Forrige uke delte jeg dette bildet

og jeg tror nesten ikke jeg har fått så mye respons på en Instastory-post noen gang før. Å si at man tviler på seg selv og (doktor)graden sin engasjerer visst... 😉 Responsen gikk selvsagt ut på hva mener du med det? Og hvorfor?!?, så jeg skal prøve å forklare litt mer:

Jeg er litt sånn veldig i en tankeloop om dagen, og da kan man fort komme dit at man tviler på alt ved seg selv - type, virkelig alt - da også de valgene man har gjort med tanke på jobb og utdannelse. Det virker jo kanskje litt rart at jeg skulle sitte og si at jeg har "en sånn dag der jeg lurer på hvorfor jeg egentlig tok doktorgrad", men saken er at i denne tankeloopen som jeg er i nå så har det på en måte krystallisert seg noen spørsmål, og disse må jeg nesten finne svar på før jeg for eksempel kan fortsette å oppmuntre andre til å ta doktorgrad... Og, for the record før jeg fortsetter: Det har vært MASSE bra med å ta doktorgraden, og jeg har aldri løyet her på bloggen - hvis du syns det har virket som om jeg har vært fornøyd, så har jeg absolutt det, men så er det altså noen men. Disse men-ene oppsummerte jeg i tre korte spørsmål tildigere denne uken (følg meg på sunnivarose):

Det første jeg lurer på her jeg går rundt i tankeloop er hvor mange av de som har tatt en doktorgrad/PhD som fortsetter med forskningsjobb i akademia (da regner jeg leger som fortsetter som sykehusleger på universitetssykehusene som å "fortsette i akademia"), og hvor mange som tar en PhD er det som går ut av akademia etter at de er ferdige. Det kan selvsagt også være interessant å se på hvor mange som "ender opp" i akademia med fast jobb, og kanskje det er enklere å se på tallene for hvor mange som faktisk får en fast, akademisk jobb - aka. professor.

Spørsmål nummer 2 her er vel kanskje kjernen av de tankene jeg sitter med om dagen (og nå tenker jeg ikke spesifikt for meg selv, for hvis jeg gjør det så vil jeg komme inn på "hadde ikke møtt Anders", osv, så hele livet mitt ville ha vært veldig annerledes)... Satt på spissen: Er doktorgraden bortkastet, hvis man ikke skal fortsette i akademia? (Dette spørsmålet vil selvsagt alle som er i akademia si et rungende NEI til, så det er derfor jeg heller lurer på dette med hva slags jobb man får MED PhD kontra UTEN PhD)

Jeg har allerede fått en del som har svart meg på disse spørsmålene med kommentarer som jeg bruker ting jeg har lært i doktorgraden min i den jobben jeg har nå. Det er jo veldig bra at man får bruk for ting man har lært, men er dette evner og kompetanse man like gjerne kunne fått i en vanlig jobb etter master – som ikke ville ha ført frem til PhD, men gitt deg erfaring som ingen kan si at ikke er arbeidserfaring (en del steder regnes PhD som arbeidserfaring, men mitt intrykk er at det er mange arbeidsplasser som IKKE regner PhD som arbeidserfaring), og lønnsutvikling.

Jeg regner jo selvsagt med at i de fleste jobber man har etter en PhD så vil man bruke mange ting man har lært i seg i løpet av PhD-arbeidet, men her er jeg mer spesifikk, altså – kunne man fått samme jobben med "kun" master?

Også er det det siste spørsmålet, da, som kanskje virker rart for de fleste (alle?) som ikke har tatt PhD selv... Hvis du googler «PhD blues» eller «post PhD depression», eller noe liknende, så får maaange treff. Jeg vet jo at dette er en greie (PhD blues, altså), men nå begynner jeg virkelig å lure på hvor mange dette gjelder. Derfor: Hvor mange går til psykolog etter doktorgraden?

Totalen av disse spørsmålene mine er at hvis det er sånn at de fleste av de som ikke fortsetter i akademia stort sett regnes som nyutdannede uten arbeidserfaring, og det de «sitter igjen med» etter PhD er at de får samme jobb som de kunne ha fått 4/5 år tidligere da de var ferdig med mastergraden så er det ugreit. For da har man vært billig arbeidskraft for universitetene i flere år, og i tillegg gått glipp av verdifull arbeidslivserfaring, og det syns jeg ikke er greit. Det er i alle fall ikke greit hvis man (universitetene, altså) ikke er supertydelige på at det er sånn det.

Og hvis det er sånn som jeg lurer på (jeg håper jo veldig at det IKKE er sånn det er) så utdannes det for mange med PhD, tenker jeg. Det er jo ikke greit.

Forhåpentligvis så er det IKKE sånn det er, og forhåpentligvis så er det sånn at de fleste "vinner" på å ta en PhD. I såfall kan jeg fortsette å anbefale å go for it når det kommer til PhD. Men per i dag så vet jeg ikke dette sikkert, og det gir meg en litt sånn, urolig(?) følelse...:/ (Ja, jeg strever litt med å finne ut av hva jeg skal bli når jeg blir stor, og sitter med en erkjennelse over å ha vært ferdig med master for 9.5 år siden, og er redd jeg nå regnes som nyutdannet uten noe særlig arbeidserfaring.)


PS: 9.5 år?! Ja, jeg begynte som stipendiat høsten 2010, så hadde jeg noe foreldrepermisjon. Selve graden min skulle tatt 4 år fra start til slutt (3 års forskning, 1 år undervisning), men så har jeg både hatt en langtidssykemelding inni der, fått forlenget stipendiatperioden noe, hatt permisjon og jobbet hos Realfagsbiblioteket, og i ganske lang tid var jeg ansatt 60% som stipendiat og 40% som rådgiver for Fysisk Institutt. Perioden med lønn sluttet ved utgangen av 2016, og i januar 2017 leverte jeg jo, som mange av leserne mine vet, avhandlingen min. Dermed tok det ca 6.5 år fra jeg startet som stipendiat til jeg var i mål med PhD. Etter dette hadde jeg ett år på Centre for Computing in Science Education, og ett år for meg selv (det året jeg har tjent mest så langt i livet, faktisk 😛 ). Dette blir totalt 8.5 år, men det gikk også ett år fra jeg fikk mastergraden til jeg begynte på doktorgraden; inni der hadde jeg et halvt år på Statens Strålevern, og så et halvt år hjemme med Alexandra ♥


PPS: Mange fine følgere har sendt svar på Instagram, og delt sine, personlige erfaringer. Det setter jeg kjempepris på! Men som dere ser så har jeg tagget Universitetet i alle postene - de har ikke svart, og det hadde vært interessant å høre hva tallene er hvis de har dem...

2

Min gode venninne Lise og jeg er helt enige i at man burde feire doktordagen sin, altså den datoen man forsvarte doktorgraden sin. I dag er det to år siden jeg gjorde akkurat det, og jeg har dermed 2-års doktordag i dag 🙂

Jeg kom på hvilken dag det var først i dag tidlig, så det er ikke som om jeg skal ha en kjempefeiring...men det er fredag, vi skal ha Fredagsmiddag (uhøytidelig samling av venner og kjente som kommer innom en gang etter kl 18, når det passer dem, liksom, tar et glass vin og spiser gjerne litt chili - den kjempestore chiligryten står og putrer as we speak), og jeg kommer nok absolutt til å nevne en "gratulerer til meg på doktordagen min, skål!", liksom. Ja, og Anders kom hjem med Champagne for anledningen, og den skal jeg åpne når jeg er ferdig med å skrive dette innlegget 😀

Det er skikkelig rart å tenke på at det faktisk allerede har gått to år, da, for på den ene siden så er det sånn virker som om det var i går, og på den andre siden virker det uendelig lenge siden. Men prøverforelesning og disputas var altså for nøyaktig to år siden, og etter det så har jeg kunnet kalle med Dr. Rose. Jeg valgte jo å live-streame både prøverforelesningen og presentasjonen av oppgaven min, og de dukket opp som "memories" på Facebook i dag. Hvis du er nysgjerrig på hvordan grunnstoffene, og spesielt da de tyngre grunnstoffene lages, så burde prøveforelesningen min være av interesse 😉 Det er jo ganske poetisk og rart å tenke på at det gullet forlovelsesringen og gifteringen, som jeg går rundt med hele tiden, ble laget en gang for lenge siden, da to nøytronstjerner tilfeldigvis kom så nærme hverandre at de til slutt kolliderte...

I foredraget over så er jo konklusjonen at vi ikke vet sikkert hvor disse tunge grunnstoffene lages ennå, men at vi tror det skjer enten i supernovaeksolosjoner, eller i når to nøytronstjerner kolliderer. Så, noen måneder (tror jeg det var) etter disputasen min, ble det klart at det er når to nøytronstjerner kolliderer at dette skjer, fordi da så noen faktisk at det skjedde, for aller første gang ♥

Under her er presentasjonen av selve doktorarbeidet mitt, som kanskje er for de litt mer interesserte? Men hvis du vil ha et halvtimes sammendrag av 3 års arbeid, så har du mulighetrene under her:


Nei, nå er det Fredagsmiddag- og Champagnetid - gratulerer med doktordagen til meg selv 🙂

Etter å ha snakket så mye om avstand til månen, og love you to the moon and back, fikk jeg spørsmål om jeg rett og slett kunne poste disse takkekapitlene våre - eller Acknowledgements, som det kalles. En doktoravhandling er jo et offentlig dokument, så her er det veldig dumt å skrive noe man syns er for privat til at andre skal lese det, så jeg deler selvsagt gjerne 😀 Ikke at jeg er så fryktelig redd for å dele tanker av det mer personlige slaget sånn eller, heller, da... 😉

acknowledgements - Sunniva

First, I must say that I have been extremely lucky to have two awesome supervisors: Sunniva Siem and Jon Wilson - a million thanks to both of you! This PhD project would never have happened if it weren’t for you. A special thanks to Sunniva: For allowing me to be me. When I said, well I think I want to make a girly blog about nuclear physics and research and stuff, and spend half of my time on blogging and being on the radio and TV and travelling all around Norway to tell young people why they should think about pursuing a career in science, and that nuclear physics is awesome, you have done nothing but show support. This has really meant the world to me!

Secondly, thank you to my family for all love and support. Especially, for my Grandfather and Grandmother for taking me to the library so often when I was a little girl; where I first found a book about the horrible events in Hiroshima and Nagasaki in 1945, which both scared me and interested me at the same time. Ever since I have been extremely fascinated about the atomic nucleus and the force that holds it all together.

I’m very grateful to my sister, Carina, who is always helpful with Alexandra. When I was a single mother, this was what enabled me to travel around, taking part in experiments or going to conferences or whatever; it would have been very hard to do this without your help.

Thanks to all the great people in the Nuclear Physics group at UiO! Gry, Ann-Cecilie, Trine, Therese – thank you for coffee breaks, proof reading, help with data analysis, keeping up the spirit, etc. Also, thanks to Fabio for lively and sometimes never ending discussions…

Vibeke, you turned out to be the perfect partner the last couple of weeks that also included Christmas, what a happy coincidence you had your electromagnetism exam at about the exact same time I was finishing this thesis 🙂 Lise, three hearts to you for your long and faithful service as study mate; from we started our bachelors’ degrees in physics and meteorology, to our masters’ degrees, and then finally to your PhD and now (hopefully) mine <3 <3 <3

Anders: When I wanted to give up, you made sure I didn’t (and I wanted to give up quite a lot…). When I needed to work long hours you smiled and said of course I’ll get Alexandra from school! We’ll have fun, and you just work for as long as you need. When I didn’t know how to solve my stupid computational problems, you spent the time needed to learn enough about my field of physics, to be able to solve it with me. Thank you also for making me coffee in bed EVERY MORNING. Finally, I’m grateful for Alexandra’s smiles and cheers, and acceptance for her mother having no time for her for many weeks.

I love you both to the moon and back!

acknowledgements - Anders

The past four years have been truly amazing, and I have zero regrets on pursuing a PhD. The work in this thesis was carried out at Physics of Geological Processes (PGP) at the Department of Physics at the University of Oslo from 2014 through 2018. Being around people who are so passionate about physics is incredible.
Thanks to Statoil who funded this work through the Tight Rocks project.

My first encounter with someone passionate about physics was in high school when I had the pleasure of having Knut Løvseth as teacher in both mathematics and physics. He clearly loves physics and teaching, and was an excellent teacher.
I remember when I by accident evaluated \(\ln(-1)\), and \(i\pi\) showed up on my calculator with no warning at all. I was stunned, because in my mind, there was no reason why the numbers \(\pi\) and\(e\) should be related. I asked him about it, and he brought an old book for the next class. He then showed me complex numbers and how these are related to $\pi$ through the unit circle. He has been a true inspiration to me throughout my many years as a teaching assistant, supervisor and researcher. Thank you Knut, this thesis would not have happened without you.

My career path actually started many years before high school. In 1998, at the age of 11, I won a Packard Bell computer in Donald Duck & Co. Having my own computer from early on has been tremendously useful. The year after, my dad showed me how to write Visual Basic scripts in Excel and I have loved programming since. I'm grateful to you, dad, that you introduced me to what now is my favorite thing to do.

And to my mom and my stepdad, who always supported me in my choices: thank you so much for always being there for me 🙂 You truly understood my passion for computers, and helped me whenever I needed help, although you were a bit worried that I spent too much time in front of the computer. You weren't wrong, but it turned out ok. I'm sorry about that one time when we (by we, I mean my parents) got a 10000 NOK phone bill because I had played Planetarion online during night time:D

My intense interest for computers and games was shared with my two best friends from childhood Pål Einar Storsveen and Ole-Kristian Øien. We have been to so many LAN's and played endless amounts of computer games. Thank you guys, it has been fantastic.

Later, during my bachelor, I met Andreas Nakkerud. Wow, what a journey it has been. We have played a ridiculous amount of computer games over the years - especially Minecraft, OpenTTD and Counter-Strike. But there is so much more than that. We've had so many interesting, deep discussions about physics and taught several courses together. And let's not forget about all the hammock trips to the woods and cabins.

I shared an apartment with Andreas, Richard Rørmark, Sindre Aarsaether, Bedeho Mender and Andreas Våvang Solbrå. We all shared the joy (and the decent amount of pain) of programming, and those years were truly amazing. In fact, Sindre, Andreas and I started a company named TapCat in 2011 to develop apps for the iPhone. That we failed is an understatement, but I have zero regrets. I learned so much, and had a great time living the life as a startup without money in Silicon Valley for 2 months. Sindre and Andreas: it was great and I love that we did this together.

After the failed startup, I went back to university to start a masters at computational physics with Anders Malthe-Sørenssen as supervisor. That was one of the best choices I have ever made in my life. He has been a fantastic supervisor who has believed in me and given me the freedom to follow my true passion. Anders has also been my main supervisor on my PhD, together with Dag Kristian Dysthe.
Thank you so much for all help and inspiring discussions!

Anders introduced me to the group Collaboratory for Advanced Computing and Simulations (CACS) group at University of Southern California (USC) when I was doing my masters. At USC, I met Rajiv Kalia, Priya Vashishta and Aiichiro Nakano, whom I have had the pleasure of working with on multiple research projects over the past two years. Spending three months there in 2017 has really shaped me as a researcher, and I have a much deeper insight in statistical mechanics thanks to numerous discussions and hard questions.

During my master's degree, I also met and worked with Svenn-Arne Dragly, whom I've continued working with throughout my PhD. We both share a deep interest for programming and visualizations. We love discussing how programming can be done great (I have a long way to go). I really hope to be able to continue working with you in the future.

I share an office with Kjetil Thøgersen and Henrik Sveinsson. Thank you so much for these years. Numerous hours of rubber ducking and coffee breaks have really been great. Henrik, I want to add an extra thanks to you. I will miss and remember our trips to Los Angeles for the rest of my life. And you know, everything else 🙂

Teaching has been one of my greatest pleasures during my time at the university.
I want to thank all the student's I have been so lucky to meet and talk to. Fysikkforeningen and Lillefy, you have a big place in my heart 🙂

Lastly, to my love Sunniva: the passion we share for physics, education and technology is unbelievable, and makes look forward to tomorrow every single day.
Our mornings with coffee (with complete silence the first 10 minutes, of course) are precious. I can't wait to share the rest of my life with you and Alexandra <3

Alexandra, you have no idea how awesome you are. We have so much fun and you spread joy and happiness each day, and we will soon make an app called Dumskallepaprika together. Thanks for being you!

Sunniva and Alexandra: I love you both to the moon and back (which is more than you when you handed in yours! The moon is today approximately 406061 km away from the earth, but when you handed in yours it was only about 365353 km away :D).


Jeg avslutter dagen med å dele noen av de fine bildene som Kai Dragland tok på gårsdagens PHD-party på NTNU - det passer jo fint når det uansett er snakk om PhD 🙂

 

Advarsel - selvskryt: Å høre rett ut at noen syns det du sier inspirerende, og spør deg om råd, at de vil ta en doktograd på grunn av deg, at de vil ut å dele av sin kunnskap på grunn av deg - og kanskje du har noen gode råd på veien - det varmer så mye at jeg kan ikke få sagt det skikkelig! Jeg kjenner meg varm om hjertet når jeg går igjennom gårsdagen i hodet mitt, og alle de fine menneskene jeg møtte ♥

 

Photo: Kai T. Dragland / NTNU

 

Når man jobber så tett sammen, under såpass spesielle forhold - der man er på labben døgnet rundt, og reiser til merkelige steder i verden, som det jeg har vært med på i løpet av tiden min på Blindern, så blir man gjerne også nære venner. Begge mine master- og PhD-veiledere – Jon og Sunniva - kom heldigvis i bryllupet på lørdag, og Jon dro tilbake til Paris først i dag tidlig, så det ble litt tid til å være sammen også etter bryllupet 🙂

Søndagen tilbrakte jo Anders og jeg sammen, alene (ofc) på the Thief, men mandag var hverdagen i gang igjen (vi drar på bryllupsreise den 9. mars, altså ♥ ), og for meg betød det faktisk oppmøte på Blindern!

Doktogradsarbeidet mitt baserte seg hovedsakelig på tre vitenskapelige artikler som jeg har skrevet; to av dem var helt ferdige og publisert (og har vært gjennom hele mølla med fagfellevurdering og alt det der), men den siste ble aldri heeeelt ferdig. Planen var hele tiden at jeg skulle gjøre den ferdig etter doktorgraden, men så var jeg selvsagt sliten og lei rett etterpå, og så ble alt skikkelig kjipt med jobb og jeg mistet totalt arbeidskapasitet og gråt hver dag, så det har liksom bare rent ut i sanden. For å være helt ærlig så hadde jeg vel begynt å bevege meg over i en næsj, dette gidder jeg ikke – skal jo ikke jobbe mer med dette allikevel, screw it, både fordi jeg var lei, og fordi jeg trodde det ville være en stor jobb å få artikkelen ferdig.

Men, altså, Jon var i landet til i dag, og det var jo ikke bare fordi det var hyggelig; planen var at vi skulle få orden på den hersens artikkelen. Derfor var det altså oppmøte på Blindern på mandag, og vi satte oss ned med artikkelen. Og det var faktisk bare bitte litt språkvask fra Jons side, pluss å legge til to referanser (artikler som har kommet ut siden sist vi jobbet med denne), før vi mente at den var klar for å sendes til alle medforfattere, slik at de kan komme med sine siste kommentarer, før vi sender den til der vi skal prøve å få den publisert. Vi jobbet med dette både mandag og tirsdag, men helt ærlig så var dette totalt bare et par (bokstavelig talt) timer arbeid. Og jeg som mer eller mindre hadde gitt opp artikkelen frem til Sunniva begynte å mase om at vi måtte få den ut nå... Huff, det er ikke bra å tenke på - at jeg holdt på å bare gi opp på så mye arbied som er gjort 😛 I går ble i alle fall artikkel nummer tre sendt til medforfattere, og det må jeg jo innrømme kjentes ganske godt 😀

I dag har ferden gått til Trondheim, og jeg er ferdig med å snakke om «oppturer og nedturer på vei mot doktorgrad» for 150(?) jenter som studerer på forskjellige sivilingeniør-linjer på NTNU. Målet fra min side var å inspirere dem til å ikke gi opp, selv om man føler seg dum og ting ikke går så bra alltid, OG å vurdere mulighetene for å fortsette med doktorgrad og forskning når de er ferdige med mastergraden sin. "Problemet" med disse studentene er jo at de er så innmari ettertraktet arbeidskraft at så mange av dem alleede har signert arbiedskontrakter lenge før de er ferdige med studiene - da blir det jo dårlig med doktorgrader, hvis man ikke klarer å vise frem det som en spennende mulighet, som det faktisk er mulig å få til 😉


Som sagt så skal vi på bryllupsreise, og turen går til Thailand, der vi skal nyte paradis og late dager i hele TO UKER. Vi drar altså den 9. mars, men før det blir det en del jobbing på både Anders og meg. I dag er det Trondheim og NTNU, og neste uke skal jeg holde foredrag på SHE conference (stolt, ja), for Tekna i Bergen, og på Venstres landsmøte, som betyr enda en tur opp til Trondheim. I tillegg kan det hende det blir et ekstra foredrag på formiddagen FØR Venstres landsmøte - også i Trondheim, og kanskje det blir en ekstra reise i første halvdel av neste uke - det håper jeg å finne ut av i morgen, og jeg er veldig spent på å få spikret neste uke. Dessuten må jeg gjøre ferdig et utkast til TEDxUiO – der jeg skal holde foredrag – og et samarbeid med Forskerfabrikken.

Back in business, med andre ord - både med tanke på forrige uke som bare ble brukt på bryllupet, og at jeg faktisk har fullført en artikkel denne uken 😀

 

2

På de fleste bilder - de fleste jeg har sett, i alle fall - så ser det ut som om månen går ganske tett i bane rundt Jorden.

Det er feil!

Månen er helt sykt langt unna oss. At de i det hele tatt ville dra ut i verdensrommet på den måten, for å komme til månen, på slutten av 60-tallet er egentlig heeelt sykt... Tenk hvis man bare gjør en BITTELITEN feil når man beregner retning, så ville man barte fortsette ut i evigheten :O

Men, altså, månen går i banen rundt Jorden, i noe som gjennsomsnittlig tilsvarer 30 jordkloder ved siden av hverandre. Langt!

Og "i gjennomsnitt" er et viktig poeng her: Månen går ikke i en vanlig sirkel rundt Jorden, men i ellipsebane - altså en avlang sirkel. Dermed varierer det litt hvor langt unna den er; på det nærmeste så er det 363 105 km og når den er lengst unnå så er det 405 696 km mellom Jorden og månen. Så hvis man feks skulle komme til å si "I love you to the moon and back", så er ikke det helt tydelig hvor mye dette er 😉

Nerdete? Ja, da! Men dette er jo et poeng i Anders og min historie - for jeg skrev nettopp I love you to the moon and back i takke-kapitlet i doktoravhandlingen min, uten å tenke over dette med at månen går i ellipsebane, og ikke sirkel. Anders, derimot er ikke en sånn som glemmer sånt (jeg vil vel kanskje påstå at han er hakket mer nerdetet enn det jeg er ♥), så da han skrev i sitt takke-kapittel at han også elsker meg til månen og tilbake, hadde han en liten fotnote der det sto hvor langt unna månen var den dagen jeg skrev mitt takke-kapittel, og hvor langt unna månen var da han skrev sitt.

Månen var nærmere oss her på Jorden da jeg skrev enn da Anders skrev, og konklusjonen ble selvsagt at Anders elsker meg mer enn jeg elsker ham 😛

Så dette med to the moon and back var noe vi egentlig hadde lyst til å gravere i gifteringene våre, men så ville vi også ha dato og navn og sånn, og konkluderte med at det ikke ble plass til å skrive det allikevel. Så kom jeg på at det som ville være enda kulere (for oss 😛 ) var å bare skrive avstanden månen hadde til Jorden lørdag den 23. februar 2019 (i tillegg til Din Sunniva og sånn 😉 ). 371 871 står det nå i ringene våre - som altså er kilometer mellom oss og månen nå på lørdag 😀

Når vi snakker om doktoravhandling og Anders: I går leverte Anders ENDELIG sin avhandling, på EKTE! Det ble selvsgt feiret med Champagne (i de nye, fine Holmegaard-glassene vi fikk til bryllupet, med de pene, røde rosene vi fikk med oss fra The Thief i bakgrunnen, og ringene med måneavstand på fingeren) ♥

 

Søndag kl 23:59 var det over. Anders lastet opp den siste versjonen av avhandlingen, pakket sammen sakene sine, og kom hjem! Der ventet Julie og jeg, og Champagne og vin 🙂

Det er egentlig ikke så veldig mye mer jeg tenkte å "mase" om det, men jeg har veldig lyst til å dele det aller første avsnittet i Anders' avhandling, for det er inmari fint (min oversettelse - avhandlingen er selvsagt skrevet på engelsk). En nydelig oppsummering av noe av det aller viktigste innen fysikk:

Hvis vår sivilisasjon skulle forsvinne, er det svært mye informasjon og kunnskap som går tapt. Sannsynligheten er allikevel stor for at livet ville utviklet seg igjen, og kanskje begynt å finne ut av vitenskap, igjen. Hvis vi skulle videreføre kun én setning til den neste generasjonen med liv, hva burde den være?

Richrd Feynman skrev om dette i intruksjonskapitlet i den berømte bokserien "The Feynman lectures on physics" - han argumenterer for at setningen som bør videreføres burde være noe á la:

All things are made of atoms - littel particles that move around in perpetual motion, attracting each other when they are a little distance apart, but repelling upon being squized into one another. (Alt er bygget opp av atomer - små partikler som hele tiden beveger seg, som tiltrekkes av hverandre når de har litt avstand, men frastøter hverandre når de presses sammen.)

Dette er et kraftfult sammendrag av hva fysikk er, som ikke har vært kjent av menneskeheten noe særlig lenger enn et århundre - ca like lenge som alderen til de eldste nålevende mennesker. Ta et hvilket som helst makroskopisk objekt, og utsagnet over er sant for alle gasser, væsker, og faste stoffer. Til tross for at dette er en enkel idé, så er fysikken til atomer veldig kompleks. Et atom har en ladet kjerne som gjør at elektroner liker å holde seg i nærheten. Disse elektronene må følge strenge regler for hvor de kan oppholde seg. Med én gang elektronene har plassert seg slik de skal, blir vekselvirkningen mellom atomene veldog komplisert.

Det er en overveldende mengde effekter på atomær skala som har makroskopiske konsekvenser: Smeltepunktet til is er rundt 273.15 K, mens silisiumkarbid smelter på 3100 K. Hva bestemmer dette? Og hvorfor er diamater, kvarts og bordsalt, på makroskopisk skala, tydelige fasettert - har flate overflater? I dag vet vi at svarene på disse spørsmålene har å gjøre med dynamikken mellom atomene. 


...og sånn som det var han plutselig "tilbake" igjen ♥ Feiringen på søndag varte helt til det var morgen, så i går sov vi til midt på dagen, tok det helt superrolig, og først da det ble ettermiddag ordent vi oss og gikk ut. Endelig kunne vi bruke TID på å bare gå og VÆRE igjen, så vi tok turen nedover langs Akerselven så langt vi kom - som betyr helt ut på Sørenga. Der var det så fint at vi fant ut at vi må ta turen igjen i kveld, og da skal vi ha med badetøy, teppe, vin og noe å spise, og så blir det en kveldsdate ♥

Ja, og nå er ferien i gang! I morgen tidlig setter drar vi på biltur med Vibeke, og neste uke er det hytta 🙂 Jeg kommer allikevel ikke til å forsvinne helt herfra, altså, og jeg har mye som skal skrives og tenkes ila denne sommeren. Men vi skal legge vekk stress og høye skuldre, drikke vin, og gjøre det vi har lyst til ♥

Hei 1. juli, og ikke minst: Hei Anders' siste arbeidsdag på doktoravhandlingen! Nå er den slitsomme innspurten over om noen timer, og det skal bli utrolig bra - aller mest for Anders, selvsagt, men jeg skal ikke late som om jeg ikke gleder meg selv... Jeg gleder meg til å få Anders tilbake; få en Anders som følger samme døgnrytme som meg, som har overskudd, og som kan bli med ut og nyte det fantastiske været ♥

Han har jobbet fra det øyeblikket han våkner, til han stuper i seng nå en god stund, og jeg er så uendelig imponert! Humøret har også holdt seg relativt bra, men en gang i løpet av de siste dagene begynte den stygge tvilen og komme krypende, og han sa til og med jeg vet ikke om jeg får det til.

Hadde det vært meg som sa akkurat den setningen, da jeg var i innspurten, så hadde ikke dét vært så alvorlig: Jeg lå nemlig i fosterstilling og gråt sånn ca hver dag når jeg kom hjem fra Universitetet, den siste måneden jeg holdt på. De siste dagene var VELDIG tunge. Jeg skulle egentlig levere én dato, så gikk ikke det, så ble det en annen dato, så fikk jeg ikke til det heller. Så ble det sånn  nå på fredag leverer jeg - jeg bare blir ferdig (cut the cord, liksom) - fredagen kom, og jeg var nesten så langt at jeg kunne si at nå holder det, men så satte veileder-Sunniva ned foten. Allikevel så var jeg så nærme at jeg gikk hjem med hodet greit hevet akkurat den dagen, for da trodde jeg at når mandagen kom, da kunne jeg levere (jeg tror til og med jeg skrev en status-update på Facebook, sånn typ "checklist for morgendagen: stå opp og sminke meg, dra på Blindern, gjøre ferdig phd, levere phd"). Mandagen kom, og mandagen gikk, og avhandlingen min var fremdeles ikke ferdig. Den dagen kom jeg hjem til Anders, grå i ansiktet, laaangt nede, begynte og gråte, og sa (i fullt alvor) jeg blir ALDRI ferdig med den PhD-en!

Dagen etter, rundt lunsj-tider svinset jeg rundt i korridorene på Fysisk Institutt, og printet ut avhandlingen i tre eksemplarer, og leverte 😀

Poenget er at innspurt (PhD eller master eller hva nå enn av større prosjekter som krever mer enn vanlig av deg) er tøft og slitsomt, og jeg tror det er ganske normalt å komme til et punkt der du begynner å tvile sterkt på deg selv og evnene dine. Den dumme stemmen i hodet sniker seg frem og sier ja, det er det jeg har sagt hele tiden, det er en feil at du er her, og nå ser du det jo - det er ikke sjans i havet for at du får til dette...hahahahahah! 

Og hva skal man gjøre når den du er glad i står midt oppi der? Jeg tenker at det er akkurat da du trenger å slå sammen Valentines og Påskeaften og dra og overraske (altså, det er hyggelig med kort på Valentines, og det er stas å få påskeegg på Påskeaften, men du "trenger" det jo ikke). Jeg plukket ned en piknik-kurv og dro rett på butikken, og fylte med alt som jeg vet Anders liker - en kurv fylt med motivasjon ♥ Ingrediensene i Anders sin motivasjonskurv var som følger:

  • 2 bokser Cola Zero (bildet er tatt etter at én er drukket opp)
  • 2 Corona (bildet er tatt etter at én er drukket opp)
  • 1 lime (for Corona, selvsagt)
  • 1 pose smash (salt og søtt i kombinasjon er uslåelig)
  • 1 boks ORO lakris (fordi Anders elsker lakris, og ORO sine er veldig gode)
  • 1 iskaffe (for noen ganger har man lyst på det)
  • 1 pose Tyrkisk Peber (sånt jeg ikke kan forstå, men Anders elsker)
  • 1 pose Supermiks (sånt jeg heller ikke forstår, men Anders' favoritt)
  • 1 pose chilinøtter (for det er lurt å spise noe som gir litt mer stabilt blodsukker også)
  • 1 God morgen-yoghurt (spist opp da bildet ble tatt)
  • 1 kurv jordbær (spist opp 🙂 )

I tillegg skrev jeg et kort til ham om hvor flink han er og hvor mye han betyr - motivasjon i skriftlig form er også viktig 😉

Hvis du har en kjæreste, eller søsken, eller forelder, eller barn, eller venn som står oppi en slitsom innspurt: Jeg kan GARANTERE at det å komme og overraske på kontoret/der hun/han sitter og jobber med en sånn motivasjonskurv er en god idé! Du kan jo bare prøve å forestille deg selv, hvor glad du ville bli hvis noen gjorde det for deg - og virkelig viste at jeg tror på deg, og vet at du kommer deg igjennom dette ♥


Nå skal jeg en tur innom Joker og kjøpe med litt mat, som Anders har bedt om, så går turen rett til Blindern og kontoret hans. Han har vært der siden ca 8, tror jeg, og vi kommer nok til å bli der til midnatt. Resten av dagen skal Anders skrive, og jeg skal lese - #akademikerromantikk (eller noe 😛 )

Kjære Anders ♥ Om 50 dager skal du levere doktorgradsavhandlingen din. Jeg VET hva du går igjennom nå, selv om hver innspurt sikkert er forskjellig. Du virker mye mer avbalansert enn det jeg gjorde da jeg nærmet meg slutten - jeg har feks ikke sett deg gråte en eneste gang fordi du er frustrert eller sliten...;) (Jeg har ikke sett deg gråte av andre grunner, heller, for den saks skyld.) Du kan ikke akkurat si det samme om meg, for å si det sånn - jeg var jo et fullstendig nervevrak.

 

Nå sitter vi og skriver på Sofies Hage - akkurat som vi gjorde i begynnelsen av januar i fjor. Da var det min avhandling som gjaldt, og nå er det din. Jeg har mindre å bidra med på den faktiske jobbingen med skrivingen din, da, enn du hadde på min, men jeg har kanskje desto mer å bidra med på hjemmefronten - spesielt mat- og hyggefronten - så jeg håper det går opp i opp!

Du gjorde virkelig alt du kunne for meg, for at jeg skulle klare å dra graden i land, og jeg er faktisk sikker på at hadde det ikke vært for deg hadde det ikke blitt noen Dr. Rose. Du fant referanser, og leste korrektur, og heiet. Du gjorde egentlig bare én bommert, og det var bursdagen min den 7. januar, da du tenkte at jeg sikkert ikke var interessert i noen feiring, for jeg var jo så fokusert på å bli ferdig (jeg leverte den 17. januar). Akkurat dét var feil; jeg vil alltid feires!

Jeg lover at disse neste 50 dagene skal jeg prøve ekstra hardt å ikke være dust; bare fikse alt jeg kan fikse slik at alt går sin gang i heimen, så du kan bruke maksimal kapasitet på doktorgraden. Du må bare prøve å ignorere meg akkurat nå, når jeg sutrer over ting hjemme, som jeg skulle ønske var annerledes. Les: X antall pappesker som ikke er pakket ut; SELVSAGT skal ikke du bruke tid på dette akkurat nå! Ja, det er Alexandra som innimellom har kallenavnet "Sutreguri", men jeg vet meget godt at jeg kan være en Sutreguri selv (det tror jeg kanskje både mamma og Carina kan bekrefte også...? 😛 ) - Alexandra har det kanskje fra et eller annet sted 😉


 

Når vi gifter oss blir vi ikke Mr&Mrs, vi blir Dr&Dr - dét syns jeg er ganske kult! Om det blir Dr&Dr Rose, Dr&Dr Hafreager, Dr Rose&Dr Hafreager, eller Dr&Dr Roseager, eller hva nå enn spiller ingen rolle! Apropos når vi gifter oss; jeg gleder meg også til du ikke må bruke all ledig tid, der du har et snev av mental kapasitet, til å jobbe med avhandlingen, og vi kan sitte sammen og planlegge bryllup! Jeg fikk spørsmålet her om dagen hvorfor har dere ikke satt en dato?!?, og det er vel mest fordi vi må gjøre det sammen. Det er vel store muligheter for at det blir den siste helgen i februar 2019, men jeg gleder meg til vi spikrer den sammen ♥

Det begynner å bli på tide å ta en tur innom Polet, og kjøpe inn den Champagnen som skal stå og vente på at du leverer. Som jeg gleder meg til å poppe den med deg - om 50 bare dager!

11

Spørsmålet dukker opp stadig vekk - senest for et par timer siden:

Skal du ta PostDoc nå, da?

eller

Hvorfor tar du ikke PostDoc?

First things first: PostDoc er nettopp det det (kanskje) høres ut som, det er "etter doktor", altså den forskerjobben man typisk kan få på Universitetet når man er ferdig med doktorgraden. (Hvis noen tenkte at neste steg etter doktorgrad er professor, så er det et litt forenklet bilde, for å si det sånn 😉 ). Jeg syns egentlig Henrik Svensen skrev veldig fint om de akademiske fasenen - det akademiske kretsløpet - i boken sin (Stein på Stein), så jeg tar rett og slett og siterer han på det, og så forteller jeg hvorfor jeg ikke vil være med på leken mer, lenger ned i dette innlegget. Og, ja, da, jeg har vurdert PostDoc-stilling, og det har vært dager da jeg en bitte liten stund tenker at hey, dette er jo en god idé, før jeg slår det fra meg som feberfantasier.

Den første fasen i kretsløpet består i å forstå den etablerte kunnskapen. Jeg leste lærebøker som presenterte stoff som alle forskere var enige i.

Den andre fasen ble innledet med hovedfagsoppgaven. (...) Mitt bidrag til det faglige byggverket var minimalt, men jeg lærte megmetodene og det å jobbe selvstendig. Det typiske for dette stadiet i kretsløpet er at veilederen alltid kan mer enn deg.

I den tredje fasen i det akademiske kretsløpet, i doktorgradsprosjektet, er målet å frigjøre seg fra veilederen og gjøre forskningen til sin egen. (...) Målet var å finne ut noe nytt, noe som Bjørn (veileder) ikke visste fra før. Det var ny viten og nye data som telte. Det gikk et år før jeg egentlig visste hva jeg holdt på med. Men derfra og ut, til disputasen var tilbakelagt, var jeg stort sett på trygg grunn og mestret temaet mitt. Doktorgradsstudenter er ofte frustreret fordi frigjøringen tar tid, eller aldri kommer. Det faglige bidraget kan være betydelig, men du blir ikke fullblods akademiker før du når den fjerde fasen.

Den fjerde fasen kjennetegnes av søknader om støtte fra Forskningsrådet til egne prosjekter, veiledning av studenter, undervisning og invitasjoner fra internasjonale tidsskrifter til å gi fagfellevurderinger av fagartikler. Og for ikke å glemme midlertidig ansettelse. Du er løsarbeider og avhengig av å gjøre alt riktig, av å ha gode allierte som snakker deg frem. Doktorgraden tar tre eller fire år, men den fjerde fasen, der man jobber som PostDoc, kan fort trekke ut i ti år. Eller mer. Gode ideer kan dukke opp i denne fasen, gi deg anerkjennelse og faglig respekt. Da er du snart i mål.

Får du fast jobb, enten som førsteamanuensis eller professor, har du kommet gjennom hele kretsløpet. Den femte fasen åpner dørene til universitetets maskinrom. Du blir med i styrer og utvalg, og er med å bestemme faglige prioriteringer og utlysningstekster.

Jeg hopper altså av, evt går ut av, dette akademiske kretsløpet nå - etter å ha fullført fase tre. Det er flere grunner til det, men kanskje den viktigste er at jeg brenner for forskningsformidling: I løpet av doktorgraden har jeg antageligvis brukt MINST halvparten av tiden min på å formidle - noe som har ført til at jeg har brukt lenger tid enn jeg skal OG jeg har hatt en litt dårligere produksjon av vitenskapelige artikler enn hvis jeg ikke hadde brukt tid på forskningsformidling. Men det er greit, fordi doktorgraden har en verdi også utenfor akademia, så jeg vil på alle måter si at det har vært verdt det!

MEN! Hvis jeg nå skulle fortsatt med fase fire så betyr det at jeg skulle gå i gang med det virkelige racet, der målet er å bli professor (eller liknende), og alt videre på veien (PostDoc og andre typer forskerstillinger) er egentlig verdiløse utenfor akademia. Hvis jeg virkelig skulle gjort det så måtte jeg gjort det 100%, og det ville betydd fullt fokus på å produsere artikler, og dermed null tid på å formidle forskningen.

Og det er bare ikke meg. Enkelt og greit.

Jeg vil ikke skrive artikler som lese av 2-3 mennesker, jeg vil spre kunnskap og kjærlighet og respekt for kunnskap til mange flere mennesker. Jeg vil påvirke til å ta valg basert på kunnskap og vitenskap, og dét får jeg ikke gjort hvis jeg fortsetter i akademia. Det vil si; jeg kunne ha tatt en PostDoc-stilling og fortsatt på samme vis som jeg gjorde under doktorgradsarbeidet; altså bruke halve tiden på formidling, men da ville jeg jo tatt den jobben kun for å formidle (hvis jeg ikke gjør det skikkelig oppnår jeg ingenting med det, annet enn lavere inntekt). Da gjør jeg det heller på egen hånd. Så får fremtiden vise hvordan det vil gå: Folk (enkelte - på ingen måte alle!) jeg snakker med på UiO er negative, og mener jeg antageligvis trenger "UiO-stempelet" for å kunne gjøre det jeg gjør, mens folk utenfor UiO er superpositive, og tror jeg kommer til å kunne gjøre MASSE fremover - vi får bare vente og se hvem som har rett 🙂


Ga dette mening? I mitt hode gir dette veldig mening, men jeg har tenkt disse tankene så mange ganger nå, at jeg vet ikke lenger hvilke slutninger som bare funker fordi jeg vet hvor jeg vil hen, og hva som bare ikke gir mening...rop ut hvis noe er uklart - jeg utdyper gjerne!

1

Hei dere, og GOD HELG 🙂 Jeg har tilbrakt et døgn på Løkken i Trøndelag, der jeg har deltatt på Bergmannskonferansen – som foredragsholder, med foredraget Er thorium den nye oljen? Da syns jeg jo det passer litt ekstra godt å dele den siste delen av thorium-føljetongen (ikke at jeg er ferdig med thorium, men denne delen avslutter det jeg hadde planer om å dele fra doktoravhandlingen i denne omgangen).

Hva er greia med thorium, del VI

Fordeler og utfordringer med thorium-brenselssyklusen

Aller først: Det fins mer thorium i jordskorpen, enn uran (ca fire ganger mer, faktisk). Under de rette forutsetningene kan thorium-basert brensel produsere mye mindre langlivet radioaktivt avfall, og så å si null plutonium – begge deler er (antageligvis) med på å gjøre thorium-basert brensel mer spiselig for publikum. Det er også mulig å breede, eller nesten-breede, i et et termisk nøytronspektrum. Det betyr at at det er mulig å få ut mer energi fra brenselet, til og med med dagens reaktorteknologi.

På den mer «nagative siden» så er thorium-brenselssyklusen avhengig av nøytroner «utenfra», og det er utfordringer med gamma-stråling fra uran-232. Uran-232 produseres i små mengder i alle typer brensel som inneholder thorium – på to forskjellige måter som begge starter med et nøytron med høy energi:

Uran-232-isotopen har en relativt kort halveringstid, på 68.9 år, og den ender til slutt opp i bly-208, som sender fra seg en gammastråle på 2.6 MeV (fra sin første eksiterte tilstand – for de som er interessert i sånt 😉 ). Denne gammastrålingen gjør brukt thorium-brensel svært vanskelig å håndtere, og det kreves kraftig skjerming når man skal reprosessere, og lage nytt brensel. Den mest utfordrende delen av thorium-brenselssyklusen er dermed baksiden (back end). Og reprossesering er viktig, ellers blir påstanden om at man produserer mindre avfall ikke sann. Det at det alltid fins uran-232 i brukt thorium-brensel er dog ikke bare negativt – det er nemlig med på å gjøre dette brenselet mye sikrere med tanke på spreding/smugling og våpenproduksjon: For det første virker gamma-strålingen på 2.6 MeV som en signatur på brenselet, som gjør det veldig lett å detektere – smugling av thorium-brensel vil være lett å oppdage. For det andre gjør uran-232 (og den påfølgende gamma-strålingen på 2.6 MeV) det mye vanskeligere å produsere våpen fra thorium-baserte brensel enn fra uran-baserte brensel – noe som kan være en fordel med tanke på publikums aksept for teknologien.

Sist, men ikke minst, så kan det å blande thorium med våpenmateriale (altså høyanriket uran) være en utmerket måte å «brenne», og dermed nøytralisere/kvitte seg med, alt det våpengraderet uranet som allerede eksisterer rundt omkring i kjernevåpen.


Resten av innleggene i denne føljetongen kan lese her: Del I, del II, del III, del IV, og del V.


Det har vært et nydelig døgn i Trøndelag: Solen har varmet, og det var helt FULLT av hestehov langs store deler av veien mellom Løken og Værnes – sånt gjør meg så glad ♥ Så syns jeg jo det er veldig gøy å være på talerlisten sammen med så mange andre absurd flinke folk, på en konferanse med tema smart fremtid; at jeg er interessant nok til at mine tanker er av interesse.

Det obligatoriske glasset på flyplassen når oppdraget er ferdig levert, og jeg kan sitte og slappe av og jobbe litt - altså ♥

Det er forresten selvsagt ikke noe ja/nei-svar på spørsmålet i tittelen på foredragt, og det handlet jo i stor grad om denne delen fra doktoravhandlingen min 🙂