Hopp til innhold

4

Morfar på første juledag i 2009:)

Fra Aftenposten, ukjent dato 1973:
"Den Minste Risiko
Roar Rose, forskningssjef på Institutt for Atomenergi, Kjeller (i dag Institutt for Energiteknikk - IFE)
Vi får ingenting gratis her i livet. Teknologi koster penger og liv, jeg ser ingen grunn til å legge skjul på det. Spørsmålet er hva som koster minst og gir størst utbytte. Det er det forskere og politikere (politikere er vel strengt tatt ikke sååå opptatt av å finne ut av dette i dag, men men...) er opptatt av å finne frem til.
Vi må regne med at energidebatten kommer til å tilta i tiden fremover, og det er mange irrasjonelle følelser ute og går med tanke på disse tingene. Saklige argumenter som bygger på faktiske forhold som er vitenskapelig bevist, har hatt liten gjennomslagskraft i forhold til den sterkt følelsesladde argumentasjon.
Folks holdning er kritisk, og det er godt og riktig. Vi har tidligere hatt innvendinger mot vannkraft med den begrunnelse at bygging av dammer og kraftgater, tapping av magasiner og delvis tørrlegging av elver, kan resultere i alvorlige forandringer i landskapskarakteren. I det siste har noe av denne kritikken forstummet. Motforestillingene har vært konsentrert om oljekraft, det vil de også bli igjen ganske snart. Nå er det kjernekraften står sentralt i bildet. De erklærte motstanderne hevder at dette er farlige greier, underforstått "alt annet er mye mindre farlig" - for ikke å si ufarlig. At det klart kan påvises at det motsatte er tilfelle, tillegges liten vekt. Det er et faktum at det første kjernekraftverk ble satt i drift i England i 1956, og ved utgangen av inneværende år vil det være 160 verk i drift rundt om i verden. (I 2011 er det mer enn 400 kjernekraftverk rundt iv erden, som produserer ca 16% av verdens elektrisitet.) Mange mennesker er opptatt av at kjernekraft også slipper ut radioaktivitet under normal drift, fordi de er forledet til å tro at at dette utslippet representerer et betydelig faremoment. Faktum er at man får 10 ganger mer stråling under en flytur til Knariøyene enn som nærmeste nabo til et kjernekraftverk. 
Vår holdning til risiko følger et visst mønster. Hvis en personrisiko er så stor som et dødsfall per 1000 per år, tas det forholdsregler for å redusere risikoen. Ved en risiko på ett dødsfall per 10 000 per år, er flertallet ikke så villig til samlet innsats for å redusere risikoen. En risiko på ett dødsfall per 100 000  per år er man oppmerksom på, men nøyer seg med advarsler (eksempel: drukning og fall). Samlet kan man si at samfunnet stort sett ikke aksepterer en risiko på ett dødsfall per 1000 per år, mens man anser en risiko på nivået ett dødsfall per en million (4-5 dødsfall årlig i Norge), som neglisjerbar.
Alle aksepterer høyere risiko jo større nytte eller utbytte de har av virksomheten. Nytte eller utbytte kan være inntekt, fornøyelse eller spenning. Denne regelen gjelder imidlertid ikke alltid, for eksempel om en lav risiko er knyttet til ulykker som forekommer sjelden - men hvor mange omkommer, slik tilfellet er med flyulykker. Selv om det omkommer  og skades langt fler ved bilulykker enn ved flyulykker, er få redde for å kjøre bil, mens mange er vettskremte for å fly. Det er froståelig, men inkonsekvent. Årsaken til denne inkonsekvens er formodentlig at de færreste har en gjennomtenkt og bevisst holdning til de forskjellige former for risiko.

Hvor kommer så kjernekraften inn i bildet? Jo, kjernekraften er den første teknologi som har vært gjenstand for kostnad/nytte-vurdering før teknologien ble tatt i bruk og var innarbeidet som en del av dagliglivet. Og det er helt på det rene at kjernekraften representerer en mindre risiko enn alle andre energikilder ved normal drift. Denne risikoen er langt mindre enn det folk vanligvis er villig til å godta. Dette gjelder selv om vi regner med dødsfall som eventuelt vil inntreffe etter den mest dramatiske ulykke vi kan forestille oss i et kjernekraftverk. I tillegg kommer så at kjernekraft er langt mer miljøvennlig. "

Det kjære morfar ikke nevner her er jo at et kjernekraftverk slipper ut mye mye mindre rdaioaktivitet til sine omgivelser enn for eksempel et kullkraftverk: et kullkraftverk er altså mer radioaktivt enn et kjernekraftverk, i tillegg til at det slipper ut både svovel og CO2 - HERLIG!!!
Jeg poster dette fordi det er minst like aktuelt i dag som for 38 år siden, og jeg kjenner jeg er litt trist inni meg over at vi ikke har kommet et skritt lenger på nesten 40 år...
For å illustrere litt trekker jeg fram noen kommentarer fra fineste Anders som jeg fikk på innlegget om India som pauser kjernekraftutbyggingen, siden kanskje ikke alle leser alle kommentarer;)

"Jeg synes denne grafikken er fin.  Bakgrunnsdata her.
Kortversjon: 4000 ganger så mange folk er
døde pga. kullkraft som pga. kjernekraft. Ikke fire tusen flere mennesker, men fire tusen GANGER så mange mennesker! For hver person som er død av kjernekraft er en by på størrelse med Kirkenes utslettet av kullkraft."

I dag har det ikke blitt noen programmering, men en treningsøkt fikk jeg klemt inn før jeg måtte på kveldsvakt. Jada, nå er jeg på syklotronen igjen, og denne gangen må jeg inn og skifte vinkel på traget hver halvtime (vi kjører på karbon-12 for å kalibrere, bare)....:S

Ha en fortsatt strålende dag, da, dere!

-S 

Jeg, Sunniva Johanne Rose, født 7. januar 1984, erklærer med dette kjernekraften for frisk:)

Kjernekraften lider ikke av influensa, selv om du kanskje gjør det når vi nå går inn i "influensasesongen"
Det har lenge forgått et slags hypokonderi rundt kjernekraft, hvor man ser ut til å tro at den er veldig syk, og at nye reaktorteknologier er det som trengs for at kjernekraften skal bli frisk. 
Men kjernekraften er ikke syk. Kjernekraften trenger ikke en medisin eller vaksine i form av underkritiske akselleratordrevne reaktorer, eller online reprossesseringsanleggs-saltsmeltereaktorer. Disse langt inn i fremtiden-reaktoerne blir fremstilt som en løsning på et problem som ikke er.
Håper vi alle kan være enige om at kjernekraften er frisk nå:)
Takk!



-S

Tenkte dere kanskje kunne være litt interessert (ihvertfall noen av dere?) i hva jeg egentlig 

 holder på med på Blindern;) Så special for you: om en mulighet med thorium i kjernekraftverk - på en måte slik at vi ikke trenger å utvikle en ny reaktor (som koster MYE, og er flere tiår inn i fremtiden, dessverre).

Bare for å understreke: jeg mener ikke at vi ikke skal forske på å utvikle ny reaktorteknologi, altså, men jeg syns det er spennende å se hva vi kan få til per i dag, med den teknologi som vi faktisk har. På samme måte som at jeg ikke mener vi ikke skal forske på solceller - men solcellene er heller ikke gode nok i dag til å konkurrere med den energien vi kan produsere med kjernekraft. Ja, takk! Begge deler!
Enjoy!
The multi-recycling of innovative uranium/thorium oxide fuels for use in the European Pressurized water Reactor (EPR) has been investigated. If increasing quantities of 238U, the fertile isotope in standard UO2 fuel, are replaced by 232Th, then a greater yield of new fissile material (233U) is produced during the cycle than would otherwise be the case. This leads to economies of natural uranium of around 45% if the uranium in the spent fuel is multi-recycled. In addition we show that waste radio-toxicities and decay heats are up to a factor of 20 lower after 103 years. Two innovative fuel types named S90 and S20, ThO2 mixed with 90% and 20% enriched UO2 respectively, are compared as an alternative to standard uranium oxide (UOX) and uranium/plutonium mixed oxide (MOX) fuels at the longest EPR fuel discharge burn-ups of 65 GWd/t. Fissile and waste inventories are examined, waste radio-toxicities and decay heats are extracted.

 

1 Introduction
Thorium is a fertile material that can easily be transformed into fissile 233U by thermal neutron capture. 233U does not exist in nature but is an excellent fissile material which has a higher η (2.3), the number of neutrons emitted per neutron absorbed, than the analogous fissile plutonium isotopes 239, 241Pu (1.7, 2.1) from the U/Pu cycle. This implies that the yield of new fissile material in fuels containing fertile 232Th will always be greater than for those containing fertile 238U, assuming a thermal neutron spectrum. Furthermore, the neutron capture/fission ratio of 233U (0.11) is lower than that of 239Pu (0.55) and five successive neutron captures on fertile 232Th are required to produce a trans-uranium element (TRU), while only one is necessary for fertile 238U. Therefore, production rates for the TRU’s, the major long-lived nuclear waste components will be much lower if 238U is replaced with 232Th.

 

 

We focus here on the EPR reactor and examine the consequences of removing significant quantities of fertile 238U from conventional UOX fuel and replacing it with fertile 232Th. This is achieved by blending thorium with uranium enriched to higher content of fissile 235U than the typical 4% needed for PWRs. We examine two new types of innovative fuel for the EPR, S20, a mixture of 20% enriched UO2 and ThO2, and S90, a mixture of 90% enriched UO2 and ThO2, and compare with conventional UOX fuel and MOX fuel fabricated from the plutonium recovered in spent UOX reprocessing.

 

The EPR is a Generation III + PWR concept, which is an evolutionary design rather than revolutionary and based on proven pressurized water technology - currently the most widely used worldwide.

 

In theory, light water reactors (LWRs) with a thermal neutron spectrum using 233U/232Th fuels can breed self-sustaining amounts of new fissile material since 2.3 neutrons are available per neutron absorbed, and indeed breeding was proven in the Shippingport Light Water Breeder Reactor [1]. However, for a light water power reactor with realistically long cycle lengths there will be significant losses of neutrons to captures on the hydrogen in the water coolant, the fission products, the control poisons, the 233Pa intermediate thorium cycle nucleus and the structural materials, and thus the breeding ratio will be less than unity and breeding will be impossible. For breeding ratios of less than one, the thorium cycle will not be self-sustaining and the reactor will be dependent on a supply of some fissile material from the uranium cycle – either new fissile 235U or 239,241Pu.

 

Concepts
dedicated exclusively as thorium cycle breeder reactors have been suggested, e.g. the Thorium Molten Salt Reactor [2] and the use of thorium in sodium critical reactors [3], or in subcritical accelerator driven systems [4-6]. However, these technologies are very different from current power reactor designs and cannot use existing cycle infrastructure. A large amount of research and development is needed for these systems and thus commercial power production could be decades into the future. Since LWRs comprise around 80% of the world fleet of operating plants, the fastest way to explore the potential of thorium is through the use of innovative solid fuels in the existing infrastructure of operating plants.

 

The once through cycle (OTC) is the cheapest fuel cycle in the short term. However, the potential energy content of the residual fissile and fertile isotopes is lost, and the OTC also gives the largest possible volume of high-level waste. The potential energy content of the spent fuel provides an incentive to recover the fissile isotopes. Fuel recycling also reduces the mass of high-level waste and the time of high radio-toxicity of waste, thus reducing the requirements for both the number of repositories and the duration of geological storage. The goal of the present work is to examine thoriated fuels as an alternative to present MOX recycled fuels that should provide greater economy of uranium resources and lower waste inventories.
2 EPR simulations with the MURE code
An EPR assembly based on a 17 × 17 lattice was modeled using MURE (MCNP Utilities for Reactor Evolution), based on the Monte-Carlo neutron transport code MCNP5 [7]. MURE is a precision research code that has been developed jointly at the Institut de Physique Nucléaire d’Orsay (IPNO) and the Laboratoire de Physique Subatomique et Cosmologie (LPSC) of Grenoble [8]. MURE performs calculations of the time-evolution of reactor fuels with full 3D geometry. Consecutive MCNP calculations are performed to determine reaction rates and deduce core material evolution over time at a constant reactor power by solving the set of coupled differential equations for the production and destruction of isotopes.
Fig.  1. Cross section of the simulated EPR assembly

The EPR simulations presented in here are based on a single, homogeneous, core-equivalent assembly placed as an infinite lattice in the radial direction, but with axial leaks permitted. This assembly consists of 265 fuel pins of 0.475 cm outer radius with a M5 Zircaloy cladding of 0.57 mm thickness, and 24 guide tubes of radius 0.616 cm for insertion of control rods (see Figure 1). The fuel pins have homogeneous mixtures of UO2 and ThO2.

For any proposed innovative fuel types to be economically viable they must be able to compete with UOX fuels at the longest burn-ups, therefore only realistically long discharge burn-ups were studied.  The EPR is designed to achieve long burn-ups of 70 GWd/t, which is longer than current PWR’s (typically 50–55 GWd/t). Therefore, for the present studies discharge burn-ups of 65 GWd/t were simulated.

 

To compensate the excess reactivity present after reloading points in the cycle, sufficient quantities of boric acid were added to the water coolant in the assembly. A fuel manag
ement scheme based on the use of three batches per cycle was used as is standard for operation of current PWR’s. Simulation of the full cycle required around 70 consecutive MCNP calculations. The burn-up step lengths were chosen as 5 h, 21 h, 3 days, 9 days and then repeated steps of 28 days to allow more frequent calculation of the fuel composition after startup where isotope concentrations are changing the most rapidly.

 

Initial uranium/thorium molar proportions for the fuels were found from fits to proportion vs maximum cycle length curves obtained from several fuel burn-up calculations at varying initial concentrations. The plutonium vector of the MOX fuel is taken to be the plutonium vector at discharge from the UOX fuel (containing 67% fissile material) minus the losses of 241Pu, some of which decays to 241Am during the 5 year cooling period.

 

The UOX, S20 and S90 fuel types contain similar quantities of initial fissile 235U, although the thorium content varies considerably. The S20 and S90 fuels initially require more separative work units (SWU) and slightly more natural uranium, but this initial investment is repaid after the fuel is reprocessed, where the spent fuel will have a much higher recoverable fissile content. After discharge, the spent fuel was allowed to cool for 5 years before reprocessing and fabrication of new fuel. For the S20 and S90 multi-recycled fuels, the new fuel contains the uranium recovered from reprocessing the spent fuel and some fresh enriched uranium to compensate for the loss of fissile material during the irradiation. The recycled uranium will contain not only 235U and 238U, but also all other long-lived uranium isotopes: 232U, 233U, 234U and 236U. Due to the activity of the fuel, remote control of the operations is necessary, since the reprocessed uranium is made difficult to handle by the decay of 232U (t1/2 = 69 years), which emits a high-energy (2.6 MeV) gamma ray at the end of its decay chain. 232U is produced in small quantities in thorium-based fuels by 233U(n, 2n) → 232U, or 232Th(n, 2n) → 231Th(β-) → 231Pa(n, γ) → 232U.

Figure 2 shows a schematic diagram of the multi-recycling of the thoriated fuels. UO2, enriched at either 20% or 90% 235U, is mixed with ThO2 for fuel fabrication. The waste stream contains the TRUs along with the fission products (FP). The spent fuel is reprocessed and the recovered uranium and thorium are used to fabricate new fuel. 

Fig. 2.  The multi-recycling scheme for the S90 and S20 fuels.

 

3 Evolution of UOX, MOX, S20 and S90 fuels
There is a substantially higher fissile concentration (233U and 235U) in the uranium vector from the S90 fuel than the S20 fuel, where the majority of the uranium is 238U. The initial and final inventories of 235U are very similar for all three cases; however, for UOX, the remaining fissile 235U is not re-used in any significant quantities in current reactors since it requires re-enrichment. This would not be the case for the S90 and S20 fuels where the goal is to exploit the energy contained in the fissile uranium isotopes by multi-recycling the fuel.

                The major long-lived waste production processes in the S90 and S20 fuels are the 235U(n, γ) → 236U(n, γ) → 237U(β-) → 237Np (2.1 × 106 y) and 232Th(n, 2n) → 231Th(β-) → 231Pa (3.3 × 104 y).  The  quantities of plutonium, americium and curium produced with the S90 and S20 fuel are roughly factors of around 15 and 3 less respectively. 

Fig. 3.  Decay heat of the waste streams from the different fuel types for spent fuel in open cycle from a full EPR core

 

3.1 Once through cycle
Figure 3 shows the decay heat for the UOX, S20 and S90 fuels in open cycle from the entire EPR core. The thoriated fuels gain at 103 years, due to the low rates of production of plutonium, americium and curium isotopes, but lose over periods around 105 years due to the un-recovered uranium (mainly the 233U and 234U isotopes at this time scale). The conclusion is that without multi-recycling there is little to be gained from using thoriated fuels.
3.2 Recycling the uranium

 

Fig. 4.  Evolution of the uranium vector for the S90 fuel over three complete cycles with discharge burn-ups of 65 GW/t. The small additional amount of 233U available after each cycle comes from the decay of 233Pa.

Figure 4 shows the evolution of the S90 fuel uranium vector composition during three irradiation cycles of 65 GWd/t. New enriched uranium (90% in this case) is added at each reloading to  compensate for the loss of fissile material during the irradiation. The core inventory of 233U is seen to stabilize very quickly at around 2200 kg. However, the non-fissile uranium isotopes continue to accumulate with each cycle and the uranium vector does not reach equilibrium until after around seven or eight cycles. The same is true for the S20 fuel, and thus the fuel performance of the thoriated fuels degrades slightly with each re-cycle in two ways: (1) slightly more enriched uranium needs to be added at each reloading to compensate for the absorption of neutrons on the non-fissile uranium isotopes and (2) the inventory of TRU’s at discharge will increase slightly after each re-cycle. The total amount of uranium needed at each re-loading is thus approximately half of that which was required at the initial loading thus economizing significantly on natural uranium needs for the rest of the life of the reactor if the multi-recycling is continued.

Fig. 5.  Decay heat of the waste streams from the different fuel types for spent fuel from a full EPR core after the first irradiation of 65 GWd/t. Uranium is recycled in the thorium fuel cases

 

If uranium recycling is performed then the decay heat and radio-toxicities of the S20 and S90 spent fuels will be much lower (see Figure 5), since the uranium is kept in the cycle and does not enter the waste stream. After 1000 years the radio-toxicity and the decay heat production for the S90 fuel is approximately 20 times less than the UOX – a very large reduction.  The UOX + MOX curve shows the combined decay heat of the UOX fuel without the plutonium and the resulting MOX spent fuel. This mono-recycling option, which is in widespread use in Europe and Japan, offers a 30% reduction in waste radio-toxicity and decay heat as compared to OTC, after 1000 years and provides an additional 13.7% more energy at the long burn-ups of 65 GWd/t studied here.
3.3 Proliferation
The current internationally accepted enrichment limit for uranium is 20%, so it would be possible to use the S20 fuel in a commercial power rector such as the EPR. However, the S90 fuel would probably be ruled out due to proliferation concerns. Nevertheless, the S90 fuel could be presented as a means of rendering safe weapons grade uranium from decommissioned nuclear warheads in a similar manner to the Megatons-to-Megawatts™ program.

 

        However, the thoriated fuels do have one major anti-proliferation advantage in that the spent fuels at discharge are exceptionally proliferation resistant. It is practically impossible to manufacture a 233U-based weapon in the presence of 232U contamination. Illegal transportation of recycled uranium would also be more difficult, and be very easy to discover due to the penetrating 2.6 MeV gamma rays.

3.4  Economics

Commercial reactors are operating with recycled plutonium in Western Europe, but uranium is not being recycled significantly because of the currently low cost of fresh uranium. With the thoriated fuels uranium recycling is an absolute necessity for economic viability. For the initial loading of the EPR with the S20 and S90 fuels, approximately 35% more SWUs and slightly more natural uranium is needed. However, once thoriated fuel multi-recycling is performed this initial investment is repaid by the recovery of significant quantities of fissile 233U and 235U, and for the remainder of the reactor’s life the SWU and natural uranium needs will be reduced by factors of approximately 25% and 45% respectively when compared to standard UOX fuel.
4 Conclusions
Thorium can be used as the fertile material in EPR fuels if there is an extra supply of neutrons – in this case uranium of between 20% and 90% enrichment. The thorium fuel cycle in the EPR could be one method of creating a more sustainable nuclear power leading to a significant economy of uranium resources and large reduction in volumes of long-lived radioactive waste produced. However, the thoriated fuels require multi-recycling of the uranium to recover the useful fissile material (233U and 235U), which requires specially adapted reprocessing technology. Nevertheless, this is a realistic, potentially economically viable option that does not dependent on huge leaps in technological progress and/or the successful demonstration/construction of radically innovative reactor designs, and could therefore be implemented rapidly if desired.
References
1.       J.C. Clayton, The Shippingport Pressurized Water Reactor and Light Water Breeder Reactor. Technical Report (1993)
2.       L. Mathieu, et al., Nuclear Energy 48, pp. 664–679 (2006)
3.       J. Brizi, et al., Proceedings of Global 2009 International Conference GLOBAL 2009. The Nuclear Fuel Cycle: Sustainable Options and Industrial Perspectives (Paris, France, 2009)
4.       C. Rubbia, et al., Conceptual Design of a Fast Neutron Operated High Power Energy Amplifier, European Organization for Nuclear Research, Geneva (1995)
5.       S. David, et al. Nuclear Instrumentation and Methods in Physics Research A,  443  pp. 510–530 (2000)
6.       Adonai Herrera-Martinez, Yacine Kadi, Geoffrey Parks, Marcus Dahlfors, Annals of Nuclear Energy 34, pp. 564–578 (2007)
7.       T.E. Booth, F.B. Brown, J.S. Bull, et al., MCNP5 1.50 Release Notes. LA-UR-08-2300, Los Alamos National Laboratory Report (2005).
8.       O. Méplan, et al., ENC Proceedings (Versailles, France, 11–14 December, 2005)

2

Seriøst, dette er rimelig idiotisk. Ikke like idiotisk som da Tyskland bestemte seg for å droppe kjernekraft og egentlig ikke har noen plan for hvordan de skal få det til, men ganse idiotisk dog.

Angela Merkel trekker ut kontakten for kjernekraft i Tyskland. LOL
De er redd for at sikkerheten ved kjernekraft ikke er god nok. Neivel?! Vis meg den industrien som er sikrere enn kjernekraft, og i tillegg kan produsere så enormt mye energi! Hva skal de bruke istedetfor - kull?! For det er jo fryktelig sikkert og ikke minst miljøvennlig...eller kanskje de ikke egentlig trenger noen energiutbygging.
Dette kan ikke være noe annet enn politisk populisme; kan ikke fatte at de skal finne noen bedre løsning enn kjernekraft! 
Har nevnt det før, men det må bare sies igjen og igjen: Absolutt alt handler om risikovurdering, og å sette risikoer opp mot hvernadre. Risikoen ved kjernekraft er ekstremt lav. Spent på å se hvilken risiko som sulle være lavere.  

Når atomkjernen fisjonerer blir den til fisjonsprodukter; det er et FAKTA at om man har kjernekraft (uavhengig av type) så får man fijsonprodukter.

Fisjonsproduktene i rødt - til høyre på nuklidekartet. De sorte flekkene symboliserer de stabile isotopene:)

Fisjonsproduktene har et stort overskudd av nøytroner, som du kan se på bildet her (antall nøytroner øker til høyre på figuren, ikke sant). Grunnen til dette er at mamma-kjernen (uran-235, uran-233 eller plutonium-239, vanligvis) er veldig tung og da må den jo ha massemasse ekstra nøytroner for å ikke bare gå helt i oppløsning. Men så blir den til fisjonsprodukter som da har ca bare halvparten så mange homofobe protoner, og da har den heller ikke behov for så mange nøytroner. Dette gjør at fisjonsproduktene er kjempemasse radioaktive for de bare mååå kvitte seg med dette overskuddet av nøytroner (det er grenser for hvor nøytral det er kult å være), og dette vil de helst gjøre for, hva da, ca 2 sekunder siden, liksom, for de har tolmodighet som en bortskjemt 7-åring, så de har for det meste veldig kort halveringstid. Alle de ekstra nøytronene omdannes til et proton og et elektron - de sender altså ut beta minus-stråling. Seriøst, dette vil aldri slutte å fascinere meg!!! =D
Siden disse stoffene er radioaktive så produserer de VARME, og de slutter ikke med dette før de har blitt til stabile isotoper - og dette mååå bare folk skjønne, altså. 
Faktisk består ca  10% av energien man får fra fisjon i et kjernekraftverk av såkalt ETTERVARME fra de radioaktive fisjonsproduktene. Dette betyr at selv om du stopper kjedereaksjonen  så er det fortsatt nødvendig med kjøling. Det blir litt som at du har glødende kull som du putter i vann, men når du tar det opp igjen så fortsetter det å gløde... (ja, psyko, jeg vet)
Marylin Monroe - ganske het

Såååå.... I Fukushima var det fisjonsproduktene som var problemet - eller mangel på kjøling av disse. Poenget er at en hvilken som helst reaktortype er avhengig av å ha et kjølesystem som fungerer, fordi alle reaktorer produserer jo fisjonsprodukter xD Og selv om reaktoren kun produserer en tidel så mye varme når kjedereaksjonen er stoppet, så er en tidel av noe som er veldig mye fortsatt veldig mye...
Burde nok kanskje ha vært mer redundans i det kjølesystemet i Japan, gitt 😉

Og så noe heeelt annet:
Hvis du er interessert i hva årets nobelpris i fysikk handler om, sjekk ut smarteste Jostein sitt innleggKollokvium 🙂

Kos og smaks!

-S

Du lurer kanskje på hva en kjedereaksjon er, ikke sant? Altså det er ikke et uttrykk jeg som kjernefysiker har copyright på akkurat, da:P For sånn helt generelt så er det liksom en prosess som er sånn at når den har startet så fortsetter den å gå, litt sånn, hva er det som går og går og aldri kommer til døren? -En kjedereaksjon *fnis*

Nei, men alvorlig: i et <3 kjernekraftverk <3 eller i en atombombe så har man en kjedereaksjon av fisjoner, altså at en ny fisjon gir en ny fisjon gir enda en ny fisjon osv.
Grunnen til at dette faktisk er mulig er at når en atomkjerne fisjonerer så frigjør den noen ekstra nøytroner, som er frie til å gjøre omtrent det de vil.

Også kommer vi til en ting som jeg syns er litt dumt, og det er at vi snakker om en kritisk kjedereaksjon, eller en kritisk reaktor. Det høres jo ikke bra ut - tilstanden er kritisk, liksom... Men det betyr faktisk bare at antallet fisjoner er konstant, slik at selv om det kanskje blir frigort 3 nøytroner per fisjon så øker ikke antallet fisjoner allikevel. Hvis 10 atomkjerner fisjonerer vil dette føre til at 10 atomkjerner til fisjonerer, og sånn går det, jevnt og trutt.

Kritisk kjedereaksjon, k=1 🙂

Med andre ord: En kritisk kjedereaksjon, eller en kritisk reaktor er bra! Egentlig burde man kalle en kritisk reaktor for en balansert reaktor for den er jo liksom helt i balanse og bare ZEN, ikke sant;)

Reaktoren er helt i balanse...

...og da er reaktorens chakraer helt på linje... (lol)

Hvis man derimot har et system som er sånn at én fisjon gir to nye fisjoner som igjen gir fire nye fisjoner også videre, da har man en overkritisk kjedereaksjon - kjederekajson for en atombombe, da liksom:

Overkritisk kjedereaksjon, k>1 🙁
Og da kan det gå sånn *snufse*

Heldigvis kan et atomkraftverk aldri eksplodere som en atombombe (dette er FAKTA!!!). Og ethvert godt konstruert kjernekraftverk (som gjelder de aller fleste, heldigvis) er selvkontrollerende (av <3 fysikkens lover <3), og kjedereaksjonen kan ikke løpe ut av kontroll/bli overkritisk - HURRA!

Ok folkens, GOD HELG, og husk å stemme hvis du ikke allerede har gjort det;)

1000 smask til alle

3

Hurra! Uran!

Endelig har <3 uran-233-"targetet" <3 kommet, og det har bare tatt ett år med papirarbeid...:P

Følte meg litt som om jeg gikk rundt med en atombombe i stad, altså, men vi er nok et liiite stykke unna kritisk masse;)

Veldig fornøyd, for jeg har labfrakk - ennå jeg ikke er kjemiker...

Uansett, sååå suuperhappy, altså! Nå blir det eeendelig eksperiment, og uran-233 er superinteressant med tanke på thorium-brensel, for thorium omdanne sjo til uran-233 i et kjernekraftverk:D

Her står jeg og veileder (Sunniva S. i forgrunnen) og monterer og ordner 🙂 
Veldig konsentrert - for det er så mye radioaktivitet <3<3

1

Her er 10 FAKTA som du kanskje visste og kanskje ikke visste om <3 nøytroner <3:

  1. nøytroner er den kuleste kjernepartikkelen
  2. nøytroner sender ut beta-stråling
  3. nøtroner består av 3 kvarker: 1 opp og 2 ned (u, d, d)
  4. nøytroner tapte avstemmingen om hvilken kjernepartikkel som er kulest, men det er heeelt uinteressant
  5. nøytroner kan bli til protoner
  6. nøytroner driver kjedereaksjonen i et <3 kjernekraftverk <3
  7. nøytroner kan gjøre stoffer radioaktive
  8. nøytroner omdanner <3 thorium <3 til <3 uran-233 <3 i et "thoriumkraftverk"
  9. nøytroner har en halveringstid på ca 10 minutter
  10. nøytroner er nøytrale og kan derfor lett gå inn i en atomkjerne (som jo er positivt ladet)
Ok, koz og klemz, og husk å stemme på hvor redd DU er for stråling!

8

Einstein, altså!

Fisjon er at en atomkjerne, feks uran-235, deler seg i to og blir til fisjonsprodukter, også blir det frigjort masse masse energi pluss noen ekstra nøytroner.

Uran-235 deler seg i to, til cesium-143 og rubidium-90 - som er fisjonsprodukter. I tillegg blir det 3 løse/frie nøytroner og masse energi - den er selvsagt rooosa xD
Einsteins berømte likning <3

Fisjon er faktisk Einstein sin super-famous likning  - E=mc2 - i praksis, for energi (E) og masse (m) er bare to sider av samme sak.

Når en tung atomkjerne, som feks uran-235, eller uran-233 eller plutonium-239 fisjonerer så blir litt av massen (vekten) gjort om til energi! Så siden noe av massen er blitt til energi er det sånn at hvis du tar og putter de to fisjonsproduktene pluss de frie nøytronene på atomkjernevekten din og ser på  hva vektnålen viser så er det mindre enn det atomkjernen opprinnelig veide...8-O Ennå du har akkurat like mange nøytroner og protoner hele tiden...halloo, liksom, du må jo bare eeelske <3 kjernefysikk <3 da xD

Nå tenker du kanskje at ok whatever, energi, liksom. Men det er faktisk syyykt mye energi som blir frigjort: faktisk 50 millioner ganger mer enn hvis du hadde en kjemisk reaksjon som når du brenner kull feks. Så hvis du har ca ett gram (!) med uran-235, også deler du alle disse atomkjernene i to, så får du nok energi til å dekke strømforbruket til en gjennosnittlig norsk familie i ETT ÅR! Hvis du skulle brenne kull istedetfor trenger du 4 tonn.
Jeg bare nevner det, liksom...

Det er bare syyykt fascinerende, da!!!

4

Nrk melder at 60 000 mennesker demonstrerte mot kjernekraft i Tokyo, og viser selvsagt bilder av demonstranter iført sånne "Skrik"-masker(og det gir oss jo ikke akkurat hyggelige assosiasjoner og er jo bare et  superbillig triks). Men jeg tenker bare hva så, liksom?! 60 000 mennesker i Tokyo, det er nada. Det bor 37 millioner mennsker i "stor-Tokyo". 60 000 mennesker er 0.16% av stor-Tokyo, eller det samme som at én av 600 går i demonstrasjon. Seriøst, er det virkelig noe å skrive om? Ville Japanske medier ha skrevet om at 1500 mennesker demonstrete i Oslo mot kraftledninger i Hardanger, mon tror?

Altså, det var UFATTELIG tragisk det som skjedde i Japan den 11. mars 2011, og da tenker jeg på jordskjelvet og tsunamien og alle de som døde som konsekvens av denne naturkatastrofen!! Nedsmelting av en reaktor er selvsagt ikke bra, og kjernekraftindustrien i Japan burde kanskje ha gjort noe med  Fukushima-kraftverket - som tross alt er et av de eldste kraftverkene i verden... Men hallo, selv etter at alt har gått galt  er det ingen som har dødd som følge av ulykken ved kjernekraftverket, og så vidt jeg vet er det heller ingen andre enn arbeidere som har fått større stråledoser enn man strengt tatt skal. Og selv arbeiderne har klart å holde stråledosene innenfor det som gjelder i katstrofe-sammenheng, for ja, det er faktisk regler som gjelder da også!

Bare se for deg at "alt går galt" med en demning i Kina, med en middels stor landsby med ca en 500 000 mennesker i nedenfor denne, hva tror du skjer da liksom? Omtrent alle dør!!!