2

Er det så nøye, da? Om jentebabyen får en søt rosa body, og guttebabyen får en tøff blå sparkebukse? Cute princess versus adm. dir. - det er vel ikke så nøye?! Nei, den rosa bodyen eller den blå sparkebuksen er ikke nøye. Eller om den lille gutten har genser med adm. dir. på, mens på jenta står det princess. Det er ikke nøye om du ganger opp dette med 10, heller, men saken er jo at det er mye mer en 10 rosa bodyer og 10 blå sparkebukser.

Jeg vil snu det litt på hodet, og spørre: Hvorfor er det så viktig å markere for hele verden hvordan kjønnsorganet på babyen ser ut? Gi alle en mulighet til å la kjønn være det aller første man ser...? "Noen" av oss ønsker jo å bli sett først (og fremst) som den personen vi er, og ikke KVINNE eller MANN. Jeg er selvsagt kvinne, men det er et godt stykke ned på listen over det som definerer Sunniva Rose. Så hvorfor skal vi behandle barn på en måte vi absolutt ikke liker selv - når det ikke en gang er et snev av nødvendig?

Summen av alt betyr noe, for det er heller ikke bare 10 rosa bodyer eller 10 blå sparkebukser, men klærne markerer jo tydelig for hele verden hvilket kjønn det er på babyen i vognen, og gir dermed hele verden en mulighet til å feks tilpasse språket "riktig" til om det er en gutt eller en jente: Jenter er sååååå fiiiiine, og gutter er tøffe som ikke gråter. Og så lurer vi på hvorfor jenter senere i livet sliter med selvbildet, og at gutter ikke ber om hjelp når de sliter...

På sikt så ønsker jo de fleste av oss å oppnå mangfold - like muligheter for alle. Og mangfold er jo et ord som passer veldig fint i festtalene, men spiller det virkelig noen rolle? Vel, det er vanskelig å se hele bildet hvis alle rundt deg likner på deg selv - da er det vanskeligere å se hvor skoen trykker, og det er vanskeligere å huske at ikke alle er som deg og de du jobber sammen med:

For eksempel så er det aller meste av den teknologien vi har rundt oss utviklet av menn, og sånn historisk så er ikke det så rart. Men det kan være uheldig når man lager ny teknologi som skal være for alle, men er tilpasset mannen. Feks så oppdaget man raskt da airbagen kom på markedet (egentlig en helt fantastisk oppfinnelse, som skulle redde mange flere liv i bilkræsj), at den skadet eller drepte kvinner og barn. Hvorfor? Fordi den var testet på en mannlig kollisjonsdukke. Nei, kollisjonsdukker har selvsagt ikke kjønn, men den hadde høyde og vekt som en gjennomsnittlig mann. Mens kvinner er mindre og lettere enn menn, og barn er jo enda mindre igjen, og airbagen ble derfor farlig.

Jeg er overbevist om det dette aldri var noen intensjon, men det illustrerer jo ganske tydelig (og tragisk!) hva som kan skje når du glemmer at ikke alle er som deg selv og kollegaene dine.

Et annet eksempel er forskning innen medisin, der igjen det meste er utført av menn, på menn. Forskning på hjerteinfarkt, feks, der man lærer at symptomene på hjerteinfarkt er sånn og sånn og sånn. Så viser det seg at, nei, kvinner har gjerne helt andre symptomer enn menn, men allikevel, når halve befolkningen har andre symptomer enn menn så kalles det for "atypiske symptomer" - som jo også sier noe om at mannen fremdeles er normen 😉 Og jeg tror ikke dette er vond vilje, men at endring tar tid...

En annen ting som er greit å ha i bakhodet når det gjelder å dele befolkningen i 2: Hvis vi antar at intelligens og kreativitet er sånn nogenlunde jevnt fordelt mellom kjønnene, så er det jo dumt å være fornøyd med å rekruttere kun fra halvparten!

Tilbake til det med klær, som brukes for å markere kjønnet (og hvis du tenker at dette ikke er så veldig reelt; ta deg en tur inn på en mammagruppe for gravide og nyfødte, og sjekk hvor mange som "har det meste av utstyr fra forrige baby, men jeg trenger jenteklær denne gangen <3 <3 <3 "), så er det jo ikke bare fargen som skiller "gutteklærne" fra "jenteklærne". I tillegg til fargene, så er det også hvilken pynt og symboler som er på klærne, og for gutter handler det om kunnskap, mens for jenter så handler det om følelser. Og ganske raskt så blir jo dette "sannheter", og begge kjønn taper.

Men så er det en ting til jeg har tenkt på, og det er at guttene faktisk får trangere rammer fordi de er "normen": Feks så er det mye vanskeligere for en gutt å ta på seg paljetter og kjole enn det er for jenter å hente klær fra guttevadelingen, og det er jo trist at ikke gutter skal få kunne pynte seg med like stor letthet som jentene (hvis de vil 🙂 ). Jeg har også inntrykk av at det er vanskeligere for gutter å velge klassiske "jenteaktiviteter" enn motsatt. Og disse tingene sier jo også noe om synet vårt på hva som er fint og flott, og hva som ikke er så viktig - faktisk så bruker foreldre i snitt mindre penger på fritidsinteressene til døtrene sine enn sønnene sine.

Så menn er normen, mens kvinner alltid er den kvinnelige utgaven av mannen... kvinnelig - komiker, fysiker, musiker, politiker, journalist, forfatter, forsker, ...

ALLE TAPER!

Til slutt, når det gjelder klær, så er det noe der bare jentene taper: "Jenteklærne" er trangere og kortere enn "gutteklærne", helt fra spedbarnsalder. Dette er trist fordi det er en slags tidlig "seksualisering" av jenter, men kanskje enda værre - de ledige gutteklærne er bedre for å utfolde seg fysisk, og når vi vet at fysisk utvikling henger sammen med kognitiv utvikling, da er det plutselig ganske stygt.

Og det er jo ikke bare klær som "kjønnes", det skjer også med leker. På G-sport hadde (har?) de "jenteakebrett" og "gutteakebrett", "jenteski" og "gutteski" - nøyaktig samme produkt, men med design som forteller hvordan jenter og gutter er/skal være forskjellige. Resultatet av kjønning på klær og leker og alt annet er at vi som foreldre kjøper dobbelt så mye, fordi vi "må". Det er helt genialt for bedriftene, og vi som forbrukere lar oss lure. Kjipt for individet, kjipt for lommeboken, og kjipt for miljøet.

I tillegg til den kjønningen der samme produkt selges i to forskjellige design så brandes forskjellige leker mot forskjellige kjønn. Jeg ble ganske trist da jeg så eventyrbøker for gutter og eventyrbøker for jenter, med eventyr om feks sjørøvere i gutteboken, og (selvsagt 😛 ) prinsesser i jenteboken. De samme eventyrene som vi fikk lest for oss da vi var små, fra det som da bare het Eventyrboken (for barn). Trikset her, for å bevisstgjøre seg selv og andre er jo den klassiske "tissentesten": Skal du leke med den med tissen? Nei? Nei, da er det vel en leke for barn, da!? Og den funker som en humoristisk bevisstgjøring på barn også, i alle fall funket den på Alexandra, da hun nettopp var lei seg over at noen eventyr som hun syns var spennende var "for gutter" :/ Da jeg spurte henne om man leste boken med tissen måtte vi le begge to, og Alexandra sa selvsagt nei, og så var vi ferdige med den saken ❤️

Når man begynner å påpeke disse tingene så går mange i forsvarsmodus, gjerne med et Men min jente bare liker rosa. Jeg har ikke gjort noe for å påvirke...og dessuten har det alltid vært sånn (og du trenger ikke å demonstrere og overdrive sånn). Og jeg tviler ikke på at jenter "bare liker" rosa, og gutter "bare ikke liker rosa", for barn lærer jo sykt fort hva som er "riktig". Vi lar oss jo alle påvirke av reklame og normer. Og apropos normer så er jeg ikke helt enig i at det er en slags demonstrasjon å gå i mot normen(e). Det kan være greit å være klar over at det ikke er noe naturgitt hverken ved kjole eller fargen rosa for jenter... Hvis du ser på bilder av barn fra slutten av 1800-tallet så ser du at det var helt vanlig å kle gutter i kjole, og mange hadde langt hår. Kjole var faktisk vanlig helt opp til 11-års alder. Og når det gjelder rosa så ble dette skrevet i 1920 av en av de mer prominente klesbutikkene i New York:

The generally accepted rule is pink for the boys, and blue for the girls. The reason is that pink, being a more decided and stronger color, is more suitable for the boy, while blue, which is more delicate and dainty, is prettier for the girl.


Så, nei, det er mange ting som ikke "alltid har vært sånn", selv om det er lett å tro.

Ok, da, men har det virkelig noe å si, sånn senere i livet, eller er dette bare pirk og mas? Tja, det er vel ikke helt godt å si, men for å ta datamaskinen og programmering som eksempel, så kan det absolutt se ut som om at disse tingene kan ha noe å si: Grafen under viser andelen jenter som studerte medisin, jus, fysikk og programmering, fra midten av 60-tallet og frem til 2015. I starten av grafen, og frem til midten av 80-tallet er det ca samme andel jenter på de fire firskjellige studiene, og den andelen øker omtrent likt mye for hvert år. Men så skjer det noe dramatisk med programmeringsgrafen på midten av 80-tallet, den dropper plutselig ned, og forblir lav, nesten tilbake til sånn som det var på 70-tallet. De tre andre studieretningene har ikke en liknende utvikling - de fortsetter som før, med ganske lik oppførsel. Det som skjedde på midten av 80-tallet var at det ble mulig å ha hjemme-datamaskin. Da denne kom ble den brandet som en gutte/manne-gadget, og som den sauflokken forbrukere er, så ble den kjøpt til gutter - for vi vil jo gjøre det som er "riktig". Før dette så stilte jenter og gutter likt når de begynte å studere, men med hjemme-datamaskinen så hadde plutselig guttene et forsprang, og ganske raskt ble det forventet (litt ubevisst, kanskje?) at man hadde en del forkunnskaper - som kom ved å ha hatt denne "gutteleken". Plutselig ble det "umulig" for jenter å studere programmering.

Så blir det en ny "sannhet", da (som jeg hører rundt omkring mange steder), at jenter de bare liker ikke å programmere, og de er egentlig ikke sååå flinke til det heller...

Selvsagt er det forskjell på kjønn - jeg er ikke av den typen som mener at kjønn kun er en sosial konstruksjon, og at alle barn burde oppdras uten at noen vet hvilket kjønn de er. Greia er ikke at kjønn ikke eksisterer, for de som måtte falle for fristelsen til å tolke budskapet mitt sånn. Greia er hvis du lager en fin graf som viser variasjonen over feks intelligens hos kvinner og intelligens hos menn, så er det større forskjeller innad i gruppen menn og gruppen kvinner, enn det er i gjennomsnitt mellom de to gruppene (og det er større variasjon blant menn enn hos kvinner - hos menn finner du de aller aller smarteste, og de aller dummeste). Men ingen av oss er gjennomsnittsindivider, så det er dumt å behandle folk som gjennomsnittet av sin gruppe. Det beste må vel være å kunne gi barn, og alle, likest mulige muligheter. Jeg syns i alle fall ikke det burde være så veldig kontroversielt å mene. Allikevel så er det ofte veldig provoserende for folk å snakke om kjønn og kjønning på den måten jeg har gjort her... Jeg har aldri fått noen form for hets etter kronikker/radio/tv-opptredener om kjernekraft og stråling, men ved å snakke om de tingene jeg skriver om her så blir jeg idiotforklart... Ja, ja...

Kan vi ikke gi barn 100 muligheter, i stedet for 2? 😀 La oss ikke være late, og bare følge det markedskreftene vil ha oss til å gjøre - bli kjent med akkurat det ene individet! Hva liker denne jenta? Hvordan er akkurat denne gutten?

Men, nei, dét er ikke så nøye! Den ene tingen betyr ikke noe, men summen blir stor, og den kan bety noe. Når det er klær, leker, bøker, hvordan vi snakker forskjellig til guttebabyer og jentebabyer - forsiktig til jenter, men dette klarer du selvsagt til tøffe gutter. Når menn er hovedregelen, og kvinner er unntaket. Da kan det faktisk ha noe å si, og dét er ganske nøye!

1

På mandag var jeg en tur innom VG i Akersgata, og spilte inn en liten video, der jeg snakker om noen av de mest alvorlige feilene i serien Chernobyl - en slags "topp 6" 😉 Nå er videoen ute, og den kan du se HER. Videoen er selvsagt superkort, og jeg forklarer jo ingenting der - bare sier at sånn er det, liksom, men hvis du vil lese mer detaljer, så kan du jo sjekke ut de innleggene jeg allerede har skrevet om (den utrolig spennende og vellagete) HBO-serien:

Episode 1 HER, episode 2, del 1 HER, episode 2, del 2 HER, episode 3 HER, episode 4 HER. Episode 5 har jeg fremdeles ikke hatt tid til å se (kanskje i kveld?), men i videoen over kommenterer jeg en ting fra den siste episoden også - fordi jeg har lest om den (og VG-TV har dobbelstjekket at det stemmer at de påstår at alle fra "The Bridge of Death" er døde, i den siste episoden).

I tillegg har jeg skrevet to ekstra innlegg, som ikke er episode-recaps, men mer i dybden på enkelte ting: Om mutantbarn, eller, strengt tatt om de mutantbarna du ikke får HER, om selvlysende luft HER, og om radioaktivt cesium og strontium HER. Så hvis du syns denne dagen er litt kald og grå og trist, så har du i alle fall litt lesestoff 😛

6


Jeg har ikke glemt Chernobyl, sånn i tilfelle noen trodde det, men har rett og slett ikke hatt tid til å skrive om episode 4 før nå. Episode 5 har jeg faktisk ikke fått sett ennå, men når den er konsumert skal den selvsagt også recappes 😉 Så langt, med kun én usett episode igjen, så er jo konklusjonen at dette er en utrolig spennende, og godt laget serie, selv om det er enkelte ting som ikke er helt «der» (enkelte ting er helt off). Allikevel så vil jeg ikke konkludere før jeg har sett den aller siste episoden, fordi jeg gjetter på at den tar litt for seg ettervirkningene, og da hender det jo at man blir fristet til å bruke «the other Chernobyl report» (med to forfattere, mener jeg å huske) som kilde, istdetfor feks de enorme WHO-rapportene... Å gjøre det valget er omtrent det samme som å si at du ser bort i fra FNs klimapanel, og ser på «den andre klimarapporten» istedetfor – noe jeg antar at de fleste som leser denne bloggen ville synes var ganske hårreisende idiotisk å gjøre. 😉

Men, nok om den episoden jeg ikke har sett, og mine foreløpige fordommer, og over til den episoden jeg faktisk har sett, nemlig episode nummer 4 – The happiness of all mankind.

Soldatene som skyter dyr som er igjen, og som lager «egg basktes». I denne episoden handler det en del om de unge soldatene (og andre) som har i oppdrag å gå rundt innenfor unntakssonen (exclusion zone) og skyte hunder og andre dyr som ble igjen da innbyggerne i Pripyat ble evakuert. Aller først er jeg litt usikker på hvorfor dette måtte gjøres: Ja, hundene har fått i seg radioaktive stoffer fordi de har vært i det området der det har regnet ned radioaktivt støv, og spist mat de har funnet som også har fått dette radioaktive støvet på seg, men de er ikke sånn at de er en fare for andre. Så at de skjøt dem fordi de måtte fordi de var radioaktive er ikke riktig, men det var kanskje den enkleste måten å håndtere disse dyrene på? De hadde vel ikke lyst til at det skulle bli en gjeng med villhunder i området der...?

Så til beskyttelsen som vi ser at soldatene tar på seg – en slags skinne laget av bly, som de binder på seg som en "bleie", for å beskytte testiklene mot stråling. De kaller altså disse for «egg baskets» 🙂 Det første jeg tenkte da jeg så dette i serien var at disse så veldig lette ut til å liksom skulle være laget av bly... Bly er ekstremt tungt, det har jeg ganske mye erfaring med, etter å ha bygget forskjellig beskyttelse av blyklosser i de årene jeg har jobbet på kjernefysikklabben (syklotronlabben) på Blindern. En liten kloss veier så utrolig mye mer enn det du tenker at den skal gjøre 😛 Men det som er mer interessant er om dette har noe for seg, og svaret på det tror jeg må bli nei (muligens et njæææ). Det å være i det evakuerte området er ikke spesielt farlig, så lenge de får mat og vann som ikke er forurenset med radioaktive stoffer. Men det er ikke sånn at disse mennene fikk noen særlig ekstra stråledose ved å gå rundt i dette området, fordi de stoffene som hadde spredt seg fra reaktoren, og havnet på bakken der, hovedsakelig sender ut betastråling, og den strålingen sprer seg ikke så langt at den får gjort noe særlig med mennene – hverken testiklene eller ellers (ja, noen av stoffene sender ut gammastråling, som kan skade uten at du får dem i deg, men jeg er veldig usikker på om det var høy nok konsentrasjon av disse stoffene til at det kan ha vært skadelig for dem). Noe helt annet vil være hvis de kun spiser mat som er dyrket i dette forurensede området, som da vil inneholde cesium og strontium – dét kan være skadelig for dem. Det ville dog ikke vært skadelig for testiklene deres, og det vil heller ikke hjelpe å beskytte seg utenpå kroppen med bly, siden strålingen da kommer innenfra (fordi man har spist radioaktive stoffer, som stråler fra innsiden av kroppen). Jeg har skrevet mer om dette med cesium og strontium HER.

Fosteret absorberte all strålingen; nei, og bare nei! Kommentaren om at babyen til kona til brannmannen som døde hadde absorbert all strålingen som moren ble utsatt for - hun ble liksom utsatt for en dødelig dose - og dermed døde noen timer etter fødsel er bare feil. 100%. Det gir ikke mening å si at fosteret absorberte all strålingen – dette er rett og slett feil, og det er en skremmende feil fordi dette er typisk noe mange frykter. Men stråling fungerer ikke på den måten. Ja, stråling absorberes forskjellig av forskjellige materialer (det er feks stor forskjell på hvordan bly absorberer stråling, og hvordan karbon absorberer stråling), men et foster er samme typen biologisk materiale som moren, så fosteret er ikke laget av stoffer som plutselig kan absorbere alt det som moren blir utsatt for (hvis hun har blitt utsatt for en stor stråledose).

Det som kan skje, er at moren får i seg et radioaktivt stoff, og siden fosteret er mer utsatt for alle mulige skader enn det moren er, så kan ting som er mer eller mindre ufarlig for mor, være veldig alvolrig for fosteret i magen. Sånn som det ALLTID er når man er gravid. Feks er det stort fokus på at gravide skal spise mat så de unngår listeria, fordi listeria for en voksen mor er ufarlig, mens det kan være dødelig for fosteret. En stråledose som ikke er spesielt skadelig for moren, kan potensielt være mye verre for fosteret. Et annet eksempel som jeg liker å bruke er dette med alkohol; det går helt fint for en voksen person å drikke vin jevnlig, men den samme mengden som til vanlig er uprobelmatisk, kan være farlig for fosteret hvos man er gravid.

Ut i fra det vi har sett i serien er det forresten heller ingenting som tilsier at hun har fått en stor, og potensielt dødelig dose. Her bygger serien voldsomt oppunder myten om at brannmennene, som har fått sine store doser, er blitt så radioaktive selv at de er farlige for andre. Det skrev jeg om i DENNE recapen, og det er fremdeles feil.

Det som gikk galt; test, ustabil på helt lav effekt, grafitt på tuppen av kontrollstavene... Det jeg har sett så langt (jeg har som sagt ikke sett den siste episoden ennå!), om hvorfor reaktoren eksolderte, stemmer. Det skulle gjøres en test, og reaktoren ble kjørt på en veldig uforsvarlig måte. Arbeiderne på kraftverket visste antageligvis ikke at dette var uforvsarlig. RBMK-reaktoren var nemlig laget sånn at den ble ekstremt ustabil når man skrudde den nesten av (når den gikk på helt lav effekt), i tillegg hadde kontrollstavene et materiale (grafitt) på tuppen, som faktisk økte effekten når de gikk inn i reaktoren, før det materiale som faktisk skal senke effekten får lov til å virke. Kontrollstavene brukte også veldig langt tid på å bli satt inn i reaktoren, som var med på å gjøre at man ikke egentlig hadde noe særlig «nødavstengningssytem». AZ-5-knappen har jo vært et tema i flere episoder, og nå har jeg lest og funnet ut at, ja, denne knappen var den man kunne trykke på for å skru av hele reaktoren (såkalt SCRAM, for de som kjenner til det begrepet 😉 ) – sånn hvis noe oppførte seg på en gal måte. Så det flere har fortalt i flere episoder er at reaktoren eksploderte etter at denne knappen ble trykket, og det har vært noe som har blitt sett på som veldig forvirrende. Sånn som jeg kan forstå det så må det være nettopp det at tuppen på kontrollstavene faktisk gjorde at reaktoren ble skrudd mere på enn av, som har ført til denne forvirringen – altså, hvordan kan reaktoren eksplodere i det øyeblikket man trykker på av-knappen? Det virker jo ulogisk, frem til du får vite at 1) reaktoren var så ekstremt ustabil når den ble skrudd ned på helt lav effekt, og 2) at kontrollstavene hadde blitt trukket helt ut av reaktoren, og at de hadde dette materialet ytterst på tuppen – som da selvsagt ble det aller første som gikk inn i reaktoren. Denne tuppen av kontrollstavene var antageligvis den bittelille dråpen som fikk alt til å vippe helt over :/

Biorobot/liqudator og strålenivået på taket. Det stemmer at de brukte mennesker som «roboter» til å hive ned alt det radioaktive innholdet som kom fra reaktoren – strålenivå på taket, fordi det var så mye stråling der at det var vanskelig å få fjernstyrte roboter til å virke. Dette med det faktiske strålenivået, og hva slags stråledoser disse mennene ble utsatt for får blir enda et tema for egen blogpost, både fordi jeg vil lese litt mer før jeg skriver om det, og fordi det er vanskelig å si noe helt kort. Eller, det jeg kan si kort nå er at helsen til mange av disse ikke har vær god i ettertid, men det har hovedsakelig vært knyttet til helt andre ting enn strålingen direkte. Alkoholisme og selvmord har feks vært mye mer utbrdt hos denne gruppen mennesker enn det som er vanlig hos resten av befolkningen. Dette har antageligvis å gjøre med redsel for hva de har blitt utsatt for (å leve i frykt for at helsen din er ødelagt er ikke akkurat helsebringende), pluss en stigmatisering fra mennesker rundt, som tror på nettopp den myten om ay mennesker som har vært utsatt for stråling er farlig for mennesker rundt - "smittsomme"...

Da er jeg endelig klar for å se episode nummer 5 (ja, jeg har utsatt den siden jeg ikke hadde fått skrevet dette innlegget 😛 ), og jeg er klar for å lage VG-TV om nettopp Chernobyl i morgen. Vi snakkes snart igjen ❤️

2

I slutten av februar 2018 var jeg sykemeldt, langt nede, og leverte oppsigelsen min til UiO, og ga beskjed til min sjef om at jeg sa opp jobben min. 31. mai samme år hadde jeg den siste dagen min på UiO, og det var både trist og rart og spennende å gå hjem fra Universitetet den dagen. Jeg var trist fordi jeg har hatt så mange fine opplevelser og stunder på Blindern, og så ble ting til slutt så dumt at jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å slutte, og bli 100% frilans. Saken er at det er mange som har sett på meg nesten med beundring i blikket over at jeg sa opp uten å ha en annen fast jobb å gå til, og sagt at jeg er tøff, men jeg gjorde det ikke fordi jeg var tøff, jeg gjorde det fordi jeg «måtte». Det jeg sa til meg selv for ett år siden var at nå skal jeg holde på for meg selv i MINST ett år før jeg eventuelt går videre inn i noe annet – fordi jeg må kjenne at jeg står på egne bein, og finne ut av hva jeg egentlig vil videre i (arbeids)livet. Ikke forhaste meg inn i noe annet, som også blir helt feil (det tror jeg nesten ikke jeg hadde taklet – når jeg en gang takker ja til en ny jobb nå så kommer jeg til å være SVÆRT sikker på at dette er riktig), og av nysgjerrighet for å se om jeg kan klare det.

Så jeg skulle altså holde på i minst ett år, og siden det var 1. juni nå på lørdagen som var så er det på tide med en liten «oppsummering» - hvordan har det egentlig gått, dette året on my own? Det er vel to spørsmål jeg liksom skal vite svaret på nå – i alle fall vite mer om enn for ett år side: Kan jeg klare det, og hvordan liker jeg det, egentlig/hva vil jeg gjøre med livet?

  1. Kan jeg klare det?

Selv om jeg ikke vet hva fremtiden bringer, så føler jeg det nå er trygt å konkludere med at ja, jeg kan veldig fint holde på for meg selv, og være min egen arbeidsgiver. Rent økonomisk så er dette det beste året jeg har hatt noensinne. Jeg tjener penger på å stå på scenen (som jo er ganske kult, med tanke på at jeg dømte om nettopp å stå på scenen da jeg var liten – riktignok som danser, men jeg føler på mange måter at dette var en slags drøm), og det virker som om det er et stort nok kundegrunnlag der ute til at dette kan fortsette 😀 Så, ja, jeg klarer det!

Jeg har blitt MVA-registrert i løpet av dette året, gradvis lært meg mer om lover og regler som man slipper å i det hele tatt vite at eksisterer når man er i den behagelige situasjonen å være ansatt 😉 Jeg har også klart å overse at MVA-rapporten (den siste nå) skulle leveres, og fikk kjenne på hva slags morsomme satser Staten har lov til å ha på dagbøtene sine – 575 kroner per dag er det, og det tok 8 dager før jeg fikk dette med meg. Det ble dermed en «morsom» regning her, da MVA (det meste av det jeg gjør er ikke MVA-pliktig) var på ca 7000,- og boten fordi jeg ikke hadde meldt inn dette og betalt var på 4600,- Yeay! (Jeg føler meg ganske sikker på at jeg ikke kommer til å gjøre akkurat dét igjen.)

Enn så lenge har jeg forresten ikke tegnet spesielle forsikringer, som man strengt tatt burde ha – sykeforsikring, pensjonssparing osv, fordi dette selvstendig-prosjektet mitt liksom bare skulle være i ett år i utgangspunktet. Men nå som jeg går inn i år nummer 2 skal jeg nok se litt nærmere på hvordan jeg skal passe bedre på meg selv fremover, for de uværsdagene som dessverre kan komme.

Oppdragene (foredrag) jeg får går i stor grad på word of mouth, og det er jo faktisk ganske kult. I tillegg kommer det en god del gjennom Athenas (de har jeg jobbet med i mange år allerede, men nå er det mye mer enn tidligere), og forhåpentligvis vil det komme noe gjennom Talerlisten fremover. Siden i fjor sommer har jeg hatt et samarbeid med Egmont People, og jeg har derfor også fått prøve meg litt med betalte innlegg, både på blogg, Instagram, og Facebook. Dette har vært uvant, men jeg har i alle fall ingen problemer med å stå inne for å anbefale feks Fabel lydbokapp, eller Forskerfabrikkens sommerskole. Men jeg tror nok ikke jeg er så fryktelig attraktiv som reklamekanal, for jeg har jo ikke det antallet lesere som de bloggerne som faktisk lever av kun blogg. (Kjerne)fysikk og forskning er visst ikke like populært som plastiske operasjoner (ja, nå setter jeg det veldig på spissen 😉 ), eventuelt så er jeg ikke så flink til å skape engasjement. Men dette er ingen krise, og uansett så er det veldig greit å teste ut denne typen oppdrag også 😀

2. Hvordan liker jeg det, egentlig, og hvor går veien videre?

Jeg har mange dager der jeg liker jobbsituasjonen min veldig godt, og så har jeg en del dager der jeg ikke er så fornøyd. Én viktig erfaring jeg tar med meg videre (som er kjempeklisjé, men ofte må man kanskje oppleve ting selv, før man skjønner at det faktisk er sant) er at penger er ikke alt. Det er vel hovedsakelig to ting jeg syns er vanskelig, det første er at jeg syns det er vanskelig å definere hva jeg er/gjør, og det andre er at det kan bli litt ensomt (jeg skriver litt om det HER). Begge disse tingene jobber jeg med, og det går rette veien:

Det med hva jeg er har jeg begynt å finne et svar på – jeg er forsknings/kunnskaps/teknologi-tolk (jeg velger meg ett av de tre ordene når jeg snakker med folk, poenget er at jeg er en slags tolk). Jeg tror det er det som best oppsummerer de tingene jeg holder på med, enten det er å holde foredrag, skrive blogg, være på radio, eller skrive bok 😀

Når det gjelder ensomhet så har det å få kontorplass på UMA workspace mer eller mindre forandret livet mitt. Her møter jeg masse superhyggelige folk hver eneste dag, og jeg får den følelsen av at man «må jo ordne seg og komme seg av gårde for å dra på jobben», som visstnok viste seg å være viktig for meg 😉 Det vanskeligste er nok allikevel det å kjenne på at jeg savner å være del av «noe større», at jeg liker å ha kollegaer å jobbe sammen mot et felles mål med. Så jeg trooor ikke jeg kommer til å jobbe alene som frilans alltid. Når det er sagt så er jeg ekstremt langt unna å være desperat, fordi jeg som sagt klarer meg veldig bra, og jeg får masse spennende oppdrag. Når jeg  skriver dette innlegget, for eksempel, så kjenner jeg meg nesten litt rusa på lykke (fremdeles) etter å ha snakket under åpningen av Digitaliseringskonferansen for forskning og høyere utdanning i går. Jeg var veldig spent, og litt nervøs (nei, jeg var faktisk veldig nervøs – på mandag ettermiddag så tenkte underbevissteheten min tanken «hva om jeg bare er syk i morgen, og ikke kan dra», fordi jeg følte at dette blir ikke bra... så må jeg bare understreke at jeg selvsagt ALDRI ville ha gjort det, og for at jeg skal avlyse noe pga sykdom så skal jeg virkelig være ALVORLIG syk – glassbit i foten, migrene, feber, eller smerter i kroppen er ikke akkurat en grunn for å avlyse for meg, i alle fall), men på vei oppover i går (tiiidlig) fikk jeg en bedre og bedre følelse. Da jeg skulle på scenen var jeg klar, og det føltes så deilig å få lov til å stå der og snakke for 400 mennesker som jobber høyt oppi alt som har med norsk forskning og utdanning å gjøre, og stille de litt kritiske og utfordrende spørsmålene; ja, dere sier at vi skal bli best på digitalisering, men hva betyr egentlig det? (foredraget hadde tittelen "Digital eller digitull?" 😛 ) Når noen tenker papirløst kontor, andre tenker hjelp, hjelp robotene kommer og tar jobben min, og enda andre igjen tenker nå skal vi samle store mengder data og analysere dem og bruke dem til å ta bedre beslutninger... Og, ja, det føles faktisk veldig godt å ha fått akkurat det oppdraget jeg hadde i går, fordi jeg nå er en «outsider», som det tydeligvis allikevel (heldigvis) er interessant å høre på for akademia 😀 Og jeg fikk utrolig mange gode tilbakemeldinger etter at jeg var ferdig, så ja, det har vært en skikkelig bra dag, og akkurat nå tenker jeg jeg skal selvsagt aldri slutte med dette jeg er jo verdensmester 😛 Men det er nettopp denne typen litt mer krevende oppdrag jeg trenger for å kjenne at jeg utvikler meg, og at jeg har noe å komme med. Akkurat nå (ikke i skrivende stund, men nå om dagen) sitter jeg og forbereder konferansen til Klima- og miljødepertementet, som jeg skal lede i slutten av juni. Der skal jeg være konfransier, men jeg skal også lede to panelsamtaler/debatter, der ganske mange, flinke folk skal komme til orde (og få noe litt utfordrende spørsmål?) på kort tid - det blir absolutt en sånn god utfordring, der jeg forhåpentligvis kan klappe meg selv på skulderen når jeg er ferdig...

Så, ja, på mange måter går det veldig bra, og kanskje egentlig over alt det man kan forvente når man har holdt på i ett år sånn alene (?). Jeg får gjøre masse spennende ting, og jeg har absolutt utviklet meg masse på dette siste året - også faglig, og det er viktig for meg. Samtidig, den dagen det rette jobbtilbudet dukker opp, da er jeg superklar - og jeg legger stor vekt på "det rette" i denne setningen. Inntil det skjer, så ruller SunnivaRose videre, med kjernefysikk, teknologi, livet, digitalisering (altså, det ordet - det irriterer meg nesten like mye som ordet naturlig), og faktaelsk.

UMA-selfie, med to detaljer jeg liker i bakgrunnen; kul mursteinsvegg, og pult med 3D-mølle

7

Jeg har tidligere skrevet ganske mye om jod, og da spesielt radioaktivt jod. (Radioaktivt) jod lages når brenselet (uran-235) i et kjernekraftverk spaltes, og er dermed et såkalt fisjonsprodukt. De aller fleste fisjonsproduktene er så kortlivete at de faktisk er borte i løpet av sekunder, minutter, eller dager, men det er selvsagt noen unntak. (Jod er forsåvidt også borte i løpet av dager, men blir så lett tatt opp i kroppen at den er et problem akkurat i det det har skjedd en ulykke, hvis man er i nærheten, slik at man får denne i seg). I dag vil jeg snakke litt om to andre radioaktive stoffer som man også får ut av en reaktor; radioaktivt cesium, og radioaktivt strontium. Begge disse er kinkige fordi de har en halveringstid som er på noen titalls år, og fordi de går inn i næringskjeden, og blir tatt opp i kroppen, hvis man spiser dem.

Cesium. Det blir laget forskjellige cesium-isotoper (forskjellige utgaver av cesium) i et kjernekraftverk, men på lang sikt så er det cesium-137 som er dum. Denne har en halveringstid på ca 30 år, som betyr at det fremdeles er halvparten igjen av den opprinnelige mengden etter 30 år – det tar altså ganske lang tide før denne forsvinner. Cesium, enten det er nummer 137 eller andre utgaver, oppfører seg veldig likt som kalium i kroppen, og det fordeler seg rundt i hele kroppen, men blir spesielt tatt opp og konsentrert i musklene. Derfor kan man også få i seg cesium ved å spise dyr - feks sau eller reinsdyr. Det blir ikke værende i kroppen for alltid, da, men har en biologisk halveringstid på 70 dager – som betyr at det tar ca 2 måneder før halvparten av det du har fått i deg er ute igjen (etter to måneder til er halvparten av det igjen ute, osv). Men dette betyr igjen at hvis det har falt ned mye cesium et sted der det vokser mye sopp og bær, feks, og du spiser av disse hver dag (eller du spiser sau som har spist sopp med cesium), så får du en «opphopning» av cesium i kroppen (spesielt muskler). Siden den fysiske halveringstiden (den tiden det tar før halvparten har sendt ut stråling og blitt til et annet stoff) er 30 år, så vil soppen og bærene fra denne plassen være radioaktive hvert eneste år. Cesiumet er lite farlig når det bare «ligger der», men problemet er altså at det blir tatt opp i mat, og vi kan derfor få det i oss på den måten, og så blir det også tatt opp i oss. Hadde det bare gått rett gjennom kroppen, feks, så er det lite det kunne ha gjort med kroppen...

Strontium. Strontium er et annet fisjonsprodukt som det blir laget ganske mye av, og som har en relativt lang halveringstid. Det er spesielt strontium-90 som er problematisk på lang sikt, fordi den har en halveringstid på ca 30 år (det lages like mye strontium-89, men denne har en halveringstid på bare 50 dager, og er derfor ganske raskt borte). Strontium er veldig kjedelig å få i kroppen, for denne oppfører seg som kalsium, og er en «beinsøker». Strontium konsentreres derfor i bein. I tillegg har strontium-90 lang biologisk halveringstid, så den får være lenge i bena, og bestråle disse. Man er ikke helt sikker på den biologiske halveringstiden til strontium-90, men den er antageligvis mer enn 10 år, kanskje så mye som 18... Strontium-90 kan gi beinkreft og leukemi, og er åpenbart ikke noe du har lyst til å få kroppen.

Kort sagt så har både cesium-137 og strontium-90 en halveringstid som gjør at veldig mye av det som slapp ut etter Tsjernobyl fremdeles fins i naturen, så oppfører de seg (bio)kjemisk på en sånn måte at de blir værende forholdsvis lenge i kroppen, i tillegg sender de ut betastråling som gjør at all den energien som kommer med strålingen de sender ut ender opp i kroppen/der disse stoffene er, og kan derfor gjøre skade i kroppen. Begge disse stoffene er ufarlige så lenge du ikke får dem inn i kroppen – igjen fordi de sender ut betastråling, som ikke når spesielt langt, så det er sånn at det er farlig å gå rundt der det er «hot spots» av cesium og strontium, som det er i den «forbudte sonen» rundt Tsjernobyl.

Håper dette kanskje gjorde deg litt klokere, på hva som egentlig er greia med radioaktive stoffer, og hva som gjør noe farlig eller ikke. God helg ❤️

1

I dag har jeg hørt på favoritt-podcasten min, Tusvik og Tønne, og der snakket de om Chernobyl 😀 Sigrid har sett den, og Lisa skal se den nå snart. De snakker spesielt om de stakkarne som dør, men så kommer de inn på den myten som lever i beste velgående hos veldig mange: Nemlig at det fødes barn med skader i dag...

Som jeg skrev om episode 3 av Chernobyl; det er helt jævlig å se på at de med akutt strålingssyndrom - de som har fått så store stråledoser at de ikke har en sjans til å overleve - dø. Det er en grusom måte å dø på, og, ja, det er bare trist på alle mulige måter. Det var altså et sted mellom 56 og 59 stykker som døde sånn direkte av å ha fått store stråledose - altså mye færre enn jeg tror de fleste tror (?). Så er det dette med kreft; flere kreftdødsfall på grunn av stråling. Disse er vanskeligere å telle, fordi det er aldri bare én ting som fører til kreft, og det er veldig mange ting vi mennesker gjør som øker sannsynligheten vår for å få kreft. Røyker du, feks, så er det bare meningsløst å skulle bekymre seg for en ekstra stråledose - hvis du faktisk er bekymret for kreft så kutter du røyk, rødt kjøtt, og begynner å trene hver dag. Allikevel, stråling er en ekstra faktor oppi dette her, og man kan regne ut at man totalt kommer til å få 4000-6000 ekstra kreftdødsfall på grunn av Tsjernobyl. Dette er fordelt over mange år, og det er "ingenting" sammenliknet med de som dør hvert år pga kullindustrien, av røyk (kreft og andre sykdommer), dårlig kosthold/for mye kjøtt...

Ok, nå til overskriften, som egentlig sier seg selv: Nei, du får ikke mutantbarn av stråling. Det vil si at vi har aldri sett at mennesker har fått genetiske mutasjoner på grunn av stråling. Med det mener jeg at vi har aldri sett at noen som har fått en eller annen stråledose, og så blitt gravid feks ett år etterpå, får barn som har mutert og blitt skadet på et eller annet vis. Et eksempel på dette kunne jo ha vært at noen av de som sto og så på det brennende Tsjernobyl i episode 1, og helt klart fikk radioaktiv aske regnende ned over seg, skulle fått barn som var skadet flere år senere. Men, altså, dette er noe forskere har lett etter, men ikke funnet.

Ja men, ja men, ja men - hva med skadete barn, det er jo født barn med skader...?!?

Ja, (nok) stråling kan skade et foster, hvis moren blir utsatt for stråledosen mens hun er gravid. Dette kalles fosterskader, og fungerer på akkurat samme måte som om at du kan skade fosteret ditt hvis du drikker mye alkohol når du er gravid, eller hvis du har et skikkelig dårlig kosthold. Hvis du feks spiser mye mat som er tilsølt med, eller har tatt opp i seg radioaktive stoffer (kontaminert) mens du er gravid, så kan dette skade fosteret. Denne maten kan typisk være sopp som har tatt opp mye radioaktivt cesium (hvis du er uheldig og plukker sopp akkurat der det har landet mye av dette) - får du i deg masse av dette så kan det skade fosteret akkurat som hvis får i deg masse alkohol.

For å trekke sammenlikningen med alkohol tilbake til det med mutasjoner: Alle vet at alkohol når du er gravid kan være skadelig, men vi vet også at det ikke skader et foster i fremtiden, om du drikker nå. Det er akkurat sånn det er med strålingen også. Fordelen med dette er at det er enkelt å beskytte seg mot: På samme måte som gravide ikke drikker, spiser folat, passer på å få i seg nok jod, ikke spiser enkelte oster, ikke spiser spekeskinke, osv osv osv, så spiser man heller ikke radioaktiv mat. Det er ikke mer mystisk enn dét. Rundt Tsjernobyl, der det fremdeles egentlig ikke er lov til å bo, så fins det områder der du vil finne bær og sopp som er ganske radioaktive - antageligvis nok radioaktive til at hvis du spiser en god del av det så kan det være skadelig hvis du er gravid. Det tror jeg virkelig ingen gravide gjør - det er i alle fall strengt forbudt...

Ja, da, det var flere som fikk anbefalt å ikke få barn en god stund etter å ha vært på Tsjernobyl og jobbet, og med tanke på hva man visste på midten av 80-tallet var nok det et helt fint føre var-prinsipp. Som med de fleste ting så har vi faktisk lært en god del mer siden midten av 80-tallet; stråling kan potensielt gi genetiske mutasjoner (vi har sett det i eksperimenter med banafluer), men vi har aldri sett at det har skjedd med mennesker.

Jeg har sett episode 4 av Chernobyl nå, og jeg kommer til å kommentere den stakkars enken, som føder et barn som dør etter 4 timer, i ukens recap-innlegg (dette innlegget er altså en slags bonus 😀 ). Men jeg kan vel allerede nå helt kort si at det gir ikke mening å si at "fosteret absorberte strålingen".

Alle mine recaps, fra epsiode 1 til 3 finner du her: Epsiode 1 HER, Episode 2 del 1 HER, Episode 2 del 2 HER, og Episode 3 HER.

2

Nå er mai snart over, og det betyr at jeg veldig snart har vært all by my self - aka frilans som fulltidsjobb - i ett år 😀 Jeg tenker at jeg må gjøre opp litt status på den store dagen (1. juni, altså), men i dag tenker jeg på 3 ting jeg gleder meg til å gjøre nå i juni, når jeg faktisk så smått starter på mitt andre år by my self:

Det første jeg gleder meg til skjer allerede neste uke. Da skal jeg holde foredrag under åpningen av Digitaliseringskonferansen for høyere utdanning og forskning. Jeg var jo litt redd for at jeg skulle bli uinteressant og utdatert når jeg ikke lenger var knyttet til UiO, men jeg tror jeg så smått kan begynne å konkludere med at dette ikke har skjedd. Da jeg fikk forespørselen om å snakke på denne konferansen trodde jeg faktisk først at det var en feil, så jeg svarte ærlig at jeg trodde de ville ha noen som jobbet på universitetet, og da var jo ikke jeg rette personen. Men det var jeg som tok feil - de ville ha meg 😀 De likte også mitt forslag til tema for foredraget - nemlig "Digital eller digitull?", enda bedre enn det de opprinnelig foreslo. Det betyr at jeg får lov til å stå i 20 minutter å rante over både de som latterliggjør alt som har med digitalisering å gjøre, og de som er i andre enden av skalaen og glorifiserer absolutt alt og putter "kunstig intelligens" i i annenhver setning 😛 Pluss at jeg skal kjefte litt over at man bruker et begrep som man ikke egentlig er enig om hva betyr - digitalisering (og digitale ferdigheter), altså - og at det åpenbart fører til diskusjoner som er en del mindre fruktbare enn de kunne ha vært... Det høres jo egentlig ganske selvsagt ut at man må være enig i hva en ting er før man kan diskutere det, men når det kommer til begrepet digitalisering så putter noen alt og andre ingenting inn i det, og så blir det gjerne litt dumt, da 😉

Uken etterpå så er det lanseringsfest for det nye magasinet Altså! Jeg er veldig stolt over å ha skrevet en tekst i den aller første utgaven, og på lanseringsfesten (på Rockefeller!) skal jeg snakke. Jeg gleder meg til å holde det rykende ferske magasinet i hånden, til å snakke på lanseringsfesten, og til å se tilbakemeldingene på magasinet (og min egne, lille tekst) ❤️

Så, i siste uken av juni skal jeg lede Klima- og miljødepartementet sin Næringslivets klimakonferanse - veien til 1,5 grader, og det er kjempespennende! For å forberede meg, og gjøre en skikkelig jobb her, så er det masse å sette meg inn i, og jeg elsker det! En annen ting jeg har kjent på er nemlig frykten for at jeg skal stagnere, og ikke lære nye ting, nå som jeg jobber så mye for meg selv... Nettopp derfor er et sånt oppdrag som denne konferansen perfekt, for her kreves det at jeg faktisk lærer meg ganske masse (ja, da, selvsagt kan man lære nye ting uansett, men det er jo ikke sånn man fungerer - det er grenser for hvor mye man bare setter seg ned og lærer seg sånn helt av seg selv 😛 ). Så i dag har jeg jobbet med sirkulær økonomi, næringslivets 15 veikart for grønn konkurransekraft, og rapporten Grønn konkurransekraft. Jeg er på ingen måte i mål, og gleder meg til å møte de flinke folka i departementet i morgen, for å jobbe med konferansen 🙂 Og, ja, det kan hende det kommer inn et lite stikk til de som føler de redder verden ved å si nei takk til sugerør (i Norge), under konferansen - hvis det passer seg sånn...;)

Og så gleder jeg meg selvsagt til at det skal bli sommer, og at sommervarmen forhåpentligvis skal komme for fullt. Gleder meg til vi skal på hytta, at vi skal på telttur (vi fikk et veldig fint telt til bryllupet ❤️), spise masse is, og alt den vanlige sommergledingen, selvsagt 🙂

Hva gleder du deg til i juni?

16

Episode 3 er ikke hyggelig, det tror jeg alle som har sett den er enige i. Og det er vel heller ingen som prøver å så tvil rundt at det er svært lite hyggelig å dø som følge av akutt strålingssyndrom (dø av stråling, rett og slett). Helt kort om denne episoden så syns jeg den var veldig god, og det var mye mindre tøys i denne enn i nummer 2 - i alle fall fra et kjernefysisk perspektiv. Men jeg har selvsagt skrevet noen punkter denne gangen også 😀

God og enkel (ja, forenklet, men dog) oppsummering av professoren om akutt strålingssyndrom. Akutt strålingssyndrom er det du får når du har fått enormt store stråledoser til hele kroppen – av den typen du kun får hvis du ved et uhell går inn i et bestrålingsanlegg (skjedde på 80-tallet med en arbeider på Institutt for energiteknikk på Kjeller utenfor Oslo), er brannmann og ikke aner at brannen du slukker er det høyradioaktive innholdet i en kjernereaktor (Tsjernobyl der, ja), eller du blir lurt til å spise eller drikke noe veldig radioaktivt som dermed bestråler hele kroppen din fra innsiden (den russiske KGB-avhopperen Alexander Litvinenko ble drept på denne måten av, antageligvis, Putin i 2006).

Gruvearbeiderne kan ikke bruke vifter. Dette syns jeg var rart. Greia er tydeligvis at de ikke ønsker at gruvearbeiderne skal puste inn mer radioaktivt støv enn nødvendig, men så lenge de er der nede under jorden skjønner jeg ikke at det skal være noen særlige mengder med radioaktivt støv å snakke om. Det støvet som har havnet på bakken, som kom fra reaktoren, havner ikke plutselig flere meter nede i jorden. Det er nettopp dét som er grunnen til at det faktisk har noe for seg å grave opp det øverste jordlaget, og snu det, som de snakker om som noe de muligens kommer til å måtte gjøre. Kanskje de ikke fikk bruke vifter, og kanskje er det fornuftig – men jeg får altså ikke dette helt til å stemme... Hvis noen fine lesere vet noe mer om dette blir jeg kjempeglad for å høre mer! Forøvrig digger jeg gruvearbeider-karakteren – han er jo bare helt rå 😀

De lurer veldig på hvordan reaktoren kunne eksplodere - dette overrasker meg litt. Altså, ikke at de på kraftverket lurte - de var ikke faglige kompetente til å ha kontroll på denne reaktoren, men jeg ville tror at professorene kunne mer om denne. Det ble nemlig ikke oppdaget "ny fysikk" da ulykken skjedde; RBMK-reaktoren (den typen reaktor som var på Tsjernobyl, som kun har blitt bygget i gamle Sovjet – aldri i noe land utenfor) oppførte seg nøyaktig etter fysikkens lover da den gjorde det den gjorde. Saken er nemlig den at senest i mars 1986 (kun én måned i forveien, altså) ble det skrevet en britisk rapport om nettopp denne reaktortypen, fordi det var masse spennende med den – feks at den var veldig økonomisk på brenselet – og spørsmålet var jo om den skulle bygges i feks Storbritannia. Konklusjonen var helt tydelig: Ja, den har flere interessante sider ved seg, men den har noen store sikkerhetsmessige problemer, og kommer ALDRI til å bli bygget i vesten. Dette var (hovedsakelig) at reaktoren ble ekstremt ustabil hvis den gikk på helt lav effekt – som var det den gjorde den forferdelige aprilnatten – og konklusjonen i den britiske rapporten ble understreket til tusen. Men altså, fra fysikkens side så er det ikke veldig vanskelig å skjønne hvordan denne reaktoren fungerer (for de som er ekstra interessert så hadde RBMK-reaktoren en såkalt positiv void-koeffisient, men aller verst så hadde den positiv reaktivitetskoeffisient). Jeg har også snakket med folk her i Norge, som jobbet på reaktorene på IFE på 80-tallet, som selv sier de på sett og vis gikk og ventet på at det skulle gå til helvete med en av de sovjetiske reaktorene.  Så, som sagt, derfor stusser jeg over at de som blir fremstilt som eksperter i serien ikke skjønner noen ting av eksplosjonen. Men det kan jo stemme allikevel, da, at det til å begynne med var et så stort mysterium. Jeg gjetter på at det de beskriver når de påstår at de skrudde reaktoren av er at de trykket inn den (de?) kontrollstaven(e) som var trukket helt ut av kjernen. Problemet her var (i tillegg til dette med positiv void- og eaktivitetskoeffisient) at kontrollstavene, som er laget for å ABSORBERE nøytroner, og dermed stenge av reaktoren, hadde materiale helt nederst som gjorde det stikk motsatte. Så når denne/disse staven(e) ble dyttet inn i reaktorkjernen ØKTE varmeproduksjonen før den kunne SENKE den - et helt fullstendig latterlig galskapsdesign, som aldri har blitt konstruert hverken før eller senere, så vidt jeg vet. Spent på å se om de finner ut av dette i neste eller siste episode (jeg vil jo anta det) – de kom jo så vidt inn på dette med at de faktisk hadde drevet på med en test da ulykken skjedde, så mitt gjett er at i neste episode skjønner de at reaktoren ble skrudd helt ned på det nivået hvor den ble ustabil...

Du blir ikke radioaktiv selv av å ha fått en dose ioniserende stråling (radioaktivitet). Strålingen fungerer ikke som et virus du har blitt utsatt for, som du selv vil kunne smitte  andre med etterpå. Derfor stusser jeg litt over at brannmennene skal være så fryktelig radioaktive at det er farlig å gå inntil dem. Det kan hende de faktisk sa det til pårørende, men jeg tror ærlig talt at det viktigste er å prøve å beskytte dem mot infeksjoner, og å beskytte pårørende fra traumatiske opplevelser... For det er riktig at det er forferdelig å dø på denne måten, selv om jeg er litt usikker på om man faktisk blir seende sånn ut. Jeg har funnet bilder av brannmenn fra Tsjernobyl mens de er på sykehuset, og de ser ikke ut som på serien (de likner omtrent på Alexander Litvinenko, som altså også døde av akutt strålingssyndrom, omtrent som brannmennen). Men det kan jo selvsagt også bety at de ikke ble fotografert da de var på sitt verste :/ Hvis du googler "nuclear radiation burn" eller noe liknende, så skal jeg love deg at du finner mange, svært ubehagelige bilder, altså, men de bildene jeg har funnet (uten å bla igjennom alle bildene som er på Google) viser enten ofre etter Hiroshima/Nagasaki, og deres skader er ikke fra ioniserende stråling, men varmestråling - de har altså blir veldig stygt brent fra den intense varmen som lages i en sånn eksplosjon, og så er det en del bilder av rød hud (litt som solbrenthet) – ingen som likner som ser ut ti å være reelle ofre for akutt strålingssyndrom. Men jeg stusser altså litt over at de fremstilles som om at de er så radioaktive at de skal være farlige å stå inntil. Det kan jo være at de har pustet inn så mye radioaktive partikler, at disse faktisk sitter på innsiden av kroppen, og stråler ut, men jeg syns det er liiitt rart, og etter å ha diskutert det med min tidligere kollega Gry, så har vi ikke landet helt på dette her. Igjen: Hvis noen vet mer om dette så vil jeg gjerne høre!

Det som er sikkert er i alle fall at muligens så mange som 59 arbeidere (hovedsakelig brannmenn) døde av akutt strålingssyndrom. Jeg syns selv at store stråleskader er ekstremt spennende, skremmende og fascinerende, og jeg ble selv veldig overrasket da jeg skjønte at det faktisk var godt under 100 som døde som en dirkete konsekvens av stråling etter Tsjernobyl. Det er liksom ikke den følelsen man får når man snakker om denne ulykken med folk sånn generelt, men etter å ha lært veldig mye mer om stråling så begynte jeg gradvis å skjønne hvorfor det var sånn, og at det tallet faktisk ikke virker usannsynlig – kroppen kan nemlig tåle enormt mye, og selv en stor stråledose er ingen automatisk dødsdom. Så jeg tror jeg skal skrive mer detaljert om dette i et eget/egne innlegg. For en «stor stråledose» er ikke en stor stråledose – hvis du som leser dette har fått «en stor stråledose» norn gang så er det fordi du har tatt CT, liksom, og ikke noe som minner om det de første på Tsjernobyl fikk, men også disse fikk forskjellige doser, og de aller fleste overlevde jo faktisk… Altså, et eget innlegg, med nyansering i hva som svikter i kroppen ved forskjellige doser, tror jeg gjør seg. Og, nei, da, jeg glemmer ikke at jeg har lovet å skrive om metallsmak i munnen også – det kommer, men alt til sin tid… Nå i det siste så har jeg også prøvd å være flink å skrive på boken min, der det (sjokk) også handler om stråling og doser og Tsjernobyl og nøytronstjerner, så det kommer til å komme mer å lese – kors på halsen, ti kniver i hjertet 😉

God helg!

8

Hei fine folk! Jeg har ligget rett ut i et døgn nå, med dundrende hodepine fra ettermiddagen i går, og generelt vært kvalm og uvel, så jeg håper på tilgivelse for at det lovede innlegg nummer 2 om andre episoden av Chernobyl ikke kom i går 😉 Nå er formen mye bedre, selv om jeg fremdeles ligger ganske rett ut i sengen, men jeg er såpass at jeg er så lei av å ligge at jeg måtte kravle meg opp og skrive - her kommer dermed innlegget som lovet. NBNB: Dette er altså fremdeles om episode nummer 2, og ikke nummer 3, som kommer (har komme ut?) i dag. Hvis jeg orker så skal jeg se episode nummer 3 allerede i kveld, men jeg lover ingenitng...:)

Uran-235 beskrevet som en kule (pistolkule). Dette blir brukt som et bilde av profssoren på alt det uranet som har blitt sluppet av reaktoren: hvert uranatom er som en kule - den går gjennom alt, og akkurat nå er det (husker ikke tallet på hvor mange milliarder millarder) kuler i luften rundt oss. Her kan jeg velge å legge godviljen til, og si at dette illustrerer at professoren må forklare veldig fort, og overforenkle, og samtidig bruke et bilde som gjør at de som bestemmer skjønner alvoret - de er jo tross alt i utgangspunktet ikke spesielt interessert i å høre etter. Så, hvis det er det som er meningen med "forklaringen" på uran så er det helt ok, men faglig sett så blir det veldig feil. Og grunnen til at jeg reagerer litt er at veldig mange er veldig redde for uran, og tror at uran er fryktelig farlig. Saken er at uran er veldig svakt radioaktivt, og det kommer seg ikke veldig langt av gårde, så sånn sett er jeg uenig i at et uranatom er som en kule. En annen grunn til at kuleanalogien ikke er helt oppe og nikker er at ett atom ikke er farlig, mens én kule faktisk er det. Det som er ille, som kommer ut av et kjernekraftverk er de veldig radioaktive stoffene som blir laget mens et kjernekraftverk står og går, som feks radioaktivt jod, radioaktivt cesium, radiaoktivt strontium, og radioaktivt yttrium. Disse stoffene kan være ugne å få inn i næringskjeden, nettopp fordi de har kort halveringstid (jo kortere halveringstid, detso mer radioaktive), men allikevel ikke så kort halveringstid at de blir borte i løpet av noen minutter. Disse stoffene kan egentlig være tema for et eget innlegg (eller fler 😉 ) hvis det er interesse for det.

Dette med uran og kuler syns jeg altså ikke var sånn kjempeille - det kan som sagt gjerne ha blitt sagt for å faktisk få folk til å lytte. Med tanke på at det var folk som satt og bestemte, som ikke hadde den fjerneste idé om hva som faktisk foregikk, tenker jeg det kan være veldig greit å bruke et enkelt, overdrevet, og virkningsfullt bilde. Noen ganger er det eneste riktige å male med bred pensel, og jeg ville sikkert ha gjort det samme - det er ikke alltid ting skal nyanseres, faktisk...

Men så gjør de ting jeg syns er verre: De faller for fristelsen til å sammenlikne det radioaktive utslippet fra Tsjernobyl med radioaktiviteten fra Hirsohima-bomben. Ja, men er ikke det greit da, begge deler har jo med atomer og uran og sånn å gjøre, sant? Jo, det stemmer at både atombombene og Tsjernobyl har å gjøre med uran og atomer å gjøre, men det er ca også der likhetene slutter, og man beveger seg over i å lage et ekstremt misvisende bilde der du sammenlikner epler med pærer. Altså, at det ble sluppet ut mer radioaktivitet fra Tsjernobyl er helt riktig, og spesielt hvis du begynner å se på enkelte isotoper; feks (nå finner jeg opp tallet, det er kun for eksempel, ok?!) det ble sluppet ut 100 ganger mer cesium-137 fra Tsjernobyl enn fra Hiroshima...! Da tror jeg de fleste vil tenke at shiiit, Tjsernobyl var 100 ganger verre enn Hirsohima , men det er to grunner til at bildet blir feil: 1) I en ulykke som Tsjernobyl er det radioaktiviteten som dreper, mens det er sprengkraften og varmen som produseres som dreper med en atombombe 2) Selv om både et kjernekraftverk og en atombombe får energien sin fra å spalte uranatomer (fisjon, dele dem i to) så skjer denne spaltingen med forskjellig energi i kjernekraftverket vs bomben, og dette gjør at man ikke får laget akkurat de samme stoffene, så når man velger å sammenlikne hvor mye som er sluppet ut av én isotop i et kjernekraftverk, så sier det fort ingenting om hva som er sluppet ut ifb, en eksolosjon. Så, uansett, med utsagnet nå er det sluppet ut 40 ganger mer radiaoktivitet enn fra Hiroshima, så tror jeg de aller aller fleste vil tenke at Tsjernobyl er som 40 Hirsohima-bomber, og det var det altså ikke - virkelig ikke! 200 000 ble drept i bombingen av Japan, mens totalt et par tusen døde/kommer til å dø i Tsjernobyl - under 100 stykker direkte på grunn av stråling (ja, du kan godt komme med et ja, men, dette tallet er man vel ikke enige om, det er jo de som mener det er mange fler, så, ja, da, det er det, men hvis vi ser på hva slags stråledoser de aller aller fleste har fått, også i Ukraina og Hviterussland, så er de faktisk lave, og ikke noe som skulle tilsi alvorlige helseplager eller død). De er ikke de første til å bruke dette misvisende bildet, da, og de blir garantert ikke de siste heller - jeg bare vil ikke at folk skal gå rundt og tenket at Tsjernobyl er flere titalls ganger verre enn Hirsohima, for det er rett og slett feil!

Og så gjør de det som er verst: De drar den fryktede dampeksplosjonen som kan skje under reaktoren helt ut av proposjoner. Det er riktig at det var vann under den smeltende reaktoen, og det var en rell, sterk frykt for at dette vannet kom til å eksplodere som damp hvis/når hele den smeltede reaktorkjernen kom ned i dette. Det ville ha vært ille hvis det skjedde; det ville ha ødelagt den allerede ødelagte reaktoren enda mer, slynget ut mye mer radioakitvt materiale, og kanskje ødelagt hele resten av kraftverket (det var som sagt tre reaktorer som sto igjen og IKKE var ødelagt), som ville ha gitt enda større utslipp igjen. En dampeksolsjon i vannet rett under reaktoren kunne absolutt ha forverret ulykken! Men så velger de å kjøre på og dra dette ut til at dette kunne bli en eksoplosjon på 30 megatonn, og det er ute på viddene! 30 megatonn (MT) er på størrelse med den kraftigste atombomben som noensinne er laget og testet ("Tsar Bomba" på 50 MT), og selv om man kan få en kraftig smell med vann til damp, så er det ikke snakk om noe som likner en kjernefysisk eksolosjon. Altså, det var en dampeksplosjon som ødela Tsjerobyl i utgangspunktet, så ja, kraftige saker, men på ingen måte noe i nærheten av en atombombe. Og her snakker de altså ikke heller om en eksplosjon som liksom skulle likne på en Hirsohima/Nagasaki-bombe - de snakker om noe som skal være 1500 ganger kraftigere. Det er rett og slett bare "nei". Jeg skjønner ikke hvor de har fått dette tallet og denne ideen fra... Effektene av en potensiell 30 MT eksplosjon er forresten også overdrevet (ja, det går visst faktisk an) - den ville ikke ha strukket seg så langt som de sier i serien, og spesielt ikke fordi den ville ha eksplodert på bakken, og ikke blitt sluppet i "optimal" høyde (optimal for ødeleggelse, altså, slik de gjorde i japan). Uten at jeg mener at 30 MT er noe å tulle med, jeg bare vil at ting ikke skal overdrives unødvendig 🙂

En ny eksplsojon ville altså ha forverret situasjonen, og man ville feks ha fått slynget ut potensielt mye mer radioaktivt materiale - ille, men ingenting i nærheten av 30 MT eksplosjon (ja, jeg gjentar meg selv). Allikevel ille nok til at det var ekstremt viktig å få pumpet ut vannet, slik de holder på med i slutten av epsiode 2. Selv om mennene ikke døde, så er jeg ganske sikker på at alle var helt sikre på at de skulle dø, så det var absolutt en ekstrem heltedåd ev de tre. Jeg tenkte forresten på lommelyktene deres, som streiket omtrent med én gang. Det stemmer visst, og mitt gjett er at det er det høye nivået av ionisernde stråling der som ødelegger elektronikken. At ladde partikler/ionisernde stråling ødelegger elektronikk er et helt vanlig problem i feks romfart, ogm an må dermed lage elektronikk som tåler dette på en helt annen måte - jeg gjetter på disse tre stakkars menne fikk utdelt tre helt vanlige lommelykter :/

Til slutt en liten generell kommentar: En av de lærdommene man faktisk har gjort seg etter Tsjernobyl er at mennesker og naturen tåler mye mer stråling enn det vi trodde. Sånn sett så er nok det man ser av frykt på alle nivåer ganske riktig fremstilt (når det først går opp for dem at ting faktisk ikke er så inmari greit, da), med den kunnskapen man satt på der og da. Ikke dermed sagt at det er ufarlig, og sånn som feks radioaktivt jod til et barn i utvikling, som på toppen av det hele har en jodmangel (det hadde mange av disse, om ikke alle, barna - som gjorde dem mye mer utsatt for radioaktivt jod i utgangspunktet). I dag er det et yrende dyreliv rundt Tsjernobyl, der det ikke er lov for mennesker å bo - blant annet en stamme med villhester - noe som tyder på at selv om kanskje ikke strålingen er optimal, så er den i alle fall absolutt å foretrekke framfor mennesker, for naturen 😉

Litt slapp sykeklem fra Dr. Rose 🙂

5

Hei dere! Da har jeg endelig fått sett episode nummer 2 av Chernobyl-serien som går på HBO nå, og jeg kan kort fortalt si at jeg fremdeles digger serien, men at de beveget seg over i ting som overhodet ikke stemmer i den andre episoden. Recap'en av episode 1 kan du forresten lese HER.

Det er mange ting jeg har notert meg fra episode 2, både fordi jeg likte det, har lyst til å forklare nærmere, eller at det var feil eller misvisende. Det er veldig mye jeg vil skrive om, så jeg har funnet ut at jeg må dele det i 2 innlegg - satser på at del 2 kommer i morgen. I dette innlegget har jeg valgt å fokusere mest på de tingene som er riktig, mens det innlegget som kommer i morgen er litt mer kritisk (spoiler for morgendagen; den dampeksplosjonen de frykter i slutten av epsioden er overdrevet - du kan IKKE få en 30 megatonn eksplosjon på denne måten...). Ok, da kjører vi:

RBMK-reaktoren kan ikke eksplodere, det vil si, både i episode 1 og i episode 2 kommer replikken - litt hånlig - fortell meg hvordan RBMK-reaktoren kan eksplodere, som jeg tolker som at RBMK-reaktoren kan ikke eksplodere. Dette virker kanskje rart, fordi det er jo nettopp det som har skjedd, eller...? (RBMK er navnet på denne reaktortypen.) Jeg er usikker på hvor mye de forskjellige folkene egentlig kunne og visste om det som skjedde på Tsjernobyl, og jeg mener at noe de får frem virkelig bra i serien her er nettopp det at mange har jobben sin ikke fordi de er faglig flinke, men fordi de har riktig partitilhørighet og riktig lojalitet (kritiserer ikke oppover og stiller ikke spørsmål ved kommandoer som kommer fra noen høyere opp). Allikevel, hva vil det si at "reaktoren eksoloderer"? Når man snakker om eksplosjon og atom/kjernekraft i samme setning så tror jeg det er mange som tenker atombombe/kjernefysisk eksplosjon, og en reaktor kan ALDRI eksploderer som en atombombe - det var heller på INGEN måte det som skjedde i Tsjernobyl. Det kan jo hende at det er det de vil ha frem når de som eier (?) kraftverket latterliggjør at noen sier reaktoren har eksplodert - altså at den kan jo ikke eksplodere som en atombombe, det er ingen "atomeksplosjon". Det som faktisk skjedde var at reaktoren ble alt for varm alt for fort, slik at det ble en dampeksplosjon i det kjølevannet som gikk rundt i reaktoren. Det var altså helt vanlig vann, som utvidet seg og ble til damp, alt for alt for fort, som ødela reaktoren og kastet hele lokket av denne - slik at biter av grafitt ble slengt ut på bakken, og det kom masse oksygen til det varme brenselet slik at dette kunne brenne så voldsomt, i lang tid. Dampeksplosjon er jo også tema for siste del av epsiode 2, og selv om en dampeksplosjon altså kan være kraftig, så er de helt ute og sykler når de begynner å snakke om konsekvensene av denne i episoden, men det kommer jeg tilbake til som et eget punkt, i neste innlegg 🙂 Det er forresten helt riktig at når man ser grafitt i biter på bakken og på taket, slik som de gjør når de flyr over kraftverket, så er det et sikkert tegn på at 1) reaktoren er ødelagt, og 2) den ligger åpen for dagen :/

De nevner så vidt at de fremdeles produserer strøm i de tre andre reaktorene, og det stemmer. Ulykken skjedde i reaktor nummer 4, men 1, 2, og 3 fortsatte å gå, og det var vel ikke før på denne siden av tusenårsskiftet at den siste reaktoren ble skrudd av, faktisk.

Jeg syns forklaringen på hvordan et kjernekraftverk virker var veldig fin - enkel, god, og så riktig man kan få det på to-tre setninger 😀

Jod-tabletter. Jod har jeg skrevet en god del om her på bloggen, så hvis man er interessert så kan man jo bruke søkefeltet her på bloggen, med søkeordet "jod" så kommer det flere innlegg. Greia er i alle fall at i et kjernekraftverk så lages det en god del radioaktivt jod. Dette stoffet sprer seg lett, og tas fort opp i næringskjeden, feks gjennom melk. Kroppen din trenger jod (mangel på jod hos gravide, feks, kan ha ordentlige negative konsekvenser, spesielt for utviklingen av hjernen og sentralnervesystemet til fosteret), men kroppen ser ikke forskjell på om det er radioaktivt jod eller stabilt, ikke-radioaktivt jod den får i seg. For å hindre at kroppen skal ta opp det radioaktive jodet, som den blir utsatt for når det skjer en ulykke som Tsjernobyl, kan man ta jod-tabletter som metter skjoldbruskkjertelen (det er det organet som tar til seg jodet), sånn at den ikke tar opp det radioaktive jodet. Så lenge skjoldbruskkjertelen er mettet på jod vil, vil det radioaktive, overflødige jodet bare gå rett igjennom kroppen, og bli tisset ut, uten at det gjør noen nevneverdig skade. Jodtabletter består av konsentrert jod (jodsalter), og det er altså mye mer enn det jodet som blir tilsatt vanlig salt, eller er i en del multivitaminer. Man skal IKKE ta rene jodtabletter med mindre man er i nærheten av en ulykke som Tsjernobyl. Fokuset på jod-tabletter i denne episoden er helt riktig 🙂 (Man kan forresten blir forgiftet av alt for mye jod, og det ser ut til å være grunnen til den metallsmaken som det var snakk om forrige epsiode - dette kommer jeg tilbake til i et eget innlegg.)

Telefonsamtalen i kode: Jeg ringer angående vår venn...det er veldig varmt der...nå kommer nevøene, Boris på 5 og Simka på 14... Dette syns jeg var kult! Jeg vet ikke om denne samtalen faktisk skjedde, men jeg vil bare forklare hva som skjer her. "Boris på 5" er selvsagt bor, som er grunnstoff nummer 5, og "Simka på 14" er silisium, som er grunnstoff nummer 14 😀 Bor er et stoff som er ekstremt god på å spise nøytroner, og det vil du gjerne gjøre, for å stoppe kjedereaksjonen - hvis den fremdeles går, men også for å passe på at minst mulig av disse nøytronene slipper ut av reaktoren og kan gjøre skade. Frie nøytroner er ioniserende, på samme måte som alfa-, beta- og gamma-stråling, så det er ikke bra å bli truffet av, i tillegg til at frie nøytroner faktisk kan gjøre ikke-radioaktive stoffer om til radioaktive stoffer. Frie nøytroner vil man altså helst ikke ha svirrende rundt, og der er altså bor kjempenyttig for å stoppe disse. Silisum er hoveddelen av sand, som er effektivt for å slukke brannen her, og lage et lokk over reaktorinnholdet - bortsett fra at det da kanskje stenger varmen inne, som også kan være et problem. I tillegg til bor og silisium, slapp de også bly over reaktoren - kanskje det kommer i en senere episode, eller kanskje de ikke har med det. Bly er lurt fordi det er veldig bra for å stoppe gammastråling; stopper du nøytroner og gammastråling fra å komme opp fra reaktoren er mye gjort, men så var det jo dette problemet med å fly rett over, da :/ Det stemmer at et av helikopterne styrtet, og mannskapet på 4 (tror jeg det var) døde. Helikopteret styrtet fordi det kom borti en heisekran eller noe, ikke på grunn av stråling.

En av de første (det aller første?) tegnene på ulykken utenfor Sovjet var på Forsmark-kjernekraftverket i Sverige - som de helt riktig nevner i episoden. Det skjedde vel så vidt jeg vet på mandagen, og ikke søndagen, men akkurat dét syns jeg ikke er veldig viktig. Det er vel ingen som tenker at dette er en dokumentar, og da er det helt greit å ta en sånn type snarvei/feil, syns jeg.

Folk er helt forvirret. Dette var også tema i episode 1, og jeg syns det kommer frem på en veldig god måte; forvirringen var total, og den var helt klart med på å gjøre omfanget av ulykken større enn det hadde trengt. Hadde de godtatt at ulykken var som den var med én gang - ved feks å lytte til de som sa at reaktoren hadde eksplodert, og ved å ikke stole på et måleinstrument (dosimeter) som viser maksverdi (det ville vi ALDRI godtatt på noen labb jeg har vært borti noen gang, i alle fall!), så kunne de ha delt ut jodtabletter til alle innbyggerne i Pripyat, samtidig som de ble evakuert. Det at, spesielt barna, oppholdt seg ute, og drakk vann og melk fra området der det hadde falt ned masse radiaoktivt jod, gjorde at flere av disse har fått kreft i skjoldbruskkjertelen i ettertid, og det er skjoldbruskkjertelkreft som er den sykdommen som har og kommer til å ta liv ifbm med denne ulykken. 4000-6000 regner man med totalt kommer til å dø (altså ekstremt lave tall hvis du begynner å regne på hvor mange som dør pga feks kull hvert eneste år). Disse dødsfallene kunne i stor grad ha vært avverget hvis man hadde hørt på de som kunne noe. Også angående forvirring: På sykehuset så kommer den smarte sykepleieren og sier at klærne er kontaminert, og må vekk. Det har hun helt rett i - disse klærne er blitt fulle av radiaoktivt støv, som stråler og dermed gir en dose til den som har de på, og til andre som kommer i nærheten. Det jeg stusset over var at de ikke tar på seg hansker når de bærer disse klærne ned i kjelleren. Det kan godt hende det stemmer, altså, men jeg syns det var veldig rart, når de faktisk vet at klærne er fulle av farlige stoffer.

I neste innlegg kommer jeg til å snakke om hvordan de falt for fristelsen til å sammenlikne strålingen fra Tsjernobyl med Hiroshima (misvisende), at de kaller uran for (pistol)kuler (misvisende/ikke riktig), og at dampeksplosjonen de frykter pga vannet under den ødelagte reaktoren skal kunne være som en av kraftigste atombombene mennesker har fyrt av noen gang (FEIL!). Jeg gjetter også på at de tre ingeniørene som sendes ned under reaktoren for å åpne pumpene i slutten av episoden, kommer til å dø - det er også feil. De ble syke, men overlevde (en av dem døde ikke før i 2005).

Ellers: Rop ut om det er noe mere du lurer på fra denne episoden, eller noe annet du kommer. Dette er jo så sykt spennende! Klem fra Dr. Rose 😉

Bilde: Geir Dokken