På fredag fikk jeg et spørsmål på et innlegg som jeg syns fortjener et eget innlegg, fordi det krever litt mer plass enn en kommentar, pluss at svaret kanskje kan være interessant for flere:
Jeg har søkt både fysikk og kjemi på uio nå til høsten, men vet ikke hvilket studie jeg vil mest. Akkurat nå er det fysikk som ligger øverst, men jeg er litt urolig for matten. Har alltid tatt matte ganske lett, men det er veeeldig lenge siden sist, og jeg har ikke tredjeklassematten fra vgs (jeg trodde jeg skulle bli noe helt annet..). Jeg synes kjemi også er veldig gøy. Hva bør jeg velge? Selve fysikkstudiet er superinteressant. Er det like morsomt å jobbe med?
Hei, og tusen takk for spennende spørsmål! Først må jeg jo kommentere at du nå spør en fysiker om hva som er "best" av fysikk og kjemi, og da kan du kaaaanskje gjette på hvilket svar du får... 😉 Jeg skal prøve å svare deg, og gi deg et lite tips i tre punkter:
- du må jobbe med matte, og alt annet som du skal få til - sånn er det bare. Skal man bli god til noe - hva som helst - så må man jobbe med det. Det er en ganske merkelig holdning hos en del (jeg sier ikke at dette gjelder deg - det er bare en generell observasjon 🙂 ) om at det å kunne matte er noe man "bare kan", som om mattekunnskapen kommer fra oven eller et eller annet. Alle jeg kjenner som har blitt flinke i matte har jobbet med det, trent jevnt og trutt. Oppsrkiften på å bli god i matte er like enekel som den er vanskelig (og lik oppsrkiften på alle andre ting man skal bli god i); man må trene. Sånn er det. Ferdig snakka, liksom 😉
- jeg elsker fysikk, og jeg elsker å være fysiker. Selvsagt er ikke alt like gøy, og det er også en del ting som er rett frem kjedelig (det kommer selvsagt an på øyet som ser), men det er ikke meningen at alt skal være gøy heller... Man trenger å lære seg en del basics, og totalen er at fysikk er tipp topp (jeg hadde ALDRI valgt å ta en doktorgrad i fysikk hvis ikke dette var tilfellet) ♥
- om du ombestemmer deg, uavheging av grunn (fysikk var ikke så gøy allikevel, matten var "umulig" å få til, eller wahtever), så gjør det INGENTING! Et år fra eller til spiller INGEN ROLLE i den store sammenhengen (selv brukte jeg ett år ekstra både på VGS, og ett år ekstra på bachelorgraden min - jeg går ikke rundt og tenker på det og syns jeg har mislyktes i livet fordet. Tvert i mot gjorde jeg meg masse erfaringer som jeg bruker i dag). Lærdom er aldri bortkastet: Om du går ett år på fysikk, og så bytter til kjemi eller noe helt annet så er det jo ikke sånn at man går rundt og tenker å nei, tenk at jeg kan denne fysikken, det er så innmari dumt, nå blir alt ødelagt 😉 Poenget er at du trenger ikke å være så innmari redd for å velge "feil"; hvis du har lyst til å studere fysikk, så gå for det - bare hopp i det og gjør så godt du kan. Blir det feil så gjør det ca ingenting.
Forresten, et lite tillegg til punkt 1: En erfaring jeg gjorde meg da jeg var fersk på Blinder var faktisk at det var de studeneten som ikke var best i matte, eller ikke hadde full fordypning i matten, eller det var en stund siden de hadde hatt matte, som gjorde det best. Jeg tror at disse studeneten på en måte er ekstra "på" helt fra starten, for de vet at de må jobbe med faget. Mens jeg selv, som hadde 6 i 3MX (er det det som heter R2 i dag, mon tro?) fra VGS, var litt mer "laid back" til faget da jeg startet, og falt dermed litt fra. Dette er selvsagt ikke akkurat en naturlov, men et eksempel på at det er fullt mulig å gjøre det bra i matten - det handler om å være klar over hva du kan og hva du ikke kan, og så jobbed med det, der du er ♥
Jeg syns selvsagt du bør velge fysikk (fysikk er best ingen protest, fysikk4ever 😛), men uansett hva det blir til; masse LYKKE TIL!
Takk for dette innlegget! 🙂 Var nyttig å lese siden jeg selv har vurdert å studere fysikk.
Så hyggelig å høre 🙂
Takk for fint innlegg! Selv hadde jeg MATH100(R1+R2) forrige semester og grunnleggende fysikk og grunnleggende kjemi dette halvåret. Alle tre fagene var krevende, og man måtte jobbe med det for å skjønne det. Matten var veldig vanskelig, men de to andre fagene gikk bedre, og jeg fikk, naturlig nok, bedre karakter på de prøvene jeg virkelig jobbet med pensum i forkant.
Nå er jeg litt rådvill på hva jeg skal gjøre, viser til punkt tre, og tror jeg skal ta et år og prøve litt forskjellige fag. Det er som du sier, et år til eller fra har ikke så mye å si i den store sammenhengen. Men det føles som om at det har mye å si når man står midt i det:/
For dem som ikke helt klarer å velge mellom fysikk og kjemi, så har vi jo en utmerket løsning på UiO som heter Materialvitenskap for energi- og nanoteknologi (MENA).
Ta en titt på https://titan.uio.no/node/2204 og bli med å redd verden med fornybar energi 🙂
Tusen takk for svar! Utrolig gøy at du tok deg tid til å skrive et innlegg om det. Jeg er visst bare litt treg til å få det med meg.
Det ble FA på meg, og foreløpig er jeg kjempefornøyd, og blir jeg synes faktisk matematikken er spennende. Endelig lærer vi om komplekse tall, haha!
Talk showet ditt første uken var veldig morsomt forresten, så tusen takk for det også!
Er helt uenig i at man kan bli god i matematikk bare man jobber med det. Jeg slet som en gal på skolen uten at jeg merket noe som helst forbedring.
Kanskje skyldes det at mine foreldre aldri hjalp meg, og at det ikke fantes noe leksehjelp der jeg vokste opp, så satt jeg fast kom jeg ganske enkelt ikke videre.
Å spørre læreren på skolen var heller ikke lett, siden han hadde toppen fem minutter, om det var så mye engang, tilgjengelig til hver elev før han gikk videre.
Og får man ikke med seg alt fra starten, så blir alle etterfølgende forklaringer gresk.
(Heller ikke hjalp det at jeg var ute av døgnrytmen hver dag på videregående, slik at jeg ALLTID var stuptrett og tok det igjen i helgene, og den eneste måten å komme inn i rytmen på ville vært å skulke unna leksene i en uke eller to, noe som selvsagt var uaktuelt)
I tillegg er det faktisk slik at mange har et medfødt talent til matematikk, mens andre må slite.