3

I dag har jeg blitt intervjuet til SAS-magasinet - den utgaven som kommer etter sommeren. Temaet i denne utgaven av magasinet skal visst være teknologi, og i den sammenhengen ville de porterettere meg. Jeg syns det er så utrolig stas! Så i to timer snakket jeg med journalist Inga (som har skrevet en sak der jeg var med for en tre års tid siden, i KK) om kjernekraft, thorium, kjernefysikkeksperimenter, programmering og utdanning - og sikkert mye mer, som jeg bare ikke husker akkurat nå...det er jo ikke sååå lett å huske alt man har sagt når man har holdt på ca non stop i to timer 😛 Etter interjuet var det nesten to timer med foto, og jeg tror virkelig det ble noen utrolig fine bilder - gleder meg masse til jeg får se resulatet! (Må dessverre smøre meg med en god porsjon tålmodighet, siden magasinet ikke kommer ut før september-ish.)

En ting vi snakket ganske mye om var dette med stråling, for det er jo radiokativitet og (ioniserende) stråling som gjør kjernekraft potensielt skummelt og vanskelig for folk å akseptere. Som alltid når dette temaet kommer opp må jeg bare snakke ganske mye om den strålingen som er rundt oss hele tiden, alltid - at det ikke bare er sånn at stråling er noe fryktelig unaturlig som vi bare må prøve å unngå for alt i verden. Og uten at jeg tenkte på det nevnte jeg et eksempel på der man er utsatt for ekstra stråling, som mange ikke er klar over, som kanskje passer ekstra godt inn i nettopp SAS-magasinet: Nemlig den ekstra stråledosen du får hver gang du flyr 😉

Greia er jo den at når man flyr så er man "nærmere verdensrommet" - eller, det er det jeg liker å si i alle fall. Du har mindre atmosfære mellom deg selv og verdensrommet, og mindre atmosfære betyr mindre strålingsskjold. Vi blir jo truffet av partikler (stråling) fra verdensrommet hele tiden, men atmosfæren stopper veldig mye av det. Når man er i et fly som flyr, så har man mye mindre atmosære over seg til å stoppe den strålingen som kommer smellende inn mot jorkloden (og deg). Siden de som jobber på fly er mye ute og flyr (sjokk!) så er de i den samme kategorien som jeg var mens jeg jobbet med forskning på kjernefysikklabben - "yrkeseksponerte for stråling". Og, ja, da, det blir stråledoser ut av dette - stråledoser som en del i andre sammenhenger plutselig ville påstå var noe å unngå (jeg mener ikke det, hvis noen lurer).

Mitt favoritteksempel på hva dette egentlig betyr er en langdistanse flytur, som feks Oslo-Tokyo tur/retur, eller Oslo-LA tur/retur, eller liknende. På den ene reisen der så får du en stråledose som er 4 (fire) ganger større enn den totale, ekstra stråledosen en gjennomsnittlig nordmann får på 50 (femti) år etter Tsjernobyl. 4 ganger større dose enn total ekstra stråledose på grunn av Tsjernoby, altså. Jeg har ikke vært veldig mye på den typen lange distanser, men mer enn en del, sikkert; i løpet av de siste 5/6 årene har jeg flydd Oslo/Tokyo 1 gang, Oslo/Bankok 1 gang, Oslo/San Fransisco 4 eller 5 ganger. På disse årene har jeg da, på bare disse flyturene har jeg dermed fått 26 ganger så høy stråledose som den tilleggsdosen til nordmenn på grunn av Tsjernobyl-ulykken. Men ingen vil si (eller mene) at jeg burde roe ned på flyvingen på grunn av stråling - at nå må jeg passe meg for hva denne strålingen kan gjøre med kroppen min... Og så snakker en del om at Norge ble "hardt rammet" av Tsjernobyl. Altså, det er det jo lov å mene, men jeg er i alle fall sterkt uenig i den meningen.

En kortere flytur, som kanskje er vanligere for mange av oss nå i løpet av sommerferien, tilsvarer noen titalls middager med radioaktivt reinsdyr-kjøtt. Akkurat det har jeg skrevet litt mer om her, tidligere 🙂

Men, for å gjøve det 100% klart: Nei, det er IKKE FARLIG å fly fordi du får en høyere stråledose! Jeg bare syns det er så morsomt at flypersonell er "strålingsarbeidere", også syns jeg det er veldig nyttig å sette forskjellige stråledoser i pevspektiv. Og er det noen type stråling du burde være redd for i sommer, som faktisk har ganske høy sannsynlighet for å gi krft, så er det UV-strålingen fra solen. Husk solkrem!

Fredag for halvannen uke siden dro jeg til Lysaker for å være gjest hos Dag Rustad og Jens Christian Bang, og Digitaliseringspådden. Det var faktisk da jeg var på vei dit at jeg ble oppringt av journalisten som bare ville ha noen korte kommentarer rundt kjernekraft, som jo endte med saken som nå flere tror at jeg skrev - vi snakket så lenge (og fint) sammen, at jeg til slutt måtte si at jeg måtte rekke en innspillingsavtale, og ikke kunne prate lenger. Det virket heldigvis som om han hadde fått det han trengte 😉

Men, altså, det var fine Beathe Due (som er pro-rektor på Noroff) som anbefalte meg som gjest i podcasten, og det er jo en ære både det å bli anbefalt OG at gutta faktisk tok anbefalingen! Så da ble det altså jeg som fikk skravle om kjernefysikk (og annen fysikk), kjernekraft, thorium, HBO-serien Chernobyl, skole og læring, og ikke minst, digitalisering (det forferdelige uttrykket). Vi hadde det så utrolig hyggelig der i studio, så tiden gikk jo bare alt for fort, og jeg følte at det var så mye jeg ville si rundt digitalisering ("digital og digitull") som jeg aldri kom til... Allikevel, jeg tror i alle fall jeg fikk igjennom dette poenget:

Når politikere proklamerer at Vi skal bli best i verden på digitalisering, så må responsen være noe á la Hva mener du, egentlig?

Håper du vil høre episoden (og ignorere at av de 40+ bildene som ble tatt i studio den dagen, så valgte gutta ut det styggeste - av meg i alle fall)

3

Noe av det aller beste med å blogge er alle dere fantastiske folk som leser bloggen (eller følger i andre andra kanaler), og som kan andre ting enn meg, og gladelig deler kunnskap. Love, love, love it ❤️ Etter at jeg delte forrige innlegg har jeg fått to fine biologer som har lært meg mer om humler - Simen og Julie. Simen er biolog og sitter i styret i Norsk Botanisk Forening, mens Julie holder på med en doktorgrad på nettopp humler, så da gjengir jeg rett og slett det jeg har lært av dem nå:

Hva skal til for å lage eng (for humler og andre)?

Dette sier Simen (dette er direkte kopi av en kommentar fra Facebook - det kan hende han ville ha skrevet det annerledes hvis han faktisk skulle skrive på bloggen - så beklager, Simen, for at jeg har copy pasted kommentaren din uten å si i fra eller spørre om lov 😛 ). Før kommentaren til Simen fortalte forresten lillesøster Carina (som veldig snart har en master i biologi 😀 ) at hvis man slår en eng og lar det døde liugge igjen, så er det i alle fall ikke bra - da blir nemlig jorden ekstra nitrogenrik, "så alle norske arter blir utkonkurrert av svartelistede arter, også ender vi med å ha noen få arter igjen nesten over alt 🙄Det gjør at man ihvertfall ikke får noen skikkelig eng". Så kom altså Simen med følgende informasjon:

Logikken med å slå gresset to ganger i sesongen ligger i å få fjernet så mye biomasse at man etter x antall år har gjort det nitrogenfattig nok til at man bare trenger slå en gang i sesongen (på høsten). Tror jeg, men er ikke sikker. Tradisjonelle blomsterenger har blitt slått og ikke gjødslet i hundrevis av år, da står man igjen med en lav vegetasjon rik på blomster.

Så om de -bare- slår og lar alt gresset ligge, så er det som Carina sier, man gjør det bare ekstra næringsrikt, som ikke er bra for plantemangfoldet, estetikken (det blir dominans av skvallerkål, store gress som hundegras og engreverumpe, brennesle ++, men ikke av blomstereng-arter) eller humlene. Gjødsel er ikke bra.

Over et langtidsperspektiv kan det altså være "bra" for humlene at man slår to ganger i sesongen hvis man faktisk fjerner all biomassen etter hver slått. Når det gjelder hva som er bra for humlene *nå*, så er ikke fjerning av alt på en gang gunstig vil jeg tro. Det ville vært bedre å la det stå igjen mange øyer her og der. Da åpnes det opp og det slippes lys inn til de blomstrene plantene som trenger det, og man fjerner samtidig en del biomasse. 

Hvis det er noen små øyer i engen med f.eks. prestekrage kan man slå rundt dem, da får de blomstret, gir mat til humler, og de produserer frø slik at det blir flere prestekrager neste år. Gi de ønskede blomsterplantene et konkurransefortrinn, og fjern samtidig grunnlaget for at skvallerkål og brennesle tar over (overskudd av nitrogen).

Når det kommer til fremmedarter så bør disse kuttes ned og fjernes oftere såklart. Det ser ut som om det kanskje er mye russekål på bildene til Sunniva (men vanskelig å se). Humlene liker forsåvidt russekål (etter egen observasjon), men russekål tar over og lager en biologisk ørken om de får etablere seg i slike enger. Russekål lar seg derimot ikke bekjempe av at man bare kutter dem ned og lar dem gjødsle neste runde med russekål, biomassen må fjernes.

Blomster i byer kan faktisk gjøre en forskjell

Julie sier kort og godt dette om humler og byer:

Det er en fin studie fra 2019 om biomangfold av pollinatorer i byer. Den er gjort i fire store byer i England fordi nettopp byer er sett på som en av de store truslene mot pollinerende insekter. Den viser at det kan være mer biomangfold i byer enn i landbruksområder og ikke minst bevaringsområder. Men det er, i følge studien, riktig som du sier, det er ikke parkene som er de viktigste stedene for pollinatorer i byene. Det er parseller og hager. Og nettopp derfor ville det vært flott hvis Oslo droppet plen-ørkenene og heller gjorde om deler av dem til enger.

Min konklusjon er at jeg er skeptisk til om Oslo kommune driver og lager eng for humler og oss andre som lever i byen (en eng med blomster er jo nydelig, mens en skråning med stygge gresstuster ikke er noe fint for noen), i Treschows gate. Jeg kan ikke huske at det døde som har blitt slått ned har blitt fjernet tidligere, når jeg har sett at de har slått, men jeg skal følge ekstra nøye med nå...:) Jeg håper enn så lenge at Oslo kommune elsker humler, men jeg heller mot at den magefølelsen jeg først fikk, da jeg delte at alt sammen ble klippet er den riktige følelsen 🙁

Ellers er jeg i skrivende stund på hytta. Vi dro utover fredag kveld, og har slappet av her til i dag. Jeg har til og med fått lest en hel bok, og det er digg! Nå skal jeg hjem igjen om et par timer - ta med meg utlest bok og skitne sokker og truser, for to dager hjemme med diverse avtaler, og bytte til rene sokker og truser, og ulest bok, før turen går tilbake til Herføl igjen ❤️

Her er det masse, vakre blomster, OG vi har fått humlebol oppunder taket, rett utenfor soveromsvinduet vårt 😛 Vi kommer til å la det være, siden humlebol visstnok er ettårige, og ikke gjør noen skade, og humler ikke er hissige drittsekker sånn som vepsen... Til høsten dør alle humlene unntatt dronningen, og da kan vi tett igjen hullet, slik at de ikke lager nytt bol der neste år. Akkurat nå i år skal vi bare la dem fly rundt og jobbe for oss, med å pollinere herfra og til månen (eller noe sånt 😉 )

3

...eller elsker de dem...?

Langs Treschows gate på Sagene/Bjølsen går det nemlig en gresskråning ned mot Akerselven. Hver vår gror det til en eng her, med gress, strå, blomster, og alt det som gror i en eng som bare får være i fred. Og hver sommer - det vil si, i går var det tredje sommer på rad - så blir alt sammen klippet ned.

Det er som sagt en ganske bratt skråning, og det er ingen utsikt å snakke om her, så det er ikke sånn at folk sitter her og ser utover. Det er bare en skråning, som nå har gått fra å være full av livsgrunnlag for humler og andre, til å være nedklippet, tustete og ganske stygg (det syns kanskje ikke så godt på disse bildene fra gårsdagens instastory, men det blir ikke noe mykt og fint gress her, for å si det sånn). Så mitt spørsmål blir jo da om ikke Oslo kommune ser at de fjerner det lille livsgrunnlaget for humler (og andre kryp) som vi har her langs Treschows gate?

Jeg fikk mange responser på dette innlegget i går - alle, bortsett fra én var enig i at dette var bare høl i huet og trist. Men så var det den ene, som sa at for å få en skikkelig eng så MÅ det slås to ganger i sesongen, ellers blir det ikke engblomster. Engblomstene får først vokse opp når de får lys og plass (aka. alt det andre er borte).

Så, er det heller sånn at Oslo kommune elsker humler? Kan noen hjelpe meg her? Er det superlurt å slå gress og blomster nå i slutten av juni, fordi da blir det faktisk totalt sett et bedre livsgrunnlag for humlene, eller er dette hårreisende dumt, i en tid der de fleste har fått øynene opp for humle/biedød og de enorme problemene som vil følge med det...?

6

Nå sitter jeg i sengen med en dårlig følelse :/

Etter intervjuet på mandag så har det blitt en del telefoner og mailer; fra media, folk som bare vil si de er enige med meg, og de som vil ha meg på foredrag eller med på å skrive kronikker. Det har egentlig vært veldig hyggelig!

Men så kommer "problemet", for media vil gjerne ha meg med i debatt mot miljøbevegelsen, og det vil ikke jeg. I alle fall ikke hvis jeg ikke er ekstremt godt forberedt, og det har jeg ikke tid til akkurat nå. Altså, jeg visste ikke at den telefonen jeg fikk forrige fredag, mens jeg var på vei til toget og podcastinnspilling, skulle bli såpass vinklet på meg - noe som bare er veldig kult, men det er ikke sånn at jeg da har mentalt ryddet i hodet mitt og kalenderen min sånn "nå sier jeg disse tingene i en sak på NRK, så da må jeg være klar for det som følger". Men jeg har altså vært ønsket både her og der, og da spesielt i debattsammenheng.

I en debatt så handler det fort mer om hva man syns, og ikke om fag - ja, jeg kommer med utsagn som jeg kan ikke forstå at folk som er oppriktig bekymret for klimaendringer, ikke er for kjernekraft, men for det aller meste prøver jeg å holde meg til fag, og ikke synsing om teknologien. Så er det det aspektet at folk i feks miljøbevegelsen er trent i debatt, mens jeg overhodet ikke er det. Jeg "vet" at jeg med stor sannsynlighet kommer dårlig ut, fordi det er en kommunikasjonsform jeg 1) er dårlig på, og 2) når man har en bakgrunn som forsker så er man så drillet i å IKKE komme med de mest bastante påstander, og når motdebattanten sier SÅNN ER DET, og du må svare at nja, altså, det kaaan være sånn, men så er det jo ganske sannsynlig at det er slikt, og jeg er forresten ikke kjent med akkurat det han sier - det kan jo hende det er sant. Så det er i utgangspunktet ganske skjevt.

Så fikk jeg en hyggelig telefon fra en i P2, som produserer Desse dagar, om jeg kunne tenke meg og komme og være gjest og snakke om kjernekraft og stråling og thorium, og hvorfor jeg tror folk er så redde. Vi hadde en kjempefin prat der vi snakket om fag, og litt tanker rundt det jeg har erfart av folks følelser når det handler om kjernekraft og stråling. Det var helt supert!

Nå har jeg kommet hjem etter innspilling, og det ble noe helt annet. Der ble det debatt med Frederic Hauge, og nå sitter jeg bare en med en vond følelse. Jeg føler meg vel for det mest dum 🙁 Frederic vred på ting jeg har sagt til å bli noe helt annet (feks mente han at jeg har hatt en sånn hallelujainnstilling til thorium - noe jeg virkelig har vært ekstremt opptatt av å IKKE ha), og det var bare innmari ubehagelig. Jeg merket at da jeg skulle avslutte innspillingen, og var alene med programleder og vi skulle snakke om nettopp thorium, så var jeg en veldig mye dårligere versjon av meg selv... Og så er det den følelsen av å være litt "lurt" da - hadde jeg visst hvordan det skulle bli, så hadde jeg takket nei til å være med.

Nå hadde jeg egentlig tenkt å skrive om noe helt annet, men det får bli i morgen, for akkurat nå føler jeg meg sliten og demotivert. Håper bare resultatet ble bedre enn det jeg føler at det ble...

Hei mandag, og hei sommerferie - skoleferie og roligere tider fremover, i alle fall 😉 Jeg har nettopp sendt avgårde min siste faktura på denne siden av sommeren 2019, etter å ha ledet Næringslivets klimakonferanse - veien mot 1.5 grader tidligere i dag. Det var spennende, lærerikt, og ganske intenst, så deilig å kunne sette en "check" på dette oppdraget, og vite at nå blir det rom for skriving og kursutvikling fremover 🙂

Dette fine snapshotet av Sveinung Rotevatn og meg ble tatt av Frances Eaton i Nysnø, som hadde som et hovedpoeng i dag at "Grønn finans" ikke er vanskeligere enn annen finans.

I tillegg til å konferansiere ledet jeg to panelsamtaler/debatter, og det har jeg rett og slett brukt ganske mye tid på å forberede meg til. Altså, jeg er ikke vant til å snakke med toppene i Finans Norge, NHO, LO, Norge203040 osv osv, om hva næringslivet har gjort og skal gjøre for å kutte klimagassutslipp og bli bærekraftig. Så, ja, fokus har vært der, og ikke på bloggen. Allikevel, oppi forberedelsene, rakk jeg å besøke Digitaliseringspådden på fredag, og det syns jeg var så utrolig stas å bli invitert til! Jeg mener selv (*legge vekk norsk jantelov et øyeblikk bare tulla jeg er ikke egentlig så opptatt av janteloven*) at jeg har en del å komme med når det kommer til det ekstremt upresise begrepet "digitalisering", og håper selvsagt at noe av dette kom frem i innspillingen. På vei til innspillingen ble jeg ringt opp av journalist Svein Vestrum Olsson i NRK, som skulle skrive en sak om kjernekraft, og heldigvis hadde jeg akkurat nok tid til at jeg faktisk fikk sagt ganske mye - ikke alltid dumt å ha øvd seg i mange år på å snakke fort 😛 Så, oppi konferanseforberedeleser ble det så vidt plass til podcastinnspilling og intervju, men ikke så mye annet.

Men, altså, morgenen og formiddagen i dag sto jeg på scenen på DOGA, og ledet konferanse. Det var et ekstremt tett program, så det var ikke 30 sekunder til overs til freestyling. Hadde det ikke vært så tett som det var ville jeg ha sagt at fysikeren i meg har et problem med begrepet "nullutslipps-x/y/z". Altså, det høres jo unektelig ut flott ut med nullutslippskjøretøy, feks, for det får deg jo til å tenke at dette er biler uten noen utslipp - og det er det jo ikke. Ikke at jeg er negativ til elbiler, men jeg tenker at "nullutslipp" som faktisk ofte ikke betyr null utslipp, kanskje ikke burde brukes som begrep, for det blir jo veldig unynasert når man sauser sammen ting som faktisk har null eller negative utslipp av CO2, med ting som bare har lavere utslipp enn noe annet. Da var det veldig deilig å sitte ved siden av Kikki Kleiven, som er forsker ved Bjerknessenteret, og hviske akkurat dét - man kan jo bli forledet til å tro at nullutslipp betyr null utslipp... - og få et oppgitt nikk tilbake. Jeg hadde veldig lyst til å nevne dette på scenen, men tiden var allerede for knapp...

Den andre tingen jeg kaaanskje ville ha nevnt var kjernekraft. Ikke fordi jeg tror eller egentlig mener at kjernekraft burde ha en stor rolle i norsk energimiks. Vi er jo faktisk stort sett forsynt med vannkraft. Men med én gang man feks skal dra inn skipsfart, så mener jeg at kjernekraft også bør ha en rolle i norsk sammenheng. Det var jo da litt morsomt, at akkurat de timene jeg står og prøver å være flink konferansier, som ikke provoserer, og bare er skikkelig og ordentlig, dukker dette opp som toppsak på NRK:

Det var i alle fall ikke så vanskelig å skjønne hva jeg tenker om kjernekraftens rolle i et klimaperspektiv for de som scrollet nedover NRK sine nettsider, da 😛 Hele saken kan du lese HER.

Nå er jeg rett og slett ganske sliten, både i kropp og hode - det tar ekstremt på å være så "på" i flere timer sammenhengende. I tillegg så er jo ikke 10 cm stiletter behagelige å gå i sånn kjempelenge av gangen, og i dag var jeg jo opp og ned på scenen hele tiden, i tillegg til at jeg ble stående pal i en time da jeg ledet panelsamtale. Det var utrolig deilig å slenge på seg joggedressen, og bare halvveis ligge på sengen mens jeg svarer på mailer og meldinger som ikke er alt for vanskelige - det har nemlig ramlet inn en del i dag, etter saken på NRK 😉

Hei dere! I dag har jeg rett og slett lyst til å dele et lite utdrag av en fantastisk bok - i alle fall hvis du vil lære mer om radioaktivitet, stråling og helse, og hva forskningen faktisk kan fortelle oss. Boken heter rett og slett Stråling og helse, og den ligger på nettsidene til biofysikkgruppen på UiO, helt gratis, og den er superinformativ!

Det kapitlet, eller delkapitlet, jeg vil dele handler selvsagt om akutt strålingssyndrom/strålesyke. Dette er det som skjer med deg hvis du får veldig store stråledoser - sånn som brannmennen i Tsjernobyl fikk. Stråledoser som er så store at de kan drepe deg, selv om de laveste av de høye ikke er noen automatisk dødsdom. Selv majoriteten av brannmennene i Tsjernobyl døde ikke av stråling, selv om vel alle fikk det man definitivt kan kalle "store stråledoser".

Allerede i 1906 viste Bergonie og Tribondeau at strålefølsomheten varierte fra celletype til celletype. Celler som deler seg raskt og celler som er udifferensierte, er mest strålefølsomme. Det betyr at beinmarg, eggstokker, testikler og epitelvev er mer strålefølsomme enn lever, nyrer, muskler, hjerne og bein. Dette spiller en stor rolle når hele kroppen blir utsatt for en stråledose. Beinmargen, epitelvev i mage/tarm, gonader, lymfocytter og huden får de største skadene. Skader på beinmargen er den viktigste dødsårsak for doser i området fra 2 til 10 Gy, mens skader på mage/tarm-epitelvevet er viktigst for doser i området fra 10 til 100 Gy. For kjempedoser over 100 Gy er skader på sentralnervesystemet viktigst.

Beinmarg-syndromet
Som nevnt ovenfor, vil beinmargssvikt være den viktigste dødsårsaken for helkroppsdoser i området fra 2 til 10 Gy. Stråling fører til at cellene dør eller stopper i utviklingen. En dose på 5 Gy vil drepe ca. 99% av stamcellene hos mus. Stamcellene er helt avgjørende ved fornyelsen av de sirkulerende blodceller (erythrocytter, granulocytter og trombocytter). Bestråling fører til en reduksjon av disse celletypene, noe som i sin tur kan gi anemi, blødninger og infeksjoner.

Sykdomstegn som oppstår er kvalme, oppkast og diaré (noe i likhet med sjøsyke). Dette går relativt raskt over, og etter et par dager er en fri for symptomer. Deretter går det en kort periode før konsekvensene av tapte blodceller gjør seg gjeldende. Da kan det igjen oppstå betydelige diaréer, som ofte er blodige, og ikke minst vil det oppstå ubalanse i væskesystemet. En slik ubalanse, samt blødninger, forekommer i alle organer. Når det i tillegg oppstår infeksjoner, kan det føre til døden i løpet av noen uker.

Mage/tarm-syndromet
For helkroppsdoser mellom 10 og 100 Gy er overlevelsestiden sjelden mer enn en uke. Skader på epitelvevet i tarmen resulterer i betydelige infeksjoner fra tarmfloraen. På engelsk kaller en det "The gastrointestinal syndrome". I tillegg er det nesten fullstendig stopp i stamcelledelingen, slik at blodcellene forsvinner i løpet av noen få dager. Etter 2 - 3 dager er nesten alle granulocyttene borte.

Symptomene som oppstår er smerter i mage og tarm, kvalme og oppkast og en stadig økende diaré. Dette gir betydelig væsketap, og tap av væske og elektrolytt gir endringer i kroppens serumsammensetning. I tillegg vil det oppstå infeksjoner.

Sentralnerve-syndromet
Hvis stråledosene er over 100 Gy, vil de fleste dyr dø løpet av 48 timer som følge av "sentralnerve-syndromet". Symptomene er irritabilitet og hyperaktive responser (ligner epileptiske anfall), som raskt etterfølges av slapphet, oppkast og diaré. En blir ute av stand til å koordinere bevegelsene, det oppstår skjelvinger og koma. Etterhvert vil det oppstå respirasjonsproblemer som fører til døden. Symptomene skyldes skader på hjernens nerveceller og blodårer. Det oppstår permeabilitetsendringer i blodårene og umiddelbare forandringer i elektrolyttbalansen. Væsketap fra blodårene gir økt væsketrykk i hjernen. Det er mulig at respirasjonssenteret i hjernen blir skadet spesifikt, - undersøkelser har nemlig vist at enkelte dyr dør uten synlige hjerneskader (post mortem-undersøkelser).

2

Da har jeg endelig fått slukt den 5. og siste episoden av Chernobyl på HBO, og jeg er endelig klar for å recappe 😀 Aller først så kan jeg jo si at jeg syns denne episoden var veldig bra, samtidig som det er enkelte ting jeg vil ta tak i. Here goes:

Tsjernobyl ble en atombombe: Jeg MÅ starte med dette spesifikke utsagnet, før jeg går videre til forklaringen i rettssaken sånn generelt (neste punkt). Et kjernekraftverk kan ALDRI EKSPLODERE SOM EN ATOMBOMBE! Ja, det kan hende at dette ble sagt, som et bilde, i rettssaken (på slutten av forklaringen på hvorfor Tsjernobyl eksploderte sier Legasov noe á la Tsjernobyl var nå blitt en atombombe), og da er det selvsagt riktig å gjengi det i serien, men siden det er mange som tror at Tsjernobyl var en "atomeksplosjon" så syns jeg det er viktig å understreke dette. Ja, Tsjernobyl var på alle mulige måter alvorlig, men det var en dampeksplosjon, ikke en atom(bombe)eksplosjon. I en atom(bombe)eksplosjon frigjøres så enormt stor sprengkraft, at selv en liten (ja, faktisk) bombe som Hiroshimabomben dreper i størrelsesorden 100 000 (!) mennesker, og legger en hel stor by i ruiner. Å si at Tsjernobyl er det samme gjør ikke bare de faktiske hendelsene i Tsjernobyl enda mer skremmende enn de skal være, det er også å undergrave ganske voldsomt det som Japan ble utsatt for i august 1945. Så hvis du er en av de (mange) som går rundt og tror at alle kjernekraftverk i verden er potensielt tikkende atombomber kan jeg fortelle at det er de ikke - et kjernekraftverk og en atombombe er konstruert så forskjellig at det er absolutt fysisk umulig for et kjernekraftverk å eksplodere som "Fat Man" eller "Little Boy".

Forklaringen på hvorfor en RBMK-reaktor kan eksplodere (Legasovs forklaring i rettssaken) er god. Bortsett fra den ene setningen om at Tsjernobyl til slutt ble en atombombe, syns jeg forklaringen, og bruken av røde og blå kort var skikkelig god! Det er selvsagt en forenkling, men veldig pedagogisk, og så detaljert som kan få til på så kort tid. Ja, det er ting som skjer i en reaktor som gjør at det frigjøres mer energi (flere kjernespaltinger), og så er det ting som skjer som gjør at det frigjøres mindre energi (antall kjernespaltinger går ned). I en reaktor som er trygt konstruert så bruker man fysikkens og kjemiens lover til at en ukontrollert økning automatisk fører til en tilsvarende demping - som gjør reaktoren såkalt passivt sikker. I Tsjernobyl var det motsatt - under visse forhold (som Legasov forklarer) - da førte en økning til en enda større økning, og man får en ukontrollert kjedereaksjon.

Xenon-gass er et (kjent) issue med kjernekraftverk. Det er godt kjent at man får produksjon av xenon-gass fra brenselet, og når man skrur reaktoren av så vil du få en oppbygging av denne, siden den ikke blir kontinuerlig ødelagt av nøytronene som fyker rundt når reaktoren går. Xenon kalles en nøytrongift (neutron poison), men er ikke gift sånn som man vanligvis (?) tenker på gift. Greia med xenon er at den har en helt absurd stor evne til å spise nøytroner, og det er derfor den kan drepe hele kjedereaksjonen hvis du først får for mye av den. Hvis dette skjer, så må man vente i alle fall 10 timer (tiden det tar før ca halvparten har blitt borte pga halveringstiden til xenon-135) før man kjører i gang reaktoren igjen - man tar IKKE og drar ut ALLE KONTROLLSTAVENE! (Spesielt ikke når disse kontrollstavene bruker mer enn et minutt på å komme inn i reaktoren igjen 🙁 )

Tuppen på kontrollstavene - som skal stenge ned reaksjonen - var (av en eller annen merkelig grunn) av grafitt, og det gjør at det blir flere reaksjoner. Dette stemmer, og som Legasov også sier, så ble kontrollstavene sittende fast - som gjorde at den delen av dem som faktisk kontrollerer ikke kom noe særlig inn i reaktoren, og de ble stående de mer som en aksellerator.

Tsjernobyl hadde ingen "containment": Dette stemmer, og er en av de tingene jeg har skrevet om før, blant annet HER. Hadde Tsjernobyl hatt en skikkelig innkapsling rundt seg (som alle reaktorer skal ha) så ville man hverken ha fått den voldsomme brannen, eller spredning av radioaktive stoffer i nærheten av det man fikk. Kanskje ingen spredning i det hele tatt.

AZ-5 var navnet på den såkalte SCRAM-knappen på RBMK-reaktoren. I underteksten på HBO var "SCRAM-knapp" oversatt med "nødstopp", og da går du glipp av det fantastiske akronymet SCRAM, som er kort for "Safety Control Rod Axe Man". Dette går tilbake til den aller første gangen de klarte å få til en kjedereakjson i en (slags) reaktor, i 1942, under det såkalte Manhattan-prosjektet. På denne tiden visste de jo faktisk ikke hva de drev med, og de var naturlig nok redde for at hele greia skulle løpe løpsk og eksplodere. Derfor hadde den en kontrollstav som hang i et tau over reaktoren. Ved enden av tauet sto en mann klar, med øksen hevet - klar for å hugge til hvis ting gikk ut av kontroll. Denne manne var altså the safety control rod axe man, og akronymet SCRAM står igjen for å nødstoppe en reaktor, den dag i dag. Problemet med SCRAM-knappen på Tsjernobyl var jo at man da dyttet inn kontrollstaver som aller først speeder opp reaksjonen, og det ble vel det som var den siste dråpen som fikk alt til å bikke over i helvete.

Ellers syns jeg de igjen viser godt den fryktkulturen, der det på ingen måte er ok å si i fra til overordnede. Anders, som har vært et par ganger ute på oljeplattform nå, sa bare sånn er det IKKE på plattform, i alle fall! Det høres ikke kult og sexy ut, men god SIKKERHETSKULTUR er livsviktig. Tsjernobyl var et pemieeksempel på totalt fravær av sikkerhetskultur, i tillegg til at vi nå i siste episode fikk bekreftet at de som var på skift den natten absolutt ikke var faglig kompetente.

Til slutt i denne siste episoden så har de jo en slags epilog, eller hva jeg skal kalle det, der de oppsummerer noen av ettervirkningene av ulykken. Jeg syns det er enkelte ting her som blir litt tynt, eller de la det liksom stå litt veeel åpent. De kunne ha kostet på seg å komme med WHO sine konklusjoner på dødsfall etter ulykken også. Men jeg lager et eget innlegg om de tingene en annen dag - ellers ville dette innlegget blitt aaalt for langt 😉

3

Mens vi venter (jeg venter, i alle fall 😉 ) på at jeg skal få sett, og skrevet om (!), siste episode om Chernobyl, tenkte jeg at det passer fint med et lite innlegg om 10 forskjeller på RBMK-reaktoren og PWR-reaktoren. RBMK ("reaktor bolshoy moshchnosty kanalny", som betyr høy-effekts kanal-reaktor, sånn ca 😛 ) var den typen reaktor som var i Tsjernobyl, mens PWR (pressurized water reactor) er en standard trykkvannsreaktor. Håper dette kan være litt interessant og oppklarende ❤️

  1. PWR er den vanligste reaktortypen i verden. Det er denne de har i feks USA, Belgia, Brasil, Kina, Finland, Frankrike, Tyskland (hadde 😛 ), India, Japan (Fukushima var ikke en PWR, men de har PWR også), Russland, Spania, Sverige og fler. RBMK var en reaktor som ble utviklet, og kun bygget i Sovjetunionen - aldri i Vesten.
  2. PWR-reaktoren bruker vann både som moderator (det vil si det som gjør at nøytronene blir bremset ned fra veldig høy energi, til ordentlig lav energi - som er det vi vil ha 🙂 ) og som kjølemedium. RBMK bruker grafitt som moderator, og vann som kjølemedium. Vanligvis sier vi at en PWR er lettvannsmoderert og -kjølt (lettvann er det vi vanligvis bare kaller "vann" - som motsetning til tungtvann), og at RBMK er grafittmoderert og lettvannskjølt.
  3. RBMK-reaktoren var designet med en positiv kavitetskoeffisient/void-koeffisient; jeg skal ikke gå noe i detaljer på det nå, men helt kort så er det grunnen til at denne reaktortypen blir veldig ustabil under visse spesiell omstendigheter (helt lav effekt, slik de drev på natten til 26. april 1986).
  4. Tuppen på kontrollstavene på RBMK-reaktoren var faktisk ikke med på å kontrollere reaktoren/absorbere nøytroner (som kontrollstaver skal gjøre) - denne var laget av grafitt, som faktisk speeder opp hele fisjonsprosessen, i stedet for et materiale som kontrollerer og skrur alt av. (Typisk materiale som nettopp kontrollerer er bor, kadmium, og sølv.)
  5. Kontrollstavene på RBMK-reaktoren kunne dras helt ut av reaktorkjernen - selv om dette ikke var lov (INGEN burde noensinne kunne overstyre den type sikkerhetssystemer, sånn som det ble gjort den natten i Tsjernobyl i 1986).
  6. Det tok nesten et halvt minutt(!) å få kontrollstavene helt inn i RBMK-reaktoren; på en PWR-reaktor tar det rundt et sekund... (mye kan gå galt på et halvt minutt.)
  7. En PWR trenger brensel som er anriket til ca 5% uran-235, mens RBMK-reaktoren bare trengte 2% uran-235. Anrikning koster - jo høyere prosent, desto dyrere, så RBMK-reaktoren var definitivt økonomisk i drift.
  8. Det var mulig å skifte ut brenselssatver mens RBMK-reaktoren fremdeles kjørte (en PWR må skrus helt av). Dette, sammen med den lave anrikningen på brenselet (punkt 7) gjorde reaktoren ideell for å produsere våpneplutonium.
  9. En PWR er passivt sikker, mens RBMK-reaktoren definitivt ikke var det.
  10. Tsjernobyl-reaktoren hadde ingen ytre barrierer rundt seg; det betyr at reaktoren mer eller mindre var plassert i en lagerbygning, i motsetning til i en full "containment"-bygning (i prinisppet et fort - se festlig GIF nederst i innlegget). Derfor kunne alt det radioaktive materialet som opprinnelig var inni reaktortanken, slippe helt ut i det fri, da reaktoren først eksploderte. I tillegg kunne selvsagt frisk luft (og oksygen!) komme inn, og lage en kraftig brann som varte i flere dager.

Dette er bare de ti første, store forskjellene jeg kommer på, men det er enda flere. Når jeg, eller andre kjerne/reaktorfysikere sier at Tsjernobyl aldri kunne skjedd i en moderne, vestlig reaktor, så er det ikke fordi vi bare ikke vil se realiteten, eller noe sånn som det. Det er på grunn av de faktaene jeg lister opp over her - som gjør den ulykken fysisk umulig, for eksempel i en PWR...!

test av reaktorgradert betong - betongen holder seg intakt, mens flyet går i oppløsning (fly mot betong: fly 0, betong 1).

PS: Det fins fremdeles noen RBMK-reaktoren igjen i verden, som er i drift i dag, men de har blitt modifisert slik at de ikke skal ha de samme sikkerhetsproblemene som Tsjernobyl hadde.

2

Er det så nøye, da? Om jentebabyen får en søt rosa body, og guttebabyen får en tøff blå sparkebukse? Cute princess versus adm. dir. - det er vel ikke så nøye?! Nei, den rosa bodyen eller den blå sparkebuksen er ikke nøye. Eller om den lille gutten har genser med adm. dir. på, mens på jenta står det princess. Det er ikke nøye om du ganger opp dette med 10, heller, men saken er jo at det er mye mer en 10 rosa bodyer og 10 blå sparkebukser.

Jeg vil snu det litt på hodet, og spørre: Hvorfor er det så viktig å markere for hele verden hvordan kjønnsorganet på babyen ser ut? Gi alle en mulighet til å la kjønn være det aller første man ser...? "Noen" av oss ønsker jo å bli sett først (og fremst) som den personen vi er, og ikke KVINNE eller MANN. Jeg er selvsagt kvinne, men det er et godt stykke ned på listen over det som definerer Sunniva Rose. Så hvorfor skal vi behandle barn på en måte vi absolutt ikke liker selv - når det ikke en gang er et snev av nødvendig?

Summen av alt betyr noe, for det er heller ikke bare 10 rosa bodyer eller 10 blå sparkebukser, men klærne markerer jo tydelig for hele verden hvilket kjønn det er på babyen i vognen, og gir dermed hele verden en mulighet til å feks tilpasse språket "riktig" til om det er en gutt eller en jente: Jenter er sååååå fiiiiine, og gutter er tøffe som ikke gråter. Og så lurer vi på hvorfor jenter senere i livet sliter med selvbildet, og at gutter ikke ber om hjelp når de sliter...

På sikt så ønsker jo de fleste av oss å oppnå mangfold - like muligheter for alle. Og mangfold er jo et ord som passer veldig fint i festtalene, men spiller det virkelig noen rolle? Vel, det er vanskelig å se hele bildet hvis alle rundt deg likner på deg selv - da er det vanskeligere å se hvor skoen trykker, og det er vanskeligere å huske at ikke alle er som deg og de du jobber sammen med:

For eksempel så er det aller meste av den teknologien vi har rundt oss utviklet av menn, og sånn historisk så er ikke det så rart. Men det kan være uheldig når man lager ny teknologi som skal være for alle, men er tilpasset mannen. Feks så oppdaget man raskt da airbagen kom på markedet (egentlig en helt fantastisk oppfinnelse, som skulle redde mange flere liv i bilkræsj), at den skadet eller drepte kvinner og barn. Hvorfor? Fordi den var testet på en mannlig kollisjonsdukke. Nei, kollisjonsdukker har selvsagt ikke kjønn, men den hadde høyde og vekt som en gjennomsnittlig mann. Mens kvinner er mindre og lettere enn menn, og barn er jo enda mindre igjen, og airbagen ble derfor farlig.

Jeg er overbevist om det dette aldri var noen intensjon, men det illustrerer jo ganske tydelig (og tragisk!) hva som kan skje når du glemmer at ikke alle er som deg selv og kollegaene dine.

Et annet eksempel er forskning innen medisin, der igjen det meste er utført av menn, på menn. Forskning på hjerteinfarkt, feks, der man lærer at symptomene på hjerteinfarkt er sånn og sånn og sånn. Så viser det seg at, nei, kvinner har gjerne helt andre symptomer enn menn, men allikevel, når halve befolkningen har andre symptomer enn menn så kalles det for "atypiske symptomer" - som jo også sier noe om at mannen fremdeles er normen 😉 Og jeg tror ikke dette er vond vilje, men at endring tar tid...

En annen ting som er greit å ha i bakhodet når det gjelder å dele befolkningen i 2: Hvis vi antar at intelligens og kreativitet er sånn nogenlunde jevnt fordelt mellom kjønnene, så er det jo dumt å være fornøyd med å rekruttere kun fra halvparten!

Tilbake til det med klær, som brukes for å markere kjønnet (og hvis du tenker at dette ikke er så veldig reelt; ta deg en tur inn på en mammagruppe for gravide og nyfødte, og sjekk hvor mange som "har det meste av utstyr fra forrige baby, men jeg trenger jenteklær denne gangen <3 <3 <3 "), så er det jo ikke bare fargen som skiller "gutteklærne" fra "jenteklærne". I tillegg til fargene, så er det også hvilken pynt og symboler som er på klærne, og for gutter handler det om kunnskap, mens for jenter så handler det om følelser. Og ganske raskt så blir jo dette "sannheter", og begge kjønn taper.

Men så er det en ting til jeg har tenkt på, og det er at guttene faktisk får trangere rammer fordi de er "normen": Feks så er det mye vanskeligere for en gutt å ta på seg paljetter og kjole enn det er for jenter å hente klær fra guttevadelingen, og det er jo trist at ikke gutter skal få kunne pynte seg med like stor letthet som jentene (hvis de vil 🙂 ). Jeg har også inntrykk av at det er vanskeligere for gutter å velge klassiske "jenteaktiviteter" enn motsatt. Og disse tingene sier jo også noe om synet vårt på hva som er fint og flott, og hva som ikke er så viktig - faktisk så bruker foreldre i snitt mindre penger på fritidsinteressene til døtrene sine enn sønnene sine.

Så menn er normen, mens kvinner alltid er den kvinnelige utgaven av mannen... kvinnelig - komiker, fysiker, musiker, politiker, journalist, forfatter, forsker, ...

ALLE TAPER!

Til slutt, når det gjelder klær, så er det noe der bare jentene taper: "Jenteklærne" er trangere og kortere enn "gutteklærne", helt fra spedbarnsalder. Dette er trist fordi det er en slags tidlig "seksualisering" av jenter, men kanskje enda værre - de ledige gutteklærne er bedre for å utfolde seg fysisk, og når vi vet at fysisk utvikling henger sammen med kognitiv utvikling, da er det plutselig ganske stygt.

Og det er jo ikke bare klær som "kjønnes", det skjer også med leker. På G-sport hadde (har?) de "jenteakebrett" og "gutteakebrett", "jenteski" og "gutteski" - nøyaktig samme produkt, men med design som forteller hvordan jenter og gutter er/skal være forskjellige. Resultatet av kjønning på klær og leker og alt annet er at vi som foreldre kjøper dobbelt så mye, fordi vi "må". Det er helt genialt for bedriftene, og vi som forbrukere lar oss lure. Kjipt for individet, kjipt for lommeboken, og kjipt for miljøet.

I tillegg til den kjønningen der samme produkt selges i to forskjellige design så brandes forskjellige leker mot forskjellige kjønn. Jeg ble ganske trist da jeg så eventyrbøker for gutter og eventyrbøker for jenter, med eventyr om feks sjørøvere i gutteboken, og (selvsagt 😛 ) prinsesser i jenteboken. De samme eventyrene som vi fikk lest for oss da vi var små, fra det som da bare het Eventyrboken (for barn). Trikset her, for å bevisstgjøre seg selv og andre er jo den klassiske "tissentesten": Skal du leke med den med tissen? Nei? Nei, da er det vel en leke for barn, da!? Og den funker som en humoristisk bevisstgjøring på barn også, i alle fall funket den på Alexandra, da hun nettopp var lei seg over at noen eventyr som hun syns var spennende var "for gutter" :/ Da jeg spurte henne om man leste boken med tissen måtte vi le begge to, og Alexandra sa selvsagt nei, og så var vi ferdige med den saken ❤️

Når man begynner å påpeke disse tingene så går mange i forsvarsmodus, gjerne med et Men min jente bare liker rosa. Jeg har ikke gjort noe for å påvirke...og dessuten har det alltid vært sånn (og du trenger ikke å demonstrere og overdrive sånn). Og jeg tviler ikke på at jenter "bare liker" rosa, og gutter "bare ikke liker rosa", for barn lærer jo sykt fort hva som er "riktig". Vi lar oss jo alle påvirke av reklame og normer. Og apropos normer så er jeg ikke helt enig i at det er en slags demonstrasjon å gå i mot normen(e). Det kan være greit å være klar over at det ikke er noe naturgitt hverken ved kjole eller fargen rosa for jenter... Hvis du ser på bilder av barn fra slutten av 1800-tallet så ser du at det var helt vanlig å kle gutter i kjole, og mange hadde langt hår. Kjole var faktisk vanlig helt opp til 11-års alder. Og når det gjelder rosa så ble dette skrevet i 1920 av en av de mer prominente klesbutikkene i New York:

The generally accepted rule is pink for the boys, and blue for the girls. The reason is that pink, being a more decided and stronger color, is more suitable for the boy, while blue, which is more delicate and dainty, is prettier for the girl.


Så, nei, det er mange ting som ikke "alltid har vært sånn", selv om det er lett å tro.

Ok, da, men har det virkelig noe å si, sånn senere i livet, eller er dette bare pirk og mas? Tja, det er vel ikke helt godt å si, men for å ta datamaskinen og programmering som eksempel, så kan det absolutt se ut som om at disse tingene kan ha noe å si: Grafen under viser andelen jenter som studerte medisin, jus, fysikk og programmering, fra midten av 60-tallet og frem til 2015. I starten av grafen, og frem til midten av 80-tallet er det ca samme andel jenter på de fire firskjellige studiene, og den andelen øker omtrent likt mye for hvert år. Men så skjer det noe dramatisk med programmeringsgrafen på midten av 80-tallet, den dropper plutselig ned, og forblir lav, nesten tilbake til sånn som det var på 70-tallet. De tre andre studieretningene har ikke en liknende utvikling - de fortsetter som før, med ganske lik oppførsel. Det som skjedde på midten av 80-tallet var at det ble mulig å ha hjemme-datamaskin. Da denne kom ble den brandet som en gutte/manne-gadget, og som den sauflokken forbrukere er, så ble den kjøpt til gutter - for vi vil jo gjøre det som er "riktig". Før dette så stilte jenter og gutter likt når de begynte å studere, men med hjemme-datamaskinen så hadde plutselig guttene et forsprang, og ganske raskt ble det forventet (litt ubevisst, kanskje?) at man hadde en del forkunnskaper - som kom ved å ha hatt denne "gutteleken". Plutselig ble det "umulig" for jenter å studere programmering.

Så blir det en ny "sannhet", da (som jeg hører rundt omkring mange steder), at jenter de bare liker ikke å programmere, og de er egentlig ikke sååå flinke til det heller...

Selvsagt er det forskjell på kjønn - jeg er ikke av den typen som mener at kjønn kun er en sosial konstruksjon, og at alle barn burde oppdras uten at noen vet hvilket kjønn de er. Greia er ikke at kjønn ikke eksisterer, for de som måtte falle for fristelsen til å tolke budskapet mitt sånn. Greia er hvis du lager en fin graf som viser variasjonen over feks intelligens hos kvinner og intelligens hos menn, så er det større forskjeller innad i gruppen menn og gruppen kvinner, enn det er i gjennomsnitt mellom de to gruppene (og det er større variasjon blant menn enn hos kvinner - hos menn finner du de aller aller smarteste, og de aller dummeste). Men ingen av oss er gjennomsnittsindivider, så det er dumt å behandle folk som gjennomsnittet av sin gruppe. Det beste må vel være å kunne gi barn, og alle, likest mulige muligheter. Jeg syns i alle fall ikke det burde være så veldig kontroversielt å mene. Allikevel så er det ofte veldig provoserende for folk å snakke om kjønn og kjønning på den måten jeg har gjort her... Jeg har aldri fått noen form for hets etter kronikker/radio/tv-opptredener om kjernekraft og stråling, men ved å snakke om de tingene jeg skriver om her så blir jeg idiotforklart... Ja, ja...

Kan vi ikke gi barn 100 muligheter, i stedet for 2? 😀 La oss ikke være late, og bare følge det markedskreftene vil ha oss til å gjøre - bli kjent med akkurat det ene individet! Hva liker denne jenta? Hvordan er akkurat denne gutten?

Men, nei, dét er ikke så nøye! Den ene tingen betyr ikke noe, men summen blir stor, og den kan bety noe. Når det er klær, leker, bøker, hvordan vi snakker forskjellig til guttebabyer og jentebabyer - forsiktig til jenter, men dette klarer du selvsagt til tøffe gutter. Når menn er hovedregelen, og kvinner er unntaket. Da kan det faktisk ha noe å si, og dét er ganske nøye!