2

Jeg sitter fremdeles i Stavanger, i pausen før vi plutselig skal gjøre den 6. og siste LYDO-konserten for denne gang, om en halvtime, bare. Det er litt vemodig, men også godt å sette en *check* ved ferdig utført arbeid 😉 Jeg blir ganske kjørt i hodet når jeg starter dagen med to konserter rett etter hverandre, og kunne sikkert ha lagt meg ned for å sove nå mellom formiddag- og kveldskonserten, men dét går jo ikke... Jeg er allerede godt i gang med neste foredrag, som jeg skal holde i Rjukan nå på lørdag 😀 Der skal jeg snakke om Hva er egentlig greia med tungtvann?, og en liten 10-faktasak om, nettopp tungtvann, passer jo fint da 🙂
  1. Tungtvann er tungt - ca 10% tyngre enn lettvann (kjerne/reaktorfysikere kaller faktisk vanlig vann for lettvann, ja 😉 )
  2. Tungtvann kalles kjemisk for D2O, i stedet for H2O (vanlig/lettvann)
  3. D-en i D2O står deutron
  4. Et deutron er en tung utgave av hydrogen (en tung isotop av hydrogen, altså), og den er tyngre fordi den har et nøytron i kjernen sin, i tillegg til protonet (vanlig hydrogen har bare det ene protonet i kjernen sin) - dermed blir deutronet dobbelt så tundt som hydrogen
  5. Tungtvann kan brukes som moderator (et stoff som bremser ned farten til nøytroner) i en kjernereaktor (det var dette tyskerne ville bruke det til under ande verdenskrig)
  6. Hvis du bruker tungtvann i en reaktor så kan du bruke naturlig uran som brensel - du trenger altså ikke å anrike uranet (sånn som amerikanerne gjorde i sitt Manhattan-prosjekt)
  7. Tungtvann "spiser" ikke nøytroner sånn som lettvann gjør - og det er grunnen til at det kan brukes sammen med naturlig, ikke-anriket uran ♥
  8. Tyskland ville lage plutonium - og det er en veldig god idé å gjøre det i en reaktor med tungtvann og naturlig uran
  9. Det produseres ikke tungtvann i Norge lenger, men vi har det i forskningsreaktorene våre, på Kjeller og i Halden 😀
  10. India forsker på reaktorer med tungtvann og throium - og det er faktisk en veldig kul idé!

 

4

Puh, endelig ferdig med konsertdag nummer 1! Det vil si; i løpet av dagen har vi hatt to skolekonserter og én Equinor-ansatt familiekonsert. Det betyr igjen at vi har spilt Beethoven og snakket om Steve Jobs og programmering for ca 2000 barn i dag. Og det har gått veldig bra, om jeg skal si det selv... Og det må jeg jo nesten, siden dette er min blogg, og de fleste (ingen?) av leserne mine ikke ikke har vært på Konserthuset i Stavanager i dag 😉

Det er jo litt utfrodrenede å sette opp et program som skal fungere ca like bra for 5.-klassingene som for 10.klassingene, pluss de der i mellom. Men jeg tror vi har fått det til!

Jeg fikk spørsmål om å si litt mer om det med vitenskap og kunst, så nå som jeg endelig (!) er tilbake på hotellet, og debriefer i hodet mitt, føles det fint å skrive ut hva vi gjør: LYDO er en konsert/realfagstime som Stavanger Symfoniorkester (SSO) gjør hvert år, for 6(?) gang i år - initiert (tror jeg) av Equinor, som er hovedsponsoren til SSO. I år var hovedtemaet programmering. Målet er at elevene skal lære litt om programmering, kanskje noe fysikk (altså, jeg er fysiker, og jeg later ALDRI som noe annet ♥), og få en kulturell opplevelse. Bjørn, som er dirigenten, og jeg fant tidlig ut at vi hadde lyst til å kjøre på med Beethoven som en rød tråd - gå all in, og ikke undervurdere barna som publikum. De "tåler" faktisk veldig bra å sitte og lytte til utdrag av Skjebnesymfonien med mer! Selvsagt var vi litt nervøse for om det skulle funke, men det gjorde det - de satt for det meste som tente lys igjennom hele konserten/forestillingen, og det er så fint, og jeg blir så rørt 😀

Det jeg har gjort på den "faglige siden" er å prøve å avmystifisere dette med programmering litt; slengt opp et noteark, og ved siden av en side programkode, og så sett på likhetene. I musikken er det komponisten som skriver musikken i musikkspråket - noter, dirigenten tolker notene og dirigerer orkesteret, som dermed kan spille musikken. Et dataprogram skrives av programmereren i programkode, kompilatoren tolker denne, og "dirigerer" datamaskinen som kan kjøre programmet.

Så er jo sånne "logiske krav" et viktig konsept i programmering: HVIS x skjer, så skal programmet gjøre ditt, ELLERS skal programmet gjøre datt, og sånn deles verden opp i hva programmet skal gjøre eller ikke gjøre, for å sortere bokstaver eller tall eller ord eller hva nå enn. Men så er det jo sånn i musikken også: HVIS notene er kodet med spesielle tegn - streker eller prikker eller andre ting - skal det spilles på en spesiell måte, ELLERS skal de spilles helt plain. Så da kommer trombonisten frem og illustrerer, og vi lærer både om programmering/logikk, OG klassisk note-lære (er det det det heter? 😛 ).

Så er det konseptet LOOPS, og at programmer kan omprogrammeres, og vi kan legge inn TESTER: Og her ber jeg orkestere loope Beethovens 5. symfoni så lenge jeg går rundt på scenen - helt til jeg setter meg ned - og det er jo gøy, pluss at jeg håper publikum husker at det med at ting kan gjentas mange ganger er en greie med datamskiner. For en viktig grunn til at man programmerer er jo at man kan gjenta noe VELDIG mange ganger, VELDIG fort - og på det omårdet kommer jo vi mennesker aldri til å være i nærheten av å slå en datamaskin, og derfor er det litt vitkig at vi vet hva en datamaskin er god på, så vi ikke ved et uhell plutselig prøver å "konkurrere" mot datamaskinen. Så er jo spørsmålet: Hva skal mennesker være gode på, da? Jeg oppsummerer det med at vi må være kreative, stille (gode) spørsmål, kritiske, også må vi kunne utnytte den kraften og de mulighetene som ligger i datamaskinen, sammen med kreativiteten ♥ (Apropos det med kreativitet: Ikke kom med en sånn "alle tøyselinjer som musikk, dans, drama og sånt tull må bare legges ned, ass" - jeg hadde i alle fall aldri holdt på med det jeg gjør hvis jeg ikke også hadde drevet med ballett...)

Så får jeg SSO til å spille helt mekanisk (fremdeles Beethoven), uten noen som helst følelser eller egen tolkning av notene - for det er jo nettopp et poeng med dataprogrammer, at de gir NØYAKTIG samme resultat uansett om det kjøres på MAC, PC, iPhone, Android... Mens et orkester/dirigent legger jo (vanligvis) følelser og seg selv i musikken når den spilles - stikk motsatt av sånn et program/datamaskin virker. Så det er jo åpenbart forskjeller på musikk og programmering 😀 Det er veldig gøy å få et symfoniorkester til å spille så å si 100% mekanisk og stivt, og så gjør de selvsagt også kontrasten, MED masse følelser og tolkning. Og musikken høres jo helt død ut når det er mekanisk, og så får man lyst til å reise seg og juble og danse når den spilles med innlevelse (jeg får i alle fall lys til det, da).

5. til 7. klasse har vært med på en utrolig fin elevkonkurranse, der de har brukt LEGO til å kode musikk, på et LEGO-brett. Størrelse på koossen bestemmer lengde på noten, høyden på y-aksen på brettet bestemmer høyden på noten (C-dur skala), og bortover langs x-aksen går takten. Vinnerklassen er med på hver eneste konsert, og kommer opp på scenen og spiller stykket sitt sammen med SSO. Og jeg får virkelig helt frysninger av det - det ER. SÅ. FINT!

Så, det er noen av de tingene vi har fått til i dag. Nå er jeg sliten, tom i hodet, men fornøyd. Skal sove veldig snart, så jeg våkner 100% uthvilt for 3 nye konserter i morgen. Og så er det plutselig over, og jeg må fokuserer på foredrag om tungvann til helgen istedetfor...#foredragsliv 🙂

Hei dere, jeg tenkte jeg nesten må gi et lite livstegn fra meg... Jeg er i Stavanger denne uken - kom søndag kveld, og blir til fredag morgen - og så langt så har det gått i ett siden jeg gikk av flyet søndag kveld. Grunnen til at jeg er her nesten hele uken er at jeg leder LYDO 2019, som er Stavanger Symfoniorkester sin store skolekonsert, der jeg har laget (ikke alene, selvsagt, men sammen med Bjørn dirigent og Ingvild produsent) en konsert/kodetime for elever fra 5. til 10. klasse. 3000 stykker skal vi prate og spille for i løpet av de neste to dagene.

Jeg er faktisk superstolt over det vi har laget; der vi kommer til å gi elevene en kulturell opplevelse, med blant annet Beethoven som en rød tråd, og der vi skal sammenlikne musikk og programmering, vi (eh, jeg 😉 ) skal "omprogrammere" en liten snutt av Skjebnesymfonien (de må loope så lenge jeg går rundt på scenen 😀 ), orkesteret skal spille nesten uten friksjon, og et annet sted helt mekanisk uten noen følelser (poenget er at der vi ønsker at et dataprogram skal gi NØYAKTIG samme resultat hver eneste gang, uansett hvilket operativsystem eller device, så er jo målet at et orkester lever seg inn i det de gjør og leverer med følelser og tolkning - den mekainske, døde spillingen blir mer som et program funker 🙂 ). Tromme-Kurt skal improviserer "lyden av programmering", og ikke minst så er det en elevkonkurranse som er helt fantastisk (den har jeg ikke hatt noe med å gjøre).

Det var noen som lurte på hva greia med barna som satt og spilte musikk på storyen min på Instagram i går, og det var vinnerne av denne elevkonkurransen. Konkurransen gikk ut på at klassen skal programmere/komponere et musikkstykke med LEGO, og vinnerne (som går i 6. klasse og er supersøte) får spille stykket sitt sammen med hele Stavanger Symfoniorkester. I tillegg har det de laget blitt skrevet ut for hele orkesteret, så det blir bare fantastisk - helt klart et av høydepunktene i morgen ♥

Nå ligger det 13 A4-ark ved siden av meg, som er klare for å klippes og limes til konfransiernotatkort for morgendagen, så det er bare å legge vekk MACen, og sette i gang. Snakkes!

I en evighet levde jag som om du inte fanns.
I alla drömmar var du ändå nära, så underbart nära.
Och jag trodde jag fann dig, men du var nån annan stans.
Varenda gång jag funnit nån så såg jag att drömmen inte var sann.

Tänk alla famnar jag lämnat av längtan till dig. För jag trodde att du fanns och väntade mig. Ja alla dagar jag vandrat så sorgsen och trött. För att möta den vackraste människa jag någonsin mött.

Det var en sommerfest med Realfagsbibliotreket, for 4 og et halvt år siden, at noen spilte Av längtan till dig for meg første gang. Jeg syns den var så utrolig vakker, og beskriver kjærligheten sånn som den er for mange i den vestlige  verden, og kanskje spesielt her oppe i nord; Och jag trodde jag fann dig, men du var nån annan stans.
Varenda gång jag funnit nån så såg jag att drömmen inte var sann. Tänk alla famnar jag lämnat av längtan till dig... Det er jo liksom AKKURAT sånn det er, når man gifter seg i en alder av 35 - i alle fall for meg ♥

Anders og jeg var ikke sammen ennå da (den sommeren), vi bare hang VELDIG mye sammen, og etter sommerfesten dro jeg hjem til han, og Andreas som han bodde i kollektiv sammen med da. Jeg sa at denne sangen vil jeg danse til i bryllupet mitt hvis jeg gifter meg en gang, og så danset Andreas og jeg rundt i stuen mens Anders så rart på oss. Nå er det bare 13 dager igjen til jeg gifter meg med Anders, og det blir som jeg sa jeg ville, den sommeren for mer enn 4 år siden 😉

 

 

 

2

Nå begynner bordkortene å ta form!

De er altså en bensen-ring som er formen, på en rosa bakgrunn (of course), og alle navn er markert med sitt unike grunnstoff. Det er ikke noe juksing, og alle de 60 gjestene har sitt grunnstoff alene 🙂 (Vi skal bruke dette videre i periodesystemet for å lage bordkart 😀 ) Så tenker du kanskje at dette var jo en ganske gøy idé, det er sikkert ikke så vanskelig å få til, så kan jeg fortelle at hvis målet er at ingen skal ha samme grunnstoff to ganger (feks så er jo både O, I, S grunnstoffer, som gjør at man fort kan finne et), så blir det fort ganske avansert...! Hvis du er i tvil så kan du jo bare sette i gang; start med 10 navn, feks, og legg til ett og ett navn, og se hvor fort det blir mer eller mindre umulig å gjøre for hånd.

Anders påpekte at det å få til dette for 60 navn kom til å bli vanskelig, og jeg var litt sånn; ja, men vi kan jo finne ganske mange unike grunnstoff, og så bare finner vi opp grunnstoffer i de navnene som er igjen, og da var Anders bare sånn vi kan ikke JUKSE!?! Jeg lager et lite program! 😀

 

Det var faktisk et enda mer avansert problem enn det Anders først tenkte også, og han har lovet å skrive om den algoritmen og det programmet han måtte lage for å løse det, men han har bokstavelig talt jobbet døgnet rundt den siste tiden (det ble vel noe sånt som 24 timer ren jobb bare forrige helg), så jeg får bare vente på at han faktisk har tid og overskudd til å forklare...

 

Disse er jo nå egentlig good to go, men planen er å skrive en liten tekst om hvert grunnstoff på baksiden av kortene. Det er gøy å lære nye ting, så jeg håper vi får tid til å fikse det også!

Hva syns du, blir de ikke fine? ♥

1

Hei onsdag, og hei Sunniva Svarer!

I dag valgte jeg å holde meg til ett spørsmål, og heller gå litt i dybden på dette. Det var Andreas som spurte for noen uker siden:

Hvorfor er det ikke noe radioaktivitet igjen i Hiroshima og Nagasaki, mens Tsjernobyl kommer til å være en radioaktiv "ørken" i mange år fremover?



Det superkorte svaret er at i Tsjernobyl hadde du 10 000 ganger mer materiale, som ble spredt over et lite område, pluss en større andel av det materialet har lang halveringstid. I Hiroshima og Nagasaki hadde du lite materiale (noen titalls kg) som ble spredt uteover et stort område, pluss en liten andel av det materialet har lang halveringstid. Den aller viktigste forskjellen er nok det med mengde og størrelse på området det spres utover 🙂 I videoen under forklarer jeg selvsagt mer ♥

2

Jeg kom akkurat hjem, etter en dag der jeg har vært ordentlig på farten siden kl 5 i dag tidlig. Dagen i dag startet i Trondheim, der jeg først hadde et møte med Marianne fra People U know, som jobber for å bekjempe mobbing (hurra!), og så hadde jeg foredrag for ca 150 siv.ing.-studenter - "Kjernekraft i blindsonen?". Der snakket jeg om hva er egentlig kjernekraft, hvordan det fungerer, sikkerhet, forskjeller og likheter på uran og thorium, myter og misforståelser rundt stråling og radioaktivitet, blant annet. Jeg snakket sammenhengende i 90 minutter, og håper (og tror 🙂 ) de var fornøyde.

Da jeg var ferdig på NTNU gikk turen videre til Bergen, der jeg hadde møte på Flesland med dirgent-Bjørn, som jeg skal jobbe sammen med i Stavanger i neste uke - den greia med programmering og musikk, sammen med Stavanger Symfoniorkester. Det var så deilig å diskutere igjennom hele konserten/forestillingen nå, og jeg tror det kommer til å bli skikkelig bra! En skikkelig bra avslutning på dagens lille Norges-turné 😉

I dag har jeg altså reist Oslo-Trondheim-Bergen-Oslo, og jeg tør egentlig ikke tenke på CO2-avtrykket mitt... Samtidig er jeg jo nysgjerrig, så en dag jeg ikke er dødsliten må jeg nesten sette meg ned og regne på det - selv om jeg på en måte også ikke vil vite det 😛 Ja ja, jeg får vel bare pante noen flasker og sortere litt plast, så går det vel greit 😉 ( #ironi, hvis du lurte ). Men det er jo jobben min, da, som gjør at det blir sånn reising... Vi reiser ikke spesielt mye i forbindelse med ferie (selv om Anders og jeg har planer om bryllupsreise til Thailand), og når jeg ikke flyr på jobb, så går jeg eller reiser kollektivt. Kanskje totalen min ikke er så aller verst allikevel? Jeg har faktisk ingen idé, så jeg må rett og slett regne det ut 🙂

Denne NOCCO med ferskensmak var faktisk skikkelig frisk og god - i alle fall nå da jeg endelig hadde kommet til Gardermoen, og plutselig kjente at jeg var helt uttørket. Å sette seg på et dobbeltsete alene på Flytoget, nesten hjemme igjen, med kald fersken-NOCCO ned i halsen, var faktisk litt himmelsk.

Neglene mine er ikke spesielt bra nå, da; jeg mistet én i går og én til i dag, og de som fremdeles henger på ser jo heller ikke bra ut. Det fins absolutt viktigere ting i livet mitt enn negler, samtidig liker jeg å føle meg vel, og heldigvis hadde jeg allerede booket negletime i morgen - det blir digg å få ordnet. Da skal jeg teste en litt mer hvit/nude farge, og se om jeg helst vil ha ombré, som jeg har hatt nå, eller nude til bryllupet. Må jo ha nails on fleek da 😉

Fordelen med å reise såpass mye som jeg har gjort i det siste er at jeg har fått masse tid til lydbok 😀 Har snart kommet meg gjennom Tante Ulrikkes vei - den har jeg hatt planer om å lese lenge, og lydbok gjorde susen. Neste jeg har tenkt å "lese" (man kan vel fremdeles si at man leser, eller? "neste jeg har tenkt å lytte"?) er To søstre av Åsne Seierstad. Lydbok er faktisk genialt!

Nå kom akkurat Anders hjem også, så nå skal vi faktisk ta oss et lite glass vin, og "lande" litt sammen, mens vi ser på et eller annet hjernedødt, før det blir kvelden ♥

10

Hei fine! Tror du jeg skal starte å være sånn superfresh og irriterende (? 😉 ) jeg har begynt å starte hver uke med trening klokken 06:30 #noexcuses nå? Haha, nei 😛 Ikke at det er noe galt med å trene - det er selvsgat helt supert, men det er faktisk ikke så veldig lett å få til i en hektisk hverdag. Min "trening"  har i ganske lang tid bestått av at jeg reiser kollektivt, og gjerne går en god del rundt i byen, og at jeg så å si alltid velger trapper (det gir et skikkelig tydelig utslag på Apple-klokken min, da, så det er ikke bare tull at man får en god del bevegelse på denne måten) #myexcuse. Sist gang jeg faktisk gjorde en ordentlig treningsøkt var før sommeren. Ikke at dette er noe å "skryte" av, men sånn er det nå en gang.

Saken er som sagt at det ikke er bare-bare å få inn en times treningsøkt, selv om "motivatorene" gjerne kommer med denne påstanden/shamingen:

Som selvsagt får deg til å føle deg ganske dust, sant? Bare 4%? Er jeg så håpløs at jeg ikke klarer å bruke 4% av dagen min på noe som jeg vet er bra for meg, en gang? For en håpløs slask jeg er, da... :/ 🙁

Saken er at, jo, det fins unnskyldninger - eller i alle fall forklaringer, på hvorfor det for veldig mange er vanskelig å få til en times treningsøkt i løpet av en vanlig dag. Ja, da, det stemmer at 1 time av et helt døgn er 4%, men hvor interessant er denne opplysningen, egentlig? Det er jo ikke som om du har 24 timer til fri disposisjon i løpet av et døgn...! Selv på en dag der du absolutt ikke har NOEN forpliktelser er 8 timer (eller litt mer eller litt mindre) bundet opp til søvn, og selv da - når du ikke skal gjøre NOE ANNET enn akkurat det du føler for akkurat her og nå - så er 1 time 6.25% av den tiden du har til rådighet.

Og så har vi jo ikke null forpliktelser i løpet av de 16 timene vi ikke sover, vanligvis: Vi skal jobbe 8 timer (mange mer enn dette også) - 8 timer igjen til fri disposisjon. Vi skal komme oss til og fra jobb, som for de aller fleste i ALLE FALL tar 1 time - 7 timer igjen til fri disposisjon. Vi skal spise frokost og middag, som til sammen gjerne tar 1.5 timer (hvis man ikke bare vil stresse - som heller ikke er spesielt sunt, hvis det er helse man tenker på 😉 ) - 5.5 timer igjen til fri disposisjon. Vi skal vaske og stelle oss morgen og kveld, som for de færrste tar mindre enn 30 minutter totalt - 5 timer igjen til fri disposisjon.

Så, hvis du skal trene, og komme deg til og fra et treningssenter (som det blir veldig ufint å ikke ta med i utgangspunktet, i en sånn "1 treningsøkt er bare 4% av en dag") så tar det i alle fall 1.5 time (det blir vel for mange fort 2 timer, men la oss holde oss til et minimum, da, sånn for å ikke overdive noe). Det relevante spørsmålet blir da:

Hvor mye er 1.5 timer av 5 timer?

1.5/5 = 0.3 = 30%... Så: 1 times treningsøkt er i realiteten 30% av dagen din, og fort mer enn dét også. Å bruke nesten en tredjedel av tiden sin på trening er relatvt mye, og da skjønner man kanskje litt mer selv hvorfor det faktisk ikke er så lett å få til.

Hvis du har små barn så kan du trekke fra minst 1 time til på den tiden du har til rådighet, fordi det å ordne seg om morgen og kveld, pluss spise mat...ja, det forsvinner fort en del mer tid, da 😛 Så da blir det 1.5 timer av 4 timer totalt = 37.5%. (I dette er det heller ikke tatt med ting som lese på sengen, hjelpe til med lekser, leke sammen, osv.)

Ikke at dette skal være en unnskyldning, men det er en forklaring, og viser hvor stor innsats det faktisk er å komme seg på trening. Og et relvant svar til "shamingen" over alle de som ikke klarer å bruke 4% av tiden sin en gang, på egen helse...;) Hvis svaret på denne forklaringen er at ja, men man kan trene hjemme, man må ikke dra på studio, så er det allikevel 1 time av 5, som er 1/5 = 0.2 = 20%. Fremdeles en STOR andel av dagen din, og hvis du ofte klarer å få til en times treningsøkt så er du faktisk skikkelig flink! Klapp på skulderen til deg ♥ Og til deg som IKKE får til den timen i en hektisk hverdag: Gå trappen hvis du kan - det tar ofte ikke lenger tid enn heisen, og får opp pulsen ganske greit hvis du går litt fort ♥

2

Det var så fint å starte dagen i dag med å få kaffe på sengen av Anders (det savner jeg veldig når jeg er på reise - starten på dagen er aldri like bra som når jeg er hjemme, selv om resten av dagen kan være det), og så en blid Alexandra som kom tassende inn på rommet, og ble superglad for souvernirene jeg klarte å raske med meg på flyplassen i Zürich i går (sjokolade og nøkkelknippe 🙂 ).

Anders var nødt til å jobbe i dag, men vi tok oss allikevel tid til en lat morgen, og en ting vi virkelig liker å gjøre i helgene er å dytte en stor pute bak nakken, så vi kommer oss opp i "sittende" posisjon, og så se film (eller serie). Forrige helg var vi på fest, og av en eller annen grunn var det noen som begynte å diskutere filmen Den sjette sansen, og Anders og jeg var enige om at den måtte vi se igjen! Og dét fikk vi gjort i dag "tidlig". Ingen av oss hadde sett filmen siden den gikk på kino - for 20(!) år siden, og den var bare helt nydelig å se igjen! Enten du har sett den før, eller ikke, så anbefaler jeg deg virkelig å sette på denne nydelige filmen. Og (alt for) lettrørt som jeg har blitt, så trillet tårene mot slutten av filmen; jeg prøver liksom å skjule at jeg gråter, men Anders bare går det bra med deg? Det gjør jo det, selv om jeg har mest lyst til å slippe meg helt løs og bare hulke høylytt... Det ble bare litt snufsing, og bittelitt snørring, da 😛

Anbefaling 1 er altså Den sjette sansen. Enten du ikke har sett den, eller trenger en liten recap, så handler den om den høyt verdsatte barnepsykologen Malcolm Crowe (Bruce Willis) som en dag får en ung pasient, Cole Sear. Cole bærer på en tung og mørk hemmelighet - han hjemsøkes nemlig av døde mennesker. Da den grusomme sannheten om Coles overnaturlige evner langsomt avdekkes, får det konsekvenser som setter støkk i både terapeut og klient.

Det etterhvert så kjente sitatet

I see dead people

kommer selvsagt fra Den sjette sansen.

Jeg syns forresten ikke traileren helt yter filmen rettferdighet: For det første ser den ektremt gammel ut, og jeg opplevde den ikke som det når jeg så den (selv om det faktisk er 20 år siden den kom ut), og for det andre virker den mer som skrekkfilm enn det den er. For selv om det er et par scener man kvepper litt til så er det på ingen måte noe skrekkfilm - da hadde jeg IKKE sett den! Anyways: Se Den sjette sansen, enten det er for første gang, eller du har sett den før ♥

Etter at vi var ferdige med filmen (og jeg var ferdig med å gråte) dro jeg en tur på Storo. På vår ferdig gjennom halve (!) Sveits i går kom vi inn på Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte - en bok jeg ikke har tenkt noe særlig på, eller lest siden jeg var liten. Den sto ikke i bokhyllen her hjemme hos oss, og jeg innså jo i går at det rett og slett bare er helt feil - som jeg fikk rettet opp i dag, da jeg var ute, altså 🙂

Alexandra visste ikke at jeg skulle handle bok til henne/oss, så da jeg kom hjem og spurte henne om hun ville vi skulle ha lesedag ble hun kjempeglad, og ryddet raskt opp det hun holdt på med på rommet, og så krøp vi opp i hver vår lenestol i stuen, og jeg begynte å lese.

Etter ca 1 side kjente jeg at tårene begynte å presse på, og etter to var det ikke bare press bak øynene, de trillet. I kapittel to måtte jeg at gråtepauser (!), og gå og sette på klesvask for å komme meg igjennom.

Det er jo ingen hemmelighet at Brødrene Løvehjerte handler om to brødre, som kommer til landet Nangijala etter at de begge har dødd, og boken starter med én gang med at vi får vite at yngstebror, Kavring, er syk og skal dø. Men så blir det brann, og eldstebror, Jonatan, som elsker Kavring, løper inn i det brennende huset for å redde ham, og ender selv med å dø. Som sagt, så husket jeg at begge dør (Kavring er jo døende, selv om han overlever brannen, og det er jo ikke lenge til han lever på Jorden), men dette var ikke noe jeg syntes var så veldig trist da jeg fikk lest boken for meg da jeg selv var på Alexandras alder. Nå var det både det at Kavring var syk, og hvordan det måtte være for både moren og broren hans, og ham selv, som er redd for å dø - som 10-åring - og det fine, rørende i forholdet mellom Jonathan og Kavring, som er så uendelig glade i hvernadre. Alt dette gjorde at jeg bare så vidt greide å lese oss i gjennom de to første kapitlene i boken. (Ja, jeg ler av meg selv også, på grunn av dette 😉 )

Dette fine sitatet oppsummerer jo mye av boken:

Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort.

For, altså, det å skildre vennskap og mot og (søsken)kjærlighet på denne måten! Enten du har barn eller ikke, syns jeg du burde lese denne boken. Enten det er for første gang, eller du, som jeg, bare ikke har lest den siden du var liten - jeg er sikker på du opplever den på en ny måte nå (og at du kanskje må gråte litt, du også?) ♥ Brødrene Løvehjertet er dagens anbefaling nummer 2.

Forresten, med tanke på denne gråtedagen ( 😛 ) så blir jeg jo litt bekymret for hvordan bryllupsdagen kommer til å gå... Jeg tror det blir en av to: Enten blir jeg stenansikt, og ser meg selv litt mer sånn utenfra, liksom, eller så blir det snørr og tåre-meltdown. Tror jeg må be forloverne om å ha Kleenex tilgjengelig, og jeg føler meg tryggere enn noensinne på at det må bli vippeextensions den dagen - blir det meltdown er det ingenting annet som kommer til å se pent ut etterpå 😀

Jeg kom hjem nå, jeg... Etter én liten biltur, tre togturer, en stor flyplass, en flytur, en togtur til, og så en taxitur (med en taxisjåfør som bare klaget over snøene hele veien hjem, og, ble stående helt tafatt da jeg spurte om han kunne hjelpe meg å få kofferten min over snøkanten mellom veien og fortauet), kunne jeg endelig slenge meg ned ved spisebordet sammen med Anders. Nå er det (forsåvidt) helg, og det vil si at Anders åpnet en flaske vin omtrent i det jeg tok av meg skoene, men så sitter vi på hver vår side av bordet og jobber, da. Ja, ja, sånn er det noen ganger; Anders skal jobbe hele denne helgen, men det får vel gå 🙂 Alexandra hadde sovnet før jeg kom hjem, og jeg gleder meg veldig til å kunne klemme henne, og gi henne en liten souvenir-gave i morgen tidlig - det er "regelen" når jeg har vært på reise ♥

Jeg har jo vært i Gstaad, i Sveits, de to siste dagene fordi jeg har holdt foredrag på en konferanse der, men det tror jeg nesten jeg må fortelle mer om i morgen. Nå skal jeg se om jeg klarer å overtale Anders til at det er lurt å legge seg, og så få en god natts søvn, tett inntil ham ♥


Forresten, heia SAS (igjen - ja, dette er faktisk tilfeldig): På vei nedover til Zürich på onsdag morgen fikk jeg servert en helt nydelig salat-sak. Ja, jeg var helt sikker på at jeg aldri ville omtale flymat som ordentlig NAM, men SAS har virkelig fått til noe her! Maten ble servert i en lekker boks, og jeg koste meg faktisk med den, der oppe over skyene. Yeay!