Er det så nøye, da? Om jentebabyen får en søt rosa body, og guttebabyen får en tøff blå sparkebukse? Cute princess versus adm. dir. - det er vel ikke så nøye?! Nei, den rosa bodyen eller den blå sparkebuksen er ikke nøye. Eller om den lille gutten har genser med adm. dir. på, mens på jenta står det princess. Det er ikke nøye om du ganger opp dette med 10, heller, men saken er jo at det er mye mer en 10 rosa bodyer og 10 blå sparkebukser.

Jeg vil snu det litt på hodet, og spørre: Hvorfor er det så viktig å markere for hele verden hvordan kjønnsorganet på babyen ser ut? Gi alle en mulighet til å la kjønn være det aller første man ser...? "Noen" av oss ønsker jo å bli sett først (og fremst) som den personen vi er, og ikke KVINNE eller MANN. Jeg er selvsagt kvinne, men det er et godt stykke ned på listen over det som definerer Sunniva Rose. Så hvorfor skal vi behandle barn på en måte vi absolutt ikke liker selv - når det ikke en gang er et snev av nødvendig?

Summen av alt betyr noe, for det er heller ikke bare 10 rosa bodyer eller 10 blå sparkebukser, men klærne markerer jo tydelig for hele verden hvilket kjønn det er på babyen i vognen, og gir dermed hele verden en mulighet til å feks tilpasse språket "riktig" til om det er en gutt eller en jente: Jenter er sååååå fiiiiine, og gutter er tøffe som ikke gråter. Og så lurer vi på hvorfor jenter senere i livet sliter med selvbildet, og at gutter ikke ber om hjelp når de sliter...

På sikt så ønsker jo de fleste av oss å oppnå mangfold - like muligheter for alle. Og mangfold er jo et ord som passer veldig fint i festtalene, men spiller det virkelig noen rolle? Vel, det er vanskelig å se hele bildet hvis alle rundt deg likner på deg selv - da er det vanskeligere å se hvor skoen trykker, og det er vanskeligere å huske at ikke alle er som deg og de du jobber sammen med:

For eksempel så er det aller meste av den teknologien vi har rundt oss utviklet av menn, og sånn historisk så er ikke det så rart. Men det kan være uheldig når man lager ny teknologi som skal være for alle, men er tilpasset mannen. Feks så oppdaget man raskt da airbagen kom på markedet (egentlig en helt fantastisk oppfinnelse, som skulle redde mange flere liv i bilkræsj), at den skadet eller drepte kvinner og barn. Hvorfor? Fordi den var testet på en mannlig kollisjonsdukke. Nei, kollisjonsdukker har selvsagt ikke kjønn, men den hadde høyde og vekt som en gjennomsnittlig mann. Mens kvinner er mindre og lettere enn menn, og barn er jo enda mindre igjen, og airbagen ble derfor farlig.

Jeg er overbevist om det dette aldri var noen intensjon, men det illustrerer jo ganske tydelig (og tragisk!) hva som kan skje når du glemmer at ikke alle er som deg selv og kollegaene dine.

Et annet eksempel er forskning innen medisin, der igjen det meste er utført av menn, på menn. Forskning på hjerteinfarkt, feks, der man lærer at symptomene på hjerteinfarkt er sånn og sånn og sånn. Så viser det seg at, nei, kvinner har gjerne helt andre symptomer enn menn, men allikevel, når halve befolkningen har andre symptomer enn menn så kalles det for "atypiske symptomer" - som jo også sier noe om at mannen fremdeles er normen 😉 Og jeg tror ikke dette er vond vilje, men at endring tar tid...

En annen ting som er greit å ha i bakhodet når det gjelder å dele befolkningen i 2: Hvis vi antar at intelligens og kreativitet er sånn nogenlunde jevnt fordelt mellom kjønnene, så er det jo dumt å være fornøyd med å rekruttere kun fra halvparten!

Tilbake til det med klær, som brukes for å markere kjønnet (og hvis du tenker at dette ikke er så veldig reelt; ta deg en tur inn på en mammagruppe for gravide og nyfødte, og sjekk hvor mange som "har det meste av utstyr fra forrige baby, men jeg trenger jenteklær denne gangen <3 <3 <3 "), så er det jo ikke bare fargen som skiller "gutteklærne" fra "jenteklærne". I tillegg til fargene, så er det også hvilken pynt og symboler som er på klærne, og for gutter handler det om kunnskap, mens for jenter så handler det om følelser. Og ganske raskt så blir jo dette "sannheter", og begge kjønn taper.

Men så er det en ting til jeg har tenkt på, og det er at guttene faktisk får trangere rammer fordi de er "normen": Feks så er det mye vanskeligere for en gutt å ta på seg paljetter og kjole enn det er for jenter å hente klær fra guttevadelingen, og det er jo trist at ikke gutter skal få kunne pynte seg med like stor letthet som jentene (hvis de vil 🙂 ). Jeg har også inntrykk av at det er vanskeligere for gutter å velge klassiske "jenteaktiviteter" enn motsatt. Og disse tingene sier jo også noe om synet vårt på hva som er fint og flott, og hva som ikke er så viktig - faktisk så bruker foreldre i snitt mindre penger på fritidsinteressene til døtrene sine enn sønnene sine.

Så menn er normen, mens kvinner alltid er den kvinnelige utgaven av mannen... kvinnelig - komiker, fysiker, musiker, politiker, journalist, forfatter, forsker, ...

ALLE TAPER!

Til slutt, når det gjelder klær, så er det noe der bare jentene taper: "Jenteklærne" er trangere og kortere enn "gutteklærne", helt fra spedbarnsalder. Dette er trist fordi det er en slags tidlig "seksualisering" av jenter, men kanskje enda værre - de ledige gutteklærne er bedre for å utfolde seg fysisk, og når vi vet at fysisk utvikling henger sammen med kognitiv utvikling, da er det plutselig ganske stygt.

Og det er jo ikke bare klær som "kjønnes", det skjer også med leker. På G-sport hadde (har?) de "jenteakebrett" og "gutteakebrett", "jenteski" og "gutteski" - nøyaktig samme produkt, men med design som forteller hvordan jenter og gutter er/skal være forskjellige. Resultatet av kjønning på klær og leker og alt annet er at vi som foreldre kjøper dobbelt så mye, fordi vi "må". Det er helt genialt for bedriftene, og vi som forbrukere lar oss lure. Kjipt for individet, kjipt for lommeboken, og kjipt for miljøet.

I tillegg til den kjønningen der samme produkt selges i to forskjellige design så brandes forskjellige leker mot forskjellige kjønn. Jeg ble ganske trist da jeg så eventyrbøker for gutter og eventyrbøker for jenter, med eventyr om feks sjørøvere i gutteboken, og (selvsagt 😛 ) prinsesser i jenteboken. De samme eventyrene som vi fikk lest for oss da vi var små, fra det som da bare het Eventyrboken (for barn). Trikset her, for å bevisstgjøre seg selv og andre er jo den klassiske "tissentesten": Skal du leke med den med tissen? Nei? Nei, da er det vel en leke for barn, da!? Og den funker som en humoristisk bevisstgjøring på barn også, i alle fall funket den på Alexandra, da hun nettopp var lei seg over at noen eventyr som hun syns var spennende var "for gutter" :/ Da jeg spurte henne om man leste boken med tissen måtte vi le begge to, og Alexandra sa selvsagt nei, og så var vi ferdige med den saken ❤️

Når man begynner å påpeke disse tingene så går mange i forsvarsmodus, gjerne med et Men min jente bare liker rosa. Jeg har ikke gjort noe for å påvirke...og dessuten har det alltid vært sånn (og du trenger ikke å demonstrere og overdrive sånn). Og jeg tviler ikke på at jenter "bare liker" rosa, og gutter "bare ikke liker rosa", for barn lærer jo sykt fort hva som er "riktig". Vi lar oss jo alle påvirke av reklame og normer. Og apropos normer så er jeg ikke helt enig i at det er en slags demonstrasjon å gå i mot normen(e). Det kan være greit å være klar over at det ikke er noe naturgitt hverken ved kjole eller fargen rosa for jenter... Hvis du ser på bilder av barn fra slutten av 1800-tallet så ser du at det var helt vanlig å kle gutter i kjole, og mange hadde langt hår. Kjole var faktisk vanlig helt opp til 11-års alder. Og når det gjelder rosa så ble dette skrevet i 1920 av en av de mer prominente klesbutikkene i New York:

The generally accepted rule is pink for the boys, and blue for the girls. The reason is that pink, being a more decided and stronger color, is more suitable for the boy, while blue, which is more delicate and dainty, is prettier for the girl.


Så, nei, det er mange ting som ikke "alltid har vært sånn", selv om det er lett å tro.

Ok, da, men har det virkelig noe å si, sånn senere i livet, eller er dette bare pirk og mas? Tja, det er vel ikke helt godt å si, men for å ta datamaskinen og programmering som eksempel, så kan det absolutt se ut som om at disse tingene kan ha noe å si: Grafen under viser andelen jenter som studerte medisin, jus, fysikk og programmering, fra midten av 60-tallet og frem til 2015. I starten av grafen, og frem til midten av 80-tallet er det ca samme andel jenter på de fire firskjellige studiene, og den andelen øker omtrent likt mye for hvert år. Men så skjer det noe dramatisk med programmeringsgrafen på midten av 80-tallet, den dropper plutselig ned, og forblir lav, nesten tilbake til sånn som det var på 70-tallet. De tre andre studieretningene har ikke en liknende utvikling - de fortsetter som før, med ganske lik oppførsel. Det som skjedde på midten av 80-tallet var at det ble mulig å ha hjemme-datamaskin. Da denne kom ble den brandet som en gutte/manne-gadget, og som den sauflokken forbrukere er, så ble den kjøpt til gutter - for vi vil jo gjøre det som er "riktig". Før dette så stilte jenter og gutter likt når de begynte å studere, men med hjemme-datamaskinen så hadde plutselig guttene et forsprang, og ganske raskt ble det forventet (litt ubevisst, kanskje?) at man hadde en del forkunnskaper - som kom ved å ha hatt denne "gutteleken". Plutselig ble det "umulig" for jenter å studere programmering.

Så blir det en ny "sannhet", da (som jeg hører rundt omkring mange steder), at jenter de bare liker ikke å programmere, og de er egentlig ikke sååå flinke til det heller...

Selvsagt er det forskjell på kjønn - jeg er ikke av den typen som mener at kjønn kun er en sosial konstruksjon, og at alle barn burde oppdras uten at noen vet hvilket kjønn de er. Greia er ikke at kjønn ikke eksisterer, for de som måtte falle for fristelsen til å tolke budskapet mitt sånn. Greia er hvis du lager en fin graf som viser variasjonen over feks intelligens hos kvinner og intelligens hos menn, så er det større forskjeller innad i gruppen menn og gruppen kvinner, enn det er i gjennomsnitt mellom de to gruppene (og det er større variasjon blant menn enn hos kvinner - hos menn finner du de aller aller smarteste, og de aller dummeste). Men ingen av oss er gjennomsnittsindivider, så det er dumt å behandle folk som gjennomsnittet av sin gruppe. Det beste må vel være å kunne gi barn, og alle, likest mulige muligheter. Jeg syns i alle fall ikke det burde være så veldig kontroversielt å mene. Allikevel så er det ofte veldig provoserende for folk å snakke om kjønn og kjønning på den måten jeg har gjort her... Jeg har aldri fått noen form for hets etter kronikker/radio/tv-opptredener om kjernekraft og stråling, men ved å snakke om de tingene jeg skriver om her så blir jeg idiotforklart... Ja, ja...

Kan vi ikke gi barn 100 muligheter, i stedet for 2? 😀 La oss ikke være late, og bare følge det markedskreftene vil ha oss til å gjøre - bli kjent med akkurat det ene individet! Hva liker denne jenta? Hvordan er akkurat denne gutten?

Men, nei, dét er ikke så nøye! Den ene tingen betyr ikke noe, men summen blir stor, og den kan bety noe. Når det er klær, leker, bøker, hvordan vi snakker forskjellig til guttebabyer og jentebabyer - forsiktig til jenter, men dette klarer du selvsagt til tøffe gutter. Når menn er hovedregelen, og kvinner er unntaket. Da kan det faktisk ha noe å si, og dét er ganske nøye!

2

Nå er mai snart over, og det betyr at jeg veldig snart har vært all by my self - aka frilans som fulltidsjobb - i ett år 😀 Jeg tenker at jeg må gjøre opp litt status på den store dagen (1. juni, altså), men i dag tenker jeg på 3 ting jeg gleder meg til å gjøre nå i juni, når jeg faktisk så smått starter på mitt andre år by my self:

Det første jeg gleder meg til skjer allerede neste uke. Da skal jeg holde foredrag under åpningen av Digitaliseringskonferansen for høyere utdanning og forskning. Jeg var jo litt redd for at jeg skulle bli uinteressant og utdatert når jeg ikke lenger var knyttet til UiO, men jeg tror jeg så smått kan begynne å konkludere med at dette ikke har skjedd. Da jeg fikk forespørselen om å snakke på denne konferansen trodde jeg faktisk først at det var en feil, så jeg svarte ærlig at jeg trodde de ville ha noen som jobbet på universitetet, og da var jo ikke jeg rette personen. Men det var jeg som tok feil - de ville ha meg 😀 De likte også mitt forslag til tema for foredraget - nemlig "Digital eller digitull?", enda bedre enn det de opprinnelig foreslo. Det betyr at jeg får lov til å stå i 20 minutter å rante over både de som latterliggjør alt som har med digitalisering å gjøre, og de som er i andre enden av skalaen og glorifiserer absolutt alt og putter "kunstig intelligens" i i annenhver setning 😛 Pluss at jeg skal kjefte litt over at man bruker et begrep som man ikke egentlig er enig om hva betyr - digitalisering (og digitale ferdigheter), altså - og at det åpenbart fører til diskusjoner som er en del mindre fruktbare enn de kunne ha vært... Det høres jo egentlig ganske selvsagt ut at man må være enig i hva en ting er før man kan diskutere det, men når det kommer til begrepet digitalisering så putter noen alt og andre ingenting inn i det, og så blir det gjerne litt dumt, da 😉

Uken etterpå så er det lanseringsfest for det nye magasinet Altså! Jeg er veldig stolt over å ha skrevet en tekst i den aller første utgaven, og på lanseringsfesten (på Rockefeller!) skal jeg snakke. Jeg gleder meg til å holde det rykende ferske magasinet i hånden, til å snakke på lanseringsfesten, og til å se tilbakemeldingene på magasinet (og min egne, lille tekst) ❤️

Så, i siste uken av juni skal jeg lede Klima- og miljødepartementet sin Næringslivets klimakonferanse - veien til 1,5 grader, og det er kjempespennende! For å forberede meg, og gjøre en skikkelig jobb her, så er det masse å sette meg inn i, og jeg elsker det! En annen ting jeg har kjent på er nemlig frykten for at jeg skal stagnere, og ikke lære nye ting, nå som jeg jobber så mye for meg selv... Nettopp derfor er et sånt oppdrag som denne konferansen perfekt, for her kreves det at jeg faktisk lærer meg ganske masse (ja, da, selvsagt kan man lære nye ting uansett, men det er jo ikke sånn man fungerer - det er grenser for hvor mye man bare setter seg ned og lærer seg sånn helt av seg selv 😛 ). Så i dag har jeg jobbet med sirkulær økonomi, næringslivets 15 veikart for grønn konkurransekraft, og rapporten Grønn konkurransekraft. Jeg er på ingen måte i mål, og gleder meg til å møte de flinke folka i departementet i morgen, for å jobbe med konferansen 🙂 Og, ja, det kan hende det kommer inn et lite stikk til de som føler de redder verden ved å si nei takk til sugerør (i Norge), under konferansen - hvis det passer seg sånn...;)

Og så gleder jeg meg selvsagt til at det skal bli sommer, og at sommervarmen forhåpentligvis skal komme for fullt. Gleder meg til vi skal på hytta, at vi skal på telttur (vi fikk et veldig fint telt til bryllupet ❤️), spise masse is, og alt den vanlige sommergledingen, selvsagt 🙂

Hva gleder du deg til i juni?

I dag snakket jeg på TEDxUiO, på Chateu Neuf - I hate the word Natural. Jeg fikk

  • filosofert litt over hva naturlig egentlig betyr (kan du trekke en linje mellon naturlig og unaturlig? Jeg mener nei - send meg gjerne svaret hvis du vet hvor denne grensen går!)
  • hatt innføring i grunnleggende kjemi (alt er atomer og alt er kjemikalier ♥)
  • snakket om naturen som bare "er" (den har ikke minne, og det spiller ingen rolle om et vannmolekyl, feks, ble laget på labben eller av naturen selv - nei, vannmolekylet får ikke minne selv om du er homeopat og rister på vannet på en veldig spesiell måte, det er fremdeles vann)
  • klagd over vaksinemotstandere som snakker om kvikksølv i vaksiner - som det aldri har vært (det har vært et molekyl med kvikksølvatomer i seg - det er ikke det samme som at det er kvikksølv i vaksiner - på samme måte som at du ikke sier hjelp hjelp det er klor i salt det er livsfarlig å ha på maten, eller skal du slukke det bålet med vann?? Vet du ikke at det er hydrogen i vannet, og hydrogen er eksplosiv gass, og du kommer til å lage EKSPLOSJON!)
  • rantet om doser - til og med vann er dødelig når du drikker for mye

...og enda litt til 🙂

Det gikk mye bedre enn jeg hadde trodd! Faktisk gikk det nesten så bra som jeg hadde håpet at det skulle gjøre, og det føles veldig fint 😀 De siste to ukene har jeg hatt "mareritt" hele TRE ganger, om at jeg har stått på TEDx-scenen og vært 100% uforberedt... Det har ikke føltes bra. Så jeg har forberedt meg ganske godt, da, i våken tilstand: For det første så var dette et tema jeg har skrevet om både på blogg og andre steder flere ganger før, og jeg har holdt foredrag om det (på norsk) et par ganger også - da har jeg riktignok hatt nesten en time til å snakke på, mens nå var det 18 minutter, pluss at det var på engelsk. Mine "triks" for å forberede meg når det er mye tightere på tid, og i tillegg på engelsk, er disse:

  1. Skriv manus! Jeg gjør det både for å være helt sikker på hvor lenge jeg holder på, og for å være sikker på å få med alt jeg vil si. Jeg er en ganske "pratsom" person, så hvis jeg snakker fritt blir 18 minutter fort lite for at jeg skal komme igjennom alt stoff - men med manus er det mulig. Manus er også viktig fordi jeg naturlig nok ikke er like god på engelsk som på norsk, så da er jeg helt sikker på at jeg ikke plutsleig glemmer hva et ord eller uttrykk er på engelsk, eller at det blir litt mye like...you know...
  2. Øv. Jeg lager manuset ved å sitte og lese det høyt (ok, jeg mumler mest) for meg selv, sånn at det faktisk blir helt muntlig, og ikke et manifest, liksom. Når jeg gjør det sånn så får jeg også øvd meg igjennom manuset, og slår liksom to fluer i én smekk 🙂
  3. Spill inn og lytt. Når manuset er helt ferdig tar jeg og leser inn foredraget med Voice Memos-appen, sånn at jeg kan høre på det mens jeg gjør andre ting. Da får du også sett hvor lang tid det faktisk tar å komme seg igjennom, fordi når du reiser deg opp og snakker igjennom alt - holder presentasjone for deg selv, liksom - så blir det mye mer riktig i forhold til den tiden du faktisk kommer til å bruke, enn når du sitter og mumler for deg selv.
  4. Øv. Øving må til. Jo mer, desto bedre 😉
  5. Lag cue cards med hele manus (husk å nummerere disse 😛 ). Øv med cue cardsene, så du ikke blir "hengende" midt i et avsnitt, feks, og det virker rart når du står på scenen. (Cue cardsene mine var selvsagt rosa, det var også negelene mine, og toppen min ♥)

Det eneste som var kjipt var at mikrofonen min sluttet å virke i det jeg gikk på scenen. Jeg tror ikke det var noe problem for de som var i salen, for det var intimt, og jeg har en ganske kraftig stemme, men jeg er litt bekymret for opptaket. En stor del av greia med TEDx er jo at det blir filmet på en skikkelig måte, og at dette blir liggende ute på TED sine kanaler. Nå er jeg redd for at det virkelig ikke ble bra pga lyd, og det er ekstra surt fordi jeg følte at selve foredraget gikk så bra :/ Men jeg krysser fingrene for at det kommer til å funke, og jeg kommer til å dele videoen uansett, når den er klar om en til to måneder. I mellomtiden kan du gjerne ta en titt på en av (eller alle 😉 ) de tre andre TEDx-foredragene jeg har holdt tidligere:

TEDxOslo, 2013:

Denne er sett mer enn 200 000 ganger nå - det føles faktisk litt sprøtt 😀

TEDxBergen, 2015:

TEDxLeRosey, 2014:

I skrivende stund sitter Anders og jeg på Gardermoen! Jeg har shoppet solbriller, vi er gjennom passkontrollen, og nå sitter med en flaske bobler og venter på å boarde Norwegians rute til Bangkok ♥ Siden flere har spurt om foredraget mitt på SHE Conference som var nå på onsdag, tenkte jeg at jeg rett og slett kan dele manuset mitt her:

How to be pink, nerdy and entrepreneurial

15. of August, 2003 was a sunny day. I remember, because this was the first time I stepped into the dark, big, old, Physics Auditorium at The physics department, as a fresh physics student, at University of Oslo. I also remember wearing this tight, pink, glittery top, with my best push up bra underneath. My hair was long and very blond, in braids. I wanted to show the world – or at least the entire physics department - that it was ok to be pink AND a physics student at the same time.

It sounds easy, right? Why shouldn’t you be able to “be pink” and brainy? Pink, without judgement?

Well, it wasn’t’ easy.

My fellow students saw only the pink side of me, and after a while, I started to only see that side too. I started failing my courses – got “proof” that I was just a “stupid blonde”, I went deep down into a bad spiral of failing – feeling stupid – failing again – feeling more stupid.

I wanted to just quit, and to be honest, I don’t know why I didn’t’ – looking at my grades, quitting would have been “the right thing” to do at that time.

Luckily, for me, I’m extremely stubborn – I think I was so scared of what others would think if I admitted defeat, and quit... and somehow, I got through it. After failing five classes during my bachelors, spending more than one year more than I was supposed to, I finished my master’s in 2009.

I aced it.

I needed that master's degree and a supervisor who was extremely supportive to start to get back my self-esteem, 6 years after I first stepped into the world of academia.

Who you are today doesn’t have to define who you’ll be tomorrow – and after my masters, I got a position as a PhD scholar at the University, and I started a PINK, girly blog about nuclear physics and research and stuff.

Traditionally, scientists are viewed as boring or crazy – or, if you’re lucky, both.

The scientist in his or her white coat, safely behind a desk distancing him/her from the rest of the world, isn’t particularly inviting. He or she is someone else - someone who cannot understand real life.

We know from research into learning that feeling safe and to trust someone is fundamental to being able to learn.

In my experience – being “pink” – showing a human face -  has given me an opportunity to discuss topics that many find controversial – like nuclear power and radiation, which have been my fields of research, with all kinds of people. People who maybe wouldn’t have felt comfortable talking to scientists in the first place. Perhaps arguing that scientists are just pushing their own agenda… The pink has given me the privilege of challenging people’s views…

This isn’t really about the colour pink, of course. This is about balance, diversity, democracy. Maybe I, as a woman embracing the pink, a mother of 9 year old Alexandra – bring different perspectives into science, than the classic, male “nerd”?Research and development, is a creative process. We won’t find solutions for all, if we recruit students, researches, leaders from one tiny segment of people – and we believe that intelligence and creativity is more or less evenly distributed between the sexes, it sounds really stupid to be happy with recruiting from only one side – doesn’t it?

And we need people with different backgrounds; meaning different sexes, different ethnicities, different interests. Different hopes and dreams. Experiences, perspectives and skills! Not necessarily pink, but there should not be an opposition between being pink and being nerdy and smart!

The hard question is how we do this?

I think we need to really embrace Nikes’ JUST DO IT!

And when we see people being pink, try our best not to be judgemental (which is what we want to – me too…). Remember the stories – like mine, and do our best to look past the pink façade.

2 years ago I put on this dress, which had been hanging in my closet for nearly a year, waiting for exactly that day in March 2017. I did my hair and my make-up carefully. Then I walked into another auditorium at the University, and I defended my PhD thesis.

I proved all the people who only saw that pink part of me, including myself, wrong!

And EVERY time I talk to young girls (or guys)…I know that it matters – that my blog and my Instagram is a mixture of pink and science, because we’re human – pink and nerdy is just one of many combinations. These young people often tell me that they also have a dual side – that has made them question whether they’re SMART enough…just because they also happen to have an interest for shoes, or designer handbags, or whatever.

They tell me that seeing that it IS possible, to finish a PhD degree in physics, AND have an interest for pink and pretty things – even though you started your career in academia by failing, over and over, is making them believe that it could be possible for them as we.

That it is actually a strength for us as a society that they are people with more than just one side.

 

Photo: Kai T. Dragland / NTNU

 

 

Hei fra Flesland 🙂 Da er jeg ferdig med Tekna Bergen, og «Jeg hater ordet naturlig». Det var ca 150 stykker som kom og hørte på, og det var veldig hyggelig! Det ble god tid til diskusjon, innspill og spørsmål etter foredraget – og det er egentlig sånn jeg liker det best... 6 minutter på scenen på SHE Conference i går, feks, er superstas (og jeg føler det gikk bra, så det er digg), men selv om det er gøy med sånn «inn på scenen, levér showet, av scenen, og forsvinn ut bakveien, litt mystisk», så liker jeg aller best når jeg kan snakke, dele noen anekdoter som jeg kanskje kommer på der og da, og vi kan bruke masse tid sammen etterpå. Noen av innspillene jeg fikk – som jeg må skrive ned så jeg ikke glemmer dem var:

  • Har du en god og enkel definisjon på E-stoffer?

Det har jeg ikke klart, og det syns jeg absolutt at jeg trenger... Jeg tenker at i tillegg til en definisjon på E-stoff så er det minst like viktig med en liten liste over E-stoffer og de vanlige, trivialnavnene, og hvor disse finnes hen; feks så er det i alle fall 5 forskjellige E-stoffer i et helt vanlig egg, fra naturen side. Dette må jeg fikse! Ønske om dette som innlegg, kanskje? 🙂

  • Om mobilstråling – hvordan gjøre det tydelig, på en god måte at det ikke er farlig med den typen stråling?

Jeg ser at jeg trenger noen konkrete eksempler på mobilstråling – hva det er, sammenliknet med andre typer stråling, som man har et mer avslappet forhold til, og hva slags doser det er snakk om...på samme måte som jeg har med ioniserende stråling («radioaktiv stråling») – så dette må komme på plass 😉 Jeg fikk faktisk etterspurt et innlegg om det her om dagen fra noen helt andre, også, så at flere lurer på mer rundt det litt "mystiske" stråling tror jeg er ganske klart.

Nå sitter jeg på Bølgen og Moi, på Flesland flyplass, altså; spiser Cæsar-salt og drikker et glass hvitvin. Trondheim neste – for foredrag om formidling av fag og forskning i morgen tiiidlig (for tidlig – det blir alt for lite søvn i natt :/ ), før det er miniforedrag på Venstres Landsmøte.

Så, ca kl 16 i morgen ettermiddag setter jeg nesen hjemover, der det skal pakkes og ryddes og pakkes – på lørdag drar vi nemlig på BRYLLUPSREISE!!!

Sprøtt å tenke på, at det allerede er to uker siden vi giftet oss da, men da setter vi altså nesen mot Thailand og Hua Hin Al Fresco Resort. Shit, som jeg gleder meg! Jeg fikk gjort litt shopping til turen på mandag, mens jeg ventet på Panter som ble operert. Årets favorittbikini kommer faktisk fra Bik Bok, av alle steder. Ikke at jeg mener de ikke har fine ting, men jeg var bare egentlig helst sikker på at ingen av deres klær ville være fine ut på meg, fordi jeg mener å huske at de har så små størrelser, og klær som er laget for veldig slanke kropper. Så jeg er egentlig usikker på hvorfor jeg i det hele tatt gikk inn, men jeg gjorde nå det, og heldigvis gadd jeg å prøve på meg bikinien jeg fant der.

(ja, da, masse rot i bakgrunnen - dette bildet tok jeg egentlig bare for å sende til Anders, fordi jeg gledet meg så sinnsykt til å dra på tur med ham, og var så glad over å ha funnet badetøy som jeg føler meg VEL I 😀 )

Etter å ha prøvd igjen hjemme er jeg utrolig glad for at jeg kjøpte bikinitrusen i to forskjellige farger, for jeg kan ikke huske sist jeg hadde badetøy som jeg følte meg så fin og komfortabel i 😀 Jeg GLEDER MEG til å bare gå rundt i bikini hele tiden i TO UKER ♥ 😀

badedrakt fra HM

bikini fra Bik Bok - samme type truse som jeg har på meg på bildet, i røtt

bikini fra HM til venstre, bikinitruse fra Bik Bok til høyre, mørkeblå kosedress til reisen fra Cubus

(Jeg rakk ikke publisere dette før take-off, så nå har jeg faktisk akkurat installert meg på Scandic Hell, rett ved Værnes flyplass. Nå MÅ jeg sove, for jeg skal avgårde herfra 06:30 i morgen tidlig... Nattinatt 🙂 )

I morgen skal jeg faktisk stå på hovedscenen på årets SHE Conference i Oslo Spektrum - "the largest gender diversity conference in Europe". Jeg syns det er ganske sykt å tenke på; at jeg er en av foredragsholderne, sammen med Siv Jensen, Torgeir Waterhouse, Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Røe Isaksen, og mange fler... Og til alle som måtte lure: Ja, jeg blir nervøs når jeg skal stå på scenen som i morgen - dritnervøs. Jeg kan kjenne hvordan jeg kommer til å bli klam på innsiden av hendene, samtidig som jeg er kald i kroppen. Jeg har 5 minutter på meg, på engelsk, og det er over 1000 stykker i salen. Når jeg skriver dette nå så kjenner jeg pulsen stige.

Så hva gjør jeg, når jeg skal stå på scenen som dette?

Forberedelse, forberedelse, forberedelse!

Inn i disse forberedelsene tar jeg med meg erfaringene jeg har fra andre ganger jeg har stått på scenen og vært nervøs - for dette er absolutt ikke første gang. Det er ikke behagelig å være nervøs, men hvis det ikke er så alvorlig at man ikke klarer å snakke skikkelig, så mener jeg at det å være nervøs faktisk gjør at du preseterer bedre. Litt nervøsitet og svette hender gjør deg (eller i alle fall meg 😉 ) til en bedre foredragsholder, og sånn sett så er vel nervøsiteten din/min litt slitsomme venn. Dessuten så vet jeg jo at selv om jeg har vært nervøs før (de to verst var TEDxOslo i 2013, hvor jeg følte at jeg skulle besvime, omtrent, og March for Science i 2017, da jeg holdt appell foran Stortinget for første gang, og bene mine begynte å skjelve helt ukontrollert - en ganske fascinerende opplevelse, sånn egentlig), så har det gått veldig bra - det er jo greit å minne seg selv på!

En annen ting jeg gjør er å se det hele for meg; jeg ser for meg meg selv på scenen, at jeg snakker, ser på publikum, beveger meg. Som en del av dette så har jeg visst hva jeg skal ha på meg siden søndag - den sorte disputaskjolen og de rosa bryllupsskoene ♥

Jeg tenker på publikum når jeg lager foredraget; "hvor" er de, og hva er interessant for dem å høre? Når det kun er 5 minutter å snakke på, så må man rasjonere hardt på tiden og ordene, og da er det jo hva jeg vil at publikum skal sitte igjen med som bestemmer hva som kuttes, og hva som får bli igjen.

Og jeg SKRIVER MANUS! Når jeg holder et 30 til 45 minutters foredrag som jeg har holdt mange ganger før så ligger forberedelsene mine i å lage slides, og jeg har kun noen punktnotater for meg selv til hver slide - hva jeg skal igjennom. Men når jeg har liten tid til rådighet, og ikke det ikke er rom for å plutselig snakke meg inn i en anektode, for så å gå tilbake igjen til hovedpoenget, så må jeg ha 100% manus. Vanligvis regner jeg 110-120 ord per minutt, men det er på norsk. På engelsk trenger jeg litt mer ro, og nå regner jeg ca 100 ord per minutt. I skrivende stund sitter jeg med et manus som er 730 ord, så jeg må rett og slett "kill some darlings" - har ikke landet helt på hvilket poeng som skal bort ennå, og må bruke kvelden til å la det kverne i hodet. Når manuset er helt ferdig i kveld/morgen tidlig, kommer jeg til lime det på rosa que cards (jeg kjøper vanlig, A4-papp på bokhandelen, og klipper disse i to 😀 ), og så kommer jeg til å bruke noen timer på å lese det høyt for meg selv. Que cardsene er selvsagt med meg på scenen i morgen!

Jo kortere tid til rådighet, desto viktigere med et fullstendig manus.

Jo mer nervøs, desto viktigere med et fullstendig manus!

Og så tenker jeg på hvor kult det er at jeg skal på scenen der i morgen, og prate om How to be pink, nerdy, and entrepreneurial, og til slutt minner jeg meg på at det faktisk er en grunn til at jeg har blitt spurt. Nei, det er ikke en feil, for, nei, jeg er ikke en bedrager...;)

 

Etter å ha snakket så mye om avstand til månen, og love you to the moon and back, fikk jeg spørsmål om jeg rett og slett kunne poste disse takkekapitlene våre - eller Acknowledgements, som det kalles. En doktoravhandling er jo et offentlig dokument, så her er det veldig dumt å skrive noe man syns er for privat til at andre skal lese det, så jeg deler selvsagt gjerne 😀 Ikke at jeg er så fryktelig redd for å dele tanker av det mer personlige slaget sånn eller, heller, da... 😉

acknowledgements - Sunniva

First, I must say that I have been extremely lucky to have two awesome supervisors: Sunniva Siem and Jon Wilson - a million thanks to both of you! This PhD project would never have happened if it weren’t for you. A special thanks to Sunniva: For allowing me to be me. When I said, well I think I want to make a girly blog about nuclear physics and research and stuff, and spend half of my time on blogging and being on the radio and TV and travelling all around Norway to tell young people why they should think about pursuing a career in science, and that nuclear physics is awesome, you have done nothing but show support. This has really meant the world to me!

Secondly, thank you to my family for all love and support. Especially, for my Grandfather and Grandmother for taking me to the library so often when I was a little girl; where I first found a book about the horrible events in Hiroshima and Nagasaki in 1945, which both scared me and interested me at the same time. Ever since I have been extremely fascinated about the atomic nucleus and the force that holds it all together.

I’m very grateful to my sister, Carina, who is always helpful with Alexandra. When I was a single mother, this was what enabled me to travel around, taking part in experiments or going to conferences or whatever; it would have been very hard to do this without your help.

Thanks to all the great people in the Nuclear Physics group at UiO! Gry, Ann-Cecilie, Trine, Therese – thank you for coffee breaks, proof reading, help with data analysis, keeping up the spirit, etc. Also, thanks to Fabio for lively and sometimes never ending discussions…

Vibeke, you turned out to be the perfect partner the last couple of weeks that also included Christmas, what a happy coincidence you had your electromagnetism exam at about the exact same time I was finishing this thesis 🙂 Lise, three hearts to you for your long and faithful service as study mate; from we started our bachelors’ degrees in physics and meteorology, to our masters’ degrees, and then finally to your PhD and now (hopefully) mine <3 <3 <3

Anders: When I wanted to give up, you made sure I didn’t (and I wanted to give up quite a lot…). When I needed to work long hours you smiled and said of course I’ll get Alexandra from school! We’ll have fun, and you just work for as long as you need. When I didn’t know how to solve my stupid computational problems, you spent the time needed to learn enough about my field of physics, to be able to solve it with me. Thank you also for making me coffee in bed EVERY MORNING. Finally, I’m grateful for Alexandra’s smiles and cheers, and acceptance for her mother having no time for her for many weeks.

I love you both to the moon and back!

acknowledgements - Anders

The past four years have been truly amazing, and I have zero regrets on pursuing a PhD. The work in this thesis was carried out at Physics of Geological Processes (PGP) at the Department of Physics at the University of Oslo from 2014 through 2018. Being around people who are so passionate about physics is incredible.
Thanks to Statoil who funded this work through the Tight Rocks project.

My first encounter with someone passionate about physics was in high school when I had the pleasure of having Knut Løvseth as teacher in both mathematics and physics. He clearly loves physics and teaching, and was an excellent teacher.
I remember when I by accident evaluated \(\ln(-1)\), and \(i\pi\) showed up on my calculator with no warning at all. I was stunned, because in my mind, there was no reason why the numbers \(\pi\) and\(e\) should be related. I asked him about it, and he brought an old book for the next class. He then showed me complex numbers and how these are related to $\pi$ through the unit circle. He has been a true inspiration to me throughout my many years as a teaching assistant, supervisor and researcher. Thank you Knut, this thesis would not have happened without you.

My career path actually started many years before high school. In 1998, at the age of 11, I won a Packard Bell computer in Donald Duck & Co. Having my own computer from early on has been tremendously useful. The year after, my dad showed me how to write Visual Basic scripts in Excel and I have loved programming since. I'm grateful to you, dad, that you introduced me to what now is my favorite thing to do.

And to my mom and my stepdad, who always supported me in my choices: thank you so much for always being there for me 🙂 You truly understood my passion for computers, and helped me whenever I needed help, although you were a bit worried that I spent too much time in front of the computer. You weren't wrong, but it turned out ok. I'm sorry about that one time when we (by we, I mean my parents) got a 10000 NOK phone bill because I had played Planetarion online during night time:D

My intense interest for computers and games was shared with my two best friends from childhood Pål Einar Storsveen and Ole-Kristian Øien. We have been to so many LAN's and played endless amounts of computer games. Thank you guys, it has been fantastic.

Later, during my bachelor, I met Andreas Nakkerud. Wow, what a journey it has been. We have played a ridiculous amount of computer games over the years - especially Minecraft, OpenTTD and Counter-Strike. But there is so much more than that. We've had so many interesting, deep discussions about physics and taught several courses together. And let's not forget about all the hammock trips to the woods and cabins.

I shared an apartment with Andreas, Richard Rørmark, Sindre Aarsaether, Bedeho Mender and Andreas Våvang Solbrå. We all shared the joy (and the decent amount of pain) of programming, and those years were truly amazing. In fact, Sindre, Andreas and I started a company named TapCat in 2011 to develop apps for the iPhone. That we failed is an understatement, but I have zero regrets. I learned so much, and had a great time living the life as a startup without money in Silicon Valley for 2 months. Sindre and Andreas: it was great and I love that we did this together.

After the failed startup, I went back to university to start a masters at computational physics with Anders Malthe-Sørenssen as supervisor. That was one of the best choices I have ever made in my life. He has been a fantastic supervisor who has believed in me and given me the freedom to follow my true passion. Anders has also been my main supervisor on my PhD, together with Dag Kristian Dysthe.
Thank you so much for all help and inspiring discussions!

Anders introduced me to the group Collaboratory for Advanced Computing and Simulations (CACS) group at University of Southern California (USC) when I was doing my masters. At USC, I met Rajiv Kalia, Priya Vashishta and Aiichiro Nakano, whom I have had the pleasure of working with on multiple research projects over the past two years. Spending three months there in 2017 has really shaped me as a researcher, and I have a much deeper insight in statistical mechanics thanks to numerous discussions and hard questions.

During my master's degree, I also met and worked with Svenn-Arne Dragly, whom I've continued working with throughout my PhD. We both share a deep interest for programming and visualizations. We love discussing how programming can be done great (I have a long way to go). I really hope to be able to continue working with you in the future.

I share an office with Kjetil Thøgersen and Henrik Sveinsson. Thank you so much for these years. Numerous hours of rubber ducking and coffee breaks have really been great. Henrik, I want to add an extra thanks to you. I will miss and remember our trips to Los Angeles for the rest of my life. And you know, everything else 🙂

Teaching has been one of my greatest pleasures during my time at the university.
I want to thank all the student's I have been so lucky to meet and talk to. Fysikkforeningen and Lillefy, you have a big place in my heart 🙂

Lastly, to my love Sunniva: the passion we share for physics, education and technology is unbelievable, and makes look forward to tomorrow every single day.
Our mornings with coffee (with complete silence the first 10 minutes, of course) are precious. I can't wait to share the rest of my life with you and Alexandra <3

Alexandra, you have no idea how awesome you are. We have so much fun and you spread joy and happiness each day, and we will soon make an app called Dumskallepaprika together. Thanks for being you!

Sunniva and Alexandra: I love you both to the moon and back (which is more than you when you handed in yours! The moon is today approximately 406061 km away from the earth, but when you handed in yours it was only about 365353 km away :D).


Jeg avslutter dagen med å dele noen av de fine bildene som Kai Dragland tok på gårsdagens PHD-party på NTNU - det passer jo fint når det uansett er snakk om PhD 🙂

 

Advarsel - selvskryt: Å høre rett ut at noen syns det du sier inspirerende, og spør deg om råd, at de vil ta en doktograd på grunn av deg, at de vil ut å dele av sin kunnskap på grunn av deg - og kanskje du har noen gode råd på veien - det varmer så mye at jeg kan ikke få sagt det skikkelig! Jeg kjenner meg varm om hjertet når jeg går igjennom gårsdagen i hodet mitt, og alle de fine menneskene jeg møtte ♥

 

Photo: Kai T. Dragland / NTNU

 

Når man jobber så tett sammen, under såpass spesielle forhold - der man er på labben døgnet rundt, og reiser til merkelige steder i verden, som det jeg har vært med på i løpet av tiden min på Blindern, så blir man gjerne også nære venner. Begge mine master- og PhD-veiledere – Jon og Sunniva - kom heldigvis i bryllupet på lørdag, og Jon dro tilbake til Paris først i dag tidlig, så det ble litt tid til å være sammen også etter bryllupet 🙂

Søndagen tilbrakte jo Anders og jeg sammen, alene (ofc) på the Thief, men mandag var hverdagen i gang igjen (vi drar på bryllupsreise den 9. mars, altså ♥ ), og for meg betød det faktisk oppmøte på Blindern!

Doktogradsarbeidet mitt baserte seg hovedsakelig på tre vitenskapelige artikler som jeg har skrevet; to av dem var helt ferdige og publisert (og har vært gjennom hele mølla med fagfellevurdering og alt det der), men den siste ble aldri heeeelt ferdig. Planen var hele tiden at jeg skulle gjøre den ferdig etter doktorgraden, men så var jeg selvsagt sliten og lei rett etterpå, og så ble alt skikkelig kjipt med jobb og jeg mistet totalt arbeidskapasitet og gråt hver dag, så det har liksom bare rent ut i sanden. For å være helt ærlig så hadde jeg vel begynt å bevege meg over i en næsj, dette gidder jeg ikke – skal jo ikke jobbe mer med dette allikevel, screw it, både fordi jeg var lei, og fordi jeg trodde det ville være en stor jobb å få artikkelen ferdig.

Men, altså, Jon var i landet til i dag, og det var jo ikke bare fordi det var hyggelig; planen var at vi skulle få orden på den hersens artikkelen. Derfor var det altså oppmøte på Blindern på mandag, og vi satte oss ned med artikkelen. Og det var faktisk bare bitte litt språkvask fra Jons side, pluss å legge til to referanser (artikler som har kommet ut siden sist vi jobbet med denne), før vi mente at den var klar for å sendes til alle medforfattere, slik at de kan komme med sine siste kommentarer, før vi sender den til der vi skal prøve å få den publisert. Vi jobbet med dette både mandag og tirsdag, men helt ærlig så var dette totalt bare et par (bokstavelig talt) timer arbeid. Og jeg som mer eller mindre hadde gitt opp artikkelen frem til Sunniva begynte å mase om at vi måtte få den ut nå... Huff, det er ikke bra å tenke på - at jeg holdt på å bare gi opp på så mye arbied som er gjort 😛 I går ble i alle fall artikkel nummer tre sendt til medforfattere, og det må jeg jo innrømme kjentes ganske godt 😀

I dag har ferden gått til Trondheim, og jeg er ferdig med å snakke om «oppturer og nedturer på vei mot doktorgrad» for 150(?) jenter som studerer på forskjellige sivilingeniør-linjer på NTNU. Målet fra min side var å inspirere dem til å ikke gi opp, selv om man føler seg dum og ting ikke går så bra alltid, OG å vurdere mulighetene for å fortsette med doktorgrad og forskning når de er ferdige med mastergraden sin. "Problemet" med disse studentene er jo at de er så innmari ettertraktet arbeidskraft at så mange av dem alleede har signert arbiedskontrakter lenge før de er ferdige med studiene - da blir det jo dårlig med doktorgrader, hvis man ikke klarer å vise frem det som en spennende mulighet, som det faktisk er mulig å få til 😉


Som sagt så skal vi på bryllupsreise, og turen går til Thailand, der vi skal nyte paradis og late dager i hele TO UKER. Vi drar altså den 9. mars, men før det blir det en del jobbing på både Anders og meg. I dag er det Trondheim og NTNU, og neste uke skal jeg holde foredrag på SHE conference (stolt, ja), for Tekna i Bergen, og på Venstres landsmøte, som betyr enda en tur opp til Trondheim. I tillegg kan det hende det blir et ekstra foredrag på formiddagen FØR Venstres landsmøte - også i Trondheim, og kanskje det blir en ekstra reise i første halvdel av neste uke - det håper jeg å finne ut av i morgen, og jeg er veldig spent på å få spikret neste uke. Dessuten må jeg gjøre ferdig et utkast til TEDxUiO – der jeg skal holde foredrag – og et samarbeid med Forskerfabrikken.

Back in business, med andre ord - både med tanke på forrige uke som bare ble brukt på bryllupet, og at jeg faktisk har fullført en artikkel denne uken 😀

 

Hei fine ♥ I går var jeg altså på Rjukan, og holdt foredraget Hva er egentlig greia med tungtvann?. Og det er grunnen til stillhet fra meg de siste dagene; siden siste konsert med SSO på torsdag har det gått helt slag i slag - ut og spise og avslutte med de jeg jobbet med i Stavanger etter konserten, stupte i seng rundt midnatt, så tidlig opp for å fly hjem fredag morgen, og så sette meg rett ned og lage foredrag før Anders og jeg møttes for å dra på dansekurs (brudevals 🙂 ), deretter hjem og være sammen med Alexandra som jeg ikke hadde sett hele uken, og som dro på vinterferie med pappaen sin i går  - å virkelig være SAMMEN med henne fredag kveld var dermed ikke et alternativ å prioritere vekk. Vi så film sammen og bestilte deilig sushi, og så stupte både Anders og jeg i seng rett etter at Alexandra hadde lagt seg 😛 I går var det ganske tidlig opp for å kjøre til Rjukan, der jeg holdt foredrag, og så kjøre tre timer tilbake til Oslo igjen, for så å levere bilen tilbake (jeg bruker alltid Nabobil når jeg skal på turer der jeg trenger bil), og så dro Anders og jeg rett på kino ♥ Da vi kom hjem skulle vi liksom ordne litt og kanskje lage noe mat, men jeg sovnet mens vi bestilte bryllupsreise (Anders tok ansvar og ordnet det, da, heldigvis 😉 ), så det ble ikke noe mer "ordning" eller skriving eller noe på meg da heller...

I dag har jeg endelig fått sovet skikkelig ut, og det er deilig, men jeg kjenner meg som om jeg har vært skikkelig på fylla - så glad jeg ikke har noen foredrag eller andre store ting som skjer nå den uken som kommer! Da blir det siste forberedelser til bryllup - bare 6 dager igjen nå ♥

Men tilbake til tungtvannet; for hva er egentlig greia med dette tunge vann? Ja, tungtvann er ganske mye tyngre enn vanlig lettvann, og, ja, vi som har jobbet med reaktorer kaller vanlig vann for lettvann - Lettvansreaktorer er reaktorer som bruker vanlig vann (lettvann 😀 ). Tungtvann er jo tungt fordi det har hydrogen med et ekstra nøytron i kjernen, og da får hydrogenet andre kjernefysiske egenskaper enn det har til vanlig; det vil si, tungt hydrogen (deuterium) har mye mindre sannsynlighet for å spise nøytroner enn det vanlig hydrogen har, og det er det som gjør det viktig i reaktorsammenheng. Hvis man har en reaktor der man bruker tungtvann i stedetfor  lettvann kan man nemlig få til en kjedereaksjon i vanlig, naturlig uran - man slipper altså å anrike uranet, sånn som man må hvis man har en lettvannsreaktor.

Når man har en kjedereaksjon i naturlig uran så er jo det fint og flott i seg selv, og man kan bruke dette til å produsere kraft. Eller, man kan bruke det til å produsere plutonium som man kan lage våpen av. Da tyskerne var så opptatt av tungtvannet som ble produsert på Rjukan, så var det selvsagt fordi de ville bruke dette i atomvåpenprogrammet sitt - der målet var å lage nok plutonium til at de kunne lage atomvåpen. (Fun fact: Norge har også hatt et atomvåpenprogram.)

Etter foredraget i går fikk jeg være med ned i tungtvannskjelleren, der norske motstandsfolk tok seg inn og sprengte under 2. verdenskrig. Her var verdens største produksjon av tungtvann på den tiden, og det var selvsagt viktig for tyskerne. På bildet under står jeg i det rommet der alt tungtvannet ble laget, og oppe til venstre er vinduet gutta knuste for å komme seg inn og sprenge vekk alt sammen.

Er jeg ikke fin med anleggshjelm og refleksvest? 😛


Den siste uken har vært så ekstremt hektisk at jeg omtrent ikke har svart på en eneste mail siden mandag. Det må jeg gjøre noe med nå! Så, om en time, kommer Lise og Joachim på besøk 🙂 Joachim er jo toastmaster for oss til lørdag, så nå skal vi gå igjennom hele dagem vår ♥ Før vi legger oss i kveld tror jeg at jeg skal få satt opp en full liste over de tingene som gjenstår å gjøre denne siste uken som ugift.

Nyt søndagen! Vi snakkes.

10

Jeg sitter fremdeles i Stavanger, i pausen før vi plutselig skal gjøre den 6. og siste LYDO-konserten for denne gang, om en halvtime, bare. Det er litt vemodig, men også godt å sette en *check* ved ferdig utført arbeid 😉 Jeg blir ganske kjørt i hodet når jeg starter dagen med to konserter rett etter hverandre, og kunne sikkert ha lagt meg ned for å sove nå mellom formiddag- og kveldskonserten, men dét går jo ikke... Jeg er allerede godt i gang med neste foredrag, som jeg skal holde i Rjukan nå på lørdag 😀 Der skal jeg snakke om Hva er egentlig greia med tungtvann?, og en liten 10-faktasak om, nettopp tungtvann, passer jo fint da 🙂
  1. Tungtvann er tungt - ca 10% tyngre enn lettvann (kjerne/reaktorfysikere kaller faktisk vanlig vann for lettvann, ja 😉 )
  2. Tungtvann kalles kjemisk for D2O, i stedet for H2O (vanlig/lettvann)
  3. D-en i D2O står deutron
  4. Et deutron er en tung utgave av hydrogen (en tung isotop av hydrogen, altså), og den er tyngre fordi den har et nøytron i kjernen sin, i tillegg til protonet (vanlig hydrogen har bare det ene protonet i kjernen sin) - dermed blir deutronet dobbelt så tundt som hydrogen
  5. Tungtvann kan brukes som moderator (et stoff som bremser ned farten til nøytroner) i en kjernereaktor (det var dette tyskerne ville bruke det til under ande verdenskrig)
  6. Hvis du bruker tungtvann i en reaktor så kan du bruke naturlig uran som brensel - du trenger altså ikke å anrike uranet (sånn som amerikanerne gjorde i sitt Manhattan-prosjekt)
  7. Tungtvann "spiser" ikke nøytroner sånn som lettvann gjør - og det er grunnen til at det kan brukes sammen med naturlig, ikke-anriket uran ♥
  8. Tyskland ville lage plutonium - og det er en veldig god idé å gjøre det i en reaktor med tungtvann og naturlig uran
  9. Det produseres ikke tungtvann i Norge lenger, men vi har det i forskningsreaktorene våre, på Kjeller og i Halden 😀
  10. India forsker på reaktorer med tungtvann og throium - og det er faktisk en veldig kul idé!