Hei dere! Da har jeg endelig fått sett episode nummer 2 av Chernobyl-serien som går på HBO nå, og jeg kan kort fortalt si at jeg fremdeles digger serien, men at de beveget seg over i ting som overhodet ikke stemmer i den andre episoden. Recap'en av episode 1 kan du forresten lese HER.

Det er mange ting jeg har notert meg fra episode 2, både fordi jeg likte det, har lyst til å forklare nærmere, eller at det var feil eller misvisende. Det er veldig mye jeg vil skrive om, så jeg har funnet ut at jeg må dele det i 2 innlegg - satser på at del 2 kommer i morgen. I dette innlegget har jeg valgt å fokusere mest på de tingene som er riktig, mens det innlegget som kommer i morgen er litt mer kritisk (spoiler for morgendagen; den dampeksplosjonen de frykter i slutten av epsioden er overdrevet - du kan IKKE få en 30 megatonn eksplosjon på denne måten...). Ok, da kjører vi:

RBMK-reaktoren kan ikke eksplodere, det vil si, både i episode 1 og i episode 2 kommer replikken - litt hånlig - fortell meg hvordan RBMK-reaktoren kan eksplodere, som jeg tolker som at RBMK-reaktoren kan ikke eksplodere. Dette virker kanskje rart, fordi det er jo nettopp det som har skjedd, eller...? (RBMK er navnet på denne reaktortypen.) Jeg er usikker på hvor mye de forskjellige folkene egentlig kunne og visste om det som skjedde på Tsjernobyl, og jeg mener at noe de får frem virkelig bra i serien her er nettopp det at mange har jobben sin ikke fordi de er faglig flinke, men fordi de har riktig partitilhørighet og riktig lojalitet (kritiserer ikke oppover og stiller ikke spørsmål ved kommandoer som kommer fra noen høyere opp). Allikevel, hva vil det si at "reaktoren eksoloderer"? Når man snakker om eksplosjon og atom/kjernekraft i samme setning så tror jeg det er mange som tenker atombombe/kjernefysisk eksplosjon, og en reaktor kan ALDRI eksploderer som en atombombe - det var heller på INGEN måte det som skjedde i Tsjernobyl. Det kan jo hende at det er det de vil ha frem når de som eier (?) kraftverket latterliggjør at noen sier reaktoren har eksplodert - altså at den kan jo ikke eksplodere som en atombombe, det er ingen "atomeksplosjon". Det som faktisk skjedde var at reaktoren ble alt for varm alt for fort, slik at det ble en dampeksplosjon i det kjølevannet som gikk rundt i reaktoren. Det var altså helt vanlig vann, som utvidet seg og ble til damp, alt for alt for fort, som ødela reaktoren og kastet hele lokket av denne - slik at biter av grafitt ble slengt ut på bakken, og det kom masse oksygen til det varme brenselet slik at dette kunne brenne så voldsomt, i lang tid. Dampeksplosjon er jo også tema for siste del av epsiode 2, og selv om en dampeksplosjon altså kan være kraftig, så er de helt ute og sykler når de begynner å snakke om konsekvensene av denne i episoden, men det kommer jeg tilbake til som et eget punkt, i neste innlegg 🙂 Det er forresten helt riktig at når man ser grafitt i biter på bakken og på taket, slik som de gjør når de flyr over kraftverket, så er det et sikkert tegn på at 1) reaktoren er ødelagt, og 2) den ligger åpen for dagen :/

De nevner så vidt at de fremdeles produserer strøm i de tre andre reaktorene, og det stemmer. Ulykken skjedde i reaktor nummer 4, men 1, 2, og 3 fortsatte å gå, og det var vel ikke før på denne siden av tusenårsskiftet at den siste reaktoren ble skrudd av, faktisk.

Jeg syns forklaringen på hvordan et kjernekraftverk virker var veldig fin - enkel, god, og så riktig man kan få det på to-tre setninger 😀

Jod-tabletter. Jod har jeg skrevet en god del om her på bloggen, så hvis man er interessert så kan man jo bruke søkefeltet her på bloggen, med søkeordet "jod" så kommer det flere innlegg. Greia er i alle fall at i et kjernekraftverk så lages det en god del radioaktivt jod. Dette stoffet sprer seg lett, og tas fort opp i næringskjeden, feks gjennom melk. Kroppen din trenger jod (mangel på jod hos gravide, feks, kan ha ordentlige negative konsekvenser, spesielt for utviklingen av hjernen og sentralnervesystemet til fosteret), men kroppen ser ikke forskjell på om det er radioaktivt jod eller stabilt, ikke-radioaktivt jod den får i seg. For å hindre at kroppen skal ta opp det radioaktive jodet, som den blir utsatt for når det skjer en ulykke som Tsjernobyl, kan man ta jod-tabletter som metter skjoldbruskkjertelen (det er det organet som tar til seg jodet), sånn at den ikke tar opp det radioaktive jodet. Så lenge skjoldbruskkjertelen er mettet på jod vil, vil det radioaktive, overflødige jodet bare gå rett igjennom kroppen, og bli tisset ut, uten at det gjør noen nevneverdig skade. Jodtabletter består av konsentrert jod (jodsalter), og det er altså mye mer enn det jodet som blir tilsatt vanlig salt, eller er i en del multivitaminer. Man skal IKKE ta rene jodtabletter med mindre man er i nærheten av en ulykke som Tsjernobyl. Fokuset på jod-tabletter i denne episoden er helt riktig 🙂 (Man kan forresten blir forgiftet av alt for mye jod, og det ser ut til å være grunnen til den metallsmaken som det var snakk om forrige epsiode - dette kommer jeg tilbake til i et eget innlegg.)

Telefonsamtalen i kode: Jeg ringer angående vår venn...det er veldig varmt der...nå kommer nevøene, Boris på 5 og Simka på 14... Dette syns jeg var kult! Jeg vet ikke om denne samtalen faktisk skjedde, men jeg vil bare forklare hva som skjer her. "Boris på 5" er selvsagt bor, som er grunnstoff nummer 5, og "Simka på 14" er silisium, som er grunnstoff nummer 14 😀 Bor er et stoff som er ekstremt god på å spise nøytroner, og det vil du gjerne gjøre, for å stoppe kjedereaksjonen - hvis den fremdeles går, men også for å passe på at minst mulig av disse nøytronene slipper ut av reaktoren og kan gjøre skade. Frie nøytroner er ioniserende, på samme måte som alfa-, beta- og gamma-stråling, så det er ikke bra å bli truffet av, i tillegg til at frie nøytroner faktisk kan gjøre ikke-radioaktive stoffer om til radioaktive stoffer. Frie nøytroner vil man altså helst ikke ha svirrende rundt, og der er altså bor kjempenyttig for å stoppe disse. Silisum er hoveddelen av sand, som er effektivt for å slukke brannen her, og lage et lokk over reaktorinnholdet - bortsett fra at det da kanskje stenger varmen inne, som også kan være et problem. I tillegg til bor og silisium, slapp de også bly over reaktoren - kanskje det kommer i en senere episode, eller kanskje de ikke har med det. Bly er lurt fordi det er veldig bra for å stoppe gammastråling; stopper du nøytroner og gammastråling fra å komme opp fra reaktoren er mye gjort, men så var det jo dette problemet med å fly rett over, da :/ Det stemmer at et av helikopterne styrtet, og mannskapet på 4 (tror jeg det var) døde. Helikopteret styrtet fordi det kom borti en heisekran eller noe, ikke på grunn av stråling.

En av de første (det aller første?) tegnene på ulykken utenfor Sovjet var på Forsmark-kjernekraftverket i Sverige - som de helt riktig nevner i episoden. Det skjedde vel så vidt jeg vet på mandagen, og ikke søndagen, men akkurat dét syns jeg ikke er veldig viktig. Det er vel ingen som tenker at dette er en dokumentar, og da er det helt greit å ta en sånn type snarvei/feil, syns jeg.

Folk er helt forvirret. Dette var også tema i episode 1, og jeg syns det kommer frem på en veldig god måte; forvirringen var total, og den var helt klart med på å gjøre omfanget av ulykken større enn det hadde trengt. Hadde de godtatt at ulykken var som den var med én gang - ved feks å lytte til de som sa at reaktoren hadde eksplodert, og ved å ikke stole på et måleinstrument (dosimeter) som viser maksverdi (det ville vi ALDRI godtatt på noen labb jeg har vært borti noen gang, i alle fall!), så kunne de ha delt ut jodtabletter til alle innbyggerne i Pripyat, samtidig som de ble evakuert. Det at, spesielt barna, oppholdt seg ute, og drakk vann og melk fra området der det hadde falt ned masse radiaoktivt jod, gjorde at flere av disse har fått kreft i skjoldbruskkjertelen i ettertid, og det er skjoldbruskkjertelkreft som er den sykdommen som har og kommer til å ta liv ifbm med denne ulykken. 4000-6000 regner man med totalt kommer til å dø (altså ekstremt lave tall hvis du begynner å regne på hvor mange som dør pga feks kull hvert eneste år). Disse dødsfallene kunne i stor grad ha vært avverget hvis man hadde hørt på de som kunne noe. Også angående forvirring: På sykehuset så kommer den smarte sykepleieren og sier at klærne er kontaminert, og må vekk. Det har hun helt rett i - disse klærne er blitt fulle av radiaoktivt støv, som stråler og dermed gir en dose til den som har de på, og til andre som kommer i nærheten. Det jeg stusset over var at de ikke tar på seg hansker når de bærer disse klærne ned i kjelleren. Det kan godt hende det stemmer, altså, men jeg syns det var veldig rart, når de faktisk vet at klærne er fulle av farlige stoffer.

I neste innlegg kommer jeg til å snakke om hvordan de falt for fristelsen til å sammenlikne strålingen fra Tsjernobyl med Hiroshima (misvisende), at de kaller uran for (pistol)kuler (misvisende/ikke riktig), og at dampeksplosjonen de frykter pga vannet under den ødelagte reaktoren skal kunne være som en av kraftigste atombombene mennesker har fyrt av noen gang (FEIL!). Jeg gjetter også på at de tre ingeniørene som sendes ned under reaktoren for å åpne pumpene i slutten av episoden, kommer til å dø - det er også feil. De ble syke, men overlevde (en av dem døde ikke før i 2005).

Ellers: Rop ut om det er noe mere du lurer på fra denne episoden, eller noe annet du kommer. Dette er jo så sykt spennende! Klem fra Dr. Rose 😉

Bilde: Geir Dokken

4

Nei, da, jeg har selvsagt ikke blitt professor 😛 Jeg har utdannelsen som kreves, men ikke erfaringen - tommelfingerregelen er vel at man skal ha drevet med forskning tilsvarende 2 nye doktorgrader etter doktorgraden (3 til sammen, altså) før man er kvalifisert som professor. Jeg har jo bare én doktorgrad, så det er kun hos Nettavisen jeg har blitt professor... Anledningen er påstanden til "sjamanen" til Märta, om at han kan snu atomer, og, ja, det er jeg som er så slem og sier at dette er 100% bullshit.

Men, altså, jeg har fått hyggelig spørsmål om jeg kan si noe mer om denne påstanden av å snu atomer fra et fysikkperspektiv, og det kan jeg selvsagt gjøre - selv om jeg står ved at hvis du bare skal huske én ting om denne påstanden, så er det altså at det er 100% bullshit. Atomer er satt sammen av en atomkjerne pluss elektroner som svirrer rundt denne. Atomkjernen igjen er satt sammen av protoner og nøytroner, og siden nøytronene er nøytrale (ingen ladning), og protonene er positivt ladde, så blir totalen av atomkjernen at den er en positivt ladet sak - siden den har ladning så kan den påvrikes av magneter. Elektronene er såkalte elementærpartikler, og er derfor ikke bygget opp av noe mer - de er rett og slett "bare" elektroner. Elektroner er negativt ladde, og fordi de har ladning så kan de påvirkes av magneter. Konklusjonen er at, jo, da, det er mulig å påvirke atomer, med magneter - og disse må være STERKE. Du påvirker ingen av atomene dine ved å leke med sånne vanlige magneter som du kan få tak i 😉 Og du kan I ALLE fall ikke gjøre noe med hverken elektronene eller atomkjernen med tankene dine, eller summelyder, eller hva nå enn det er "sjamaner" gjør for å påvirke atomer!

Poenget med at jeg sier dette med magneter, og at man kan gjøre noe med atomer, er at det er nettopp det man gjør når vi feks skal gjøre eksperimenter med syklotronen på Blindern. Da trenger vi ofte en stråle av protoner, og da blir spørsmålet: Hvor får vi protoner fra? Jo, det får vi enkelt fra hydrogengass, for hydrogen(atomer) er satt sammen av akkurat ett proton og ett elektron. Med sterke magneter kan vi rive løs elektronene, og så sitter vi igjen med bare protoner, og de kan man igjen styre i en stråle med andre magneter - sånn kan man få en stråle som man skyter på et eller annet materiale som man vil forske på 😀 Hvis du av en eller annen grunn hadde fått til å begynne å rive elektronene løs fra atomene i kroppen, og dermed hadde både elektroner og atomkjerner på frifot i kroppen din, så ville dette IKKE vært bra, og på ingen måte minnet om "å redusere alderdom" (eller hva nå enn påstanden er). Frie elektroner er akkurat det samme som betastråling/betapartikler - ioniserende stråling, altså, og frie atomkjerner er også ioniserende. Det vil si at de kan skade molekyler de treffer på, som feks DNA. En fri atomkjerne vil ha en ganske stor mulighet for å rive over begge "båndene" i DNA-heliksen, og dette er jo en god start på å øke sannsynligheten for kreft. Så om noe, så høres det ut som om at det på holde på med folks atomer er å aksellerere aldersom...

En annen måte man kan påvirke atomer med er i NMR-maskiner, som jo også er sterke magneter. I Disse så påvirker man spinnet til atomkjernene - så igjen så er det det prinsippet at atomkjernen har en ladning, og det betyr at den kan påvirkes av magnet. I en sånn NMR-maskin så gjør man på en måte noe med retningen til atomene, så det likner jo litt på utsagnet "snu atomer", men så vidt jeg har fått med meg så er ikke "sjamanen" en NMR-maskin, og han er vel heller ikke eksperimentell kjernefysiker på si.

Oppsummert:

  1. Atomer kan påvirkes med sterke magneter.
  2. Mennesker kan ikke påvirke atomer, selv om de kaller seg sjamaner og sier at du bare ikke skjønner deg på det de sier.

Med dette ønsker jeg alle en superfin 17.-maifeiring i morgen, selv så skal jeg hjem og lage pavlova (prøve meg, i alle fall), peanøttsmør-glasur til noen brownies-biter jeg har laget, dekke bordet, og gjøre alt klart til den store dagen. For oss starter den kl kvart over syv på Bjølsen skole, så det blir en lang dag 😉 Hurra for 17. mai!


PS: Det kommer innlegg om episode 2 av Chernobyl - jeg må bare få sett den først... Anders har vært på tur på den flytende oljeplattformen Skarv, og jeg har vært i Finnsnes, og når vi ser på noe sammen så er det "hellig". satser på det blir i løpet av helgen 🙂

8

Cherenkov-stråling er et utrolig kult fenomen! Det er et lysende blått lys, som kommer når stråling (ladde partikler, som elektroner/betapartikler) beveger seg raskere enn lyset. Det høres litt rart ut, for ingenting kan vel gå raskere enn lyset? Det er nesten sant - ingenting kan gå raskere enn lyset i vakuum! Men hvis betastrålingen er i et medium, som for eksempel vann, så kan den bevege seg raskere enn det lyset gjør i det mediumet, for eksempel vann. Og da får man altså produsert cherenkov-stråling 😀

Dette er helt vanlig når man tar noe som er veldig radioaktivt og senker i vann, sånn som man gjør med brukt brensel fra et kjernekraftverk. Da lyser det blått! Bildet nedenfor er altså ikke foto-shoppet, eller fikset på noen annen måte - sånn ser det ut når brukt reaktorbrensel senkes i vann, og lager cherenkov-stråling:

Advanced Test Reactor.jpg
By Argonne National Laboratory - originally posted to Flickr as Advanced Test Reactor core, Idaho National Laboratory

I HBO-serien Chernobyl, som jeg skrev om her om dagen står beboerne i Pripyat (den byen rett ved Tsjernobyl, der de som jobbet på kraftverket bodde med familiene sine) og ser på det brennende kraftverket i horisonten. Det lyser blålig rundt det, og på spørsmål om hva lyset er, er det noen som forklarer at det bare er cherenkov-stråling. Dette får jeg ikke til å stemme! For her er det jo luften som lyser, og ikke vann, og det betyr at hvis det skulle være cherenkov-stråling så måtte det ha kommet fra partikler som beveger seg raskere enn lyset i luften. Luft er selvsagt ikke vakuum, men det er ikke langt unna for lyset - det beveger seg faktisk bare 0.03% saktere når det går gjennom luft, enn når det går gjennom vakuum. Hvis en batapartikkel skal kunne lage cherenkov-stråling i luft må den derfor ha en fart som er mer enn 99.97% av lysfarten (i vakuum), og hvis man bruker Einsteins E = mc2 (og regner relativistisk, som man må når man beveger seg så fort - denne beskjeden er til petimetere der ute, hvis du ikke vet eller har hørt om "relativistisk" kan du bare glemme denne beskjeden 😉 ) så kan vi finne ut hvilken energi disse betapartiklene må ha for å bevege seg raskere enn lyset i luft. Energien må være 21.12 MeV, eller mer. Hvis vi ser på hvilke stoffer det er som blir produsert når uran fisjonerer (som er opphavet til betastrålingen), så kan vi se på hvor stor energi de forskjellige betapartiklene får med seg - som betyr hvor fort de beveger seg. Det viser seg at det er faktisk ca ingen betastråling som blir sendt ut med mer enn 20 MeV, og sannsynligheten for å lage cherenkov-stråling i luft er dermed omtrent null.

Dette betyr ikke at det er feil fremstilt i serien med det blå lyste fra reaktoren - det er bare feil at det kommer fra betapartikler som beveger seg raskere enn lyset. Grunnen til at luften lyser er fordi molekylene som luften består av blir eksitert og sender ut lys. At de blir eksitert betyr at de (molekylene) får overført ekstra energi fra den strålingen som kommer fra de radioaktive stoffene som plutselig ble sluppet ut i friluft. Nitrogen- og oksygenmolkeylene kvitter seg med denne overksuddsenergien ved at de sender ut blålig lys - jeg liker å tenke på det som om at molekylene svetter når de gjør dette 😀 Det som er litt morsomt er at det er dette som skjer rundt radium - radium ser nemlig ut som om at det lyser, men radium er egentlig et (av de mange) sølvhvitt metall. Radium er veldig radioaktivt, og strålingen det sender ut får nitrogenet i luften til å lyse, og dermed ser det ut som om at radium lyser...

Når oksygen blir eksitert - får tilført masse ekstra energi fra radioaktivitet/stråling, altså - tar det forresten oftere og reagerer med andre oksygenmolekyler enn å sende ut lys. Så vanlig oksygengass (som har blitt eksitert), som består av molekyler som er satt sammen av to oksygenatomer, reagerer med andre oksygenmolekyler, og så blir det ozon - som består av tre oksygenatomer hver. Ozon lukter, og det var visst også noe de som var på Tsjernobyl den natten kjente godt - i tillegg til metallsmaken i munnen. Oson dannes også når et lyn slår ned, for lynet kommer jo også med MASSE energi, som blir overført til molekylene i luften.

Nå føler jeg at det ble mye info og fag i ett innlegg - ble det forståelig? Rop ut hvis jeg skal forklare bedre/annerledes! God helg, fine lesere 🙂

6

I går hadde den nye miniserien Chernobyl premiere på HBO Nordic - flere enn meg som satt klistret nesten halvannen time? Jeg må innrømme at jeg er liiitt skeptisk til resten av serien - hvordan de tar tak i den strålingen som "folk flest" ble utsatt for, osv, men første episode syns jeg var ekstremt bra!

Jeg har fått en del spørsmål i dag, og de går ut på om serien er realistisk, om jeg likte den/kan anbefale den, og hvordan jeg syns den var fra en kjernefysikers ståsted.

Hvis det ikke allerede ble klart i første setning i dette innlegget - ja, jeg likte den, og, ja, jeg kan anbefale den. Selvsagt kun basert på første episode. Grunnen til at jeg også er skeptisk er basert på traileren, der det blant annet er en scene der det blir sagt at hvert uranatom er som en kule, og nå er det milliarder av kuler i luften - eller et eller annet sånt. For hvis det skal være nivået på de som liksom er fagpersoner i serien blir det litt dumt... Men jeg prøver å være optimistisk, og håper episode 2 er like god som episode 1 (ja, jeg må vel nesten komme med en slags "recap" neste uke og 😀 ).

Så, for å ta noen konkrete ting: Episode 1 fra en kjernefysiker stsåsted, handler jo hovedsakelig om ioniserende stråling, og hva som skjer når man får helt ekstremt store helkropssdoser (hele kroppen får en dose, kontra at ett organ får en dose). Oppkast er reelt - både vanlig og blod, kollaps er også noe flere av de som var på åstedet den natten opplevde. At arbeiderne på kraftverket virker totalt forvirret, og som om at de ikke har kontroll på hva de driver med er realistisk. At myndigheten bestemmer seg for fullt lokk på ulykken, og at alt er under kontroll er nøyaktig det som skjedde. Verden forøvrig fikk jo vite om ulykken fordi et kjernekraftverk i Sverige fikk utslag på en strålingsdetektor på en arbeider da han gikk INN på jobb mandag morgen - basert på hva slags radioaktive stoffer han hadde fått på seg, og hvor vinden hadde beveget seg, kom de raskt frem til at det måtte ha skjedd noe med en reaktor i Sovjet/Ukrainaområdet. Myndighetene sa selvsagt fremdeles at alt var ok, under kontroll, og nothing to see here...

Det paret som vi blir litt kjent med i episoden tror jeg faktisk er helt reelt. Mener jeg har lest om de to i boken Voices from Chernobyl. Min ville gjetting er at han kommer til å bli dårlig, og så bli sendt på sykehus i Moskva. Kona får først ikke møte ham (hun får sikkert først beskjed om at det ikke er noe alvorlig - total fornektelse er et viktig aspekt ved hele Tsjernobyl-ulykken, noe som også kom tydelig frem i den første episoden), så får hun møte ham men ikke ta på ham... Han dør ganske kort tid etter ulykkesnatten.

Så er det strålenivåene de snakker om, som de måler i enheten røntgen. De som har lest bloggen min lenge har kanskje lagt merke til at jeg alltid snakker om sievert eller millisievert (som er en tusendels sievert). Røntgen er bare en annen enhet, og for å gjøre det om til sievert deler man på 100. 3.6 røntgen, som det første dosimeteret måler (fordi det ikke går lenger :/ ) er altså det samme som 0.036 sievert. Det er riktig at dette er mye, men samtidig ikke helt katastrofe - det er litt over halvparten av det en strålingsarbeider har lov til å få på ett år, og det er selvsagt bedre å få det fordelt over et år, enn på en time (jeg tror ikke det kom frem hva doseraten var - det vil si er det 0.036 Sv per time, eller minutt, for eksempel? Jeg gjetter på at det er per time...). Dog er det ca 10-20 (hvis jeg ikke har regnet feil i farten) røntgenbilder av brystet - som er det de sammenlikner det med, liksom. Men de er jo uansett i fornektelse, da. Så finner de et dosimeter som går opp til 200 røntgen, og også dette blir makset, og nå er vi helt klart over i katastrofemodus (burde være det, i alle fall!). 200 røntgen er det samme som 2 sievert, og når hele kroppen får en sånn dose på kort tid så kan det være dødelig for enkelte... Og så skjønner vi jo at dosenivået antageligvis er høyere enn det dette dosimeteret viser, også, da.

En veldig fin oversikt over forskjellige stråledoser finner du HER 🙂

Hudreaksjonene som flere av både kraftverksarbeiderne og brannmenne fikk mener jeg også er relle, bortsett fra den plutselig blødende huden - det husker jeg ikke som en konkret ting. Allikevel overrasker det meg ikke, for med veldig store stråledoser så reagerer huden, og at det kan føre til den typen voldsomme blødninger kan godt stemme. Men jeg stusset litt på han som sto og holdt døren inn til reaktorhallen(?) åpen, som fikk et stort sår akkurat der han hadde lent seg til metallet...men det betyr vel kanskje at metallet i døren har blitt aktivert av nøytroner i luften (aktivert betyr at et ikke-radioaktivt stoff blir til en radioaktiv isotop fordi den absorberer ett eller flere nøytroner). Kanskje noen lesere der ute som vet noe mer om akkurat dette, eller har en hypotese?

Metallsmak er en annen ting som gikk igjen i episoden. Dette var faktisk nytt for meg (eller, jeg kan i alle fall ikke huske å ha hørt om metallsmak i munnen i forbindelse med stråling før), men man trenger ikke å gjøre veldig voldsomme søk før man skjønner at metallsmak er en vanlig effekt når man blir utsatt for store stråledoser. Det er faktisk en ikke helt uvanlig bivirkning for folk som får stråleterapi, at de kjenner metallsmak, og det er mange som var på Tsjernobyl som forteller at de fikk den ekle smaken av metall. Det jeg dessverre ikke har klart å finne ut av (jeg har ikke hatt veldig mye tid til å lete...) er hvorfor man får en sånn smak i munnen. Det vil si; hva er det som skjer som gjør at man plutselig smaker metall?

Så lurer jeg litt på hvorfor de drev og snakket om hydrogen... Var det muligens sånn at de først trodde det var en hydrogeneksplosjon? For det var jo ikke det det var - det var en vann/damp-eksplosjon, altså vannet i reaktoren som ble alt for varmt alt for fort, og den overgangen fra flytende til gass var det som fikk alt til å gå i stykker, kastet lokket av reaktoren, og med full tilgang på oksygen utenfra satte hele geia i brann. Men dette kommer kanskje frem etterhvert. Det var i alle fall ikke en hydrogeneksplosjon, sånn som det feks var i Fukushima, og som man fryktet i Three Mile Island.

Dette ble kanskje litt rotete, men det er i alle fall min lille (fag)recap over episode 1 av Chernobyl. Gleder meg til neste tirsdag!

Har du sett Chernobyl?

Hva syns du?

Og, kanskje jeg skal skrive litt mer om store stråledoser, og hva som skjer med kroppen - er det stemning for det?

4

Jeg er fysikerfruemannen, Anders (eller Andreas som svært mange allikevel klarer å kalle meg). Han hun er gift med. Sunniva og jeg har snakket mange ganger om at jeg skal skrive gjesteblogg om forskjellige ting jeg synes er spennende. Jeg er også fysiker, og tok en doktorgrad fra 2014 til 2018. Store deler av tiden gikk med på programmering, som har tatt meg videre til den jobben jeg har i dag: Programmerer i Cognite.

Cognite er et selskap som tar inn store mengder data (sensorverdier fra oljeplattformer, PDF-dokumenter, bilder, video osv). Vi analyserer dataene med avanserte algoritmer (maskinlæring/kunstig intelligens og bildeanalyse), som vi så kan bruke til å ta gode avgjørelser på ting.

Jeg har knapt drevet noe med maskinlæring/kunstig intelligens selv, men synes det er veldig spennende! Da Sunniva og jeg var på bryllupsreise kom jeg på at jeg hadde lest en bloggpost om nevrale nett. Et nevralt nett er et slags dataprogram som får inn for eksempel bilder, tekst eller tall, og spytter ut noe annet. Programmet er skrevet (kodet) på en sånn måte at den stadig blir bedre på det den skal spytte ut - maskinen (eller pgrogrammet) lærer, altså 🙂 Man kan man bruke et nevralt nett til å gjenkjenne ting (hunder og katter) fra bilder, slik som her:


Dette er kjempeviktig for blant annet selvkjørende biler, der det å vite hva som er biler, mennesker, lyktestolper og midtrabatter er helt avgjørende for å klare å kjøre trygt.

Nevrale nett kan også brukes til noe helt annet. I den bloggposten jeg nevnte over brukte forfatteren et nevralt nett til å generere tekst som likner på Shakespeare. Her er et eksempel:

TIMON: Stay, and the sere hath dangerous, Too grace: a sail, the breath of knees, broke deeds Would do thy husband and alack to speak, And pluck their men at thy abroad doth go. CASSIUS: And in desire, And call'd me ballant Cassius. 

BARDOLPH: Tost in it, what then take your madder?

Jeg er ingen Shakespeare-ekspert, men i mine øyne er dette absolutt samme stil! Et nevralt nett må trenes opp før man får ut noe fornuftig (evt "fornuftig"). Trening betyr at man kjører dataprogrammet (det nevrale nettet) som får vite hva som er riktig svar på en gitt input. I eksempelet med katter og hunder holder det å ha veldig mange bilder, der noen har kategorisert bildene og sagt "dette er en hund", "dette er en katt" osv. Da vil dataprogrammet kunne tilpasse seg og lære hva som er riktig - slik vi mennesker lærer fra vi er små (og hele livet!)

Det nevrale nettet som genererer tekst fungerer slik at, basert på de siste 20 bokstavene i en tekst, så skal det komme med neste tegn / bokstav. Før man har trent det noe som helst kommer det tilfeldig tekst ut (nettet kan jo ikke engelsk), men etter å stadig bli korrigert med fasiten - tekst fra Shakespeare - så forstår det sammenhenger som at etter bokstavene "where" er det store sjanser for at det kommer et mellomrom. Etterhvert lærer det nok til å skrive tekst som ofte er korrekt engelsk (ord for ord, og litt grammatikk) som minner om orginalen, men er fullstendig uten innhold!

Koden til dette dataprogrammet ligger åpent tilgjengelig for alle, med (en ganske komplisert) bruksanvisning om hvordan man kjører den. På bryllupsreisen begynte vi å tenke ut hva slags store mengder tekst vi har tilgjengelig på norsk... Vi var innom idéer som nyhetsartikler fra norske medier, og norske lover, før vi kom på at Sunniva har jo skrevet en stor mengde tekst på bloggen sin de siste årene! Det hadde jo vært utrolig morsomt å trene det nevrale nettet med tekst fra Sunniva, og prøve å få det til å skrive bloggposter i Sunniva-stil.

Gjennom et par flasker med bobler i Thailand stod laptopen og tilpasset det nevrale nettet med flere år med tekst fra denne bloggen som fasit. I et senere innlegg skal jeg forklare litt mer hvordan vi faktsik fikk hentet all teksten fra bloggen, og kjørt koden for å generere tekst, men her er et eksempel vi fikk etter en god del trening:

Så hva har vært veldig mye mer (det produseres dermed på den ene runnen, og det blir jo forresten ikke å snakke for andre som er jo til, og det er alltid liggert av forskningen, men dette var ha til alle ting(du kan også tro). Hadde fått blir disputaslattene 😀 Norges 5 minutter - det er sant jeg eller noen har, men jeg spør jo en lære listen - noe om at du fant jeg har sagt at andre lenger sol også - her er blitt litt ekstra udtaans kveld, må få lov tidskan dere få til å starte…hvis du leste ønsker å anga mene strengt tatt de må utt ønske frem, da, som var altså på et foredraget her:
Ja, endringer jeg kan se. Men det har jeg jo ikke død, før det er snakk om programmering - eller er dermed på engelsk (jeg har natt videre smilte temaet; når jeg spiser ELDED Som vanligvis har faktisk derfor tre hung 😉

Jeg er fremdeles litt i konfirmasjonsseremoni i Oslo Rådhus-modus, for det var, som jeg skrev i går, en utrolig flott seremoni ♥ I dag har jeg rett og slett bare lyst til å dele to av sangene som ble sunget. Ingen av dem er sjokkerende innslag i konfirmasjon - men jeg tenker det er nettopp fordi de er så utrolig fine! Den første, som ble sunget av koret, var "Til ungdommen" (da gråt jeg), og den andre, som vi sang som allsang var "Din tanke er fri". Nydelige tekster på begge to, så unn deg noen minutter nå på denne søndags ettermiddagen og les igjennom, og ta det innover deg ♥

Til ungdommen (Nordahl Grieg, 1936)

Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk – og berik med drøm –
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner –
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Din tanke er fri (Hoffmann von Fallersleben, 1842, norsk tekst av Alf Cranner)

Din tanke er fri,
hvem tror du den finner.
Den flykter forbi,
slik skyggen forsvinner.
Den kan ikke brennes,
av fiender kjennes.
Og slik vil det alltid bli: din tanke er fri!

Jeg tenker hva jeg vil,
mitt ønske bestemmer.
I stillhet blir det til-
i ukjente drømmer.
Min tanke og lengsel vil bryte hver stengsel.
Og slik vil det alltid bli:
min tanke er fri!

Og tvinges vi inn bak jernslåtte dører,
da flykter den vind som tankene fører.
Fordi våre tanker kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli:
Vår tanke er fri!

2

I dag har jeg vært i Oslo Rådhus, og hatt det ærefulle oppdrage å holde tale til nesten 200 konfirmanter ♥ Det var en fantastisk høytidelig og gjennomført seremoni, og jeg kjente definitivt på et forventingspress - pulsen slo hardt(!) - rett før jeg skulle gå opp i trappen, og snakke utover den stappfulle salen. Du kjenner det liksom (eller, JEG kjenner det i alle fall) når du skal prestere i en situasjon som faktisk er så stor og viktig, for så mange mennesker - og helst skal jo både konfirmanten OG familien bli tilfredsstilt... Jeg lærte forresten at det ble arrangert humanistsik konfirmasjon i Norge for første gang i 1951, og siden 1952 har de vært fast i festsalen i Oslo Rådhus.

Som sagt, så kjente jeg absolutt på et forventningspress i dag, og det var utrolig lettende (og hyggelig!), når det var flere som kom bort til meg etter at vi var ferdige, og sa det var en veldig god tale 😀 Jeg møtte faktisk også en del foreldre som sa de kom til å plukke opp, og spinne videre, på poenger jeg hadde i min tale, i sin tale som de skulle holde senere i dag. Så da føler jeg jo at jeg har klart oppdraget. Her er det jeg sa til de utrolig fine konfirmantene i dag:

 

Kjære konfirmant!

Du er sånn 15 år gammel, men du skal leve til du er ca 100. Du har allerede rukket å bli noe, kanskje rukket å følge en drøm, men husk at det er helt greit å bli noe mange ganger, og det er greit å ombestemme seg. Det er også greit å føle at man mislykkes med noe – jeg tror til og med det antageligvis er en sunn og god eraring å ha med seg på veien.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli ballettdanser. Det førte til at på ungdomsskolen danset jeg mellom fem og syv dager i uken, og hele livet mitt handlet om dans, og drømmen om å stå på scenen. Jeg ble etterhvert ganske god, og jeg var fast bestemt på å bli danser. Valget falt dermed på ballettlinjen på Fagerborg videregående skole etter ungdomsskolen – og jeg kom inn! Jeg var på vei mot å få oppfylt drømmen ...

Så ble jeg 17 år gammel, og ferdig med andre klasse. Men sommeren mellom andre og tredje klasse fikk jeg en slags panikk, eller kanskje man skal kalle det eksistensiell krise. Jeg vet fremdeles ikke nøyaktig hva det var som skjedde i hodet mitt den sommeren, men resultatet var at i løpet av noen dager gjorde jeg en helomvending, og tåspisskoene mine ble byttet ut med matematikk, fysikk, og kjemi. Den store drømmen, som hadde vokst fram siden jeg var 5 år gammel, brast.

Hvis jeg tenker meg godt om, og prøver å analysere det som skjedde den sommeren, så kommer jeg frem til at det var nok et aspekt av «dette har jeg ganske mye større sannsynlighet for å kunne leve et behagelig liv av – og det er jo i grunnen ganske all right» (realfag versus ballett, altså). Penger er på ingen måte alt i livet, og jeg er ganske sikker på at penger alene ikke gir et lykkelig liv, men å tjene nok er faktisk ganske viktig. Så kan man selvsagt ha forskjellige oppfatning av hva «nok» er.

I diskusjonen «bør du velge med hjertet eller hjernen» må jeg nesten bare si ja takk, begge deler! Det er fint å ha en drøm, absolutt, og du bør jo ikke velge å gjøre noe du virkelig hater, men du kan faktisk ha med deg hodet selv om du også har med deg hjertet. Du bør ha med deg hodet!

Etter til sammen 4 år på videregående, ble det fysikkstudier på Blindern på meg. I systemet er jeg faktisk en drop-out, fordi jeg droppet ut av ballettlinjen, men karakterene fra videregående vitner om noe annet. De var gode, og på papiret var jeg godt forberedt på studiene.

Jeg husker første dagen som student virkelig som om det skjedde i fjor høst: Jeg gikk inn i Store Fysiske Auditorium på det som virket som det kjempestore Universitetet i Oslo, og satte meg på første rad. Jeg hadde på meg en supertrang, superutringet, babyrosa glittertopp, komplett med den aller beste push-up-bhen min under. Jeg hadde sørget for at munnen matchet toppen – i babyrosa shimmer-lipgloss fra Chanel. Håret var platinablondt, og jeg hadde det i to fletter for anledningen.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg følte meg ensom, som jeg ikke hørte til.

Jeg var den eneste med rosa glittertopp og rosa shimmer-lipgloss. Jeg passet ikke så godt inn.

Følelsen av å være alene, på feil sted – å ikke høre til – var vond, og den ble sterkere etter som dagene ble til uker, og ukene ble til måneder.

Det virket på en måte som om det var en felles oppfatning av at det ikke er mulig å være en seriøs fysikk-student og samtidig bruke hjernekapasitet på «overfladiske» ting. Som sminke, hår, sko og vesker. (Vi er faktisk alle ganske fordomsfulle.) Ganske raskt begynte selvtilliten å forsvinne. Med dårlig selvtillit ble gode karakterer til dårlige karakterer – noe som selvfølgelig førte til enda dårligere selvtillit, og enda mindre tro på at dette var noe jeg kunne klare, og dermed å faktisk gjøre det.

I mitt dårligste semester sto jeg i kun ett av tre fag – med den dårligste ståkarakteren.

Så hva gjør man da? Man kan legge seg ned, gråte, og gi opp? Eller «bare» gråte, kanskje bli sint, reise seg, og starte på nytt igjen? For det er ekstremt mye lærdom i det å «feile» !

På ren stahet holdt jeg ut noen år, før jeg gjorde nettopp det siste; reiste meg, snudde meg rundt og gjorde ting om igjen - annerledes, og bedre (etter at jeg selvfølgelig hadde lagt igjen min andel av tårer rundt omkring på campus). Spiralen gikk plutselig oppover: Karakterene ble bedre, og dermed kom selvtilliten tilbake, og med bedre selvtillit kom troen på at dette kunne og skulle jeg klare, og så gikk det enda bedre med studiene.

Jeg brukte mye mer tid enn det man «skal» på studiene, men jeg forsvarte doktorgraden min i kjernefysikk for to år siden.

Poenget med denne historien er at den du er i dag trenger ikke å definere hvem du er i morgen!

Min historie er dessuten ikke unik; etter at jeg begynte å snakke høyt om mine opplevelser de første årene på studiene har jeg møtt mange som har historier som likner på min. Folk som har brukt tid på å finne sin greie, som har hatt flere drømmer, og brukt tid på å finne ut av hva som er lurt å gjøre.

Den som er middels, eller kanskje langt under, som bruker «alt for mye» lipgloss og har platinablondt hår kan ende med å være «best» i morgen, og den som er «best» i dag, er kanskje ikke så spesiell i morgen. Fordi du ikke er definert av hvem du er i dag. Om du stryker på eksamen i dag, betyr ikke det at du er en fiasko. Det betyr kun akkurat dét: Du strøk på en eksamen. Det definerer deg ikke – husk på det!

Så det ble ett år ekstra på videregående, da, og tro meg, ett år fra eller til kjennes kanskje ut som mye når man er 15, 16, 17 år gammel, men det er virkelig ingenting i den store sammenhengen.

Så brukte jeg mer tid enn normert på studiene mine også, og det har ca null å si i totalen av det som er livet.

Som sagt: Det er helt greit å bli noe mange ganger, og å ombestemme seg.

«Seier» - det å endeleig få til noe - smaker forresten enormt mye bedre når du har kjempet for den.

 

Apropos det «å bli noe»: Dette med å ha med hjernen i valget, og ikke bare jakte etter en drøm som kanskje mer eller mindre er luft og vann - hva vil det egentlig si? Hvordan kan vi vite hva som er lurt å gjøre?

Vel, for å gå tilbake der jeg startet: Du skal altså leve til du er ca 100, og det er lang tid.

Hvis vi ser på det som har skjedd i løpet av de 100 årene før du ble født, så har vi blant annet lært å fly, og det å fly rundt omkring i hele verden er blitt allemannseie (ja, det har sine problemer, men det er team for en annen tale). Vi har fått datamaskiner, internett, p-piller, og Paracet – altså smertestillende som ikke mer eller mindre er heroin. Vi har lært å lage menneskebabyer på labben – noen av dere i salen er sikkert resultat av den kunnskapen, og i dag kan du bestille billett til månen og tilbake (selv om det fremdeles er litt uklart når du faktisk kan reise - men du KAN kjøpe dette).

Vi snakker altså enorme forandringer, på kort tid.

Hvis vi ser på de 100 årene dere skal leve, så har dere «unnagjort» ca 15 av dem. Bare i løpet av den tiden du har levd har det skjedd ting som nå virker som om de alltid har vært sånn: Vi fått Facebook, Youtube, smarttelefon, og Spotify. Vi holder på å få førerløse biler som allemannseie, og datamaskiner setter livreddende diagnoser på oss.

Grunnen til at jeg sier alt dette – hva som skjedde de 100 årene før du ble født, og hva som har skjedd på den ganske korte tiden som har gått etter at du ble født – er for det første at vi lever i en helt fantastisk tid, der vi har det materialistisk bedre enn vi noensinne har hatt før, men òg at ting forandrer seg fort. Det kan rett og slett være ganske vanskelig å si veldig mye sikkert om fremtiden, og da blir det også faktisk litt vanskelig «å bli noe nyttig»… Til og med deler av jobben advokater og leger gjør, erstattes allerede av maskiner. Og maskiner kommer til å fortsette å ta over flere og flere oppgaver.

Men noe kan vi si ganske sikkert: Med mindre vi ser for oss en slags etter katastrofen-scenario, så kommer du til å leve i et høyteknologisk samfunn der du må forholde deg til informasjon – mye informasjon. Man kan kanskje tenke at når det er så mye informasjon, så lett tilgjengelig, trenger man ikke kunnskap like mye, men det er feil! For å håndtere all informasjonen trenger dere mer kunnskap. Kunnskap er ekstremt viktig, for å kunne ta de gode, riktige valgene for deg og dine. Det er en klisjé, men kunnskap er makt.

Så, lær mest mulig, hele tiden. Ingen lærdom er bortkastet lærdom!

Og, spør: Hvorfor?

Spør: Hvordan?

Ikke minst, spør: Hvordan kan du vite at dette er sant? Dette spørsmålet må du stille både deg selv, og andre!

Dette er viktigere enn noen sinne når vi plutselig lever i en verden der det er «ok» å ha sine egne, «alternative fakta», og fake news florerer.

Oppsøk vitenskap, og husk at alle har rett til egne meninger, men INGEN har rett til egne fakta, og egne meninger bør jo gjerne falle sammen med fakta.

 

Jeg skal til å runde av her nå, men jeg må snakke om én ting til: Det som er litt trist er at undersøkelser viser at unge på deres alder, og spesielt jenter, oppgir at de ikke har det så fint. At ting er tungt og vanskelig. Hvis du sitter i salen nå og har det kjempefint, så er det helt tipp topp - fortsett med dét, liksom! Men hvis du sitter og kjenner at ting ikke er så inmari greit, og i tillegg kommer kanskje vokne til deg og ser på deg med misunnelse, og si erat de hadde en fantastisk ungdomstid og at du kommer til å se tilbake på akkurat den tiden med lengsel, så er det helt greit å ikke tenke at dette er en flott tid. Alle har en ulik ungdomstid, og jeg for eksempel, ser ikke tilbake på min med lengsel. Jeg synes det var kjipt, faktisk. Så føl deg fri til å føle det samme uten «skyldfølelse», og kanskje viktigst: Det kommer til å bli bedre. Selv om det kanskje ikke kjennes sånn nå så blir det bedre. Jeg lover!

 

Til slutt nå så vil jeg bare dele noe med dere, som min gode venninne Lise sa til meg rett før en eksamen en gang. Jeg gruet meg, og følte på ingen måte at jeg var forberedt. Og det Lise sa til meg da, det kan du bruke på alle ting som er trist og vanskelig i livet - enten det er at du gruer deg til eksamen, eller du har kjærlighetssorg, eller hva som helst...

Enten så går det bra, eller så går det over!

Enten så går det bra, eller så går det over - gratulerer med dagen, og lykke til videre!

3

Wow, etter at jeg skrev om at jeg ikke føler meg så tipp topp i hverdagen nå, har jeg fått så mange fine kommentarer og meldinger! Så mange, gode, støttende ord, og ikke minst, så mange det er som sier de føler, eller har følt det, akkurat sånn selv... Jeg sitter med litt av den samme følelsen som da jeg begynte å snakke om de første årene mine på Blindern, der jeg slet med å finne meg til rette, og syns alt var vondt og vanskelig, og jeg fikk dårligere og dårligere karakterer, og strøk og sto i – plutselig viste det seg at var mange som hadde helt like historier. Mange av de som endte opp som «toppstudenter» hadde slitt.

Og nå viser det seg at mange av de jeg tenker er supervellykkede selvstendig næringsdrivende, kjenner seg helt igjen i det jeg skriver. Jeg er visst ikke alene, og bare det å vite det – sånn ordentlig, med konkrete eksempler, hjelper i alle fall meg ♥ Nå vet jeg at jeg ikke er unormal. Det er kanskje frilanser-syken, eller noe? 😉

Så er det en annen ting jeg har fått kommentarer på: Nemlig dette med kontor. Wow, så mange fine folk det er der ute (ok, nå begynte jeg faktisk nesten å gråte, fordi jeg plutselig ble så rørt). Jeg publiserte jo «deppe-innlegget» ganske sent torsdag kveld, og allerede da jeg tok morgen-scrollingen på Facebook på fredag, var det mange som delte tips, og flere som sa kom hit til oss! Og det tikket inn flere meldinger mens jeg ordnet meg – blant annet fra Astrid ♥ Astrid ga meg nemlig tilbud om å komme ned til UMA Workspace, rett ved siden av Oslo City, for hun hadde noen ledige plasser. Så etter lunsj dro jeg ned, fikk omvisning, og før jeg visste ordet av det hadde jeg fått nøkkel og tilgang til printer. Nå har jeg et kontor å dra til, og det er så innmari fint der, og jeg ser ut til å jobbe ordentlig bra der!

Tusen takk til Astrid også for hennes spontane reaksjon da jeg sa (vi satt og tok en kaffe og catchet opp da jeg var på besøk på fredag) at jeg er jo liksom ikke fagperson lenger, for jeg er ikke tilknyttet noe fagmiljø, og jobber jo ikke som forsker: Hun bare HÆ? Nå skjønner ikke hva du mener! Du er jo fremdeles (kjerne)fysiker?!? Så prøvde jeg å forklare i detalj, hvorfor jeg ikke er en fagperson lenger, for å vise henne at hun tok feil, liksom, og hun bare NEI, det er ikke sånn folk ser på deg... Så de ordene tar jeg med meg, og de skal jeg bruke til å prøve å tenke at selv om det kanskje er folk i akademia som mener jeg ikke er fagperson mer (eller kanskje det ikke er det, en gang?), så er det ikke sånn folk ser meg. Jeg er fagperson, selv om jeg «bare» er tilknyttet meg selv.

Såh, i dag da jeg sto opp visste jeg hvor jeg skulle hen. Jeg visste at jeg skulle pakke med meg tingene mine, og ikke minst hadde jeg gjort klar salat med rester fra gårsdagens middag (sunn mat er vel også lurt – sånn generelt alltid, men spesielt når man ikke føler sge så topp). Jeg viste frem «salatshakeren» på Insta i går, og den er fra TGR, for de som lurte på det 😉 Nå har jeg også testet den ut, og jeg er meget happy! Ok, ikke sett lokket på hodet, for da kan det kanskje renne ut rester av dressing – men det er jo ganske enkelt å bare la være å gjøre 😀 For 15 kroner er dette et godt kjøp!

Jeg klarte "selvsagt" å legge igjen nøkkelbrikken hjemme, i dag, for jeg er jo ikke vant til at det er noe jeg må ta med meg. Det gikk heldigvis bra, og i morgen satser jeg på at jeg husker alt jeg skal - da skal jeg forresten møte redaktør-Liv før lunsj, og så blir det ned på UMA etterpå. Kanskje en god skriveøkt på ettermiddagen...? 😀

God uke til deg som leser,fra Sunniva Rose, kjernefysiker og (rosa)blogger ♥♥♥

I dag snakket jeg på TEDxUiO, på Chateu Neuf - I hate the word Natural. Jeg fikk

  • filosofert litt over hva naturlig egentlig betyr (kan du trekke en linje mellon naturlig og unaturlig? Jeg mener nei - send meg gjerne svaret hvis du vet hvor denne grensen går!)
  • hatt innføring i grunnleggende kjemi (alt er atomer og alt er kjemikalier ♥)
  • snakket om naturen som bare "er" (den har ikke minne, og det spiller ingen rolle om et vannmolekyl, feks, ble laget på labben eller av naturen selv - nei, vannmolekylet får ikke minne selv om du er homeopat og rister på vannet på en veldig spesiell måte, det er fremdeles vann)
  • klagd over vaksinemotstandere som snakker om kvikksølv i vaksiner - som det aldri har vært (det har vært et molekyl med kvikksølvatomer i seg - det er ikke det samme som at det er kvikksølv i vaksiner - på samme måte som at du ikke sier hjelp hjelp det er klor i salt det er livsfarlig å ha på maten, eller skal du slukke det bålet med vann?? Vet du ikke at det er hydrogen i vannet, og hydrogen er eksplosiv gass, og du kommer til å lage EKSPLOSJON!)
  • rantet om doser - til og med vann er dødelig når du drikker for mye

...og enda litt til 🙂

Det gikk mye bedre enn jeg hadde trodd! Faktisk gikk det nesten så bra som jeg hadde håpet at det skulle gjøre, og det føles veldig fint 😀 De siste to ukene har jeg hatt "mareritt" hele TRE ganger, om at jeg har stått på TEDx-scenen og vært 100% uforberedt... Det har ikke føltes bra. Så jeg har forberedt meg ganske godt, da, i våken tilstand: For det første så var dette et tema jeg har skrevet om både på blogg og andre steder flere ganger før, og jeg har holdt foredrag om det (på norsk) et par ganger også - da har jeg riktignok hatt nesten en time til å snakke på, mens nå var det 18 minutter, pluss at det var på engelsk. Mine "triks" for å forberede meg når det er mye tightere på tid, og i tillegg på engelsk, er disse:

  1. Skriv manus! Jeg gjør det både for å være helt sikker på hvor lenge jeg holder på, og for å være sikker på å få med alt jeg vil si. Jeg er en ganske "pratsom" person, så hvis jeg snakker fritt blir 18 minutter fort lite for at jeg skal komme igjennom alt stoff - men med manus er det mulig. Manus er også viktig fordi jeg naturlig nok ikke er like god på engelsk som på norsk, så da er jeg helt sikker på at jeg ikke plutsleig glemmer hva et ord eller uttrykk er på engelsk, eller at det blir litt mye like...you know...
  2. Øv. Jeg lager manuset ved å sitte og lese det høyt (ok, jeg mumler mest) for meg selv, sånn at det faktisk blir helt muntlig, og ikke et manifest, liksom. Når jeg gjør det sånn så får jeg også øvd meg igjennom manuset, og slår liksom to fluer i én smekk 🙂
  3. Spill inn og lytt. Når manuset er helt ferdig tar jeg og leser inn foredraget med Voice Memos-appen, sånn at jeg kan høre på det mens jeg gjør andre ting. Da får du også sett hvor lang tid det faktisk tar å komme seg igjennom, fordi når du reiser deg opp og snakker igjennom alt - holder presentasjone for deg selv, liksom - så blir det mye mer riktig i forhold til den tiden du faktisk kommer til å bruke, enn når du sitter og mumler for deg selv.
  4. Øv. Øving må til. Jo mer, desto bedre 😉
  5. Lag cue cards med hele manus (husk å nummerere disse 😛 ). Øv med cue cardsene, så du ikke blir "hengende" midt i et avsnitt, feks, og det virker rart når du står på scenen. (Cue cardsene mine var selvsagt rosa, det var også negelene mine, og toppen min ♥)

Det eneste som var kjipt var at mikrofonen min sluttet å virke i det jeg gikk på scenen. Jeg tror ikke det var noe problem for de som var i salen, for det var intimt, og jeg har en ganske kraftig stemme, men jeg er litt bekymret for opptaket. En stor del av greia med TEDx er jo at det blir filmet på en skikkelig måte, og at dette blir liggende ute på TED sine kanaler. Nå er jeg redd for at det virkelig ikke ble bra pga lyd, og det er ekstra surt fordi jeg følte at selve foredraget gikk så bra :/ Men jeg krysser fingrene for at det kommer til å funke, og jeg kommer til å dele videoen uansett, når den er klar om en til to måneder. I mellomtiden kan du gjerne ta en titt på en av (eller alle 😉 ) de tre andre TEDx-foredragene jeg har holdt tidligere:

TEDxOslo, 2013:

Denne er sett mer enn 200 000 ganger nå - det føles faktisk litt sprøtt 😀

TEDxBergen, 2015:

TEDxLeRosey, 2014:

4

Anders er lei av at jeg depper og er trist nå, og det er strengt tatt jeg óg (hvem liker å føle seg trist, liksom?!). Jeg vet ikke akkurat om jeg er deprimert, men det har vært veldig mye opp og ned de to siste årene – og dessverre litt for mye ned, kanskje... Jeg er jo nygift med min drømmemann, vi har god økonomi, en frisk og fin Alexandra - som trives på skolen, og har venner og alt som er bra, vi har en fin leilighet, Anders og jeg er friske, jeg har fått til målene mine med utdannelse, jeg lever godt som frilanser..., det er så utrolig mye bra!

Og så sitter jeg og føler meg verdiløs og dum.

 

Jepp, sånn er det. Helt ærlig!

Så nå må jeg ta noen grep, før jeg ender med å bli skilt før jeg kan feire ett års bryllupsdag 😛 Det hadde vært så inmari dumt, syns jeg.

Jeg har blant annet nettopp brukt alt for mye penger på PT, men det tror jeg er en god investering; jeg vet jo at trening hjelper på psyken, pluss hjertet og alt mulig. Jeg gidder ikke å ha livsstilssykdommer som 45-åring, og nå tror jeg ikke at jeg kan flyte på at jeg var sterk og godt trent tidligere 😛  Dette "grepet" er jeg i gang med, og med tanke på at jeg mer eller mindre ikke har trent på flere år nå, så blir det mye trening fremover (2 ganger i uken med PT i mai, pluss egen trening 1 gang per uke 😀 ) - har trent to ganger denne uken, og satser på én gang til. I skivende stund sitter jeg med støle ben og armer, og det liker jeg!

Så er det neste punkt på planen: Jeg kjenner meg nemlig ensom om dagen, og det gjør at jeg føler meg som om jeg bare er hjemme og driver dank – så begynner jeg å forakte meg selv for at jeg ikke jobber, og så, ja, så baller det på seg i en veldig dum og ødeleggende spiral. Rent logisk vet jeg at disse tingene ikke er sant – jeg driver ikke dank, jeg jobber, men følelsene mine forteller meg noe helt annet. Dessuten ser jeg at jeg får mye dårligere arbeidskapasitet når jeg er hjemme/på café. Ergo:  Jeg trenger et kontor!

Jeg håper og tror at et fast kontor kan hjelpe både på den følelsen at jeg faktisk ordner meg og drar av gårde «til jobben» hver dag (så jeg kanskje skjønner emosjonelt at jeg faktisk ikke driver dank), og at jeg kan få «kollegaer» - andre, voksne mennesker som man kanskje kan ta en kaffe med og få litt input fra og sånn... Jeg tror det kan bli fint 🙂 Men jeg trenger hjelp, for jeg trenger et sånn type kontorfellesskap hvor det ikke er så fritt at jeg ikke blir kjent med noen (da blir det jo nesten som å sitte på café..?), også kan jeg ikke bruke uendelig med penger på det heller 😛 Alle forslag mottas med stor takk, for jeg er HELT GRØNN på dette feltet her ♥

 

Så er det noen «grep» jeg gjør som jeg ikke er helt klar for å dele ennå, men det kommer plutselig...

Jeg håper i alle fall veldig at jeg kan slutte å føle meg som en verdiløs dagdriver, og slutte å være trist veldig snart 🙂

I morgen blir det TEDx-forberedeleser for alle penga, for på lørdag smeller det – for 4. gang, faktisk, så nå er det på høy tid å sove. God natt, og takk for at du ville lese tankespinnet mitt. Klem ♥

Null filter, halvveis liggende i sengen, i lyset fra datamaskinen - er vel et passende bilde til denne teksten 😛 (Nei, jeg har ikke fjernet sminken, og jeg orker ikke/gidder ikke gjøre det heller - jeg vil sove)