Så, i dag er det 14. mars - 14.3, alstå; det vil si pi-dagen eller Einsteins bursdag (eller, også forsåvidt, "stake and blowjob day"). Anders og jeg feier med "to for en"-cocktails i poolbaren, og vandring i høyvannet i mørket for å spise middag. Nå har vi allurat kommet oss trygt hjem (vi ble ikke tatt av en bølge der vi vasset i ganske mye høyere vann enn vi kanskje hadde planer om - yeay!), og nå skal jeg rusle opp på taket vårt og sette meg i boblebadet sammen med Anders ♥ Men vi har altså ikke glemt hvilken dag det er i dag, og vi har feier med å snakke om pi - som kanskje er det viktigste 😉 Bildet over her ble tatt for noen timer siden, i poolabaren her - det er virkelig et helt fantastisk bryllupsereisested 😀 (Anders har ringen sin på sin høyre hånd, forresten, fordi den er for liten for venstre, og selv om han fikk den utvidet før vi dro på bryllupsreise, så var det ikke nok - så da vet alle som måtte lure på hvorfor de ser min ring, men ikke Anders sin, dét 😉 )

Anders og jeg hadde jo ikke bordnummer i bryllupet, men kalte istedet bordene opp etter en kjent vitenskapsperson. På hvert bord hadde vi da et bildet med en liten tekst under (så gjestene fikk lære litt også 😉 😀 ) i en ramme – enkel, sort ramme fra IKEA, som jeg sprayet i gull ♥ 3 av bordene hadde kvinnenavn; Marie Curie, Lise Meitner, og Ada Lovelace (Marie Curie-bordet var brudepar+forlover-bordet).

 

Marie Curie

Marie Sklodowska Curie var en polskfødt fysiker som oppdaget de radioaktive grunnstoffene polonium og radium sammen med sin mann, Pierre Curie. Hun var den første kvinnelige nobelprisvinner innen naturvitenskap, og den første som fikk Nobelprisen to ganger (i fysikk i 1903 og i kjemi i 1911). Hennes oppdagelser innen radioaktivitet ble grunnleggende for forståelsen av atomkjernens oppbygning. Hun jobbet også med å finne anvendelser for  strålingen innen kjemi, biologi og legevitenskap. Under første verdenskrig fikk Marie Curie opprettet nærmere 200 faste og mobile anlegg med strålingsutstyr ved fronten (røntgen og radiumstråler) for å undersøke og behandle sårede.

 

Ada Lovelace

Ada Lovelace var en britisk matematiker og databehandlingspionér. Hun skrev maskininstruksjoner til The Analytical Engine, en mekanisk datamaskin. Disse gjør at hun av mange anerkjennes som historiens første dataprogrammerer. Lovelace forsøkte med The Analytical Engine å konstruere en mekanisk, ikke-elektronisk datamaskin. Prinsippene for den logiske oppbyggingen av maskinen svarer til mye av det som er grunnlaget for dagens elektroniske datamaskiner. Lovelace arbeidet først og fremst med prinsipper for det vi i dag kaller programmering. Hun forutså mulighetene for ikke bare å bruke maskinen som et matematisk verktøy, men også til å håndtere forskjellige symboler og dermed utføre de mange oppgavene vi forbinder med datamaskiner i dag.

Lise Meitner

Lise Meitner var en østerriksk-svensk kjernefysiker. Fra 1907 arbeidet hun tett sammen med den tyske kjemiker Otto Hahn i Berlin. De gjorde flere grunnleggende oppdagelser i sin utforskning av radioaktivitet. Etter nazistenes maktovertakelse ble hennes liv og stilling i Berlin så truet at hun sommeren 1938 flyktet til Sverige. Kort etter ble hun, sammen med Otto Hahn og Fritz Strassmann, verdensberømt for å ha oppdaget kjernefysisk fisjon, men i motsetning til Hahn fikk hun ingen nobelpris. De siste årene av sitt liv levde hun i England hvor hun også døde.

Lise Meitner er kanskje det verste tilfellet av kvinnelig bidrag til forskningen som ikke har blitt anerkjent – Meinter skulle ha delt Nobelprisen for oppdagelsen av fisjon sammen med Hahn, da det var Meitner som faktisk skjønte at atomkjernen delte seg i to.

...og sånn så det ut på bordene, ca - gleder meg veldig til å få bilder fra fotografen! 🙂

 

Gratulerer med Kvinnedagen, da, dere! Hurra og klapp på skulderen for at vi har kommet så langt som vi har, og velkommen til kampen om et enda mer rettferdig samfunn (for alle - heia tredelt foreldrepermisjon, feks ♥).

 

Hei fra Flesland 🙂 Da er jeg ferdig med Tekna Bergen, og «Jeg hater ordet naturlig». Det var ca 150 stykker som kom og hørte på, og det var veldig hyggelig! Det ble god tid til diskusjon, innspill og spørsmål etter foredraget – og det er egentlig sånn jeg liker det best... 6 minutter på scenen på SHE Conference i går, feks, er superstas (og jeg føler det gikk bra, så det er digg), men selv om det er gøy med sånn «inn på scenen, levér showet, av scenen, og forsvinn ut bakveien, litt mystisk», så liker jeg aller best når jeg kan snakke, dele noen anekdoter som jeg kanskje kommer på der og da, og vi kan bruke masse tid sammen etterpå. Noen av innspillene jeg fikk – som jeg må skrive ned så jeg ikke glemmer dem var:

  • Har du en god og enkel definisjon på E-stoffer?

Det har jeg ikke klart, og det syns jeg absolutt at jeg trenger... Jeg tenker at i tillegg til en definisjon på E-stoff så er det minst like viktig med en liten liste over E-stoffer og de vanlige, trivialnavnene, og hvor disse finnes hen; feks så er det i alle fall 5 forskjellige E-stoffer i et helt vanlig egg, fra naturen side. Dette må jeg fikse! Ønske om dette som innlegg, kanskje? 🙂

  • Om mobilstråling – hvordan gjøre det tydelig, på en god måte at det ikke er farlig med den typen stråling?

Jeg ser at jeg trenger noen konkrete eksempler på mobilstråling – hva det er, sammenliknet med andre typer stråling, som man har et mer avslappet forhold til, og hva slags doser det er snakk om...på samme måte som jeg har med ioniserende stråling («radioaktiv stråling») – så dette må komme på plass 😉 Jeg fikk faktisk etterspurt et innlegg om det her om dagen fra noen helt andre, også, så at flere lurer på mer rundt det litt "mystiske" stråling tror jeg er ganske klart.

Nå sitter jeg på Bølgen og Moi, på Flesland flyplass, altså; spiser Cæsar-salt og drikker et glass hvitvin. Trondheim neste – for foredrag om formidling av fag og forskning i morgen tiiidlig (for tidlig – det blir alt for lite søvn i natt :/ ), før det er miniforedrag på Venstres Landsmøte.

Så, ca kl 16 i morgen ettermiddag setter jeg nesen hjemover, der det skal pakkes og ryddes og pakkes – på lørdag drar vi nemlig på BRYLLUPSREISE!!!

Sprøtt å tenke på, at det allerede er to uker siden vi giftet oss da, men da setter vi altså nesen mot Thailand og Hua Hin Al Fresco Resort. Shit, som jeg gleder meg! Jeg fikk gjort litt shopping til turen på mandag, mens jeg ventet på Panter som ble operert. Årets favorittbikini kommer faktisk fra Bik Bok, av alle steder. Ikke at jeg mener de ikke har fine ting, men jeg var bare egentlig helst sikker på at ingen av deres klær ville være fine ut på meg, fordi jeg mener å huske at de har så små størrelser, og klær som er laget for veldig slanke kropper. Så jeg er egentlig usikker på hvorfor jeg i det hele tatt gikk inn, men jeg gjorde nå det, og heldigvis gadd jeg å prøve på meg bikinien jeg fant der.

(ja, da, masse rot i bakgrunnen - dette bildet tok jeg egentlig bare for å sende til Anders, fordi jeg gledet meg så sinnsykt til å dra på tur med ham, og var så glad over å ha funnet badetøy som jeg føler meg VEL I 😀 )

Etter å ha prøvd igjen hjemme er jeg utrolig glad for at jeg kjøpte bikinitrusen i to forskjellige farger, for jeg kan ikke huske sist jeg hadde badetøy som jeg følte meg så fin og komfortabel i 😀 Jeg GLEDER MEG til å bare gå rundt i bikini hele tiden i TO UKER ♥ 😀

badedrakt fra HM

bikini fra Bik Bok - samme type truse som jeg har på meg på bildet, i røtt

bikini fra HM til venstre, bikinitruse fra Bik Bok til høyre, mørkeblå kosedress til reisen fra Cubus

(Jeg rakk ikke publisere dette før take-off, så nå har jeg faktisk akkurat installert meg på Scandic Hell, rett ved Værnes flyplass. Nå MÅ jeg sove, for jeg skal avgårde herfra 06:30 i morgen tidlig... Nattinatt 🙂 )

I dag ble lille Panter kastrert. Det har vært planen hele tiden, og jeg vet at han ikke er et menneske og at man ikke skal syns veldig synd på ham, men litt vondt av ham har jeg allikevel :/ Han er heldigvis ekstremt trygg og fin og nysgjerrig, så det er i utgangspunktet ikke en traumatiserende opplevelse - han har faktisk ikke kommet med så mye som et eneste mjau, lille, fine Panter-Pus ♥

Panter (ja, da, jeg vet jeg kanskje ikke er heeelt upartisk i dette spørsmålet) er en ekstremt flott katt sånn personlighetsmessig. Trygg, kosete, nysgjerrig, rolig - den perfekte familiekatten! Han er trygg og nysgjerrig på nye mennsker også, og sånn sett så er han jo en katt man burde ha avlet på... Det har absolutt aldri vært aktuelt, altså - det er mer enn nok katter i verden som det er, og nå er det helt sikkert at Panter ikke får føre sine gener videre.

Men Anders og jeg snakket om det; tenk på at vi alle sammen - Anders, jeg, Alexandra, Panter - alle er det, så langt, endelige resultatet av mange millioner av år med evolusjon. Jeg har jo formert meg, så jeg har jo gjort det "riktige" - det genene mine vil, og ført dem videre. Men Panters rekke med evolusjon tok vi altså og kuttet tvert i dag. Og det er rart å tenke på. Katten som rase oppsto for ca 6-7 millioner år siden (hvis jeg ikke har misforstått totalt - noe jeg absolutt er åpen for, sånn med tanke på at jeg på ingen måte er biolog, og bare skumleste på Wikipedia nå nettopp :P). Det vil si Felis, som har delt seg (sier man det?)  til blant annet Huskatt, Europeisk villkatt, Afrikansk villkatt, Kinesisk fjellkatt, og fler, oppsto for 6-7 millioner år siden. Poenget mitt er at hvis vi beregner at det lengden på en kattegenerasjon er 10 måneder (hunnkatten blir kjønnsmoden ved 7-10 måneders alder, hannkatten ved 6-12 måneders alder, så det er ikke vilt å lande på 10 måneder som et slags snitt), så vil det gå 1.2 kattegenerasjoner på ett år, som betyr at bare i fra den tiden da katten oppsto så har det vært 7.8 millioner generasjoner med katter (1.2 ganget med 6.5 millioner). Panter var den siste i enden av akkurat sin rekke - generasjon nummer 7.8 millioner'ish. Nå er det over... Jeg syns kanskje det er det mest brutale, at vi har kuttet den ekstremt vellykkede linjen (som vi jo elle er et resultat av; en "uendelig" rekke med vellykket evolusjon) 😛

Men, men, sånn er det... Nå er han litt betuttet og rar, irritert på bandasjen på poten sin. Satser på han er ca seg selv igjen i morgen ♥  Nå som han er kastrert betyr det at når vi kommer hjem igjen fra bryllupsreise, hvis det er blitt helt bart ute, og ikke noe mer is og snø, så skal Panter så vidt få begynne å prøve seg på å gå ut i den store verden. Det er spennende og litt skummelt! Han ble forresten tatovert i øret i samme slengen i dag, slik at alle kan skjønne at Panter har et hjem og noen som er ordentlig glade i ham - hvis han skulle være så uheldig å bli borte. Men det orker jeg ikke tenke noe mer på! Forhåpentligvis skal han leve trygt og godt sammen med oss i en 15 års tid til, og en av tingene som er veldig bra med en kastrert hannkatt er jo at han ikke er spesielt interessert i vandre langt avgårde for å lete etter hunnkatter 🙂

 

6

Såeh, da har Anders og jeg vært gift i en uke, og da passer det jo fint å skrive litt om krangling, eller hva...? 😛

Det startet i går kveld: Alt var kjempefint - vi jobbet begge ganske sent, så vi bestemte oss for å bare kjøpe med oss skinke og ost som vi hadde lyst på fra butikken (jeg kan virkelig anbefale Kolonihagen sin Vesterhavsost, hvis du liker litt Gruère-aktig smak ♥) , og så skulle vi dele den andre Champagneflasken, som var igjen, etter at vi feiret at Anders hadde levert avhandlingen sin tidligere denne uken. Jeg tror klokken var nærmere midnatt da vi endelig krøp opp i sengen, med skinke, ost, Champagne, og Hidden Figures på Viaplay. Stemningen var tipp topp 😀

Så, da vi var ca halvveis ut i filmen satte jeg den på pause (vi gjør det ganske mye når vi ser film - stopper for å diskutere et eller annet, søke opp noe vi lurer på, osv - det er sånn vi liker det 🙂 ), for jeg tenkte på dette med månen og månens bane. Det har jeg jo hatt en del fokus på i det siste, og det er jo månen som er det endelige målet i filmen, og store deler av handlingen er nettopp om å beregne baner. Mitt spørsmål til Anders var hvorfor går egentlig månen og planeter og andre himmellegemer i ellipsebaner, og ikke sirkelbaner - eller går de i sirkelbane også? Det er i alle fall sånn jeg mente at jeg stilte spørsmålet - i mitt hodet var det ca akkurat sånn det kom ut; altså HVORFOR går feks månen i ellipse...

Jeg tror kanskje at Anders opplevde spørsmålet litt annerledes, for han gikk rett i "arrogant fysiker"-rollen (NB: dette var sånn jeg opplevde det, etter en halv flaske Champagne rundt klokken ett i natt), og sier at ellipsebane faller rett ut av Newtons gravitasjonslov, så dermed er det ellipse, og forresten så er jo sirkel også ellipse, bare at fokalpunktene er på samme sted - i sentrum. Svaret hans gjorde meg superirritert (det er ikke min sterkeste side, men når jeg føler meg dum, så blir jeg sur), og det skinte nok rimelig tydelig igjennom da jeg sa at det at løsningen på en likning er ellipse forklarer jo ikke HVORFOR det er som det er, og så eskalerte det raskt til at begge ble kjempelei seg, og han syns jeg var slem og jeg syns han var slem og dum, og hylgråt 😛

For å ta noen ting rundt det denne idiotiske krangelen startet med - hvorfor planeter og måner gjerne går i ellipsebaner: Ja, Anders har rett i at sirkel er et spesialtilfelle av en ellipse, men der mener jeg at i hverdagsprat så skiller vi mellom sirkel og ellipse - sirkelen er helt rundt, mens ellipsen er avlang. Når jeg sitter her med et glass foran meg så sier jeg at det har sirkelform, og ikke at det er elliptisk (jeg er ganske sikker på at Anders er enig med meg her 😉 ). Men, alstå, strengt matematisk har Anders rett. Jeg mener allikevel at det burde være tydelig at når man undrer seg over at månen går i en "avlang sirkelbane" - ellipse - så er det dét man mener, og ikke vanlig sirkel... Så til det med likninger, hvor jeg tror jeg (generelt) mener at det er ikke bra å bruke likningen til å begrunne hvorfor noe er som det er; jeg mener likningen beskriver det vi ser i naturen, ikke at den er grunnen til at noe skjer. En likning er jo et språk... Jeg tror Anders er enig med meg i dette nå i dag - jeg bare tror ikke jeg var spesielt flink til å legge frem dette synspunktet på en diplomatisk måte i natt. Etter å tenkt en del på det med ellipsebaner så er vel det enkle svaret på hvorfor det er som det er at jo, månen kunne ha gått i en sirkel rundt Jorden, hvis den hadde fått NØYAKTIG riktig fart da den kom inn i banen sin. Men det er bare ett tilfelle som ville ha gitt en sirkel, mens det er MANGE forskjellige hastigheter som gir en ellipsebane - det er dermed svært lite sannsynlig at månen eller andre ting havner i en sirkel, og veldig sannsynlig at det havner i ellipse ♥ (Og det kunne han jo bare ha sagt i natt, eller hva...? 😉 😛 )

Dette er faktisk litt typisk oss; noe som starter med en spennende diskusjon - akkurat sånn som vi liker - tipper plutselig over i en HELT idiotisk krangel. Det skjer alltid fordi jeg plutselig føler meg dum, og når jeg føler meg dum, da får jeg ekstremt kort lunte... Så, altså, ja; hei, jeg heter Sunniva, er 35 år gammel, og gråter når jeg føler meg dum. Jeg føler meg dessuten dum overraskende (?) ofte, så det blir noen tårer i løpet av et år, da, kan man si.


På den hyggelige siden (gårsdagen var jo faktisk stort sett veldig hyggelig, bortsett fra en veldig brå vending helt på slutten :/ ): Alexandra og jeg lekte oss med møbiusbånd i går, og det var kjempegøy å vise henne trikset med å feste to møbiusbånd sammen, for så å klippe hver av dem i to på langs - da får man nemlig to hjerter som er festet i hverandre ♥♥ Ble det ikke fint?

Møbiusbåndet er jo et objekt som bare har én side, og det er ganske fascinerende i seg selv 😀

Joggedressen min er fra Cubus, forresten. Jeg kjøpte den forrige fredag, for å ha et nytt og litt fresh, men behagelig antrekk å ha på meg på morgenen på bryllupsdagen, og dagen derpå 🙂 Jeg ble så fornøyd at jeg skal kjøpe meg én til i sort, for å ha på når Anders og jeg reiser til Thailand om litt under en uke...!!!

Hei fine ♥ I går var jeg altså på Rjukan, og holdt foredraget Hva er egentlig greia med tungtvann?. Og det er grunnen til stillhet fra meg de siste dagene; siden siste konsert med SSO på torsdag har det gått helt slag i slag - ut og spise og avslutte med de jeg jobbet med i Stavanger etter konserten, stupte i seng rundt midnatt, så tidlig opp for å fly hjem fredag morgen, og så sette meg rett ned og lage foredrag før Anders og jeg møttes for å dra på dansekurs (brudevals 🙂 ), deretter hjem og være sammen med Alexandra som jeg ikke hadde sett hele uken, og som dro på vinterferie med pappaen sin i går  - å virkelig være SAMMEN med henne fredag kveld var dermed ikke et alternativ å prioritere vekk. Vi så film sammen og bestilte deilig sushi, og så stupte både Anders og jeg i seng rett etter at Alexandra hadde lagt seg 😛 I går var det ganske tidlig opp for å kjøre til Rjukan, der jeg holdt foredrag, og så kjøre tre timer tilbake til Oslo igjen, for så å levere bilen tilbake (jeg bruker alltid Nabobil når jeg skal på turer der jeg trenger bil), og så dro Anders og jeg rett på kino ♥ Da vi kom hjem skulle vi liksom ordne litt og kanskje lage noe mat, men jeg sovnet mens vi bestilte bryllupsreise (Anders tok ansvar og ordnet det, da, heldigvis 😉 ), så det ble ikke noe mer "ordning" eller skriving eller noe på meg da heller...

I dag har jeg endelig fått sovet skikkelig ut, og det er deilig, men jeg kjenner meg som om jeg har vært skikkelig på fylla - så glad jeg ikke har noen foredrag eller andre store ting som skjer nå den uken som kommer! Da blir det siste forberedelser til bryllup - bare 6 dager igjen nå ♥

Men tilbake til tungtvannet; for hva er egentlig greia med dette tunge vann? Ja, tungtvann er ganske mye tyngre enn vanlig lettvann, og, ja, vi som har jobbet med reaktorer kaller vanlig vann for lettvann - Lettvansreaktorer er reaktorer som bruker vanlig vann (lettvann 😀 ). Tungtvann er jo tungt fordi det har hydrogen med et ekstra nøytron i kjernen, og da får hydrogenet andre kjernefysiske egenskaper enn det har til vanlig; det vil si, tungt hydrogen (deuterium) har mye mindre sannsynlighet for å spise nøytroner enn det vanlig hydrogen har, og det er det som gjør det viktig i reaktorsammenheng. Hvis man har en reaktor der man bruker tungtvann i stedetfor  lettvann kan man nemlig få til en kjedereaksjon i vanlig, naturlig uran - man slipper altså å anrike uranet, sånn som man må hvis man har en lettvannsreaktor.

Når man har en kjedereaksjon i naturlig uran så er jo det fint og flott i seg selv, og man kan bruke dette til å produsere kraft. Eller, man kan bruke det til å produsere plutonium som man kan lage våpen av. Da tyskerne var så opptatt av tungtvannet som ble produsert på Rjukan, så var det selvsagt fordi de ville bruke dette i atomvåpenprogrammet sitt - der målet var å lage nok plutonium til at de kunne lage atomvåpen. (Fun fact: Norge har også hatt et atomvåpenprogram.)

Etter foredraget i går fikk jeg være med ned i tungtvannskjelleren, der norske motstandsfolk tok seg inn og sprengte under 2. verdenskrig. Her var verdens største produksjon av tungtvann på den tiden, og det var selvsagt viktig for tyskerne. På bildet under står jeg i det rommet der alt tungtvannet ble laget, og oppe til venstre er vinduet gutta knuste for å komme seg inn og sprenge vekk alt sammen.

Er jeg ikke fin med anleggshjelm og refleksvest? 😛


Den siste uken har vært så ekstremt hektisk at jeg omtrent ikke har svart på en eneste mail siden mandag. Det må jeg gjøre noe med nå! Så, om en time, kommer Lise og Joachim på besøk 🙂 Joachim er jo toastmaster for oss til lørdag, så nå skal vi gå igjennom hele dagem vår ♥ Før vi legger oss i kveld tror jeg at jeg skal få satt opp en full liste over de tingene som gjenstår å gjøre denne siste uken som ugift.

Nyt søndagen! Vi snakkes.

2

Jeg kom akkurat hjem, etter en dag der jeg har vært ordentlig på farten siden kl 5 i dag tidlig. Dagen i dag startet i Trondheim, der jeg først hadde et møte med Marianne fra People U know, som jobber for å bekjempe mobbing (hurra!), og så hadde jeg foredrag for ca 150 siv.ing.-studenter - "Kjernekraft i blindsonen?". Der snakket jeg om hva er egentlig kjernekraft, hvordan det fungerer, sikkerhet, forskjeller og likheter på uran og thorium, myter og misforståelser rundt stråling og radioaktivitet, blant annet. Jeg snakket sammenhengende i 90 minutter, og håper (og tror 🙂 ) de var fornøyde.

Da jeg var ferdig på NTNU gikk turen videre til Bergen, der jeg hadde møte på Flesland med dirgent-Bjørn, som jeg skal jobbe sammen med i Stavanger i neste uke - den greia med programmering og musikk, sammen med Stavanger Symfoniorkester. Det var så deilig å diskutere igjennom hele konserten/forestillingen nå, og jeg tror det kommer til å bli skikkelig bra! En skikkelig bra avslutning på dagens lille Norges-turné 😉

I dag har jeg altså reist Oslo-Trondheim-Bergen-Oslo, og jeg tør egentlig ikke tenke på CO2-avtrykket mitt... Samtidig er jeg jo nysgjerrig, så en dag jeg ikke er dødsliten må jeg nesten sette meg ned og regne på det - selv om jeg på en måte også ikke vil vite det 😛 Ja ja, jeg får vel bare pante noen flasker og sortere litt plast, så går det vel greit 😉 ( #ironi, hvis du lurte ). Men det er jo jobben min, da, som gjør at det blir sånn reising... Vi reiser ikke spesielt mye i forbindelse med ferie (selv om Anders og jeg har planer om bryllupsreise til Thailand), og når jeg ikke flyr på jobb, så går jeg eller reiser kollektivt. Kanskje totalen min ikke er så aller verst allikevel? Jeg har faktisk ingen idé, så jeg må rett og slett regne det ut 🙂

Denne NOCCO med ferskensmak var faktisk skikkelig frisk og god - i alle fall nå da jeg endelig hadde kommet til Gardermoen, og plutselig kjente at jeg var helt uttørket. Å sette seg på et dobbeltsete alene på Flytoget, nesten hjemme igjen, med kald fersken-NOCCO ned i halsen, var faktisk litt himmelsk.

Neglene mine er ikke spesielt bra nå, da; jeg mistet én i går og én til i dag, og de som fremdeles henger på ser jo heller ikke bra ut. Det fins absolutt viktigere ting i livet mitt enn negler, samtidig liker jeg å føle meg vel, og heldigvis hadde jeg allerede booket negletime i morgen - det blir digg å få ordnet. Da skal jeg teste en litt mer hvit/nude farge, og se om jeg helst vil ha ombré, som jeg har hatt nå, eller nude til bryllupet. Må jo ha nails on fleek da 😉

Fordelen med å reise såpass mye som jeg har gjort i det siste er at jeg har fått masse tid til lydbok 😀 Har snart kommet meg gjennom Tante Ulrikkes vei - den har jeg hatt planer om å lese lenge, og lydbok gjorde susen. Neste jeg har tenkt å "lese" (man kan vel fremdeles si at man leser, eller? "neste jeg har tenkt å lytte"?) er To søstre av Åsne Seierstad. Lydbok er faktisk genialt!

Nå kom akkurat Anders hjem også, så nå skal vi faktisk ta oss et lite glass vin, og "lande" litt sammen, mens vi ser på et eller annet hjernedødt, før det blir kvelden ♥

Jeg kom hjem nå, jeg... Etter én liten biltur, tre togturer, en stor flyplass, en flytur, en togtur til, og så en taxitur (med en taxisjåfør som bare klaget over snøene hele veien hjem, og, ble stående helt tafatt da jeg spurte om han kunne hjelpe meg å få kofferten min over snøkanten mellom veien og fortauet), kunne jeg endelig slenge meg ned ved spisebordet sammen med Anders. Nå er det (forsåvidt) helg, og det vil si at Anders åpnet en flaske vin omtrent i det jeg tok av meg skoene, men så sitter vi på hver vår side av bordet og jobber, da. Ja, ja, sånn er det noen ganger; Anders skal jobbe hele denne helgen, men det får vel gå 🙂 Alexandra hadde sovnet før jeg kom hjem, og jeg gleder meg veldig til å kunne klemme henne, og gi henne en liten souvenir-gave i morgen tidlig - det er "regelen" når jeg har vært på reise ♥

Jeg har jo vært i Gstaad, i Sveits, de to siste dagene fordi jeg har holdt foredrag på en konferanse der, men det tror jeg nesten jeg må fortelle mer om i morgen. Nå skal jeg se om jeg klarer å overtale Anders til at det er lurt å legge seg, og så få en god natts søvn, tett inntil ham ♥


Forresten, heia SAS (igjen - ja, dette er faktisk tilfeldig): På vei nedover til Zürich på onsdag morgen fikk jeg servert en helt nydelig salat-sak. Ja, jeg var helt sikker på at jeg aldri ville omtale flymat som ordentlig NAM, men SAS har virkelig fått til noe her! Maten ble servert i en lekker boks, og jeg koste meg faktisk med den, der oppe over skyene. Yeay!

4

Det går fremover - ikke bare tiden, men også tingene vi har fått unnagjort mot bryllupet. Det ser faktisk ut til at vi skal komme i mål; og for en (les: meg) som for noen uker siden var sikker på at vi ikke kom til å få vigsler og var klar for å søke etter en som kunne vie oss på mittanbud.no, så er det ganske godt å kjenne at nå har vi alle de viktigste tingene. Om vi ikke gjør noe mer nå, så kommer det allikevel til å bli en bra dag (ikke at jeg er klar for å ikke gjøre noe mer - det er en del detaljer og ting jeg absolutt vil ha den dagen, vi bare trenger dem ikke absolutt...)

I går møtte vi altså seriøst to av verdens mest entusiastiske damer. Først, på morgenen, var det fotografen vår. Vi har landet på Ann Sissel Holthe og etter å ha hatt et langt møte om selve dagen, pluss prøve/kjærestefotgrafering skjønte vi at hun er akkurat så skjønn som vi trodde. Jeg er enda mer fornøyd nå med at hun skal fotografere oss den 23. ferbuar! På ettermiddagen hadde vi dagens andre, viktige møte (egentlig enda viktigere, kan man vel si?), nemlig med hun som skal vie oss. Hun visste vi ikke så mye om på forhånd, men hun viste seg å være ca like entusiastisk som Ann Sissel, og akkurat dét er jo veldig hyggelig!

Vi har landet på å ha vigsler fra Humanistiforbundet (HUFO), og det kjennes veldig riktig ut. Jeg fant ut ganske tidlig at jeg faktisk ikke ville ha vigsler fra Humanetisk Forbund (HEF), fordi jeg opplever dem som litt antireligiøse (enkelte mer enn andre). Hverken Anders eller jeg er antireligiøse - vi er tror bare ikke på neon gud, men om andre tror på gud så er det helt fint, så lenge de ikke mener at politikk skal styres ut i fra hva en eller anenn gud skulle mene, og argumentere med dette til på bestemme over folks kropper, feks. Men, altså, i mitt hode så kan ingen ha monopol på humanisme, og det er derfor mulig å være både religiøs og humanist. Jeg må innrømme at jeg blir lei meg når jeg hører om folk som ikke får spille feks Ave Maria i Humanetsik begravelse, når det har vært favorittsangen til den som er død, feks, fordi det er en religiøs sang. HUFO har ingen problemer med om man har lyst til å ha religiøse sanger, feks, og det liker jeg ♥ Litt Kardemomme-love(n) og Alle skal med i kjønn forening 😉

Dette betyr forresten ikke at jeg ikke mener at HEF gjør veldig mye bra - konfirmasjonsopplegget deres syns jeg feks er helt supert. Jeg har jo til og med også holdt tale i en HEF-konfirmasjon... Jeg bare kjenner at nå når jeg skulle involvere et eller annet forbund/samfunn i en stor og viktig begivenhet i mitt liv, så kunne det ikke være noen jeg kjenner at jeg har grunnleggende uenigheter med. Da kunne jeg like gjerne ha giftet meg i kirken; fått med Gud, som jeg overhodet ikke tror på, men også det fine huset og fint prat om kjærlighet.

Konklusjonen er uansett: Åse Kamilla fra HUFO vier oss den 23. februar, og det kjennes VELDIG riktig ut!


I dag har jeg plukket opp brudekjolen fra skredder, og nå sitter den sånn at jeg enkelt kan danse hele natten med armene over hodet, uten problemer. Eller, problemer vil jeg kanskje få, men da er det ikke på grunn av at kjolensitter for stramt rundt armen 😛

I følge bryllupshjelperen.no så gjenstår det 55 gjøremål før bryllupet - en del av dem har en automatisk tidsfrist på 23. juni... Her kan kanskje Bryllupshjelperen legge inn at det er forskjell på hvor tidlig man må være ute om man gifter seg i høy- eller lavsesong, for man trenger ikke å bestille rom til bryllupsnatten et halvt år i forveien når man gifter seg i februar 🙂 Mange av disse 55 gjøremålene er vi forresten nesten ferdige med, det bare er noen småting å fikse på, liksom. Uansett så er det utrolig deilig å ha en sånn ferdig liste å gå ut i fra, som vi kan krysse ut etterhvert som vi er helt ferdige 😀

En av de tingene som er nesten i boks, men ikke helt, er  bryllupskaken. Anders er ikka glad i marsipan - da er det litt dumt å ha marsipan på akkurat denne kaken 😛 I tillegg må jeg gi beskjed til Frognerseteren at vi skal ha kaketopp, nemlig to dinosaurer, som jeg kjøpte i går 😀 Det er jo, som nevnt tidligere, et slags #geekonfleek-tema ("tema") i bryllupet, og selv om hverken Anders eller jeg er paleontologer eller noe liknende, så er jo dinosaurer både sciency og geeky. Sånn ser dinosaurene ut nå...

...og når jeg er ferdige med dem skal de se ca sånn ut:

Disse gleder jeg meg skikkelig til å fikse...så da trenger jeg å gå en tur innom Panduro til helgen, og håper at jeg får tak i en liten flosshatt og sløyfe, og noe tyll og bling. Det kommer til å bli så bra - det er jeg faktisk sikker på 😀 😀


Neste uke skal jeg snakke med blomsterdekoratør, på mandag, og på onsdag skal jeg ha prøvetime med frisør. Frisøren skal også sminke meg; jeg er skeptisk, men håper å kjenne meg trygg etter prøvetimen. Jeg har kommet frem til at jeg ikke orker å ordne egen sminke akkurat den dagen - jeg har lyst til å bare vite at noen andre gjør meg fin, og at jeg kan slappe helt av og drikke champagne og skravle med Charlotte og Ingrid ♥ Her er blomsterinspirasjonen jeg skal ta med meg til dekoratøren på mandag, forresten...

...så blir det spennende å se hva de kan få til innenfor budsjettet.

Uansett: O.M.G. Nå begynner det virkelig å nærme seg!

2

Nå har jeg opplevd dét også: Å få kritikk for hvem som er mine nære venner. For det første så er det visst feil at jeg ikke har noen venner uten høyere utdannelse, og for det andre er det feil at jeg bare har venner fra voksen alder - altså ingen fra feks ungdomsskolen. Jeg er visst elitistisk. Utgangspunktet for denne "kritikken" er hvem som var i utdrikningslaget mitt.

Det er jo fullstendig til å le av, og jeg kunne selvfølgelig bare la det ligge, for jeg tror ikke det er noe folk flest tenker at man kritiserer - hvem du er venner med, altså. Men, når jeg først har blitt stilt til veggs så har jeg lyst til å si noe om det allikevel. For, ja, det stemmer at de aller fleste av mine nære venner har høy utdannelse. Av de som var i utdrikningslaget så har (eller kommer snart til å få) halvparten doktorgrad. En av gjestene er professor. Når det gjelder resten av de jeg regner som venner – og ikke bare de som kommer i bryllupet vårt – så er det vel nesten ingen som har mindre utdannelse en bachelorgrad. Så påstanden om at de fleste av mine venner ha høy utdannelse er forsåvidt riktig (noe som strengt tatt ikke er fryktelig uvanlig nå: I 2017 var 35.4% av alle 17-24-åringer studenter og 15.9% av alle i alderen 25-29 år https://www.ssb.no/utuvh ). Når det gjelder det at alle vennene mine er fra voksen alder så er ikke det heeelt sant; én har jeg kjent siden barnehagen, én siden 10/11-årsalder og balletten, og én hele livet. De fleste av vennene mine har jeg dog fått meg i voksen alder ♥ Så påstanden om at jeg ikke har venner fra ungdomsskolen er ganske riktig. Men hva sier dette om meg?

Ærlig talt så er det ikke veldig rart at det blir sånn. Jeg har tilbrakt så ekstremt mye av tiden min fra jeg var 19 og frem til nå på Blindern at jeg har jo ikke egentlig hatt noe særlig tid eller mulighet til å møte noen noen andre steder 😛 Det å klatre all the way - enten det er i utdannelse, eller politikk, eller ballett, eller noe annet, krever mye av deg. Det blir altoppslukende, og du må gjøre en del offer på veien, som går ut over tiden din. Så da er du «stuck», da, sammen med de andre som gjør de samme ofrene 😉

Like barn leker best, og der like barn leker og oppholder seg mye av tiden finner de også hverandre. Dette er jo helt logisk, og hvis du ikke har lagt merke til det - begynn å se deg rundt, og du vil se at nære venner har mye til felles. Og her kommer noe som er litt greit å minne seg selv på: Vennene dine er altså ofte ganske like deg selv, og det betyr at du automatisk er i et lite ekkokammer, der dere har liknende interesser, tanker om samfunnet og hva som er viktig, stemmer ganske likt ved valg, osv osv. Vi går alle rundt med skylapper på, og det bør man være klar over. Den som skrev at jeg er elitistisk fordi alle vennene mine har høy utdannelse burde kanskje, nettopp fordi hen reagerte på at de likner på meg selv, se seg i speilet og tenke over hva slags venner hen har selv.

Jeg er egentlig litt redd for dette ekkokammeret, og den frykten er grunnen til at jeg godtar mer eller mindre alle venneforespørsler på Facebook, feks. Det er sjelden jeg blokkerer eller sletter folk, og jeg har mye «rart» i feeden min; folk som mener ting jeg syns det er helt hårreisende å mene, men som jeg allikevel ofte leser igjennom, og ser hvordan folk kommenterer og diskuterer. Så sitter jeg der og prøver å puste med magen, og liker og hjerter de som jeg mener sier fornuftige ting, samtidig som jeg prøver å forstå hvorfor folk kan komme til så stikk motsatte konklusjoner enn det jeg selv kommer til – hvordan tenker de, og hvordan ser verden ut for dem? Jeg tror dette er viktig. Blant annet for å unngå den what, hvordan kunne dette bli valgresultatet, når alle tenker nesten det samme som meg?!? Og tro meg, jeg har Facebook-venner som jeg blir svett av å lese veggen til, men jeg gjør det allikevel.

Og så: Hvorfor har jeg ikke venner fra ungdomsskolen? Hah! Ja, si det... Hvis du har vært på en ungdomsskole noen gang; tror du jeg var kul og populær i den alderen? Jeg var helt ensom og hadde det JÆVLIG på ungdomsskolen. Jeg var nerden så til de grader! Folk vil ikke være venner med nerden. Jeg fikk høre hvor stygg jeg var. Derfor har jeg ikke venner fra ungdomsskolen i min omgangskrets i dag, for det hadde jeg ikke da heller. Den dagen jeg var ferdig med ungdomsskolen, og visste at jeg skulle vekk fra Skedsmo, og begynne på ballettlinjen på Fagerborg i Oslo var en lykkelig dag. Da jeg visste at jeg aldri skulle sette mine føtter på Tæruddalen ungdomsskole igjen. Det var ikke et aktivt valg å ikke ha venner da jeg var 13, 14, 15 år gammel - hvem er det som faktisk ønsker det?! Det var allikevel viktig for meg å være tro mot meg selv, og det å drite i skolen for å være kulere, feks, var aldri et alternativ. Er jeg glad for det i dag? Eh, ja! Har jeg innimellom kjent på tanken revenge of the nerd? Ja, absolutt! (Ja, da, skadefryd/hevn er usjarmerende, men nå er jeg dønn ærlig om noen ganske dype, menneskelige følelser).

Etter Sunniva Svarer i går fikk jeg en hyggelig melding fra en som jobber som lærer i ungdomsskolen, som lurte på om jeg hadde noen tanker om hva hun/man kan gjøre for å hjelpe sånne raringer som meg med å få venner, eller i alle fall ikke være helt utenfor alt. Jeg tar ikke det nå, for dette innlegget blir for langt, og jeg må dessuten tenke litt mer på akkurat det - men jeg setter veldig pris på å bli spurt 🙂


Er jeg elitistisk? Nei, ikke spesielt. Det er en ren konsekvens av mine interesser og der jeg velger å bruke tiden min at jeg har venner som er like meg selv. Og, tja, en elite er definert som de dyktigste, ledende e.l. i et samfunn, en krets, en (større) gruppe, og sånn sett så er vel vennene mine, med så høy utdannelse en slags elite i samfunnet når det kommer til kunnskap, men det er jo ikke derfor jeg har valgt dem. Og jeg har altså ikke valgt vekk folk uten utdannelse, som er det jeg ville ha gjort hvis jeg var elitistisk, og altså dyrket eliten.


Til slutt: En kommentar om det å være kvinne med doktorgrad, og kjærligheten og elitisme. Jeg er nemlig veldig glad for at Anders valgte å også ta den graden, og jeg er ikke helt sikker på at det hadde blitt oss hvis han ikke hadde gjort det. Det er jo kanskje litt elitistisk, samtidig som det vel også er noe dypt biologisk som spiller inn(?)

For jeg vil bli litt imponert av mannen min, og jeg orker ikke å være sammen med en som føler seg "truet" av at jeg har høyere utdannelse og er "smartere" (NBNB: anførselstegn rundt ordet smartere – det er det folk gjerne sier åh, shit, ass, du må være sjukt smaaart??) enn ham. I de årene jeg var singel, før jeg møtte Anders og vi etterhvert ble et par, var jeg veldig åpen for å date menn som ikke hadde den samme type høye utdannelse. Det er altså ikke sånn at det kun er utdannelse som kan imponere – det er VELDIG mye folk gjør som er imponerende, bare så det er sagt. Jeg blir jo ikke sammen med utdannelsen og kunnskapen, jeg blir sammen med mennesket. Problemet er at jeg opplevde igjen og igjen å sitte der med menn som virket som om de følte seg underlegne, og som etter et par dater ikke var interessert i å møte meg igjen. Det virket som om jeg gjorde dem usikre, og det er jo hverken hyggelig for dem eller meg :/ (Kanskje de bare syns jeg var stygg 😛 )

Så, kanskje når det gjelder «valg» av partner er jeg noe elitistisk. Eller kanskje mest realitetsorientert. Erfaring har gjort at jeg i en alder av 30-something visste ganske godt hva som kom til å funke og hva som ikke kom til å funke, i alle fall ♥


Puh, dette ble langt... Hilsen Sunniva, med «elite-venner», uten ungdomsskolevenner, men ikke så veldig elitistisk når alt kommer til alt allikevel 😉