Er det så nøye, da? Om jentebabyen får en søt rosa body, og guttebabyen får en tøff blå sparkebukse? Cute princess versus adm. dir. - det er vel ikke så nøye?! Nei, den rosa bodyen eller den blå sparkebuksen er ikke nøye. Eller om den lille gutten har genser med adm. dir. på, mens på jenta står det princess. Det er ikke nøye om du ganger opp dette med 10, heller, men saken er jo at det er mye mer en 10 rosa bodyer og 10 blå sparkebukser.

Jeg vil snu det litt på hodet, og spørre: Hvorfor er det så viktig å markere for hele verden hvordan kjønnsorganet på babyen ser ut? Gi alle en mulighet til å la kjønn være det aller første man ser...? "Noen" av oss ønsker jo å bli sett først (og fremst) som den personen vi er, og ikke KVINNE eller MANN. Jeg er selvsagt kvinne, men det er et godt stykke ned på listen over det som definerer Sunniva Rose. Så hvorfor skal vi behandle barn på en måte vi absolutt ikke liker selv - når det ikke en gang er et snev av nødvendig?

Summen av alt betyr noe, for det er heller ikke bare 10 rosa bodyer eller 10 blå sparkebukser, men klærne markerer jo tydelig for hele verden hvilket kjønn det er på babyen i vognen, og gir dermed hele verden en mulighet til å feks tilpasse språket "riktig" til om det er en gutt eller en jente: Jenter er sååååå fiiiiine, og gutter er tøffe som ikke gråter. Og så lurer vi på hvorfor jenter senere i livet sliter med selvbildet, og at gutter ikke ber om hjelp når de sliter...

På sikt så ønsker jo de fleste av oss å oppnå mangfold - like muligheter for alle. Og mangfold er jo et ord som passer veldig fint i festtalene, men spiller det virkelig noen rolle? Vel, det er vanskelig å se hele bildet hvis alle rundt deg likner på deg selv - da er det vanskeligere å se hvor skoen trykker, og det er vanskeligere å huske at ikke alle er som deg og de du jobber sammen med:

For eksempel så er det aller meste av den teknologien vi har rundt oss utviklet av menn, og sånn historisk så er ikke det så rart. Men det kan være uheldig når man lager ny teknologi som skal være for alle, men er tilpasset mannen. Feks så oppdaget man raskt da airbagen kom på markedet (egentlig en helt fantastisk oppfinnelse, som skulle redde mange flere liv i bilkræsj), at den skadet eller drepte kvinner og barn. Hvorfor? Fordi den var testet på en mannlig kollisjonsdukke. Nei, kollisjonsdukker har selvsagt ikke kjønn, men den hadde høyde og vekt som en gjennomsnittlig mann. Mens kvinner er mindre og lettere enn menn, og barn er jo enda mindre igjen, og airbagen ble derfor farlig.

Jeg er overbevist om det dette aldri var noen intensjon, men det illustrerer jo ganske tydelig (og tragisk!) hva som kan skje når du glemmer at ikke alle er som deg selv og kollegaene dine.

Et annet eksempel er forskning innen medisin, der igjen det meste er utført av menn, på menn. Forskning på hjerteinfarkt, feks, der man lærer at symptomene på hjerteinfarkt er sånn og sånn og sånn. Så viser det seg at, nei, kvinner har gjerne helt andre symptomer enn menn, men allikevel, når halve befolkningen har andre symptomer enn menn så kalles det for "atypiske symptomer" - som jo også sier noe om at mannen fremdeles er normen 😉 Og jeg tror ikke dette er vond vilje, men at endring tar tid...

En annen ting som er greit å ha i bakhodet når det gjelder å dele befolkningen i 2: Hvis vi antar at intelligens og kreativitet er sånn nogenlunde jevnt fordelt mellom kjønnene, så er det jo dumt å være fornøyd med å rekruttere kun fra halvparten!

Tilbake til det med klær, som brukes for å markere kjønnet (og hvis du tenker at dette ikke er så veldig reelt; ta deg en tur inn på en mammagruppe for gravide og nyfødte, og sjekk hvor mange som "har det meste av utstyr fra forrige baby, men jeg trenger jenteklær denne gangen <3 <3 <3 "), så er det jo ikke bare fargen som skiller "gutteklærne" fra "jenteklærne". I tillegg til fargene, så er det også hvilken pynt og symboler som er på klærne, og for gutter handler det om kunnskap, mens for jenter så handler det om følelser. Og ganske raskt så blir jo dette "sannheter", og begge kjønn taper.

Men så er det en ting til jeg har tenkt på, og det er at guttene faktisk får trangere rammer fordi de er "normen": Feks så er det mye vanskeligere for en gutt å ta på seg paljetter og kjole enn det er for jenter å hente klær fra guttevadelingen, og det er jo trist at ikke gutter skal få kunne pynte seg med like stor letthet som jentene (hvis de vil 🙂 ). Jeg har også inntrykk av at det er vanskeligere for gutter å velge klassiske "jenteaktiviteter" enn motsatt. Og disse tingene sier jo også noe om synet vårt på hva som er fint og flott, og hva som ikke er så viktig - faktisk så bruker foreldre i snitt mindre penger på fritidsinteressene til døtrene sine enn sønnene sine.

Så menn er normen, mens kvinner alltid er den kvinnelige utgaven av mannen... kvinnelig - komiker, fysiker, musiker, politiker, journalist, forfatter, forsker, ...

ALLE TAPER!

Til slutt, når det gjelder klær, så er det noe der bare jentene taper: "Jenteklærne" er trangere og kortere enn "gutteklærne", helt fra spedbarnsalder. Dette er trist fordi det er en slags tidlig "seksualisering" av jenter, men kanskje enda værre - de ledige gutteklærne er bedre for å utfolde seg fysisk, og når vi vet at fysisk utvikling henger sammen med kognitiv utvikling, da er det plutselig ganske stygt.

Og det er jo ikke bare klær som "kjønnes", det skjer også med leker. På G-sport hadde (har?) de "jenteakebrett" og "gutteakebrett", "jenteski" og "gutteski" - nøyaktig samme produkt, men med design som forteller hvordan jenter og gutter er/skal være forskjellige. Resultatet av kjønning på klær og leker og alt annet er at vi som foreldre kjøper dobbelt så mye, fordi vi "må". Det er helt genialt for bedriftene, og vi som forbrukere lar oss lure. Kjipt for individet, kjipt for lommeboken, og kjipt for miljøet.

I tillegg til den kjønningen der samme produkt selges i to forskjellige design så brandes forskjellige leker mot forskjellige kjønn. Jeg ble ganske trist da jeg så eventyrbøker for gutter og eventyrbøker for jenter, med eventyr om feks sjørøvere i gutteboken, og (selvsagt 😛 ) prinsesser i jenteboken. De samme eventyrene som vi fikk lest for oss da vi var små, fra det som da bare het Eventyrboken (for barn). Trikset her, for å bevisstgjøre seg selv og andre er jo den klassiske "tissentesten": Skal du leke med den med tissen? Nei? Nei, da er det vel en leke for barn, da!? Og den funker som en humoristisk bevisstgjøring på barn også, i alle fall funket den på Alexandra, da hun nettopp var lei seg over at noen eventyr som hun syns var spennende var "for gutter" :/ Da jeg spurte henne om man leste boken med tissen måtte vi le begge to, og Alexandra sa selvsagt nei, og så var vi ferdige med den saken ❤️

Når man begynner å påpeke disse tingene så går mange i forsvarsmodus, gjerne med et Men min jente bare liker rosa. Jeg har ikke gjort noe for å påvirke...og dessuten har det alltid vært sånn (og du trenger ikke å demonstrere og overdrive sånn). Og jeg tviler ikke på at jenter "bare liker" rosa, og gutter "bare ikke liker rosa", for barn lærer jo sykt fort hva som er "riktig". Vi lar oss jo alle påvirke av reklame og normer. Og apropos normer så er jeg ikke helt enig i at det er en slags demonstrasjon å gå i mot normen(e). Det kan være greit å være klar over at det ikke er noe naturgitt hverken ved kjole eller fargen rosa for jenter... Hvis du ser på bilder av barn fra slutten av 1800-tallet så ser du at det var helt vanlig å kle gutter i kjole, og mange hadde langt hår. Kjole var faktisk vanlig helt opp til 11-års alder. Og når det gjelder rosa så ble dette skrevet i 1920 av en av de mer prominente klesbutikkene i New York:

The generally accepted rule is pink for the boys, and blue for the girls. The reason is that pink, being a more decided and stronger color, is more suitable for the boy, while blue, which is more delicate and dainty, is prettier for the girl.


Så, nei, det er mange ting som ikke "alltid har vært sånn", selv om det er lett å tro.

Ok, da, men har det virkelig noe å si, sånn senere i livet, eller er dette bare pirk og mas? Tja, det er vel ikke helt godt å si, men for å ta datamaskinen og programmering som eksempel, så kan det absolutt se ut som om at disse tingene kan ha noe å si: Grafen under viser andelen jenter som studerte medisin, jus, fysikk og programmering, fra midten av 60-tallet og frem til 2015. I starten av grafen, og frem til midten av 80-tallet er det ca samme andel jenter på de fire firskjellige studiene, og den andelen øker omtrent likt mye for hvert år. Men så skjer det noe dramatisk med programmeringsgrafen på midten av 80-tallet, den dropper plutselig ned, og forblir lav, nesten tilbake til sånn som det var på 70-tallet. De tre andre studieretningene har ikke en liknende utvikling - de fortsetter som før, med ganske lik oppførsel. Det som skjedde på midten av 80-tallet var at det ble mulig å ha hjemme-datamaskin. Da denne kom ble den brandet som en gutte/manne-gadget, og som den sauflokken forbrukere er, så ble den kjøpt til gutter - for vi vil jo gjøre det som er "riktig". Før dette så stilte jenter og gutter likt når de begynte å studere, men med hjemme-datamaskinen så hadde plutselig guttene et forsprang, og ganske raskt ble det forventet (litt ubevisst, kanskje?) at man hadde en del forkunnskaper - som kom ved å ha hatt denne "gutteleken". Plutselig ble det "umulig" for jenter å studere programmering.

Så blir det en ny "sannhet", da (som jeg hører rundt omkring mange steder), at jenter de bare liker ikke å programmere, og de er egentlig ikke sååå flinke til det heller...

Selvsagt er det forskjell på kjønn - jeg er ikke av den typen som mener at kjønn kun er en sosial konstruksjon, og at alle barn burde oppdras uten at noen vet hvilket kjønn de er. Greia er ikke at kjønn ikke eksisterer, for de som måtte falle for fristelsen til å tolke budskapet mitt sånn. Greia er hvis du lager en fin graf som viser variasjonen over feks intelligens hos kvinner og intelligens hos menn, så er det større forskjeller innad i gruppen menn og gruppen kvinner, enn det er i gjennomsnitt mellom de to gruppene (og det er større variasjon blant menn enn hos kvinner - hos menn finner du de aller aller smarteste, og de aller dummeste). Men ingen av oss er gjennomsnittsindivider, så det er dumt å behandle folk som gjennomsnittet av sin gruppe. Det beste må vel være å kunne gi barn, og alle, likest mulige muligheter. Jeg syns i alle fall ikke det burde være så veldig kontroversielt å mene. Allikevel så er det ofte veldig provoserende for folk å snakke om kjønn og kjønning på den måten jeg har gjort her... Jeg har aldri fått noen form for hets etter kronikker/radio/tv-opptredener om kjernekraft og stråling, men ved å snakke om de tingene jeg skriver om her så blir jeg idiotforklart... Ja, ja...

Kan vi ikke gi barn 100 muligheter, i stedet for 2? 😀 La oss ikke være late, og bare følge det markedskreftene vil ha oss til å gjøre - bli kjent med akkurat det ene individet! Hva liker denne jenta? Hvordan er akkurat denne gutten?

Men, nei, dét er ikke så nøye! Den ene tingen betyr ikke noe, men summen blir stor, og den kan bety noe. Når det er klær, leker, bøker, hvordan vi snakker forskjellig til guttebabyer og jentebabyer - forsiktig til jenter, men dette klarer du selvsagt til tøffe gutter. Når menn er hovedregelen, og kvinner er unntaket. Da kan det faktisk ha noe å si, og dét er ganske nøye!

I dag snakket jeg på TEDxUiO, på Chateu Neuf - I hate the word Natural. Jeg fikk

  • filosofert litt over hva naturlig egentlig betyr (kan du trekke en linje mellon naturlig og unaturlig? Jeg mener nei - send meg gjerne svaret hvis du vet hvor denne grensen går!)
  • hatt innføring i grunnleggende kjemi (alt er atomer og alt er kjemikalier ♥)
  • snakket om naturen som bare "er" (den har ikke minne, og det spiller ingen rolle om et vannmolekyl, feks, ble laget på labben eller av naturen selv - nei, vannmolekylet får ikke minne selv om du er homeopat og rister på vannet på en veldig spesiell måte, det er fremdeles vann)
  • klagd over vaksinemotstandere som snakker om kvikksølv i vaksiner - som det aldri har vært (det har vært et molekyl med kvikksølvatomer i seg - det er ikke det samme som at det er kvikksølv i vaksiner - på samme måte som at du ikke sier hjelp hjelp det er klor i salt det er livsfarlig å ha på maten, eller skal du slukke det bålet med vann?? Vet du ikke at det er hydrogen i vannet, og hydrogen er eksplosiv gass, og du kommer til å lage EKSPLOSJON!)
  • rantet om doser - til og med vann er dødelig når du drikker for mye

...og enda litt til 🙂

Det gikk mye bedre enn jeg hadde trodd! Faktisk gikk det nesten så bra som jeg hadde håpet at det skulle gjøre, og det føles veldig fint 😀 De siste to ukene har jeg hatt "mareritt" hele TRE ganger, om at jeg har stått på TEDx-scenen og vært 100% uforberedt... Det har ikke føltes bra. Så jeg har forberedt meg ganske godt, da, i våken tilstand: For det første så var dette et tema jeg har skrevet om både på blogg og andre steder flere ganger før, og jeg har holdt foredrag om det (på norsk) et par ganger også - da har jeg riktignok hatt nesten en time til å snakke på, mens nå var det 18 minutter, pluss at det var på engelsk. Mine "triks" for å forberede meg når det er mye tightere på tid, og i tillegg på engelsk, er disse:

  1. Skriv manus! Jeg gjør det både for å være helt sikker på hvor lenge jeg holder på, og for å være sikker på å få med alt jeg vil si. Jeg er en ganske "pratsom" person, så hvis jeg snakker fritt blir 18 minutter fort lite for at jeg skal komme igjennom alt stoff - men med manus er det mulig. Manus er også viktig fordi jeg naturlig nok ikke er like god på engelsk som på norsk, så da er jeg helt sikker på at jeg ikke plutsleig glemmer hva et ord eller uttrykk er på engelsk, eller at det blir litt mye like...you know...
  2. Øv. Jeg lager manuset ved å sitte og lese det høyt (ok, jeg mumler mest) for meg selv, sånn at det faktisk blir helt muntlig, og ikke et manifest, liksom. Når jeg gjør det sånn så får jeg også øvd meg igjennom manuset, og slår liksom to fluer i én smekk 🙂
  3. Spill inn og lytt. Når manuset er helt ferdig tar jeg og leser inn foredraget med Voice Memos-appen, sånn at jeg kan høre på det mens jeg gjør andre ting. Da får du også sett hvor lang tid det faktisk tar å komme seg igjennom, fordi når du reiser deg opp og snakker igjennom alt - holder presentasjone for deg selv, liksom - så blir det mye mer riktig i forhold til den tiden du faktisk kommer til å bruke, enn når du sitter og mumler for deg selv.
  4. Øv. Øving må til. Jo mer, desto bedre 😉
  5. Lag cue cards med hele manus (husk å nummerere disse 😛 ). Øv med cue cardsene, så du ikke blir "hengende" midt i et avsnitt, feks, og det virker rart når du står på scenen. (Cue cardsene mine var selvsagt rosa, det var også negelene mine, og toppen min ♥)

Det eneste som var kjipt var at mikrofonen min sluttet å virke i det jeg gikk på scenen. Jeg tror ikke det var noe problem for de som var i salen, for det var intimt, og jeg har en ganske kraftig stemme, men jeg er litt bekymret for opptaket. En stor del av greia med TEDx er jo at det blir filmet på en skikkelig måte, og at dette blir liggende ute på TED sine kanaler. Nå er jeg redd for at det virkelig ikke ble bra pga lyd, og det er ekstra surt fordi jeg følte at selve foredraget gikk så bra :/ Men jeg krysser fingrene for at det kommer til å funke, og jeg kommer til å dele videoen uansett, når den er klar om en til to måneder. I mellomtiden kan du gjerne ta en titt på en av (eller alle 😉 ) de tre andre TEDx-foredragene jeg har holdt tidligere:

TEDxOslo, 2013:

Denne er sett mer enn 200 000 ganger nå - det føles faktisk litt sprøtt 😀

TEDxBergen, 2015:

TEDxLeRosey, 2014:

2

Hei søndag, og hei du som leser ♥

Som jeg har fortalt så er det litt mye om dagen, og jeg har derfor dessverre ikke hatt tid til å komme innom her siden torsdag. Akkurat nå holder jeg på å forberede meg til onsdagens oppdrag på Åndalsnes og Innovasjonsfestivalen, der jeg skal holde et foredrag som jeg kaller "Digital eller digitull?" (om et ord jeg tror jeg misliker like mye, eller enda mer, enn naturlig - nemlig digitalisering), og en workshop der jeg går mer i dybden på "digitalisering" og programmering. Jeg har blant annet tenkt å få alle i salen til å teste helt grunnleggende programmering, pluss at vi skal gjøre en sånn ordanalyse av mange tusen google books, og se hva som er de vanligste ordene som kommer etter feks "he" og "she". Begge deler er mer eller mindre helt nye foredrag, som jeg riktignok har gått og tenkt på veldig lenge, og er veldig glad for muligheten nå til uken, men som også er skummelt - nettopp fordi det er nytt, og fordi jeg har et veldig klart bilde av hva jeg ønsker å få til... Det tar mye tid å forberede nye ting (i alle fall gjør det det for meg, for at jeg skal være så sikker som jeg kan på at det skal bli bra; jeg kommer nemlig aldri til å bli den foredragsholderen som kun snur bunken og holder nøyaktig det samme foredraget mange ganger - jeg vil alltid tilpasse og tenke ordentlig på hva har jeg å gi til akkurat dette publikummet, og hva er de interesserte i?, og da tar det tid), men akkurat nå trengte jeg en liten pause i foredrags- og workshop-forberedelser, og da passer det fint å ta en liten tur innom her 🙂

I forrige innlegg skrev jeg jo om foredrag, en heistur og kritikk som jeg ikke følte jeg taklet så bra. Jeg fikk veldig mange fine og hyggelige kommentarer etter det innlegget, og det setter jeg så enormt pris på ♥ Samtidig er det de som lurer på om det er sånn at "man ikke kan stille kritiske kommentarer uten at folk går og griner på hotellrommet etterpå?"... Og akkurat dét har jeg lyst til å si noe om; altså, kan man ikke stille kritiske kommentarer uten å risikere at folk blir veldig lei seg, og skal man da liksom ikke stille kritiske kommentarer?

 

Aller først: Jo, selvsagt skal man stille kritiske kommentarer! Jeg er på ingen måte redd for det. Altså, hallo?!? Dere som har fulgt meg vet hva det å ta en PhD går ut på, sant? Det går ut på å kritisere og å bli kritisert, HELE TIDEN, i årevis. Selve disputasen er en 4-ish timer seanse der du blir kritisert. Jeg tror ikke at jeg skrev at jeg følte at jeg bare ville gråte på rommet etter det, enda så sliten jeg var - greia er det med tid og sted og ditt forhold til den du kritiserer. Så det at jeg er en sånn man ikke kan kritisere på generelt grunnlag, det finner jeg meg faktisk ikke i. Kritikk er viktig, og spesielt innen vitenskap - sånn er det med den saken 🙂

Så hva var problemet, da? Jo, det var tiden, stedet, måten... Hvis du er i en situasjon der du på mange måter ikke kan forsvare deg, både på grunn av maktforholdet (eventuelt det du opplever som maktforhold) mellom deg selv og den som kritiserer deg, og du dessuten er "fanget" på et sted - som i en heis - der du ikke kan komme deg unna - da kan det faktisk bli overraskende ubehagelig. Så er det selvsagt også noe med hvordan et budskap (i dette tilfellet kritikk) legges frem: Det er helt fint (egentlig bra 🙂 ) å si du, jeg stusset over at du påsto x, for det stemmer overhodet ikke med det jeg kjenner fra y, z, og n... Og når den du kritisere da sier å, nå skjønner jeg ikke helt hva du mener, har du noe jeg kan lese/sette meg inn i? Det vil jeg veldig gjerne! så svarer du selvsagt imøtekommende med ja, sjekk den artikkelen/nettsiden/personene/whatever, og IKKE  det er noe alle vet og alle er enige med meg! Det er altså kombinasjonen av disse tingene som gjør det hele ubehagelig, og det blir selvsagt forsterket når jeg er sliten om dagen - og du vet jo aldri hva folk du møter "strir" med, så det kan det jo være greit å ha i bakhodet ♥

Hadde det ikke vært for den følelsen av skjevhet i maktforhold, så hadde jeg antageligvis ikke hatt noen problemer med å svare tilbake med samme mynt, men det kunne jeg jo ikke. Jeg tror ikke man skal undervurdere det med skjevhet i maktforhold, som i mange av #metoo-historiene også var grunnen til at noe i det hele tatt var en case (uten noen som helst sammenlikning forøvrig med min heishistorie - det var altså INGEN #METOO). Det er ofte ikke bare hva du sier eller gjør som betyr noe alene, men hvordan det skjer, og ikke minst hva styrke-/maktforholdet mellom de to partene er.

Så kan man godt si at jeg er et snøflak, og dette gidder jeg ikke å forholde meg til, og det kan du selvsagt gjøre. Men mange av oss syns det er fint å behandle menneskene rundt oss på en måte så de ikke nesten begynner å gråte, og tenker til og med at man kanskje oppnår mer i det store å hele med å prøve å få til en dialog med folk, heller enn at de skal føle seg  presset opp i et hjørne. Men det er kanskje bare meg 😉

Jeg tenker at Pippi sitt sitat egentlig funker veldig godt som veileder hvis du er i tvil:

Den som er veldig sterk må også være veldig snill

Og, bare sånn for the record, jeg gikk ikke og grein på hotelrommet. Jeg var på gråten, men det gikk over etter en stund. Dog hadde jeg ikke spesielt lyst til å gå ned igjen etter det, men jeg gjorde det selvsagt, og kvelden endte veldig hyggelig, fordi det var veldig mange fine mennesker der.


På torsdag var jeg forresten i Trondheim, på NTNU og snakket for noen hundre jenter på Teknologiuka; jenter på videregående, som jeg håper jeg klarte å få til å bli inspirert til å velge realfag videre 🙂 Det var magisk stemning i salen, og så var det ekstra stas å møte igjen Maiken, som jeg holdt et sånt type foredrag for da hun gikk på videregående. Nå på torsdag var Maiken en av de som ledet Teknologiuka, og hun er ferdig som sivilingeniør om et par måneder. Det er da du tenker at det du driver med faktisk betyr noe ♥

Ønsker alle en fin søndagskveld! Nå går jeg tilbake til Anders og Digital eller digitull 😉

6

I dag har jeg vært gjest i Mammabanden på Snapchat. Mammabanden er et snapkollektiv, der jeg ble invitert for å snakke om "kjønning" - som jeg syns er både viktig og interessant. Jeg gledet meg, og takket ja med én gang jeg ble spurt 🙂

Så satte jeg i gang i dag tidlig; jeg pratet og postet, og følte at dette går bra... Så begynte det å komme kommentarer: Du må tekste! Og jeg tenkte at, nei, det har jeg ikke tid til - å snakke i 30 sekunder tar meg 30 sekunder, og det kan jeg gjøre mens jeg beveger meg fra A til B (#multitasking). Det å skulle tekste det jeg sier på 30 sekunder tar BETYDELIG mer tid enn 30 sekunder. Problemet var vel da jeg sa dette; da kom de ekle kommentarene...  "Ja, det er visst slitsomt når du plutselig må tenke på andre enn deg selv". Jeg hadde ikke trodd noen ekle kommentarer skulle påvirke meg så negativt, men dette var skikkelig den berømte dråpen i begeret i dag - jeg ble ordentlig lei meg!

Saken var, skjønte jeg etterhvert, at Mammabanden har en fast policy på å tekste alt som legges ut, av hensyn til alle. Egentlig en fin policy; men den fikk jeg aldri høre noe om... Jeg har en såpass travel dag om dagen at hadde jeg visst om det så hadde jeg vært nødt til å takke nei. Så jeg prøvde å forklare dette, og da kom kommentarene om hvor utrolig sutrete jeg var.


Men så travelt går det faktisk an å ha det: Anders og jeg har akkurat nå en arbeidssituasjon nå der vi jobber 10-12 timer om dagen (nei, da mener jeg ikke medregnet reisevei og «arbeid» hjemme, som matlaging, lekseoppfølging og dugnadsarbeid) – dette er ikke klaging eller sutring, det er faktaopplysninger om hvordan ting er 🙂 Det er ganske tøft, og det kan sikkert alle som har/har hatt det likt skrive under på; vi har det nemlig ikke sånn nå at en av oss holder fortet og har hovedansvar hjemme, fordi plutselig bare skjedde det mye på én gang, og vi sier «ja». Ikke at det er synd på oss på noen måte; vi har valgt det selv, og "ønsker" jo å ha det sånn akkurat nå, men det er altså grunnen til at man kan ha kapasitet til å gjøre én ting, men ikke en annen.

Det er jo ganske fascinerende hvordan det er så fryktelig lett å bli provosert fordi jeg liksom ikke har evnen til å sette meg inn i andres situasjon – av folk som tydeligvis ikke evner å sette seg inn i min situasjon...;) Kankskje min hverdag er annerledes enn din?

Jeg syns dette er et begrep som ofte misbrukes, men i dag syns jeg faktisk det passet: Kvinner er kvinner verst. Målet mitt var i alle fall ikke å pisse på de som ikke hører, det var å bidra når jeg ble spurt, med det jeg kunne.


Det ble allikevel til at jeg gjennomførte dagen, uten teksting (jeg fikk vel bekreftet at jeg er en sånn som ikke tenker på andre enn meg selv, da 😛 ), men jeg tror det til slutt ble ganske bra. Fikk i alle fall mange fine kommentarer - blant annet fra mødre som sa at dette hadde de ikke tenkt over, og nå hadde de virkelig fått noen nytt å tenke på ♥ For de som er interessert så ligger hele storyen ute på snapchat: Mammabanden nå. Hvis du ikke rekker å få med deg denne, eller du vil høre mer, så snakket jeg om samme tema på Familieliv-podden.

 

 

 

4

Denne helgen er det bokmarked for korpset på Bjølsen, og det er jo vel og bra, men jeg kan virkelig ikke fordra dugnad (om det i det hele tatt er lov å si som nordmann...?). På mandag var jeg og sorterte bøker, og i går var den store oppriggsdagen – det vil si dugnad fra 18-22, for at det skal kunne selges bøker i dag og i morgen. Det er jo kjempebra at man får samlet inn penger;  90 000,- som kommer inn i løpet av en god helg, altså 1500,- per barn. Jeg hadde så utrolig gjerne betalt «mine» 1500,-, eller gjerne 2000,- (som i alle fall er mer enn en sekstiedel av det som kommer til å komme inn på bokmarkedet). Men det kan man jo ikke....!

Saken er ikke at jeg ikke vil gjøre mitt, men jeg føler bare så innmari at jeg ikke strekker til:

  • På dugnaden i går kjenner jeg på hvor mye jeg misliker å være der, og føler meg som en grusom mamma overfor Alexandra, og dessuten en dårlig nordmann – for dugnad er jo typisk norsk, er det ikke...?
  • Jeg kjenner at de to timene jeg hadde gledet meg til å ha sammen med Anders (på kvelden i går), bare vi to og en flaske med bobler, forsvinner. Nederst i vesken ligger boblene som jeg kjøpte på vei til dugnaden – den ligger og "brenner hull" i vesken, og jeg føler meg dum fordi jeg i det hele tatt tenkte tanken på at vi skulle dele den i går kveld.
  • Jeg gruer meg til å måtte jobbe når jeg kommer hjem, for det er jo det som skjer; når jeg ikke får brukt timene frem til kanskje kl 20/20:30 på det jeg trenger, fordi jeg er på dugnad, må jeg gjøre det når jeg først kommer hjem kl 22. Bare at hodet mitt fungerer mye dårligere da :/

På vei hjem fra dugnaden kjenner jeg tårene presse på – nei, ikke fordi jeg var 4 timer på dugnad, men fordi jeg bare kjenner på enorm og total følelse av utilstrekkelighet. De 4 timene er ekstra tid jeg faktisk ikke har. Jeg gjør det ikke bra nok med jobb, leverer plutselig ikke når jeg har lovet til alle jeg har lovet, får ikke tid til å være kjæreste, tenker på hvordan vi nesten aldri spiser middag sammen de ukene Alexandra er med oss...og alt dette er med et halvt barn – hvordan skal Anders og jeg noensinne kunne ha barn sammen da? Det gjør meg utrolig trist.

«Løsningen» er jo klassisk: Hadde jeg jobbet 9-15/16 i en jobb som stort sett er ferdig når man går for dagen så hadde jo alt gått i hop. Og Anders tjener jo ca dobbelt så mye som meg nå, så hvis noen skulle jobbet mindre så gir det jo ikke mening av det er meg... Og det gjør meg trist. Jeg føler meg som en dårlig feminist, og lurer på om det i det hele tatt er mulig.

Totalt utilstrekkelig, og jeg gråter når jeg kommer hjem og går i dusjen, og er sur og lei når jeg snakker med Anders. Jeg setter meg ned og jobber litt, før vi går og legger oss – for er tidlig opp igjen i dag.


Og ikke snakk til meg om 6-timers dagen som en løsning. 6-timers dagen er sikkert fantastisk for de som har en jobb der de faktisk jobber 8 timer nå, og da ville ha jobbet 6 timer, men jeg har ingen arbeidsmiljølov å forholde meg til, og jeg trenger alle timer jeg kan få (og sånn er det vel faktisk for de fleste jeg kjenner også). Anders ville heller ikke ha jobbet kortere, så det eneste som villa ha skjedd var å møte enda mindre forståelse for at dugnad faktisk ikke passer.

Jeg hater dugnad, og jeg føler meg utilstrekkelig på alle fronter.

2

gårsdagens foredragsantrekk: disputaskjolen, ByTimo, kombinert med bryllupsskoene - som jeg jobber med å gå inn

 

I går holdt jeg foredraget Er det så nøye da? på Forsvarets høyskoles kvinneløft-konferanse. Sigrid var konferansier, og, ja, jeg innrømmer glatt at jeg syns det var skikkelig kult både å bli introdusert av henne (både fordi det er henne, og fordi hun ga meg en kul intro), og sitte ved siden av henne ved bordet og skravle. Det var også kjempestas å bli invitert igjen til konferansen, etter å ha holdt foredrag der i fjor - da kan man liksom anta at man har gjort noe riktig 😀

Foredraget jeg holdt handlet om ting jeg har snakket en god del om i løpet av det siste året, nemlig "kjønning" - hvordan så å si alt blir delt inn i kjønn: farger, tanker, følelser, evner, leker...enten samme produkt som kommer i et "jentedesign" og et "guttedesign" - selvsagt stereotypisk komplett med søtt og pent (og rosa) "for jenter" og tøft (og blått) "for gutter", eller produkt som brandes spesielt mot ett kjønn - sånn som PCen gjorde da den kom på markedet (som antageligvis var med på å gjøre at antallet jenter som studerte IT/computer science flatet ut momentant, og datt ned til halvpraten i løpet av et par år - da kan man plutsleig begynne å se at ja, det HAR faktisk noe å si...!).

Jeg var selvsagt også innom hvordan rosa var "guttefargen" for 100 år siden (jenter burde ikke bruke en så "vill" farge, men heller kles i rola og delikat blått), og at rundt århundreskiftet (det forrige) var det vanlig med kjoler på gutter, helt opp til 11 års alder enkelte steder. Bare sånn for å ta bort ideen om at ja, men noen ting har alltid bare vært sånn, og derfor burde de være sånn fremdeles og rosa er jo helt åpenbart for jenter, det ser jo helt dust ut med rosa på gutter - som om det var naturbestemt på et eller annet vis.

Poenget mitt med Er det så nøye, da? er at den ene, rosa bodyen med "princess" på, absolutt ikke spiller noen rolle. Heller ikke om du ganger det med 10, men mange bekker små, gjør en stor å...

Og, dere, spar meg for eventuelle kommentarer om at "det står ikke på at det er for jenter, så det er du som er sneversynt og deler inn verden i noe som er for jenter og noe som er for gutter". Nei, det står ikke, men alle skjønner, spesielt barna, at det ene er brandet mot det ene kjønnet og det andre mot det andre - hva som er "riktig", liksom. Bare se på meldingen jeg fikk etter at jeg la ut bildet over på Instastories i går...

Så er det ikke sånn at jeg prøver å påstå at kjønn ikke fins, og at det ikke fins forskjeller (utover det fysiske) mellom jenter og gutter, for, ja, selvsagt er det forskjeller. Men vi vet også at forskjellen innad i hvert av kjønnene er større enn (ja, jeg har laget de fine grafene under helt selv, med fritegning i Power Point, og, ja, de er overdrevet for å gjøre det tydelig hva som menes med variasjon i en gruppe og forskjeller mellom snittet av gruppene 😀 )

Oppfordringen og konklusjonen min er vel: Gi barn 100 muligheter i stedet for 2, og ikke vær lat - bli kjent med barnet, og ikke forhåndsdøm det kun basert på kjønn 🙂


Sigrid spurte alle foredragsholderne i går om de hadde/har hatt noen rollemoldeller, og om det er viktig.

Jeg fikk noen timer til å tenke på dette, før jeg skulle opp og svare, og jeg startet først med å tenke at hjelp, nei, jeg har ingen rollemodeller, men jeg lurer på om det er fordi man kanskje tolker det som at det er en person man ønsker å bli nesten helt lik. Dét har jeg nok ikke, men når jeg begynte å heller tenke at det er mennesker som jeg ser opp til, og som gjør et eller annet jeg beundrer - og gjerne også vil få til - kom jeg på mange: morfar, mormor (som jeg aldri har møtt, men som jobbet som lærer mens hun hadde barn, på en tid da kvinner helst var hjemmeværende husmødre når de fikk barn), Anita Krohn Traaseth, Isabelle Ringnes, Sigrid Bonde Tusvik, Louise Dedichen, Pippi...

Jeg tror rollemodeller er mye viktigere enn vi egentlig er klar over, for ved å se andre som får til noe, som kanskje likner på deg selv på et eller annet vis, begynner du plutselig, enten du vil eller ikke, tror jeg, å visualisere deg selv inn i den situasjonen. Se for deg at det kunne vært deg. Og det er første steget på veien - å se seg selv i en rolle: Den som holder "fagfanen" høyt i stormen, den som sprenger grensene for hva som er tabu og snakke om, den som får til å kombinere familielivet med topplederstilling, den som utfordrer status quo, den som sier dette har jeg ikke gjort før så det kan jeg sikkert, osv osv.

Hvem er dine rollemodeller, eller forbilder?

 

4

Altså, jeg vet jo at det kommer... Når man skriver om et eller annet som har med likestilling og kjønn å gjøre, så hopper de frem, de som mener du er helt blåst, og at du mener at det ikke er noen som helst forskjell på gutter og jenter. Ennå jeg skrev, i store, fete bokstaver (som en egen avsnittsoverskrift) at "det er forskjell på jenter og gutter".

Heldigvis så er det veldig mange (flere) som sier "takk" osv, så man kan jo ikke bare stoppe heller. Takk tilbake, uansett, til alle dere som gir positive tilrop på veien - det betyr veldig mye ♥ Og selvsagt takk til alle som kommer med konstruktiv kritikk 🙂

For å ta noen av de kommentarene jeg fikk i forigårs; jeg har jo litt lyst til å bare si ehm, kan du ikke lese, evt forstår du ikke norsk? For kritikken kan oppsummeres litt som dette:

  1. Sånne som deg, ass, som bare skylder på alle andre
  2. Du vil at menn skal være kvinner
  3. For en teit ting å bry seg med
  4. Psykologen er uenig med deg

Men la meg heller prøve å svare, da:

  1.  Man kan vel se noe i samfunnet som man syns er litt dumt, uten at det direkte har plaget deg selv, uten at det er å skylde på alle andre. Eller er det sånn at man kun kan bry seg om ting som er direkte dårlig for deg selv? Jeg klarer i alle fall ikke helt å se at jeg "skylder på andre", for jeg syns egentlig jeg klarer meg ganske bra 🙂
  2. Nei, jeg vil ikke at menn skal være kvinner. Som allerede nevnt så sto det tydelig uthevet at det er forskjell på gutter og jenter. I tillegg var jeg tydelig på at ingen skal tvinges til å ha på seg noe de ikke vil, leke med noe de ikke har lyst til, eller liknende. Hvordan dette blir til at "menn skal være kvinner", ja, det trenger jeg faktisk litt hjelp til å eventuelt forstå.
  3. Det er ok å syns at dette er en teit ting å bry seg om, men for meg så handler dette om så like muligheter for gutter og jenter som mulig - er det teit? Og feks dette med at størrelser på jenter er mindre enn gutter - er det teit å reagere på? Vi er med på å "fortelle" jenter at de skal kle seg "sexy", vi lar jenter måtte ha større størrelser for å kunne bruke komfortable plagg (noe som er kjipt mtp forhold til kropp og mat), og vi lar butikkene definere at jenter ikke skal utvikle seg like bra fysisk som gutter - som igjen, i verste fall er med på å påvirke den kognitive utviklen av jenter negativt. For meg er ikke dette "teit" å bry seg om. Jeg syns heller ikke det er "teit" å skulle bli kjent med et barn som et menneske, og ikke som et kjønn - sånner jeg, da...
  4. Det ble linket til en kronikk av en psykolog (som jeg forsåvidt kjenner godt til), men jeg klarte ikke å se at vi var spesielt uenige. Igjen: Jeg mener på ingen måte at barn skal oppdras "kjønnsløst", eller at det ikke er forskjell på kjønn.

Virkelig, hvordan kan det være provoserende å mene at man skal gi barn mange muligheter ("100 istdetefor 2"), og at vi skal bli kjent med hvert barn som et individ, og ikke bare et kjønn? Det er vel ikke veldig ekstremt å mene...

Poenget er at hvert barn er ett individ, med alt det det fører med seg – ikke bare et kjønn. Det jeg ønsker er at vi kan anerkjenne dét, og prøve å bli kjent med det lille mennesket. For de færreste av oss liker vel å bli forhåndsdømt kun på bakgrunn av kjønnet vi har, så hvorfor skal vi gjøre det mot barn? Er vi for late til å bli kjent med barnet og finne ut av hva akkurat hun liker og hva han drømmer om?

 

18

La meg lære deg den ultimate testen på om barnet ditt holder i en jente- eller gutteleke.

For jeg kan virkelig ikke fordra når folk kategoriserer leker og andre ting inn i noe som liksom enten er for gutter eller for jenter.

Jeg har da en enkel test, for å vise hvor dumt dette med «jente-» eller «gutte-» hva nå enn er, og det er å spørre seg selv skal den leses med/lekes med/brukes på tissen? Hvis svaret er nei (som det så å si alltid er) så er det vel en bok/leke/genser, da? Ikke en guttebok, jentebok, eller jentegenser...

Det er forskjell på jenter og gutter

Og før noen nå hugger hodet av meg og roper at «DU SIER AT DET IKKE ER NOEN FORSKJELLER PÅ JENTER OG GUTTER DU, HVORFOR SIER DU DET, ER DU DUM?!? DET ER SOM Å SI AT JORDEN ER FLAT!», så vil jeg si at jo, jeg anerkjenner absolutt at det er forskjeller på jenter og gutter. Også utover det at kjønnsorganene ser forskjellige ut. Og, ja, i gjennomsnitt så er jenter litt mer «sånn», og gutter litt mer «slik».

Saken er likevel den at det er store forskjeller mellom individene. Faktisk så er det mye større forskjeller på både hva man liker, hva man er god på, hvordan man ser ut og intelligens blant annet, innad i en kjønnsgruppe, enn det gjennomsnitlig er mellom de to kjønnene.

Poenget er at hvert barn er ett individ, med alt det det fører med seg – ikke bare et kjønn. Det jeg ønsker er at vi kan anerkjenne dét, og prøve å bli kjent med det lille mennesket. For de færreste av oss liker vel å bli forhåndsdømt kun på bakgrunn av kjønnet vi har, så hvorfor skal vi gjøre det mot barn? Er vi for late til å bli kjent med barnet og finne ut av hva akkurat hun liker og hva han drømmer om? 

Trange jenteklær og kognitiv utvikling

Da jeg ble mamma for åtte og et halvt år siden begynte jeg å oppdage hvordan absolutt alt kjønnes. Da min datter var nyfødt gikk jeg inn på spedbarnsavdelingen på en kjent kjedebutikk, som idiotisk nok var og er fortsatt delt i guttebaby og jentebaby. Jeg trengte en enkel hvit genser. Jeg plukket med meg én fra gutteavdelingen og én fra jenteavdelingen, og sammenlignet.

«Samme størrelse» i denne aldersgruppen handler kun om lengde (størrelse 82 betyr feks 82 cm lang), og da var det mildt sagt merkelig at en hvit «guttegenser» ikke var samme størrelse som en hvit «jentegenser». Genseren fra jenteavdelingen er nemlig mindre og trangere enn den fra gutteavdelingen.

For jenter skal jo kle seg i kroppsnære plagg, og være passive og sexy, sant – fra de er nyfødt...?!?

Men det er ikke bare det at de trange babyjenteklærne «forteller» jenter at de skal være sexy; de trange klærne hindrer i større grad for fysisk utfoldelse. Når vi vet at kognitiv utvikling henger sammen med fysisk utvikling, så blir det faktisk ille.

Rosa en «guttefarge»

Rosa «er» forresten ikke en jentefarge, heller, like lite som blått «er» en guttefarge.

For en 100 års tid siden var rosa definert som en guttefarge. Man kledde ikke jenter i rosa, men duse blåfarger. Rosa var en alt for «vill» farge for jenter, og var forbeholdt gutter.

I dag vil mange mene du nærmest er sprø (eller i alle fall at du «demonstrerer») for å ta på guttebabyen din en rosa body, eller gi ham en rosa smokk. Mange prøver til og med å si at dette er en biologisk greie; at gutter faktisk som regel bare ikke liker rosa, mens jenter elsker det (dette er forresten ikke noe angrep på rosa; jeg syns rosa er en helt tipp topp farge, og sitter faktisk og skriver denne teksten på min rosa Mac, med nylakkede, rosa negler).

Saken er jo den at vi er sosiale vesener, allerede fra vi er bitte små, og vi lærer oss raskt hva som er «riktig»; rosa for jenter og blått for gutter. Og sånn kan produkter enkelt markedsføres videre spesifikt rettet på ett kjønn.

Ikke nøytral som i kjønnsløs

«Men du kan vel ikke mene at det er så farlig om …» er en annen ganske standard kommentar. Og nei, den ene tingen som setter barnet i en typisk «kjønnsbås» er på ingen måte farlig, og den andre tingen er heller ikke farlig. Men summen av alle de små tingene blir massiv. En dråpe vann er ikke farlig, men du kan drukne i et hav.

Og det handler virkelig ikke om nøytral eller kjønnsløs, men om flere valgmuligheter. Gi barna 100 muligheter, i stedetfor to. Ikke fortell at «dette er en genser som egentlig er for gutter», og «dette er en leke som egentlig er for jenter», «dette er et jenteakebrett», «dette er et gutteakebrett», eller noe annet i den retning.

Når vi vet at det altså er mye større forskjeller innad i hver kjønnsgruppe, enn den forskjellen som er mellom kjønnene (i gjennomsnitt, altså), så må jo det peke i retning av at det er lurt å bli kjent med dette barnet og spørre hva det liker, syns du ikke?

Og, nei, jeg syns ikke vi skal tvinge barn til å leke med noe de ikke vil leke med, lese noe de ikke vil lese, eller ha på seg noe de ikke vil ha på seg. Men gi dem et reelt valg, da. Det er vel bare positivt, eller er du redd de skal velge «feil»?

Så neste gang du lurer på om denne er for jenter eller gutter, ta testen: skal den brukes med/på tissen? Jeg tipper svaret vil gi seg ganske raskt.


Les også på Tv2.no: Metoo har vært en fest for likestillingen. Nå kommer dagen derpå.

2

Aller først, la meg bare gjøre det veldig klart at jeg ikke mener å skrive et whataboutism-innlegg om metoo – poenget med det jeg skal skrive nå er IKKE å gjøre metoo til en men hva med menn, daaaa??? Men det må gå an å støtte metoo 100% (jeg har selv delt min lille metoo-historie her tidligere), og samtidig mene at man skal oppføre seg, gjør det ikke..?

Som nevnt tidligere så var vi en gjeng på Wallmanns salonger på lørdag. Vi fikk billetter til dette showet etter at vi uttrykte sterk misnøye med The Box-showet som var der i begynnelsen av mai, og på lørdag som var nå fikk vi endelig tid til å ta turen tilbake, og sjekke om «vanlig Wallmann» kunne være noe. Konklusjonen etter å ha sett lørdagens show er at dette var kjempebra – vi ble superunderholdt, og jeg var ordentlig imponert over nivået på både sang og dans, men spesielt på sang! Jeg kan med dette absolutt anbefale show og middag på  Wallmanns salonger, altså 🙂

So far, so good; maks kos og god mat og stemming og gøy ♥

Så, etter at vi var kommet til den siste tredjedelen av showet – som vil si at de fleste har drukket litt, skjer det noe vi syns er ganske ubehagagelig:

En av de dyktige, mannlige artistene serverer på bordet rett ved siden av oss. Ved dette bordet sitter det en jentegjeng. Artisten var helt klart av det kjekke slaget, og han hadde jo nettopp vært oppe på scenen og underholdt, så jeg skjønner godt at man kan syns at han var en skikkelig flott kar. Artisten kommer og serverer bordet, altså, og flere av jentene strekker ut hendene for å tafse på ham. Han trekker seg unna, smiler, og sier bare se, men ikke røre (som f**n meg burde være 100% unødvendig å si – spesielt etter måneder med fokus på metoo!). Så han fortsetter å prøve å gjøre jobben sin – altså servere bordet, men de gir seg ikke; han gjentar det han allerede har sagt, og prøver å dytte bort hendene samtidig som han serverer.

Det er akkurat da jeg er så utrolig glad for at Vibeke er akkurat så rett frem som hun er: Hun krøller resolutt sammen servietten sin, kaster den bort på hun som var verst, og roper metoo, jenter!, med streng stemme. Resultatet er at jentene slutter, og ser ut til å bli ganske satt ut.

Kort tid etterpå kommer artisten/servitøren opp til bordet vårt, og takker Vibeke dypt og inderlig. Han forteller hvor kjipt han syns det er når damer tydeligvis tror at kroppen hans er fritt frem for tafsing, og at dette er noe som skjer ikke helt sjelden (og det gjør meg så forbanna). Det groveste han hadde opplevd var fra en dame som til og med var politi; som hadde tatt tak mellom bena hans og sagt at jeg har håndhjern og batong hjemme...

Altså, vi kan ikke gå rundt og mene at denne typen oppførsel er helt uakseptabel når den kommer fra menn og er rettet mot kvinner, men at kvinner kan oppføre seg så tarvelig! Selv om han som mann (dette påpekte han også selv) aldri har opplevd den faktoren å bli fysisk redd – som jo er noe de fleste kvinner vil kjenne på, da de jo faktisk omtrent alltid er fysisk underlegne – så er denne typen oppførsel så langt unna å være i nærheten av grei en gang.

Så, jenter, metoo går den andre veien også – kan vi ikke prøve å huske på det?

I går var jeg gjest i programmet "Snakk med Linn Wiik", sammen med Anine Kierulf. Syns jo det var både veldig hyggelig, og generelt superstas å få være gjest sammen med henne - det blir litt sånn gosj, liksom.

Men! Jeg er irritert på meg selv nå, for det var en del ting jeg hadde tenkt å si, som jeg bare ikke fikk sagt; og vanligvis føler jeg at jeg pleier å være ganske god på det (å få med de viktigste poengene), men ikke denne gangen...kanskje jeg bare mistet helt begrepet om tiden :/ Det var spesielt to poenger jeg gjerne ville ha med, så jeg får ta dem her i stedetfor (dét er jo en ganske så bra ting med å ha blogg - man kan rette opp i ting man ikke får sagt/sier feil/oppfattes feil...). Generelt så handlet min Tv-tid om jenter og gutter og like muligheter og likestilling og sånn:

  1. Det første poenget er om mangfold. "Mangfold" er jo et fint ord som passer fint i feks festtaler, men er det virkelig viktig? Ja, det er det! Mye kan sies, men jeg vil bare komme med ett eksempel her nå. Saken er den at skal du se hele bildet, så trenger vi forskjellige mennesker (det betyr ikke bare kjønn, men alle mulige andre faktorer som er med på å gjøre oss mangfoldige - kjønn er allikevel en helt åpenbar faktor), og det er vanskelig å se hvor skoen trykker, eller bare det å komme på at ikke alle andre er som deg, hvis du hovedsakelig omgås andre mennesker som likner på deg selv. Ett eksempel på hvordan det kan gå når man glemmer det at ikke alle er like er fra da de utviklet den aller første airbagen. Den ble utviklet av menn (fordi så å si all teknologi er utviklet av menn), og selv om jeg føler meg overbevist om den ikke skulle være kun for menn, så var det det som faktisk skjedde. Airbagen var nemlig testet på en mannlig kollisjondukke - altså med høyde og vekt som en gjennomsnittlig mann. Resultatet var at den aller første airbagen drepte kvinner og barn. La meg påpeke at jeg VIRKELIG IKKE TROR at hensikten var å kun redde menn! Kanskje det kan være bra om vi får en større andel kvinnelige tekologiutviklere også...? Jeg kan forresten komme med mange flere eksempler fra forskning og utvikling som viser at mangel på mangfold er litt dumt, men jeg liker dette airbageksempelet veldig godt 🙂
  2. Det andre poenget er om klær: Er det nå så mye å bry seg om at klær kjønnes veldig, helt fra nyfødt av? Njææææ. Igjen er det mye som kan sies, men jeg vil fokusere på det som går på størrelser. Jeg husker jeg ble nesten sjokkert da jeg skulle kjøpe en enkel, hvit genser til Alexandra, da hun var 6 måneder gammel. For moro skyld gikk jeg i både guttevadelingen og jenteavdelingen (som jeg forøvrig syns er helt dustete at man har i denne aldersgruppen), og plukket med meg hvit genser i størrelse 74 fra begge avdelinger. Da så jeg det: Beggen genserne var helt hvite, uten noe "dill dall", men genseren fra guttevadelingen var mye mer løs og ledig i passformen, mens den fra jenteavdelingen var tight. "Guttegenseren" gir altså større mulighet for fysisk utfoldelse for babyen, og dermed motorisk utvikling. Når vi vet at kognitiv utvikling henger sammen med motorisk utvikling er det plutselig en god del mer alvorlig enn bare "herreguuud, er det nå så nøye at man lager gutteklær og jenteklær, er ikke det bare søtt, daaa?!? I-landsproblemer, assa"...

Programmet går i reprise på TV2 Nyhetskanalen klokken 18:00 i dag, og klokken 12:30 og 18:00 i morgen 🙂


Anine sa forresten at hun var HELT enig med meg i det å ikke ta PostDoc-stilling. Det var ganske deilig å ha med seg på veien, nå, egentlig 🙂 Jeg kommer med et oppfølgingsinnlegg om det med PostDoc om ikke lenge.