14

Hei dere. Det ble ingen blogging i går, for dagen gikk i ett med 4-årsbursdagsfeiring og teatertur med Anders og Alexandra (vi så Phantom of the Opera, og det var så utrolig gøy å kunne se en sånn "skikkelig" forestilling sammen med henne ♥), og generell familietid, så jeg fortsetter "der jeg slapp" - som handler om Dagsnytt 18 og kjernekraft 🙂 For de som vil se torsdagens innslag kan bare trykke HER.

Som dere ser på bildet (eller innslaget) så står det at jeg mener atomkraft/kjernekraft er løsningen på klimaproblemet. Det blir feil å si, for hva jeg som kjernefysiker mener om klima er ikke så fryktelig interessant (akkurat som det ikke er så fryktelig interessant hva noen i Greenpeace personlig mener om dette) - det som ER interessant er hva de som virkelig kan dette mener, altså FNs Klimapanel. Og det er DE som sier at vi trenger kjernekraft i tillegg til fornybare kilder og karbonfangst og -lagring. Så egentlig burde det stå "FNs Klimapanel mener atomkraft er løsningen på klimakrisen" 😉

Pris ble et av hovedargumentene til Greenpeace mot kjernekraft i denne debatten, så jeg har lyst til å bare si noe om det (som jeg egentlig hadde lyst til å si på Dagsnytt 18, men fikk ikke ordet på slutten av sendingen). Jeg har hatt inntrykk av at de som er veldig mot kjernekraft trekker fram at "det er så farlig" som hovedargument mot, men plutselig (for meg virker det som om det er plutselig) så er det pris som er blitt det store, viktige argumentet - både fra Greenpeace på Dagsnytt 18, og i diskujsontråder jeg har sett rundt omkting på nettet de siste dagene...

Først: For å være helt ærlig, jeg kan ikke nok om prisen på kjernekraft ennå. Jeg kan en god del, men ikke så mye at jeg vil skrive noen tall her nå - jeg kommer heller tilbake til det når jeg faktisk vet mer om hva jeg uttaler meg om. Ok?

Så: Hva er egentlig grunnlaget for diskusjonen? Er det ikke klima, og det faktum at menneskelig aktivitet endrer klimaet vårt? I så fall, så lenge IPCC (som Greenpeace og andre miljøorganisasjoner sier vi MÅ lytte til) sier at fornybart ikke er nok alene, og at vi MÅ ha kjernekraft i tillegg, så er ikke pris et gyldig argument. Eller er det plutselig sånn at klimaet er bare viktig så lenge det ikke blir dyrere enn et eller annet nivå? Hvis det koster for mye så er det ikke så nøye med klimaet allikevel, liksom. Det er i så fall helt nye takter fra miljøbevegelsen sånn generelt... Altså, selvsagt er pris viktig, og man burde starte med, og bruke mest av det som er billigst for oss. Men hvis det er sånn at vi ikke kommer i mål kun på det som er billigst, så må man bruke det som kanskje er dyrere (jeg sier ikke at kjernekraft er dyrere - det er jeg som sagt ikke sikker på at det er).

Ønsker alle lesere, enten de er "for" eller "mot" kjernekraft en strålende søndag!

♥♥♥

9

Hei dere, og god torsdags ettermiddag 🙂 Jeg har overlved uken så langt, og var skikkelig klar for å bare dra hjem, legge bene høyt, og se TED-foredrag om bioteknologi - som forberedelser for i morgen, når vi skal spille inn LØRN.TECH om biotech, men sånn ble det visst ikke... Rett etter at jeg var ferdig med foredrag nummer én i dag, i det kvarteret pause jeg hadde før vi skulle kjøre i gang med annen runde, ble jeg oppringt av Dagsnytt 18, som selvsagt skal ha en sak om kjernekraft i dag. De lurte på om jeg kunne være med, og jeg "kan ikke" si nei, så da må jeg jo si ja. Enda jeg syns det er dritskummelt :/ Noen ganger må man bare hoppe i det, og håpe på det beste.

Jeg vet jo hva jeg kan, og hva vi kan si med bakgrunn i forskning, men jeg er jo på ingen måte trent i debatt. Jeg blir rett og slett veldig nervøs for å bli satt ut av miljøvernere - som er mye bedre på den type kommunikasjon enn en "stakkars" akademiker 😛 Men som sagt: Noen ganger (stadig vekk?) må man bare hoppe, og som regel går det helt fint, og så plutselig er man blitt bedre og tryggere neste gang du skal gjøre noe liknende. Man lærer jo faktisk av å "feile" litt, og det er det kjekt å ha i bakhodet 🙂

Dette er ærlig talt en helt sinnsykt slitsom uke, og i helgen må jeg lage foredrag...jaja, man får ikke klage over å ha mye å gjøre når man er ny-frilans.

Wish me luck, please ♥ Dagsnytt 18 i dag, altså!

4


Link til Stephen Hawking-teksten er nederst i innlegget, i tilfellet du ikke vil lese journalist-rant 😉


På onsdag skrev jeg en oppdatering her på bloggen, fra en travel dag i Trondheim, som ikke ble mindre travel av nyheten om at Stephen Hawking dessverre var død. NRK Ytring var tidlig på ballen, og ville veldig gjerne at jeg skulle skrive en liten tekst om Hawking. Først sa jeg nei - ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke kunne se at jeg hadde tid til det (det var en uvanlig travel og slitsom dag), men etter litt om og men, sa jeg ja. Jeg hadde jo egentlig noe jeg gjerne ville si om Hawking 🙂

For å få til dette ryddet jeg unna arbeid - det vil si, utsatte det til senere (det er jo ikke som om det forsvinner, fordi det kommer noe du bare MÅ gjøre nå), og jeg ble nødt til å droppe boklanseringen til Henrik Svensen (Stein på stein. På sporet av den største masseutryddelsen i jordens historie); som jeg så gjerne skulle vært på, både fordi han er en bekjent og formidlingskollega (man støtter kolleger!), fordi han er dyktig, og ikke minst fordi jeg skal intervjue ham om boken hans om en måned... Da kunne det jo liksom vært ganske nyttig å få med seg et sånt arrangement. Men jeg droppet det altså, for å skrive tekst om Hawking.

Så kom jeg hjem på kvelden, etter en lang dag i Trondheim, var godt i gang med teksten, men langt fra ferdig, og fikk migrene. Sendte melding om dette til Ytring, at jeg ikke kom til å få skrevet noe mer på teksten den kvelden. Fikk svar om at det gikk fint, fordi Stephen Hawking kunne man skrive om også på torsdag (dagen etter at han var død).

Torsdag morgen fikk jeg på ny melding fra Ytring, som lurte på om jeg var bedre, og om jeg kom til å få skrevet. Jeg fortalte at jeg var i et møte fra 9-11, men at etter det så var planen å jobbe til jeg ble ferdig med teksten. Ingen innvendiger på dette. Litt før kl 14 fikk jeg en ny melding, fra en annen person  i Ytring, som lurte på når jeg trodde jeg skulle bli ferdig med teksten, at det begynte å haste litt. Jeg svarte med én gang at jeg skulle få den ferdig i løpet av en time.

Kl 14:30 (torsdag etter lunsj), mens jeg satt og gjorde finpussen på teksten fikk jeg melding om at det var for sent og at Ytring ikke var interessert lenger. Rett før jeg var ferdig og skulle sende dem teksten de så veldig gjerne ville ha, som jeg først sa jeg virkelig ikke hadde tid til å skrive, valgte de altså å droppe det. Takk for den, liksom.

Poenget, kjære journalister (ikke bare i Ytring, men overalt ellers også): Når dere spør sånne som meg om å skrive, husk at vi ikke er journalister! Akademikere er ikke trent i det å hive seg rundt og produsere en tekst på null komma svisj. Vi er heller trent i det stikk motsatte. For oss (nei, jeg kan jo ikke snakke for alle, men jeg tror jeg snakker for mange), så er det å skrive en tekst man ikke hadde noen planer om å skrive på et døgn utfordrende. Og hvis det fins en deadline, så må den i alle fall kommuniseres. "Det hadde vært fint å få teksten så raskt du klarer" er ikke å formidle deadline. Jeg vil veldig gjerne være med å bidra, og jeg elsker å formidle kunnskap, men akkurat nå føler jeg meg litt dårlig behandlet - jeg syns ikke det er greit å gjøre sånn. For meg tar det faktisk omtrent en full arbiedsdag (totalt) å produsere en sånn tekst; selv om det bare er rundt 3000 tegn, så skal jo de 3000 tegnene liksom være på riktig plass 😉

Ok, det var bare det jeg ville si. Takk ♥


HER er teksten min om Hawking - Dagbladet syns tydeligvis ikke det var "for sent" å skrive noen tanker om ham da det hadde gått mer enn ett og et halvt døgn etter at nyheten om at han hadde dødd ble kjent. De valgte til og med å spare teksten fra torsdag ettermiddag (da de fikk den) til i dag, lørdag, da den ble trykket både på papir og på nett 🙂

Neste gang går jeg nok direkte til Dagbladet.

God kveld fra høyt her oppe i Rose-slottet, alle <3
Før sommeren fikk jeg et veldig spennende oppdrag fra magasinet Sykepleien Forskning, om å skrive en tekst om formidling. Formidling er et tema jeg virkelig brenner for, og jeg har gjort en del valg ila doktorgraden som mange mener er dumme for en karriere i Akademia, og sannsynligvis har de dessverre rett i det... Jeg har valgt å bruke mye (til tider SVÆRT mye) av tiden min som jeg egentlig skulle ha brukt til å forske, og å skrive vitenskapelige artikler, til å formidle til et bredt publikum istedetfor.
Heldigvis har jeg merket en gradvis endring når det gjelder forholdet til formidling*, og jeg håper og tror at også det å drive formidling til "folk flest" vil bli skikkelig verdsatt i Akademia snart. Og da mener jeg ikke "verdsatt" i som at man får et klapp på skulderen og noen gode ord på veien, mens den andre forskeren som ikke gadd å dele forskningen sin med flere enn de 50-100 andre i verden som virkelig forstår hva hun driver med får jobben...;)
Les hele teksten HER, om hvordan jeg begynte å formidle etter Fukushima-ulykken, og hvorfor jeg ikke har sluttet 🙂

 

"Formidling tar tid. Per i dag blir man «straffet» for å formidle, i og med at en som bruker halvparten av tiden sin på å formidle, kun vil ha halvparten så mye tid til å forske. Når alt kommer til alt, skal det mye til for at en med halvparten så mange publikasjoner får jobb fremfor en som har brukt all sin tid på forskning, og null på formidling.Så hvorfor gjør da jeg det? Det er et godt spørsmål som jeg til stadighet må stille meg selv. Jeg har kommet frem til at da jeg hørte om Fukushima-ulykken, kjente jeg mye på at formidling var en del av mitt samfunnsoppdrag som forsker. Folk var redde for stråling, jeg hadde kunnskap og var – og er – lønnet av deres skattepenger. Videre har jeg kommet frem til at jeg synes det er givende å forklare mitt eget, sære fagfelt på en slik måte at «vanlige» folk forstår hva det handler om. Dessuten tror jeg at det å formidle, faktisk gjør meg til en bedre forsker."

 

-----------------------------------------------------------------

 

* Ja, det er en forskjell på forskning og formidling; selv om jeg selvsagt formidler noe når jeg skriver en vitenskapelig artikkel, så er ikke det det vi vanligvis mener med formidling, siden den vitenskapelige artikkelen er skrevet for at kansje 50 andre i verden vil syns den er interessant, og forstå noe særlig av hva det handler om. Formidling er forskning for alle interesserte, uten alle de detaljene som faktisk er mer eller mindre uinteressante for alle andre enn de der 50 stykkene 😉

Hei alle, og spesielt hei til alle dere som går siste året på videregående, og enda ikke har søkt på høyere utdannelse <3 I morgen er søknadsfristen, og i den sammenhengen vil jeg både minne om at nå er siste sjanse, og dele et utdrag fra et intervju jeg hadde med NRK for et år siden - om hvorfor jeg valgte å bytte helt fra ballett til å studere fysikk 🙂 (Syns riktignok jeg blir fremstilt som litt vel negativ til "nerdene" - jeg er jo absolutt nerd selv, selv om jeg kanskje er litt over snittet opptatt av "overfladiske" ting 😉 )

Sunniva Rose slenger de lange beina på skrivebordet. Før trodde hun at de skulle bringe henne til ballettscener. Men nå sliter hun dem ut på linoleumet på forelesningssaler og på atomlaboratorier på Universitetet i Oslo.

Men det var ikke tall, formler og kjemiske reaksjoner hun drømte om som tenåring. – Hva fikk deg da til å velge fysikk som studie?

– Den veien var lang. På videregående gikk jeg ballettlinjen, men da jeg var 17 år forsto at jeg aldri ville bli den beste ballettdanseren, forklarer hun. 

– Så jeg tok en helomvending og gikk andre klasse på videregående skole om igjen, og valgte matte, fysikk og kjemi som spesialisering. Alle mente jeg burde bli lege fordi jeg hadde så gode karakterer. Men det synes jeg er feil fokus, sier hun.

– Hvilke egenskaper er nødvendige for å bli en god fysiker?

– Man må være nysgjerrig, systematisk og opptatt av logikk. Hvis du er typen som ser på naturen og undrer deg over hvordan alt henger sammen med alt, så kan du trolig bli en god fysiker. Dessuten tror jeg det er viktig å ikke slutte å leke og forundre seg over livet og verden. Jeg leker hver dag!

– Hvilke råd ville du gi unge som i dag lurer på om de skal studere fysikk?

– Det er en fordel å ikke slite med matematikk. Hvis du har interesse for realfag er det lurt å fordype seg i matte, kjemi og fysikk på videregående. Jo bedre du er i matte, dess lettere vil du få det. Og du kan bli god realist selv om ikke flink i matte, sier hun.
– Er du motivert, så kjør på. Ikke nøl. Men vær forberedt på at overgangen fra videregående er knallhard. Tempo på universitet er mye høyere enn på videregående. Jeg følte meg kjempedum i starten og fikk dårlige karakterer, men jeg tenker at jeg lærte mye av det. Jeg gikk mange runder med meg og var nær ved å gi opp. Jeg fikk det jeg kaller studentsyken, men så tok jeg grep og lyktes.
– Dessuten er det viktig at du som fersk student prioriterer å bli kjent med andre, engasjere deg i studentforeninger og få et sosialt nettverk. Uten venner her på Blindern føler man seg fort liten og dum.
Hele intervjuet kan leses HER
------------------------------------------------------------------
Sist, men ikke minst; her er en video om det studieprogrammet jeg har gått på - Fysikk, Astronomi og Meteorologi (FAM-programmet):
Fem studenter ved Universitetet i Oslo forteller om studiet sitt.
Medvirkende: Sigrid Noreng, Anders Hafreager, Eli Bæverfjord Rye, Henrik Andersen Sveinsson, Ina Kullmann

2

Ok, så dagens adventskalender er vel egentlig dedikert Øystein Stray Spetalen <3<3<3 Her har du to grafer du kan kose deg med, som illustrerer at det er ikke alltid sånn (faktisk er det veldig ofte at det ikke er sånn) at ting som korrelerer har noe med hverandre å gjøre (jeg har selvsagt pyntet dem litt slik at vi skal huske at det er advent, og snart jul - det liker vi alle):

Så må jeg si, seriøst, Ole Eikeland i Nettavisen?!? Her er 4 spørsmål du som journalist burde ha stilt i saken "Øystein Stray Spetalen raser mot skolevaksine". For det som er "sjokkerende" i denne saken er jo (som en kommenterte i Skeptikergruppen på Facebook) ikke at en enkeltperson har sterke meninger om noe han ikke kan noe om, det har jo de fleste, men at en journalist skriver om det. Hvis man skal skrive om vaksiner burde man kanskje ta kontakt med noen som driver med det til daglig. Spetalen er ikke mer kvalifisert enn en hvilken som helst tilfeldig person...

1. Hvordan vet du at det er noen sammenheng?

...er det du burde spurt om når Spetalen mener datteren er blitt syk av HPV-vaksinen. 
Det er selvsagt derfor jeg deler de to vakre grafene over, (som er hentet herfra) som en illustrasjon på det at selv om to ting skjer rett etter hverandre betyr ikke det at det første som skjedde (HPV-vaksinen) har noe å gjøre med det neste som skjer (datteren din blir dårlig)...


2. Mener du virkelig det?!?
...er det du burde svart når Spetalen sier at det er jo "bare" 40-50 som dør av livmorhalskreft hvert år. 
Selv om det er registrert 500 bivirkninger så er jo dette antallet bivirkninger totalt - alle typer, og ikke bare alvorlige. Så da er det kanskje er 7 alvorlige bivirkninger av vaksinen hvert år, mot 40-50 som dør... (hvis vi i tillegg skal begynne å sette alle som får livmorhalskreft hvert år, men blir friske etter behandling - så er det ganske mye "lidelse" å sette opp mot at noen kanskje får bivirkninger).


3. Er det den samme type kildekritikk du har når du skal få tak i finansinformasjon? 
...er det du burde spurt om når Spetalen sier at han har googlet vaksinen...(!)

4. Hvem er den legen du snakker om, egentlig?
...er det du burde spurt etter når det hevdes at en tidligere topplege hos Merck mener at vaksinen har null effekt og sterke bivirkninger.

--------------------------------------

Ok, koz og klemz til alle - nå er det julebord for kjernefysikerne 😉

2

Goood morgen, elsker det deilige lyset ute, og det faktum at det ikke er iskaldt <3 Også elsker jeg å sitte sammenkrøpet i den lille sofaen min, iført (rosa) kosedress, pc i fanget, og kaffe i koppen (rosa).
Som jeg avsluttet med å si i går, så var det 3 år siden Fukushima-ulykken, og dermed er det vel på en måte 3 år siden det tok fullstendig av i media i dag - og da passer det fint med en liten reprise til 😉 Dessuten er det nøyaktig ett år siden jeg hadde denne kronikken på trykk; så dobbeltjubileum, med andre ord. "Dødsatomer selger best", eller "Tabloidstråling og dødsatomer", som var originaltittelen, handler om strålingshysteri og Fukushima og sånn (media "glemte" fort at titusener av mennesker var døde/savnet/led etter jordskjelvet og tsuniamien, da de kunne klistre opp ATOM med radioaktivitetstegn inni O-en):
Dagbladet i dagene etter 11. mars 2011

Da jordskjelv og tsunami drepte titusener i Japan, skiftet mediene raskt fokus fra naturens ødeleggelser til problemene ved Fukushimakraftverket. Men ingen døde av stråling.

Da jeg nylig leste en avisartikkel om katastrofen i Fukushima var det som å være tilbake i de første dagene etter 11. mars 2011. Denne uken er det to år siden naturkatastrofen inntraff, og ennå er jeg ikke kommet helt over medienes behandling av denne saken.

Japan ble rammet av et jordskjelv hundre ganger kraftigere enn Haiti-jordskjelvet, etterfulgt av "tusenårsbølgen". Kombinasjonen av jordskjelvet og tsunamien var katastrofal; tusenvis av mennesker døde, og det tok ikke lang tid før jeg via ulike mediekanaler også plukket opp at det var problemer ved Fukushima-kraftverket. Til å begynne med tenkte jeg lite over det – mediene blåser slike ting ut av proporsjoner hele tiden, uansett. Snart skjønner jeg allikevel at denne gangen er det alvorlig, men er det så stort som mediene skal ha det til?!

Bombardert av svada

Jeg forsøker å følge med i det jeg anser som "pålitelige" kilder, som det internasjonale atomenergibyrået, men det er vanskelig, for jeg blir bombardert av svada fra så å si alle medier, fra alle kanter.

"ATOM" er skrevet i krigstyper på forsiden av avisene – komplett tabloid med radioaktivitetstegnet inne i O-en. Det skrives nesten ikke om alle menneskene som er døde eller savnet etter jordskjelvet og tsunamien. Bryr ikke folk seg om alle menneskene som lider etter naturkatastrofen? Eller vet de ikke bedre? Tror de at problemene ved Fukushima-kraftverket er det verste som kan skje, ikke bare for den japanske befolkningen, men for hele verden?

Radiofobi – frykten for det ukjente

Hva er det som er så spesielt skummelt med radioaktivitet og stråling? Jeg skjønner det jo, egentlig, når jeg vil. Ioniserende stråling som tas opp i kroppen er skadelig – i store mengder. Strålingen er usynlig, kan ikke føles, kan ikke luktes og kan ikke smakes. Man har sett skrekkbilder og er blitt fortalt at dette er KJEMPEFARLIG. Utover dette er kunnskapsnivået stort sett lavt, og s
trålingens faktiske virkemåte er ukjent for de fleste. Det må rett og slett være frykten for det ukjente.
Stråling er naturlig, og vi er utsatt for stråling hele tiden. Vi er faktisk radioaktive selv – helt naturlig. Skal man være hysterisk og vanskelig så kan man begynne å regne på hvilken ekstra stråledose man får ved å oppholde seg i en menneskemengde, kontra å være for seg selv. Det kan til og med settes tall på hvilken ekstra stråledose du får ved å dele seng med et annet menneske.

Mer stråling i Norge

Min «favoritthistorie» når det kommer til radiofobi og misforståelser, er den om journalistene som rømte fra Tokyo og hjem til Norge da det ble påvist høyere strålenivåer enn normalt der, på grunn av Fukushima-ulykken. Saken er bare den at strålenivået i Japan og Tokyo vanligvis er veldig lavt, under verdenssnittet, mens det i Norge er høyere enn verdenssnittet. Dermed dro journalistene tilbake til et miljø der de ble utsatt for høyere stråledoser enn om de var blitt værende i Tokyo.
Det som også nesten er tragikomisk er at journalistene fikk en ekstra stråledose ved å fly hjem fra Japan. Faktisk tilsvarer den stråledosen man får ved å fly Oslo-Tokyo tur/retur ca. fire ganger den årlige tilleggsdosen gjennomsnittsnordmannen får etter Tsjernobyl-ulykken; begge deler er dog fortsatt små doser, og ufarlige.

ALARA-prinsippet

Det er ikke bare strålingens effekter som er ukjent for folk flest; også grenseverdier og hva disse betyr er ukjent. Innen strålevern – ok, ikke så sexy, men viktig – gjelder det såkalte ALARA-prinsippet. ALARA er kort forAs Low As Reasonably Achieveable – “så lavt som rimelig mulig”, og ikke “så høyt som det er trygt”. Dette er en stor og viktig forskjell, som ikke blir kommunisert, antageligvis fordi dette er ukjent for så å si alle utenom fagfolk.
Jeg som er kjernefysiker og jobber med radioaktive stoffer har lov til å bli utsatt for 20 ganger mer stråling pr. år (20 millisievert), enn det en «privatperson» har lov til (1 millisievert). Om nødvendig kan jeg motta en dose som er 50 ganger høyere enn det en privatperson ifølge lovverket har anledning til, i løpet av ett år.
Dette er absolutt ikke fordi jeg er superwoman, som tåler 50 ganger større påkjenninger enn en hvilken som helst annen person, eller at jeg ikke bryr meg om min egen helse og ofrer alt for vitenskapen. (Altså, jeg elsker stort sett jobben min, men jeg er ikke interessert i å korte ned min forventede levealder av den grunn).
Årsaken til at jeg og mine kolleger har andre dosegrenser enn resten av befolkningen er nettopp ALARA: For befolkningen generelt er det enkelt og greit å si at de nesten ikke skal motta noen ekstra stråledose, mens for oss som er yrkesutsatte så er dette veldig upraktisk. Dosegrensene er altså satt så lavt som rimelig mulig – uten at det er noen grunn til å vente at for eksempel dobbel dose vil være skadelig.

Uetiske skremselspropaganda

Min ville gjetning er at dersom en privatperson hadde fått en stråledose på 50 millisievert så ville avisforsidene hatt overskrifter omtrent som dette: «KVINNE MOTTOK 50 GANGER HØYERE STRÅLEDOSE ENN ALARMGRENSEN!», og de ville sikkert solgt godt den dagen. I virkeligheten betyr det «bare» at hun har fått den samme stråledosen som jeg kunne ha fått på et år, uten at det hadde vært noe voldsomt spesielt med dét.
Mediene er definitivt med på å fyre opp under folks frykt; enten det er frykten for å få hjerteinfarkt, miste potensen eller bli feit. Eller for stråling.
Jeg skjønner at ATOM selger; og selvsagt er det ikke bra at et kjernekraftverk blir satt ut av spill på denne måten. En så alvorlig ulykke som den ved Fukushima-kraftverket skal på ingen måte bagatelliseres, men vi er nødt til å holde tungen rett i munnen. Det må være fakta og rasjonalitet som skal gjelde, ikke følelser og radiofobi.
Det blir fullstendig galt når mediene nærmest ignorerer at titusenvis av mennesker er døde eller savnet, bare for å skrive dommedagsprofetier som skal skape oppmerksomhet og selge mediet til lesere og annonsører.
Hva som er "rimelig" er det jo selvsagt kanskje ikke alltid liiike lett å vite, og saken er den at dosegrener og sånn gjerne er satt til hva som er "rimelig" når det ikke er noen krise på gang, slik at hvis det skjer noe "ekstra" kommer man fort langt over dosegrensene - uten at det trenger å være farlig i det hele tatt :/ Men så høres det jo som sagt helt krise ut hvis noen har mottatt noe som omtales som 50 ganger mer enn grensen, og sånn, da...ikke helt lett å kommunisere riktig, det her, altså.
---------------------------------
Jeg hadde litt planer om å være på ELIXIA klokken 6 i dag tidlig, men det utgikk visst; da klokken plutselig var blitt kvart over - og siden jeg er litt presset på tid i dag, ble det rett og slett for sent :/ Fikk gjort litt mage-trening på den fine, rosa yoga-matten min, da (fra HM, faktisk 😀 ). Har snart - i ettermiddag, faktisk - gjennomført 30 day squat challenge, og dermed tenkte jeg det var passende å starte på 30 day ab challenge. Kjennes godt at magemusklene ikke akkurat er godt trent nå...så litt spent på hvordan dette skal gå, siden jeg kun er på dag tre, og det ikke akkurat er snakk om voldsomt mye ennå 😛

3

På fredag var jeg i spalten "Tenkeboksen" i A-magasinet, der forskjellige forskere blir stilt et spørsmål, og så skal man svare med maks 200 ord - veldig utfordrende, og gøy! 
Forrige uke var det altså min tur, og jeg skulle besvare spørsmålet "Har kjernekraft fått et ufortjent dårlig rykte?", og jeg gjorde så godt jeg kunne for å svare noe annet bare "JA", med 187 ord 😉
For de som ikke fikk lest teksten da den sto på trykk på fredag så deler jeg den selvsagt med dere her:

Det korte svaret er ja.Jeg opplever at mange blir redde når de hører ordet kjernekraft, og de har nok et bilde av dette som noe svært risikabelt og farlig. De tenker Tsjernobyl. Fukushima. Stråling. Atomvåpen. Radioaktivt avfall. Men hva vil det si at noe er farlig? Kalde fakta forteller oss at målt i dødsfall per TWh strøm produsert er ingenting tryggere enn kjernekraft. Dette inkludere selvsagt de nevnte ulykkene. Strømproduksjon ved kjernekraft tar altså færre liv enn strømproduksjon ved feks vann- eller vindkraft.Det fins land som har sivil kjernekraft uten å ha atomvåpen, og det fins land som har våpen men ikke sivil kjernekraft - så vi kan ikke trekke likhetstegn mellom kjernekraft og atomvåpen.Avfall er den største utfordringen, mener jeg, men den er ikke uløselig. Nye reaktortyper, gjenvinning av avfallet, og nye kan gi oss minimalt med avfall. Avfall som kun er radioaktivt i noen hundre år. Kjernekraft er den største, rimelige, pålitelige kilden vi har i dag til “utslippsfri” energi. Hvis man tenker på kombinasjonen befolkningsvekst og miljø er det for meg uforståelig at man kan være motstander av kjernekraft.

God kveld hjerter (eller er det kanskje mer passende å si "god natt"? :P)
I dag har jeg holdt årets første foredrag, om stråling og strålingsfobi og myter og sånn, og så er jeg visst et "talent" på dn.no (sammen med Hadia Tajik og Peder Stavnes Karlsen *stolt*).

Så var det møte med Bulldozer Film, angående Sushi og Kjernekraft (I have some writing to do...:P), og det har egentlig gått ganske slag i slag. Innså at det var meningsløst å dra opp på Blindern igjen, så da hadde jeg 15 minutter til rådighet som jeg brukte på Lakkbar på Glassmagasinet - fargen falt selvsagt på rosa, og da jeg kom på ELIXIA rett etter åtte innså jeg at fargen matchet skoene mine helt perfekt *rosalykke* 

Så er et over til dagens hovedtema; nemlig "Stråling og kreft og forskning og sånn, del 2", og i dag handler det om den radioaktive gassen radon (del 1, mer generell om stråling og kreft kan du lese HER

"Norge praktiserer i dag de strengeste retningslinjer med hensyn til radon i hus. Her settes grensen til 100 Bq/kubikkmeter luft. Deretter følger USA med 148 Bq/kubikkmeter luft, mens de fleste andre land har et mer avslappet forhold.

Vi vet at store radonmengder, slik man fant i gamle gruver har ført til lungekreft. Det er i tråd med at store stråledoser kan gi kreft. Men de radonmengder man finner i de aller fleste hus, er bare en liten brøkdel av det man finner i gruver; det gir små stråledoser og det er derfor tvilsomt om det har noen negativ betydning for oss som bor der. (Forskning med hunder viser en positiv effekt for radonmengder opp til 1000 Bq/kubikkmeter.)

(...)

Når det gjelder lungekreft er det røyking som er den "store, stygge ulven". Strålevernet, Helsedepartementet og et 50-talls firmaer som måler og tilbyr tiltak mot radon, hevder at ca 300 nordmenn dør av lungekreft forårsaket av radon hvert år. Tallet er tatt ut fra en modell som Strålevernet bruker. Den sier at store doser gir økt risiko for kreft (noe vi er enige om) og at små doser gir en tilsvarende mindre risiko for kreft (noe ny forskning ikke støtter). Vi hevder derfor at de retningslinjene som nå praktiseres er dyre for samfunnet og skaper ubegrunnet frykt og engstelse for stråling. "

- Thormod Henriksen (professor emeritus i biofysikk)
--------------------------- 

DN-saken kan du lese HER, og det er to ting jeg skal bli flinkere på, som ikke kom med i denne saken (fordi jeg bare ikke kom på det da jeg snakket med journalisten; jeg sto nemlig utenfor labben i Orsay/Paris, og hadde veldig dårlig kontakt, og var litt stresset siden jeg egentlig skulle være inne og på vakt): 1) jeg må få ting unna - gjøre den reiseregningen med én gang (jepp, jeg gjorde den i går, altså første dagen tilbake på kontoret etter Paris), eller sjekke kalenderen og svare på den forespørselen når jeg faktisk leser mailen, feks... Og 2) jeg skal nyte! Da tenker jeg spesielt på de ukene jeg er med Alexandra - jeg vil være flinkere til å være skikkelig til stede, kose meg, og lade batteriene - så tror jeg at jeg kan yte bedre de ukene jeg ikke har Alexandra óg 😉 Ikke fordet; jeg er ikke så verst på å nyte nå heller - elsker feks å starte dagen med en cortado (ja, jeg har gått fra latte til cappuccino til cortado - ble bare for mye melk, altså) på Café Ro  ♥♥♥ Disse to punktene har jeg til og med skrevet ned på postit-lapper som jeg har hengt over skjermene mine på kontoret #jegelskerlister 😛

Baaah, da ble det plutselig sent på kveld før jeg ble ferdig med innlegget - igjen 😛 
Hele denne uken har vært litt rar, føler liksom jeg henger veldig bakpå, og det føles i alle fall ikke som om det er fredag i morgen (selv om jeg er meget klar over det, og Alexandra og jeg har store planer om blant annet å ta en tur på Café Ro før vi tar bussen til Blindern, og vi skal kjøpe pannekaker og Prim etter barnhagen - "siden det er helg" som er blitt en frase vi bruker 😉 ). Denne uken har det vært, og er, eksperiment på syklotronlaboratoriet; vi har en gjeng australske kjernefysikere som har kommet til oss for å gjøre eksperiment med karbon-12 (altså sånn vanlig, stabilt karbon, som vi består ganske masse av). Jeg er dessverre ikke deltagende selv denne gangen, rett og slett fordi jeg ikke har hatt mulighet denne uken, og nå i helgen har jeg jo Alexandra, og kan følgelig ikke være på vakt på Blindern, men heldigvis er det litt lettere når det kommer en gjeng med gjester, for de er jo her bare for å jobbe med eksperiment, og tar dermed veldig mange av vaktene selv.
Saken er bare den at det hadde virkelig vært gøy å få med seg mer av akkurat dette eksperimentet, hvor målet - så vidt jeg har forstått det - er å studere en tilstand i karbon-12 som kalles for Hoyle-tilstanden (Hoyle state, for de som vil begi seg ut på et engelsk google-søk 😉 ). Har ikke fått satt meg all verdens mye inn i det ennå, men sånn som jeg forstår det så kan vi rett og slett kort sagt si at hadde det ikke vært for denne Hoyle-tilstanden, så hadde det aldri blitt noe særlig karbon, og dermed heller ikke noen særlig tyngre grunnstoffer - som feks oksygen...og med lite karbon og enda mindre oksygen så hadde vi faktisk ikke eksistert...!
Ja, og jeg jeg gikk jo glipp av seminaret som ble holdt av en av gjestene som er her for å styre med eksperimentet denne uken - der jeg kunne ha lært mye mer om hva det er de prøver å finne ut av - fordi jeg hadde klart å se feil om når det skulle være; jeg trodde det skulle være på tirsdag, og konkluderte dermed med at da var jo jeg på Kontaktkonferansen, men så skulle det jo være i dag - men siden jeg hadde trodd jeg gikk glipp av det så ble jeg intervjuet av Naturfagssenteret da seminaret skulle være istedetfor. Jaja, det går litt i surr for meg innimellom (stadig vekk? 😛 ), men her er i alle fall noen av bildene som ble tatt av søte Rim som intervjuet meg - bare elsker <3 trappeoppgangene i Fysikkbygningen, altså!

Som jeg nevnte så har denne uken gått helt i oppløsning; det startet normalt med en normal mandag, men så var jeg jo borte på Grand hele tirsdagen, og i går var jeg først med på å lage "Abels tårn kjernefysikk spesial - hva er det med jenter og kjernefysikk?" (hør på Ekko på P2 klokken 10 i morgen tidlig 😀 ), så var det et langt, og veldig hyggelig møte (litt sånn om formidling, og min rolle, og det jeg gjør og sånn) - og da var jo plutselig den dagen over, også var det plutselig torsdag - og i morgen er altså uken over.

PS: bare elsker at jeg får ha en jobb hvor jeg får lov til å lære så utrolig mye kult - feks om sånne tilfeldigheter som at karbon-12 har en sånn tilstand som er helt grunnleggende for vår eksistens...<3