MYE høyere anrikning) enn et kjernekraftverk, så det kan heller ikke skje ved et uhell at kjernekraftverket plutselig blir som en atombombe.

3 ♥ Kjernekraftverk slipper ut farlig(e mengder) stråling

Nei. Utslippene av stråling fra et kjernekraftverk er veldig små. Hvis man bor innenfor en 75 km radius til et kjernekraftverk vil du i gjennomsnitt få en ekstra stråledose hvert år på ca 0.0001 mSv som kommer fra kraftverket. For å sammenlikne så får den gjennomsnittlige nordmannen ca 4/4.5 mSv hvert år fra andre kilder (størstedelen er den såkalte naturlige bakgrunnsstrålingen).

4 ♥ Kjernekraft fører til (spredning av) kjernevåpen

Dette er en sånn type påstand det er vanskelig å si sikkert hva som er svaret, men et par ting er sikkert:

  1. Land som feks Nord-Korea har klart å skaffe seg atomvåpen helt uten noen som helst hjelp eller støtte – de har ikke kjernevaåpen i dag fordi de fikk hjelp til å starte en sivil kjerneindustri som så ble til en våpenindustri
  2. Kjernekraft er dessuten den beste måten å ufarliggjøre de våpnene som allerede eksisterer (hvis det er ønske om det, da, selvfølgelig); de består nemlig av helt fantastisk spaltbart material som er helt nydelig å bruke som brensel i et kjernekraftverk – og dermed gi oss den elektrisitetetn vi så gjerne vil ha

For land som har skrevet under på ikke-spredningsavtalen så er det ekstremt strengt og kontrollert, nettopp for å unngå spredning av kjernefysiske våpen.

5 ♥ Et kjernekraftverk produserer store mengder avfall

Denne er jo litt gøy å ta tak i… For det er faktisk ganske så motsatt: Kjernekraft produserer veldig SMÅ mengder avfall sammenliknet med andre energikilder.

Hvis man feks ser på alt brukt brensel som er produsert i alle kanadiske kjernekraftverk i løpet av de siste 50 årene så fyller disse 6 NHL hockey-baner (!)  En stor mengde av dette avfallet kan dessuten gjenvinnes, slik at den totale mengden avfall vil gå fra liten til bitteliten.

Dessuten, i motsetning til avfallet som produseres fra fossilt brensel, som bare slippes rett ut i luften, så blir avfallet fra kjernekraft tatt veldig godt hånd om. 

6 ♥ Kjernekraft er i ferd med å fases ut uansett

Dette er faktisk på ingen måte sant. Det er over 400 reaktorer i verden i dag, og ca 60 stykker er i ferd med å bygges.

Men hvis man ser på tallene for andelen elektrisitet som kommer fra kjernekraft så har den gått ned de siste årene. Dette er ikke fordi det blir færre kjernekraftverk, men fordi det totalt sett i verden produseres mer elektrisitet, og økningen er større for andre måter å produsere energi på enn kjernekraft (feks kull...). Så andelen går ned, men i absolutte tall er det en økning. 

 

7 ♥ Kjernekraft kan ikke gjøre noe for avhengigheten av olje

Allerede i dag driver strøm produsert fra kjernekraft både elektriske tog, t-baner og biler. Kjernekraft har også vært brukt (og brukes i dag) i store båter - atomdrevne hangarskip og ubåter (disse drives direkte av en reaktor i båte, og ikke indirekte fra strøm 🙂 ). Denne typen bruk av kjernekraft kan (og bør?) selvsagt utvides.

Så, jo, kjernekraft kan absolutt gjøre noe med avhengigheten av olje 😉

 

8 ♥ Kjernekraft er dårlig for miljøet

Kjernekraftverk har ingen utslipp av drivhusgasser direkte, altså fra når de produserer kraft. Hvis man ser på hele livsløpet til en reaktor (tar med det som slippes ut når man produserer betong, bygger reaktoren, dekommisjonering av kraftverket osv), så er utslippene av drivhusgasser ca de samme som det man får fra fornybare kilder som for eksempel vind- og solkraft.

 

(Fantastisk sitat jeg skulle ønske jeg kunne ta æren for selv, men det er nok David McKay som er mannen bak dette - sååå sant!)

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on Pinterest

2

 

I kveld vil jeg bare raskt dele noen highlights fra en lapp jeg har hengende godt synlig (ved siden av speilet mitt - haha) på kontoret. Alle kan tydeligvis gjøre noen dummer vurderinger, men jeg tror jeg selv konkluderer med å prøve å ikke bruke ordene  aldri eller alltid når jeg skal prøve å si noe om fremtiden...

 

De finnes absolutt ingen grunn for en privatperson å ha en datamaskin hjemme. (Ken Olson, adm. dir. Digital Equipment Corporation, 1977)

Maskiner som er tyngre enn luft vil aldri kunne fly. (Lord Kelvin, president Royal Society, 1895)

Jeg kan se for meg et totalt verdensmarked for kanskje fem datamaskiner. (Styreformann i IBM, Thomas Watson, 1943)

Abonnementsmodellen for musikk er konkurs. (Steve Jobs, 2003)

Ingen vil noensinne trenge mer enn 637 kb minne i en datamaskin. (Bill Gates, 1981)

Det vil aldri bli bygget et større fly. (En ingeniør under presentasjonen av Boeing 247 - et fly som tok ti passasjerer)

Det finnes nesten ingen sjanse for at satelitter kan bli brukt for å gi bedre TV-signaler i USA. (FCC-kommisjonær T. Craven, 1961)

Men, hva skal vi bruke det til? (IBM-sjef Robert Lloyd, om mikroprosessorer, 1968)

Aksjer har nådd et permanent høyt nivå. (Irving Fisher, professor i økonomi ved Yale, 1929)

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on Pinterest

2

Ukens formel er egentlig ikke en ny formel, men endelig kan vi sette sammen ting fra tidligere innlegg, og løse praktiske problemer 🙂 Praktiske problemer av den typen du får når du skal være veldig lenge på et romskip, altså i vektløs tilstand. Med andre ord; ikke ting som er problemer for de fleste av oss...;)

I dette innlegget står det om Newtons andre lov, som kort fortalt sier at \(F = m\cdot a\), og i innlegget fra forrige ukes formel står det om sentripetalakselerasjon - altså den akselerasjonen man har når man kjører rundt og rundt i en sirkel: \(a = \frac{v^2}{r}\).

Sentripetalakselerasjon er nettopp det som gjør at vannet presses ut av klærne under sentrifugeringen i en vaskemaskinen. Trommelen snurrer rundt og de våte klærne går i sirkelbane inni maskinen. Det er små hull som gjør at vannet får lov til å renne ut mens klærne forblir på innsiden. Vått tøy minus vann er lik mindre vått tøy 🙂

I innlegget om Newtons andre lov skrev jeg om tyngdekraft. Hvis vi setter sammen idéen om sentrifugen med det vi vet om tyngdekraften på jorden har vi alt vi trenger for å finne ut hva slags romskip vi må ha for å lage "kunstig tyngdekraft" for astronauter i vektløs tilstand enten i bane rundt jorden eller kanskje på vei til Mars. Løsningen er nemlig at romskipet må ha en snurrende del sånn som dette:

Romskipet kan være formet som mye rart, men det viktige å få med seg her er den store donut'en (den er jo en slags sirkel med radius r). Hvis romskipet er vektløst vil en person som står inni kjenne at han/hun blir dyttet utover når det snurrer (tenk på tekoppen-karusellen 😉 ).

Vi kan nå kombinere de to formlene til å finne sammenhengen mellom radius på romskipet og farten det må snurre med for at en person inni opplever å bli dyttet mot gulvet akkurat like hardt som jorden drar deg ned mot gulvet. Vi starter med selve formelen

- oppskrift -

 

 

- hvorfor det blir sånn/forklaring -

Forklaringen kommer her (du kan gjerne hoppe over, hvis du ikke vil vite hvordan det er sånn, og gå rett ned til hva det betyr):

Newtons annen lov sier altså at \(F=m\cdot a\), og her på jorden er a (det som kalles tyngdeakselerasjonen) 9.81\(\frac{m}{s^2}\), så derfor blir tyngdekraften \(F=m\cdot 9.81\). Når du kjører i en sirkel så er \(a=\frac{v^2}{r}\), og siden du har en akselerasjon (som ikke er null), så blir den kraften du blir presset utover med \(F=m\cdot\frac{v^2}{r}\) (her starter man også med Newtons annen, og setter man inn \(\frac{v^2}{r}\) der det står a 🙂 )

Da har vi to forskjellige likninger som forteller om kraft: 1) \(F=m\cdot 9.81\), og 2) \(F=m\cdot \frac{v^2}{r}\). Poenget er at når vi er i det snurrende romskipet så vil vi at den kraften vi blir presset utover med skal være lik den tyngdekraften vi kjenner her på jorden, og derfor sier vi at \(F=m\cdot 9.81\) på en måte er fasiten - det er det vi må få på vestre siden av likhetstegnet i likning 2). Dermed blir det seende sånn ut: \(m\cdot 9.81=m\cdot \frac{v^2}{r}\). m er den samme på begge sider av likhetstegnet, så den kan vi bare ta bort (og det er jo litt heldig, for ellers ville det vært sånn at alle astronauter måtte hatt akkurat samme masse for at dette skulle funke, men heldigvis så er denne kraften uavhengig av massen din, eller det vi ofte kaller for vekt, da 😉 ). Så da ser det slik ut: \(9.81=\frac{v^2}{r}\), og fra denne får vi likningen over ♥

 

- hva det betyr -

 

Et romskip som i bildet øverst har en eller annen radius, og da kan vi bruke formelen for å finne ut akkurat hvor fort det må snurre for å få lik tyngdekraft som på jorden!

v er hastighet ("fart"), r er radiusen i den sirkelen du beveger deg i (radiusen til romskipet), og 9.81 er 9.81\(\frac{m}{s^2}\), eller det som kalles tyngdeakselerasjon som er det som gjelder her på jorden (ja, vi har faktisk hele tiden en akselerasjon ned mot bakken). Som alltid så må man måle hastigheten i m/s, og radius (eller en hvilken som helst avstand) i meter - ellers blir det bare krøll 😉

- fremgangsmåte -

Hvis vi har et romskip som har radius 100 meter (det er jo et ganske stort romskip, men fint tall å regne med). Da kan vi bruke formelen med én gang for å finne farten:\(v = \sqrt{r\cdot 9.81} = \sqrt{100 \cdot 9.81} = \sqrt{981} = \sqrt{981} = 31 \frac{m}{s}.\)

Det er jo egentlig ganske fort (111 km/t), men så var det jo et ganske stort romskip også. Å ha et stort romskip er viktig fordi et menneske er omtrent 2 meter, og vi vil jo ikke at føttene og hodet skal ha veldig forskjellig akselerasjon, så vi vil at menneskehøyden er liten sammenliknet med radien på sirkelen. Det kan jo hende et romskip som har halvparten så stor radius er greit nok, og da vil vi få farten

\(v = \sqrt{r\cdot 9.81} = \sqrt{50 \cdot 9.81} = \sqrt{490.5} = \sqrt{490.5} = 22.15\frac{m}{s}\), en god del lavere fart, men mer enn halvparten! Denne farten ser vi at stemmer fra grafen under. Hver rosa prikk i grafen viser hva farten må være ved forskjellige radiuser.

 

Men hvor fort må den snurre da? Da tenker jeg på antall omdreininger (bedre kjent som RPM, revolutions per minute), slik vaskemaskiner og bilmotorer ofte oppgir. Hvis du står i romskipet vil du jo i løpet av en hel runde bevege deg akkurat like mye som omkretsen på sirkelen. Omkretsen har formelen \(O = 2\pi r\), så i det første eksempelet er omkretsen

\(O = 2\pi r = 2\pi 100 = 2\cdot 3.14\cdot 100 = 628 m\). Når vi har farten 31 meter per sekund vil det jo ta \(\frac{628}{31} = 20\) sekunder å bevege seg en hel runde. På et helt minutt får vi 3 runder, altså 3 omdreininger i minuttet. For det litt mindre romskipet blir omkretsen \(O = 2\pi r = 2\pi 50 = 2\cdot 3.14\cdot 50 = 314 m\). Antall sekunder per omdreining blir da \(\frac{314}{22.15} = 14.18\), så omdreininger i minuttet blir \(60/14.18 = 4.23\), mer enn for det store romskipet.

Sånn helt til slutt, fordi det er en fin avslutning på formelfredag, og uken sånn generelt: En vaskemaskin, hvor fort må den snurre for å få nøyaktig 9.81 \(\frac{m}{s^2}\) akselerasjon? Skriv svaret i kommentarfeltet her eller på Facebook, eller send meg en snap, eller hva som helst ♥

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on Pinterest

Så hadde vi plutselig flyttet! På fredag overtok vi den nye leiligheten, og på lørdag kom snille Tom André og Katarina og hjalp oss å flytte det vi fikk tid og plass til i en vanlig stasjonsvogn (som faktisk er overraskende masse), og siden da har Lilleborg vært stedet 🙂 Alt er selvsagt ganske kaos; vi har ca ingen møbler her, og det meste av ting er pakket ned i esker - men vi har fått på plass det vi trenger for å fungere i hverdagen.

En liten utfordring er dog hodet; jeg merker at jeg ikke er helt "der", og dessuten kjenner jeg meg ganske trøtt og sliten selv om jeg har fått flere timer søvn enn på lenge (og når jeg snakker om søvn: Jeg ELSKER ♥ å endelig ha et eget soverom!). En konsekvens av dette er blant annet at jeg helt har glemt å svare på ting som den superhyggelige invitasjonen jeg fikk for å komme å snakke på Nordic Symposium on Nuclear Technology i Stockholm i november, der de ba om rask tilbakemelding på om jeg kunne eller ikke. La meg bare si det sånn: FLAUT! Nå har jeg forhåpentligvis fått rettet opp i det, da, og de fleste har heldigvis en viss forståelse for at hodet ikke er helt på plass når man står midt oppi kjøp og salg av leilighet.

Det er selvsagt ikke bare møbler og ting som ikke er skikkelig på plass, men også mat. Så på mandag var det bare å sette seg ned å kjøpe ca hele "Standard"-listen min hos Kolonial (kolonial.no). Det er listen jeg har lagret som inneholder alle ting vi trenger; fra vaskemiddel til øyemakeupfjerner til pålegg. Nå sitter vi og venter på levering, slik at skap, kjøleskap, og ikke minst fryser kan fylles opp.

Og vi pleier virkelig å fylle opp alt vi kan annenhver onsdag: På listen står det blant annet hermetiske tomater, kokosmelk, frossen laks, purre, sopp, kylling... Fellesnevneren for disse er at dette er mat som kan holde seg godt i de to ukene til neste Kolonial-levering. I alle fall når jeg sier at jeg skal bruke resten av kvelden i kveld på å skjære opp blant annet seks purre, tre bokser sjaminjong, og en kilo kyllingfilet, som fordeles i små zip lock-poser som skal rett i fryseren. Da holder maten, pluss at den er raskt klar for bruk i en hektisk hverdag. #Goals å både spise sunt, billig, og ha maten raskt klar 😉


Under er en liten collage fra den aller første kvelden vår her: Bobler i glasset, og heldigvis én panne som virker nå som vi plutselig har induksjonsovn. Det ble en enkel og god thai-inspirert gryte - 100% fortreffelig der den ble fortært sittende på puter på gulvet ♥

 


PS: Jeg var litt upresis i gårdagens innlegg om oppdagelsen av gravitasjonsbølger, forresten: Jeg skrev at de ble sett for første gang i fjor, men det korrekte er at de ble sett for første gang for ganske nøyaktig to år siden (høsten 2015), og annonsert tidlig i 2016. Tusen takk til leseren som påpekte slurvet - rett skal tross alt være rett 😉

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on Pinterest

Tidligere i dag kunne man følge live-sendingen fra Det Kungliga Vetenskapsakademien i Stocholm, da de annonserte årets Nobelprisvinner i fysikk (og det gjorde jeg, selvsagt 😀 ). Prisen gikk til Kip Thorne, Barry C. Barish, og Rainer Weiss, som oppdaget gravitasjonsbølger ♥

Eller, "oppdaget" blir kanskje ikke egentlig riktig å si...(?) De har arbeidet med dette feltet i mange år, og i fjor så de gravitasjonsbølger med et eksperiment (LIGO-eksperimentet). Det var jo Einstein som sa at gravitasjonsbølger må finnes (i 1916), og så fikk de som så spor fra gravitasjonbølger (de så gravitasjonsbølger indirekte) Nobelprisen i 1993 - men i fjor så man altså gravitasjonsbølger direkte med LIGO-eksperimentet.

 

Jeg kan jo ikke akkurat påstå at jeg er supersjokkert over at årets Noblepris gikk denne veien, da, for det at vi endelig kan se gravitasjonsbølger eksperimentelt er superkult ♥ (Og selv om strengt tatt ingen tviler på Einstein, så ble dette enda en bekreftelse på den generelle relativitetsteorien - det er aldri dumt 😉 )

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on Pinterest

Denne uken er det ikke akkurat en formel, men mer kanskje en slags forklaring av noe som kanskje virker litt rart, nemlig akselerasjon. Akselerasjon er en del av blant annet Newtons andre lov. Den har enheten \(m/s^2\) som vi leser som meter per sekund i annen  - som betyr meter per sekund per sekund, egentlig. Dette kan kanskje være litt forvirrende, men det er absolutt en god grunn til at det nettopp er per sekund i annen (altså per sekund per sekund), og det skal jeg prøve å forklare nå! For å forstå hva denne enheten er kan vi begynne å tenke på hva fart egentlig er. En naturlig situasjon der fart er viktig er for eksempel på en løpebane.

Hvis du står akkurat der du startet står du 0 meter fra der du startet (d'oh 😛 ). Hvis du nå begynner å løpe med null fart flytter du ikke på deg. Du står på akkurat samme sted hele tiden. Hvis du har fart vil du forandre hvor du er. Så fart er endring av posisjon (forandring av der du er).

Enheten til fart er m/s (meter per sekund), noe som gir mening fordi det forteller deg hvor mange meter du flytter deg hvert sekund. Hvis du stod der du startet (0 meter) og etter 10 sekunder står 10 meter unna, så har du gjennomsnittlig hatt farten 1 meter per sekund. Går du med farten 1 meter per sekund vil du i løpet av 10 sekunder ha gått nettopp 10 meter. Skriver vi dette opp matematisk kan vi skrive

\(\text{Fart} = \frac{ \text{Endring i posisjon} }{ \text{Tid} } = \frac{ (10 - 0)   \ \text{meter} }{ 10 \ \text{sekunder} } = 1 \frac{ \text{meter} }{ \text{sekund} }\)

 

Så hva er da egentlig akselerasjon?

Jo, akselerasjon er egentlig ikke noe mer mystisk enn endring av fart. På samme måte som at fart sier hvor mye [enheten til posisjon] endrer seg per sekund ([meter] per sekund, eller m/s) noe om endringen av posisjon, så sier akselerasjon hvor mye [enheten til fart] endrer seg per sekund, altså [enheten til fart] / s, eller [m/s] / s. Man kan lese dette som meter per sekund (fart) per sekund. Og da slår man ofte sammen de to per sekund så det blir per sekund i annen.

Et eksempel der vi kanskje har intuisjon om akselerasjon kan være når vi sitter i bil. Hvis vi sitter i en Tesla og står i ro (farten er lik 0 meter per sekund), og har en av de dyre Tesla'ene, så oppgir de at du kan akselerere fra 0 km/t til 100 km/t (ca 28 m/s) på 2.6 sekunder. Så endringen av fart er (28 - 0) m/s, og tiden er 2.6 sekunder. Setter vi det inn i liknende formel som vi hadde over blir det

\(\text{Akselerasjon} = \frac{ \text{Endring av fart} }{ \text{Tid} } = \frac{ (28-0)\ \text{meter per sekund} }{ 2.6 \ \text{sekunder} } = \frac{28}{2.6} \frac{ \text{meter per sekund} }{ \text{sekund} } = 10.77 m/s^2 \).

 

Akselerasjon er altså endring av fart, eller for å være helt korrekt så er det endring av hastighet. Man skulle kanskje tro at dette er bare tullepirk, men det er det faktisk ikke, fordi fart er liksom bare hvor fort det går (i en eller annen retning), mens hastighet også sier noe om at man beveger seg i en spesifikk retning. Dette er jo litt viktig når man for eksempel flyr. Hvis man skal til USA holder det ikke at man flyr i 1000 km/t hvis man flyr rett syd, liksom.

Det betyr også noe når man skal se på hva som skjer hvis man kjører i sirkel. Hvis man skal kjøre i en sirkel skal man alltid være like langt vekk fra midten. Det går an å ha lik fart hele tiden, men da må man hele tiden forandre hastigheten, fordi i en sirkel går det aldri rett frem - banen bøyer seg jo hele tiden. Når hastigheten forandrer seg betyr det at det er en akselerasjon der. For sirkelbanen kalles denne sentripetalakselerasjon. Og nå kommer det jeg ikke er så veldig glad i - jeg skal nemlig bare oppgi formelen for sentripetalakselerasjon uten noe mer forklaring, eller utledning, da:

\(a=\frac{v^2}{r}\)

 

Grunnen til det er at for å komme frem til denne formelen så trenger man litt mer matte enn det alle har hatt i skolen som er obligatorisk (man trenger vektorregning).

Forklaringen på symbolene er at a selvfølgelig er akselerasjon, v er hastighet, og siden det er \(v^2\) så er det hastighet ganget med seg selv, og r er radiusen i sirkelen (avstanden fra sentrum av sirkelen til der du er). Så hvis du f. eks. kjører i en sirkel med 20 m/s (72 km/t), og denne banen har en radius på 100 meter så blir sentripetalakselerasjonen

\(\frac{(20 m/s)\cdot(20 m/s)}{100 m} = \frac{400 \frac{m^2}{s^2}}{100 m} = 4 \frac{m}{s^2}\)

 

Et triks jeg pleier å bruke er å sjekke om enheten blir riktige til slutt, og her ser vi at det blir riktig fordi vi fikk \(\frac{m}{s^2}\).

Det høres kanskje litt rart ut at man kan kjøre med en helt jevn fart rundt i sirkelen, og allikevel så har man en akselerasjon, men det er jo fordi du endrer hastigheten din til å peke i en annen retning. Det er er derfor du kjenner at du liksom blir dyttet utover når man svinger med bilen. Det er også derfor sentrifugering i vaskemaskinen virker, fordi klærne (og vannet i klærne) snurrer kjempefort rundt i sirkelbane og blir dyttet inn mot kanten. Det er da små hull som gjør at vannet sklir gjennom og ut, mens klærne blir litt tørrere hele tiden.

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on Pinterest

I dag er den nøyaktig 6 måneder siden disputas, og endelig føler jeg meg som om jeg er sånn ca i water igjen (tror jeg). Med det mener jeg at jeg ikke føler meg tom og sliten og lei sånn ca hele tiden, og at jeg nå kan pushe på og jobbe når det trengs 🙂

Søvnbehovet det siste halvåret har jo vært helt merkelig (les: stort!); i sommer la jeg meg til den vanen å sove et par timer på ettermiddagen for å kunne være oppe og sosial på kvelden. Selv med denne ettermiddagsluren var dødstrøtt om "morgenen". Dette ekstra søvnbehovet varte mye lenger enn jeg trodde det skulle - jeg var sikker på at etter en litt lang påskeferie kom jeg til å være ship shape igjen, men det har altså tatt et halvt år. Nå er det godt å være seg selv igjen!

 

Siden jeg har hatt graden i et halvt år nå, og fått diplom av rektor, og det ikke ser ut som om noen skal komme å si haha, kødda, du har ingen PhD allikevel (mitt mareritt), så er det vel egentlig på tide at diverse profiler blir oppdatert..? Da jeg snakket på Kvinnehopp-konferansen til Forsvarets høyskole oppdaget jeg blant annet at jeg fremdeles er stipendiat på profilen hos Athenas, siden det var det jeg ble introdusert som. I samme slengen kom jeg på at på profilen her på Universitetet står det også bare at jeg har en mastergrad, pluss at det står helt feil kontorplass; folk har visst vandret rundt på leting etter meg :P. Såh, det er på tide med en aldri så liten opprydding, eller oppdatering nå - Sunniva, v. 3.0 🙂


Jeg føler meg forresten ekstremt beæret og ydmyk som får lov til å stå på samme scene som så fantastiske damer som jeg gjorde i går! Det er liksom som om jeg ikke helt kan tro det... Marte Gerhardsen (med fantastiske, røde sko), Janne Kristiansen, Manuela Ramin- Osmundsen, Thaima Samman, Tine Mollatt (skulle ønske jeg også hadde hatt på meg disputaskjolen, og ikke bare disputasskoene, for den var jo hennes design), Marie Louise Sunde, Benja Stig Fagerland, også meg, da.

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on Pinterest