Det er noen blogger jeg leser ganske regelmessig, og ikke minst er jeg interessert i kommentarfeltet på en del blogger. Her en gang i løpet av helgen så var det en diskusjon om ugress og ugressmiddel i en av blogg-kommentarfeltene jeg var innom - og det var standardutsagnene som kom:

Bruk salt! Det gjør jeg, og det er myyyye bedre enn sånne farlige ting som du kjøper på hagesenteret.

Bruk natron!

Eddik er tingen! Det er naturlig...

Alt mulig som skal fungere - og som forsåvidt sikkert gjør det også. Det er ikke det at jeg tviler på effekten, nødvendigvis, men det er denne ideen om at du heller skal finne noe i kjøkkenskapet (naturlig!) enn å bruke et middel som er spesialutviklet for nettopp det å drepe ugress - det skjønner jeg ikke helt.

Greia er: Hvorfor skulle det være mye bedre å bruke salt, feks, enn ugressmiddel? Ugressmiddel som er utviklet for å effektivt drepe nettopp det som skal drepes, men kanskje skåne planter og små dyr som ikke skal drepes. Altså, jeg har sagt det før, og nå sier jeg det igjen: Jeg HATER ordet "naturlig".

Det naturlige bordsaltet vi spiser hver dag, består av natrium og klor - natriumklorid. Og vi trenger salt, men absolutt ikke (for) mye! En dødelig dose for natriumklorid (vanlig salt) er ca 3 gram per kg kroppsvekt. Det betyr at 210 gram er nok til å ta livet av en voksen person på 70 kg. Med andre ord: Når du kjøper en kg salt (som man gjerne kan gjøre) så er det i alle fall nok til å drepe en hel familie. Jeg bare nevner det, liksom. Så det er jo ikke sånn at bruk salt til å drepe ugressmiddel fordi det er ikke farlig - hele poenget ER jo faktisk at det skal være farlig.

Er greia at fordi vi kan spise det så er det bra? Jeg skjønner ikke det... For det første så er det altså ikke så mye salt som skal til før det er ordentlig farlig også for oss, og dessuten så er det vel ikke så relevant hva vi kan spise/drikke med tanke på hva som er bra for andre ting i naturen. (Ku)melk er jo et ganske fint eksempel på akkurat dét: Superbra for kalver, ganske bra for mennesker, direkte farlig for pinnsvin.

Når alt dette er sagt så har jeg ikke sjekket hvor bra eller dårlig det er å bruke salt til å drepe ugress. Poenget er at det er INGEN logikk i at fordi det er bra for oss i bittesmå doser så er det en fornuftig ting å bruke til å drepe ugress med. Og det funker jo tydeligvis; dreper ugress - og antageligvis en god del andre ting i samme slengen :/


Ellers har jeg vært i Moss i dag, og snakket for Havarikommisjonen. Jeg gikk for "kunstig intelligens", aka. briller, og leopardstilletter. Brillene tar jo ting veldig "ned" med én gang, og frisyren jeg gikk for var ikke veldig prangende (en litt løs, lav hestehale), og dermed kunne jeg ta det såpass "opp" som jeg ville med skoene - følte det ble bra ♥

2

Hei på deg, søndag kveld! På fredag holdt jeg jo et lite foredrag om hvor gullet i en den utrolig vakre forlovelsesringen min kommer fra - og da mener jeg ikke at det har blitt gravd opp av jorden et eller annet sted. Før det! Atomene - de er laget et sted... Da jeg forsvarte doktorgraden min visste vi faktisk ikke hvor atomene som er tyngre/større enn jern er laget, men for ca et år siden fikk man bekreftet at (blant annet) gull lages når to nøytronstjerner kolliderer. Mens jeg forberedte fredagens foredrag fant jeg ut av noen fun facts om nøytronstjerner, som jeg selvsagt må dele med dere:

Når en stor stjerne dør (typ, 20 ganger større enn vår egen sol) eksploderer den som en supernova, og noen ganger blir restene etter denne eksplosjonen til en nøytronstjerne. Nøytronstjernen er en liten klump (sammenliknet med hva den var før eksplosjonen) - på kanskje bare en mil i radius, og den består av (så å si) BARE nøytroner. Det betyr at i prinsippet så er en nøytronstjerne på mange måter en ABSURD STOR atomkjerne...#noeåtenkepå 😉

Apropos atomkjerne: Nøytronstjernen har en massetetthet som en atomkjerne også - det vil si at de veier 100000000000000000 kg per kubikkmeter (ja, 17 nuller, der!). Dét betyr at bare en teskje med nøytronstjernemasse veier det samme som 1000 Giza-pyramider! Det betyr også at en hel nøytronstjerne veier ca 2000000000000000000000000000000 kg (2*10^30 - ja, 30 nuller), som er det samme som 300 000 jordkloder, presset sammen i en klump som er 2 mil lang og 2 mil dyp.

Dét er sånt jeg syns er helt utrolig fascinerende 😀

 

OK: Før noen skal arrestere meg - det er forskjeller på nøytronstjerner og atomkjerner, men de har i alle fall to viktige likheter, nemlig at de består av nukleoner (både nøytroner og protoner er nukeloner), og de har en massetetthet på ca 100000000000000000 kg per kubikkmeter 🙂


Vi kom hjem fra hytta for et par timer siden, og har sittet sammen med hver vår Mac og jobbet og snackset oss. Det ble "selvsagt" blomkålbuketter med en enkel, hjemmelaget rømmedipp.

"Selvsagt" fordi det er alt for mye blomkål i butikkene nå om dagen, og hvis vi ikke gjør en skikkelig spisedugnad på blomkål så er det masse som bare kommer til å ende opp som søppel :/ Jeg har delt oppskriften på kveldens snacks på Instastories (@sunnivarose), og kommer til å lage og dele flere blomkåloppskrifter i løpet av uken, så følg med ♥

En del reagerte på det forrige innlegget jeg skrev, om at hvor alle gjør litt så oppnår vi også litt. Noen lurte på om jeg mente at jeg oppfordret til å ikke gjøre noen ting, og dessuten så er det sånn at alle monner drar... Som en oppføling til dette vil jeg nå dele utdrag fra kapitlet som heter Every BIG helps, som kanskje kan virke noe utdypende (og keep in mind: forrige innlegg var fra kapittel nummer 1 i boken Sustainable energy -without the hot air, mens dette er fra kapittel 19 – det er altså en god del informasjon og fakta i mellom disse to, sånn i tilfelle noe virker uklart...):

What are our options, if we wish to get off fossil fuels and live sustainably? We can balance the energy budget either by reducing demand, or by increasing supply, or, of course, by doing both.

Have no illusions. To achieve our goal of getting off fossil fuels, these reductions in demand and increases in supply must be big. Don’t be distracted by the myth that “every little helps”. If everyone does a little, we’ll achieve only a little. We must do a lot. What’s required are big changes in demand and supply.

“But surely, if 60 million people all do a little, it’ll add up to a lot?” No. This “if-everyone” multiplying machine is just a way of making something small sound big. The “if-everyone” multiplying machine churns out inspirational statements of the form “if everyone did X, then it would provide enough energy/water/gas to do Y”, where Y sounds impressive. Is it surprising that Y sounds big? Of course not. We got Y by multiplying X by the number of people involved – 60 million or so! Here’s an example from the Conservative Party’s otherwise straight-talking Blueprint for a Green Economy:

“The mobile phone charger averages around … 1 W consumption, but if every one of the country’s 25 million mobile phone chargers were left plugged in and switched on they would consume enough electricity (219 GWh) to power 66 000 homes for one year.”

66 000? Wow, that’s a lot of homes! Switch off the chargers! 66 000 sounds a lot, but the sensible thing to compare it with is the total number of homes that we’re imagining would participate in this feat of conservation, namely 25 million homes. 66 000 is just on quarter of one percent of 25 million. So while the statement quoted above is true, I think a calmer way to put it is:

If you leave your mobile phone charger plugged in, it uses one quarter of one percent of your home’s electricity.

And if everyone does it?

If everyone leaves their mobile phone charger plugged in, those chargers will use one quarter of one percent of their homes’ electricity.

The “if everyone” multiplying machine is a bad thing because it deflects people’s attention towards 25 million minnows instead of 25 million sharks. The mantra Little changes can make a big difference is bunkum, when applied to climate change and power (NB: ikke makt, men kraft/energy 😉 ). It may be true that “many people doing a little adds up to a lot”, if all those “littles” are somehow focused into a single “lot” – for example, if one million people donate $10 to one accident victim, then the victim receives $10 million. That’s a lot. But power is a very different thing. We all use power. So to achieve a “big difference” in total power consumption, you need almost everyone to make a “big” difference to their own power consumption.

So, what’s required are big changes in demand and supply. Demand for power can be reduced in three ways:

  1. By reducing the population
  2. By changing our lifestyle
  3. By keeping our lifestyle, but reducing its energy intensity through “efficiency” and “technology”

Supply could be increased in three ways:

  1. We could get off fossil fuels by investing in “clean coal” technology. Oops! Coal is a fossil fuel. Well, never mind – let’s take a look at this idea. If we used coal “sustainably”, how much power could it offer? If we don’t care about sustainability and just want “security of supply”, could coal offer that?
  2. We could invest in nuclear fission. Is current technology “sustainable”? Is it at least a stop-gap that might last 100 years?
  3. We could buy, beg, or steal renewable energy from other countries – bearing in mind that most countries will be in the same boat as Britain and will have no renewable energy to spare; and also bearing in mind that sourcing renewable energy from another country doesn’t magically shrink the renewable power facilities required. If we import renewable energy from other countries in order to avoid building renewable facilities the size of Wales in our country, someone
    have to build facilities roughly the size of Wales in those other countries.

 

Hele kapittel 19 kan du lese HER, og hele boken ligger gratis tilgjengelig HER.

Som jeg har sagt tidligere, alle virkelig burde lese denne. Du trenger tall og fakta, ikke at du føler at du gjør masse – du må vite hvor mye du gjør som er positivt og hvor mye du gjør som er negativt. Spesielt hvis det positive du gjør, får deg til å gjøre noe negativt – som kanskje er veldig mye verre enn det du gjorde på pluss-siden...(typ, du føler du gjør mye fordi du alltid sorterer søppel, så hvor ille er det egentlig med den ferien til USA da - det må du vel kunne gjøre med god samvittighet, siden alltid er så flink til å sortere og gjenvinne, sant?)

Skal vi få til endring så hjelper det ikke med små tiltak. Vi må gjøre STORE ting.

 

Aller først må jeg starte med å si at jeg er superfan av amming! Jeg ammet Alexandra til hun var 2 år (fullamming i 8 måneder, så delamming etter det), og som hun sekte med sikkert ble større, ble jeg gradvis mindre. Håper inderlig jeg kan gjøre det igjen med fremtidige barn ♥

Men! Ammehjelpen (som jeg digger arbeidet til - heia dem!) har delt en artikkel på Facebooksiden sin som handler om at morsmelk skal være mer miljøvennlig enn morsmelkerstatning (artikkelen de deler kan du lese HER hvis du vil 🙂 ).

De skriver blant annet

Mens morsmelk lett kan kalles den mest miljøvennlige maten som finnes, så krever morsmelkerstatning husdyrhold, pasteurisering, avkjøling, tørking, pakking og transport. Det er for eksempel estimert at produksjonen av én kilo mme-pulver krever omtrent 4000 liter vann

Og i kommentarfeltet ser det ut til at det er flere som tror at energien barna vokser seg store og sterke på når de blir ammet er "gratis". Mange kommer med påstander som at jeg spiste ikke noe ekstra da jeg ammet, og det er jo åpenebart at det er mer miljøvennlig å amme sammenliknet med morsmelkerstatning.

Altså, ja, det kan godt hende at amming er veldig mye mer miljøvennlig enn morsmelkerstatning, men skal man si det så trenger man tallene. Enkelt og greit. Man kan ikke bare "vite" eller "føle" at det er sånn. Selv om amming er så fantastisk at det rett og slett kan virke nærmest magisk (sånn syns i alle fall jeg at det var; alltid nok mat tilgjengelig, i riktig temperatur, fritt for bakterier, klart i det øyeblikket du ønsket det, kos og trøst, osv), så er man ikke unndratt fysikkens lover når man ammer. Energi kan ikke oppstå eller forsvinne - en helt grunnleggende lov i fysikken - sånn er det også med (energien i) mat, også om den kommer via kroppen og ut av puppen.

Hvis du faktisk ikke spiste noe ekstra mens du ammet så kom energien fra egne lagre i kroppen. Den oppstår ikke fra intet 😉 Selv faller jeg nok i den kategorien: Den dagen Alexandra ble født så rundet jeg 100(!!!) kg. Jeg vet ikke akkurat hva jeg veide da jeg dro hjem fra sykehuset to og et halvt døgn senere, men et års tid senere så veide jeg et sted mellom 60 og 70 kg. Som sagt, mens Alexandra gradvis ble større, ble jeg mindre 😉 (Takk og pris for begge deler.)

It produces zero waste, zero greenhouse gases and has a zero water footprint

står det om morsmelk i artikkelen, men det er jo faktisk ikke sant. Ingen av delene, for morsmelken produseres også, og det koster energi. Maten mor trenger skal produseres og den skal fraktes. Det produseres søppel. Maten som mor spiser (enten ekstra mens hun ammer, eller som hun lagret mens hun var gravid) har et CO2-avtrykk og et vannavtrykk. I tillegg trenger en ammende mor mer vann mens hun ammer 🙂

 

Min første magefølelse er absolutt at brystmelk er mer miljøvennlig, på alle mulige måter, men magefølelsen er jo ikke nødvendigvis riktig. Når morsmelk produseres i store kvanta, kanskje de får prosessen såpass effektiv at det ikke har et veldig mye verre miljøavtrykk enn brystmelk...? Jeg tror ikke det, da. Men for alt jeg vet kan det være liknende belastning for miljøet på morsmelk og morsmelkerstatning, morsmelkerstatning kan være dobbelt så ille, 10 ganger så ille, 100 ganger så ille - jeg vet virkelig ikke.

Kanskje noen kloke lesere har et skikkelig regnestykke på dette?


Apropos amming: Alle de tre løpende barna under her har jeg ammet. Hun foran desidert mest, men også hun i midten en del. Det var faktisk på hytta på Herføl at jeg ammet Andrea (niese) første gang; hun var et par måneder gammel og jeg passet henne en time, eller noe. Så begynte hun å gråte, og jeg fant raskt ut at det var "helt tullete" (for meg) å gå ned og styre med morsmelkerstatning, spesielt siden vi var på hytta, der vi ikke har innlagt vann eller noe - når jeg bare kunne vippe ut puppen 😀

Så, altså, jeg mener ikke å være negativ mot amming - men man kan ikke påstå at det er mye mer miljøvennlig bare sånn ut av det blå, liksom ♥

2

Jeg og Alexandra (og fra i morgen kveld også Anders, Andrea, og Arian) skal være på ferie på hytta i en drøy uke nå, og boken jeg koser meg med denne ferien er altså Sustainable energy - without the hot air. For meg er ferie det å sove til jeg våkner, ligge og dra meg enda litt lenger i sengen, så komme meg opp i rolig tempo, lage kaffe og kanskje smøre en brødskive til Alexandra (his hun ikke allerede har ordnet seg selv ♥), og så sette meg ut og drikke kaffe og lese bok. Det har jeg gjort i dag, og jeg mener seriøst at denne boken burde være pensum i ungdomsskolen... Her er et annet avsnitt, fra "Motivasjon"-kapitlet, som egentlig forklarer hvorfor den nettopp burde være pensum:

This heated debate (om hvordan man skal kutte drivhusgasser og få til bærekraftig utvikling) is fundamentally about numbers. How much energy could each source deliver, at what economical and social cost, and with what risks? But actual numbers are rarely mentioned. In public debates, people just say "Nuclear is a money pit" or "We have a huge amount of wave and wind". The trouble with this sort of language is that it's not sufficient to know that something is huge: We need to know how the one "huge" compares with another "huge", namely our huge energy consumption. To make this comparison, we need numbers, not adjectives.

(...)

The result of this lack of meaningful numbers and facts? We are inundated with a flood of crazy innumerate codswallop. The BBC doles out advice on how we can do our bit to save the planet - for example "switch off your mobile phone charger when it's not in use;" if anyone objects that mobile phone chargers are not actually our number one form of energy consumption, the mantra "every little helps" is wheeled out. Every little helps? A more realistic mantra is: If everyone does a little , we'll achieve only a little.

For å bare trekke ut de to setningene jeg syns liksom er essensen i disse to avsnittene, og utrolig viktige å huske på:

we need numbers, not adjevtivesog if everyone does a little, we'll achieve only a little.

Du kal lese hele boken gratis og lovlig HER (selv om jeg mener man burde kjøpe den hvis man kan 🙂 )


I dag blåser det forresten ganske kraftig her på Herføl, og det er faktisk skikkelig deilig! Nå skal vi ordne oss og dra på dagens ekspedisjon: Gå de 15 minuttene det tar å komme oss bort til marinaen, og kjøpe is 😀

Jeg har skrytt av denne boken før, og den jeg kommer til å skryte av den igjen: Sustainable Energy - without the hot air, av David MacKay er en bok egentlig alle burde lese! Nå har jeg bare lyst til å dele dette avsnittet, som jeg nettopp leste, her jeg sitter på hytta, med utekontor og sjøutsikt. Mens Alexandra løper rundt i bikinitruse, og samler pene skjell ♥

One of the main sinks of energy in the "developed" world is the creation of stuff. In its natural life cycle, stuff passes through three stages. First, a new-born stuff is displayed in shiny packaging on a shelf in a shop. At this stage, stuff is called "goods". As soon as the stuff is taken home and sheds its packaging, it undergoes a transformation from "goods" to its second form, "clutter". the clutter lives with its owner for a period of months or years. During this period, the clutter is largely ignored by its owner, who is off at the shops buying more goods. Eventually, by a miracle of modern alchemy, the clutter is transformed into its final form, "rubbish". To the untrained eye, it can be difficult to distinguish this "rubbish" from the highly desirable "good" taht it used to be. Nonetheless, at this stage the discerning owner pays the dustman to transport the stuff away.

Dette sitatet er jo noe man kan tenke litt på - jeg kjenner meg i alle fall litt igjen, og jeg er ganske sikker på jeg ikke er alene... Avsnittet er forresten bare en innledning til kapittelet i boken, som heter Stuff, der MacKay setter tall på energiforbruk for alt mulig "stuff"; fra råmaterialer, til produksjon, bruk, og til slutt det å kvitte seg med det.

 

 

Som det kanskje har kommet frem her på bloggen de siste dagene, så er jeg veldig glad i sjøen og livet ved havet. På spørsmålet "hytte på fjellet eller hytte ved sjøen" er det ikke et sekunds tvil for meg at svaret er sjøen (med mindre alternativet faktisk er begge - da sier jeg ikke nei takk til en tur på fjellet heller 😉 ). Uansett: Jeg elsker sjøen/havet, og noe av det beste jeg vet når jeg er ved vann er faktisk å sitte og se ned i det - se ned på livet der nede, på den verdenen som er under havflaten. Jeg tror jeg alltid har syntes det er veldig fascinerende.

Jeg ønsker VIRKELIG IKKE (ser dere, jeg roper det til og med ut) at havet skal forsøples av plast! Men jeg mener fremdeles at så lenge jeg er i Norge (eller andre land som håndterer søppelet sitt på en skikkelig måte) så velger jeg gjerne plastprodukter - for jeg er selvsagt ikke en sånn som hiver (plast)søppelet mitt i naturen. Faktisk er jeg en sånn som plukker opp plast jeg finner på bakken. Ikke fordi jeg syns det er så inmari gøy, men fordi jeg da gjør noe helt konkret for å hindre plast i å komme i havet. For husk det: Alt av søppel i naturen havner til slutt i havet, med mindre noen plukker det opp og kaster det.

Som Carina skrev så havner det dessverre så mye som 3.4 kg plast I Oslofjorden hvert eneste minutt, eller, med andre ord, ca 5 tonn plast i døgnet. Blant annet fra plastsøppel som folk bare kaster fra seg. Eller, kanskje de "ikke så" at det blåste ut av vesken, eller "ikke la merke til" at den plastbiten de slapp 40 cm over søplekassen ble tatt av vinden og blåste av gårde...

I området rundt Oslofjorden bor det 1. 5 millioner mennesker. Hvis vi antar at halvparten av disse er idioter, som "ikke ser", "ikke legger merke til", eller rett og slett bare ikke bryr seg, så er det allikevel 750 000 av oss som kan bry oss. 5 tonn er det samme som 5 000 000 gram, og hvis vi deler 5 000 000 på 750 000 får vi 6. 67. Eller, for å si det på en annen måte: Hvis halvparten av oss bryr oss, og plukker ca 7 gram plast hver dag (i gjennomsnitt), så har vi plukket opp de 5 tonnene som den andre halvparten "mister" i naturen hver eneste dag. At annehver person er idiot er selvsagt å ta veldig i, og jo færre det er som ikke bryr seg og som "mister" søppel hver dag, desto mindre blir det å plukke på hver av oss, selvsagt 😉 Antagelsen om at halvparten forsøpler er mer som å lage en slags "øvre grense" - hvis alle plukket 7 gram hver hver dag så ville vi i alle fall ha stoppet problemet...

For to år siden begynte vi (Anders, jeg, Henrik, Julie, og noen til) med hashtagen #visomplukker, fordi vi mye heller vil være de som plukker, enn de som forsøpler, eller de som bare ikke bryr seg. Og selvsagt vil vi skryte av det (flott om du er en sånn som ikke trenger bekreftelse, men ofte så føles ting mye bedre når andre ser at du gjør noe bra), og aller helst også kanskje påvirke andre til å plukke. Når Sigrid Bonde Tusvik tar en selfie med #visomplukker så syns i alle fall jeg det er innmari kult.

Så, selv om det beste hadde vært at folk ikke var idioter, så er nå ting slik de er, og da kan du like gjerne pusse glorien din litt når du plukker opp plast etter andre, og ta bilde (av søppelet, eller deg selv, eller deg selv med søppel), og tagge det #visomplukker. #visomplukker er ikke en veldig mye brukt tagg - enda, men tenk om vi kunne gjort den stor sammen! Tenk om vi faktisk kan plukke opp de tonnene med plast hver eneste dag...det er i alle fall uendelig mye mer konkret å plukke plast enn å klage over at andre bruker plastsugerør, og som sagt så er det helt innafor å føle seg litt overlegen av det 😉

 

2

Ukens formel er egentlig en veldig logisk en, og den handler om effekt. Grunnen til at jeg sier at den er logisk er at hvis jeg spør deg som leser om hva det vil si at man gjør noe effektivt så tror jeg at du ville si noe om at noe skjer på kort tid, eller noe liknende. Hvis du skal flytte 10 kg sand, feks, og du gjør det på 10 minutter én dag, mens du bruker en time en annen dag, så er vel alle enige i at du var mye mer effektiv da du brukte 10 minutter enn da du brukte en time? Når du bruker 10 minutter så flytter du jo en kg sand hvert minutt (per minutt), men når du bruker en time så flytter du bare 0.16 kg sand per minutt (10 kg delt på 60 minutter). 1 kg per minutt er mer effektivt enn 0.16 kg per minutt 😉

oppskrift

hva det betyr

 er effekt (power), W er arbeid (work), og t er tid. Så kom jeg plutselig på at jeg lurer på om jeg helt har glemt å fortelle at brøkstrek betyr delt på - nå er dét i alle fall rettet opp i 🙂

Arbeid måles i joule, tid i sekunder, og effekt blir dermed joule per sekund - som er det samme som watt. En 40 watts lyspære er dermed en lyspære som bruker 40 joule hvert eneste sekund (hvis den står på i 10 timer har den brukt 10*60*60*40= 1 440 000 joule).

fremgangsmåte

Effektformelen er veldig enkel i bruk: Hvis arbeidet er 500 joule og tiden er 0.5 sekunder, blir effekten rett og slett \( \frac{500}{0.5} \) = 1000 watt - som er den effekten solen treffer bakken med (midt på dagen, ved ekvator). Og 1000 watt betyr 1000 joule hvert eneste sekund...


kWh er et annet viktig begrep: k står for kilo og betyr 1000, W er watt (fremdeles 😉 ), og h står for time, så kWh betyr 1000 watt-timer. Dette er rett og slett en enhet for energi i joule, egentlig. Siden watt er joule delt på sekunder, og time er 60 minutter ganger 60 sekunder er lik 3600 sekunder, så blir 1 watt-time det samme som \(1 \frac{joule}{sekund} \cdot 3600\) sekunder = 3600 joule. kilo-watt-time blir da 1000 ganger så mye som dette igjen, altså 1000 ganger 3600 joule = 3 600 000 joule (som forresten er omtrent den samme energien som det som frigis fra 1 kg TNT som eksploderer) 🙂

2

Hei dere! Ikke helt sjokkerende så ble det noen reaksjoner på gårsdagens innlegg, og en leser skrev blant annet dette på Facebook:

Men når man bruker bomullsnettet hver dag over flere år, så mååå det gjøre en forskjell? Eller?

Tja, det kommer jo litt an på, er egentlig svaret her...
Som nevnt i går så er CO2-avtrykket til et bommullsnett typisk 130 ganger større enn en plastpose. Så spørsmålet blir jo da hva er det du prøver å oppnå?
Hvis du vil være med å senke CO2-utslippene så er det å bruke bomullsnett en ekstremt lite effektiv måte å gjøre det på. Som også nevnt i går så er det vel ganske vanlig å bruke plastposer 2 ganger (for å bære varer hjem fra butikken, og for søppel), så for å veie opp CO2 fra vanlig bruk av én plastpose må du bruke bomullsnettet ditt 260 ganger. Det begynner da å nærme seg nesten ett års bruk av bomullsnett. Men, altså, hvis du får til dette - null plastposer, og kun bomullsnett - så har du altså spart inn CO2 fra én plastpose etter  260 dager. Eller med andre ord: Du har spart inn noe á la 200 gram CO2, som er det samme som feks et par timer med surfing på nett...
Bomullsnett er en ekstremt dårlig måte å spare inn på CO2-utslipp.
Hvis du prøver å hindre plast i å havne i havene så er det ikke søppelet vårt som havner i havet. Det som kommer av plast (og annet søppel) ut i sjøen her hos oss kommer fra forsøpling rundt omkring, og ikke fra søppel som er kastet på en skikkelig måte - altså i søppelkassen. Hver gang du plukker opp plast på bakken (og plast på bakken ser du garantert hver eneste dag - i alle fall hvis du bor i by), så hindrer du i alle fall den plasten i å havne i havet, så det virker 🙂
(Følg meg gjerne på Instagram - @sunnivarose, selvsagt 🙂 )

Hvorfor jeg er så opptatt av CO2-utslipp? Får vi ikke orden på menneskeskapte klimaendringer kan vi liksom bare glemme de 16 andre bærekraftsmålene... (Og, ja, jeg vet at å ødelegge havet er ekstremt dumt mtp å hindre klimaendringer også, så jeg mener virkelig ikke at vi ikke trneger å bry oss om plast i havet som globalt problem - jeg er på saken med gjesteinnlegg om akkurat dette fra en som kan mer om havet enn meg 😉 )

Jeg avslutter like gjerne her, med å sitere António Guterres (generalsekretær i FN):

Climate change is the single biggest threat to sustainable development everywhere.

 

1

På søndag hadde vi tidenes dag på Miniøya - for en dag, og en for en festival! Med «vi» mener jeg Alexandra og jeg, for stakkars Anders satt hjemme og skrev, og skrev, og skrev. Nå er det i alle fall heldigvis ikke mange dager igjen, for 1. juli er det over 🙂

Men, altså, vi er i Tøyenparken, og det er masse fokus på miljø og bærekraft og økologisk og sånn, og så kommer det fra Alexandra:

Dere må love å ikke bruke plastposer!

Jaha? (mitt svar)

Jo, for det har vi snakket mye om på skolen... (Alexandra, selvsagt)

Det jeg ikke har hørt noe om, hverken på søndag eller etter, er hvor viktig det er å plukke opp plast man ser på bakken - for å faktisk forhindre at den havner i havet (plasten din havner ikke i havet på magisk vis – den kommer dit fordi du ikke har kastet den på en skikkelig måte).

Alexandra er nå helt der at hun vil forby plast (som hun sa hun skulle gjøre som sin aller første ting, dersom hun blir statsminister en dag). Altså, det er en fin ting å ønske å gjøre det (jeg var litt redd hun kom til å si at hun skulle forby å gå på skole som sin første "befaling" hvis hun ble statsminister, men det var altså å forby plast), med tanke på at dette ønsket antageligvis kommer fra at hun ikke vil ha plast i havet, og jeg syns det er en veldig fin ting at hun sier hvis jeg blir statsminister! Problemet er at jeg føler vi (og med "vi" mener jeg nå folk i samfunnet) har havnet helt i en sånn svart-hvit verden som jeg også ser ifht olje: Alt som er plast er veldig, veldig slemt, og alt som ikke er plast er i alle fall ikke plast, og da er jo bedre...men verden er IKKE svart-hvit!

Saken er den at plast har lave utslipp av CO2 når den produseres, sammenliknet med feks både papir og bomull (som kan være alternativer til plastposer). Jeg lover å komme tilbake med helt klare tall, men sånn i snitt så ser det ut til at papirposer har 4 ganger høyere CO2-utslipp enn plastposer, og bomullsnett er på godt over 100 ganger høyere (130 ganger høyere, så jeg et sted – som var tilknyttet Stanford, så det var ikke allconspiraciesaretrue.net, liksom).

Det betyr at da må en pose av papir brukes 4 ganger mer enn det du bruker en plastpose, for at du skal ha lavere CO2-utslipp. Antar de fleste er som meg, og bruker en plastpose to ganger (hjem fra butikken, og så til søppel) – så da må du altså bruke en papirpose ca 8 ganger... Dét får ikke jeg til, i alle fall - de papirposene jeg har brukes som regel 2 ganger de også, og dermed bidrar jeg altså til 4 ganger mer CO2 enn om jeg hadde brukt en pose av plast.


Jeg gikk store deler av søndagen og plukket opp små biter med plast som lå rundt omkring i Tøyenparken. Dette er en viktig ting de burde lært barna på skolen (i tillegg til en hel haug andre ting, selvsagt 😉 ): Dere må huske å alltid plukke opp plast dere ser liggende ute, og få foreldrene deres til å gjøre det også, så den ikke havner i havet. Ikke: Dere må få foreldrene deres til å ikke  bruke plastposer... Hvis jeg skal la være å bruke plastposer må jeg få et alternativ som har et bedre CO2-regnskap enn det plastposer har 🙂

Og, ja, jeg er HELT klar over – og prøver virkelig ikke å bagatellisere – at plast i havet er et problem. Plast i naturen er skikkelig ugreit, så sørg for at plasten din IKKE HAVNER I NATUREN. Ser du plast ute - som du garantert gjør - så plukk den opp og kast den i søpplekassen, hvis du faktisk bryr deg om at den kan havne i havet...dog, det krever litt mer å bøye seg ned og ta med seg plasten og bære den til en søpplekasse, enn å bare si like - like - forby plast - share.

Forbrukermakt er skikkelig bra, men bruk den klokt, da:

  1. å velge vekk plast betyr ikke nødvendigvis at du har gjort et miljøvennlig valg
  2. å plukke plast fra bakken/i naturen, og kaste i søppelkassen er et miljøvennlig valg

Ok, det var bare det jeg ville si 🙂 Nå skal jeg dra og se på gradering med Alexandra på tae kwon do – det blir stas ♥