Denne uken var det rett på sak med et pang: Alarmen gikk av kl 04:30. Det vil si, den første alarmen gikk av da, den andre var kl 04:45... Jeg er nemlig en kombinasjon av et skikkelig snooze-menneske, og livredd for å sove forbi en alarm når jeg skal tidlig avgårde. Men jeg fikk med meg begge alarmer, og jeg kom meg avgårde da jeg skulle; dagen i dag har nemlig blitt tilbrakt i Stavanger 🙂

Flyet gikk jo ikke før 07:35. Jeg droppet altså det aller første morgenflyet, og noen syns kanskje at jeg er vel tidlig oppe for å rekke et så "sent" fly. Det er selvsagt feil, fordi 1) jeg hater å stresse, og spesielt når jeg skal fly (må ha ro!), og 2) jeg liker å få gjort litt sminke-shopping når jeg først er på Gardermoen 😀 I dag ble det denne lille leppesaken som fikk bli med på ferden; jeg har trengt en enkel litt glossy sak, som gir litt beige-farge, men ikke for lys og ikke for rosa - denne fra L'Oréal var faktisk helt perfekt!

Vel nede på landjorda igjen, på Sola, så jeg at det har kommet en ny café i ankomst-området, og det var et eller annet med denne lysende søylen jeg bare syns var så fin. Det var noe med stemningen der sånn i grålysningen i dag tidlig, så jeg måtte ha et bilde.

På vei inn til Stavanger ble det jo helt morgen og ordentlig lyst, og det viste seg jo å bli en helt nydelig dag ♥

Vi startet møtedagen på Steam kaffebar. Så deilig å ha nok tid til at det ikke bare ble stress og mas. Det er viktig når man skal jobbe tett sammen om et prosjekt, der vi kommer til å være ganske oppå hvernadre, og må stole veldig på hvernadre, at man får de gode samtalene, der man blir bedre kjent med den andre. Viktig prioritering, altså! Etter to kaffer, litt prat om bryllup, og en god del catching up på jobb, ruslet vi ned til Stavanger Konserthus:

Grunnen til at jeg hadde denne møtedagen i Stavanger i dag var selvsagt prosjektet LYDO, som jeg skal lede om et par uker. "Verdens kuleste skoletime", med programmering som årets tema ♥ Det er jo "litt" mer enn "bare" et foredrag, når man skal ha med seg et helt symfoniorkester, som skal spille forskjellige stykker, og en god del snutter av stykker, som vi  også skal leke oss med... Jeg har jo aldri gjort noe liknende før, og det gjør det jo både ekstra spennende og utfordrende og gøy!

På konserthuset fikk vi snakket oss gjennom hele manuset, og vi kom faktisk frem til at vi antageligvis har for mye materiale nå, og det er jo kjempebra! Da begynner "kill your darlings"-prosessen, og vi blir sittende igjen med bare det aller beste til slutt ♥

Så fikk jeg en liten omvisning, og fikk blant annet sett på salen vi skal være i - det er en utrolig viktig del av forberedelser for meg. Det er noe med å se hvordan et rom er, hvor nærme jeg kommer til å ha publikum, hvordan jeg kan bevege meg på scenen, og da ikke minst begynne å visualisere i hodet mitt, hvordan det kommer til se ut og være når jeg står der den andre uken i februar.

Forresten hadde Ingvild en veldig koselig beskjed i dag; alle de fire konsertene som vi skal ha for elever ble fylt opp kjemperaskt. Det betyr at jeg kommer til å få lov til å lede konsert og snakke om programmering og fysikk og matematikk for nesten 3000 elever. Det er faktisk ganske fantastisk!

Det ble en skikkelig bra møtedag i Stavanger, og da smaker det ekstra godt med det "obligatoriske" vinglasset etter innsjekk og sikkerhetskontroll. Så sitter jeg der, da, og har min egen lille debrief i hodet mitt. Alenetid, liksom 😛


Ellers fløy jeg med SAS på denne turen. Det var min lille "boikott" av Norwegian, pga hele Dubai-saken deres. Jeg syns for det første at det er dustete å stå bak det å rosamale Dubai ved hjelp av influencere (som Amnesty sa Norwegian må gjerne fly til Dubai, men ukritisk influencer-reklame for regimer som Emiratene er ikke greit!), og for det andre at de ikke har vært noe med på debatten som har dukket opp, og bare latt de influencerne de hadde sendt dit på oppdrag for dem bli liggende under bussen. Så skal det sies at jeg er ikke "bedre" enn at akkurat nå hadde jeg denne saken friskt i minne, og jeg vurderte dermed ikke Norwegian en gang da jeg skulle til Stavanger i dag, men neste gang jeg skal ut og reise kan det godt hende denne saken har forsvunnet for meg, og jeg ender opp med det selskapet som har den beste ruten... (Jeg skulle feks også boikotte ARK da de fjernet "Politisk ukorrekt", men det varte jo én handletur, da, der jeg skulle ha noe i en bokhandel, og aktivt valgte å ikke gå på Ark, men så blir jo alt bare glemt - i alle fall gjør det det hos meg :/ ).


Uken har hatt en bra start, og videre så er dette en skikkelig reise- og foredragsuke: På onsdag skal jeg til Ørland og snakke om utradisjonelle valg, og på torsdag går ferden videre nordover, til Harstad og Harstadkonferansen. Og nå kom jeg på at den Harstadturen må jeg sjekke, om jeg har fått tilsendt flybilletter, eller om jeg skal ordne det selv - jeg er ganske sikker på at jeg skal orden disse selv, så da kan jo det være kjekt å få gjort 😉

 

 

I dag har jeg hatt et kjempehyggelig møte med redaktøren min, Liv. Det er forsåvidt alltid kos å møte henne, men i dag var det ekstra kos fordi hun sa jeg begynner å finne en god stemme i det jeg skriver nå. Det kan jo sevlfølgelig hende at hun sa mest for å oppmuntre meg til å ikke bare gi opp (jeg har gått fra å føle at dette kommer seriøst aldri til å gå, liksom, seriøst! forrige uke, til å føle at shit, dette kommer til å bli så sykt bra, Liv og jeg er jo bare dream team ♥  i dag 😛 ), men det funker nå i alle fall, og jeg føler jeg har hatt en kjempebra start på uken!

Etter møtet med Liv dro jeg rett videre, ned til Østbanehallen og møtte Heidi som lager SHE conference - jeg skal nemlig snakke der den 6. mars, og det er jeg utrolig stolt av! Altså, sjekk dette programmet, da...og inn der skal jeg også 😀 Shit, det gleder jeg meg til - selv om det skjer noe annet før denne konferansen, som jeg gleder meg enda mer til 😛 (Eh, ja, det er en sånn liten livs-happening den 23. februar 😉 ) Vi vet ikke 100% sikkert hva jeg skal snakke om enmnå, men Heidi og jeg hadde noen veldig fine diskusjoner rundt forskjellige ting jeg kan bidra med i dag, og det blir spennende å

Og ellers så tenker jeg på fisjon - eller kjernespalting (atomkjernen som deler seg ito) - og atombomber. Og det at et kjernekraftverk ALDRI kan eksplodere som en atombombe! Det er fysisk umulig – sånn, virkelig ikke mulig. Allikevel kommer energien som frigjøres både i en atombombe og et kjernekraftverk fra fisjon av atomkjerner. Uran og plutonium. Men for å få ut all den energien som ligger lagret i alle atomkjernene på et øyeblikk – som man gjør i en atombombe – og ikke over mange år – som man gjør i et kjernekraftverk – så er det noen ting som må være i orden. For å få til den ukontrollerte kjedereaksjonen som løper helt løpsk trenger man kritisk masse av uran eller plutonium.

Kritisk masse betyr at du har en viss mengde (vekt) av uran (eller plutonium), med en viss (høy!) anrikningsgrad. Anrikning betyr jo at man har fått mer av en spesiell type av feks uran. 90% anriket uran betyr at 90% av uranklumpen din er uran-235, mens resten er uran-238 (hvis du henter en klump uran i naturen så er mer enn 99% av den uran-238, mens så å si resten er uran-235, men når du anriker dette så gjør du altså sånn at det blir feks 90% uran-235 og 10% uran-238 – da har du anriket uran-235 til 90%), og for å få til denne ukontrollerte kjedereaksjonen som skjer i en atombombe, som altså blir til en eksolosjon, så trenger du uran som er omtrent så høyt anriket. Men det holde ikke bare å ha uran som er nok anriket, du MÅ også ha mange nok kg av det, først da har du kritisk masse av uranet (det gjelder også for plutonium), og først da er det mulig å lage eksplosjon. Jo høyere prosent anriket, desto lavere blir den kritiske massen, så med 100% uran-235, blir den kritiske massen lavere enn med 85% uran-235, siden det er uran-235 som faktisk er spaltbart.

En atombombe er på mange måter en ganske enkel sak (altså, det er jo ikke helt enkelt å få til, men det fysiske prinsippet er forholdvsi enkelt): Du trenger å få samlet nok fissilt materiale sammen slik at det kommer opp til kritisk masse. Har du to halvkuler som består av nesten rent uran-235, men hver for seg er litt under kritisk masse, og du smeller disse to sammen med hendene, slik at de blir mer enn kritisk masse til sammen, har du gjort det som er hele grunnlaget for den enorme energifrigjøringen i en atomeksplosjon.  Allikevel er våpnene mer avanserte enn dette, for de to halvkulene kommer til å bli kastet fra hverandre omtrent med én gang, og selv om strålingen som frigjøres i det lille øyeblikket de er sammen, er nok til å gi en dødelig dose til den som holder de to halvkulen, så blir det allikevel ingen atomeksplosjon ut av det.

- Det har jeg altså tenkt en del på i dag...


 

I dag har jeg hatt årets først foredragsoppdrag; på "Ta Utdanning"-messen i Halden. Jeg dro med toget klokken 8 fra Oslo i dag tidlig, og hadde nesten to timer på toget til å drikke kaffe, se på den nydelige soloppgangen, og ikke minst gjøre de aller siste forberedelsene til foredraget mitt. Et litt viktig poeng for meg i et sånt type foredrag er å si noe om spørsmålet ja, men, hva blir du, liksom?  Svaret er jo at du blir fysiker med en mastergrad i fysikk, men hva kan du egentlig da, da? Jeg tenker at viktig (og riktig 🙂 ) svar på dette spørsmålet er at du blir en god problemløser. Ja, da, med en del spesifikke skills for akkurat den masteroppgaven du har tatt, men generelt så blir man godt drillet i å stille spørsmål, tenke, analysere data, og, ja, rett og slett løse problemer. Flaks at det er mange steder der man trenger gode problemløsere, da 😉

Etter foredraget gikk turen med toget tilbake til Oslo. Selv om jeg "bare" har snakket i 45 minutter, så kjenner jeg meg alltid helt pumpa etterpå, og det å sitte alene på toget, og bare se ut på den fine vinterdagen, med random tanker som hopper inn og ut av hodet, er så deilig ♥

Kirkens Bymisjon driver en veldig hyggelig café på Halden stasjon, der jeg fikk med meg en latte til turen også.

Altså, det har vært en så nydelig dag i dag! Jeg ble nyforelsket i Oslo da vi kjørte innover i dag. Byen min ♥

På vei nedover i dag jobbet jeg som sagt med foredraget mitt (ja, jeg har snakket til videregående elever om mine erfaringer som fysikkstudent veldig mange ganger før, men jeg holder aldri nøyaktig samme foredrag to ganger; det fornadrer seg, både basert på min egen "dagsform", og hva jeg syns er mer dagsaktuelle ting å legge vekt på - da blir det også alltid levende, og det tror jeg er viktig 🙂 ), mens på vei tilbake brukte jeg ganske mye av tiden på å se på brudehår... I går leverte jeg kjolen min til skredder, sløret fikk jeg låne forrige helg, skoene kjøpte jeg i sommer, neglene testet jeg forrige uke, så jeg vet hva jeg vil ha, og i går fikk jeg vippeextensions (nei, jeg vet de ikke holder helt til slutten av februar, så jeg skal selvsgat fylle på uken før), men så er det alle de andre detaljene, da. For, ja, jeg skal ha slør, men hvordan skal håret være? Og hva skal jeg ha av smykker? Skal jeg ha hårpynt? "Tiara"? Og hva med sminke? Skal jeg legge den selv, få den lagt av frisør (som selv påpekte at de jo faktisk ikke er make-up-artister, men frisører som også legger sminke), eller faktisk gå for en make-up-artist? Grunnen til at jeg lurer på det med sminke er at jeg ganske mange ganger nå har blitt sminket av profesjonelle make-up-artister, i forbindelse med diverse filming og sånn, og jeg føler aldri at det blir helt meg... Og, når Anders selv har påpekt - når jeg kommer hjem fra filming, med den profesjonelle sminken - at du er liksom fin nå også, men jeg syns du er mye finere når du ordner deg selv, så blir jeg jo i tvil. Egeneltig burde det kanskje være en no brainer å gjøre det selv, men samidig har jeg bare lyst til å ikke skulle stresse med egen sminke den morgenen; jeg vil bare drikke bobler, pørve å spise litt frokost, og kose meg med forloverne mine, mens noen andre sørger for at jeg blir seende bra ut ♥

Tips til make-up-artister eller frisøer som er gode på sminke?

Västerbotten-ost er helt klart en av favorittostene mine! Og vi har fremdeles alt for mye mat i kjøleskapet etter julen, så da jeg kom hjem på ettermiddagen var det helt riktig av meg å skjære noen gode biter med ost, og litt pølse, som jeg tok med meg inn på sengen. Så satt jeg meg under dynen (selv om jeg ikke akkurat har gptt og fryst i dag så blir jeg veldig frossen allikevel, og da er det så sykt digg å ta på seg joggebukse og krype under dynen), med tallerkene med ost og pølse, og laptopen på fanget.

Anders kom hjem ca kl åtte i dag, og da han ba meg om å spørre Siri om hva null delt på null blir, fikk jeg dette svaret...:P 😀

2

Haha, ja, du leste riktig: Jeg har signert en kontrakt med Stavanger Symfoniorkester (SSO), der jeg er omtalt som kunstneren. Jeg skal jo selvsagt være meg (det blir veldig vanskelig å være noen andre, liksom 😉 ), og gjøre det jeg kan best - som kanskje ikke egentlig er på være kunstner, men denne ganger får jeg altså lov til å lage noe mer enn "bare" et foredrag, sammen med dirigent Bjørn og SSO. På engelsk har man jo begrepet Arts & Science, og det er liksom ikke noe rart at kunsten og vitenskapen kan gå hånd i hånd, men det er ikke så vanlig med det begrepet her i Norge... Nå er det vel nettopp det jeg skal få lov til å være med på, og vi driver og lager en konsert/programmeringstime/foredrag som skal fremføres for en hel haug med ungdomsskoleelever i begynnelsen av februar 😀

Akkurat nå er vi der at vi driver og setter opp hva vi skal spille og hvordan det skal spilles, og hvordan vi kan forklare programmering med musikk, og hvordan vi kan omprogrammere musikken (som kunstner skal jeg altså få lov til å gjøre om på Skjebnesymfonien 😀 ), hvordan det er så mye som er likt - men også selvfølgelig en del ting som er ulikt. Når du hører et orkester så vil du gjerne at de/dirgenten skal legge følelser og gi av seg selv i det som spilles, selv om notene forteller den nøyaktige oppskriften på det som skal gjøres, mens når du kjører et dataprogram så vil du absolutt IKKE at datamaskinen/mobilen skal legge på sitt eget "krydder"...2+7 burde ALLTID bli 9, liksom. Det blir selvsagt også friksjon og atomer og termofysikk, og jeg er bare veldig spent på dette prosjektet ♥

Så jeg syns det er stas, da - det må jo være lov å si? Det er på en måte noe i det med den gamle drømmen om å stå på scenen, fra jeg danset ballett da jeg var tenåring, og frem til nå som ringen på et vis sluttes... Jeg er skikkelig stolt over at SSO vil ha meg med på dette, og så håper jeg virkelig at vi klarer å lage en helhet sammen, ikke bare at jeg sier noen ting, og spiller orkesteret noe greier, og så sier jeg noen ting igjen - men at det virkelig henger sammen, og blir en total!

 

I dag startet jeg dagen i møte med Bjørn (som altså er dirigenten), og Jo (som er matematiker og sånn), og vi fikk liksom "satt" mesteparten av konserten - bestemte hvilken musikk som skulle spilles når, hvor mye som skal spilles av de forskjellige, og hva som egner seg for at jeg kan "programmere" ("hvis jeg gjør dette så gjør orkesteret dette, hvis ikke så gjør de..." osv 🙂 ). Det er absolutt mye igjen før vi sitter med et ferdig produkt, men det er en ordentlig god følelse å begynne å se "skjelettet" av det prosjektet man holder på med. Dessuten er det skikkelig bra når man møter mennesker som man bare jobber bra sammen med...det er jo aldri noen garanti for at man har en god kjemi med noen, og når man plutselig skal gjøre en sånn stor greie sammen (både lage hele konserten, og fremføre den flere ganger over to dager) så er det gøy når kjemien er god! Litt dumt hvis dirigenten og jeg bare ikke matchet, liksom 😛

Det er litt mye tanker rundt dette med programmering i hodet mitt om dagen, og spesielt hvordan dette kan bli noe for alle, og ikke bare en slags "nerde-elite" (kan man si det, eller er det stygt i alle retninger? Det er i alle fall ikke ment stygt...). Jeg var jo veldig forkjemper for at programmering må inn i skolen da jeg var med og jobbet med kjerneelementene i fagene i skolen, og det er et tema som altså opptar meg mer og mer. Jeg er også så heldig at jeg får lov til å jobbe med dette i forskjellige sammenhenger nå om dagen; med workshop for voksne som aldri har programmert før, fredag denne uken skal jeg snakke for alle realfagslærerne på videregående på Nedre Romerike om realfag og programmering, og i februar skal jeg gjøre en utrolig spennende jobb sammen med Stavanger Symfoniorkester, om programmering og musikk ♥

Det høres kanskje rart ut at musikk og programmering er noe som passer sammen, men jo mer jeg tenker på det, desto mer gir det mening. For noter er jo et språk, akkurat som Python eller de andre programmeringsspråkene er språk, og jeg tror at har du aldri programmert før, så er noter faktisk et godt bilde på hvordan programkoden i et program funker:

Feks, et program leses fra toppen, linje for linje, nedover, i NØYAKTIG den rekkefølgen det står. Og akkurat som noter er et språk for musikk så leses både programkoden og musikkoden (aka notene ;)) fra toppen og nedover, og alle "operasjoner" utføres i den rekkfølgen den står. Først linje 1, så linje 2, osv. Rekkefølgen er ekstremt viktig, både i noter og programkode.

Hvis du hadde noter for et stykke der det står på toppen: For fiolon, trompet og piano, og så plutselig, midt inni står det harpen spiller følgende..., så ville du stoppet opp og blitt ganske forvirret. Så står det kanskje på nest siste side at det også skulle være med harpe. Da funker det ikke - du må starte med å si hva som skal være med, så man vet det før man setter i gang med selve stykket/programmet.

Jeg tror spesielt dette med rekkefølge er viktig å tenke på, for det er typisk at programkoden ikke funker fordi ting kommer i feil rekkefølge - litt sånn som med eksempelet med harpe; man må definere at harpen er et instrument som skal være med først, før man kan si hva harpen skal gjøre. Men når man sitter der og programmerer er det ofte at man ikke får det med rekkefølge til, eller kanskje bare ikke forteller at det skal være med harper (eller hva nå enn) i det hele tatt...og så er jo selvsagt problemet med en datamskin at den er som verdens staeste (og dummeste?) person; hvis ting ikke står nøyaktig riktig så blir den bare helt sånn nei, nå skjønner jeg INGENTING, dette gidder jeg faktisk ikke å være med på! En dirigent ville kanskje ha stusset, og lest videre i notene, og så funnet ut av hva som var galt, og rettet opp i det, men datamskine går rett i klikk, og legger seg i fosterstilling i det øyeblikket ting ikke er logisk mer - så det er altså viktig å få ting i riktig rekkefølge 😉

I morgen tidlig skal jeg møte Stavanger Symfoniorkester (ikke hele orkesteret, men dirigent pluss en del andre, fine folk), og forhåpentligvis kommer vi et langt stykke på vei i hva innholdet i "programmeringskonserten" i februar blir. Jeg krysser alt jeg har for at det skal bli veldig bra, og det er en skikkelig utfording, og dét liker jeg ♥


Ellers var jeg på Blindern i dag, og hadde kaffe med Eli, som er professor i biofysikk, og den første som lærte meg noe fornuftig om stråling og radioaktivitet noen gang. For det som begynner å bli alt for mange år siden nå...:P Det var SÅ hyggelig, og plutselig hadde vi sittet og skravlet non-stop i 3 timer; snakket om stråling, doktorgradsavhandlingen min, hvorfor jeg sluttet på UiO, #metoo, Tsjernobyl, og jod-tabletter. Blant annet.

Eli var forresten enig i min "analyse" om at det virker mer eller mindre "hysterisk" med jod-tabletter for nordmenn generelt, og kunne heller ikke se for seg noen situasjon der det ble SÅ akutt at man er nødt til å ha dette hjemme. Tsjernobyl er jo den desidert verste kjernekraftulykken vi har hatt noen gang, og det regnet faktisk ned radioaktive stoffer over Norge (blant annet radioaktivt jod) etter denne, men det har ikke vært noen økning i skjoldbruskkjertelkreft som kan knyttes til denne ulykken allikevel. I områdene rundt Tsjernobyl, i Ukraina og Hviterussland hadde jo folk stor mangel på jod i utgangspunktet - noe som gjorde dem veldig utsatt for det radioaktive jodet, og jeg syns fremdeles vi burde begynne i den enden som handler om at vi får i oss nok jod gjennom maten vi spiser. Allikevel vil jeg ikke anbefale folk å ikke følge myndighetens råd, for generelt syns jeg det er en god idé å høre på det myndigheten sier; jeg bare gjør det samtidig klart hva jeg personlig gjør i akkurat denne situasjonen 😉

Alexandra ropte på meg og ba meg ta bilde av henne og Panter i kveld  - fineste ♥

6

Neste uke skal jeg holde foredrag om programmering i skolen, og hvorfor det er superviktig for ALLE å lære seg - ikke bare de som tilfeldigvis blir introdusert for det av hvem-vet-hvilken grunn. Så langt har jeg formulert 6 grunner 🙂

1. Programmering er en skill i seg selv, som vil blir viktigere og viktigere - i flere og flere typer jobber. Da vi intervjuet professor Malcolm Langford i LØRN, feks, nevnte han at snart burde vi (samfunnet) ha jurister med kompetanse innenfor både jus (selvsagt - eller blir du vel strengt tatt en ikke så fryktelig god jurist 😛 ) og programmering. Mener han sa at så mange som 30% av juristene burde ha en sånn type dobbeltkompetanse...(?)

2. Å bli en problemløser. Programmering handler om å ta et problem, bryte det ned i de minste bitene, finne et mønster, og så bygge det opp igjen. Nå har det også kommet en ganske stor studie som konkluderer med at det å jobbe med programmering kan gjøre deg til en god problemløser i andre typer fag også.

3. Logisk trening. Når du programmerer må du forklare et problem til verdens "dummeste person" - datamskinen. Den er 100% logisk, men den gjør kun det den får beskjed om. Det den får beskjed om gjør den riktignok nøyaktig på den måten den får beskjed om, så du får virkelig jobbet med å bygge opp logiske ressonnementer selv. Og bare tenk på det; for å kunne forklare noe til andre, må du virkelig forstå det selv - å programmere er å både tenke og å forstå 🙂

4. Forstå den "digitale verden". For å skjønne hvilken potensiell makt og muligheter som ligger i de store datamengdene som er tilgjengelig der ute, trenger man en grunnleggende forståelse for programmering - mener jeg. Å bare messe om "ikke del x, y, og z på nett" mener jeg blir litt som å messe om å ikke ha sex før ekteskap... Å jobbe skikkelig med dette, ved programmering, får man på en måte "seksualundervisning" - som er en mye bedre medisin enn "avhold". (Og ikke snakk om "digital innfødte"; selv om du er god til å google, og vant til alt skjer på apper på en eller annen touch-skjerm-device, får du ikke en forsteålse for hva som ligger bak.)

5. Like muligheter. Det å kunne programmere kommer til å bli viktigere og viktigere, i flere og flere fagfelt, og det blir et skille mellom de som kan programmere, og de som ikke kan det. Her har de gutta (eller jentene - men det er en mye større andel gutter) som har sittet på rommet sitt og programmert fra de var små en absurd KJEMPEFORDEL...!

6. Generelt hjernetrim 🙂 Det slo meg da jeg holdt programmeringsworkshopen på Innovasjonsfestivalen forrige uke, at det å drive med programmeringsoppgaver virkelig er hjernetrim...og det er det jo mange som kjøper bøker for hjernetrim, og jobber med apps og puzzles - programmer og slå to fluer i én smekk: Du lærer noe nyttig OG trener hjerne i samme slengen (kanskje du til og med syns det blir ganske gøy etterhvert 😉 ).


Nå er vi på vei til Thanksgiving-middag hos Bjørn. Gleder meg til å møte masse nye, spennende mennesker - vi blir visst rundt 60 stykker (de fleste med v eldig forskjellig bakgrunn), så det kan bli spennende!

 

Da har jeg sendt fra meg morgendagens presentasjon, og kofferten er nesten ferdig pakket. Togbillettene er klare, og jeg setter snart nesen mot Åndalsnes 🙂

I morgen skal jeg både holde foredraget Digital eller digitull?, OG workshopen Hva er greia med "digitalisering" og programmering? Bakgrunnen for foredrag og workshop er at jeg får helt mark av ordet "digitalisering" som virkelig brukes om ALT, og dermed betyr det INGENTING... I går feks, var jeg på halvdagsseminar om programmering i skolen, og der ble også "digitalisering" brukt flere ganger (jeg har hørt det brukt/misbrukt mye mer enn det jeg opplevede i går, men dog) - og jeg er sikker på at selv fra samme foredragsholder hadde ordet forskjellig betydning (og jeg tror ofte ikke foredragsholderen selv vet hva hun eller han mener) i løpet av ett og samme foredrag.

(Det var ikke tid til spørsmål :/ )

Når det snakkes om (nye) teknologier og digitalisering så er gjerne ytterpunktene:

  • strøm på papir - altså at man gjør nøyaktig alt på samme måte som før bare at man sender en pdf på mail istedetfor post. Tadaaa: DIGITALISERING!
  • maskinlæring kommer til å gjøre verden til et bedre sted og påvirke absolutt alle aspekter av livene våre - sagt med tusen millioner stjerner i øynene
  • maskinlæring er bare statsistikk og if-tester og det er dessuten ikke noe nytt heller - sagt med overlegen og oppgitt stemme

Så da skal jeg rante litt om dette, prøve å få folk til å vite hva de mener (hva mener DU når du bruker ordet "digitalisering"? Si dét istedetfor, så vet andre hva du snakker om...), og se hva som egentlig ligger i utsagn som at maskinlæring er THE BEST og det er bare statistikk.

Så kommer det jeg er veldig spent på, og det er når jeg går videre til workshopen... Jeg kommer til å avslutte foredraget mitt med Steve Jobs' sitat

Alle burde lære seg å programmere, fordi det lærer deg å tenke,

og da får vi vel gjøre nettopp dét da?! Så det blir programmeringsworkshop (hjelp 😀 ). Målet er å komme i gang, nok til at man kan utforske på egen hånd etterpå, hvis man vil det - og jeg kommer til å argumentere hardt for at det burde man... Folk driver jo med bøker og apper og sånn for hjernetrening - programmér istedetfor, mener jeg ♥ Så skal vi gjøre en tekstanalyse av mange tusen bøker som Google har lagt ut, og se hva vi kan finne ut med det; feks "hva er de vanligste ordene som kommer etter he og hva er de vanligste ordene som kommer etter she?".

Jeg er som sagt spent, og ikke helt ferdig (jeg er aldri ferdig før jeg faktisk går på scenen), men med en 5 timers togtur til Åndalsnes, pluss noen timer før toget går også, så skal jeg komme godt i mål. Dessuten har jeg med meg Anders som moralsk og praktisk support på workshopen, og det føles godt når jeg skal gjøre noe sånt for første gang. I tillegg til at det er inmari fint å skape noe sånt sammen, selvsagt ♥

2

Hei søndag, og hei du som leser ♥

Som jeg har fortalt så er det litt mye om dagen, og jeg har derfor dessverre ikke hatt tid til å komme innom her siden torsdag. Akkurat nå holder jeg på å forberede meg til onsdagens oppdrag på Åndalsnes og Innovasjonsfestivalen, der jeg skal holde et foredrag som jeg kaller "Digital eller digitull?" (om et ord jeg tror jeg misliker like mye, eller enda mer, enn naturlig - nemlig digitalisering), og en workshop der jeg går mer i dybden på "digitalisering" og programmering. Jeg har blant annet tenkt å få alle i salen til å teste helt grunnleggende programmering, pluss at vi skal gjøre en sånn ordanalyse av mange tusen google books, og se hva som er de vanligste ordene som kommer etter feks "he" og "she". Begge deler er mer eller mindre helt nye foredrag, som jeg riktignok har gått og tenkt på veldig lenge, og er veldig glad for muligheten nå til uken, men som også er skummelt - nettopp fordi det er nytt, og fordi jeg har et veldig klart bilde av hva jeg ønsker å få til... Det tar mye tid å forberede nye ting (i alle fall gjør det det for meg, for at jeg skal være så sikker som jeg kan på at det skal bli bra; jeg kommer nemlig aldri til å bli den foredragsholderen som kun snur bunken og holder nøyaktig det samme foredraget mange ganger - jeg vil alltid tilpasse og tenke ordentlig på hva har jeg å gi til akkurat dette publikummet, og hva er de interesserte i?, og da tar det tid), men akkurat nå trengte jeg en liten pause i foredrags- og workshop-forberedelser, og da passer det fint å ta en liten tur innom her 🙂

I forrige innlegg skrev jeg jo om foredrag, en heistur og kritikk som jeg ikke følte jeg taklet så bra. Jeg fikk veldig mange fine og hyggelige kommentarer etter det innlegget, og det setter jeg så enormt pris på ♥ Samtidig er det de som lurer på om det er sånn at "man ikke kan stille kritiske kommentarer uten at folk går og griner på hotellrommet etterpå?"... Og akkurat dét har jeg lyst til å si noe om; altså, kan man ikke stille kritiske kommentarer uten å risikere at folk blir veldig lei seg, og skal man da liksom ikke stille kritiske kommentarer?

 

Aller først: Jo, selvsagt skal man stille kritiske kommentarer! Jeg er på ingen måte redd for det. Altså, hallo?!? Dere som har fulgt meg vet hva det å ta en PhD går ut på, sant? Det går ut på å kritisere og å bli kritisert, HELE TIDEN, i årevis. Selve disputasen er en 4-ish timer seanse der du blir kritisert. Jeg tror ikke at jeg skrev at jeg følte at jeg bare ville gråte på rommet etter det, enda så sliten jeg var - greia er det med tid og sted og ditt forhold til den du kritiserer. Så det at jeg er en sånn man ikke kan kritisere på generelt grunnlag, det finner jeg meg faktisk ikke i. Kritikk er viktig, og spesielt innen vitenskap - sånn er det med den saken 🙂

Så hva var problemet, da? Jo, det var tiden, stedet, måten... Hvis du er i en situasjon der du på mange måter ikke kan forsvare deg, både på grunn av maktforholdet (eventuelt det du opplever som maktforhold) mellom deg selv og den som kritiserer deg, og du dessuten er "fanget" på et sted - som i en heis - der du ikke kan komme deg unna - da kan det faktisk bli overraskende ubehagelig. Så er det selvsagt også noe med hvordan et budskap (i dette tilfellet kritikk) legges frem: Det er helt fint (egentlig bra 🙂 ) å si du, jeg stusset over at du påsto x, for det stemmer overhodet ikke med det jeg kjenner fra y, z, og n... Og når den du kritisere da sier å, nå skjønner jeg ikke helt hva du mener, har du noe jeg kan lese/sette meg inn i? Det vil jeg veldig gjerne! så svarer du selvsagt imøtekommende med ja, sjekk den artikkelen/nettsiden/personene/whatever, og IKKE  det er noe alle vet og alle er enige med meg! Det er altså kombinasjonen av disse tingene som gjør det hele ubehagelig, og det blir selvsagt forsterket når jeg er sliten om dagen - og du vet jo aldri hva folk du møter "strir" med, så det kan det jo være greit å ha i bakhodet ♥

Hadde det ikke vært for den følelsen av skjevhet i maktforhold, så hadde jeg antageligvis ikke hatt noen problemer med å svare tilbake med samme mynt, men det kunne jeg jo ikke. Jeg tror ikke man skal undervurdere det med skjevhet i maktforhold, som i mange av #metoo-historiene også var grunnen til at noe i det hele tatt var en case (uten noen som helst sammenlikning forøvrig med min heishistorie - det var altså INGEN #METOO). Det er ofte ikke bare hva du sier eller gjør som betyr noe alene, men hvordan det skjer, og ikke minst hva styrke-/maktforholdet mellom de to partene er.

Så kan man godt si at jeg er et snøflak, og dette gidder jeg ikke å forholde meg til, og det kan du selvsagt gjøre. Men mange av oss syns det er fint å behandle menneskene rundt oss på en måte så de ikke nesten begynner å gråte, og tenker til og med at man kanskje oppnår mer i det store å hele med å prøve å få til en dialog med folk, heller enn at de skal føle seg  presset opp i et hjørne. Men det er kanskje bare meg 😉

Jeg tenker at Pippi sitt sitat egentlig funker veldig godt som veileder hvis du er i tvil:

Den som er veldig sterk må også være veldig snill

Og, bare sånn for the record, jeg gikk ikke og grein på hotelrommet. Jeg var på gråten, men det gikk over etter en stund. Dog hadde jeg ikke spesielt lyst til å gå ned igjen etter det, men jeg gjorde det selvsagt, og kvelden endte veldig hyggelig, fordi det var veldig mange fine mennesker der.


På torsdag var jeg forresten i Trondheim, på NTNU og snakket for noen hundre jenter på Teknologiuka; jenter på videregående, som jeg håper jeg klarte å få til å bli inspirert til å velge realfag videre 🙂 Det var magisk stemning i salen, og så var det ekstra stas å møte igjen Maiken, som jeg holdt et sånt type foredrag for da hun gikk på videregående. Nå på torsdag var Maiken en av de som ledet Teknologiuka, og hun er ferdig som sivilingeniør om et par måneder. Det er da du tenker at det du driver med faktisk betyr noe ♥

Ønsker alle en fin søndagskveld! Nå går jeg tilbake til Anders og Digital eller digitull 😉

2

Da har jeg kommet hjem igjen etter to døgn i Ålesund, der jeg har ledet Verftskonferansen. Jeg holdt også et helt nytt foredrag: "Jeg elsker kjemikalier".

Både foredrag og konferansierjobb gikk egentlig veldig bra (det er det vel lov til å si, er det ikke? 😉 ), og jeg fikk masse positive tilbakemeldinger. Så det er jeg jo glad for.... Men! Selvsagt er det et "men" :/ I kjemikalieforedraget mitt touchet jeg innom dette med plast, og ideen om at "jeg tenker på miljøet, derfor velger jeg naturprodukter". Feks ga jeg et lite stikk til Hurtigruten om at det er dust at de liksom er miljøvennlige fordi de kutter plastsugerør (de gjør andre ting - som å ta med passasjerer for å plukke plast i sjøen - og det er SELVSAGT helt supert, så tommel opp for dét!). Så kom jeg med de, etterhvert vanlige eksemplene der jeg sammenlikner en plastpose med papirpose eller et bomullsnett - der plastposen kommer best ut, by far. Selvsagt sa jeg at plast på avveie, feks i sjøen, er et alvorlig problem, og at dette med at plast er best IKKE gjelder plast i naturen.

Foredraget var det siste jeg gjorde i går, etter å da ha ledet hele konferansen, hele dagen, og da jeg var ferdig med dette var jeg rett og slett helt tom i hodet, og så utrolig klar for å bare sove. På vei inn i heisen, på vei til rommet, møtte jeg en av konferansedeltagerne, som sa jeg er toksikolog...jeg er uenig med deg med plasten. Jeg ble oppriktig overrasket, men svarte selvsagt høflig og prøvde å finne ut av hva han mente, og spurte om han hadde noe jeg kunne lese, fordi jeg gjerne vil lære mer (hvis jeg tar feil så er det naturligvis ikke gøy, men det er enda mindre gøy hvis jeg tar feil og ikke tar det til meg, og retter opp i det jeg eventuelt har tatt feil av). Men jeg fikk bare til svar om at alle var enige med ham, og dessuten, hvis jeg tar meg en tur langs stranden, hvor mange papirposer finner jeg da?

Vi var "fanget" inni heisen, jeg var helt utslitt, og dessuten "på jobb", med alle konferansedeltagerne som kunder. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg rolig og høflig, og å finne ut av hva han mente, men det eneste jeg oppnådde var å føle meg som en idiot og et irettesatt lite barn. Da jeg kom inn på rommet kjente jeg at jeg rett og slett var helt på gråten; jeg tror jeg har et veldig svakt skjold mot kritikk om dagen, for jeg tar veldig på vei av liksom alt. Eller, det var kanskje ikke kritikken i seg selv (som sagt, jeg vil alltid lære!), men mer den "jeg skal sette deg på plass, jente"-kritikken? Jeg vet ikke, jeg, annet enn at det var ubehagelig 🙁

Jeg har prøvd å finne ut av om det kunne stemme at jeg sto og sa feil angående plasten, men jeg finner absolutt ingen pålitelige kilder som sier noe annet enn det jeg sa/pleier å si - at plast kommer best ut (så lenge den ikke havner i naturen). Så jeg lurer på om han rett og slett var enda en sånn som går rett i pigger ut-modus når man begynner å snakke om plast, og dermed ikke greier å høre at jeg IKKE SNAKKER OM PLAST I HAVET.

Ja, ja, gjort er gjort og spist er spist. Jeg begynte ikke å gråte, sov 30 minutter, orket å gjennomføre middag, og klarte meg fint med å lede konferansen i dag også 🙂 Nå har jeg som sagt kommet hjem, pakket ut litt, og gjort klar morgendagens presentasjon. I morgen tidlig pendler jeg tilbake til Gardermoen, for en dagstur til Trondheim og NTNU; jeg snakker på Teknologiuka, og det gleder jeg meg til ♥ Ellers vet jeg at ting blir roligere om to uker, og da tror jeg jeg må legge meg en slags slagplan for tiden fremover, sånn at jeg får satt meg noen mål (det er tid for det nå), disponert tiden min bedre, og får overkskudd sånn at huden min vokser seg tykk igjen - jeg orker ikke å gå rundt og bli helt knust av litt kritikk (når jeg samtidig får 100 kjempepositive kommentarer); ærlig talt!

2

Jeg må bare beklage mitt fravær her om dagen, og jeg kan dessverre ikke love at det blir så veldig mye bedre de neste dagene - selv om gjerne skulle ønske det ikke var sånn.

På fredag hadde vi innspilling av to temaer med LØRN etter hverandre: Blockchain og FinTech, og jeg gjennomførte vel noe sånt som 10 samtaler i løpet av dagen (vi har spitl inn 75 episoder nå!). Bildet over fra samtalen med Lasse Meholm, som prøvde å lære meg mer om hva som egentlig er greai med blockchain-teknologien, og jeg tror jeg begynner å forstå en del nå 😉 Da jeg var ferdig rundt 16:30 var jeg helt fullstendig kjørt i hodet, men det var bare å sette nesen mot Skillebekk og Vibeke, for vi måtte forberede oss til lørdagen. I går (lørdagen) var nemlig Vibeke og jeg i Stavanger, der vi begge to holdt foredrag på DNB sitt kvinne-arrangement We Run The World. Det var veldig gøy, og ekstra stas å bli introdusert av Lisa Tønne, som var konferansier (jeg er jo ordentlig fan av Tusvik og Tønne, og syns de begge to er morsomme, poengterte og smarte).

Nå er jeg hjemme igjen; i alle fall blir det én natt sammen med Anders, før jeg hopper på flyet til Ålesund. Der blir jeg til onsdag, for jeg skal lede Verftskonferansen. Da skal jeg også snakke om hvordan jeg elsker kjemikalier, og dagen i dag, etter at jeg kom hjem, har gått til å lage dette foredraget. Mine topp 5 kjemikalier er (tror jeg):

  • H2O (denne regner jeg med alle kjenner igjen som vann 😉 )
  • C2H6(etanol - eller "drikkealkohol" 😀 )
  • C10H12N2(serotonin - også kjent som lykke)
  • C43H66N12O12S(oxytosin - også kjent som kjærlighet/sex/fødselshormonet ♥ eller, som jeg lurer på om jeg skal kalle det; artens overlevelseshormon)
  • C8H10N4O(koffein - som jeg regner med ikke trenger noen lengre introduksjon 😛 )

Av disse fem tror jeg jeg kommer til å være litt ekstra svak for C8H10N4O2 den neste uken. Er det ikke gøy at alle disse stoffene - eller, kjemikaliene - har ca de samme ingrediensene alle sammen? Hydrogen og oksygen, karbon, nitrogen, pluss oksytosin - som er et ganske stort molekyl - som har med seg to svovleatomer i tillegg. Det er liksom så enkelt, og så avansert på samme tid...

Jeg er forresten også ganske svak for O2, så det er mulig den må få komme med som en slags liten bonus 😉


Jeg kommer hjem igjen til Oslo onsdags kveld, og så blir det en dagstur til Trondheim og NTNU på torsdag, der jeg skal snakke på Teknologiuka. Krysser fingrene for at jeg klarer å inspirere noen til å velge realfag og teknologi videre - se de muligheten som ligger i disse fagene; hvis man ønsker å være med å gjøre verden til et bedre sted, for eksempel ♥

På fredag er det en ny LØRN-dag, med 3D-print som tema. Og sånn går dagene, eller ukene 😛

Det er kjempegøy å ha mye å gjøre (jeg er jo ikke mindre innbilsk enn at jeg syns det er stas å være populær), men døgnet får jo ikke flere timer, så hvis jeg er litt fraværende vet dere altså grunnen. I går var jeg feks en lang stund helt sikker på at det var mandag - det var litt rart... Håper dere forstår ♥