2

Haha, ja, du leste riktig: Jeg har signert en kontrakt med Stavanger Symfoniorkester (SSO), der jeg er omtalt som kunstneren. Jeg skal jo selvsagt være meg (det blir veldig vanskelig å være noen andre, liksom 😉 ), og gjøre det jeg kan best - som kanskje ikke egentlig er på være kunstner, men denne ganger får jeg altså lov til å lage noe mer enn "bare" et foredrag, sammen med dirigent Bjørn og SSO. På engelsk har man jo begrepet Arts & Science, og det er liksom ikke noe rart at kunsten og vitenskapen kan gå hånd i hånd, men det er ikke så vanlig med det begrepet her i Norge... Nå er det vel nettopp det jeg skal få lov til å være med på, og vi driver og lager en konsert/programmeringstime/foredrag som skal fremføres for en hel haug med ungdomsskoleelever i begynnelsen av februar 😀

Akkurat nå er vi der at vi driver og setter opp hva vi skal spille og hvordan det skal spilles, og hvordan vi kan forklare programmering med musikk, og hvordan vi kan omprogrammere musikken (som kunstner skal jeg altså få lov til å gjøre om på Skjebnesymfonien 😀 ), hvordan det er så mye som er likt - men også selvfølgelig en del ting som er ulikt. Når du hører et orkester så vil du gjerne at de/dirgenten skal legge følelser og gi av seg selv i det som spilles, selv om notene forteller den nøyaktige oppskriften på det som skal gjøres, mens når du kjører et dataprogram så vil du absolutt IKKE at datamaskinen/mobilen skal legge på sitt eget "krydder"...2+7 burde ALLTID bli 9, liksom. Det blir selvsagt også friksjon og atomer og termofysikk, og jeg er bare veldig spent på dette prosjektet ♥

Så jeg syns det er stas, da - det må jo være lov å si? Det er på en måte noe i det med den gamle drømmen om å stå på scenen, fra jeg danset ballett da jeg var tenåring, og frem til nå som ringen på et vis sluttes... Jeg er skikkelig stolt over at SSO vil ha meg med på dette, og så håper jeg virkelig at vi klarer å lage en helhet sammen, ikke bare at jeg sier noen ting, og spiller orkesteret noe greier, og så sier jeg noen ting igjen - men at det virkelig henger sammen, og blir en total!

 

I dag startet jeg dagen i møte med Bjørn (som altså er dirigenten), og Jo (som er matematiker og sånn), og vi fikk liksom "satt" mesteparten av konserten - bestemte hvilken musikk som skulle spilles når, hvor mye som skal spilles av de forskjellige, og hva som egner seg for at jeg kan "programmere" ("hvis jeg gjør dette så gjør orkesteret dette, hvis ikke så gjør de..." osv 🙂 ). Det er absolutt mye igjen før vi sitter med et ferdig produkt, men det er en ordentlig god følelse å begynne å se "skjelettet" av det prosjektet man holder på med. Dessuten er det skikkelig bra når man møter mennesker som man bare jobber bra sammen med...det er jo aldri noen garanti for at man har en god kjemi med noen, og når man plutselig skal gjøre en sånn stor greie sammen (både lage hele konserten, og fremføre den flere ganger over to dager) så er det gøy når kjemien er god! Litt dumt hvis dirigenten og jeg bare ikke matchet, liksom 😛

Det er litt mye tanker rundt dette med programmering i hodet mitt om dagen, og spesielt hvordan dette kan bli noe for alle, og ikke bare en slags "nerde-elite" (kan man si det, eller er det stygt i alle retninger? Det er i alle fall ikke ment stygt...). Jeg var jo veldig forkjemper for at programmering må inn i skolen da jeg var med og jobbet med kjerneelementene i fagene i skolen, og det er et tema som altså opptar meg mer og mer. Jeg er også så heldig at jeg får lov til å jobbe med dette i forskjellige sammenhenger nå om dagen; med workshop for voksne som aldri har programmert før, fredag denne uken skal jeg snakke for alle realfagslærerne på videregående på Nedre Romerike om realfag og programmering, og i februar skal jeg gjøre en utrolig spennende jobb sammen med Stavanger Symfoniorkester, om programmering og musikk ♥

Det høres kanskje rart ut at musikk og programmering er noe som passer sammen, men jo mer jeg tenker på det, desto mer gir det mening. For noter er jo et språk, akkurat som Python eller de andre programmeringsspråkene er språk, og jeg tror at har du aldri programmert før, så er noter faktisk et godt bilde på hvordan programkoden i et program funker:

Feks, et program leses fra toppen, linje for linje, nedover, i NØYAKTIG den rekkefølgen det står. Og akkurat som noter er et språk for musikk så leses både programkoden og musikkoden (aka notene ;)) fra toppen og nedover, og alle "operasjoner" utføres i den rekkfølgen den står. Først linje 1, så linje 2, osv. Rekkefølgen er ekstremt viktig, både i noter og programkode.

Hvis du hadde noter for et stykke der det står på toppen: For fiolon, trompet og piano, og så plutselig, midt inni står det harpen spiller følgende..., så ville du stoppet opp og blitt ganske forvirret. Så står det kanskje på nest siste side at det også skulle være med harpe. Da funker det ikke - du må starte med å si hva som skal være med, så man vet det før man setter i gang med selve stykket/programmet.

Jeg tror spesielt dette med rekkefølge er viktig å tenke på, for det er typisk at programkoden ikke funker fordi ting kommer i feil rekkefølge - litt sånn som med eksempelet med harpe; man må definere at harpen er et instrument som skal være med først, før man kan si hva harpen skal gjøre. Men når man sitter der og programmerer er det ofte at man ikke får det med rekkefølge til, eller kanskje bare ikke forteller at det skal være med harper (eller hva nå enn) i det hele tatt...og så er jo selvsagt problemet med en datamskin at den er som verdens staeste (og dummeste?) person; hvis ting ikke står nøyaktig riktig så blir den bare helt sånn nei, nå skjønner jeg INGENTING, dette gidder jeg faktisk ikke å være med på! En dirigent ville kanskje ha stusset, og lest videre i notene, og så funnet ut av hva som var galt, og rettet opp i det, men datamskine går rett i klikk, og legger seg i fosterstilling i det øyeblikket ting ikke er logisk mer - så det er altså viktig å få ting i riktig rekkefølge 😉

I morgen tidlig skal jeg møte Stavanger Symfoniorkester (ikke hele orkesteret, men dirigent pluss en del andre, fine folk), og forhåpentligvis kommer vi et langt stykke på vei i hva innholdet i "programmeringskonserten" i februar blir. Jeg krysser alt jeg har for at det skal bli veldig bra, og det er en skikkelig utfording, og dét liker jeg ♥


Ellers var jeg på Blindern i dag, og hadde kaffe med Eli, som er professor i biofysikk, og den første som lærte meg noe fornuftig om stråling og radioaktivitet noen gang. For det som begynner å bli alt for mange år siden nå...:P Det var SÅ hyggelig, og plutselig hadde vi sittet og skravlet non-stop i 3 timer; snakket om stråling, doktorgradsavhandlingen min, hvorfor jeg sluttet på UiO, #metoo, Tsjernobyl, og jod-tabletter. Blant annet.

Eli var forresten enig i min "analyse" om at det virker mer eller mindre "hysterisk" med jod-tabletter for nordmenn generelt, og kunne heller ikke se for seg noen situasjon der det ble SÅ akutt at man er nødt til å ha dette hjemme. Tsjernobyl er jo den desidert verste kjernekraftulykken vi har hatt noen gang, og det regnet faktisk ned radioaktive stoffer over Norge (blant annet radioaktivt jod) etter denne, men det har ikke vært noen økning i skjoldbruskkjertelkreft som kan knyttes til denne ulykken allikevel. I områdene rundt Tsjernobyl, i Ukraina og Hviterussland hadde jo folk stor mangel på jod i utgangspunktet - noe som gjorde dem veldig utsatt for det radioaktive jodet, og jeg syns fremdeles vi burde begynne i den enden som handler om at vi får i oss nok jod gjennom maten vi spiser. Allikevel vil jeg ikke anbefale folk å ikke følge myndighetens råd, for generelt syns jeg det er en god idé å høre på det myndigheten sier; jeg bare gjør det samtidig klart hva jeg personlig gjør i akkurat denne situasjonen 😉

Alexandra ropte på meg og ba meg ta bilde av henne og Panter i kveld  - fineste ♥

6

Neste uke skal jeg holde foredrag om programmering i skolen, og hvorfor det er superviktig for ALLE å lære seg - ikke bare de som tilfeldigvis blir introdusert for det av hvem-vet-hvilken grunn. Så langt har jeg formulert 6 grunner 🙂

1. Programmering er en skill i seg selv, som vil blir viktigere og viktigere - i flere og flere typer jobber. Da vi intervjuet professor Malcolm Langford i LØRN, feks, nevnte han at snart burde vi (samfunnet) ha jurister med kompetanse innenfor både jus (selvsagt - eller blir du vel strengt tatt en ikke så fryktelig god jurist 😛 ) og programmering. Mener han sa at så mange som 30% av juristene burde ha en sånn type dobbeltkompetanse...(?)

2. Å bli en problemløser. Programmering handler om å ta et problem, bryte det ned i de minste bitene, finne et mønster, og så bygge det opp igjen. Nå har det også kommet en ganske stor studie som konkluderer med at det å jobbe med programmering kan gjøre deg til en god problemløser i andre typer fag også.

3. Logisk trening. Når du programmerer må du forklare et problem til verdens "dummeste person" - datamskinen. Den er 100% logisk, men den gjør kun det den får beskjed om. Det den får beskjed om gjør den riktignok nøyaktig på den måten den får beskjed om, så du får virkelig jobbet med å bygge opp logiske ressonnementer selv. Og bare tenk på det; for å kunne forklare noe til andre, må du virkelig forstå det selv - å programmere er å både tenke og å forstå 🙂

4. Forstå den "digitale verden". For å skjønne hvilken potensiell makt og muligheter som ligger i de store datamengdene som er tilgjengelig der ute, trenger man en grunnleggende forståelse for programmering - mener jeg. Å bare messe om "ikke del x, y, og z på nett" mener jeg blir litt som å messe om å ikke ha sex før ekteskap... Å jobbe skikkelig med dette, ved programmering, får man på en måte "seksualundervisning" - som er en mye bedre medisin enn "avhold". (Og ikke snakk om "digital innfødte"; selv om du er god til å google, og vant til alt skjer på apper på en eller annen touch-skjerm-device, får du ikke en forsteålse for hva som ligger bak.)

5. Like muligheter. Det å kunne programmere kommer til å bli viktigere og viktigere, i flere og flere fagfelt, og det blir et skille mellom de som kan programmere, og de som ikke kan det. Her har de gutta (eller jentene - men det er en mye større andel gutter) som har sittet på rommet sitt og programmert fra de var små en absurd KJEMPEFORDEL...!

6. Generelt hjernetrim 🙂 Det slo meg da jeg holdt programmeringsworkshopen på Innovasjonsfestivalen forrige uke, at det å drive med programmeringsoppgaver virkelig er hjernetrim...og det er det jo mange som kjøper bøker for hjernetrim, og jobber med apps og puzzles - programmer og slå to fluer i én smekk: Du lærer noe nyttig OG trener hjerne i samme slengen (kanskje du til og med syns det blir ganske gøy etterhvert 😉 ).


Nå er vi på vei til Thanksgiving-middag hos Bjørn. Gleder meg til å møte masse nye, spennende mennesker - vi blir visst rundt 60 stykker (de fleste med v eldig forskjellig bakgrunn), så det kan bli spennende!

 

Da har jeg sendt fra meg morgendagens presentasjon, og kofferten er nesten ferdig pakket. Togbillettene er klare, og jeg setter snart nesen mot Åndalsnes 🙂

I morgen skal jeg både holde foredraget Digital eller digitull?, OG workshopen Hva er greia med "digitalisering" og programmering? Bakgrunnen for foredrag og workshop er at jeg får helt mark av ordet "digitalisering" som virkelig brukes om ALT, og dermed betyr det INGENTING... I går feks, var jeg på halvdagsseminar om programmering i skolen, og der ble også "digitalisering" brukt flere ganger (jeg har hørt det brukt/misbrukt mye mer enn det jeg opplevede i går, men dog) - og jeg er sikker på at selv fra samme foredragsholder hadde ordet forskjellig betydning (og jeg tror ofte ikke foredragsholderen selv vet hva hun eller han mener) i løpet av ett og samme foredrag.

(Det var ikke tid til spørsmål :/ )

Når det snakkes om (nye) teknologier og digitalisering så er gjerne ytterpunktene:

  • strøm på papir - altså at man gjør nøyaktig alt på samme måte som før bare at man sender en pdf på mail istedetfor post. Tadaaa: DIGITALISERING!
  • maskinlæring kommer til å gjøre verden til et bedre sted og påvirke absolutt alle aspekter av livene våre - sagt med tusen millioner stjerner i øynene
  • maskinlæring er bare statsistikk og if-tester og det er dessuten ikke noe nytt heller - sagt med overlegen og oppgitt stemme

Så da skal jeg rante litt om dette, prøve å få folk til å vite hva de mener (hva mener DU når du bruker ordet "digitalisering"? Si dét istedetfor, så vet andre hva du snakker om...), og se hva som egentlig ligger i utsagn som at maskinlæring er THE BEST og det er bare statistikk.

Så kommer det jeg er veldig spent på, og det er når jeg går videre til workshopen... Jeg kommer til å avslutte foredraget mitt med Steve Jobs' sitat

Alle burde lære seg å programmere, fordi det lærer deg å tenke,

og da får vi vel gjøre nettopp dét da?! Så det blir programmeringsworkshop (hjelp 😀 ). Målet er å komme i gang, nok til at man kan utforske på egen hånd etterpå, hvis man vil det - og jeg kommer til å argumentere hardt for at det burde man... Folk driver jo med bøker og apper og sånn for hjernetrening - programmér istedetfor, mener jeg ♥ Så skal vi gjøre en tekstanalyse av mange tusen bøker som Google har lagt ut, og se hva vi kan finne ut med det; feks "hva er de vanligste ordene som kommer etter he og hva er de vanligste ordene som kommer etter she?".

Jeg er som sagt spent, og ikke helt ferdig (jeg er aldri ferdig før jeg faktisk går på scenen), men med en 5 timers togtur til Åndalsnes, pluss noen timer før toget går også, så skal jeg komme godt i mål. Dessuten har jeg med meg Anders som moralsk og praktisk support på workshopen, og det føles godt når jeg skal gjøre noe sånt for første gang. I tillegg til at det er inmari fint å skape noe sånt sammen, selvsagt ♥

2

Hei søndag, og hei du som leser ♥

Som jeg har fortalt så er det litt mye om dagen, og jeg har derfor dessverre ikke hatt tid til å komme innom her siden torsdag. Akkurat nå holder jeg på å forberede meg til onsdagens oppdrag på Åndalsnes og Innovasjonsfestivalen, der jeg skal holde et foredrag som jeg kaller "Digital eller digitull?" (om et ord jeg tror jeg misliker like mye, eller enda mer, enn naturlig - nemlig digitalisering), og en workshop der jeg går mer i dybden på "digitalisering" og programmering. Jeg har blant annet tenkt å få alle i salen til å teste helt grunnleggende programmering, pluss at vi skal gjøre en sånn ordanalyse av mange tusen google books, og se hva som er de vanligste ordene som kommer etter feks "he" og "she". Begge deler er mer eller mindre helt nye foredrag, som jeg riktignok har gått og tenkt på veldig lenge, og er veldig glad for muligheten nå til uken, men som også er skummelt - nettopp fordi det er nytt, og fordi jeg har et veldig klart bilde av hva jeg ønsker å få til... Det tar mye tid å forberede nye ting (i alle fall gjør det det for meg, for at jeg skal være så sikker som jeg kan på at det skal bli bra; jeg kommer nemlig aldri til å bli den foredragsholderen som kun snur bunken og holder nøyaktig det samme foredraget mange ganger - jeg vil alltid tilpasse og tenke ordentlig på hva har jeg å gi til akkurat dette publikummet, og hva er de interesserte i?, og da tar det tid), men akkurat nå trengte jeg en liten pause i foredrags- og workshop-forberedelser, og da passer det fint å ta en liten tur innom her 🙂

I forrige innlegg skrev jeg jo om foredrag, en heistur og kritikk som jeg ikke følte jeg taklet så bra. Jeg fikk veldig mange fine og hyggelige kommentarer etter det innlegget, og det setter jeg så enormt pris på ♥ Samtidig er det de som lurer på om det er sånn at "man ikke kan stille kritiske kommentarer uten at folk går og griner på hotellrommet etterpå?"... Og akkurat dét har jeg lyst til å si noe om; altså, kan man ikke stille kritiske kommentarer uten å risikere at folk blir veldig lei seg, og skal man da liksom ikke stille kritiske kommentarer?

 

Aller først: Jo, selvsagt skal man stille kritiske kommentarer! Jeg er på ingen måte redd for det. Altså, hallo?!? Dere som har fulgt meg vet hva det å ta en PhD går ut på, sant? Det går ut på å kritisere og å bli kritisert, HELE TIDEN, i årevis. Selve disputasen er en 4-ish timer seanse der du blir kritisert. Jeg tror ikke at jeg skrev at jeg følte at jeg bare ville gråte på rommet etter det, enda så sliten jeg var - greia er det med tid og sted og ditt forhold til den du kritiserer. Så det at jeg er en sånn man ikke kan kritisere på generelt grunnlag, det finner jeg meg faktisk ikke i. Kritikk er viktig, og spesielt innen vitenskap - sånn er det med den saken 🙂

Så hva var problemet, da? Jo, det var tiden, stedet, måten... Hvis du er i en situasjon der du på mange måter ikke kan forsvare deg, både på grunn av maktforholdet (eventuelt det du opplever som maktforhold) mellom deg selv og den som kritiserer deg, og du dessuten er "fanget" på et sted - som i en heis - der du ikke kan komme deg unna - da kan det faktisk bli overraskende ubehagelig. Så er det selvsagt også noe med hvordan et budskap (i dette tilfellet kritikk) legges frem: Det er helt fint (egentlig bra 🙂 ) å si du, jeg stusset over at du påsto x, for det stemmer overhodet ikke med det jeg kjenner fra y, z, og n... Og når den du kritisere da sier å, nå skjønner jeg ikke helt hva du mener, har du noe jeg kan lese/sette meg inn i? Det vil jeg veldig gjerne! så svarer du selvsagt imøtekommende med ja, sjekk den artikkelen/nettsiden/personene/whatever, og IKKE  det er noe alle vet og alle er enige med meg! Det er altså kombinasjonen av disse tingene som gjør det hele ubehagelig, og det blir selvsagt forsterket når jeg er sliten om dagen - og du vet jo aldri hva folk du møter "strir" med, så det kan det jo være greit å ha i bakhodet ♥

Hadde det ikke vært for den følelsen av skjevhet i maktforhold, så hadde jeg antageligvis ikke hatt noen problemer med å svare tilbake med samme mynt, men det kunne jeg jo ikke. Jeg tror ikke man skal undervurdere det med skjevhet i maktforhold, som i mange av #metoo-historiene også var grunnen til at noe i det hele tatt var en case (uten noen som helst sammenlikning forøvrig med min heishistorie - det var altså INGEN #METOO). Det er ofte ikke bare hva du sier eller gjør som betyr noe alene, men hvordan det skjer, og ikke minst hva styrke-/maktforholdet mellom de to partene er.

Så kan man godt si at jeg er et snøflak, og dette gidder jeg ikke å forholde meg til, og det kan du selvsagt gjøre. Men mange av oss syns det er fint å behandle menneskene rundt oss på en måte så de ikke nesten begynner å gråte, og tenker til og med at man kanskje oppnår mer i det store å hele med å prøve å få til en dialog med folk, heller enn at de skal føle seg  presset opp i et hjørne. Men det er kanskje bare meg 😉

Jeg tenker at Pippi sitt sitat egentlig funker veldig godt som veileder hvis du er i tvil:

Den som er veldig sterk må også være veldig snill

Og, bare sånn for the record, jeg gikk ikke og grein på hotelrommet. Jeg var på gråten, men det gikk over etter en stund. Dog hadde jeg ikke spesielt lyst til å gå ned igjen etter det, men jeg gjorde det selvsagt, og kvelden endte veldig hyggelig, fordi det var veldig mange fine mennesker der.


På torsdag var jeg forresten i Trondheim, på NTNU og snakket for noen hundre jenter på Teknologiuka; jenter på videregående, som jeg håper jeg klarte å få til å bli inspirert til å velge realfag videre 🙂 Det var magisk stemning i salen, og så var det ekstra stas å møte igjen Maiken, som jeg holdt et sånt type foredrag for da hun gikk på videregående. Nå på torsdag var Maiken en av de som ledet Teknologiuka, og hun er ferdig som sivilingeniør om et par måneder. Det er da du tenker at det du driver med faktisk betyr noe ♥

Ønsker alle en fin søndagskveld! Nå går jeg tilbake til Anders og Digital eller digitull 😉

2

Da har jeg kommet hjem igjen etter to døgn i Ålesund, der jeg har ledet Verftskonferansen. Jeg holdt også et helt nytt foredrag: "Jeg elsker kjemikalier".

Både foredrag og konferansierjobb gikk egentlig veldig bra (det er det vel lov til å si, er det ikke? 😉 ), og jeg fikk masse positive tilbakemeldinger. Så det er jeg jo glad for.... Men! Selvsagt er det et "men" :/ I kjemikalieforedraget mitt touchet jeg innom dette med plast, og ideen om at "jeg tenker på miljøet, derfor velger jeg naturprodukter". Feks ga jeg et lite stikk til Hurtigruten om at det er dust at de liksom er miljøvennlige fordi de kutter plastsugerør (de gjør andre ting - som å ta med passasjerer for å plukke plast i sjøen - og det er SELVSAGT helt supert, så tommel opp for dét!). Så kom jeg med de, etterhvert vanlige eksemplene der jeg sammenlikner en plastpose med papirpose eller et bomullsnett - der plastposen kommer best ut, by far. Selvsagt sa jeg at plast på avveie, feks i sjøen, er et alvorlig problem, og at dette med at plast er best IKKE gjelder plast i naturen.

Foredraget var det siste jeg gjorde i går, etter å da ha ledet hele konferansen, hele dagen, og da jeg var ferdig med dette var jeg rett og slett helt tom i hodet, og så utrolig klar for å bare sove. På vei inn i heisen, på vei til rommet, møtte jeg en av konferansedeltagerne, som sa jeg er toksikolog...jeg er uenig med deg med plasten. Jeg ble oppriktig overrasket, men svarte selvsagt høflig og prøvde å finne ut av hva han mente, og spurte om han hadde noe jeg kunne lese, fordi jeg gjerne vil lære mer (hvis jeg tar feil så er det naturligvis ikke gøy, men det er enda mindre gøy hvis jeg tar feil og ikke tar det til meg, og retter opp i det jeg eventuelt har tatt feil av). Men jeg fikk bare til svar om at alle var enige med ham, og dessuten, hvis jeg tar meg en tur langs stranden, hvor mange papirposer finner jeg da?

Vi var "fanget" inni heisen, jeg var helt utslitt, og dessuten "på jobb", med alle konferansedeltagerne som kunder. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg rolig og høflig, og å finne ut av hva han mente, men det eneste jeg oppnådde var å føle meg som en idiot og et irettesatt lite barn. Da jeg kom inn på rommet kjente jeg at jeg rett og slett var helt på gråten; jeg tror jeg har et veldig svakt skjold mot kritikk om dagen, for jeg tar veldig på vei av liksom alt. Eller, det var kanskje ikke kritikken i seg selv (som sagt, jeg vil alltid lære!), men mer den "jeg skal sette deg på plass, jente"-kritikken? Jeg vet ikke, jeg, annet enn at det var ubehagelig 🙁

Jeg har prøvd å finne ut av om det kunne stemme at jeg sto og sa feil angående plasten, men jeg finner absolutt ingen pålitelige kilder som sier noe annet enn det jeg sa/pleier å si - at plast kommer best ut (så lenge den ikke havner i naturen). Så jeg lurer på om han rett og slett var enda en sånn som går rett i pigger ut-modus når man begynner å snakke om plast, og dermed ikke greier å høre at jeg IKKE SNAKKER OM PLAST I HAVET.

Ja, ja, gjort er gjort og spist er spist. Jeg begynte ikke å gråte, sov 30 minutter, orket å gjennomføre middag, og klarte meg fint med å lede konferansen i dag også 🙂 Nå har jeg som sagt kommet hjem, pakket ut litt, og gjort klar morgendagens presentasjon. I morgen tidlig pendler jeg tilbake til Gardermoen, for en dagstur til Trondheim og NTNU; jeg snakker på Teknologiuka, og det gleder jeg meg til ♥ Ellers vet jeg at ting blir roligere om to uker, og da tror jeg jeg må legge meg en slags slagplan for tiden fremover, sånn at jeg får satt meg noen mål (det er tid for det nå), disponert tiden min bedre, og får overkskudd sånn at huden min vokser seg tykk igjen - jeg orker ikke å gå rundt og bli helt knust av litt kritikk (når jeg samtidig får 100 kjempepositive kommentarer); ærlig talt!

2

Jeg må bare beklage mitt fravær her om dagen, og jeg kan dessverre ikke love at det blir så veldig mye bedre de neste dagene - selv om gjerne skulle ønske det ikke var sånn.

På fredag hadde vi innspilling av to temaer med LØRN etter hverandre: Blockchain og FinTech, og jeg gjennomførte vel noe sånt som 10 samtaler i løpet av dagen (vi har spitl inn 75 episoder nå!). Bildet over fra samtalen med Lasse Meholm, som prøvde å lære meg mer om hva som egentlig er greai med blockchain-teknologien, og jeg tror jeg begynner å forstå en del nå 😉 Da jeg var ferdig rundt 16:30 var jeg helt fullstendig kjørt i hodet, men det var bare å sette nesen mot Skillebekk og Vibeke, for vi måtte forberede oss til lørdagen. I går (lørdagen) var nemlig Vibeke og jeg i Stavanger, der vi begge to holdt foredrag på DNB sitt kvinne-arrangement We Run The World. Det var veldig gøy, og ekstra stas å bli introdusert av Lisa Tønne, som var konferansier (jeg er jo ordentlig fan av Tusvik og Tønne, og syns de begge to er morsomme, poengterte og smarte).

Nå er jeg hjemme igjen; i alle fall blir det én natt sammen med Anders, før jeg hopper på flyet til Ålesund. Der blir jeg til onsdag, for jeg skal lede Verftskonferansen. Da skal jeg også snakke om hvordan jeg elsker kjemikalier, og dagen i dag, etter at jeg kom hjem, har gått til å lage dette foredraget. Mine topp 5 kjemikalier er (tror jeg):

  • H2O (denne regner jeg med alle kjenner igjen som vann 😉 )
  • C2H6(etanol - eller "drikkealkohol" 😀 )
  • C10H12N2(serotonin - også kjent som lykke)
  • C43H66N12O12S(oxytosin - også kjent som kjærlighet/sex/fødselshormonet ♥ eller, som jeg lurer på om jeg skal kalle det; artens overlevelseshormon)
  • C8H10N4O(koffein - som jeg regner med ikke trenger noen lengre introduksjon 😛 )

Av disse fem tror jeg jeg kommer til å være litt ekstra svak for C8H10N4O2 den neste uken. Er det ikke gøy at alle disse stoffene - eller, kjemikaliene - har ca de samme ingrediensene alle sammen? Hydrogen og oksygen, karbon, nitrogen, pluss oksytosin - som er et ganske stort molekyl - som har med seg to svovleatomer i tillegg. Det er liksom så enkelt, og så avansert på samme tid...

Jeg er forresten også ganske svak for O2, så det er mulig den må få komme med som en slags liten bonus 😉


Jeg kommer hjem igjen til Oslo onsdags kveld, og så blir det en dagstur til Trondheim og NTNU på torsdag, der jeg skal snakke på Teknologiuka. Krysser fingrene for at jeg klarer å inspirere noen til å velge realfag og teknologi videre - se de muligheten som ligger i disse fagene; hvis man ønsker å være med å gjøre verden til et bedre sted, for eksempel ♥

På fredag er det en ny LØRN-dag, med 3D-print som tema. Og sånn går dagene, eller ukene 😛

Det er kjempegøy å ha mye å gjøre (jeg er jo ikke mindre innbilsk enn at jeg syns det er stas å være populær), men døgnet får jo ikke flere timer, så hvis jeg er litt fraværende vet dere altså grunnen. I går var jeg feks en lang stund helt sikker på at det var mandag - det var litt rart... Håper dere forstår ♥

Hei dere, da har jeg akkurat kommet tilbake fra dagens foredrag, for Norgesfôr på Jevnaker; temaet var "Jeg hater ordet naturlig".

Greia er at jeg prøver å ta tak i denne kjemikaliekepsisen som mange har, på en både konkret og enkel, men forhåpentligvis også litt humoristisk måte 🙂 Og jeg tror det funket - publikum lo med flere ganger, i alle fall: Feks når jeg starter med å lese opp 67 forskjellige kjemikalier, blant annet ACETON og FORMALDEHYD (ja, konsentrert neglelakkfjerner/løsemiddel og sånn som man kan putte menneskeroganer i for å få dem til å holde seg), og etter de 2.5 minuttene det tar, avslører at dette er det du trenger for å lage et helt vanlig egg. Ja, gjerne økologisk, om det er det du foretrekker. Aceton og formaldehyd, altså...

Kjemkalier er jo i aller høyeste grad naturlig, for absolutt alt er laget av kjemikalier, og siden et kjemikalie ikke har noen bevissthet og hukommelse om hvordan det ble laget spiller det ingen rolle om det var moder jord som laget det, eller om det ble laget på labben. Og apropos hukommelse: Det kan heller ikke huske om det har vært borti en eller annen blomsterekstrakt (eller noe) en gang, heller, hvis det ikke har skjedd noen form for reaksjon - så la oss bare legge homøopati-medisinballen død med én gang, ok? Et vannmolekyl er et vannmolekyl, uansett om det kommer fra naturen, om det ble laget ved at jeg tente på hydrogengass på labben (da reagerer hydrogenet med oksygen i luften, og det ligger igjen vann på bakken), eller om det har vært ristet sammen med blomsterekstrakt. H2O er H2O, og H2O husker ikke. Ferdig snakka.

Det som er ganske skummelt er alle de som bruker "ja, men det er jo naturlig" som en forklaring på at da er det i alle fall ikke skadelig, og antageligvis så er det ganske sunt. En type argumentasjon jeg for alvor så var ganske utbredt da jeg brukte litt vel mye tid på foreldreforum da jeg var gravid, og mens Alexandra var baby... Bare fordi du får kjøpt noe på helsekosten, som brandes som "naturlig", så betyr ikke det at det er greit å ta det når du er gravid! Naturlig er IKKE det samme som bra!

Denne ideen om at vi i alle fall ikke vil ha syntetiske/kusntige tilsetningsstoffer kan også gjøre at vi får mye dårligere produkter (nei, kunden vet ikke alltdi best selv): Feks så skal Solegg kun ha "naturlige tilsetningsstoffer", så derfor blir det hentet rødt fargestoff fra paprika for at det skal få en sånn kraftig gulfarge. Man kunne ha brukt et syntetisk stoff istdetefor, som er helt trygt, og gir en fin farge, men det er altså "mye bedre" med den naturlige parikaen, som ofte tar med seg gifter... Men det er kanskje greit så lenge det skjer "naturlig"? Akkurat som om at "naturlig kreft" fra helt natrulig radongass er greit, liksom?

Også har du den dustete greia med at "hvis du ikke kan uttale navnet på en ingrediens skal du i alle fall ikke spise det...!" Vel, det er altså 67 kjemikalier i et vanlig egg, og flesteparten av dem kan de aller fleste av oss antageligvis ikke uttale. Hvis du ikke kan uttale navnet så betyr det bare dét: Du kan ikke uttale navnet. Hvis ting er naturlig så betyr det bare dét: Det er naturlig. (Hvis vi i det hele tatt kan definere hva naturlig er, da...prøv selv, så ser du at det ikke er så lett - for er egentlig noe av det vi holder på med naturlig? )

Dessverre er det mange av oss som har hatt faget O-fag på skolen, og når man ser hva som ble lært bort i det faget så kan man begynne å skjønne hvor redselen for kjemikalier kommer fra, og ideen om at "naturlig" er fantastsisk. Dette sitatet er hentet fra den aller mest brukte O-fagsboken:

Kjemiske stoffer hører ikke til i naturen. Det er menneskene som har laget dem på kunstig måte. […] Avfall som hører til i naturen, blir brutt ned og gjort om til nyttige stoffer. Men naturen vil ikke ha noe å gjøre med de kunstige stoffene. De gjør skade på naturen

 


Nå har jeg altså kommet hjem, fått av meg foredragsoutfiten, og fått på joggebuksen - elsker den følelsen når jeg har vært skikkelig stæsja (eller, så oppstæsja som jeg er når jeg står på scenen, da 😉 ) og bare vrenge det av meg og ta på deilige klær. Sette meg under et teppe, med laptopen i fanget, og jobbe ♥ Nå er det forberedels er av LØRN (på fredag skal vi spille inn både Fintech og Blockchain, og for å være ærlig så gruer jeg meg litt - det blir en ekstremt lang dag), skriving, lage foredrag til lørdag (da skal jeg snakke i Stavanger, på et arrangement om "kvinner i ledelse, teknologi, innovasjon, ellers inspirerende kvinner som har stått opp og frem i samfunn + næringsliv"), og forberede foredrag til Verftskonferansen i Ålesund til uken - der skal jeg snakke om liknende det jeg gjorde i dag, men jeg skal snu det litt, og tittelen blir "Jeg elsker kjemikalier" (komplett med min liste over topp 5 kjemikalier, selvsagt 😉 ). Så det går sånn greit i ett 🙂

 

3

I går gikk turen altså til Bergen for å delta på dette arrangementet. I skrivende stund er jeg tilbake i Oslo igjen, men jeg fikk så lyst til å dokumentere litt sånn time for time, for en typisk sånn oppdragsreise som det jeg har vært på nå. Here goes:

06 - Denne morgene våknet vi opp alle fire (Alexandra ligger og hoder rundt katten) samlet i sengen. Vanligvis er jeg gald i ha sengen for meg selv (det vil, med bare Anders), men når det ikke skjer ofte er det utrolig kos å våkne sammen med Alexandra og ♥

08 - Koffertpakking er seriøst noe av det kjedeligste jeg vet, og spesielt koffert-UNpacking, som jeg må gjøre når jeg kommer hjem i kveld... Tror jeg i alle fall skal være hard mot meg selv og gjøre det før jeg legger meg i dag, og ikke la kofferten bare ligge (fordi det var litt sliiitsomt akkurat der og da), som jeg ofte har en tendens til å gjøre. Selve tømmingen tar jo like lang tid, bare at i tillegg får du irritasjonsmomentet ved på ha den i veien :/

09 - Så glad vi har blitt i lille Panter allerede

10 - Jeg tenkte faktisk ikke at skjerf og koffert skulle matche i går, men det gjorde de visst 😉

11 - Neglene mine var helt krise, så heldigvis rakk jeg å få fikset dem før jeg satte nesen mot Gardermoen. Hadde egentlig tenkt på sort denne gangen, men så hadde hun som ordnet dem denne fargen, og jeg syns den var så fin og passet godt nå som det er høst, så jeg slo fra meg sort til fordel for denne mørk-mørk-vinrøde(?) fargen.

12 - Dagens ørtende kaffe. rett før boarding.

13 - Flyet var nesten tomt. Så deilig 😀

14 - Innflyvingen til Bergen er så nydelig - selv i grått og trist vær ♥

15 - Jeg bodde på Grand Hotel Trerminus, som ligger rett ved siden av togstasjonen, og er et av de historiske hotellene i Bergen. Rommet var litt sånn så som så (spesielt badet 😛 ), men selve hotellet var utrolig sjarmerende, og det var ærverdig og flott nede i barområdet og restauranten.

16 - Klar for debatt i Vestalndets hovedstad. 🙂

17 - Ikke noe problem å finne frem når man har Google Maps! Jeg hadde egentlig tenkt å skrive hva skulle man gjort uten Google Maps?, og jeg vet jo selvsagt at det fins bykart på papir, som jeg helt sikkert ville fått i hotelresepsjonen, men Google gjør det jo veldig mye enklere, da 😉

18 - Jeg var ute i god tid før vi skulle begynne, for å få tatt meg en kaffe, og forberede meg ferdig. Etter å ha drukket opp kaffen kjente jeg på at jeg egentlig var litt småsulten, og jeg bestilte meg en tallerken med deilig skinke. Så plutselig dukket arrangørene av debatten opp, og fikk meg over til et annet bord for å møte alle andre, og i forfjamselsen klarte jeg å gå fra regningen...*flau*. Heldigvis kom jeg på det rett før jeg skulle legge meg i går, og fikk sendt en mail og forklart meg, og bedt dem sende meg en faktura.

19 - Nesten hele panelet på plass.

21 - Etter debatten dro Hans Olav og jeg og spiste middag; vi fant verdens mest random thai-sted, der vi var de eneste gjestene, og hadde en utrolig hyggelig prat. Noe av det jeg virkelig elsker med å dra rundt og være med på konferanser og andre sånne arrangemementer er det at jeg får bli kjent med så utrolig mange spennende mennesker! Bildet viser riktignok ikke restauranten, men gangen utenfor hotellrommet; den var så lang og rar at man hikste når man gikk forbi hvernadre - litt som å møte andre på tur på fjellet eller langt ute i skogen.

22 - Det var utgivelsen av denne boken som var bakgriunnen for debatten i går, og nå gleder jeg meg til å lære mer om frank Aarebrot.

 

Hei fra Bergen!

Jeg har kommet meg til byen mellom de syv fjell, fordi jeg skal være med i en debatt på Litteraturhuset her om formidlingens kår i akademia – «Vil vi få flere Frank Aarebroter i fremtiden?». Det enkle svaret på det kan ikke jeg forstå at er noe annet enn nei, så det er det jeg kommer til å argumentere for om et par timer.

Saken er den at det systemet vi har i universitetene i dag er sånn at det som teller er hva du har publisert vitenskapelig – ingenting annet teller egentlig. Ja da, undervisning og formidling kan gjøre smååå utslag, men ikke i nærheten av å veie opp for den jobben som kreves for å bli en god formilder – på samme måte som det krever jobb å bli en god underviser, og det krever jobb å bli en god forsker. Det er virkelig ikke sånn at fordi du er en god forsker så er du også en god formidler, eller en god underviser – selv om det selvsagt kan være sånn. Systemet gir oss nøyaktig de universitetsansatte vi har bedt om, da; de som satser hardt på vitenskapelig publisering (altså ikke allmenn formidling).

Så har jo jeg selvsagt en litt personlig erfaring med formidling og akademia: Det å bli god på formidling av fag for et allment publikum tar masse tid; selv brukte jeg ca halvparten av tiden mens jeg jobbet med doktorgraden min på å formidle. Med et etterhvert mer og mer bevisst forhold til at dette var å skyte meg selv i foten med tanke på en akademisk karriere, fortsatte jeg å bruke så mye tid på formidling, fordi jeg så (og ser!) at det er et kjempebehov og et ønske for det. Ironisk nok så forlot jeg da akademia (etter PhD) fordi jeg ønsker å formidle kunnskap, og respekt og kjærlighet for kunnskap ♥

Jeg mener vi trenger mangfold i formidlingen, fordi allmennheten er mangfoldig, og man rett og slett ofte stoler mer på folk som likner på deg selv. I en tid der begrepet «alternative fakta» faktisk eksisterer så er det viktigere enn noensinne at det formildes fra universitetetne på en sånn måte at man treffer flest mulig. Dessverre så er ikke systemet laget på den måten :/

De jeg skal snakke med i kveld er Hans Olav Lahlum, Dag Rune Olsen (rektor ved UiB), og Jens Elmelund Kjeldsen (professor i retorikk ved UiB). Jeg gleder meg!