5



Forrige uke delte jeg disse bildene på IG-story, og jeg har seriøst aldri fått så voldsom respons på noe jeg har delt før. Først og fremst kom det masse masse støtte - tusen millioner (også kalt milliarder 😉 ) takk til alle dere som sendte så fine meldinger <3, men det kom óg en del spørsmål. Siden så mange spurte om mye av det samme svarer jeg rett og slett her:

NAV

Jeg har ikke søkt støtte fra NAV, for mitt inntrykk er at det ikke vil være noen løsning for meg/oss. Det er muuulig jeg kunne fått noe fra NAV, men da hadde Anders for det første ikke kunnet ha permisjon ut over fedrekvoten, pluss at jeg syns det blir ekstremt vanskelig å definere nøyaktig hva som er jobb og hva jeg kan gjøre og hva jeg ikke kan gjøre. Forskudd for boken kom for eksempel akkurat nå - hvordan telles dette inn i jobb/ikke jobb. Hva med de tingene jeg gjør som ikke gir direkte inntekt, men som allikevel er en viktig del av det jeg gjør osv.

Permisjon

Nei, jeg er ikke i foreldrepermisjon lenger - Anders har tatt vare på Ludwig siden ferien var over sånn ca i midten av august (så vidt jeg kan huske). Til de som da lurer på om jeg ammer fremdeles - ja, det gjør jeg 😀 Morgen, en gang på dagen (vanligvis), kveld, og legge seg-pupp - Anders kommer dit jeg er i løpet av dagen. Ludwig begynte foresten å sove hele (!!!!) natten da jeg i desperasjon hev ham inn på eget rom da jeg begynte å jobbe igjen (plutselig begynte han å våkne mange ganger i løpet av natten, og jeg kjente at nå må jeg gjøre noe, ellers klarer jeg ikke å jobbe). Håpet var at han kanskje bare skulle våkne én gang hver natt, men så fant han tydeligvis ut at det er fint å sove fra ca klokken 19 til 7/8 dagen etter... (Hvis vi deler rom igjen syns han IKKE det er en god idé å sove - da sover vi alle dårlig, så ideen om å dele rom nå pga hyttetur eller hva nå enn syns jeg foreløpig ikke er spesielt god 😛 )

Ansatt?

Det spørsmålet mange hadde var om jeg ikke er ansatt noe sted nå, og svaret på det er nei. Jeg har drevet for meg selv siden 1. juni 2018, og er min egen sjef. For å være helt ærlig kunne jeg gjerne vært del av noe større enn bare meg, men det året som gikk etter at jeg var ferdig med doktorgraden "tvang" meg til å stå helt på egne ben...

Tiden som doktorgradsstipendiat var selvsagt ikke bare en dans på roser, men jeg var veldig glad i jobben min og stolt av å ha Universitetet i Oslo som arbeidsplass. Så disputerte jeg i mars 2017, tiden som forsker var over (hvorfor jeg ikke prøvde å gå videre med forskning skriver jeg om i "Vi er stjernestøv"), og jeg ble tilbudt en administrativ stilling på UiO. Det året, fra 2017 til 2018 var grusomt. Jeg jobbet med å bestille pizza, være på mailkurs, hjelpe gjesteforskere med reiseregninger, og ordne med lønn til sommerstudenter. (Hvis noen lurer: Det var ikke det jeg var blitt forespeilet.) Jobbsituasjonen tok meg inn i en skikkelig tøff periode, der jeg i et halvt år (dette er INGEN OVERDRIVELSE) gråt pga jobb MINST en gang HVER ENESTE DAG. Det var flere dager jeg måtte snike meg ut fra kontoret og på do for å sitte og gråte der. Da jeg omsider kom meg til legen, etter at Anders hadde mast på meg i månedsvis om jeg måtte dra dit, ble jeg sykemeldt omtrent i det øyeblikket jeg dro kroppen inn over dørterskelen.

I retrospekt ser jeg jo at jeg selvsagt skulle ha sagt opp mye før jeg gjorde, men sånn er det jo gjerne når man står midt oppi noe - man skjønner liksom ingen ting av det som skjer. Jeg sa nå uansett opp, og hadde siste arbeidsdag siste dagen i mai 2018. Fra og med 1. juni 2018 var jeg min egen sjef, og dette var ren "overlevelse", jeg måtte bare bevise for meg selv at jeg kunne stå støtt på egne ben 🙂

Så har jo denne "overlevelsen" gått ganske bra - frem til corona... Det er altså tøft å ha "arbeidsnekt" og å kjenne på usikkerheten i at ting man avtaler plutselig ikke blir noe av (dermed heller ingen betaling), og at de bestillingene man pleier å få ikke kommer (siden dette ikke er tiden for konferanser eller større møter). Så, altså, ja, sånn går dagene. Jeg er frisk og familien min er frisk, og det er jeg selvsagt takknemlig for, men jeg kjenner på at jeg definitivt bærer en viss byrde nå om dagen, og det er tungt. Heldigvis har Anders fast inntekt, og jeg er ikke alene - jeg har både Anders og to barn å snakke med og å være sammen med. Men, søren, for noe driiit det her er :/

I vår en gang fikk jeg en melding av Eirik Newth på Facebook: Har du lyst til å være gjest i podcasten Romkapsel? Selvsagt ville jeg det! Og for å være ærlig: Da jeg var ung ungdom-ish var det Eirik sine bøker jeg hadde å lese om fysikk, verdensrommet, teknologi, fremtiden... Det å nå bli invitert til ham som en slags "ekspert" føltes faktisk ganske stort, og når Eirik og Nils Johan innleder innspillingen med å si at de hadde hatt meg som ønskegjest omtrent siden de startet podcasten holdt jeg på å falle av stolen!

Eirik og jeg hadde jo ikke akkurat lite å snakke om, og vi kom bare gjennom ca halvparten av de temaene og spørsmålene vi hadde på blokka. Blant annet snakket vi lite om stråling - som alltid er et spennende tema (det er en grunn til at jeg har skrevet en hel bok som i stor grad handler om stråling), men som er spesielt aktuelt når vi snakker om romfart. Ute i verdensrommet har man ingen atmosfære til å beskytte mot kosmisk stråling, og astronauter er derfor utsatt for mye mer stråling enn vi er her nede på jorden. Det har selvsagt konsekvenser for en mulig befolkning av verdensrommet, men så dukker spørsmålene som alltid opp når det gjelder stråling: Er dosegrensene for strenge? Lager vi ("de") grenser som hovedsakelig hindrer oss, uten at det har noe å si for å beskytte oss...? Vi driver og skal finne ny dato for å spille inn del 2 om stråling (og sikkert flere ting), der vi garantert kommer til å snakke om dosegrensene som gjelder for astronauter, og hvor vidt vi mener det er fornuftige grenser eller ikke.

Noe vi derimot rakk å snakke ganske mye om var plutonium, nærmere bestemt plutonium-238, og hvordan denne brukes som batteri i verdensrommet. Men ikke bare langt der ute...plutonium-238 fins også i kroppen til en del mennesker, som har samme typen batteri som det man bruker i verdensrommet, til sin egen pace-maker! Hvor kult er ikke dét?!?

Ellers er det generelt bare veldig fint å møte andre som også brenner så mye for fagformidling at de har valgt å ikke være i det akademiske systemet, og satset på den - la oss være ærlige - ganske mye mer usikre jobbsituasjonen som det er å holde sitt eget lille enkeltmannsforetak rullende. Jeg skal ikke klage, bortsett fra når folk går i "DU JOBBER BARE FOR ATOMLOBBYEN"-modus, som om jeg tjener masse penger på skrive kronikker om kjernekraft, avfall og stråling 😛 Jeg gråter forresten nesten litt inni meg når jeg skriver dette - altså at det er en motsetning mellom å satse på forskning ved universitetene og det å formidle fag og kunnskap, men det er altså et valg både Eirik og jeg har tatt 🙂

Antrekket på innspillingsdagen kunne jo ikke bli noe annet enn NASA-genser! Se episoden under her, eller, hvis du ikke vil se Romkapsel-etusiasmen (ja, det er nok tendenser til noe overtenning), så kan du velge å kun lytte til episoden på helt vanlig podcast-vis.

2

Etter Mjøsa-innlegget her om dagen, fikk jeg et spørsmål i kommentarfeltet:

Hvis du sitter i en liten båt midt ute på et stille og speilblankt hav, øynene dine er 1 meter over vannflata, hvor langt unna vil horisonten (synsranda) være da?

Det er jo et veldig fint spørsmål, og det er egentlig ganske enkelt å svare på, men tegninger er alltid kjekt å ha nesten uansett:

Jordens radius er fremdeles 6371 km, eller 6 371 000 m, mens jordens radius pluss personen er 6 371 001 m. Pesonen kan se i en rett linje bortover og nedover mot jordoverflaten, helt til synslinjen tangerer jordoverflaten. Det er denne synslinjen, som jeg har døpt S, som er ukjent. Når S tangerer jordoverflaten lager den en 90 graders vinkel med jordens radius, og dermed kan vi bruke gode, gamle Pythagoras til å finne ut av hva S blir.

Pythagoras sier at katet opphøyet i annen pluss katet opphøyet i annen er lik hypotenus opphøyet i annen.

I dette stykket er det R som er den ene kateten, hypotenusen er R+1 m, og S er den andre og ukjente kateten:

6371000*6371000 + S*S = 6371001*6371001

S*S = 6371001*6371001 - 6371000*6371000

S*S = 12742001

S = kvadratroten av 12742001 = 3569.6 m

Så svaret på hvor langt du kan se, eller hvor langt unna horisonten er, er ca 3.5 km.

Med andre ord: Du kan ikke se over Mjøsa på kartet der vi prøvde oss på å strekke tau. Eller, altså, du kan jo se noe på andre siden (trær og ting som er på land), men du kan ikke se vannflaten hele veien 🙂

6

Jeg har i flere år påstått at den totale mengden radioaktivt avfall som du "produserer" i løpet av et liv, hvis du fikk all strømmen din fra kjernekraft, ville vært liten. Så har jeg mumlet noe om at "eeeh, du ville kunne ha holdt det i hånden din, eller noe sånt...trooor jeg". Jeg har med andre ord ikke vært heeelt sikker på hvor riktig påstanden min har vært. Så da jeg skulle skrive om radioaktivt avfall og annet (farlig) industriavfall i en kronikk var det på tide å faktisk finne ut av hvor mye avfall hver nordmann ville vært "ansvarlig" for...

Siden vi ikke har kjernekraft i Norge gikk jeg til tall for USA: USA produserer 2000 tonn brukt brensel hvert eneste år, og den (elektriske) energien de får fra kjernekraft (per år) er 809 milliarder kilowattimer. Dermed blir det laget 0.00247 gram brukt brensel per kilowattime energi.

I Norge var gjennomsnittsforbruket av elektrisk energi per person i 2018 (inkludert hytter): 7600 kilowattimer. Hvis all denne energien kom fra kjernekraft ville hver nordmann i snitt produsere 19 gram brukt brensel per år. Hvis vi regner med at gjennomsnittsalderen er 80 år betyr det at én person i løpet av et helt liv er ansvarlig for 1.5 kg brukt brensel. Gjennomsnittsalder på 80 år gir ca 1.5 kg brukt brensel på et liv. Disse 1.5 kiloene med brukt brensel får plass i et lite melkeglass (det er tunge saker, så det tar ganske mye mindre plass enn vann).

Men så er det sånn at brukt brensel ikke er det samme som langlivet, radioaktivt avfall som må lagres i lang lang tid. Av alt det som tas ut av en reaktor (det brukte brenselet, altså) er det nemlig bare noen prosent som er det som kalles høyaktivt avfall, og det er dette man må lagre trygt nede i bakken. Høyaktivt avfall er rundt 3% av det brukte brenselet, og 3% av 1.5 kg (rundt litt opp) er 50 gram.

Hvis du får all strømmen du bruker i løpet av et helt liv fra kjernekraft så er ditt radioaktive avfalls-fotavtrykk 50 gram(!)


Hvis vi også skal ta hensyn til at strøm ikke bare blir brukt til andre ting enn privat forbruk - for eksempel i industri, så blir "din andel" tre ganger så stor (egentlig litt mindre, men nå lager vi et maks-estimat her 🙂 ). Tre ganger så mye er 150 gram. 150 gram radioaktivt avfall tar like mye plass som 8 kubikk-centimeter - det vil si en kule med diameter på ca 2.5 centimeter. Eller 13 M&M...

NBNB: Alt farlig industriavfall må lagres, dette er ikke spesifikt for radioaktivt avfall. "Fordelen" med radioaktivt avfall er jo at det faktisk blir stadig mindre radioaktivt - i motsetning til annet type industriavfall som kadmium, kvikksølv og bly (for eksempel) som er like kjipt hele tiden...

16

Wow, denne uken ha gått fort…! På tirsdag ledet jeg Forsker Grand Prix, og dermed forsvant mandagen til forberedelser til dette, tirsdagen forsvant naturlig nok på Latter (der Forsker Grand Prix ble avhold), og onsdag til å gjøre alt “forefallende” fra tirsdagen, og hva som skjedde med gårsdagen er jeg ikke 100% sikker på. Så jeg er kanskje litt treg når jeg nå forteller at vi  kjørte til Hamar på søndag, men dette er liksom første "muligheten". Grunnen til at jeg nevner det er fordi da vi kom til Mjøsa begynte vi å snakke om hvor stor den innsjøen faktisk er, og ganske fort dukket spørsmålet opp: Er Mjøsa så stor at du ikke kan strekke et tau over uten at det går ned i vannet, på grunn av at jordoverflaten er krummet (aka jorden er rund)?

(Hvis du bare vil ha svaret uten utledning og likninger kan du scrolle til slutten av innlegget 😉 )

Og da mener jeg selvsagt at vi later som at vi kan holde et tau så stramt at det ikke “siger nedover”, så tauet er absolutt helt stramt og rett - går det da allikevel ned i vannet?

Det går ikke an å trekke et tau fra Lillehammer til Minnesund fordi Mjøsa svinger seg, så da må det bli ca som på kartet:

Altså omtrent 45 km. Omkretsen på hele jordkloden er 40 075 km, og radius på jorden er 6 371 km.

Med disse tallene kan man finne ukjente vinkelen, som jeg har gitt det klingende navnet V - forholdet mellom lengden på Mjøsa og hele jordens omkrets, og vinkelen V og hele sirkelen (360 grader) er nemlig det samme:

45 km / 40075 km = V/360

V = 360 * (45 km /40075 km)

V = 0.40424204616 grader (Ja, her er det faktisk ordentlig viktig å ha med MANGE desimaler for å få riktig svar til slutt 🙂 )

På tegningen under har jeg tatt med noen flere detaljer: Den stiplete linjen er rett linje fra den ene siden av Mjøsa til den andre - siden vi vet at jorden ikke er flat så vil selvsagt en sånn rett linje gå noe under vann, spørsmålet er om det er så mye at vi ville ha merket det på dette tauet jeg vil strekke over. Det er på midten det vil gå mest ned i vannet, og spørsmålet er hvor langt under vann dette blir - det er det som er den ukjente høyden, som selvsagt får navnet X.

På denne tegningen er alt selvsagt veldig overdrevet, for at det skal være mulig å se de forskjellige detaljene 😉

Måten vi kan finne X på er ved å se at vi har en trekant (rød), der vi både vet hva vinkelen er (V/2, altså halvparten av den vinkelen vi nettopp regnet ut: 0.20212102308), og hypotenusen (R, radius på jorden). Den siden på trekanten vi trenger har lengde R-X, som vi kan finne ved å bruke cosinusfunksjonen:

R - X = R * cos(V/2)

R - X = 6375 km * 0.99999377775

R - X = 6374.9603 km

X = 6375 km - 6374.9603 km = 0.0397 km

Altså betyr det at hvis vi strekker et tau over Mjøsa sånn som på kartet så er det ikke bare sånn at krummingen på jorden gjør at tauet blir litt vått. Tauet ville ligget omtrent 40 meter under vannflaten fordi jorden er rund. Sånt syns jeg (og Anders) er ganske kult!

Grunnen til at vi kjørte til Hamar var blant annet at jeg skulle være gjest i podcasten Nordpodden, og den episoden kan du høre på (og evt) se her 🙂

1

Nytt siden sist, spør du?

Njææh, ikke så mye... Jeg har fått meg nytt kontor (i Markveien på Grünerløkka – det er kult), produsert et nytt menneske pluss all maten hans i en 6 måneders tid (komplett med det meste på listen av ammeproblemer), også har jeg skrevet en bok – den ble født (eller kom ut i salg, som det også kalles) i dag. Ja, det ble jo faktisk litt, det, tror jeg fokuserer på den boken akkurat nå.

Bok-barnet mitt heter «Vi er stjernestøv – kjernefysikk for folk flest», og den kommer ut i dag ! Det føles veldig rart og litt surrealistisk, og jeg håper selvsagt mange vil lese den 🙂 Altså, egentlig håper jeg jo at alle vil lese den, men da jeg sa det til Egmont fikk jeg beskjed om at man må ha en målgruppe, og den personen jeg så for meg da jeg skrev var en ung, oppegående, interessert kvinne, uten realfagskunnskap utover det alle lærer på skolen. (Men den er for folk flest,og ikke bare kvinner, selvsagt 😉 ) Vi er stjernestøv er det bokprosjektet jeg har hatt hengende over meg i mange (!!) år nå, som jeg fikk stipend for å skrive for alt for lenge siden. Egentlig trodde jeg ikke jeg skulle klare å fullføre manus, for jeg kom liksom aldri skikkelig i gang, og det var bare som å gå og tråkke rundt i sirup. Men heldigvis hadde jeg Liv – min fantastiske redaktør – som pushet når hun skulle pushe, og lirket og lurte når det var fornuftig strategi, og da Korona virkelig traff landet, da fikk jeg plutselig skrevet. Så «mot alle odds» (det vil si, med 2 måneder gammel baby, et annet barn som hadde hjemmeskole, og mann med hjemmekontor) så ble kanskje så mye som 2 tredjedeler av boken skrevet.

Boken er (som alle ting jeg skriver) både faglig og personlig. Med mine meninger om bestrålt krydder (som er tryggere enn ikke-bestrålt), livet som akademisk nomade (det er gode grunner til at jeg ikke er i akademia lenger) og om du burde ha jod-tabletter eller ikke.

Nora Angeltveit har tatt bildene i boken

Generelt handler boken mye om stråling (hva er det og hvordan virker det – og hvordan virker det ikke), og bare litt om kjernekraft, men klimakrise er jo med som et slags bakteppe for boken... Klimapanelet sier at kjernekraft er en del av en løsning, men temaet er så betent at det omtrent er umulig å diskutere politisk. Og jeg kan på en måte forstå det, for før jeg selv begynte å studere fysikk kjentes tanken på at kjernekraft finnes så nær som i Sverige, nesten som å få en knyttneve i magen. Jeg tenkte at kjernekraft og atombomber var omtrent to sider av samme sak. Med Vi er stjernestøv håper jeg å kunne gi noen av de samme aha-opplevelsene som jeg hadde, og et mer nyansert bilde av temaene kjernekraft, stråling, atombomber... For, det å være brannmann den skjebnesvangre natten i Tsjernobyl var livsfarlig, men å spise radioaktivt reinsdyrkjøtt i Norge er virkelig ikke farlig.

De fantastisk, nydelige illustrasjonene er det Hanne Løvdal som har laget

Mens man ikke blir ferdig med et nytt menneske før fryktelig lang tid etter fødselen, så forlater liksom bok-babyen redet samme dag som den blir født. Nå er den plutselig der ute, og jeg håper selvsagt at du som leser denne bloggen også vil lese boken min.

2

Annonse for Kolonial.no

Jeg har vært fast bruker av Kolonial.no de to siste årene nå, og snakker så varmt jeg kan om dem, til alle jeg kan, fordi de gjør livet mitt så mye enklere. Ja, jeg vet at jeg nesten høres religiøs ut, men jeg mener det, og har virkelig ikke lyst til å slutte å få dagligvarer levert på døren 😀 Ca annenhver uke åpner jeg opp min «masterliste» inne på Kolonial.no, kysser ut alt jeg IKKE trenger de neste to ukene (jeg trenger feks ikke å fylle opp med vaskemiddel, Torky tørkerull, tannkrem, eller aluminiumsfolie hver annen uke, men det går superfort å klikke de tingene vi ikke skal ha VEKK, og så sitte igjen med de varene vi faktisk trenger påfyll av), og finner et passende tidspunkt for å få varene levert på døren.

Nå denne høsten har jeg vært enda mer glad for at tilbudet til Kolonial eksisterer, for med bekkenløsning og konstant vondt i ryggen er det ikke mulig for meg å handle mer enn ca 4 matvarer av gangen – i tillegg til at jeg helst ikke skal gå til butikken en gang... Det ville blitt en skikkelig dårlig fest for Anders etter at han hadde forsvart doktorgraden nå i høst hvis jeg ikke enkelt kunne klikket hjem alt vi trengte til denne, fra snacks og kaker, ballonger, lys, blomster og servietter, til brus og alkohol (ja, da, så lenge du bestiller levering på et tidspunkt der salg av sånt er lov, og du kan legitimere deg som over 18, selvsagt ;), kan du også få alkohol levert på døren).

Det er flere grunner til at jeg så å si har sluttet å handle i vanlige matbutikker, og gjør nesten alt på nett; Kolonial gjør det mulig for oss uten bil å gjøre storhandel – vi bruker dermed mye mindre penger på mat nå enn det vi gjorde før, de tar med panten vår (egne panteposer som scannes gjør at pengene havner rett inn på vår Kolonial-konto, og trekkes fra neste handel 😀 ), de har god kundebehandling, ved høytider (jul, fårikålsesongen, 17. mai...) så er jeg en sånn som setter stor pris på deres egne «du trenger kanskje...nå som julen nærmer seg?» (ja, Kolonial, det er faktisk akkurat dét jeg gjør 😉 ),  de har fokus på vegetarretter og klimavennlig mat (du får oppskriften og handlelisten du trenger), fordi de vet akkurat hvor mye brød (feks) som skal selges så baker de bare akkurat det som trengs, og er dermed med på å kutte matsvinn, og, ja, jeg må være hjemme når de kommer, men det er så fleksibelt på tider at det virkelig ikke er noe problem!

Og nå har det kommet enda en god grunn til å handle fra Kolonial: De har nemlig inngått et samarbeid med Forskerfabrikken nå før advent, så du kan bestille årets Forskefabrikken-julekalender rett hjem fra Kolonial. Samtidig som du får fylt opp kjøleskap og fryser, og kvittet deg med tomflasker, får du altså også en julekalender som gir barna 24 forsknings- og nysgjerrighetsopplevelser i adventstiden. Vi hadde denne julekalenderen i fjor også, og er spente på årets utgave.

Kalenderen gir oss altså 24 aktiviteter – vi lærer, og gjør ting sammen i adventstiden, og så må jeg innrømme at jeg syns det er veldig praktisk å få hele kalenderen helt ferdig og levert på døren. Jeg har ikke ork til å gå og kjøpe 24 forskjellige, kanskje meningsløse ting, som skal pakkes i 24 individuelle pakker (og i alle fall ikke nå, med stor mage og vond rygg).

Tidligere har det kun vært mulig å kjøpe denne julekalenderen fra Forskerfabrikken direkte, men nå kan du altså også kjøpe den hos Kolonial.no. Kolonial er den eneste matbutikken som selgere kalenderen, og antallet er begrenset, så jeg ville ikke tenkt meg om alt for lenge før jeg bestilte 😉

Forskerkalenderen passer for barn mellom 6 og 12 år, og koster 1299,- Det tilsvarer 54 kroner per kalenderluke, og siden lukene inneholde aktiviteter så er det perfekt for søsken å dele, og dermed blir det jo billigere.

Antageligvis så er det ikke bare barna som lærer noe av å ha denne julekalenderen, men også de voksne...;) Noen av aktivitetene som kommer i årets kalender er: Kjemisk maleri, Minirakett, Tørst skilpadde, Magisk sand, Romfartspepperkaker, Titallsystemet, Slim som lyser i mørket, Roterende spiralarmbånd, Fossilsamling, Tusj som skifter farge, Kreativ leire, og Magisk juletre...

Hvis du hadde Forskerkalenderen i fjor, og lurer på om det er samme innhold nå i år så er svaret nei, årets kalender har helt nytt innhold sammenliknet med i fjor 🙂

På toppen av at selve kalenderen er veldig bra så er den også «skilsmissebarnvennlig» - noe som er praktisk for sånne familier som vår: Det er enkelt å dele opp de 24 individuelt innpakkede pakkene, og så fordele disse mellom to hjem før 1. desember. De datoene Alexandra er hos meg havner hos meg, og de andre 12 pakkene havner hjemme hos pappaen hennes. Da har hun én julekalender, der hun får åpnet hver eneste luke, hver eneste dag gjennom advent.

HER kan du lese mer om årets kalender, og bestille hjem til din familie.

Med kodeord "sunnivarose" får du 300,- i avslag på Kolonial.no 🙂 (Gjelder ved kjøp over 600,-, nye kunder, ikke tobakk og alkohol)

Som de fleste har fått med seg nå så er jeg gravid (hele grraviditetsdiskrimineringssaken i DN var selvsagt egentlig bare jeg som ville ha oppmerksomhet rundt det å være gravid, og få litt skikkelig kringkasting på nyheten, liksom), og Anders og jeg får en liten gutt eller jente rundt nyttår. Så nå om dagen går det veldig mye i svangerskap, fødsel og baby - det er dit tankene mine vandrer akkurat nå, og det er vel ganske forståelig 😉 I den sammenhengen har jeg "pusset opp" dette med at jeg hater ordet naturlig til det fokuset jeg har akkurat nå, for er det et sted "det er jo bare naturlig" ofte brukes så er det når mødre begynner å snakke om graviditet og fødsel. Jeg har selv et svangerskap som i naturen - du vet, det naturlige - hadde endt i en fødsel der både jeg og baby hadde dødd, men på grunn av "unaturlige" ting som ultralyd (som jeg som fysiker egentlig vil påstå ikke er unaturlig i det hele tatt, men hulemennesket hadde selvsagt ikke lært seg å bruke ultralyd til noe fornuftig ennå) så er det verste som skjer at det blir et planlagt keisersnitt. Jeg forklarer dette mer i teksten som ligger ute på Klikk HER, og under er et lite utdrag om naturen og naturlig. Altså, ideen om "den gode Moder Jord" kan du få billig av meg...

Naturen bare er. Den er ikke god eller ond.

Naturen har bare funnet en vei der den ikke ender opp med for eksempel å ta livet av mor for ofte til at arten ikke kan overleve. Når det gjelder mennesker og fødsel så er det et kompromiss mellom størst mulig hjerne hos baby (stor hjerne = supervåpen), men ikke så stor at mor dør for ofte.

Fra naturens side kan mor allikevel godt dø ganske ofte, så lenge nok kvinner får nok barn som overlever til at mennesket kan overleve som art. Det er naturlig, det!

Jeg har også fått lov til å rante om dette med naturlig på de fine podcasten "God mor", og jeg er gjest i episoden som kom ut i går (episode 3), som selvsagt heter "Naturlig mor: -jeg hater ordet naturlig!"

3

I dag fikk jeg vite noe som sjokkerte meg; jeg ble droppet som aktuell kandidat til å lede en konferanse/arrangement fordi jeg er gravid. På arrangementet skal det være en del internasjonal presse, og arrangøren var visstnok redd for hvordan denne utenlandske pressen ville reagere på en gravid konferansier. Jeg delte også dette på Facebook for noen timer siden, og er utrolig glad for all støtten jeg har fått - jeg tar hver eneste kommentar til meg! Mange har ment at jeg burde kreve honorar uansett, men saken er jo den at det er jo ikke snakk om et kontraktsbrudd, men en kontrakt jeg aldri fikk - selv om de i utgangspunktet var veldig interessert i akkurat min profil. Og det er vel nettopp her det meste av diskriminering av gravide skjer - de bare får aldri jobben... Det som er spesielt i akkurat min sak er at graviditeten faktisk er gitt som begrunnelse (ikke skriftlig, selvsagt).

Det er bare litt over 2 uker siden jeg delte at jeg er gravid (men nå har jeg gjort det "skikkelig", med en egen Instagramkonto, og alt mulig :p ), og grunnen til at jeg ventet til at jeg var godt over halvveis var at jeg satt med en frykt for at folk plutselig ikke skulle se Sunniva Rose lenger, og at jeg bare ble en rugekasse (uten hjerne). Anders har nok vært litt oppgitt over at jeg ha tenkt sånn - men dessverre ble det jeg som "lo" sist. For det er litt skremmende å være gravid å ikke ha fast jobb, men jeg har tenkt mest på at det har noe å si med tanke på å søke på (faste) jobber, ikke at det skulle kunne påvirke den jobben jeg skal gjøre her og nå. Og jeg har jo grublet mye på hva det er en arrangør tenker når de mener at jeg ikke er egnet til et oppdrag allikevel, fordi jeg er gravid - denne kommentaren fikk jeg på Facebook av en annen som tydeligvis lurer på det samme:

Demper magen stemmevolumet ditt..? Vil hormonene gjøre at du løper gråtende av scenen mens du trykker i deg sjokolade? Er de redd for at du dukker opp i joggis og tøfler? For en kul på magen kan umulig fornærme noen. Dette er tragikomisk

Som et "bevis" på at jeg fremdeles kan "te meg" må jeg nesten dele denne videoen, som jeg spilte inn for den helt nyåpnede (i dag!) butikken Cavour Woman. Dette er en butikk i "high end-segmentet", som retter seg mot sterke business-kvinner - de syns det var skikkelig kult at jeg var gravid, som de ikke visste da de spurte meg om å bli med på åpningskampanjen:

Og jeg har selvsagt stått flere ganger på scenen i dette svangerskapet allerede, både som synlig og usynlig gravid. Faktisk har jeg hatt to ganske tøffe opplevelser, før sommeren, men så vidt jeg ha fått med meg så merket ikke arrangørene noen ting:

Da jeg var 7 uker gravid var jeg i Bardufoss, og skulle holde inspirasjonsforedrag for 300 elever i videregående. En halvtime før jeg skulle på scenen var jeg på do, og der var det blod. Det eneste jeg klarte å tenke på var at nå aborterer jeg... Jeg ble både redd og lei meg, men samtidig ble salen fylt opp av elever, og da var det selvsagt bare å bite tennene sammen, legge vekk følelsene, og gå på scenen. Da jeg var ferdig, måtte jeg kjøre en 3-timers tur til Tromsø, for å fly hjem - jeg satt i bilen og gråt da telefonen ringte. Det var Fredrik Solvang som ville ha meg på Dagsnytt 18 samme kveld, for å snakke om Durek og atomer. Vi hadde en veldig fin samtale om både atomer og vitenskapelig metode, og jeg var tydelig på at jeg gjerne ville være med, men dessverre rakk jeg det ikke fordi det var mens jeg var i luften. Jeg fikk heldigvis nudget en tidligere kollega til å komme i stedetfor, og jeg er ganske sikker på at Solvang ikke tenkte over at jeg var en gravid dame som trodde hun holdt på å miste det som skulle bli et barn. Dagen etter bekreftet en ultralyd at alt sto bra til i magen.

Spol tre uker frem, og jeg er 10 uker gravid. Det er en tirsdag, og dagen etter skal jeg til Trondheim og holde et av åpningsforedragene på Digitaliseringskonferansen for forskning og høyere utdanning. I det jeg er på vei på kontoret kjenner jeg plutselig at jeg fossblør - sånn at det er igjennom buksa i løpet av noen sekunder. Det fortsetter resten av dagen, men uten at jeg kjenner smerte eller noe, så jeg må bare konkludere med at NÅ er dette svangerskapet over, og det er bare å vente på smertene som som regel kommer med en spontanabort nå man har kommet såpass langt på vei, og selvsagt på at fosteranlegget skal komme ut. Jeg er selvsagt redd og lei meg, men får jo ikke gjort noe som helst med situasjonen, så dagen etter pakker jeg med meg en pakke Paracet og en pakke nattbind sammen med Louboutinsene og Macen. Når jeg går på scenen så har jeg det i bakhodet at jeg venter på at fosteret skal komme ut av meg. Jeg tror ikke arrangørene merket noen ting, for alle tilbakemeldinger jeg fikk var svært gode.

Ny ultralyd dagen etter viste sprellende foster som så ut til å ha det helt fint, og nå er jeg altså 5.5 måneder på vei. For meg så er disse episodene et bevis (for meg selv) at jeg kan prestere akkurat like bra, også med baby på innsiden. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å dele disse såpass personlige og intime historiene, men jeg føler det trengs at man deler litt om at kvinner faktisk kan være ganske tøffe de og, og at selv om man står midt i et følelsesmessig kaos så kan man helt fint klare å prestere - vi må alle legge vekk følelsene våre litt i forbindelse med jobb innimellom. For det virker som om en del (menn?) tror at når du blir gravid så er det det eneste du er, og det du vanligvis er god for, det gjelde bare ikke lenger.

Altså, jeg driver med et svangerskap, ikke lobotmi - hjernen min fungerer helt utmerket fremdeles!

Fra tristesse til harmoni ♥

Dette bildet oppsummerer den 3. desember. Anders er hjemme (med generelt alt for langt hår på hele hodet 😛 ), vi har hatt tid sammen, hentet adventsesken, hengt opp julegardiner og tent adventslys.

21 dager igjen til jul, dere 🙂