Hopp til innhold

Kategori: forskning

forskning

3

Publisert 3 kommentarer til Humler og Oslo kommune, del 2

Noe av det aller beste med å blogge er alle dere fantastiske folk som leser bloggen (eller følger i andre andra kanaler), og som kan andre ting enn meg, og gladelig deler kunnskap. Love, love, love it ❤️ Etter at jeg delte forrige innlegg har jeg fått to fine biologer som har lært meg mer om humler - Simen og Julie. Simen er biolog og sitter i styret i Norsk Botanisk Forening, mens Julie holder på med en doktorgrad på nettopp humler, så da gjengir jeg rett og slett det jeg har lært av dem nå:

Hva skal til for å lage eng (for humler og andre)?

Dette sier Simen (dette er direkte kopi av en kommentar fra Facebook - det kan hende han ville ha skrevet det annerledes hvis han faktisk skulle skrive på bloggen - så beklager, Simen, for at jeg har copy pasted kommentaren din uten å si i fra eller spørre om lov 😛 ). Før kommentaren til Simen fortalte forresten lillesøster Carina (som veldig snart har en master i biologi 😀 ) at hvis man slår en eng og lar det døde liugge igjen, så er det i alle fall ikke bra - da blir nemlig jorden ekstra nitrogenrik, "så alle norske arter blir utkonkurrert av svartelistede arter, også ender vi med å ha noen få arter igjen nesten over alt 🙄Det gjør at man ihvertfall ikke får noen skikkelig eng". Så kom altså Simen med følgende informasjon:

Logikken med å slå gresset to ganger i sesongen ligger i å få fjernet så mye biomasse at man etter x antall år har gjort det nitrogenfattig nok til at man bare trenger slå en gang i sesongen (på høsten). Tror jeg, men er ikke sikker. Tradisjonelle blomsterenger har blitt slått og ikke gjødslet i hundrevis av år, da står man igjen med en lav vegetasjon rik på blomster.

Så om de -bare- slår og lar alt gresset ligge, så er det som Carina sier, man gjør det bare ekstra næringsrikt, som ikke er bra for plantemangfoldet, estetikken (det blir dominans av skvallerkål, store gress som hundegras og engreverumpe, brennesle ++, men ikke av blomstereng-arter) eller humlene. Gjødsel er ikke bra.

Over et langtidsperspektiv kan det altså være "bra" for humlene at man slår to ganger i sesongen hvis man faktisk fjerner all biomassen etter hver slått. Når det gjelder hva som er bra for humlene *nå*, så er ikke fjerning av alt på en gang gunstig vil jeg tro. Det ville vært bedre å la det stå igjen mange øyer her og der. Da åpnes det opp og det slippes lys inn til de blomstrene plantene som trenger det, og man fjerner samtidig en del biomasse. 

Hvis det er noen små øyer i engen med f.eks. prestekrage kan man slå rundt dem, da får de blomstret, gir mat til humler, og de produserer frø slik at det blir flere prestekrager neste år. Gi de ønskede blomsterplantene et konkurransefortrinn, og fjern samtidig grunnlaget for at skvallerkål og brennesle tar over (overskudd av nitrogen).

Når det kommer til fremmedarter så bør disse kuttes ned og fjernes oftere såklart. Det ser ut som om det kanskje er mye russekål på bildene til Sunniva (men vanskelig å se). Humlene liker forsåvidt russekål (etter egen observasjon), men russekål tar over og lager en biologisk ørken om de får etablere seg i slike enger. Russekål lar seg derimot ikke bekjempe av at man bare kutter dem ned og lar dem gjødsle neste runde med russekål, biomassen må fjernes.

Blomster i byer kan faktisk gjøre en forskjell

Julie sier kort og godt dette om humler og byer:

Det er en fin studie fra 2019 om biomangfold av pollinatorer i byer. Den er gjort i fire store byer i England fordi nettopp byer er sett på som en av de store truslene mot pollinerende insekter. Den viser at det kan være mer biomangfold i byer enn i landbruksområder og ikke minst bevaringsområder. Men det er, i følge studien, riktig som du sier, det er ikke parkene som er de viktigste stedene for pollinatorer i byene. Det er parseller og hager. Og nettopp derfor ville det vært flott hvis Oslo droppet plen-ørkenene og heller gjorde om deler av dem til enger.

Min konklusjon er at jeg er skeptisk til om Oslo kommune driver og lager eng for humler og oss andre som lever i byen (en eng med blomster er jo nydelig, mens en skråning med stygge gresstuster ikke er noe fint for noen), i Treschows gate. Jeg kan ikke huske at det døde som har blitt slått ned har blitt fjernet tidligere, når jeg har sett at de har slått, men jeg skal følge ekstra nøye med nå...:) Jeg håper enn så lenge at Oslo kommune elsker humler, men jeg heller mot at den magefølelsen jeg først fikk, da jeg delte at alt sammen ble klippet er den riktige følelsen 🙁

Ellers er jeg i skrivende stund på hytta. Vi dro utover fredag kveld, og har slappet av her til i dag. Jeg har til og med fått lest en hel bok, og det er digg! Nå skal jeg hjem igjen om et par timer - ta med meg utlest bok og skitne sokker og truser, for to dager hjemme med diverse avtaler, og bytte til rene sokker og truser, og ulest bok, før turen går tilbake til Herføl igjen ❤️

Her er det masse, vakre blomster, OG vi har fått humlebol oppunder taket, rett utenfor soveromsvinduet vårt 😛 Vi kommer til å la det være, siden humlebol visstnok er ettårige, og ikke gjør noen skade, og humler ikke er hissige drittsekker sånn som vepsen... Til høsten dør alle humlene unntatt dronningen, og da kan vi tett igjen hullet, slik at de ikke lager nytt bol der neste år. Akkurat nå i år skal vi bare la dem fly rundt og jobbe for oss, med å pollinere herfra og til månen (eller noe sånt 😉 )

2

Publisert 2 kommentarer til Når du lurer på hvorfor du egentlig tok doktorgrad…

Forrige uke delte jeg dette bildet

og jeg tror nesten ikke jeg har fått så mye respons på en Instastory-post noen gang før. Å si at man tviler på seg selv og (doktor)graden sin engasjerer visst... 😉 Responsen gikk selvsagt ut på hva mener du med det? Og hvorfor?!?, så jeg skal prøve å forklare litt mer:

Jeg er litt sånn veldig i en tankeloop om dagen, og da kan man fort komme dit at man tviler på alt ved seg selv - type, virkelig alt - da også de valgene man har gjort med tanke på jobb og utdannelse. Det virker jo kanskje litt rart at jeg skulle sitte og si at jeg har "en sånn dag der jeg lurer på hvorfor jeg egentlig tok doktorgrad", men saken er at i denne tankeloopen som jeg er i nå så har det på en måte krystallisert seg noen spørsmål, og disse må jeg nesten finne svar på før jeg for eksempel kan fortsette å oppmuntre andre til å ta doktorgrad... Og, for the record før jeg fortsetter: Det har vært MASSE bra med å ta doktorgraden, og jeg har aldri løyet her på bloggen - hvis du syns det har virket som om jeg har vært fornøyd, så har jeg absolutt det, men så er det altså noen men. Disse men-ene oppsummerte jeg i tre korte spørsmål tildigere denne uken (følg meg på sunnivarose):

Det første jeg lurer på her jeg går rundt i tankeloop er hvor mange av de som har tatt en doktorgrad/PhD som fortsetter med forskningsjobb i akademia (da regner jeg leger som fortsetter som sykehusleger på universitetssykehusene som å "fortsette i akademia"), og hvor mange som tar en PhD er det som går ut av akademia etter at de er ferdige. Det kan selvsagt også være interessant å se på hvor mange som "ender opp" i akademia med fast jobb, og kanskje det er enklere å se på tallene for hvor mange som faktisk får en fast, akademisk jobb - aka. professor.

Spørsmål nummer 2 her er vel kanskje kjernen av de tankene jeg sitter med om dagen (og nå tenker jeg ikke spesifikt for meg selv, for hvis jeg gjør det så vil jeg komme inn på "hadde ikke møtt Anders", osv, så hele livet mitt ville ha vært veldig annerledes)... Satt på spissen: Er doktorgraden bortkastet, hvis man ikke skal fortsette i akademia? (Dette spørsmålet vil selvsagt alle som er i akademia si et rungende NEI til, så det er derfor jeg heller lurer på dette med hva slags jobb man får MED PhD kontra UTEN PhD)

Jeg har allerede fått en del som har svart meg på disse spørsmålene med kommentarer som jeg bruker ting jeg har lært i doktorgraden min i den jobben jeg har nå. Det er jo veldig bra at man får bruk for ting man har lært, men er dette evner og kompetanse man like gjerne kunne fått i en vanlig jobb etter master – som ikke ville ha ført frem til PhD, men gitt deg erfaring som ingen kan si at ikke er arbeidserfaring (en del steder regnes PhD som arbeidserfaring, men mitt intrykk er at det er mange arbeidsplasser som IKKE regner PhD som arbeidserfaring), og lønnsutvikling.

Jeg regner jo selvsagt med at i de fleste jobber man har etter en PhD så vil man bruke mange ting man har lært i seg i løpet av PhD-arbeidet, men her er jeg mer spesifikk, altså – kunne man fått samme jobben med "kun" master?

Også er det det siste spørsmålet, da, som kanskje virker rart for de fleste (alle?) som ikke har tatt PhD selv... Hvis du googler «PhD blues» eller «post PhD depression», eller noe liknende, så får maaange treff. Jeg vet jo at dette er en greie (PhD blues, altså), men nå begynner jeg virkelig å lure på hvor mange dette gjelder. Derfor: Hvor mange går til psykolog etter doktorgraden?

Totalen av disse spørsmålene mine er at hvis det er sånn at de fleste av de som ikke fortsetter i akademia stort sett regnes som nyutdannede uten arbeidserfaring, og det de «sitter igjen med» etter PhD er at de får samme jobb som de kunne ha fått 4/5 år tidligere da de var ferdig med mastergraden så er det ugreit. For da har man vært billig arbeidskraft for universitetene i flere år, og i tillegg gått glipp av verdifull arbeidslivserfaring, og det syns jeg ikke er greit. Det er i alle fall ikke greit hvis man (universitetene, altså) ikke er supertydelige på at det er sånn det.

Og hvis det er sånn som jeg lurer på (jeg håper jo veldig at det IKKE er sånn det er) så utdannes det for mange med PhD, tenker jeg. Det er jo ikke greit.

Forhåpentligvis så er det IKKE sånn det er, og forhåpentligvis så er det sånn at de fleste "vinner" på å ta en PhD. I såfall kan jeg fortsette å anbefale å go for it når det kommer til PhD. Men per i dag så vet jeg ikke dette sikkert, og det gir meg en litt sånn, urolig(?) følelse...:/ (Ja, jeg strever litt med å finne ut av hva jeg skal bli når jeg blir stor, og sitter med en erkjennelse over å ha vært ferdig med master for 9.5 år siden, og er redd jeg nå regnes som nyutdannet uten noe særlig arbeidserfaring.)

PS: 9.5 år?! Ja, jeg begynte som stipendiat høsten 2010, så hadde jeg noe foreldrepermisjon. Selve graden min skulle tatt 4 år fra start til slutt (3 års forskning, 1 år undervisning), men så har jeg både hatt en langtidssykemelding inni der, fått forlenget stipendiatperioden noe, hatt permisjon og jobbet hos Realfagsbiblioteket, og i ganske lang tid var jeg ansatt 60% som stipendiat og 40% som rådgiver for Fysisk Institutt. Perioden med lønn sluttet ved utgangen av 2016, og i januar 2017 leverte jeg jo, som mange av leserne mine vet, avhandlingen min. Dermed tok det ca 6.5 år fra jeg startet som stipendiat til jeg var i mål med PhD. Etter dette hadde jeg ett år på Centre for Computing in Science Education, og ett år for meg selv (det året jeg har tjent mest så langt i livet, faktisk 😛 ). Dette blir totalt 8.5 år, men det gikk også ett år fra jeg fikk mastergraden til jeg begynte på doktorgraden; inni der hadde jeg et halvt år på Statens Strålevern, og så et halvt år hjemme med Alexandra ♥

PPS: Mange fine følgere har sendt svar på Instagram, og delt sine, personlige erfaringer. Det setter jeg kjempepris på! Men som dere ser så har jeg tagget Universitetet i alle postene - de har ikke svart, og det hadde vært interessant å høre hva tallene er hvis de har dem...

2

Publisert 2 kommentarer til 2-års doktordag

Min gode venninne Lise og jeg er helt enige i at man burde feire doktordagen sin, altså den datoen man forsvarte doktorgraden sin. I dag er det to år siden jeg gjorde akkurat det, og jeg har dermed 2-års doktordag i dag 🙂

Jeg kom på hvilken dag det var først i dag tidlig, så det er ikke som om jeg skal ha en kjempefeiring...men det er fredag, vi skal ha Fredagsmiddag (uhøytidelig samling av venner og kjente som kommer innom en gang etter kl 18, når det passer dem, liksom, tar et glass vin og spiser gjerne litt chili - den kjempestore chiligryten står og putrer as we speak), og jeg kommer nok absolutt til å nevne en "gratulerer til meg på doktordagen min, skål!", liksom. Ja, og Anders kom hjem med Champagne for anledningen, og den skal jeg åpne når jeg er ferdig med å skrive dette innlegget 😀

Det er skikkelig rart å tenke på at det faktisk allerede har gått to år, da, for på den ene siden så er det sånn virker som om det var i går, og på den andre siden virker det uendelig lenge siden. Men prøverforelesning og disputas var altså for nøyaktig to år siden, og etter det så har jeg kunnet kalle med Dr. Rose. Jeg valgte jo å live-streame både prøverforelesningen og presentasjonen av oppgaven min, og de dukket opp som "memories" på Facebook i dag. Hvis du er nysgjerrig på hvordan grunnstoffene, og spesielt da de tyngre grunnstoffene lages, så burde prøveforelesningen min være av interesse 😉 Det er jo ganske poetisk og rart å tenke på at det gullet forlovelsesringen og gifteringen, som jeg går rundt med hele tiden, ble laget en gang for lenge siden, da to nøytronstjerner tilfeldigvis kom så nærme hverandre at de til slutt kolliderte...

I foredraget over så er jo konklusjonen at vi ikke vet sikkert hvor disse tunge grunnstoffene lages ennå, men at vi tror det skjer enten i supernovaeksolosjoner, eller i når to nøytronstjerner kolliderer. Så, noen måneder (tror jeg det var) etter disputasen min, ble det klart at det er når to nøytronstjerner kolliderer at dette skjer, fordi da så noen faktisk at det skjedde, for aller første gang ♥

Under her er presentasjonen av selve doktorarbeidet mitt, som kanskje er for de litt mer interesserte? Men hvis du vil ha et halvtimes sammendrag av 3 års arbeid, så har du mulighetrene under her:

Nei, nå er det Fredagsmiddag- og Champagnetid - gratulerer med doktordagen til meg selv 🙂

Publisert Legg igjen en kommentar til Back in business

Når man jobber så tett sammen, under såpass spesielle forhold - der man er på labben døgnet rundt, og reiser til merkelige steder i verden, som det jeg har vært med på i løpet av tiden min på Blindern, så blir man gjerne også nære venner. Begge mine master- og PhD-veiledere – Jon og Sunniva - kom heldigvis i bryllupet på lørdag, og Jon dro tilbake til Paris først i dag tidlig, så det ble litt tid til å være sammen også etter bryllupet 🙂

Søndagen tilbrakte jo Anders og jeg sammen, alene (ofc) på the Thief, men mandag var hverdagen i gang igjen (vi drar på bryllupsreise den 9. mars, altså ♥ ), og for meg betød det faktisk oppmøte på Blindern!

Doktogradsarbeidet mitt baserte seg hovedsakelig på tre vitenskapelige artikler som jeg har skrevet; to av dem var helt ferdige og publisert (og har vært gjennom hele mølla med fagfellevurdering og alt det der), men den siste ble aldri heeeelt ferdig. Planen var hele tiden at jeg skulle gjøre den ferdig etter doktorgraden, men så var jeg selvsagt sliten og lei rett etterpå, og så ble alt skikkelig kjipt med jobb og jeg mistet totalt arbeidskapasitet og gråt hver dag, så det har liksom bare rent ut i sanden. For å være helt ærlig så hadde jeg vel begynt å bevege meg over i en næsj, dette gidder jeg ikke – skal jo ikke jobbe mer med dette allikevel, screw it, både fordi jeg var lei, og fordi jeg trodde det ville være en stor jobb å få artikkelen ferdig.

Men, altså, Jon var i landet til i dag, og det var jo ikke bare fordi det var hyggelig; planen var at vi skulle få orden på den hersens artikkelen. Derfor var det altså oppmøte på Blindern på mandag, og vi satte oss ned med artikkelen. Og det var faktisk bare bitte litt språkvask fra Jons side, pluss å legge til to referanser (artikler som har kommet ut siden sist vi jobbet med denne), før vi mente at den var klar for å sendes til alle medforfattere, slik at de kan komme med sine siste kommentarer, før vi sender den til der vi skal prøve å få den publisert. Vi jobbet med dette både mandag og tirsdag, men helt ærlig så var dette totalt bare et par (bokstavelig talt) timer arbeid. Og jeg som mer eller mindre hadde gitt opp artikkelen frem til Sunniva begynte å mase om at vi måtte få den ut nå... Huff, det er ikke bra å tenke på - at jeg holdt på å bare gi opp på så mye arbied som er gjort 😛 I går ble i alle fall artikkel nummer tre sendt til medforfattere, og det må jeg jo innrømme kjentes ganske godt 😀

I dag har ferden gått til Trondheim, og jeg er ferdig med å snakke om «oppturer og nedturer på vei mot doktorgrad» for 150(?) jenter som studerer på forskjellige sivilingeniør-linjer på NTNU. Målet fra min side var å inspirere dem til å ikke gi opp, selv om man føler seg dum og ting ikke går så bra alltid, OG å vurdere mulighetene for å fortsette med doktorgrad og forskning når de er ferdige med mastergraden sin. "Problemet" med disse studentene er jo at de er så innmari ettertraktet arbeidskraft at så mange av dem alleede har signert arbiedskontrakter lenge før de er ferdige med studiene - da blir det jo dårlig med doktorgrader, hvis man ikke klarer å vise frem det som en spennende mulighet, som det faktisk er mulig å få til 😉

Som sagt så skal vi på bryllupsreise, og turen går til Thailand, der vi skal nyte paradis og late dager i hele TO UKER. Vi drar altså den 9. mars, men før det blir det en del jobbing på både Anders og meg. I dag er det Trondheim og NTNU, og neste uke skal jeg holde foredrag på SHE conference (stolt, ja), for Tekna i Bergen, og på Venstres landsmøte, som betyr enda en tur opp til Trondheim. I tillegg kan det hende det blir et ekstra foredrag på formiddagen FØR Venstres landsmøte - også i Trondheim, og kanskje det blir en ekstra reise i første halvdel av neste uke - det håper jeg å finne ut av i morgen, og jeg er veldig spent på å få spikret neste uke. Dessuten må jeg gjøre ferdig et utkast til TEDxUiO – der jeg skal holde foredrag – og et samarbeid med Forskerfabrikken.

Back in business, med andre ord - både med tanke på forrige uke som bare ble brukt på bryllupet, og at jeg faktisk har fullført en artikkel denne uken 😀

 

Publisert Legg igjen en kommentar til Verdens mest radioaktive sted…

Hei lørdag! Jeg rakk ikke innom her i går, og det er jeg lei for, men det er dessverre veldig mye på en gang nå om dagen - det kommer nok til å være sånn frem til jul :/

Men, nå er jeg her, og jeg tenkte jeg skulle gi en liten update etter torsdagens Sunniva Svarer :

    1. Tid: Det ble jo på torsdag denne uken, men det var bare fordi jeg var opptatt med LØRN på onsdagen, så det SKAL være på onsdager vanligvis.  Men så prøvde jeg meg på kl 20 denne gangen, og det tror jeg egentlig er et ganske bra tidspunkt, eller hva? Fortsett gjerne å stemme HER at kvelden er bedre enn tidlig ettermiddag, og hvis det skal funke å gjøre dette «etter jobb» må det nok bli så sent som 20, og ikke feks 18/19 🙂 Send meg også spørsmål – de kan være brede, av typen kommentarer om dette temaet? Eller veldig spesifikke. Ikke vær redd for om spørsmålet kanskje har blitt stilt før 😉
    2. I torsdagens sending snakket jeg ganske mye om hvor radioaktivt det er forskjellige steder i verden (fordi jeg prøvde å forklare hvordan vi har kommet frem til den såkalte LNT-modellen, og hva vi egentlig vet om lave(re) stråledoser), og jeg nevnte altså byen Ramsar i Iran. Ramsar er, så vidt jeg vet, det stedet i verden med høyest strålenivå, sånn helt naturlig. Det vil si at det ikke fins noen steder i verden der det bor folk som får større stråledoser hele tiden, enn det de som bor i Ramsar får. Enkelte steder i denne byen får folk opp til 260 mSV per år. For å sammenlikne så har folk som jobber med stråling (jeg, når jeg jobber på labb, feks) lov til å få opp til 20 mSv per år (men det ville absolutt ha blitt kommentert hvis jeg hadde begynt å få doser i nærheten av dette), mens «vanlige folk» bare har lov til å få 1 mSv ekstra hvert å – hadde en ikke-strålingsarbeider fått en stråledose på 2 mSv så hadde det vært ramaskrik og forsidestoff. Garantert. Det er bare å sette i gang å gjette på hva overskriftene ville vært (hvis man på desken skal kjenne på at man får noen kreativitetspoeng så bør man få med ordet ATOM, med radioaktivitetstegnet inni O-en – oi, så kreativ og morsom du er da!)

 

I Ramsar får helt vanlige folk altså stråledoser som er mer enn 10 ganger så høye som strålingsarbeidere får lov til å få (de fleste som var «frontlinje-arbeidere» på Fukushima fikk vel lov til å få en dose på 250 mSv), og mer enn 200 ganger mer enn andre, vanlige folk, altså...

Hvorfor det er interessant med sånne steder der den såkalte bakgrunnsstrålingen er mye høyere enn normalt? Vel, for det første er det jo spennende i seg selv, at det kan variere så mye bare avhengig av geologien der du bor, mener jeg. Men kanskje viktigere så er det veldig interessant for å se hva som skjer med mennesker når de lever et sted med mye høyere nivåer av stråling. Vi kunne aldri gjort dette eksperimentelt; fordi vi har bare bestemt at all eksponering for stråling skal holdes så lav som praktisk mulig, er det uetisk å utsette mennesker for stråling bare for å finne ut av ha som skjer...(ja, det betyr at det ville ikke være greit å ta en japaner, som bor i Japan, og så gi han ekstra stråledose slik at han ender med det nivået jeg og du som leser har, hele tiden – da er det uetisk). Men når mennesker bor et sted de alltid har bodd, et sted der det bare tilfeldigvis, fra naturen side, er så høyt strålenivå, da er det greit. Og da gir det oss en mulighet for å studere hva som skjer med de menneskene.

Det vi vet fra å studere nettopp menneskene i Ramsar er at det IKKE er mer kreft eller fosterskader, eller andre typer skader som man typisk forbinder med stråling. Det vi ikke vet er hva som ville skjedd hvis feks jeg flyttet dit - det er mulig at det har skjedd en tilpasning av de som lever der, men at jeg faktisk ville ha blitt syk (eller i alle fall fått betydelig større sannsynlighet for å bli syk) hvis jeg plutselig flyttet til et sted med så høy bakgrunnsstråling.

Uansett så er det vi vet fra sånne steder som Ramsar (pluss mange andre studier av både mennesker, menneskeceller in vitro, og dyreforsøk) med på å støtte under det at ioniserende stråling antageligvis er mye mindre farlig enn det vi trodde for 30 år siden...

Altså, er ikke dette bare SYKT spennende?!?

Katten og jeg ønsker alle en strålende lørdagskveld ♥

 

Publisert Legg igjen en kommentar til Nobelpris og kvinner og sånn

For 2 dager siden ble årets Nobelpris i fysikk annonsert. Endelig var det en kvinne blant vinnerne igjen – den 3. noensinne.

Kvinner har blitt oversett mange ganger opp gjennom historien (ikke at jeg, eller andre, tror jeg, mener at det burde vært en 50/50 fordeling – for det ville ha vært rart, sånn med tanke på at det faktisk HAR vært flere menn som har holdt på med dette enn kvinner – men at det kun er 3 som liksom har vært gode nok, det stemmer bare ikke). Mitt «favoritteksempel», som er så åpenbart at jeg faktisk skrev det rett ut i doktoravhandlingen min ("verste eksempel på person som har blitt oversett av Nobel-komiteen"), uten å få kommentarer om at det var spekulasjoner, og måtte fjernes, er Lise Meitner. Lise Meitner, sammen med Otto Robert Frisch, forsto teoretisk hva det var som faktisk skjedde når urankjernen delte seg; det var hun som teoretisk beskrev fisjon. Hun skrev selv «Selvsagt er det ingen tvil om at Hahn fortjente Nobelprisen i kjemi. Det er det virkelig ingen tvil om. Men jeg mener at Otto Robert Frisch og jeg hadde et ikke ubetydelig bidrag i å forstå prosessen i fisjon av uran – hvordan det skjer og hvorfor det produserer så mye energi var noe som var langt unna Hahns forståelse»

Meitner var dessverre både kvinne og jøde, på en tid da ingen av de to tingene akkurat talte til noens fordel; Nobelprisen for oppdaglsen av fisjon ble utdelt i 1944...

I år har i alle fall Nobelprisen i fysikk gått til Donna Strickland, sammen med Gérard Mourou og Arthur Ashkin. De jobber med lasere, og hvordan lasere kan brukes som «optiske pinsetter» - det vil si at laserlyset faktisk kan brukes til å flytte på ting, som feks bakterier (det er jo HELT science fiction!). Det som er ekstra kult er at Strickland gjorde grunnlaget for det hun nå faktisk får Nobelprisen for allerede på doktorgraden sin 🙂 Wikipedia mente forsåvidt ikke at hun var interessant nok til å få sin egen side da noen prøvde å lage dette tidligere i år, da – for hvor interessant kan du egentlig være som dame når du driver med forskning, som er så banebrytende at man til slutt får Nobelprisen? Wikipediasiden kom først opp etter at dette ble kunngjort nå den 2. oktober,  og som man ser så er det jo ikke «bare» Nobelprisen hun har av utmerkelser. Åpenbart en dame som ikke er interessant nok for egen side...:/

I dag har jeg vært i møte med Nasjonalbiblioteket, før jeg tok turen innom Fysisk Institutt og Blindern. Sunniva (PhD-veileder) og jeg hra diskutert hvordan vi skal få publisert de siste resultatene fra dokorgraden min. Jeg har ikke egentlig tid til å gjøre noe med dette før påske, men Sunniva virker såpass gira at jeg tror vi skal få til noe før den tid allikevel.

Det var fryktelig rart å være tilbake på Fysisk i dag; stedet der jeg egentlig har så mange gode minner fra, men på grunn av hvordan en del ting var etter doktorgraden kjente jeg rett og slett tårene presset på av å være der i dag... Det var heldigvis veldig fint å treffe Sunniva og de andre tidligere kjernefysikkolegene mine ♥

Publisert Legg igjen en kommentar til Foredrag i ettermiddag, men ingen «Sunniva Svarer» (før fredag)

Her kommer et skikkelig "reklameinnlegg" (altså, det er jo ikke reklame i den forstand, men det er jo uhemmet reklame for meg selv, så...):

I ettermiddag, kl 16:15, holder jeg foredrag på Chateu Neuf her i Oslo. I skrivende stund sitter jeg og forbereder de siste slidene mine - ikke fordi jeg er ute i siste liten, eller noe, men jeg sitter alltid og pirker på slidene helt til siste sekund. Jeg tror kanskje det er den måten jeg "kommer i modus" på - altså, i stedet for å sitte og øve på et manus, feks, så sitter jeg og priker på detaljer. Det tvinger meg jo til å tenke hva vil jeg egentlig ha frem med dette bildet/sliden/setningen? Det pleier å funke bra for meg, i alle fall 🙂

I dag er det jo onsdag, og onsdag betyr egentlig "Sunniva Svarer" Live-sending på Facebook, men den har jeg bestemt meg for å utsette til fredag akkurat denne uken. Både fordi det faktisk kræsjer med foredraget ("Sunniva Svarer" pleier å være kl 15, og jeg skal være klar på scenen på Majorstuen kl 16), OG fordi jeg ikke har tid til å forberede meg skikkelig. Jeg gleder meg til å svare på interssante spørsmål på fredag, og håper dere forstår ♥

Her kommer forresten noen flere bilder fra gårsdagens feiring av årets Kavliprisvinnere.

Det var en skikkelig fin kveld, men jeg har brutt tips/regel nummer 1 for tøffe tak nå - det ble ikke nok søvn i natt, så det kjenner jeg... I kveld kommer det å legge seg tidlig til å bli prioritert over det aller meste, for i morgen skal jeg prestere sammenhengende i nesten 12 timer. Da funker det ekstremt dårlig med søvnunderskudd!

Publisert Legg igjen en kommentar til Kavliprisen, Kavli-journalistmiddagen, og Kavlibanketten

Visste du Norge deler ut Kavliprisen?

Kavliprisen er som en Nobelpris - en forskningspris, altså, og den deles ut i fagene Astrofysikk, Nanovitenskap og Nevrovitenskap. I år går prisen i astrofysikk til Ewine van Dishoeck, som har jobbet med å svare på spørsmåle om hvordan stjerner lages, og videre planeter, og dermed liv. I nanovitenskap går prisen til de som har funnet opp "CRISPR", som gjør at vi faktisk kan gå inn og forandre helt spesifikke DNA-sekvenser - designe DNA, liksom. Det er Emanuelle Charpentier, Jennifer A. Doudna, og Virginijus Šikšnys som deler denne prisen. Og prisen i nevrovitenskap går til A. James Hudspeth, Robert Fettiplace, og Christine Petit, for å ha  funnet ut av hvordan øret vårt gjør om lyd til elektriske signaler i hjernen. All denne forskningen er jo sykt kul! 😀

Grunnen til at jeg nevner dette akkurat nå er at årets Kavlipiser deles ut her i Oslo neste uke! Eller, heter det "årets" når det bare skjer annehvert år? Det er i alle fall i år, neste uke de deles ut, og så er det det 2 år til neste gang 🙂 I år er jeg så utrolig heldig at jeg har blitt invitert både til Kavlibanketten i Rådhuset - sammen med vinnerne, og Statsminister og Kongehus (hvis de har tid), OG til forskningsjournalistmiddagen i Det Norske Vitenskapsakademi, allerede i morgen!

Det som gjør det hele enda mer stas er at lillesøster, Carina også er invitert (og skal 😉 ) på middagen i morgen, og på tirsdag, når banketten er, får jeg ha med meg Anders 🙂 Jeg må jo bare innrømme at jeg syns det er veldig stas å få lov til å dra på begge disse to middagene, da. Bildet under er fra banketten for to år siden - jeg syns Anders er utrolig kjekk i smoking (det blir smoking i bryllupet óg) ♥

Jaja, noen ganger er det all right å være frilans-forskningsformidlerinfluenser og sånn, selv om det økonomisk er mindre lukrativt enn mye annet... Feks ville jeg slitt med en bot på 100 000,- slik en større (ikke forskningsformidler-)influenser fikk i går, men jeg blir nå i alle fall invitert på dette. Ja, jeg syns selvsagt det er gøy, og en anledning til å pynte seg og alt det der, men enda mer så føler jeg at det arbeidet jeg gjør blir sett og anerkjent. Dét er ikke så dumt .

Nå skal Anders og jeg dele en flaske Cava (dvs når han kommer hjem fra jobb - han skal v isst dra snart 😛 ). Jeg har fått tre nye oppdrag denne uken, så det er bra, og Anders er flink til å passe på at vi må feire, så da skal vi altså feire litt ♥

HER kan du lese mer om Kavliprisen 🙂

Publisert Legg igjen en kommentar til Åpent foredrag: «10 grunner til at jeg elsker kjernefysikk – fra Tsjernobyl til klima og miljø, og hvor kommer vi egentlig fra»

 Onsdag 29. august - om en uke, altså - holder jeg foredrag på Chateau Neuf, på Majorstuen i Oslo. Kundene er både Studentparlamentet i Oslo og Forum for vitenskapsteori ved Universitetet i Oslo, så det er et spennende oppdrag, der det er to litt forskjellige fokus som skal dekkes. Dermed ble tittelen altså

10 grunner til at jeg elsker kjernefysikk - fra Tsjernobyl til klima og miljø, og hvor kommer vi egentlig fra? (Hint: "Jesus didn't die so you could live. Stars died so you could live").

Jeg satser på å snakke om hva jeg syns er fascinerende med atomkjernen, og hva er greia med kjernefysikk - og forresten så er ikke Universitetet stedet for svart/hvitt-svar, og kanskje får du utfordret ditt syn på hva som er miljøvennlig... Og til syvende og sist så handler vel omtrent alt om å prøve å forstå; hvem er vi og hvor kommer vi fra og hvordan henger ting egentlig sammen.

Dette foredraget er gratis og åpent for alle, og jeg blir superglad hvis DU vil ta turen - spesielt hvis du er ny student ved UiO! Jeg har heller ikke planer om å løpe avgårde når jeg er ferdig med å prate, og vil gjerne svare på spørsmål/diskutere/høre synspunkter og innvendiger ♥

Kl 16 på Chateau Neuf, altså. Rom er ikke bestemt ennå.

Publisert Legg igjen en kommentar til Ferdig! Nå: Ferie

Søndag kl 23:59 var det over. Anders lastet opp den siste versjonen av avhandlingen, pakket sammen sakene sine, og kom hjem! Der ventet Julie og jeg, og Champagne og vin 🙂

Det er egentlig ikke så veldig mye mer jeg tenkte å "mase" om det, men jeg har veldig lyst til å dele det aller første avsnittet i Anders' avhandling, for det er inmari fint (min oversettelse - avhandlingen er selvsagt skrevet på engelsk). En nydelig oppsummering av noe av det aller viktigste innen fysikk:

Hvis vår sivilisasjon skulle forsvinne, er det svært mye informasjon og kunnskap som går tapt. Sannsynligheten er allikevel stor for at livet ville utviklet seg igjen, og kanskje begynt å finne ut av vitenskap, igjen. Hvis vi skulle videreføre kun én setning til den neste generasjonen med liv, hva burde den være?

Richrd Feynman skrev om dette i intruksjonskapitlet i den berømte bokserien "The Feynman lectures on physics" - han argumenterer for at setningen som bør videreføres burde være noe á la:

All things are made of atoms - littel particles that move around in perpetual motion, attracting each other when they are a little distance apart, but repelling upon being squized into one another. (Alt er bygget opp av atomer - små partikler som hele tiden beveger seg, som tiltrekkes av hverandre når de har litt avstand, men frastøter hverandre når de presses sammen.)

Dette er et kraftfult sammendrag av hva fysikk er, som ikke har vært kjent av menneskeheten noe særlig lenger enn et århundre - ca like lenge som alderen til de eldste nålevende mennesker. Ta et hvilket som helst makroskopisk objekt, og utsagnet over er sant for alle gasser, væsker, og faste stoffer. Til tross for at dette er en enkel idé, så er fysikken til atomer veldig kompleks. Et atom har en ladet kjerne som gjør at elektroner liker å holde seg i nærheten. Disse elektronene må følge strenge regler for hvor de kan oppholde seg. Med én gang elektronene har plassert seg slik de skal, blir vekselvirkningen mellom atomene veldog komplisert.

Det er en overveldende mengde effekter på atomær skala som har makroskopiske konsekvenser: Smeltepunktet til is er rundt 273.15 K, mens silisiumkarbid smelter på 3100 K. Hva bestemmer dette? Og hvorfor er diamater, kvarts og bordsalt, på makroskopisk skala, tydelige fasettert - har flate overflater? I dag vet vi at svarene på disse spørsmålene har å gjøre med dynamikken mellom atomene. 

...og sånn som det var han plutselig "tilbake" igjen ♥ Feiringen på søndag varte helt til det var morgen, så i går sov vi til midt på dagen, tok det helt superrolig, og først da det ble ettermiddag ordent vi oss og gikk ut. Endelig kunne vi bruke TID på å bare gå og VÆRE igjen, så vi tok turen nedover langs Akerselven så langt vi kom - som betyr helt ut på Sørenga. Der var det så fint at vi fant ut at vi må ta turen igjen i kveld, og da skal vi ha med badetøy, teppe, vin og noe å spise, og så blir det en kveldsdate ♥

Ja, og nå er ferien i gang! I morgen tidlig setter drar vi på biltur med Vibeke, og neste uke er det hytta 🙂 Jeg kommer allikevel ikke til å forsvinne helt herfra, altså, og jeg har mye som skal skrives og tenkes ila denne sommeren. Men vi skal legge vekk stress og høye skuldre, drikke vin, og gjøre det vi har lyst til ♥