2

I dag har jeg vært i Oslo Rådhus, og hatt det ærefulle oppdrage å holde tale til nesten 200 konfirmanter ♥ Det var en fantastisk høytidelig og gjennomført seremoni, og jeg kjente definitivt på et forventingspress - pulsen slo hardt(!) - rett før jeg skulle gå opp i trappen, og snakke utover den stappfulle salen. Du kjenner det liksom (eller, JEG kjenner det i alle fall) når du skal prestere i en situasjon som faktisk er så stor og viktig, for så mange mennesker - og helst skal jo både konfirmanten OG familien bli tilfredsstilt... Jeg lærte forresten at det ble arrangert humanistsik konfirmasjon i Norge for første gang i 1951, og siden 1952 har de vært fast i festsalen i Oslo Rådhus.

Som sagt, så kjente jeg absolutt på et forventningspress i dag, og det var utrolig lettende (og hyggelig!), når det var flere som kom bort til meg etter at vi var ferdige, og sa det var en veldig god tale 😀 Jeg møtte faktisk også en del foreldre som sa de kom til å plukke opp, og spinne videre, på poenger jeg hadde i min tale, i sin tale som de skulle holde senere i dag. Så da føler jeg jo at jeg har klart oppdraget. Her er det jeg sa til de utrolig fine konfirmantene i dag:

 

Kjære konfirmant!

Du er sånn 15 år gammel, men du skal leve til du er ca 100. Du har allerede rukket å bli noe, kanskje rukket å følge en drøm, men husk at det er helt greit å bli noe mange ganger, og det er greit å ombestemme seg. Det er også greit å føle at man mislykkes med noe – jeg tror til og med det antageligvis er en sunn og god eraring å ha med seg på veien.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli ballettdanser. Det førte til at på ungdomsskolen danset jeg mellom fem og syv dager i uken, og hele livet mitt handlet om dans, og drømmen om å stå på scenen. Jeg ble etterhvert ganske god, og jeg var fast bestemt på å bli danser. Valget falt dermed på ballettlinjen på Fagerborg videregående skole etter ungdomsskolen – og jeg kom inn! Jeg var på vei mot å få oppfylt drømmen ...

Så ble jeg 17 år gammel, og ferdig med andre klasse. Men sommeren mellom andre og tredje klasse fikk jeg en slags panikk, eller kanskje man skal kalle det eksistensiell krise. Jeg vet fremdeles ikke nøyaktig hva det var som skjedde i hodet mitt den sommeren, men resultatet var at i løpet av noen dager gjorde jeg en helomvending, og tåspisskoene mine ble byttet ut med matematikk, fysikk, og kjemi. Den store drømmen, som hadde vokst fram siden jeg var 5 år gammel, brast.

Hvis jeg tenker meg godt om, og prøver å analysere det som skjedde den sommeren, så kommer jeg frem til at det var nok et aspekt av «dette har jeg ganske mye større sannsynlighet for å kunne leve et behagelig liv av – og det er jo i grunnen ganske all right» (realfag versus ballett, altså). Penger er på ingen måte alt i livet, og jeg er ganske sikker på at penger alene ikke gir et lykkelig liv, men å tjene nok er faktisk ganske viktig. Så kan man selvsagt ha forskjellige oppfatning av hva «nok» er.

I diskusjonen «bør du velge med hjertet eller hjernen» må jeg nesten bare si ja takk, begge deler! Det er fint å ha en drøm, absolutt, og du bør jo ikke velge å gjøre noe du virkelig hater, men du kan faktisk ha med deg hodet selv om du også har med deg hjertet. Du bør ha med deg hodet!

Etter til sammen 4 år på videregående, ble det fysikkstudier på Blindern på meg. I systemet er jeg faktisk en drop-out, fordi jeg droppet ut av ballettlinjen, men karakterene fra videregående vitner om noe annet. De var gode, og på papiret var jeg godt forberedt på studiene.

Jeg husker første dagen som student virkelig som om det skjedde i fjor høst: Jeg gikk inn i Store Fysiske Auditorium på det som virket som det kjempestore Universitetet i Oslo, og satte meg på første rad. Jeg hadde på meg en supertrang, superutringet, babyrosa glittertopp, komplett med den aller beste push-up-bhen min under. Jeg hadde sørget for at munnen matchet toppen – i babyrosa shimmer-lipgloss fra Chanel. Håret var platinablondt, og jeg hadde det i to fletter for anledningen.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg følte meg ensom, som jeg ikke hørte til.

Jeg var den eneste med rosa glittertopp og rosa shimmer-lipgloss. Jeg passet ikke så godt inn.

Følelsen av å være alene, på feil sted – å ikke høre til – var vond, og den ble sterkere etter som dagene ble til uker, og ukene ble til måneder.

Det virket på en måte som om det var en felles oppfatning av at det ikke er mulig å være en seriøs fysikk-student og samtidig bruke hjernekapasitet på «overfladiske» ting. Som sminke, hår, sko og vesker. (Vi er faktisk alle ganske fordomsfulle.) Ganske raskt begynte selvtilliten å forsvinne. Med dårlig selvtillit ble gode karakterer til dårlige karakterer – noe som selvfølgelig førte til enda dårligere selvtillit, og enda mindre tro på at dette var noe jeg kunne klare, og dermed å faktisk gjøre det.

I mitt dårligste semester sto jeg i kun ett av tre fag – med den dårligste ståkarakteren.

Så hva gjør man da? Man kan legge seg ned, gråte, og gi opp? Eller «bare» gråte, kanskje bli sint, reise seg, og starte på nytt igjen? For det er ekstremt mye lærdom i det å «feile» !

På ren stahet holdt jeg ut noen år, før jeg gjorde nettopp det siste; reiste meg, snudde meg rundt og gjorde ting om igjen - annerledes, og bedre (etter at jeg selvfølgelig hadde lagt igjen min andel av tårer rundt omkring på campus). Spiralen gikk plutselig oppover: Karakterene ble bedre, og dermed kom selvtilliten tilbake, og med bedre selvtillit kom troen på at dette kunne og skulle jeg klare, og så gikk det enda bedre med studiene.

Jeg brukte mye mer tid enn det man «skal» på studiene, men jeg forsvarte doktorgraden min i kjernefysikk for to år siden.

Poenget med denne historien er at den du er i dag trenger ikke å definere hvem du er i morgen!

Min historie er dessuten ikke unik; etter at jeg begynte å snakke høyt om mine opplevelser de første årene på studiene har jeg møtt mange som har historier som likner på min. Folk som har brukt tid på å finne sin greie, som har hatt flere drømmer, og brukt tid på å finne ut av hva som er lurt å gjøre.

Den som er middels, eller kanskje langt under, som bruker «alt for mye» lipgloss og har platinablondt hår kan ende med å være «best» i morgen, og den som er «best» i dag, er kanskje ikke så spesiell i morgen. Fordi du ikke er definert av hvem du er i dag. Om du stryker på eksamen i dag, betyr ikke det at du er en fiasko. Det betyr kun akkurat dét: Du strøk på en eksamen. Det definerer deg ikke – husk på det!

Så det ble ett år ekstra på videregående, da, og tro meg, ett år fra eller til kjennes kanskje ut som mye når man er 15, 16, 17 år gammel, men det er virkelig ingenting i den store sammenhengen.

Så brukte jeg mer tid enn normert på studiene mine også, og det har ca null å si i totalen av det som er livet.

Som sagt: Det er helt greit å bli noe mange ganger, og å ombestemme seg.

«Seier» - det å endeleig få til noe - smaker forresten enormt mye bedre når du har kjempet for den.

 

Apropos det «å bli noe»: Dette med å ha med hjernen i valget, og ikke bare jakte etter en drøm som kanskje mer eller mindre er luft og vann - hva vil det egentlig si? Hvordan kan vi vite hva som er lurt å gjøre?

Vel, for å gå tilbake der jeg startet: Du skal altså leve til du er ca 100, og det er lang tid.

Hvis vi ser på det som har skjedd i løpet av de 100 årene før du ble født, så har vi blant annet lært å fly, og det å fly rundt omkring i hele verden er blitt allemannseie (ja, det har sine problemer, men det er team for en annen tale). Vi har fått datamaskiner, internett, p-piller, og Paracet – altså smertestillende som ikke mer eller mindre er heroin. Vi har lært å lage menneskebabyer på labben – noen av dere i salen er sikkert resultat av den kunnskapen, og i dag kan du bestille billett til månen og tilbake (selv om det fremdeles er litt uklart når du faktisk kan reise - men du KAN kjøpe dette).

Vi snakker altså enorme forandringer, på kort tid.

Hvis vi ser på de 100 årene dere skal leve, så har dere «unnagjort» ca 15 av dem. Bare i løpet av den tiden du har levd har det skjedd ting som nå virker som om de alltid har vært sånn: Vi fått Facebook, Youtube, smarttelefon, og Spotify. Vi holder på å få førerløse biler som allemannseie, og datamaskiner setter livreddende diagnoser på oss.

Grunnen til at jeg sier alt dette – hva som skjedde de 100 årene før du ble født, og hva som har skjedd på den ganske korte tiden som har gått etter at du ble født – er for det første at vi lever i en helt fantastisk tid, der vi har det materialistisk bedre enn vi noensinne har hatt før, men òg at ting forandrer seg fort. Det kan rett og slett være ganske vanskelig å si veldig mye sikkert om fremtiden, og da blir det også faktisk litt vanskelig «å bli noe nyttig»… Til og med deler av jobben advokater og leger gjør, erstattes allerede av maskiner. Og maskiner kommer til å fortsette å ta over flere og flere oppgaver.

Men noe kan vi si ganske sikkert: Med mindre vi ser for oss en slags etter katastrofen-scenario, så kommer du til å leve i et høyteknologisk samfunn der du må forholde deg til informasjon – mye informasjon. Man kan kanskje tenke at når det er så mye informasjon, så lett tilgjengelig, trenger man ikke kunnskap like mye, men det er feil! For å håndtere all informasjonen trenger dere mer kunnskap. Kunnskap er ekstremt viktig, for å kunne ta de gode, riktige valgene for deg og dine. Det er en klisjé, men kunnskap er makt.

Så, lær mest mulig, hele tiden. Ingen lærdom er bortkastet lærdom!

Og, spør: Hvorfor?

Spør: Hvordan?

Ikke minst, spør: Hvordan kan du vite at dette er sant? Dette spørsmålet må du stille både deg selv, og andre!

Dette er viktigere enn noen sinne når vi plutselig lever i en verden der det er «ok» å ha sine egne, «alternative fakta», og fake news florerer.

Oppsøk vitenskap, og husk at alle har rett til egne meninger, men INGEN har rett til egne fakta, og egne meninger bør jo gjerne falle sammen med fakta.

 

Jeg skal til å runde av her nå, men jeg må snakke om én ting til: Det som er litt trist er at undersøkelser viser at unge på deres alder, og spesielt jenter, oppgir at de ikke har det så fint. At ting er tungt og vanskelig. Hvis du sitter i salen nå og har det kjempefint, så er det helt tipp topp - fortsett med dét, liksom! Men hvis du sitter og kjenner at ting ikke er så inmari greit, og i tillegg kommer kanskje vokne til deg og ser på deg med misunnelse, og si erat de hadde en fantastisk ungdomstid og at du kommer til å se tilbake på akkurat den tiden med lengsel, så er det helt greit å ikke tenke at dette er en flott tid. Alle har en ulik ungdomstid, og jeg for eksempel, ser ikke tilbake på min med lengsel. Jeg synes det var kjipt, faktisk. Så føl deg fri til å føle det samme uten «skyldfølelse», og kanskje viktigst: Det kommer til å bli bedre. Selv om det kanskje ikke kjennes sånn nå så blir det bedre. Jeg lover!

 

Til slutt nå så vil jeg bare dele noe med dere, som min gode venninne Lise sa til meg rett før en eksamen en gang. Jeg gruet meg, og følte på ingen måte at jeg var forberedt. Og det Lise sa til meg da, det kan du bruke på alle ting som er trist og vanskelig i livet - enten det er at du gruer deg til eksamen, eller du har kjærlighetssorg, eller hva som helst...

Enten så går det bra, eller så går det over!

Enten så går det bra, eller så går det over - gratulerer med dagen, og lykke til videre!

3

Wow, etter at jeg skrev om at jeg ikke føler meg så tipp topp i hverdagen nå, har jeg fått så mange fine kommentarer og meldinger! Så mange, gode, støttende ord, og ikke minst, så mange det er som sier de føler, eller har følt det, akkurat sånn selv... Jeg sitter med litt av den samme følelsen som da jeg begynte å snakke om de første årene mine på Blindern, der jeg slet med å finne meg til rette, og syns alt var vondt og vanskelig, og jeg fikk dårligere og dårligere karakterer, og strøk og sto i – plutselig viste det seg at var mange som hadde helt like historier. Mange av de som endte opp som «toppstudenter» hadde slitt.

Og nå viser det seg at mange av de jeg tenker er supervellykkede selvstendig næringsdrivende, kjenner seg helt igjen i det jeg skriver. Jeg er visst ikke alene, og bare det å vite det – sånn ordentlig, med konkrete eksempler, hjelper i alle fall meg ♥ Nå vet jeg at jeg ikke er unormal. Det er kanskje frilanser-syken, eller noe? 😉

Så er det en annen ting jeg har fått kommentarer på: Nemlig dette med kontor. Wow, så mange fine folk det er der ute (ok, nå begynte jeg faktisk nesten å gråte, fordi jeg plutselig ble så rørt). Jeg publiserte jo «deppe-innlegget» ganske sent torsdag kveld, og allerede da jeg tok morgen-scrollingen på Facebook på fredag, var det mange som delte tips, og flere som sa kom hit til oss! Og det tikket inn flere meldinger mens jeg ordnet meg – blant annet fra Astrid ♥ Astrid ga meg nemlig tilbud om å komme ned til UMA Workspace, rett ved siden av Oslo City, for hun hadde noen ledige plasser. Så etter lunsj dro jeg ned, fikk omvisning, og før jeg visste ordet av det hadde jeg fått nøkkel og tilgang til printer. Nå har jeg et kontor å dra til, og det er så innmari fint der, og jeg ser ut til å jobbe ordentlig bra der!

Tusen takk til Astrid også for hennes spontane reaksjon da jeg sa (vi satt og tok en kaffe og catchet opp da jeg var på besøk på fredag) at jeg er jo liksom ikke fagperson lenger, for jeg er ikke tilknyttet noe fagmiljø, og jobber jo ikke som forsker: Hun bare HÆ? Nå skjønner ikke hva du mener! Du er jo fremdeles (kjerne)fysiker?!? Så prøvde jeg å forklare i detalj, hvorfor jeg ikke er en fagperson lenger, for å vise henne at hun tok feil, liksom, og hun bare NEI, det er ikke sånn folk ser på deg... Så de ordene tar jeg med meg, og de skal jeg bruke til å prøve å tenke at selv om det kanskje er folk i akademia som mener jeg ikke er fagperson mer (eller kanskje det ikke er det, en gang?), så er det ikke sånn folk ser meg. Jeg er fagperson, selv om jeg «bare» er tilknyttet meg selv.

Såh, i dag da jeg sto opp visste jeg hvor jeg skulle hen. Jeg visste at jeg skulle pakke med meg tingene mine, og ikke minst hadde jeg gjort klar salat med rester fra gårsdagens middag (sunn mat er vel også lurt – sånn generelt alltid, men spesielt når man ikke føler sge så topp). Jeg viste frem «salatshakeren» på Insta i går, og den er fra TGR, for de som lurte på det 😉 Nå har jeg også testet den ut, og jeg er meget happy! Ok, ikke sett lokket på hodet, for da kan det kanskje renne ut rester av dressing – men det er jo ganske enkelt å bare la være å gjøre 😀 For 15 kroner er dette et godt kjøp!

Jeg klarte "selvsagt" å legge igjen nøkkelbrikken hjemme, i dag, for jeg er jo ikke vant til at det er noe jeg må ta med meg. Det gikk heldigvis bra, og i morgen satser jeg på at jeg husker alt jeg skal - da skal jeg forresten møte redaktør-Liv før lunsj, og så blir det ned på UMA etterpå. Kanskje en god skriveøkt på ettermiddagen...? 😀

God uke til deg som leser,fra Sunniva Rose, kjernefysiker og (rosa)blogger ♥♥♥

4

Anders er lei av at jeg depper og er trist nå, og det er strengt tatt jeg óg (hvem liker å føle seg trist, liksom?!). Jeg vet ikke akkurat om jeg er deprimert, men det har vært veldig mye opp og ned de to siste årene – og dessverre litt for mye ned, kanskje... Jeg er jo nygift med min drømmemann, vi har god økonomi, en frisk og fin Alexandra - som trives på skolen, og har venner og alt som er bra, vi har en fin leilighet, Anders og jeg er friske, jeg har fått til målene mine med utdannelse, jeg lever godt som frilanser..., det er så utrolig mye bra!

Og så sitter jeg og føler meg verdiløs og dum.

 

Jepp, sånn er det. Helt ærlig!

Så nå må jeg ta noen grep, før jeg ender med å bli skilt før jeg kan feire ett års bryllupsdag 😛 Det hadde vært så inmari dumt, syns jeg.

Jeg har blant annet nettopp brukt alt for mye penger på PT, men det tror jeg er en god investering; jeg vet jo at trening hjelper på psyken, pluss hjertet og alt mulig. Jeg gidder ikke å ha livsstilssykdommer som 45-åring, og nå tror jeg ikke at jeg kan flyte på at jeg var sterk og godt trent tidligere 😛  Dette "grepet" er jeg i gang med, og med tanke på at jeg mer eller mindre ikke har trent på flere år nå, så blir det mye trening fremover (2 ganger i uken med PT i mai, pluss egen trening 1 gang per uke 😀 ) - har trent to ganger denne uken, og satser på én gang til. I skivende stund sitter jeg med støle ben og armer, og det liker jeg!

Så er det neste punkt på planen: Jeg kjenner meg nemlig ensom om dagen, og det gjør at jeg føler meg som om jeg bare er hjemme og driver dank – så begynner jeg å forakte meg selv for at jeg ikke jobber, og så, ja, så baller det på seg i en veldig dum og ødeleggende spiral. Rent logisk vet jeg at disse tingene ikke er sant – jeg driver ikke dank, jeg jobber, men følelsene mine forteller meg noe helt annet. Dessuten ser jeg at jeg får mye dårligere arbeidskapasitet når jeg er hjemme/på café. Ergo:  Jeg trenger et kontor!

Jeg håper og tror at et fast kontor kan hjelpe både på den følelsen at jeg faktisk ordner meg og drar av gårde «til jobben» hver dag (så jeg kanskje skjønner emosjonelt at jeg faktisk ikke driver dank), og at jeg kan få «kollegaer» - andre, voksne mennesker som man kanskje kan ta en kaffe med og få litt input fra og sånn... Jeg tror det kan bli fint 🙂 Men jeg trenger hjelp, for jeg trenger et sånn type kontorfellesskap hvor det ikke er så fritt at jeg ikke blir kjent med noen (da blir det jo nesten som å sitte på café..?), også kan jeg ikke bruke uendelig med penger på det heller 😛 Alle forslag mottas med stor takk, for jeg er HELT GRØNN på dette feltet her ♥

 

Så er det noen «grep» jeg gjør som jeg ikke er helt klar for å dele ennå, men det kommer plutselig...

Jeg håper i alle fall veldig at jeg kan slutte å føle meg som en verdiløs dagdriver, og slutte å være trist veldig snart 🙂

I morgen blir det TEDx-forberedeleser for alle penga, for på lørdag smeller det – for 4. gang, faktisk, så nå er det på høy tid å sove. God natt, og takk for at du ville lese tankespinnet mitt. Klem ♥

Null filter, halvveis liggende i sengen, i lyset fra datamaskinen - er vel et passende bilde til denne teksten 😛 (Nei, jeg har ikke fjernet sminken, og jeg orker ikke/gidder ikke gjøre det heller - jeg vil sove)

4

Hei bloggen 😉

Jeg er litt stille om dagen, og kort sagt så er det vel en blanding av flere ting:

  1. påskeferien - da tror jeg folk flest er interessert i ha fri (meg selv inkludert), og ikke lese blogger
  2. jeg har en del å tenke på om dagen, og det tar både tid og fokus
  3. jeg har følt meg litt trist, og ikke så veldig inspirert til å skrive - føler liksom ikke jeg har noe å komme med (dette kan forandre seg ganske raskt, vet jeg med meg selv 😛 )
  4. prioriterer andre ting foran bloggen; i påsken jobbet jeg med å skrive på boken - og det kommer jeg til å fortsette med nå fremover mot sommeren (endelig begynner det å bli ordentlig gøy 🙂 ), og denne uken er det hovedfokus på TEDx-foredraget jeg skal holde på lørdag (jeg har allerede hatt tre drømmer der jeg på et eller annet vis plutselig står på TEDx-scenen, og ikke på noen måte har forberedet foredrag :/ ), og en tekst jeg skal skrive for første nummer av det nye magasinet Altså

Jeg håper selvsagt at du som leser bloggen min ikke gir meg opp bare fordi det kommer perioder med litt tynnere på innlegg, da ♥ Og følg meg gjerne på både Facebook og Instagram 🙂

2

Forrige uke delte jeg dette bildet

og jeg tror nesten ikke jeg har fått så mye respons på en Instastory-post noen gang før. Å si at man tviler på seg selv og (doktor)graden sin engasjerer visst... 😉 Responsen gikk selvsagt ut på hva mener du med det? Og hvorfor?!?, så jeg skal prøve å forklare litt mer:

Jeg er litt sånn veldig i en tankeloop om dagen, og da kan man fort komme dit at man tviler på alt ved seg selv - type, virkelig alt - da også de valgene man har gjort med tanke på jobb og utdannelse. Det virker jo kanskje litt rart at jeg skulle sitte og si at jeg har "en sånn dag der jeg lurer på hvorfor jeg egentlig tok doktorgrad", men saken er at i denne tankeloopen som jeg er i nå så har det på en måte krystallisert seg noen spørsmål, og disse må jeg nesten finne svar på før jeg for eksempel kan fortsette å oppmuntre andre til å ta doktorgrad... Og, for the record før jeg fortsetter: Det har vært MASSE bra med å ta doktorgraden, og jeg har aldri løyet her på bloggen - hvis du syns det har virket som om jeg har vært fornøyd, så har jeg absolutt det, men så er det altså noen men. Disse men-ene oppsummerte jeg i tre korte spørsmål tildigere denne uken (følg meg på sunnivarose):

Det første jeg lurer på her jeg går rundt i tankeloop er hvor mange av de som har tatt en doktorgrad/PhD som fortsetter med forskningsjobb i akademia (da regner jeg leger som fortsetter som sykehusleger på universitetssykehusene som å "fortsette i akademia"), og hvor mange som tar en PhD er det som går ut av akademia etter at de er ferdige. Det kan selvsagt også være interessant å se på hvor mange som "ender opp" i akademia med fast jobb, og kanskje det er enklere å se på tallene for hvor mange som faktisk får en fast, akademisk jobb - aka. professor.

Spørsmål nummer 2 her er vel kanskje kjernen av de tankene jeg sitter med om dagen (og nå tenker jeg ikke spesifikt for meg selv, for hvis jeg gjør det så vil jeg komme inn på "hadde ikke møtt Anders", osv, så hele livet mitt ville ha vært veldig annerledes)... Satt på spissen: Er doktorgraden bortkastet, hvis man ikke skal fortsette i akademia? (Dette spørsmålet vil selvsagt alle som er i akademia si et rungende NEI til, så det er derfor jeg heller lurer på dette med hva slags jobb man får MED PhD kontra UTEN PhD)

Jeg har allerede fått en del som har svart meg på disse spørsmålene med kommentarer som jeg bruker ting jeg har lært i doktorgraden min i den jobben jeg har nå. Det er jo veldig bra at man får bruk for ting man har lært, men er dette evner og kompetanse man like gjerne kunne fått i en vanlig jobb etter master – som ikke ville ha ført frem til PhD, men gitt deg erfaring som ingen kan si at ikke er arbeidserfaring (en del steder regnes PhD som arbeidserfaring, men mitt intrykk er at det er mange arbeidsplasser som IKKE regner PhD som arbeidserfaring), og lønnsutvikling.

Jeg regner jo selvsagt med at i de fleste jobber man har etter en PhD så vil man bruke mange ting man har lært i seg i løpet av PhD-arbeidet, men her er jeg mer spesifikk, altså – kunne man fått samme jobben med "kun" master?

Også er det det siste spørsmålet, da, som kanskje virker rart for de fleste (alle?) som ikke har tatt PhD selv... Hvis du googler «PhD blues» eller «post PhD depression», eller noe liknende, så får maaange treff. Jeg vet jo at dette er en greie (PhD blues, altså), men nå begynner jeg virkelig å lure på hvor mange dette gjelder. Derfor: Hvor mange går til psykolog etter doktorgraden?

Totalen av disse spørsmålene mine er at hvis det er sånn at de fleste av de som ikke fortsetter i akademia stort sett regnes som nyutdannede uten arbeidserfaring, og det de «sitter igjen med» etter PhD er at de får samme jobb som de kunne ha fått 4/5 år tidligere da de var ferdig med mastergraden så er det ugreit. For da har man vært billig arbeidskraft for universitetene i flere år, og i tillegg gått glipp av verdifull arbeidslivserfaring, og det syns jeg ikke er greit. Det er i alle fall ikke greit hvis man (universitetene, altså) ikke er supertydelige på at det er sånn det.

Og hvis det er sånn som jeg lurer på (jeg håper jo veldig at det IKKE er sånn det er) så utdannes det for mange med PhD, tenker jeg. Det er jo ikke greit.

Forhåpentligvis så er det IKKE sånn det er, og forhåpentligvis så er det sånn at de fleste "vinner" på å ta en PhD. I såfall kan jeg fortsette å anbefale å go for it når det kommer til PhD. Men per i dag så vet jeg ikke dette sikkert, og det gir meg en litt sånn, urolig(?) følelse...:/ (Ja, jeg strever litt med å finne ut av hva jeg skal bli når jeg blir stor, og sitter med en erkjennelse over å ha vært ferdig med master for 9.5 år siden, og er redd jeg nå regnes som nyutdannet uten noe særlig arbeidserfaring.)


PS: 9.5 år?! Ja, jeg begynte som stipendiat høsten 2010, så hadde jeg noe foreldrepermisjon. Selve graden min skulle tatt 4 år fra start til slutt (3 års forskning, 1 år undervisning), men så har jeg både hatt en langtidssykemelding inni der, fått forlenget stipendiatperioden noe, hatt permisjon og jobbet hos Realfagsbiblioteket, og i ganske lang tid var jeg ansatt 60% som stipendiat og 40% som rådgiver for Fysisk Institutt. Perioden med lønn sluttet ved utgangen av 2016, og i januar 2017 leverte jeg jo, som mange av leserne mine vet, avhandlingen min. Dermed tok det ca 6.5 år fra jeg startet som stipendiat til jeg var i mål med PhD. Etter dette hadde jeg ett år på Centre for Computing in Science Education, og ett år for meg selv (det året jeg har tjent mest så langt i livet, faktisk 😛 ). Dette blir totalt 8.5 år, men det gikk også ett år fra jeg fikk mastergraden til jeg begynte på doktorgraden; inni der hadde jeg et halvt år på Statens Strålevern, og så et halvt år hjemme med Alexandra ♥


PPS: Mange fine følgere har sendt svar på Instagram, og delt sine, personlige erfaringer. Det setter jeg kjempepris på! Men som dere ser så har jeg tagget Universitetet i alle postene - de har ikke svart, og det hadde vært interessant å høre hva tallene er hvis de har dem...

Jeg regner med de fleste har hørt om begrepet "mansplaining" - altså der kvinner får forklart ting de kan (gjerne meget godt) fra en mann, som ikke har blitt bedt om å forklare det, og som gjerne har mindre kunnskap enn kvinnen. Dette er kanskje enda mer et amerikansk fenomen, enn norsk, selv om det skjer her også. Og på internett er man jo alltid i en internasjonal sfære - som feks når jeg har et TEDx-foredrag liggende på Youtube, og mailadressen min er enkelt tilgjengelig, feks her på bloggen. Da kan man (jeg) plutselig våkne opp til mansplaining inboxen...

Det var akkurat det som skjedde med meg her i dag tidlig: Jeg våknet, fikk kaffe av Anders, og begynte morgenens scrolling - der jeg blant annet sjekker om det har kommet noe mail i løpet av natten (fast morgenrituale 🙂 ). Det hadde det, som vanlig. Men i dag var jeg også så heldig at jeg fikk en lang mail fra en mann (amerikaner, tror jeg) som forklarte kjernekraft for meg, etter å ha sett dette TEDx-foredraget mitt (NBNB: Det er nettopp et TEDx-foredrag; det vil si at det varer 18 minutter, og skal være for alle. Det er IKKE en fagforelesning om kjernekraft, så selvsagt vil det ikke gå i dybden på alle aspekter ved det enorme temaet "kjernekraft"). Mailen var ganske lang, og jeg tenkte at han vil sikkert diskutere noe, eller spørre meg om noe, eller noe sånn - det er jo bare hyggelig. Så jeg leste meg nedover og ventet hele tiden på en eller annen form for invitasjon til diskusjon eller samtale - type Hva er dine tanker om dette? Er du enig/uenig? Hva mener du med dette, egentlig? Hvorfor har du fokusert sånn på thorium, hva med...? Jeg gleder meg til å høre hva du tenker om disse bøkene. Men, nei, det var kun en mann som forklarer meg kjernekraft - en mann som tydelig ikke har den samme faglige bakgrunnen i faget som jeg har (ja, jeg googlet ham og sjekket opp).

Så da kom jeg på en tweet jeg leste for en stund siden, som jeg følte ble passende å dele her i dag - til glede og nytte for flere enn meg.

 

 

Hvis du er usikker på om du mansplainer, så ta testen:

Altså, jeg dør ikke av denne episoden, jeg syns mest det er litt fascinerende - selvsagt fordi dette ikke skjer meg kjempemasse, og når det er på mail så er det jo bare å ignorere, det er ikke noe som påvirker jobbhverdagen min, feks. Men det er jo litt underlig, at noen føler for at de må skrive en evig lang mail for å bare fortelle meg ting, og avslutte med: Du må lese disse to bøkene. Ja, for det var det som var hele finalen - ingen spørsmål eller noe som la opp til diskusjon, som sagt, bare en lang rekke bla bla bla, les denne og denne, uten noen grunn til hvorfor jeg skulle lese disse bøkene heller.  Mansplaining på mail, der, altså


Apropos ikke mansplaining, men utgangspunktet for mansplainingen, altså TEDx:

Nå i april (den 27.) skal jeg holde et nytt TEDx-foredrag her i Oslo! Denne gangen skal jeg ta mitt "hat mot (ordet) naturlig" til the TEDx stage - det gleder jeg meg til, og håper du kommer til å se når det blir lagt ut ♥ Dette blir mitt 4. TEDx-foredrag, og det er jo stas å bli spurt flere ganger - det må jo bety noe, tenker jeg...;) Ok, da er det blitt fredag ettermiddag, og jeg skal faktisk ordne meg for å komme meg avgårde i en bursdag. Vi snakkes (forhåpentligvis) på søndag; da har Anders og jeg planer om å skrive om hvordan vi har kjørt hele denne bloggen gjennom et nevralt nett, som har skrevet blogginnlegg på en blanding av engelsk, norsk og latex 😀 😛 God helg!

6

På søndag hadde jeg et betalt oppdrag for en lydbokapp (link til Instagram-innlegg her <-- reklame for Fabel, med rabattkode, som jeg tror fremdeles virker 🙂 ). En av reaksjonene jeg fikk på dette var blant andre et spørsmål om jeg gjorde dette fordi jeg virkelig mener det jeg sier/anbefaler, eller om det bare er for å få cash. Det er jo et veldig straight spørsmål, som jeg gjerne svarer på: Jeg blir ikke rik på dette, og selger ikke min egen integritet på noe som enn så lenge er nesten mer som en test å regne - det ville ha vært en sykt dårlig idé, og på sikt ekstremt dumt økonomisk også (tror jeg), å gjøre det. Svaret på om jeg virkelig mener det når jeg sier at jeg liker appen er dermed et utelukkende JA .

Jeg har, siden jeg begynte å teste lydbok i slutten av januar, lyttet meg gjennom "Tante Ulrikkes vei", "To søstre", "Morfar, Hitler og jeg", og "Den største forbrytelsen" (i denne rekkefølgen), pluss et par til, og alternativet for meg nå ville ikke ha vært å lese dem i en fysisk bok (papir eller Kindle), alternativet ville ha vært å bare ikke lese. Grunnen til det er flere: mobilen (med appen) har jeg ALLTID med meg, så jeg trenger ingen planlegging, lytting kan man gjøre oftere enn man kan sette seg ned å lese - for min del så har jeg i løpet av det siste halvåret blitt veldig glad i å gå og lytte når jeg er ute og går fra A til B (jeg har jo tidligere også skrevet om hvordan jeg har blitt veldig glad i podcasts 😀 ), og jeg er rett og slett mye på farten om dagen - i situasjoner der det å lytte til noe er den beste (eneste?) måten å utnytte tiden maksimalt.

Det var også en del 2 på spørsmålet, som er litt vanskeligere å svare godt på: ...fikk du virkelig med deg det som ble lest opp ut av de slik at du kan sitere, gå tilbake for å hente referanse og slikt...? Altså, funker det like bra å lytte til en bok, som å faktisk lese den på gamlemåten? (sånn forstår jeg spørsmålet), og det er ikke et ja/nei-spørsmål, selv om det kanskje høres sånn ut 😉

En ting som er helt klart er at i en fysisk bok så hender det at jeg skriver notater i margen, hvis det er noe spesielt jeg vil huske. Det skjer selvsagt ikke når jeg lytter til en lydbok. Men hvis jeg lyttet til en bok som jeg fikk lyst til å ta notater fra, så er det jo veldig enkelt å pause boken, spole 15/30/45/60 sekunder tilbake og høre et sitat eller avsnitt flere ganger. Så kunne jeg jo ha tatt notater i en notatbok. Der kunne jeg også ha skrevet nøyaktig tidspunkt for det sitatet/avsnittet jeg noterer fra – som fungerer akkurat like bra som et sidetall, for når du lytter til bok så måler du den jo i tid i stedet for sider 😉 Når jeg sitter og skriver dette ned nå så slår det meg at det antageligvis hadde funket bedre enn det å notere i margen! Det er jo SVÆRT sjelden at jeg faktisk går tilbake til disse notatene, men hvis jeg skrev alt i en «samling av småting og sitater jeg vil huske fra bøkene jeg har lest i det siste»-notatbok, ville jo alt ha blitt samlet på ett sted. Uansett så har jeg bare lyttet uten noe savn etter å gjøre notater i det siste...

Det blir jo dessverre helt umulig for meg alene å sammenlikne hvor mye jeg får med meg fra en bok ved lesing kontra lytting. Jeg kan jo ikke teste meg selv med å lese den samme boken på gamlemåten, og som lydbok, liksom. Hvis jeg nå satte med ned å leste i en fysisk kopi av feks «Morfar, Hitler og jeg» så ville jeg jo garantert følt at jeg fikk med meg mer - for jeg har jo allerede vært igjennom den som lydbok. Den opplevelsen ville jeg selvsagt også hatt hvis det var motsatt vei, altså at jeg leste først på gamlemåten, og så hørte på lydbok... Så er det jo sånn at jeg har lyttet mye når jeg også har drevet med andre ting, som feks kjøre bil, og det er klart at da er jeg mindre fokusert på boken enn hvis jeg kun brukte hjerneaktivitet på å lese, og dermed antageligvis ikke får med meg like mange detaljer som hvis jeg satt ned med en kopp kaffe og bare lyttet 🙂 Og det er jo virkelig ikke noe i veien for å lytte til lydbok i de situasjonene som du vanligvis ville ha lest en fysisk bok; i badekaret, eller i godstolen, eller i sengen, hvis du vil fokusere skikkelig på boken...

For meg så kommer nok lydbok aldri til å ta over for gammeldagse papirbøker, som jeg kan stable på nattbordet mitt - lydbok er noe som kommer i tillegg. Det kommer som et veldig kjærkomment tillegg, for det som er helt sant (huff, jeg skjems jo for å si dette) er at jeg ikke har lest ut en fullstendig bok - fordi jeg bare ville - på flere år 🙁 Nå har jeg altså vært igjennom 5 fulle bøker, og er godt i gang med flere nye. Selv om det skulle være sånn at man/jeg ikke får med meg like mange detaljer som hvis jeg hadde satt meg ned med boken og lest, så er det altså ikke det som er alternativet. Alternativet ville ha vært å lese halve «Tante Ulrikkes vei», eller ingenting, og da tror jeg det blir ganske klart hvilket alternativ man "lærer/får med seg mest av" 😉

Forresten så er det jo sånn at folk med dysleksi gjerne får sitt pensum som lydbøker, så det viser jo at det i alle fall er fullt mulig å lære ting også ved å lytte. Spørsmålet med hvor mye man får med seg, eller lærer, er jo veldig interessant, og jeg tror nesten jeg må prøve å finne ut av om det er gjort noe forskning på dette (det må det vel være gjort?!) – gi meg veldig gjerne tips, hvis du vet om noe mer faktabasert når det kommer til dette temaet ♥ (#feelinghopeful :P)

3

I går var jeg en liten tur innom Blindern, og da ble det til at jeg bladde meg igjennom ukens Universitas. I lederen der sto det om kjønnsforskjeller på gutter og jenter, og den nevnte blant annet dette med at gutter jo gjør det dårligere enn jenter på skolen; blant annet så er det færre gutter som fullfører videregående på normert tid, og dette fikk meg til å begynne å tenke på hvor vanskelig det faktisk er å lage god statistikk på drop outs. Saken er nemlig den at både Anders og jeg teller med i den flotte "fullfører ikke på normert tid, eller har droppet ut"-statistikken. Å droppe ut fra videregående er nemlig ikke automatisk det samme som en tragedie...

Anders fullførte riktignok videregående på normert tid, mens jeg droppet ut fra ballettlinjen, og brukte dermed totalt 4 år før jeg sto med et vitnemål som var verdt noe i hånden. Men hvis du ser på karakterene våre så vil nok VGS-drop outen Sunniva være mer vellykket enn "fullførte på normert tid"-Anders. Jeg hadde stort sett det du kan kalle toppkarakterer, mens Anders hadde avsindig mange timers fravær, og flere 2-ere. Karakterene våre er jo enkle å lage statistikk på, selvfølgenlig, men jeg er altså i drop out-statistikken, som "droppet ut av linjen". Saken er den at man følger nemlig ikke elever/studenter videre når de dropper ut, man vet bare at denne personen droppet ut av linjen/studiet. Så det er ikke bare tull, jeg er et helt ekte tall i statistikken over jenter som dropper ut av videregående i Oslo (jeg droppet ut av Ballettlinjen på Fagerborg, for så å begynne på Allmenn på Fagerborg, så, det siste året mitt, da jeg faktisk fullførte VGS gikk jeg på Allmenn på Skedsmo VGS - kanskje jeg faktisk teller to ganger på drop out-statistikken?).

Så er det studiene, da. Både Anders og jeg begynte på det studiet som het Fysikk, Astronomi og Meteorologi - FAM (nå heter det Fysikk og Astronomi, og hvis du vil studere meteorologi må du gå et helt annet studieprogram), det gikk sånn middels for begge. Det vil si; for meg startet det middels, og for Anders startet det ganske dårlig. Anders droppet ut før første semester var over, mens jeg tviholdt på studieplassen min ganske lenge, før jeg også droppet ut etter nesten 3 år (tror jeg det var). Drop out-studenter begge to, der, altså - men, igjen, selv om vi teller med i UiO/Fysisk Institutt sin statistikk over studenter som ikke klarte å fullføre studiet vi begynte på, så er dette ikke hele historien. Vi har jo fullført grader i fysikk på UiO, begge to, har vi ikke?

Anders droppet altså ut tidlig i løpet av sitt første år, så begynte han på nytt, samme studium året etter. Han tok med seg masse erfaringer fra det første året, og jobbet helt annerledes da han begynte på nytt, og fullførte bachelorgraden sin på normert tid, med gode karakterer. Jeg droppet ikke ut, men hanglet avgårde, med dårligere og dårligere resultater. Det var spesielt ett fag jeg syntes var uendelig kjedelig, og som ble nærmest umulig å få til, og det var da jeg til slutt fant et smutthull i systemet; jeg kunne droppe ut av FAM-studieprogrammet, og heller søke om å få sette sammen min egen bachelor i realfag, studieretning fysikk. Det var det jeg endte med å gjøre. Drop out fra studieprogrammet, men en av de som sitter med en bachelorgrad i fysikk fra UiO. Hvis du sammenlikner karakterene til Anders og meg fra bachelorgradene våre, så er han mye bedre enn meg!

Så er det master, da: Anders begynte på en mastergrad i teoretisk fysikk. Han droppet ut før første semester var over (var det etter første forelesning, mon tro?), og startet firma og laget apps. Denne gangen droppet han helt ut, og ble dermed en ekte "college drop out". (Som en eller annen amerikansk stalker jeg hadde en stund fortvilet skrev til meg "you would rather be with a college drop out who makes kiddy apps?!?" - som  var ganske morsomt og litt skremmende på samme tid - Anders var jo tilbake på UiO og ansatt som doktogradsstipendiat, og du må vite en god del om han for å legge sammen to og to, ved å søke i småartikler skrevet på norsk, for å vite at han faktisk droppet ut av Universitetet). Han var borte fra Blindern i to år, før han kom tilbake, og søkte på en helt ny master - fremdeles i fysikk, da, men en annen forskningsretning. Denne gangen fullførte han på normert tid, med toppkarakterer, og ble ansatt som doktogradsstipendiat rett etterpå. Mens jeg fullførte min mastergrad på normert tid, med toppkarakterer, uten noen drops eller noe...

Både Anders og jeg gjør Fysisk Institutt sin statistikk mindre pen enn den kunne ha vært: Sorry, not sorry!

Hvorfor forteller jeg dette? Tja, det er vel flere grunner:

  • Drop out-statistikk er vanskelig (annen statistikk også, for den saks skyld; et slags ordtak er at det finnes tre typer løgn - sort løgn, hvit løgn, og statistikk),
  • kanskje historien kan virke motiverende for noen - den du er i dag definerer ikke hvem du er i morgen,
  • og så er det vel et lite spark bak til den type rekrutterere som ser seg blinde på kartakterer og fravær; selv om både Anders og jeg endte opp med gode resultater, så er det mange type rekrutteringsskjemaer/algoritmer som ville ha kastet oss ut før vi i det hele tatt fikk en sjanse...

Jeg tør være så freidig å si at vi er gode, begge to, og det er mange arbeidsgivere som ville vært heldige for å få oss som arbeidstakere.

Så, bare noen små tanker om statistikk på det å droppe ut og fullføre på normert tid på en onsdags kveld 🙂


I dag har jeg forresten vært ute i solen og samlet vårtegn. Se på dette, da (og følg meg gjerne på sunnivarose på Instagram, der jeg deler alt fra vårtegn til at vi kjører bloggen min gjennom et nevralt nett, som prøver å autogenerer blogginnlegg i SunnivaRose-stil 😀 ) ♥

Så, i dag er det 14. mars - 14.3, alstå; det vil si pi-dagen eller Einsteins bursdag (eller, også forsåvidt, "steak and blowjob day"). Anders og jeg feier med "to for en"-cocktails i poolbaren, og vandring i høyvannet i mørket for å spise middag. Nå har vi allurat kommet oss trygt hjem (vi ble ikke tatt av en bølge der vi vasset i ganske mye høyere vann enn vi kanskje hadde planer om - yeay!), og nå skal jeg rusle opp på taket vårt og sette meg i boblebadet sammen med Anders ♥ Men vi har altså ikke glemt hvilken dag det er i dag, og vi har feier med å snakke om pi - som kanskje er det viktigste 😉 Bildet over her ble tatt for noen timer siden, i poolabaren her - det er virkelig et helt fantastisk bryllupsereisested 😀 (Anders har ringen sin på sin høyre hånd, forresten, fordi den er for liten for venstre, og selv om han fikk den utvidet før vi dro på bryllupsreise, så var det ikke nok - så da vet alle som måtte lure på hvorfor de ser min ring, men ikke Anders sin, dét 😉 )

Anders og jeg hadde jo ikke bordnummer i bryllupet, men kalte istedet bordene opp etter en kjent vitenskapsperson. På hvert bord hadde vi da et bildet med en liten tekst under (så gjestene fikk lære litt også 😉 😀 ) i en ramme – enkel, sort ramme fra IKEA, som jeg sprayet i gull ♥ 3 av bordene hadde kvinnenavn; Marie Curie, Lise Meitner, og Ada Lovelace (Marie Curie-bordet var brudepar+forlover-bordet).

 

Marie Curie

Marie Sklodowska Curie var en polskfødt fysiker som oppdaget de radioaktive grunnstoffene polonium og radium sammen med sin mann, Pierre Curie. Hun var den første kvinnelige nobelprisvinner innen naturvitenskap, og den første som fikk Nobelprisen to ganger (i fysikk i 1903 og i kjemi i 1911). Hennes oppdagelser innen radioaktivitet ble grunnleggende for forståelsen av atomkjernens oppbygning. Hun jobbet også med å finne anvendelser for  strålingen innen kjemi, biologi og legevitenskap. Under første verdenskrig fikk Marie Curie opprettet nærmere 200 faste og mobile anlegg med strålingsutstyr ved fronten (røntgen og radiumstråler) for å undersøke og behandle sårede.

 

Ada Lovelace

Ada Lovelace var en britisk matematiker og databehandlingspionér. Hun skrev maskininstruksjoner til The Analytical Engine, en mekanisk datamaskin. Disse gjør at hun av mange anerkjennes som historiens første dataprogrammerer. Lovelace forsøkte med The Analytical Engine å konstruere en mekanisk, ikke-elektronisk datamaskin. Prinsippene for den logiske oppbyggingen av maskinen svarer til mye av det som er grunnlaget for dagens elektroniske datamaskiner. Lovelace arbeidet først og fremst med prinsipper for det vi i dag kaller programmering. Hun forutså mulighetene for ikke bare å bruke maskinen som et matematisk verktøy, men også til å håndtere forskjellige symboler og dermed utføre de mange oppgavene vi forbinder med datamaskiner i dag.

Lise Meitner

Lise Meitner var en østerriksk-svensk kjernefysiker. Fra 1907 arbeidet hun tett sammen med den tyske kjemiker Otto Hahn i Berlin. De gjorde flere grunnleggende oppdagelser i sin utforskning av radioaktivitet. Etter nazistenes maktovertakelse ble hennes liv og stilling i Berlin så truet at hun sommeren 1938 flyktet til Sverige. Kort etter ble hun, sammen med Otto Hahn og Fritz Strassmann, verdensberømt for å ha oppdaget kjernefysisk fisjon, men i motsetning til Hahn fikk hun ingen nobelpris. De siste årene av sitt liv levde hun i England hvor hun også døde.

Lise Meitner er kanskje det verste tilfellet av kvinnelig bidrag til forskningen som ikke har blitt anerkjent – Meinter skulle ha delt Nobelprisen for oppdagelsen av fisjon sammen med Hahn, da det var Meitner som faktisk skjønte at atomkjernen delte seg i to.

...og sånn så det ut på bordene, ca - gleder meg veldig til å få bilder fra fotografen! 🙂

 

Gratulerer med Kvinnedagen, da, dere! Hurra og klapp på skulderen for at vi har kommet så langt som vi har, og velkommen til kampen om et enda mer rettferdig samfunn (for alle - heia tredelt foreldrepermisjon, feks ♥).