2

Forrige uke delte jeg dette bildet

og jeg tror nesten ikke jeg har fått så mye respons på en Instastory-post noen gang før. Å si at man tviler på seg selv og (doktor)graden sin engasjerer visst... 😉 Responsen gikk selvsagt ut på hva mener du med det? Og hvorfor?!?, så jeg skal prøve å forklare litt mer:

Jeg er litt sånn veldig i en tankeloop om dagen, og da kan man fort komme dit at man tviler på alt ved seg selv - type, virkelig alt - da også de valgene man har gjort med tanke på jobb og utdannelse. Det virker jo kanskje litt rart at jeg skulle sitte og si at jeg har "en sånn dag der jeg lurer på hvorfor jeg egentlig tok doktorgrad", men saken er at i denne tankeloopen som jeg er i nå så har det på en måte krystallisert seg noen spørsmål, og disse må jeg nesten finne svar på før jeg for eksempel kan fortsette å oppmuntre andre til å ta doktorgrad... Og, for the record før jeg fortsetter: Det har vært MASSE bra med å ta doktorgraden, og jeg har aldri løyet her på bloggen - hvis du syns det har virket som om jeg har vært fornøyd, så har jeg absolutt det, men så er det altså noen men. Disse men-ene oppsummerte jeg i tre korte spørsmål tildigere denne uken (følg meg på sunnivarose):

Det første jeg lurer på her jeg går rundt i tankeloop er hvor mange av de som har tatt en doktorgrad/PhD som fortsetter med forskningsjobb i akademia (da regner jeg leger som fortsetter som sykehusleger på universitetssykehusene som å "fortsette i akademia"), og hvor mange som tar en PhD er det som går ut av akademia etter at de er ferdige. Det kan selvsagt også være interessant å se på hvor mange som "ender opp" i akademia med fast jobb, og kanskje det er enklere å se på tallene for hvor mange som faktisk får en fast, akademisk jobb - aka. professor.

Spørsmål nummer 2 her er vel kanskje kjernen av de tankene jeg sitter med om dagen (og nå tenker jeg ikke spesifikt for meg selv, for hvis jeg gjør det så vil jeg komme inn på "hadde ikke møtt Anders", osv, så hele livet mitt ville ha vært veldig annerledes)... Satt på spissen: Er doktorgraden bortkastet, hvis man ikke skal fortsette i akademia? (Dette spørsmålet vil selvsagt alle som er i akademia si et rungende NEI til, så det er derfor jeg heller lurer på dette med hva slags jobb man får MED PhD kontra UTEN PhD)

Jeg har allerede fått en del som har svart meg på disse spørsmålene med kommentarer som jeg bruker ting jeg har lært i doktorgraden min i den jobben jeg har nå. Det er jo veldig bra at man får bruk for ting man har lært, men er dette evner og kompetanse man like gjerne kunne fått i en vanlig jobb etter master – som ikke ville ha ført frem til PhD, men gitt deg erfaring som ingen kan si at ikke er arbeidserfaring (en del steder regnes PhD som arbeidserfaring, men mitt intrykk er at det er mange arbeidsplasser som IKKE regner PhD som arbeidserfaring), og lønnsutvikling.

Jeg regner jo selvsagt med at i de fleste jobber man har etter en PhD så vil man bruke mange ting man har lært i seg i løpet av PhD-arbeidet, men her er jeg mer spesifikk, altså – kunne man fått samme jobben med "kun" master?

Også er det det siste spørsmålet, da, som kanskje virker rart for de fleste (alle?) som ikke har tatt PhD selv... Hvis du googler «PhD blues» eller «post PhD depression», eller noe liknende, så får maaange treff. Jeg vet jo at dette er en greie (PhD blues, altså), men nå begynner jeg virkelig å lure på hvor mange dette gjelder. Derfor: Hvor mange går til psykolog etter doktorgraden?

Totalen av disse spørsmålene mine er at hvis det er sånn at de fleste av de som ikke fortsetter i akademia stort sett regnes som nyutdannede uten arbeidserfaring, og det de «sitter igjen med» etter PhD er at de får samme jobb som de kunne ha fått 4/5 år tidligere da de var ferdig med mastergraden så er det ugreit. For da har man vært billig arbeidskraft for universitetene i flere år, og i tillegg gått glipp av verdifull arbeidslivserfaring, og det syns jeg ikke er greit. Det er i alle fall ikke greit hvis man (universitetene, altså) ikke er supertydelige på at det er sånn det.

Og hvis det er sånn som jeg lurer på (jeg håper jo veldig at det IKKE er sånn det er) så utdannes det for mange med PhD, tenker jeg. Det er jo ikke greit.

Forhåpentligvis så er det IKKE sånn det er, og forhåpentligvis så er det sånn at de fleste "vinner" på å ta en PhD. I såfall kan jeg fortsette å anbefale å go for it når det kommer til PhD. Men per i dag så vet jeg ikke dette sikkert, og det gir meg en litt sånn, urolig(?) følelse...:/ (Ja, jeg strever litt med å finne ut av hva jeg skal bli når jeg blir stor, og sitter med en erkjennelse over å ha vært ferdig med master for 9.5 år siden, og er redd jeg nå regnes som nyutdannet uten noe særlig arbeidserfaring.)


PS: 9.5 år?! Ja, jeg begynte som stipendiat høsten 2010, så hadde jeg noe foreldrepermisjon. Selve graden min skulle tatt 4 år fra start til slutt (3 års forskning, 1 år undervisning), men så har jeg både hatt en langtidssykemelding inni der, fått forlenget stipendiatperioden noe, hatt permisjon og jobbet hos Realfagsbiblioteket, og i ganske lang tid var jeg ansatt 60% som stipendiat og 40% som rådgiver for Fysisk Institutt. Perioden med lønn sluttet ved utgangen av 2016, og i januar 2017 leverte jeg jo, som mange av leserne mine vet, avhandlingen min. Dermed tok det ca 6.5 år fra jeg startet som stipendiat til jeg var i mål med PhD. Etter dette hadde jeg ett år på Centre for Computing in Science Education, og ett år for meg selv (det året jeg har tjent mest så langt i livet, faktisk 😛 ). Dette blir totalt 8.5 år, men det gikk også ett år fra jeg fikk mastergraden til jeg begynte på doktorgraden; inni der hadde jeg et halvt år på Statens Strålevern, og så et halvt år hjemme med Alexandra ♥


PPS: Mange fine følgere har sendt svar på Instagram, og delt sine, personlige erfaringer. Det setter jeg kjempepris på! Men som dere ser så har jeg tagget Universitetet i alle postene - de har ikke svart, og det hadde vært interessant å høre hva tallene er hvis de har dem...

 Jeg støtter oppropet for at Bioteknologirådet må få bli i Oslo:

Regjeringen vurderer å flytte Bioteknologirådet ut av Oslo. Vi (som står bak dette oppropet) er sterkt uenige og advarer mot et vingeklippet Bioteknologiråd.

Bioteknologirådet står på en liste over statlige arbeidsplasser som vurderes flyttet ut av Oslo, og flere signaler tyder på at det kan bli en realitet i nær fremtid. Det mener vi er svært uheldig. Samfunnsdebatten om bioteknologi er viktigere enn noensinne. Da trenger vi Bioteknologirådet der hvor de best løser sitt samfunnsoppdrag – i Oslo.

Utviklingen innen gen- og bioteknologi går svært raskt, og mulighetene innen blant annet helse, mat og industri er store. Samtidig står de etiske utfordringene i kø. Det er ingen tvil om at bioteknologi vil bli ett av de viktigste og vanskeligste temaene vi som samfunn står overfor i tiden som kommer. Bioteknologirådet spiller en helt unik rolle i samfunnsdebatten om bioteknologi. De formidler vanskelig fagstoff på en måte som folk flest kan forstå, og vi er mange som har stor nytte av kompetansen som finnes i Bioteknologirådets sekretariat, blant annet gjennom deres foredrag og deltakelse i faggrupper. Gjennom sine mange åpne debattmøter gir Bioteknologirådet en røst til viktige grupper i samfunnet og løfter frem argumenter på ulike sider av en sak. Ikke minst er Bioteknologirådet tett på der det koker politisk. På bioteknologifeltet koker det kraftig for tiden.

Vi mener en flytting av Bioteknologirådet vil svekke samfunnsdebatten om bioteknologi. Sekretariatet vil være lenger unna der hvor politikken på dette viktige samfunnsområdet blir utformet. Et kontorsted utenfor Oslo vil vesentlig redusere kontakten mellom rådet og viktige samarbeidspartnere og fagmiljøer. Omstillingen en flytting innebærer vil dessuten utvilsomt redusere Bioteknologirådets kapasitet i en betydelig periode fremover, midt i en tid der bioteknologi står øverst på agendaen i norsk politikk.

 Et vingeklippet Bioteknologiråd er ingen tjent med. Bioteknologirådet bør bli i Oslo.


Noen fakta fra Bioteknologirådets årsrapport for 2018:

-          7 ansatte

-          5 ansatte holdt i 2018 114 foredrag over hele landet (10 988 personer hørte på og de snakket i totalt 123 timer). 58 foredrag var i Oslo (51%), resten rundt i landet (Ås/Bergen-6, Trondheim-5, Tromsø/Kristiansand-3)

-          19 åpne møter (hvorav 7 utenfor Oslo) – i snitt 100 deltakere per møte

-          529 møter med eksterne personer fordelt på fem ansatte ila. 12 måneder – snitt på 106 møter per ansatt/år. Disse møtene er kjernen i arbeidet med å bygge kompetanse, få innspill, sjekke ut ideer og være en aktør som stadig blir tatt med på råd. Kontor i Trondheim eller Bergen vil føre til vesentlig reduserte faglige nettverk

-          I dag ca. 1000 timer i reisetid per år (beregnet på 7 fulltidsansatte – ca. 3 t per uke i snitt eller 140 timer i snitt per år). En flytting til Bergen/Trondheim – vil øke reisetiden til totalt 3000 timer (gitt at samme aktivitetsnivå skal opprettholdes). Estimert reisetid vil for direktør bli 700 timer per år og 400-450 timer for seniorrådgiver. (Har i beregningen tatt ut alle møter som kan tas på telefon/Skype og byttet ut med lokale ressurspersoner der det er mulig. Ikke tatt høyde for tid til tog om en velger det fremfor fly og overnatting om det er morgen-/kveldsmøter.)

-          Statsbygg har beregnet at en flytting til Bergen/Trondheim vil gi økte kostnader fra i dag ca. 9,5 NOKm til 11,5 NOKm på permanent basis og 5 NOKm ekstra i flytteåret.

-          Økte bevilgninger vil i noen grad kunne kompensere for økte kostnader og økt reisetid, men langt i fra fullt ut da det er nøkkelpersoner som er mest etterspurt

-          I 2018 var Bioteknologirådet nevnt i 649 saker i media

Jeg regner med de fleste har hørt om begrepet "mansplaining" - altså der kvinner får forklart ting de kan (gjerne meget godt) fra en mann, som ikke har blitt bedt om å forklare det, og som gjerne har mindre kunnskap enn kvinnen. Dette er kanskje enda mer et amerikansk fenomen, enn norsk, selv om det skjer her også. Og på internett er man jo alltid i en internasjonal sfære - som feks når jeg har et TEDx-foredrag liggende på Youtube, og mailadressen min er enkelt tilgjengelig, feks her på bloggen. Da kan man (jeg) plutselig våkne opp til mansplaining inboxen...

Det var akkurat det som skjedde med meg her i dag tidlig: Jeg våknet, fikk kaffe av Anders, og begynte morgenens scrolling - der jeg blant annet sjekker om det har kommet noe mail i løpet av natten (fast morgenrituale 🙂 ). Det hadde det, som vanlig. Men i dag var jeg også så heldig at jeg fikk en lang mail fra en mann (amerikaner, tror jeg) som forklarte kjernekraft for meg, etter å ha sett dette TEDx-foredraget mitt (NBNB: Det er nettopp et TEDx-foredrag; det vil si at det varer 18 minutter, og skal være for alle. Det er IKKE en fagforelesning om kjernekraft, så selvsagt vil det ikke gå i dybden på alle aspekter ved det enorme temaet "kjernekraft"). Mailen var ganske lang, og jeg tenkte at han vil sikkert diskutere noe, eller spørre meg om noe, eller noe sånn - det er jo bare hyggelig. Så jeg leste meg nedover og ventet hele tiden på en eller annen form for invitasjon til diskusjon eller samtale - type Hva er dine tanker om dette? Er du enig/uenig? Hva mener du med dette, egentlig? Hvorfor har du fokusert sånn på thorium, hva med...? Jeg gleder meg til å høre hva du tenker om disse bøkene. Men, nei, det var kun en mann som forklarer meg kjernekraft - en mann som tydelig ikke har den samme faglige bakgrunnen i faget som jeg har (ja, jeg googlet ham og sjekket opp).

Så da kom jeg på en tweet jeg leste for en stund siden, som jeg følte ble passende å dele her i dag - til glede og nytte for flere enn meg.

 

 

Hvis du er usikker på om du mansplainer, så ta testen:

Altså, jeg dør ikke av denne episoden, jeg syns mest det er litt fascinerende - selvsagt fordi dette ikke skjer meg kjempemasse, og når det er på mail så er det jo bare å ignorere, det er ikke noe som påvirker jobbhverdagen min, feks. Men det er jo litt underlig, at noen føler for at de må skrive en evig lang mail for å bare fortelle meg ting, og avslutte med: Du må lese disse to bøkene. Ja, for det var det som var hele finalen - ingen spørsmål eller noe som la opp til diskusjon, som sagt, bare en lang rekke bla bla bla, les denne og denne, uten noen grunn til hvorfor jeg skulle lese disse bøkene heller.  Mansplaining på mail, der, altså


Apropos ikke mansplaining, men utgangspunktet for mansplainingen, altså TEDx:

Nå i april (den 27.) skal jeg holde et nytt TEDx-foredrag her i Oslo! Denne gangen skal jeg ta mitt "hat mot (ordet) naturlig" til the TEDx stage - det gleder jeg meg til, og håper du kommer til å se når det blir lagt ut ♥ Dette blir mitt 4. TEDx-foredrag, og det er jo stas å bli spurt flere ganger - det må jo bety noe, tenker jeg...;) Ok, da er det blitt fredag ettermiddag, og jeg skal faktisk ordne meg for å komme meg avgårde i en bursdag. Vi snakkes (forhåpentligvis) på søndag; da har Anders og jeg planer om å skrive om hvordan vi har kjørt hele denne bloggen gjennom et nevralt nett, som har skrevet blogginnlegg på en blanding av engelsk, norsk og latex 😀 😛 God helg!

6

På søndag hadde jeg et betalt oppdrag for en lydbokapp (link til Instagram-innlegg her <-- reklame for Fabel, med rabattkode, som jeg tror fremdeles virker 🙂 ). En av reaksjonene jeg fikk på dette var blant andre et spørsmål om jeg gjorde dette fordi jeg virkelig mener det jeg sier/anbefaler, eller om det bare er for å få cash. Det er jo et veldig straight spørsmål, som jeg gjerne svarer på: Jeg blir ikke rik på dette, og selger ikke min egen integritet på noe som enn så lenge er nesten mer som en test å regne - det ville ha vært en sykt dårlig idé, og på sikt ekstremt dumt økonomisk også (tror jeg), å gjøre det. Svaret på om jeg virkelig mener det når jeg sier at jeg liker appen er dermed et utelukkende JA .

Jeg har, siden jeg begynte å teste lydbok i slutten av januar, lyttet meg gjennom "Tante Ulrikkes vei", "To søstre", "Morfar, Hitler og jeg", og "Den største forbrytelsen" (i denne rekkefølgen), pluss et par til, og alternativet for meg nå ville ikke ha vært å lese dem i en fysisk bok (papir eller Kindle), alternativet ville ha vært å bare ikke lese. Grunnen til det er flere: mobilen (med appen) har jeg ALLTID med meg, så jeg trenger ingen planlegging, lytting kan man gjøre oftere enn man kan sette seg ned å lese - for min del så har jeg i løpet av det siste halvåret blitt veldig glad i å gå og lytte når jeg er ute og går fra A til B (jeg har jo tidligere også skrevet om hvordan jeg har blitt veldig glad i podcasts 😀 ), og jeg er rett og slett mye på farten om dagen - i situasjoner der det å lytte til noe er den beste (eneste?) måten å utnytte tiden maksimalt.

Det var også en del 2 på spørsmålet, som er litt vanskeligere å svare godt på: ...fikk du virkelig med deg det som ble lest opp ut av de slik at du kan sitere, gå tilbake for å hente referanse og slikt...? Altså, funker det like bra å lytte til en bok, som å faktisk lese den på gamlemåten? (sånn forstår jeg spørsmålet), og det er ikke et ja/nei-spørsmål, selv om det kanskje høres sånn ut 😉

En ting som er helt klart er at i en fysisk bok så hender det at jeg skriver notater i margen, hvis det er noe spesielt jeg vil huske. Det skjer selvsagt ikke når jeg lytter til en lydbok. Men hvis jeg lyttet til en bok som jeg fikk lyst til å ta notater fra, så er det jo veldig enkelt å pause boken, spole 15/30/45/60 sekunder tilbake og høre et sitat eller avsnitt flere ganger. Så kunne jeg jo ha tatt notater i en notatbok. Der kunne jeg også ha skrevet nøyaktig tidspunkt for det sitatet/avsnittet jeg noterer fra – som fungerer akkurat like bra som et sidetall, for når du lytter til bok så måler du den jo i tid i stedet for sider 😉 Når jeg sitter og skriver dette ned nå så slår det meg at det antageligvis hadde funket bedre enn det å notere i margen! Det er jo SVÆRT sjelden at jeg faktisk går tilbake til disse notatene, men hvis jeg skrev alt i en «samling av småting og sitater jeg vil huske fra bøkene jeg har lest i det siste»-notatbok, ville jo alt ha blitt samlet på ett sted. Uansett så har jeg bare lyttet uten noe savn etter å gjøre notater i det siste...

Det blir jo dessverre helt umulig for meg alene å sammenlikne hvor mye jeg får med meg fra en bok ved lesing kontra lytting. Jeg kan jo ikke teste meg selv med å lese den samme boken på gamlemåten, og som lydbok, liksom. Hvis jeg nå satte med ned å leste i en fysisk kopi av feks «Morfar, Hitler og jeg» så ville jeg jo garantert følt at jeg fikk med meg mer - for jeg har jo allerede vært igjennom den som lydbok. Den opplevelsen ville jeg selvsagt også hatt hvis det var motsatt vei, altså at jeg leste først på gamlemåten, og så hørte på lydbok... Så er det jo sånn at jeg har lyttet mye når jeg også har drevet med andre ting, som feks kjøre bil, og det er klart at da er jeg mindre fokusert på boken enn hvis jeg kun brukte hjerneaktivitet på å lese, og dermed antageligvis ikke får med meg like mange detaljer som hvis jeg satt ned med en kopp kaffe og bare lyttet 🙂 Og det er jo virkelig ikke noe i veien for å lytte til lydbok i de situasjonene som du vanligvis ville ha lest en fysisk bok; i badekaret, eller i godstolen, eller i sengen, hvis du vil fokusere skikkelig på boken...

For meg så kommer nok lydbok aldri til å ta over for gammeldagse papirbøker, som jeg kan stable på nattbordet mitt - lydbok er noe som kommer i tillegg. Det kommer som et veldig kjærkomment tillegg, for det som er helt sant (huff, jeg skjems jo for å si dette) er at jeg ikke har lest ut en fullstendig bok - fordi jeg bare ville - på flere år 🙁 Nå har jeg altså vært igjennom 5 fulle bøker, og er godt i gang med flere nye. Selv om det skulle være sånn at man/jeg ikke får med meg like mange detaljer som hvis jeg hadde satt meg ned med boken og lest, så er det altså ikke det som er alternativet. Alternativet ville ha vært å lese halve «Tante Ulrikkes vei», eller ingenting, og da tror jeg det blir ganske klart hvilket alternativ man "lærer/får med seg mest av" 😉

Forresten så er det jo sånn at folk med dysleksi gjerne får sitt pensum som lydbøker, så det viser jo at det i alle fall er fullt mulig å lære ting også ved å lytte. Spørsmålet med hvor mye man får med seg, eller lærer, er jo veldig interessant, og jeg tror nesten jeg må prøve å finne ut av om det er gjort noe forskning på dette (det må det vel være gjort?!) – gi meg veldig gjerne tips, hvis du vet om noe mer faktabasert når det kommer til dette temaet ♥ (#feelinghopeful :P)

God tirsdagskveld, og god 2. april, alle fine lesere! Siden 1. april er den dagen i året alle er skeptiske til det som skrives og deles på nett (mer enn resten av året 😉 ), så var det jo noen som trodde at gårsdagens innlegg var en spøk - selv om jeg skrev eksplisitt at det ikke var det. Så bare for å gjøre det helt klart: Dette innlegget er helt sant - folk som jobber i fly er "strålingsarbeidere" (yrkeseksponerte for ioniserende stråling) 🙂

Da Anders og jeg var i Thailand på bryllupsreise nå så fikk vi faktisk en ekstra stråledose på rundt 0.1 mSv (det kan godt ha vært noe mer, og det kan ha vært noe mindre – dette kommer blant annet an på hvor høyt vi fløy, men 0.1 mSv for både frem og tilbake er et ganske godt estimat). Eller, for å regne det om til antall middager med "krisekjøtt som er nesten 14 ganger for radioaktivt til å selges, og derfor må vi bruke masse ressurser på såkalt nedfôring av kjøttet, slik at det skal bli lovlig for oss å kjøpe det" (nei, da, ordet krise brukes ikke i saken - det er det jeg som gjør): 3.5 middager med "krisekjøtt", eller 45 middager med kjøttet etter at vi har brukt masse ressurser på å få det innenfor grensen. Tur/retur Thailand tar ganske akkurat ett døgn, så hvis vi skal sammenlikne med det radioaktive kjøttet så må vi spise 3.5 middager med "alt for radioaktivt kjøtt" på ett døgn, eller 45 middager med kjøtt som akkurat er innenfor grensen...

Etter Tsjernobylulykken i 1986 så regnet det jo ned radioaktive stoffer i Norge (det er derfor kjøttet i forskning.no-saken er radioaktivt), og nordmenn får en ekstradose på grunn av dette. Denne ekstradosen er beregnet til å være 0.04 mSv per år, hvert år (i gjennomsnitt) i 50 år. Eller, for å si det i bryllupsreiser: Anders og jeg fikk en ekstra stråledose som tilsvarte 2.5 årsdoser med "Tsjernobylstråling" på turen vår frem og tilbake til Thailand. Og det er jo ikke som om vi nå sitter og sier nå må vi ta det litt rolig med flyvningen pga stråling fremover, du...! (Vi kan kanskje si at vi burde ta det rolig med flyvning av helt andre grunner, men det er en helt annen diskusjon 🙂 ).

Flypersonale får hvert år en ekstra stråledose som tilsvarer 75 årsdoser med "Tsjernobylstråling", hvis de har en gjennomsnittlig flyhøyde på 10 000 meter.

Igjen: Dette er ikke skrevet for å bagatellisere stråling, eller for å fremstille det å fly som farlig - men for å sette ting litt i perspektiv ♥ Og kanskje pirke bittelittegranne borti at strålegrensene kanskje noen ganger er litt vel konservative...;)

 

TLDR; 1 flytur fra Oslo til New York gir en ekstra stråledose på 0.03 mSv (én vei) – det samme som 15 middager med «radioaktivt kjøtt». Folk som jobber i fly får hvert eneste år en ekstra stråledose som er omtrent som hele den vanlige bakgrunnsstrålingen som folk flest får – flypersonale får altså dobbelt så mye stråling, hvert eneste år, i kanskje 30 år.

 


Ja, jeg er klar over at det er 1. april i dag, og for noen kan temaet for denne bloggposten kanskje virke som en aprilsnarr, men det er det altså ikke 🙂

Visste du at folk som jobber i fly – dvs både piloter og kabinpersonale – regnes som såkalte yrkesutsatte/yrkeseksponerte når det kommer til stråling/radioaktivitet?

Jeg antar ingen er overrasket over at jeg og mine tidligere kollegaer på kjernefysikkgruppen er i kategorien mennesker som må regne med å få en større stråledose i forbindelse med jobb enn resten av befolkningen? Men det ér kanskje overraskende at flypersonale altså også er i den samme kategorien...? For oss som havner i denne gruppen så er det andre regler og grenseverdier enn det det er for folk flest; for eksempel så har folk flest (de som IKKE jobber med stråling) bare lov til å få en ekstra stråledose hvert år på 1 mSv, mens yrkesutsatte har lov til å få 20 mSv hvert år – ja, 20 GANGER MER enn det befolkningene generelt har lov til, før det ville bli kategorisert som en stor krise (i alle fall av absolutt alle medier).

Når man flyr (det gjelder selvsagt hver eneste gang du flyr, ikke bare når du jobber i flyet 😉 ) så er man jo et godt stykke over bakken – eller som jeg liker å si det: nærmere verdensrommet. Det betyr at det blir et mindre lag med atmosfære over deg enn når du er på bakkenivå. Atmosfæren beskytter oss mot kosmisk stråling (stråling som kommer fra rundt omkring i verdensrommet, og treffer jorden hele tiden), men når det beskyttende laget blir tynnere, så beskytter det selvsagt mindre.  For eksempel, når vi beveger oss fra havnivå og opp til ca. 1600 meters høyde, blir intensiteten av strålingen dobbelt så stor som den er ved havoverflate (det lever mange mennesker i slike høyder, i for eksempel både Alpene og Mexico City). Og så blir det mer og mer stråling, jo høyere opp man kommer, men bare ved å bo i feks Alpene vil man altså få dobbelt så mye stråling fra verdensrommet enn hvis man bor sånn ca ved havnivå 🙂

For en total årlig oppholdstid på 600 timer i fly, med gjennomsnittlig flyhøyde på 10 000 meter, har Lufthansa målt i sine fly, at man får en dose på 3 mSv. Ved en flyhøyde på 11 700 meter øker dosen til 5 mSv. Det betyr at de som jobber i fly, og er så mange timer hvert eneste år i luften, får en ekstradose med stråling som er ca like stor som den såkalte bakgrunnsdosen (den stråledosen som alle får ved å bare leve som et helt gjennomsnittlig menneske).

I følge denne saken fra forskning.no så er det ikke lov å selge kjøtt fra rein eller sau med mer enn 600 bequerel per kg (Bq/kg), og målingene som ble gjort for noen år siden, på 8200 Bq/kg blir jo fremstilt nærmest som en slags krise... Vel, man skal jo absolutt ikke kimse av radioaktivitet i kjøtt som skal spises, selvsagt, men på en flytur til østkysten av USA (type Oslo-New York, én vei) får du en stråledose 0.03 mSv, som er omtrent det samme du får ved å spise en middag med kjøtt på 8200 Bq/kg (du får en litt høyere stråledose på flyturen, én vei, enn du får av den ene middagen) – men dette kjøttet regnes altså som alt for «farlig» til å kunne selges/spises. Hvis det stemmer, hvor er strålingsadvarselen på USA-turen? Når kjøttet er innenfor grenseverdiene på 600 Bq/kg, så må du spise ca 30 middager før du er oppe i samme stråledose som én tur (retur) til New York...

Nei, poenget mitt er ikke at det er fryktelig farlig å fly, og at folk burde tenke på strålingen de utsetter seg for – det er heller det stikk motsatte; det kjøttet du får kjøpt i Norge er virkelig IKKE farlig (og det kunne hatt mye høyere strålegrenser enn det det har) 😉 Ønsker dere alle en strålende start på uken ♥

 

2

Min gode venninne Lise og jeg er helt enige i at man burde feire doktordagen sin, altså den datoen man forsvarte doktorgraden sin. I dag er det to år siden jeg gjorde akkurat det, og jeg har dermed 2-års doktordag i dag 🙂

Jeg kom på hvilken dag det var først i dag tidlig, så det er ikke som om jeg skal ha en kjempefeiring...men det er fredag, vi skal ha Fredagsmiddag (uhøytidelig samling av venner og kjente som kommer innom en gang etter kl 18, når det passer dem, liksom, tar et glass vin og spiser gjerne litt chili - den kjempestore chiligryten står og putrer as we speak), og jeg kommer nok absolutt til å nevne en "gratulerer til meg på doktordagen min, skål!", liksom. Ja, og Anders kom hjem med Champagne for anledningen, og den skal jeg åpne når jeg er ferdig med å skrive dette innlegget 😀

Det er skikkelig rart å tenke på at det faktisk allerede har gått to år, da, for på den ene siden så er det sånn virker som om det var i går, og på den andre siden virker det uendelig lenge siden. Men prøverforelesning og disputas var altså for nøyaktig to år siden, og etter det så har jeg kunnet kalle med Dr. Rose. Jeg valgte jo å live-streame både prøverforelesningen og presentasjonen av oppgaven min, og de dukket opp som "memories" på Facebook i dag. Hvis du er nysgjerrig på hvordan grunnstoffene, og spesielt da de tyngre grunnstoffene lages, så burde prøveforelesningen min være av interesse 😉 Det er jo ganske poetisk og rart å tenke på at det gullet forlovelsesringen og gifteringen, som jeg går rundt med hele tiden, ble laget en gang for lenge siden, da to nøytronstjerner tilfeldigvis kom så nærme hverandre at de til slutt kolliderte...

I foredraget over så er jo konklusjonen at vi ikke vet sikkert hvor disse tunge grunnstoffene lages ennå, men at vi tror det skjer enten i supernovaeksolosjoner, eller i når to nøytronstjerner kolliderer. Så, noen måneder (tror jeg det var) etter disputasen min, ble det klart at det er når to nøytronstjerner kolliderer at dette skjer, fordi da så noen faktisk at det skjedde, for aller første gang ♥

Under her er presentasjonen av selve doktorarbeidet mitt, som kanskje er for de litt mer interesserte? Men hvis du vil ha et halvtimes sammendrag av 3 års arbeid, så har du mulighetrene under her:


Nei, nå er det Fredagsmiddag- og Champagnetid - gratulerer med doktordagen til meg selv 🙂

3

I går var jeg en liten tur innom Blindern, og da ble det til at jeg bladde meg igjennom ukens Universitas. I lederen der sto det om kjønnsforskjeller på gutter og jenter, og den nevnte blant annet dette med at gutter jo gjør det dårligere enn jenter på skolen; blant annet så er det færre gutter som fullfører videregående på normert tid, og dette fikk meg til å begynne å tenke på hvor vanskelig det faktisk er å lage god statistikk på drop outs. Saken er nemlig den at både Anders og jeg teller med i den flotte "fullfører ikke på normert tid, eller har droppet ut"-statistikken. Å droppe ut fra videregående er nemlig ikke automatisk det samme som en tragedie...

Anders fullførte riktignok videregående på normert tid, mens jeg droppet ut fra ballettlinjen, og brukte dermed totalt 4 år før jeg sto med et vitnemål som var verdt noe i hånden. Men hvis du ser på karakterene våre så vil nok VGS-drop outen Sunniva være mer vellykket enn "fullførte på normert tid"-Anders. Jeg hadde stort sett det du kan kalle toppkarakterer, mens Anders hadde avsindig mange timers fravær, og flere 2-ere. Karakterene våre er jo enkle å lage statistikk på, selvfølgenlig, men jeg er altså i drop out-statistikken, som "droppet ut av linjen". Saken er den at man følger nemlig ikke elever/studenter videre når de dropper ut, man vet bare at denne personen droppet ut av linjen/studiet. Så det er ikke bare tull, jeg er et helt ekte tall i statistikken over jenter som dropper ut av videregående i Oslo (jeg droppet ut av Ballettlinjen på Fagerborg, for så å begynne på Allmenn på Fagerborg, så, det siste året mitt, da jeg faktisk fullførte VGS gikk jeg på Allmenn på Skedsmo VGS - kanskje jeg faktisk teller to ganger på drop out-statistikken?).

Så er det studiene, da. Både Anders og jeg begynte på det studiet som het Fysikk, Astronomi og Meteorologi - FAM (nå heter det Fysikk og Astronomi, og hvis du vil studere meteorologi må du gå et helt annet studieprogram), det gikk sånn middels for begge. Det vil si; for meg startet det middels, og for Anders startet det ganske dårlig. Anders droppet ut før første semester var over, mens jeg tviholdt på studieplassen min ganske lenge, før jeg også droppet ut etter nesten 3 år (tror jeg det var). Drop out-studenter begge to, der, altså - men, igjen, selv om vi teller med i UiO/Fysisk Institutt sin statistikk over studenter som ikke klarte å fullføre studiet vi begynte på, så er dette ikke hele historien. Vi har jo fullført grader i fysikk på UiO, begge to, har vi ikke?

Anders droppet altså ut tidlig i løpet av sitt første år, så begynte han på nytt, samme studium året etter. Han tok med seg masse erfaringer fra det første året, og jobbet helt annerledes da han begynte på nytt, og fullførte bachelorgraden sin på normert tid, med gode karakterer. Jeg droppet ikke ut, men hanglet avgårde, med dårligere og dårligere resultater. Det var spesielt ett fag jeg syntes var uendelig kjedelig, og som ble nærmest umulig å få til, og det var da jeg til slutt fant et smutthull i systemet; jeg kunne droppe ut av FAM-studieprogrammet, og heller søke om å få sette sammen min egen bachelor i realfag, studieretning fysikk. Det var det jeg endte med å gjøre. Drop out fra studieprogrammet, men en av de som sitter med en bachelorgrad i fysikk fra UiO. Hvis du sammenlikner karakterene til Anders og meg fra bachelorgradene våre, så er han mye bedre enn meg!

Så er det master, da: Anders begynte på en mastergrad i teoretisk fysikk. Han droppet ut før første semester var over (var det etter første forelesning, mon tro?), og startet firma og laget apps. Denne gangen droppet han helt ut, og ble dermed en ekte "college drop out". (Som en eller annen amerikansk stalker jeg hadde en stund fortvilet skrev til meg "you would rather be with a college drop out who makes kiddy apps?!?" - som  var ganske morsomt og litt skremmende på samme tid - Anders var jo tilbake på UiO og ansatt som doktogradsstipendiat, og du må vite en god del om han for å legge sammen to og to, ved å søke i småartikler skrevet på norsk, for å vite at han faktisk droppet ut av Universitetet). Han var borte fra Blindern i to år, før han kom tilbake, og søkte på en helt ny master - fremdeles i fysikk, da, men en annen forskningsretning. Denne gangen fullførte han på normert tid, med toppkarakterer, og ble ansatt som doktogradsstipendiat rett etterpå. Mens jeg fullførte min mastergrad på normert tid, med toppkarakterer, uten noen drops eller noe...

Både Anders og jeg gjør Fysisk Institutt sin statistikk mindre pen enn den kunne ha vært: Sorry, not sorry!

Hvorfor forteller jeg dette? Tja, det er vel flere grunner:

  • Drop out-statistikk er vanskelig (annen statistikk også, for den saks skyld; et slags ordtak er at det finnes tre typer løgn - sort løgn, hvit løgn, og statistikk),
  • kanskje historien kan virke motiverende for noen - den du er i dag definerer ikke hvem du er i morgen,
  • og så er det vel et lite spark bak til den type rekrutterere som ser seg blinde på kartakterer og fravær; selv om både Anders og jeg endte opp med gode resultater, så er det mange type rekrutteringsskjemaer/algoritmer som ville ha kastet oss ut før vi i det hele tatt fikk en sjanse...

Jeg tør være så freidig å si at vi er gode, begge to, og det er mange arbeidsgivere som ville vært heldige for å få oss som arbeidstakere.

Så, bare noen små tanker om statistikk på det å droppe ut og fullføre på normert tid på en onsdags kveld 🙂


I dag har jeg forresten vært ute i solen og samlet vårtegn. Se på dette, da (og følg meg gjerne på sunnivarose på Instagram, der jeg deler alt fra vårtegn til at vi kjører bloggen min gjennom et nevralt nett, som prøver å autogenerer blogginnlegg i SunnivaRose-stil 😀 ) ♥

Da er vi hjemme igjen, og legger en fantastisk fin bryllupsreise bak oss ♥

Som dere har merket, så tok jeg 100% fri mens jeg var borte. Det var deilig, og føltes både velfortjent og egentlig litt nødvendig... Jeg hadde faktisk noen halvveis-planer om oppdatere innimellom før jeg dro, men slo disse fort fra meg. Alle fortjener en skikkelig ferie innimellom, eller? 😉

Uansett, vi har vært to uker i Hua Hin, før vi hadde én natt i Bangkok før vi fløy hjem igjen i går morges. Vi har hatt det veldig bra, men skulle jeg gjort noe annerledes, så ville det nok vært å korte ned oppholdet i Hua Hin, og forlenget oppholdet i Bangkok - i alle fall til tre døgn, men antageigvis mer. Det skal sies at da jeg nevnte dette for Anders, så svarte han med at det hadde han faktisk foreslått for meg, men at jeg hadde avvist det forslaget 100% kontant. Jeg kan ikke huske det, men tror han allikevel - ikke hør på alt jeg sier heller, da, liksom...han hadde rett, og jeg hadde feil 😛 En annen ting jeg vil, er å dra til det enda mer typiske "postkort-Thailand", som vel er lenger syd i landet, så neste tur blir det nok å fly til Krabi ♥

Men tilbake til den turen vi faktisk har gjennomført: Vi bodde på en resort som jeg kun har pene ting å si om, og som jeg absolutt vil anbefale videre! Vi har snakket flere ganger om at vi gjerne vil tilbake til Let's See Hua Hin Al Fresco Resort, og vi har også vært innom hvilke venner vi tenker at vi bare MÅ anbefale stedet til 🙂 Dette var resorten for total avslapping, fargerike (og veldig gode!) cocktails, med "veiledende" happy hour fra 13-17 som gjerne varte til feks kl 19, så lenge vi satt der og bestilte 😀 Maten var nydelig, servicen upåklagelig, og det å ligge under trærne på våre private solsenger, og bare se ut over havet var himmelsk.

Som sagt: Total avslapping, der vi stort sett har fulgt det samme mønsteret (det er ganske deilig å bare ikke tenke så mye, innimellom). Vi satt gjerne halvannen time og spiste frokost 2 meter fra havet, og bare hørte på bølgene som rullet, og så solen som gikk høyere og høyere opp på himmelen (ok, det er nesten løgn; de fleste dagene møtte vi ikke opp til frokost før solen allerede var kommet helt opp - det var kun to, kanskje tre dager vi fikk med oss at solen sto lavt på himmelen 😛 ). Etter dette ble ritualet vårt å gå tilbake til rommet vårt, smøre oss med solkrem, skifte til badetøy, og legge oss på solsengene ned mot havet. Når jeg ble rastløs og varm ruslet jeg ut i bølgene, som jeg for første gang i mitt liv opplevde at IKKE gjorde meg kald. Jeg har altså aldri før opplevd så varmt vann at jeg ikke har måttet tvinge meg selv til å få vann på magen og overarmene 😀 Deretter gikk jeg gjerne en tur langs stranden og fikk massasje (100 NOK, ca, betalte jeg for en times fullkroppsmassasje). Når jeg kom tilbake fra denne var det gjerne tid for å flytte seg fra sjøen, og gå opp til bassenget og poolbaren, der det altså stort sett var happy hour med GODE drinker. Det ble noen drinker i løpet av de to ukene 😉

Hua Hin, eller i alle fall det området som er rundt resorten vi bodde på, er ikke helt vårt type "partysted", så det ble vel faktisk ingen veldig sene kvelder ute. De seneste kveldene vi hadde, hadde vi i boblebadet på taket vårt, der vi lå flere kvelder og så på månen og stjernene, og drakk vin. Vi studerte månen, som ligger som en båt i Thailand, i motsetning til å være som en sigd her hos oss, og fant ut at Betelguese er en av stjernene i stjernebildet Orion, og at det er den stjernen som er mest sannsynlig at blir en supernova i løpet av vår levetid. Det som virelig er sprøtt er at den kan ha eksplodert som en supernova for feks 300 år siden, uten at det fins noen som helst måte for oss å vite det; vi kan ikke vite noe før lyset fra den treffer oss, og når Betelgeuse ligger 642.5 lysår unna oss, så betyr det at det vil ta enda 342.5 år før vi mennesker får vite at den har blitt til en supernova, hvis det er sånn at det egentlig skjedde for 300 år siden. Vi håper veldig at denne eksploderte for sånn ca 640 år siden, og at vi snart får se en ekte supernova, som vi faktisk kan se med det blotte øyet her nede på jorden (Anders har jo faktisk vært med å oppdage en supernova, men det var jo ikke en sånn man kan se uten utstyr, og det er ikke like gøy - vi vil se at den plutselig lyser sterkere enn noe annet på himmelen!). Vi lærte oss også hvor stjernen Sirius lå hen 🙂

Ellers har vi sett mange typer krabber, frosker, øgler (blant annet både Tokay-øgle, Monitor-øgle - KJEMPESTOR, og Garden Fence Lizard), aper, og ville elefanter. Vi var på tur på sjøen og fisket, og Anders fikk en fisk som ikke akkurat var verdens største, men der de lokale på båte utbrøt "don't touch don't touch don't touch" i det de så den - da lar man klokelig være å prøve å ta på akkurat den fisken. Mitt mantra til Anders gjennom hele ferien har forsåvidt vært Ikke ta på [sett inn navn på dyr/insekt/whatever] - husk at de kan ha giftige [...] i Thailand! Og Anders har hørt på meg sånn ca 30% av gangene 😛 (Han var ivrigere på å høre på de lokale enn på meg.)

Avslapping og cocktails, kombinert med tid til fascinasjon og undring over naturen - fra store elefanter, til supernovaer og bitte bitte små krabber - oppsummerer mesteparten av ferien ganske bra 😀 Er det kanskje dette vi kan kalle nerdekjærlighet? Jeg har i alle fall troen på oss, dersom vi fortsetter å dele vår felles interesse for alle disse små og store tingene - vi, de voksne folka som hver eneste dag under frokosten plutselig lå på alle fire og stirret på de grønne froskene, og smilte bredt til hverandre. Vi er jo sikre på at egentlig alle voksne vil gjøre sånn, men at de fleste ikke tør, fordi de ikke vil føle seg "dumme". Vi føler oss stort sett lite dumme over å fascineres over naturen. Flaks!

Anders har overrasket meg flere ganger på turen: Først da vi var på vei nedover, og vi plutselig skulle gå til venstre da vi kom inn på flyet (Norwegian Dreamliner ♥), og det viste seg at han hadde oppgradert billettene våre til premium. Jeg er SÅ glad for at han ikke sa noe til meg på forhånd, for jeg ble så utrolig glad og overrasket når jeg først fikk vite det sånn i det vi satte oss ned i setene våre 😀 Så var det den siste kvelden vår i Bangkok, som vi ikke hadde ordnet med da vi dro nedover; vi visste bare at vi trengte hotell der fra søndag ti mandag. Jeg begynte å mase litt på Anders om dette, fordi jeg blir stresset av at ting ikke er planlagt litt i forveien, i alle fall, men han sa han ville ordne det. Og det gjorde han: Jeg visste ingenting før vi plutselig satt i en meget pen lobby, til hotellet Lebua, som ligger i State Tower - en av de høyeste bygningene i Bangkok, med en av de råeste skybarene og en 2 Michelin-stjerners restaurant på toppen. Det viste seg at vi hadde en suite i 54. etasje, OG at vi skulle spise 7 retter i nevnte restaurant. Det ble en helt magisk avslutning på bryllupsreisen, og det eneste "problemet" var at vi var så mette etter middagen at vi ikke hadde sjans til noe som helst i skybaren - som kanskje egentlig var like greit, siden et lite glass Champagne kostet ca 1000 kroner... Uansett, både hotellet og restaurantbesøket var 100% overraskelser for meg, og det var så gøy å avslutte en sånn helt daff ferie med å faktisk bruke litt tid på å pynte seg, og spise så fantastisk god mat! (Du lurer på om jeg har smakt snegle, ja? Ja, nå har jeg det - i to forskjellige varinater, faktisk 😀 ). Selv om vi ikke så så mye av Bangkok - i alle fall ikke fra gateplan - så ble det uten tvil minneverdig den ene kvelden vi hadde. Jeg ser allerede for meg at vi kommer til å mimre tilbake til  den kvelden i Bangkok, da vi satt i 65. etasje og spiste 7-retter, som egentlig ble 9- eller 10-retter, på den Michelinstjernerestauranten, med utsikt over hele Bangkok, og levende musikk ♥

Ellers så ELSKER jeg virkelig det thailandske kjøkken, så det har jo ikke akkurat vært negativt. Grønn curry er vel den retten jeg har spist aller flest ganger, og den skal jeg bli flinkere til å lage her hjemme også. Og thai-fiskekaker! 😀

 

Så, i dag er det 14. mars - 14.3, alstå; det vil si pi-dagen eller Einsteins bursdag (eller, også forsåvidt, "steak and blowjob day"). Anders og jeg feier med "to for en"-cocktails i poolbaren, og vandring i høyvannet i mørket for å spise middag. Nå har vi allurat kommet oss trygt hjem (vi ble ikke tatt av en bølge der vi vasset i ganske mye høyere vann enn vi kanskje hadde planer om - yeay!), og nå skal jeg rusle opp på taket vårt og sette meg i boblebadet sammen med Anders ♥ Men vi har altså ikke glemt hvilken dag det er i dag, og vi har feier med å snakke om pi - som kanskje er det viktigste 😉 Bildet over her ble tatt for noen timer siden, i poolabaren her - det er virkelig et helt fantastisk bryllupsereisested 😀 (Anders har ringen sin på sin høyre hånd, forresten, fordi den er for liten for venstre, og selv om han fikk den utvidet før vi dro på bryllupsreise, så var det ikke nok - så da vet alle som måtte lure på hvorfor de ser min ring, men ikke Anders sin, dét 😉 )