Baaah, da ble det plutselig sent på kveld før jeg ble ferdig med innlegget - igjen 😛 
Hele denne uken har vært litt rar, føler liksom jeg henger veldig bakpå, og det føles i alle fall ikke som om det er fredag i morgen (selv om jeg er meget klar over det, og Alexandra og jeg har store planer om blant annet å ta en tur på Café Ro før vi tar bussen til Blindern, og vi skal kjøpe pannekaker og Prim etter barnhagen - "siden det er helg" som er blitt en frase vi bruker 😉 ). Denne uken har det vært, og er, eksperiment på syklotronlaboratoriet; vi har en gjeng australske kjernefysikere som har kommet til oss for å gjøre eksperiment med karbon-12 (altså sånn vanlig, stabilt karbon, som vi består ganske masse av). Jeg er dessverre ikke deltagende selv denne gangen, rett og slett fordi jeg ikke har hatt mulighet denne uken, og nå i helgen har jeg jo Alexandra, og kan følgelig ikke være på vakt på Blindern, men heldigvis er det litt lettere når det kommer en gjeng med gjester, for de er jo her bare for å jobbe med eksperiment, og tar dermed veldig mange av vaktene selv.
Saken er bare den at det hadde virkelig vært gøy å få med seg mer av akkurat dette eksperimentet, hvor målet - så vidt jeg har forstått det - er å studere en tilstand i karbon-12 som kalles for Hoyle-tilstanden (Hoyle state, for de som vil begi seg ut på et engelsk google-søk 😉 ). Har ikke fått satt meg all verdens mye inn i det ennå, men sånn som jeg forstår det så kan vi rett og slett kort sagt si at hadde det ikke vært for denne Hoyle-tilstanden, så hadde det aldri blitt noe særlig karbon, og dermed heller ikke noen særlig tyngre grunnstoffer - som feks oksygen...og med lite karbon og enda mindre oksygen så hadde vi faktisk ikke eksistert...!
Ja, og jeg jeg gikk jo glipp av seminaret som ble holdt av en av gjestene som er her for å styre med eksperimentet denne uken - der jeg kunne ha lært mye mer om hva det er de prøver å finne ut av - fordi jeg hadde klart å se feil om når det skulle være; jeg trodde det skulle være på tirsdag, og konkluderte dermed med at da var jo jeg på Kontaktkonferansen, men så skulle det jo være i dag - men siden jeg hadde trodd jeg gikk glipp av det så ble jeg intervjuet av Naturfagssenteret da seminaret skulle være istedetfor. Jaja, det går litt i surr for meg innimellom (stadig vekk? 😛 ), men her er i alle fall noen av bildene som ble tatt av søte Rim som intervjuet meg - bare elsker <3 trappeoppgangene i Fysikkbygningen, altså!

Som jeg nevnte så har denne uken gått helt i oppløsning; det startet normalt med en normal mandag, men så var jeg jo borte på Grand hele tirsdagen, og i går var jeg først med på å lage "Abels tårn kjernefysikk spesial - hva er det med jenter og kjernefysikk?" (hør på Ekko på P2 klokken 10 i morgen tidlig 😀 ), så var det et langt, og veldig hyggelig møte (litt sånn om formidling, og min rolle, og det jeg gjør og sånn) - og da var jo plutselig den dagen over, også var det plutselig torsdag - og i morgen er altså uken over.

PS: bare elsker at jeg får ha en jobb hvor jeg får lov til å lære så utrolig mye kult - feks om sånne tilfeldigheter som at karbon-12 har en sånn tilstand som er helt grunnleggende for vår eksistens...<3

6

God ettermiddag alle fineste!
Denne dagen har virkelig bare flydd avgårde, og jeg skjønner egentlig ikke helt hva som skjedde 😛
Eller, altså, jeg skjønner det vel egentlig; den har gått med til forberedelser av helgens 2 ganger 29 for annen-gang bursdagsfest, sammen med fineste Charlotte (utrolig hva man får tid til når man begynner tidlig), diskusjon med Karoline (og Jo), og ikke minst photo shoot med en fantastisk gjeng "reale damer" (andre jenter som holder på med doktorgrad eller post.doc her på matnat). Bildene skal brukes til et arrangement fredag 7. mars, ifbm kvinnedagen, hvor bla alle vi jentene skal holde korte populærvitenskapelige foredrag om forskningen vår - gøy! (Kommer mer info om dette når det nærmer seg - lover.)
#realedamer 😉 (@uboslo sitt bilde fra Instagram)
Etter shooten dro jeg opp for å snakke med Live på Realfagsbiblioteket (siden jeg da allerede var oppe på Vilhelm Bjerknes hus, der biblioteket ligger), og der var det vanskelig å komme seg videre fra, for det var så kos, og så mange gode ideer å prosessere - kommer mer tilbake til dette om veldig kort tid 😉 Det jeg vel allerede kan avsløre er at dere kommer til å høre litt mer om Realfagsbiblioteket fremover...
Men det jeg egentlig kom innom for å fortelle var jo at nå har endelig kronikken  min, som sto på trykk i Aftenposten i går, kommet på nett - så nå kan alle som har lyst til å lese og dele kronikken min gjøre det. Bare gå inn HER.
Her gjenstår et par timer på kontoret, før jeg vender nesen nedover mot Frogner - skal prøve veldig å få til en treningsøkt, men er litt skeptisk til om jeg rekker det...hvorfor kan jeg ikke ha uendelig med tid?!?

1

Året og 30-årene har vært ganske bra så langt...For det første så har jeg årets første kronikk på trykk i Aftenposten i dag (tror ikke den er på nett ennå, men poster teksten her i morgen hvis den ikke kommer på nett), og for den andre så kunne jeg "våkne opp til" til den herligste tweeten på bussen i dag - tusen takk for så gode ord, Marie Pettersen ♥♥♥


Hvis jeg kan være, eller er, et forbilde/inspirasjon for noen syns jeg det er intet mindre enn fantastisk!

Har fått noen hyggelgie kommenater på Twitter for kronikken min óg, da, og det setter jeg alltid veldig stor pris på. Vet ikke helt hvorfor, men følte meg veldig nervøs for den kronikken jeg har i dag - da er det selvsagt ekstra hyggelig med positive tilbakemelsinger 🙂


Må nesten bare innrømme at det er alt for lenge siden jeg har oppdatert "Fysikk *smelt*"-fanen...såpass at jeg nesten har vurdert å fjerne den; men det korrekte svaret er selvsagt at jeg må få fikset den. Det får vel skje en gang etter at jeg har fått ordnet med en "English"-fane, det, da 😛

Ellers var gårsdagen rolig og fin, og veldig hyggelig (omsider; signalfeil på t-banen gjorde at vi ble en time forsinket til mamma og pappa *oppgitt*). Hos mamma og pappa vanket det cava, deilig mat og kake, pluss gaver, selvsagt 😉 Og verdens beste Alexandra hadde laget krone til meg i barnehagen i går - hun hadde visst så å si ikke snakket om noe annet enn at jeg hadde bursdag *smelt*.


Fikk jo veldig mange hyggelige gratulasjoner på Facebook i går (ja, jeg må innrømme at bursdag i sosiale medier jammen er utrolig stas), og noen var mer kreative enn andre...en ønsket meg nemlig "Gratulerer med nytt Atomnummer", og siden Atomnummer er det samme som antall protoner i atomkjernen, og antall protoner i atomkjernen er det som betemmer hva slags grunnstoff man har; så kan jo ikke det bety noe annet enn at jeg har transformert fra ett grunnstoff til et annet(?) Hvis det da er sånn at jeg var atomnummer 29, og nå er atomnummer 30, betyr det at for to dager siden var jeg kobber (atomnummer 29 = 29 protoner i atomkjernen), mens nå er jeg sink (atomnummer 30 = 30 protoner i kjernen). Lurer på om dette har skjedd ved at jeg har blitt truffet av nøytroner som har ført til beta minus-henfall, eller om jeg er blitt truffet av protoner direkte - eller om det er noe helt annet...
Foreløpig er jeg ikke sikker på hva som er best av kobber og sink - det gjernstår vel kanskje å se 😉

Ja, også er det vel på tide og forandre på denne, da...;)


Da er 2014 endelig offisielt skikkelig i gang!
I hele dag (første dagen tilbake på Blindern <3), og mye av tiden siden fredag, har jeg jobbet med en kronikk jeg ble bedt så pent om å skrive, og siden jeg i tillegg har hatt Alexandra denne helgen (ikke at jeg på noen måte klager over det) så har all den tiden jeg har hatt mulighet til å skrive gått med til denne. Dermed har jeg ikke kommet i gang med noen 2013-årskavalkade, men jeg syns jo at jeg må få det til allikevel - det bare tar litt lengre tid...men det tror jeg mine fantastiske, radioactive cupcake-lesere kan  leve med 😉

Denne uken er det en "stor" ting som skjer - en kald januardag for nesten 30 år siden kom  jeg til verden på Sentralsykehuset i Akershus. Og med nesten 30 år så mener jeg at dagen er i morgen. I morgen den dag blir jeg altså 30...det syns jeg er litt rart å tenke på - jeg føler meg jo ikke voksen en gang 😛 (Men 30-årene er de nye 20-årene, er de ikke? 😉 )
Så denne første, hele uken i 2014 går med til kronikk (deadline om 12 timer *hjelp*), fylle år (tar med meg Alexandra til mamma og pappa i morgen og tilbringer kvelden og natten der), feire bursdag (sammen med søteste Charlotte), forberede middagskåseri som skal fremføres under middagen på Kunnskapsdepartementet sin "kontaktkonferanse for universiteter og høyskoler neste uke" - og så skal jeg selvsagt også jobbe litt med den berømmelige AVHANDLINGEN...

...men nå skal jeg faktisk sove <3

Her er noen  snapshots fra en veldig deilig helg 😉

Årets første selfie: Som jeg sa på Instagram: "wearing blue, feeling pink" - den deriverte av humøret er i alle fall definitivt positiv (les: ting går myyye bedre enn før jul 😀 ). 
Ingenting slår kompinasjonen sherrox, vinterjakke, tiara og vinger <3

Da er det allerede desember, og de to mest arbeidsintense månedene som jeg kan huske å ha hatt på veldig lang tid, er over...det har vært veldig slitsomt, men det har også vært spennende, fint og gøy 🙂 Og én ting som er veldig bra er at nå har jeg de 30 studiepoengene som jeg trenger som en del av "opplæringsdelen" i doktorgraden, og det er en fryktelig deilig milepæl å nå! Dessuten ble jeg jo "tvunget" til å komme skikkelig godt i gang med dataanalysen pga Berkeley-turen, så det er ikke veldig stor tvil om hva jeg hovedsakelig skal bruke desember til - tror målet skal være et skikkelig utkast til min neste artikkel før jeg tar juleferie (hjelp? :P).
Helt fri (da mener jeg fri slik at jeg kan bruke all tid til å fordype meg i én type arbeid) har jeg selvsagt ikke klart å holde kalenderen nå i desember, og den andre uken blir fokuset tatt litt vekk fra uran-data; da er det nemlig Higgs-feiring, og jeg takket selvsagt ikke noe annet enn "ja" da jeg meget pent ble spurt om å være toastmasterThorium-møte (mtp på dette med FME-senter i Sundvolden-erklæringen), og så avsluttes den uken med to-dagers utvalgsmøte (Ludvigsen-utvalget, om fremtidens skole), og det er selvsagt en del forberedelse som óg må gjøres før dette møtet.
Ja, også er det litt stor avgjørelse som skal tas ila. midten av desember...
<3 <3 <3
I løpet av disse to månedene, oktober og november, var jeg jo bla. i Trondheim og holdt et foredrag - og jeg ble intervjuet av Under Dusken (studentavisen i Trondheim). Intervjuet er nå mulig å lese her, på side 30 (eller pdf-side nummer 16); ble egentlig ganske fornøyd med det, faktisk 🙂
Søte fotograf Caroline Ramnæs tok de fine bildene av meg, og det var også hun som hadde funnet det fantastiske stedet der vi møttes for intervjuet og bildene - Fairytale Cupcakes. Hadde jeg bodd i Trondheim tror jeg dette måtte ha blitt stamstedet mitt, jeg matcher jo veggene, jo 😛 (Ja, det var faktisk tilfeldig 😀 )

4

Prosjekt PhD går sin gang (veeeeldig sakte, med mest formidling de siste dagene): foredrag på Charlottenlund vgs i Trondheim på torsdag, dobbel forelesning om kjernekraft/thorium for fysikklærere på etterutdanning på fredag, partikkeldetektorkalibrering og "kontorarbeid" resten av fredagen. I dag har jeg vært konfransier på First Lego League (sykt imponert over de robotene som deltagerne hadde bygget...!), og etter at jeg var ferdig med det fikk jeg en hyggelig time sammen med Gry, hvor vi diskuterte neste steg i dataanalysen min (fordi jeg hadde en veeeldig tynn folie med uran-233 måtte den være festet på beryllium, og denne er veeeeldig tykk, så det er litt ekstra utfordrende; siden partiklene som treffer uranet først har gått gjennom berylliumen før de vekselvirker med uranet, så går de gjennom berylliumen igjen før de treffer detektoren :/ ).

Vel vel, vi tror vi kom fram til noe lurt 😉

På torsdag hadde jeg forresten et nytt debattinnlegg i Aftenposten: "Eksperter uten ekspertise". Så vidt jeg kan se så er ikke denne teksten på nett, så jeg deler den her - for dere som ikke fikk lest den i papirutgaven, og kanskje er interessert i å lese den 🙂


 
 
"Jeg befinner meg på den tsjekkiske landsbygda, og det er der det starter: Mens jeg sitter i sengen på hotellrommet og jobber med en forelesning jeg skal holde, får jeg tilsendt en lenke på Facebook fra en mann som antagelig er "klimaskeptiker" – og han ber meg om å kommentere. Artikkelen han lenker til har den fengende tittelen: “Twenty facts about CO2 that have been kept 'top secret' by the man-made global warming community”.
Jeg klikker meg inn for å se hva dette er, og to ting slår meg: Det første er tittelen – det er noe konspiratorisk over den. Det andre er at forfatteren signerer med Dr. foran navnet sitt, og jeg spør meg selv automatisk: "Hva har han doktorgrad i? Er det innen noe som gir ham tyngde i klimadebatten? "

De 20 faktaene kan godt være riktige – hvis man tar dem ut av sammenhengen og ser dem isolert. På samme måte som disse faktaene om vann, eller dihydrogenmonoksid (DHMO), også er sanne: DHMO er livsfarlig å inhalere. DHMO er den ledende årsaken til drukning. DHMO i fast form kan gi alvorlig skade på huden ved eksponering over tid.
Fordi vi alle kjenner en større del av bildet, klarer vi å se at disse punktene ikke gir oss hele sannheten; de gir rett og slett ikke særlig mening. Så der sitter jeg altså i Tsjekkia, på tidenes mest ustabile nett og forsøker å google doktoren som har tatt seg bryet med å skrive ned det vi visstnok ikke skal få vite om CO2 – for jeg vil vite om han er en fagperson. Den første siden med søketreff gir meg ingenting som tilsier at han i det hele tatt er doktor i et relevant fagfelt. Skepsisen min vokser – noe jeg forteller mannen, og jeg vil ikke kommentere artikkelen, for jeg kan for lite om CO2 og klima.

Noen dager senere tikker en ny melding inn på mobilen – og jeg ser den er fra ham jeg ufrivillig har havnet i en diskusjon med. Kort oppsummert inneholder den noe sånt som "Cicero lyver, og global oppvarming er løgn", og jeg svarer: "Jeg skjønner ikke helt hvorfor du er så ivrig på å fortelle meg dette – som nevnt så er det langt unna mitt fagfelt".
Én ting har ti år på Blindern lært meg: Vær kritisk, og still spørsmål! Hvem er det som serverer informasjonen? Det virker som om vi lar oss blende helt av utdannelse og fine titler, som forsker/professor/dr./PhD. Og jeg tror at ofte er det tittelen vi legger merke til, og ikke innen hvilket fagområde den som uttaler seg faktisk jobber. En som er ekspert i ett fagfelt, er ikke automatisk ekspert i et annet fagfelt – en professor i kybernetikk er ikke nødvendigvis ekspert på stråling og biologiske konsekvenser fra utarmet uran. En japansk historieprofessor er ikke den som kan mest om radioaktivitet fra Fukushima – selv om han både er fra Japan og har opplevd atombombene. Ordet professor utstråler jo liksom en del tyngde, men hverken kybernetikeren eller historikeren er eksperter på ioniserende stråling.
Jeg mener ikke at vi ikke skal lytte til eksperter: Ofte skal man faktisk høre litt mer på noen enn andre – men mediene må være nøye med å skrive hva vedkommende er ekspert på!

Når jeg uttaler meg om noe, er det viktig for meg å beholde min faglige integritet – jeg ønsker å være ærlig. Derfor ender jeg opp med å gi mannen tips om andre han kan kontakte – som jeg vet er mye mer oppdatert på den aktuelle forskningen.
Det hele ender med at han blir snurt: "Setter strek! Har vel trodd og erfart at forskere har mer enn ett fag i hodet. Extremely sorry!"
Man kan fint lage lister med fakta som egentlig stemmer, men tatt ut av en kontekst gir de oss et skjevt bilde av virkeligheten. Når det gjelder et komplekst fagfelt, som klimaforskning eller kjernekraft, trenger man kanskje en som er fagperson i det respektive fagfeltet for å se hvor det "skurrer". De som er i forskningsfronten på klimasaken kan få uttale seg om 20 fakta om CO2 "de ikke vil at du skal vite", så kan jeg uttale meg om kjernekraft og stråling. Så får jeg bare tåle at det fins enda en mann der ute som er irritert på meg."

PS: Har nå lagt TEDx-videoen under videoblogg-fanen 😉

Ha en fortsatt deilig helg søteste <3 For meg er det faktisk kvelden om ikke lenge; i morgen skal jeg forsøke meg på en treningsøkt, før det bærer opp på Blindern for en laaang arbeidsøkt...:P

11

Ok, før helgen hadde VG denne saken, hvor det bla. nevnes det at det i den nye regjeringsplattformen står at regjeringen ønsker å "opprette et FME-senter for thorium" (*klappe entusiastisk i hendene*), og i saken er Fredric Hauge sitert på følgende måte (man kan jo håpe han er feilsitert...):

Så da er det vel bare å trekke pusten dypt, og innrømme at...jeg heter Sunniva, og jeg er ganske komplett idiot. 

Altså, alvorlig talt, hvordan kan noen ta denne mannen seriøst, egentlig? Jeg bare lurer, liksom...

Her går det, som tidligere nevnt, i TEDxOslo-forberedelser - hvor jeg bla. skal snakke om thorium (forhåpentligvis på en noe mer nyansert måte enn det som står over her), så blir detektorkalibrering ifbm. eksperimentet som inngår i dr.grads-prosjektet mitt: "Study of the thorium fuel cycle" - som jeg strengt tatt har viet de fem siste årene av livet mitt til.

Kos og klems, her er noen pene, rosa roser <3<3<3

1

I dag har jeg gjort intervju med Aftenposten Junior om forskning og hvordan og hvorfor man blir forsker og sånn. Fikk blant annet spørsmål om hvorfor jeg har valgt sånn som jeg har gjort - hvorfor i alle dager KJERNEFYSIKER, liksom; og jeg har vel vært litt inne på det her på bloggen før, men jeg må jo bare si det igjen - at jeg bare er så utrolig fascinert av kjernekraften; altså den sterkeste naturkraften vi kjenner til, som holder atomkjernen sammen, og gjør at vi faktisk kan eksistere 😀

Videre snakket vi om jeg hadde vært en sånn som alltid var "god i matte", og til det er svaret NEI! Jeg var ikke automatisk god i matte som barn; jeg syntes matte var utfordrende, og følte at alle andre var mye bedre enn meg... Men noen (var det mamma, eller pappa - eller kanskje begge to?) sa at da måtte jeg jo trene. Selvsagt. Man blir jo ikke god til noe som helst uten trening - sånn er det jo faktisk med alt 😉 Også man må starte på det nivået der man er, og jobbe seg gradvis oppover...

Glad for at ikke mamma og pappa bare sa til meg at nei, matte er jo så vanskelig så det skjønner jeg godt at du ikke får til, liksom - de bare; jamen, jobb med det, da!
I dag var forresten en sånn dag hvor skapet er ganske så fullt av klær; men av en eller annen merkelig grunn hadde jeg ingenting å ha på meg - det har egentlig skjedd altfor ofte i det siste, syns jeg...:/ Til slutt hadde jeg valgt skjørt, strømper, sko og belte, og valget sto mellom skjorte eller bluse - valgte til slutt skjorten, og dere ser begge alternativene under (har brukt det skjørtet mye i det siste - er bare så utrolig glad i det, alstå):

Nå sover to små "engler" (troll?) - skjønneste kusine Andrea er nemlig på overnatting hos oss i dag, så sover Alexandra hos Andrea og tante Carina i morgen når jeg skal på Forskningsrådets Festaften 🙂
Ok, over til kveldens innrømmelser: Nå skal jeg ta med meg et glass vin og rusle inn på badet og tappe badekaret fullt med glovarmt vann og ta med meg et bad og begynne på bok nummer to av 50 Shades (innrømmelse nummer 1: jeg har kjøpt og skal begynne og lese "Darker"). Leste bok nummer en og syns den var helt grei - fengende, liksom - men den var jo så trist på slutten, og innrømmelse nummer 2 er at jeg gråt over slutten på "Fanget" (leste den på norsk)...*flau* Uansett; har hørt at det ordner seg ganske fort i løpet av bok nummer to - så da har jeg jo liksom ikke noe valg 😛
Innrømmelse nummer 3 er at jeg egentlig syns Miley Cyrus sin "Wrecking Ball" er en ganske all right sang (med en helt sykt dårlig musikkvideo).
Jepp, det var kveldens Ærlige Sunniva 😀

5

Heihei atomcupcakes!
Da er jeg tilbake fra (blogg)ferie 😉

Jeg har jo tilbrakt de siste to ukene på hytta på Hvaler, uten noe annet internett enn mobilen, og jeg gidder ikke å drive å blogge fra den, for den blogspot-appen funker så dårlig - dessuten så drev jeg med helt andre ting; som å være sammen med Alexandra, bære stein, drikke vin, og slappe av 😛 Men jeg ble plutselig oppringt av VG forrige mandag, da, som ville snakke med meg om abort og akademia og sånn...og plutselig var jeg liksom postergirl for kvinner som såkalt "tar abort for å sikre karrieren". Ser jo bare bittelitt ut som om det er jeg som (til stadighet) tar abort for karrieren 😛 (Men min sak er jo selvsagt den som står på bildet, om at jeg ble gravid på et tidspunkt det på en måte kanskje "passet litt dårlig", og at jeg falt utenom alle støtteordninger, men allikevel fikk barn - pluss at jeg jo sier at jeg forstår de som føler det ikke passer pga usikker jobbfremtid, med veldig mye midlertidige stillinger og krav om å reise verden rundt...)

Saken ble blant annet delt på "Brodins snakkeboble" på Facebook, der det i skrivende stund er litt over 1000 kommentarer under linken. De fleste er selvsagt av typen sinna mann er sint på slemme dame som tar abort, men noen ironiserte også over meg og at jeg kan hevde det var et vanskelig valg ("Doktorgradstipendiat Sunniva Rose (29) synes selv valget var vanskelig..."......? Vanskelig...? Hmmm, velge mellom å skape nytt liv eller et papir vi kaller eksamen...?).
Vel, altså, når jeg plutselig da har havnet oppi denne "kvinner med høy utdannelse venter for lenge med å få barn/tar abort/etc etc"-saken, så kan jeg jo like gjerne si noe:
Ja, det er faktisk litt vanskelig det å bli gravid uten at det kanskje heeelt var planen. Og man kan selvsagt velge å harselere over at noen (feks jeg) syns det ikke er helt lett ved å latterliggjøre "et papir vi kaller eksamen" og det "å skape nytt liv" - jeg syns kanskje dette er litt vel enkelt.
To ting: 
Jeg havnet i et hull i systemet, som kanskje ikke rammer så altfor altfor mange, men det var forferdelig kjipt å komme i den situasjonen jeg var; hvor jeg i utgangspunktet hverken ville ha krav på fødselstipend som en stundet som får barn får, eller foreldrepenger. I en såpass usikker økonomisk situasjon så syns jeg vel egentlig at jeg ville fremstå som en idiot hvis jeg ikke var nødt til å gå mange runder med meg selv før jeg kunne konkludere med noe som helst.
Så er det det mer generelle at det er vanskelig å skulle ha familie i en type jobb hvor det er forventet at du reiser mye - ikke bare kortere turer, men gjerne lengre opphold på minst flere måneder, kanskje flere år, og du bare får midlertidige stillinger i veldig mange år.
Menn kan jo da vente med hele familiegreia til de har fått unnagjort denne delen av forskerkarrieren, men pga biologi så er da dette vanskeligere for kvinner (sier ikke at det er noe "galt" med biologien, men det burde være ganske åpenbart at dette kan føles litt "urettferdig" allikevel...:/)
Vil snu det litt på hodet: mange mener at det å ta abort blir tatt altfor lett på, men jeg vil nå si at hvis du blir gravid, og det ikke var planen, så burde man jo ikke akkurat ta lett på det å sette et barn til verden heller - kanskje de som faktisk velger abort mener at dette er det beste valget, ikke bare for seg selv, men også for det barnet som kunne ha blitt...bare en tanke.
...og noen syns det var teit at VG ikke hadde en case med en jente som faktisk hadde tatt abort for karrierer...eh, joa, for det er jo sikkert noe alle har kjempelyst til å prate om, og VG har selvsagt en lang liste med "karrierekvinner" som har tatt abort fordi det passet dårlig med jobb som bare lengter etter å snakke om dette, og få slengt dritt etter seg pga valgene de har tatt...

Alexandra var forresten ganske søt her en dag:

Alex: Vi skal flytte til India
Meg: Jaha...eehm, hva skal du gjøre der?!`?
Alex: Jeg skal jobbe
Meg: Hva skal du jobbe med, da?
Alex: Atomer. Stooore atomer
Meg: *smelt*

Mor og datter <3 <3 <3

Hei lyserosa hjertecupcakes med kremtopping og kirsebær <3<3<3

Jeg innså nettopp at jeg ikke har hatt et eget "jeg er på facebook"-innlegg ennå; men jeg har altså en side på Facebook nå som man kan like... Her deles selvsagt alle blogginnlegg, i tillegg til andre linker og et bilde i ny og ne.
Så, lik "meg", da vel (hvis du ikke allerede har gjort det, selvsagt) 😉
I dag fikk jeg tilsendt (eller, det vil si; i dag sjekket jeg posten - mulig det kom tidligere 😛 ) det nummeret av "Energien" der jeg er har blitt intervjuet. Her er noen bilder.