I vår en gang fikk jeg en melding av Eirik Newth på Facebook: Har du lyst til å være gjest i podcasten Romkapsel? Selvsagt ville jeg det! Og for å være ærlig: Da jeg var ung ungdom-ish var det Eirik sine bøker jeg hadde å lese om fysikk, verdensrommet, teknologi, fremtiden... Det å nå bli invitert til ham som en slags "ekspert" føltes faktisk ganske stort, og når Eirik og Nils Johan innleder innspillingen med å si at de hadde hatt meg som ønskegjest omtrent siden de startet podcasten holdt jeg på å falle av stolen!
Eirik og jeg hadde jo ikke akkurat lite å snakke om, og vi kom bare gjennom ca halvparten av de temaene og spørsmålene vi hadde på blokka. Blant annet snakket vi lite om stråling - som alltid er et spennende tema (det er en grunn til at jeg har skrevet en hel bok som i stor grad handler om stråling), men som er spesielt aktuelt når vi snakker om romfart. Ute i verdensrommet har man ingen atmosfære til å beskytte mot kosmisk stråling, og astronauter er derfor utsatt for mye mer stråling enn vi er her nede på jorden. Det har selvsagt konsekvenser for en mulig befolkning av verdensrommet, men så dukker spørsmålene som alltid opp når det gjelder stråling: Er dosegrensene for strenge? Lager vi ("de") grenser som hovedsakelig hindrer oss, uten at det har noe å si for å beskytte oss...? Vi driver og skal finne ny dato for å spille inn del 2 om stråling (og sikkert flere ting), der vi garantert kommer til å snakke om dosegrensene som gjelder for astronauter, og hvor vidt vi mener det er fornuftige grenser eller ikke.
Noe vi derimot rakk å snakke ganske mye om var plutonium, nærmere bestemt plutonium-238, og hvordan denne brukes som batteri i verdensrommet. Men ikke bare langt der ute...plutonium-238 fins også i kroppen til en del mennesker, som har samme typen batteri som det man bruker i verdensrommet, til sin egen pace-maker! Hvor kult er ikke dét?!?
Ellers er det generelt bare veldig fint å møte andre som også brenner så mye for fagformidling at de har valgt å ikke være i det akademiske systemet, og satset på den - la oss være ærlige - ganske mye mer usikre jobbsituasjonen som det er å holde sitt eget lille enkeltmannsforetak rullende. Jeg skal ikke klage, bortsett fra når folk går i "DU JOBBER BARE FOR ATOMLOBBYEN"-modus, som om jeg tjener masse penger på skrive kronikker om kjernekraft, avfall og stråling 😛 Jeg gråter forresten nesten litt inni meg når jeg skriver dette - altså at det er en motsetning mellom å satse på forskning ved universitetene og det å formidle fag og kunnskap, men det er altså et valg både Eirik og jeg har tatt 🙂
Antrekket på innspillingsdagen kunne jo ikke bli noe annet enn NASA-genser! Se episoden under her, eller, hvis du ikke vil se Romkapsel-etusiasmen (ja, det er nok tendenser til noe overtenning), så kan du velge å kun lytte til episoden på helt vanlig podcast-vis.