2

Jeg kom akkurat hjem, etter en dag der jeg har vært ordentlig på farten siden kl 5 i dag tidlig. Dagen i dag startet i Trondheim, der jeg først hadde et møte med Marianne fra People U know, som jobber for å bekjempe mobbing (hurra!), og så hadde jeg foredrag for ca 150 siv.ing.-studenter - "Kjernekraft i blindsonen?". Der snakket jeg om hva er egentlig kjernekraft, hvordan det fungerer, sikkerhet, forskjeller og likheter på uran og thorium, myter og misforståelser rundt stråling og radioaktivitet, blant annet. Jeg snakket sammenhengende i 90 minutter, og håper (og tror 🙂 ) de var fornøyde.

Da jeg var ferdig på NTNU gikk turen videre til Bergen, der jeg hadde møte på Flesland med dirgent-Bjørn, som jeg skal jobbe sammen med i Stavanger i neste uke - den greia med programmering og musikk, sammen med Stavanger Symfoniorkester. Det var så deilig å diskutere igjennom hele konserten/forestillingen nå, og jeg tror det kommer til å bli skikkelig bra! En skikkelig bra avslutning på dagens lille Norges-turné 😉

I dag har jeg altså reist Oslo-Trondheim-Bergen-Oslo, og jeg tør egentlig ikke tenke på CO2-avtrykket mitt... Samtidig er jeg jo nysgjerrig, så en dag jeg ikke er dødsliten må jeg nesten sette meg ned og regne på det - selv om jeg på en måte også ikke vil vite det 😛 Ja ja, jeg får vel bare pante noen flasker og sortere litt plast, så går det vel greit 😉 ( #ironi, hvis du lurte ). Men det er jo jobben min, da, som gjør at det blir sånn reising... Vi reiser ikke spesielt mye i forbindelse med ferie (selv om Anders og jeg har planer om bryllupsreise til Thailand), og når jeg ikke flyr på jobb, så går jeg eller reiser kollektivt. Kanskje totalen min ikke er så aller verst allikevel? Jeg har faktisk ingen idé, så jeg må rett og slett regne det ut 🙂

Denne NOCCO med ferskensmak var faktisk skikkelig frisk og god - i alle fall nå da jeg endelig hadde kommet til Gardermoen, og plutselig kjente at jeg var helt uttørket. Å sette seg på et dobbeltsete alene på Flytoget, nesten hjemme igjen, med kald fersken-NOCCO ned i halsen, var faktisk litt himmelsk.

Neglene mine er ikke spesielt bra nå, da; jeg mistet én i går og én til i dag, og de som fremdeles henger på ser jo heller ikke bra ut. Det fins absolutt viktigere ting i livet mitt enn negler, samtidig liker jeg å føle meg vel, og heldigvis hadde jeg allerede booket negletime i morgen - det blir digg å få ordnet. Da skal jeg teste en litt mer hvit/nude farge, og se om jeg helst vil ha ombré, som jeg har hatt nå, eller nude til bryllupet. Må jo ha nails on fleek da 😉

Fordelen med å reise såpass mye som jeg har gjort i det siste er at jeg har fått masse tid til lydbok 😀 Har snart kommet meg gjennom Tante Ulrikkes vei - den har jeg hatt planer om å lese lenge, og lydbok gjorde susen. Neste jeg har tenkt å "lese" (man kan vel fremdeles si at man leser, eller? "neste jeg har tenkt å lytte"?) er To søstre av Åsne Seierstad. Lydbok er faktisk genialt!

Nå kom akkurat Anders hjem også, så nå skal vi faktisk ta oss et lite glass vin, og "lande" litt sammen, mens vi ser på et eller annet hjernedødt, før det blir kvelden ♥

Jeg kom hjem nå, jeg... Etter én liten biltur, tre togturer, en stor flyplass, en flytur, en togtur til, og så en taxitur (med en taxisjåfør som bare klaget over snøene hele veien hjem, og, ble stående helt tafatt da jeg spurte om han kunne hjelpe meg å få kofferten min over snøkanten mellom veien og fortauet), kunne jeg endelig slenge meg ned ved spisebordet sammen med Anders. Nå er det (forsåvidt) helg, og det vil si at Anders åpnet en flaske vin omtrent i det jeg tok av meg skoene, men så sitter vi på hver vår side av bordet og jobber, da. Ja, ja, sånn er det noen ganger; Anders skal jobbe hele denne helgen, men det får vel gå 🙂 Alexandra hadde sovnet før jeg kom hjem, og jeg gleder meg veldig til å kunne klemme henne, og gi henne en liten souvenir-gave i morgen tidlig - det er "regelen" når jeg har vært på reise ♥

Jeg har jo vært i Gstaad, i Sveits, de to siste dagene fordi jeg har holdt foredrag på en konferanse der, men det tror jeg nesten jeg må fortelle mer om i morgen. Nå skal jeg se om jeg klarer å overtale Anders til at det er lurt å legge seg, og så få en god natts søvn, tett inntil ham ♥


Forresten, heia SAS (igjen - ja, dette er faktisk tilfeldig): På vei nedover til Zürich på onsdag morgen fikk jeg servert en helt nydelig salat-sak. Ja, jeg var helt sikker på at jeg aldri ville omtale flymat som ordentlig NAM, men SAS har virkelig fått til noe her! Maten ble servert i en lekker boks, og jeg koste meg faktisk med den, der oppe over skyene. Yeay!

4

Det går fremover - ikke bare tiden, men også tingene vi har fått unnagjort mot bryllupet. Det ser faktisk ut til at vi skal komme i mål; og for en (les: meg) som for noen uker siden var sikker på at vi ikke kom til å få vigsler og var klar for å søke etter en som kunne vie oss på mittanbud.no, så er det ganske godt å kjenne at nå har vi alle de viktigste tingene. Om vi ikke gjør noe mer nå, så kommer det allikevel til å bli en bra dag (ikke at jeg er klar for å ikke gjøre noe mer - det er en del detaljer og ting jeg absolutt vil ha den dagen, vi bare trenger dem ikke absolutt...)

I går møtte vi altså seriøst to av verdens mest entusiastiske damer. Først, på morgenen, var det fotografen vår. Vi har landet på Ann Sissel Holthe og etter å ha hatt et langt møte om selve dagen, pluss prøve/kjærestefotgrafering skjønte vi at hun er akkurat så skjønn som vi trodde. Jeg er enda mer fornøyd nå med at hun skal fotografere oss den 23. ferbuar! På ettermiddagen hadde vi dagens andre, viktige møte (egentlig enda viktigere, kan man vel si?), nemlig med hun som skal vie oss. Hun visste vi ikke så mye om på forhånd, men hun viste seg å være ca like entusiastisk som Ann Sissel, og akkurat dét er jo veldig hyggelig!

Vi har landet på å ha vigsler fra Humanistiforbundet (HUFO), og det kjennes veldig riktig ut. Jeg fant ut ganske tidlig at jeg faktisk ikke ville ha vigsler fra Humanetisk Forbund (HEF), fordi jeg opplever dem som litt antireligiøse (enkelte mer enn andre). Hverken Anders eller jeg er antireligiøse - vi er tror bare ikke på neon gud, men om andre tror på gud så er det helt fint, så lenge de ikke mener at politikk skal styres ut i fra hva en eller anenn gud skulle mene, og argumentere med dette til på bestemme over folks kropper, feks. Men, altså, i mitt hode så kan ingen ha monopol på humanisme, og det er derfor mulig å være både religiøs og humanist. Jeg må innrømme at jeg blir lei meg når jeg hører om folk som ikke får spille feks Ave Maria i Humanetsik begravelse, når det har vært favorittsangen til den som er død, feks, fordi det er en religiøs sang. HUFO har ingen problemer med om man har lyst til å ha religiøse sanger, feks, og det liker jeg ♥ Litt Kardemomme-love(n) og Alle skal med i kjønn forening 😉

Dette betyr forresten ikke at jeg ikke mener at HEF gjør veldig mye bra - konfirmasjonsopplegget deres syns jeg feks er helt supert. Jeg har jo til og med også holdt tale i en HEF-konfirmasjon... Jeg bare kjenner at nå når jeg skulle involvere et eller annet forbund/samfunn i en stor og viktig begivenhet i mitt liv, så kunne det ikke være noen jeg kjenner at jeg har grunnleggende uenigheter med. Da kunne jeg like gjerne ha giftet meg i kirken; fått med Gud, som jeg overhodet ikke tror på, men også det fine huset og fint prat om kjærlighet.

Konklusjonen er uansett: Åse Kamilla fra HUFO vier oss den 23. februar, og det kjennes VELDIG riktig ut!


I dag har jeg plukket opp brudekjolen fra skredder, og nå sitter den sånn at jeg enkelt kan danse hele natten med armene over hodet, uten problemer. Eller, problemer vil jeg kanskje få, men da er det ikke på grunn av at kjolensitter for stramt rundt armen 😛

I følge bryllupshjelperen.no så gjenstår det 55 gjøremål før bryllupet - en del av dem har en automatisk tidsfrist på 23. juni... Her kan kanskje Bryllupshjelperen legge inn at det er forskjell på hvor tidlig man må være ute om man gifter seg i høy- eller lavsesong, for man trenger ikke å bestille rom til bryllupsnatten et halvt år i forveien når man gifter seg i februar 🙂 Mange av disse 55 gjøremålene er vi forresten nesten ferdige med, det bare er noen småting å fikse på, liksom. Uansett så er det utrolig deilig å ha en sånn ferdig liste å gå ut i fra, som vi kan krysse ut etterhvert som vi er helt ferdige 😀

En av de tingene som er nesten i boks, men ikke helt, er  bryllupskaken. Anders er ikka glad i marsipan - da er det litt dumt å ha marsipan på akkurat denne kaken 😛 I tillegg må jeg gi beskjed til Frognerseteren at vi skal ha kaketopp, nemlig to dinosaurer, som jeg kjøpte i går 😀 Det er jo, som nevnt tidligere, et slags #geekonfleek-tema ("tema") i bryllupet, og selv om hverken Anders eller jeg er paleontologer eller noe liknende, så er jo dinosaurer både sciency og geeky. Sånn ser dinosaurene ut nå...

...og når jeg er ferdige med dem skal de se ca sånn ut:

Disse gleder jeg meg skikkelig til å fikse...så da trenger jeg å gå en tur innom Panduro til helgen, og håper at jeg får tak i en liten flosshatt og sløyfe, og noe tyll og bling. Det kommer til å bli så bra - det er jeg faktisk sikker på 😀 😀


Neste uke skal jeg snakke med blomsterdekoratør, på mandag, og på onsdag skal jeg ha prøvetime med frisør. Frisøren skal også sminke meg; jeg er skeptisk, men håper å kjenne meg trygg etter prøvetimen. Jeg har kommet frem til at jeg ikke orker å ordne egen sminke akkurat den dagen - jeg har lyst til å bare vite at noen andre gjør meg fin, og at jeg kan slappe helt av og drikke champagne og skravle med Charlotte og Ingrid ♥ Her er blomsterinspirasjonen jeg skal ta med meg til dekoratøren på mandag, forresten...

...så blir det spennende å se hva de kan få til innenfor budsjettet.

Uansett: O.M.G. Nå begynner det virkelig å nærme seg!

2

Nå har jeg opplevd dét også: Å få kritikk for hvem som er mine nære venner. For det første så er det visst feil at jeg ikke har noen venner uten høyere utdannelse, og for det andre er det feil at jeg bare har venner fra voksen alder - altså ingen fra feks ungdomsskolen. Jeg er visst elitistisk. Utgangspunktet for denne "kritikken" er hvem som var i utdrikningslaget mitt.

Det er jo fullstendig til å le av, og jeg kunne selvfølgelig bare la det ligge, for jeg tror ikke det er noe folk flest tenker at man kritiserer - hvem du er venner med, altså. Men, når jeg først har blitt stilt til veggs så har jeg lyst til å si noe om det allikevel. For, ja, det stemmer at de aller fleste av mine nære venner har høy utdannelse. Av de som var i utdrikningslaget så har (eller kommer snart til å få) halvparten doktorgrad. En av gjestene er professor. Når det gjelder resten av de jeg regner som venner – og ikke bare de som kommer i bryllupet vårt – så er det vel nesten ingen som har mindre utdannelse en bachelorgrad. Så påstanden om at de fleste av mine venner ha høy utdannelse er forsåvidt riktig (noe som strengt tatt ikke er fryktelig uvanlig nå: I 2017 var 35.4% av alle 17-24-åringer studenter og 15.9% av alle i alderen 25-29 år https://www.ssb.no/utuvh ). Når det gjelder det at alle vennene mine er fra voksen alder så er ikke det heeelt sant; én har jeg kjent siden barnehagen, én siden 10/11-årsalder og balletten, og én hele livet. De fleste av vennene mine har jeg dog fått meg i voksen alder ♥ Så påstanden om at jeg ikke har venner fra ungdomsskolen er ganske riktig. Men hva sier dette om meg?

Ærlig talt så er det ikke veldig rart at det blir sånn. Jeg har tilbrakt så ekstremt mye av tiden min fra jeg var 19 og frem til nå på Blindern at jeg har jo ikke egentlig hatt noe særlig tid eller mulighet til å møte noen noen andre steder 😛 Det å klatre all the way - enten det er i utdannelse, eller politikk, eller ballett, eller noe annet, krever mye av deg. Det blir altoppslukende, og du må gjøre en del offer på veien, som går ut over tiden din. Så da er du «stuck», da, sammen med de andre som gjør de samme ofrene 😉

Like barn leker best, og der like barn leker og oppholder seg mye av tiden finner de også hverandre. Dette er jo helt logisk, og hvis du ikke har lagt merke til det - begynn å se deg rundt, og du vil se at nære venner har mye til felles. Og her kommer noe som er litt greit å minne seg selv på: Vennene dine er altså ofte ganske like deg selv, og det betyr at du automatisk er i et lite ekkokammer, der dere har liknende interesser, tanker om samfunnet og hva som er viktig, stemmer ganske likt ved valg, osv osv. Vi går alle rundt med skylapper på, og det bør man være klar over. Den som skrev at jeg er elitistisk fordi alle vennene mine har høy utdannelse burde kanskje, nettopp fordi hen reagerte på at de likner på meg selv, se seg i speilet og tenke over hva slags venner hen har selv.

Jeg er egentlig litt redd for dette ekkokammeret, og den frykten er grunnen til at jeg godtar mer eller mindre alle venneforespørsler på Facebook, feks. Det er sjelden jeg blokkerer eller sletter folk, og jeg har mye «rart» i feeden min; folk som mener ting jeg syns det er helt hårreisende å mene, men som jeg allikevel ofte leser igjennom, og ser hvordan folk kommenterer og diskuterer. Så sitter jeg der og prøver å puste med magen, og liker og hjerter de som jeg mener sier fornuftige ting, samtidig som jeg prøver å forstå hvorfor folk kan komme til så stikk motsatte konklusjoner enn det jeg selv kommer til – hvordan tenker de, og hvordan ser verden ut for dem? Jeg tror dette er viktig. Blant annet for å unngå den what, hvordan kunne dette bli valgresultatet, når alle tenker nesten det samme som meg?!? Og tro meg, jeg har Facebook-venner som jeg blir svett av å lese veggen til, men jeg gjør det allikevel.

Og så: Hvorfor har jeg ikke venner fra ungdomsskolen? Hah! Ja, si det... Hvis du har vært på en ungdomsskole noen gang; tror du jeg var kul og populær i den alderen? Jeg var helt ensom og hadde det JÆVLIG på ungdomsskolen. Jeg var nerden så til de grader! Folk vil ikke være venner med nerden. Jeg fikk høre hvor stygg jeg var. Derfor har jeg ikke venner fra ungdomsskolen i min omgangskrets i dag, for det hadde jeg ikke da heller. Den dagen jeg var ferdig med ungdomsskolen, og visste at jeg skulle vekk fra Skedsmo, og begynne på ballettlinjen på Fagerborg i Oslo var en lykkelig dag. Da jeg visste at jeg aldri skulle sette mine føtter på Tæruddalen ungdomsskole igjen. Det var ikke et aktivt valg å ikke ha venner da jeg var 13, 14, 15 år gammel - hvem er det som faktisk ønsker det?! Det var allikevel viktig for meg å være tro mot meg selv, og det å drite i skolen for å være kulere, feks, var aldri et alternativ. Er jeg glad for det i dag? Eh, ja! Har jeg innimellom kjent på tanken revenge of the nerd? Ja, absolutt! (Ja, da, skadefryd/hevn er usjarmerende, men nå er jeg dønn ærlig om noen ganske dype, menneskelige følelser).

Etter Sunniva Svarer i går fikk jeg en hyggelig melding fra en som jobber som lærer i ungdomsskolen, som lurte på om jeg hadde noen tanker om hva hun/man kan gjøre for å hjelpe sånne raringer som meg med å få venner, eller i alle fall ikke være helt utenfor alt. Jeg tar ikke det nå, for dette innlegget blir for langt, og jeg må dessuten tenke litt mer på akkurat det - men jeg setter veldig pris på å bli spurt 🙂


Er jeg elitistisk? Nei, ikke spesielt. Det er en ren konsekvens av mine interesser og der jeg velger å bruke tiden min at jeg har venner som er like meg selv. Og, tja, en elite er definert som de dyktigste, ledende e.l. i et samfunn, en krets, en (større) gruppe, og sånn sett så er vel vennene mine, med så høy utdannelse en slags elite i samfunnet når det kommer til kunnskap, men det er jo ikke derfor jeg har valgt dem. Og jeg har altså ikke valgt vekk folk uten utdannelse, som er det jeg ville ha gjort hvis jeg var elitistisk, og altså dyrket eliten.


Til slutt: En kommentar om det å være kvinne med doktorgrad, og kjærligheten og elitisme. Jeg er nemlig veldig glad for at Anders valgte å også ta den graden, og jeg er ikke helt sikker på at det hadde blitt oss hvis han ikke hadde gjort det. Det er jo kanskje litt elitistisk, samtidig som det vel også er noe dypt biologisk som spiller inn(?)

For jeg vil bli litt imponert av mannen min, og jeg orker ikke å være sammen med en som føler seg "truet" av at jeg har høyere utdannelse og er "smartere" (NBNB: anførselstegn rundt ordet smartere – det er det folk gjerne sier åh, shit, ass, du må være sjukt smaaart??) enn ham. I de årene jeg var singel, før jeg møtte Anders og vi etterhvert ble et par, var jeg veldig åpen for å date menn som ikke hadde den samme type høye utdannelse. Det er altså ikke sånn at det kun er utdannelse som kan imponere – det er VELDIG mye folk gjør som er imponerende, bare så det er sagt. Jeg blir jo ikke sammen med utdannelsen og kunnskapen, jeg blir sammen med mennesket. Problemet er at jeg opplevde igjen og igjen å sitte der med menn som virket som om de følte seg underlegne, og som etter et par dater ikke var interessert i å møte meg igjen. Det virket som om jeg gjorde dem usikre, og det er jo hverken hyggelig for dem eller meg :/ (Kanskje de bare syns jeg var stygg 😛 )

Så, kanskje når det gjelder «valg» av partner er jeg noe elitistisk. Eller kanskje mest realitetsorientert. Erfaring har gjort at jeg i en alder av 30-something visste ganske godt hva som kom til å funke og hva som ikke kom til å funke, i alle fall ♥


Puh, dette ble langt... Hilsen Sunniva, med «elite-venner», uten ungdomsskolevenner, men ikke så veldig elitistisk når alt kommer til alt allikevel 😉

Jeg tenker på frisør og bryllupsoppsett; hvordan jeg vil ha håret, hvor tidlig vi må starte på morgenen, om jeg skal takke ja til det stdet jeg akkurat har fått beskjed om at har kapasitet.

Sminke. Hvordan skal jeg sminke meg, eller bli sminket, på bryllupsdagen? Jeg må ha en skikkelig prat med den som (eventuelt) skal sminke meg om det!

Leppestift. Ja, enda mer spesifikt enn det generelle "sminke"; hvilken farge vil jeg ha, og skal det være en matt sak eller en mer krem-aktig sak? Eller skal jeg gå for noe glossy som bare er helt diskré og nesten ikke syns, og dermed ikke er noe problem å kysse med? (Jeg tror ikke det blir sistnevnet, men jeg tenker på det...)

Jeg tenker på bokprosjektet mitt. Det er mye å gjøre, og kan jeg i det hele tatt klare det? Ja, jeg fikk jo til en doktorgrad, men akkurat nå virker det å skrive bok enda litt vanskeligere... Men jeg SKAL få det til - det er faktisk ABSOLUTT ingen option å ikke komme i mål med det prosjektet. Ferdig snakka.

Jeg tenker på Stavanger Symfoniorketser (SSO). Det vil si, jeg tenker på at jeg skal til Stavanger den andre uken i ferbuar, og være konfransier for årets LYDO, der SSO skal være med å holde konsert OG vi skal forklare programmering med musikk. Men jeg tenker på at jeg ikke har manus ennå, og at jeg har litt å gjøre fremover.

Så tenker jeg på dress code i bryllupsinvitasjoner, eller kanskje aller mest hvordan mange IKKE vil skrive noe om dress code, fordi de tenker at det er hyggelig mot gjestene - og det er det ikke. Ingen vil være hverken over- eller underpyntet i bryllup, og det er ikke alltid man blir så mye klokere av å spørre brudepar som ikke har skrevet dress code om hva man skal ha på seg heller, fordi de bare syns det blir så vanskelig å "diktere" gjestene sine. Min oppfordring: Vær grei mot gjestene å gjør det enkelt for dem å føle seg vel ♥ (Og så tenker jeg at man trenger ikke å være nazi på den dress coden man setter opp; har man sagt smoking, og noen gjester ikke har, eller har mulighet til å skaffe seg dette, så er det vel som regel greit å komme i sort dress, feks 🙂 )

Jeg tenker på hvordan jeg lærer meg nye ting når jeg får nye oppdrag; plutselig sitter jeg feks og leser artikler i Norsk Farmaceutisk Tiddsskrift, om betaglukaner, og hvordan disse kan påvirke helsen positivt...

Bryllupsvals, tenker jeg på.

Alle ting jeg ikke må glemme (takk til bryllupshjelperen.no, som gjør at jeg i alle fall har en rimelig god oversikt ♥ )

I dag har jeg fått lov til å være gjest i Powerladies-podcasten til Yrja Oftedahl, og jeg tenker at det var utrlolig hyggelig, og at jeg gleder meg til episoden kommer ut allerede om to dager, og at jeg er spent på hva dere syns 🙂

Jeg tenker på at jeg skal filme med Egmont i morgen, hvis jeg klarer å få lest meg opp på betaglukaner i kveld.

Hva jeg virkelig ønsker at de som kommer og hører på meg snakke om "Utradisjonelle valg" på Øland neste uke skal sitte igjen med...

...og hva med de som hører meg dagen etter, på Harstadkonferansen. Det tenker jeg en del på.

Og jeg tenker på det at jeg faktisk har vært med å påvirke samfunnet - som jeg snakker om i Powerladies-episoden som vi spilte inn i dag, og det er jeg stolt over. Det startet med blogg, og "endte" (jeg er jo ikke ved veis ende...) med å få programmering inn i skolen fra 2020. Det er så viktig, og jeg har vært med på det ♥

Dette er noen av de tankene jeg har hatt flyvende gjennom hodet mitt denne januartirsdagen...

 

I dag har jeg hatt et kjempehyggelig møte med redaktøren min, Liv. Det er forsåvidt alltid kos å møte henne, men i dag var det ekstra kos fordi hun sa jeg begynner å finne en god stemme i det jeg skriver nå. Det kan jo sevlfølgelig hende at hun sa mest for å oppmuntre meg til å ikke bare gi opp (jeg har gått fra å føle at dette kommer seriøst aldri til å gå, liksom, seriøst! forrige uke, til å føle at shit, dette kommer til å bli så sykt bra, Liv og jeg er jo bare dream team ♥  i dag 😛 ), men det funker nå i alle fall, og jeg føler jeg har hatt en kjempebra start på uken!

Etter møtet med Liv dro jeg rett videre, ned til Østbanehallen og møtte Heidi som lager SHE conference - jeg skal nemlig snakke der den 6. mars, og det er jeg utrolig stolt av! Altså, sjekk dette programmet, da...og inn der skal jeg også 😀 Shit, det gleder jeg meg til - selv om det skjer noe annet før denne konferansen, som jeg gleder meg enda mer til 😛 (Eh, ja, det er en sånn liten livs-happening den 23. februar 😉 ) Vi vet ikke 100% sikkert hva jeg skal snakke om enmnå, men Heidi og jeg hadde noen veldig fine diskusjoner rundt forskjellige ting jeg kan bidra med i dag, og det blir spennende å

Og ellers så tenker jeg på fisjon - eller kjernespalting (atomkjernen som deler seg ito) - og atombomber. Og det at et kjernekraftverk ALDRI kan eksplodere som en atombombe! Det er fysisk umulig – sånn, virkelig ikke mulig. Allikevel kommer energien som frigjøres både i en atombombe og et kjernekraftverk fra fisjon av atomkjerner. Uran og plutonium. Men for å få ut all den energien som ligger lagret i alle atomkjernene på et øyeblikk – som man gjør i en atombombe – og ikke over mange år – som man gjør i et kjernekraftverk – så er det noen ting som må være i orden. For å få til den ukontrollerte kjedereaksjonen som løper helt løpsk trenger man kritisk masse av uran eller plutonium.

Kritisk masse betyr at du har en viss mengde (vekt) av uran (eller plutonium), med en viss (høy!) anrikningsgrad. Anrikning betyr jo at man har fått mer av en spesiell type av feks uran. 90% anriket uran betyr at 90% av uranklumpen din er uran-235, mens resten er uran-238 (hvis du henter en klump uran i naturen så er mer enn 99% av den uran-238, mens så å si resten er uran-235, men når du anriker dette så gjør du altså sånn at det blir feks 90% uran-235 og 10% uran-238 – da har du anriket uran-235 til 90%), og for å få til denne ukontrollerte kjedereaksjonen som skjer i en atombombe, som altså blir til en eksolosjon, så trenger du uran som er omtrent så høyt anriket. Men det holde ikke bare å ha uran som er nok anriket, du MÅ også ha mange nok kg av det, først da har du kritisk masse av uranet (det gjelder også for plutonium), og først da er det mulig å lage eksplosjon. Jo høyere prosent anriket, desto lavere blir den kritiske massen, så med 100% uran-235, blir den kritiske massen lavere enn med 85% uran-235, siden det er uran-235 som faktisk er spaltbart.

En atombombe er på mange måter en ganske enkel sak (altså, det er jo ikke helt enkelt å få til, men det fysiske prinsippet er forholdvsi enkelt): Du trenger å få samlet nok fissilt materiale sammen slik at det kommer opp til kritisk masse. Har du to halvkuler som består av nesten rent uran-235, men hver for seg er litt under kritisk masse, og du smeller disse to sammen med hendene, slik at de blir mer enn kritisk masse til sammen, har du gjort det som er hele grunnlaget for den enorme energifrigjøringen i en atomeksplosjon.  Allikevel er våpnene mer avanserte enn dette, for de to halvkulene kommer til å bli kastet fra hverandre omtrent med én gang, og selv om strålingen som frigjøres i det lille øyeblikket de er sammen, er nok til å gi en dødelig dose til den som holder de to halvkulen, så blir det allikevel ingen atomeksplosjon ut av det.

- Det har jeg altså tenkt en del på i dag...


 

I går fikk jeg en kommentar etter innlegget mitt, om at jeg tar opp veldig mye interessant... ...men så -plutselig- er jeg jo heelt rosa-blogger. 

Det trenger selvfølgelig ikke å være noe galt med den kommentaren, altså - kanskje det bare er en betraktning, eller kanskje det er en litt oppgitt sånn hvorfor må du komme med sånn drit? Det spiller ikke så stor rolle hva det var, men det fikk meg til å tenke litt over hva jeg deler her inne, og det er jo sant at jeg deler ganske forskjellige ting.

 

Dette er ikke en fagblogg, og det skal det heller ikke være. Det er om kjernefysikk og forskning og sånn, og det mener jeg virkelig – med trykk på og sånn. Altså, jeg skriver jo om fag, og jeg er en fagperson (på enkelte ting), men jeg skriver om fag fordi/når det er ting som interesserer meg og som opptar tankene mine akkurat da.

Fysikk er meg. Den perfekte, rosa leppestiften til bryllupet er meg. Et engasjement for at programmering MÅ inn i skolen NÅ, for at alle, uavhengig av kjønn, eller foreldrenes bakgrunn skal ha like(st mulig) muligheter, er meg.

 

Dette er en personlig blogg. Om meg, om livet mitt, om ting som opptar meg akkurat nå. Og nå er jeg generelt ekstra opptatt av bryllup, programmering og teknologi for alle, «selvstendig næringsdrivende»-livet, og da er det det det blir mest av 🙂 I dag har jeg feks funnet (les handlet) noe tilbehør til brudekjolen - kanskje er hele antrekket i boks nå, det vet jeg sikkert når jeg har snakket med frisøren (som jeg ikke har ennå 😛 ), jeg har handlet sminke, slik at jeg har alt jeg trenger dersom det blir til at jeg sminker meg helt selv på dagen, OG jeg har testet ut noe av den nye sminken. Ellers har jeg skrevet, ordnet litt annet diverse, og hatt et veldig hyggelig møte med Chris på Tøyen.

Denne helgen skal Anders jobbe mye, og jeg kommer til å jobbe med boken min, og bryllupsforberedeleser, så da blir det kanskje et innlegg om fisjon (det er det jeg skriver om nå om dagen), eller tanker rundtbryllupssminke – eller kanskje om vitenskapen i sminke.... Plutselig.

Greia er jo at jeg er opptatt av Louboutins og kjernekraft. Python-programmering og hvem som skal sminke meg i bryllupet. For noen er det kanskje rart...

Hvorfor skrive om alle de «overfladiske» tingene? Vel, jeg er sånn, og jeg VET at det er flere der ute som setter pris på å se at det er mulig, og lov(?!) å være begge deler. I alle fall er det responsen jeg får hver eneste gang jeg har holdt et «motivasjon til realfag»-foredrag; det kommer jenter ned til meg (eller de tar kontakt på blogg/mail/FB/... etterpå) og sier jeg har følt at jeg ikke kan holde på med matte og fysikk fordi jeg er for "rosa", og det er liksom ikke lov, men du liker både høye hæler og matte og programmering, og det er så kult og jeg tenker at kanskje jeg kan også!

Så, for å være ærlig, så er det ikke bare det at det selvsagt er greit at jeg deler mange sider av livet mitt, jeg tror til og med det er viktig. Hvis jeg inspirerer kun én til å velge fysikk (eller liknende), og tro på seg selv og se at dette kan hun eller han faktisk gjøre, og hun eller han skal være seg selv, med intersessene hun eller han har i tillegg til fysikk fordi det faktisk ikke er sånn at fordi man liker en ting så kan man ikke like andre ting, så er det verdt det!

Mangfold er et ord som egner seg veldig godt i festtaler, men det er faktisk noe mer. Skal vi få de beste løsningene for hele det sammensatte samfunnet så trenger vi forskjellige folk som jobber for å finne de løsningene, slik at man sammen ser hele bildet. Alle har jo sine skylapper, og ser bare et utsnitt av totalen 😉

Så får dere bare overleve et og annet innlegg som kanskje ikke var akkurat det akkurat du egentlig ville lese om. Eller kanskje det er greit å se hvordan selvstendiglivet er, kanskje det er hyggelig å få en liten peek på bryllupsforberedelser, i tillegg til harde fakta om karbon-14 og kjernekraft som en miljøvennlig og trygg måte å produsere kraft på.

Enig, eller?


Nå er det et lite glass vin ved kjøkkenbordet, sammen med Anders, før vi skal finne sengen. Det er som sagt jobbehelg som står på plakaten vår, men det er allikevel helg, som betyr sove til man våkner, daffe sammen i sengen, og sitte sent oppe med vin ♥

God helg!

I dag har jeg hatt årets først foredragsoppdrag; på "Ta Utdanning"-messen i Halden. Jeg dro med toget klokken 8 fra Oslo i dag tidlig, og hadde nesten to timer på toget til å drikke kaffe, se på den nydelige soloppgangen, og ikke minst gjøre de aller siste forberedelsene til foredraget mitt. Et litt viktig poeng for meg i et sånt type foredrag er å si noe om spørsmålet ja, men, hva blir du, liksom?  Svaret er jo at du blir fysiker med en mastergrad i fysikk, men hva kan du egentlig da, da? Jeg tenker at viktig (og riktig 🙂 ) svar på dette spørsmålet er at du blir en god problemløser. Ja, da, med en del spesifikke skills for akkurat den masteroppgaven du har tatt, men generelt så blir man godt drillet i å stille spørsmål, tenke, analysere data, og, ja, rett og slett løse problemer. Flaks at det er mange steder der man trenger gode problemløsere, da 😉

Etter foredraget gikk turen med toget tilbake til Oslo. Selv om jeg "bare" har snakket i 45 minutter, så kjenner jeg meg alltid helt pumpa etterpå, og det å sitte alene på toget, og bare se ut på den fine vinterdagen, med random tanker som hopper inn og ut av hodet, er så deilig ♥

Kirkens Bymisjon driver en veldig hyggelig café på Halden stasjon, der jeg fikk med meg en latte til turen også.

Altså, det har vært en så nydelig dag i dag! Jeg ble nyforelsket i Oslo da vi kjørte innover i dag. Byen min ♥

På vei nedover i dag jobbet jeg som sagt med foredraget mitt (ja, jeg har snakket til videregående elever om mine erfaringer som fysikkstudent veldig mange ganger før, men jeg holder aldri nøyaktig samme foredrag to ganger; det fornadrer seg, både basert på min egen "dagsform", og hva jeg syns er mer dagsaktuelle ting å legge vekt på - da blir det også alltid levende, og det tror jeg er viktig 🙂 ), mens på vei tilbake brukte jeg ganske mye av tiden på å se på brudehår... I går leverte jeg kjolen min til skredder, sløret fikk jeg låne forrige helg, skoene kjøpte jeg i sommer, neglene testet jeg forrige uke, så jeg vet hva jeg vil ha, og i går fikk jeg vippeextensions (nei, jeg vet de ikke holder helt til slutten av februar, så jeg skal selvsgat fylle på uken før), men så er det alle de andre detaljene, da. For, ja, jeg skal ha slør, men hvordan skal håret være? Og hva skal jeg ha av smykker? Skal jeg ha hårpynt? "Tiara"? Og hva med sminke? Skal jeg legge den selv, få den lagt av frisør (som selv påpekte at de jo faktisk ikke er make-up-artister, men frisører som også legger sminke), eller faktisk gå for en make-up-artist? Grunnen til at jeg lurer på det med sminke er at jeg ganske mange ganger nå har blitt sminket av profesjonelle make-up-artister, i forbindelse med diverse filming og sånn, og jeg føler aldri at det blir helt meg... Og, når Anders selv har påpekt - når jeg kommer hjem fra filming, med den profesjonelle sminken - at du er liksom fin nå også, men jeg syns du er mye finere når du ordner deg selv, så blir jeg jo i tvil. Egeneltig burde det kanskje være en no brainer å gjøre det selv, men samidig har jeg bare lyst til å ikke skulle stresse med egen sminke den morgenen; jeg vil bare drikke bobler, pørve å spise litt frokost, og kose meg med forloverne mine, mens noen andre sørger for at jeg blir seende bra ut ♥

Tips til make-up-artister eller frisøer som er gode på sminke?

Västerbotten-ost er helt klart en av favorittostene mine! Og vi har fremdeles alt for mye mat i kjøleskapet etter julen, så da jeg kom hjem på ettermiddagen var det helt riktig av meg å skjære noen gode biter med ost, og litt pølse, som jeg tok med meg inn på sengen. Så satt jeg meg under dynen (selv om jeg ikke akkurat har gptt og fryst i dag så blir jeg veldig frossen allikevel, og da er det så sykt digg å ta på seg joggebukse og krype under dynen), med tallerkene med ost og pølse, og laptopen på fanget.

Anders kom hjem ca kl åtte i dag, og da han ba meg om å spørre Siri om hva null delt på null blir, fikk jeg dette svaret...:P 😀

Jeg liker tallet 4. Fordi både to pluss to blir fire, to ganger to blir fire, OG to i annen blir fire. At man får samme svar på alle, det syns jeg er ganske tilfredsstillende (#nerdalert 😉 ). Og det er kun med tallet fire du kan dele opp på denne måten... Jeg kunne sikkert ha snudd det andre veien, og si at jeg liker tallet 2, for om du summerer det med seg selv, ganger det med seg selv, eller opphøyer det i seg selv, så får du samme svar, men av en eller annen grunn har jeg alltid sett på det fra 4-siden, og ikke fra 2-siden 😛

I dag, den 9. januar, har Anders og jeg vært sammen i 4 år. 2+2 år, 2*2 år, 2^2 år. Grunnen til at jeg vet veldig eksakt hvilken dato vi ble sammen - altså, det høres jo litt fjortiss ut å ha en fast dato når man har blitt sammen med noen etter at man har fylt 30 (?) - er at det var da jeg feiret min 31-årsdag. Da hadde jo Anders og jeg kjent hverandre siden påsken året før, og det hadde vært fryktelig mye frem og tilbake... Ingen av mine venner var spesielt fans av Anders etterhvert, og mente helt klart at jeg måtte bare kutte han ut av livet (de likte ham godt som person, men ikke som en positiv påvirkning i livet mitt). Og hadde det vært min venninne som holdt på i et sånt type "forhold" så hadde jeg antageligvis ment det samme (og det hadde Anders ment også 😉 ). Men det var noe ved ham som gjorde at jeg ikke kunne kutte han ut, og selvsagt var han invitert i bursdagsfesten.

Denne kvelden var han plutselig annerledes - utelukkende på den gode måten. Og denne kvelden dro han bare aldri hjem, og da mener jeg aldri. Plutselig så landet han, sammen med meg, og heldigvis så var jeg fremdeles mentalt på samme sted. For jeg hadde jo ikke gjort som vennene mine sa jeg måtte; moved on - som jeg er ekstremt glad for i dag!

Og nå har det gått 4 år, og nå skal vi gifte oss ♥

I kveld skal vi kose oss med god vin; jeg rakk polet og fikk plukket opp min favoritt-riesling fra Frankrike, vi skal bestille mat fra Alex Sushi, og kanskje skal vi få skrevet ned ønskeliste til bryllupet vårt. Gratulerer med dagen til både Anders og meg! Jeg gleder meg til i kveld, til den 23. februar, og  fremtiden generelt ♥

PS: Ja, bildet helt nederst til høyre her må jo bare med - det er fra bursdagsfesten på denne datoen for fire år siden. De to andre på bildet er Henrik (som forresten er Anders' forlover) og Lise.

7

Godt nytt år, dere! Jeg har rett og slett hatt helt fri fra all jobb siden lille julaften (eller, jeg brukte vel 10 minutter på julaften på å poste julehilsen også, da 😉 ), og det har vært veldig fint. Har så å si ikke vært aktiv på noen sosiale medier, hverken på de mer "offentlige" kanalene, eller de helt private, og jeg har faktisk tatt mye mindre bilder enn jeg pleier, og bare prøvd å være med i "nuet". Håper det er flere enn meg som har fått til/hatt muligheten til å koble 100% ut - det tror jeg er veldig sunt noen ganger ♥

Julen har vært rolig og fin, og litt ny - som jeg skrev litt om her. For første gang våknet jeg (vi 🙂 ) opp hjemme i egen julepyntet leilighet på julaften, og dro hjem og sov i egen seng da juleselskapet var over på kvelden, og det var jo egentlig bare veldig deilig. Noe av julemagien har jeg mistet, men jeg føler at Anders og jeg driver og staker ut en ny retning, der vi kan lage vår egen magi, og vi er absolutt langt på vei ♥ Det ble julaften hos mamma, og 1. juledag hos oss. Jeg er vant til veldig stort juleselskap med familie og venner på 1. juledag (type 18+ voksne og 10+ barn), så det er litt rart å bare være Anders, meg og Alexandra, Carina, Mamma, og Tom André og Katarina - men det ble veldig hyggelig 🙂 2. juledag slappet vi helt av; sov til vi våknet, daffet, og så ordnet Alexandra og jeg oss for å rusle opp til Odeon kino på Storo, og se Mary Poppins. Det var en ordentlig kos dag, og det å gå på kino vil jeg gjøre mer av i det nye året; spesielt i adventstiden 2019 skal jeg dra med meg Alexandra (og kanskje også Andrea og Arian vil være med Tante Sunniva?) og se alle julefilmer som er på kino. Så en liten note to self der, altså 😉

Denne selfien, av Alexandra og meg som er klare for at filmen skal begynne, er et av veldig få bilder jeg tok denne julen. Helt greit, som sagt, for det man har opplevd er ikke mindre ekte av at det ikke har blitt tatt bilde av 😉

26. desember på kvelden, dro Alexandra til pappaen sin, og feiret romjulen videre med den siden av familien. Jeg er veldig glad for at vi ikke krangler om fordeling av Alexandra, og noe annet enn 50/50 deling ville for meg vært utenkelig (ingen av oss er noe "mer forelder" enn den andre, og Alexandra trenger begge i livet sitt - som foreldre på "ekte", og ikke bare en "besøksforelder"), men jeg syns selvsagt det er trist når hun skal dra, og julen som mamma er over. Samtidig skal jeg være ærlig å si at det også er noe deilig ved det; å plutselig være et barnløst par i store deler av romjueln, og på nyttårsaften. Det er vel noe med det at det er få ting (ingenting?) som er baaare triste, eller baaare fine; ting som er trist kan også ha noe bra ved seg, og ting som er bra kan også ha noe slitsomt eller dumt ved seg...

Anders og jeg kom oss også på en kinodate og så Sonja Henie-filmen, som jeg virkelig ANBEFALER, og vi startet det vi håper kan bli vår tradisjon: Pinnekjøttmiddag med noen av våre nærmeste venner. Nyttårsaften 2018 ble tilbrakt i den nye leiligheten til Lise og Joachim, med fantastisk utsikt utover Voldsløkka, Ullevål, Blindern, Tåsen, Nydalen pluss litt til. Det var bare oss fire, stille, rolig, god mat og godt drikke, og god stemning. Pluss at de bor i 15 minutters gåavstand fra oss - noe som ikke akkurat er negativt, spesielt ikke på en kveld som nyttårsaften, da det ikke alltid er lettest å få tak i taxi når du vil ha den 😉


Året 2018 har ikke vært det beste, det skal jeg lett innrømme. Jeg har begynt å innse at jeg er en sånn som ikke tar ting så alt for tungt når jeg står midtt oppi situsjonen, men ganske lenge etterpå så kan ting liksom bli værre og værre. Feks da jeg ble anklaget for selvplagiat; jeg syns jo selvsagt det var litt slitsomt mens det sto på, men det var først et halvt år etter at det virkelig smalt, og jeg ble sykemeldt, og gikk til både kognitiv terapi og psykiater. Og nå i 2018 lurer jeg på om jeg har fått en litt liknende reaksjon med hele jobbsituasjonen som fjoråret startet med: Som nevnt så sa jeg ikke opp med et smil fordi jeg tenkte at "nå har jeg gjort det jeg kan her, og nå skal jeg ta steget ut i selvstendig-verden", jeg sa opp fordi jeg "måtte" - fordi jeg følte meg verdiløs. Og det er nå i løpet av de siste månedene av 2018 at dette har begynt å hjemsøke meg; når jeg står og sier til Anders at jeg tror ikke jeg kan noen ting, for selv om jeg har en PhD og har gjort både det ene og det andre så satte forrige arbiedsgiver meg til å bestille brus og pizza, og godkjenne timelistene til studentene som hadde ekstrajobb, pluss en del andre sekretæroppgaver, så da er vel det det eneste jeg duger til, da...(og jeg skal ærlig si at disse oppgavene duger jeg ganske dårlig til - noe som ikke akkurat gjør at jeg føler meg bedre). Jeg har også fått kritisert arbeidskapasiteten min, direkte eller indirekte, både i forrige jobb, og av andre som jeg har hatt å gjøre med nå i det siste. Kombinert med følelsen av at nesten all familie er borte (NB: "følelsen av", det betyr ikke at det nødvendigvis er sant, men at jeg føler det sånn - en følelse er allikevel veldig reell :/ ) så har det vært mange tunge stunder i 2018. Det kan ikke fortsette i 2019, og jeg må jobbe for å prøve å la de tingene jeg ikke kan gjøre noe med, ikke gå så inn på meg, og de tingene jeg kan gjøre noe med må jeg gjøre. Helt konkret skal jeg starte med å fokusere på de tingene jeg gjør nå, som jeg gjør bra - saken er ikke at jeg ikke får til noe, og ikke gjør bra ting, men jeg graver meg ned i en slags "stakkars meg jeg er verdiløs og kan ikke gjøre noe annet enn å være en dritdårlig sekretær". Jeg vet det ikke er spesielt sjarmerende oppførsel, men det føles ofte ikke som om det er et valg...selv om jeg vet det er det 🙂 En helt konkret ting jeg skal starte med er å lese boken "Tid til alt -gjør mer av det du tror på" av Cecilie Thunem-Saanum.

Det har også skjedd fine ting i 2018, veldig fine ting - ingen tvil om det! Det aller første jeg tenker på er selvsagt at Anders fridde i Roma, på selveste Påskeaften. På jobbfronten så var det jo bra, og helt riktig av meg å si opp på UiO, og hvis jeg bruker økonomisk resultat til å bedømme om det går fint eller ikke å holde på for meg selv, så er svaret faktisk et klart Ja 🙂

Men apropos bryllup: Nå i julen har Anders og jeg endelig hatt de fine timene sammen, der vi har sittet og planlagt dagen vår, og kost oss med det ♥ Vi har bestilt lanterner til å pynte i taket med, bladd på Pinterest etter dekor-inspirasjon, sendt av gårde mange invitasjoner (og gjort alle andre helt klare), hørt igjennom en hel haug med musikk - og mer eller mindre landet på hvordan vi vil ha vielsen, blant annet. Det var utrolig fint å kjenne på at vi koste oss med dette, for det har vi ikke gjort før nå nettopp...♥


Så, igjen: Godt nytt år! Jeg er klar for deg, 2019!