Annonse for Forskerfabrikkens sommerskole

Noe av det tristeste jeg opplever når jeg er rundt omkring og snakker med barn om naturfag og matte og forskning, er å få høre hvor kjeeedeliiig disse fagene er. At det er sånne fag der det bare fins ett riktig svar, og det er i alle fall ikke noe spennende eller kreativt...

Etter å ha jobbet flere år med forskning – i et av naturfagene – VET jeg hvor utrolig feil den oppfatningen er! For det er jo stikk motsatt av den ideen om at forskere bare tror de kan og vet alt. Forskning handler  NETTOPP om at vi IKKE kan og vet alt. Hvis vi visste svaret på alt så ville vi vært ferdige med forskning for godt 😉 Det handler om å stille spørsmål, og spesielt det å stille spørsmål ved de tingene vi tror vi det. Det var jo sånn vi feks sluttet med årelating – en "behandling" vi hadde drevet med i mange hundre år, fordi vi "visste" at det funket... Så var det noen som var nysgjerrige på om dette faktisk kunne stemme – stilte spørsmål ved det man trodde man visste, og *tada* fant vi ut at det var helt feil. Årelating virker ikke for en pøkk.

Det er mer mellom himmel og jord, blir det ofte sagt. Og, ja, det er utrolig mye vi ennå ikke vet (yeay!), og det er derfor vi forsker 🙂

Barn undrer seg over alt mulig – de er født «forskere»: Hvorfor det, hvordan da?

Ja, da, alle foreldre har nok vært igjennom en sånn grusom, evig «hvorfor det-loop»; spis maten din – hvorfor det? – fordi kroppen din trenger det – hvorfor det? – fordi eller så blir du syk og dør – hvorfor det? – fordi den trenger næring – hvorfor det...? og man får lyst til/ender med å rope fordi jeg sier det, ferdig snakka, spis maten din NÅ! Men jeg er sikker på at alle foreldre også kan komme på mange veldig fine øyeblikk der man ser et insekt som bærer på en pinne som er MYE større enn seg selv – hvordan kan den bæres så stort og tungt?, en død fugl – hva skjer når vi dør, og hva er egentlig døden?, undret seg over vannet som fryser til is - men hvorfor er vanndammen helt islagt, mens sjøen er nesten helt bar for is – hvorfor er det sånn?

Eller som Alexandra lurte på forrige uke, etter at vi hadde hørt Julie holde foredrag om humler (som hun forsker på) på Blindern: Hvorfor dør ikke dronningen om vinteren? Og det kuleste var jo nettopp at Julie IKKE kunne svaret på dette, men lovet at hun skulle prøve å finne det ut, og fortelle Alexandra det når hun vet mer – hvis dette er noe vi faktisk vet svaret på, da...;) Små barn kan altså helt fint komme med spennende spørsmål, som ekspertene ikke vet svaret på – dét er kjempekult! Ja, mammahjertet mitt smeltet litt av at hun turte å rekke opp hånden i den store forsamlingen, ta mikrofonen og stille spørsmål ♥

Vi trenger ikke å lære barn å være nysgjerrige og stille spørsmål, vi må «bare» prøve å sørge for at de ikke mister nysgjerrigheten sin! At de fortsetter å være små forskere. Dette kan Forskerfabrikkens sommerskole hjelpe til med!

 

Forskerfabrikkens Sommerskole er for elever som skal opp i 5., 6. og 7. klasse til høsten. Den arrangeres i starten og slutten av sommerferien, mandag til fredag fra kl.09.00-15.00. På sommerskolen blir deltakerne flinkere i naturfag og lærer mer om kjemi, fysikk og biologi. Kurset følger skolens 
læreplan for 5. – 7. trinn i naturfag.

Mer info og påmelding HER.

I løpet av forskeruken på Forskerfabrikkens Sommerskole skal barna blant annet undersøke noen av miljøutfordringene som plager kloden vår; Hvordan er det å være fisk i et hav fylt av plastsøppel? Og hvordan kan jeg bidra til at havet ikke blir fremtidens søppeldynge? Og noen av mine favoritter fra timeplanen: Lage og lære om møbiusbånd (sånn som Alexandra og jeg holder på med på bildet 😀 ), lage sugerørraketter, sortere skjeletter, ha papirflykonkurranse, og gjøre bleieforskning.

Forskerfabrikken gjør realfag til praktiske fag hvor barna får utforske og eksperimentere ute og inne hele dagen:

Vi tror det er grunnen til at så mange barn trives på vår sommerskole. I tillegg til å ha fine opplevelser på kurset, får barna erfaringer de har stor glede av når skolen starter opp igjen. Den praktiske tilnærmingen gjør at naturfag gir mening! Slik får barna en dypere forståelse for fagene som de har glede av resten av livet. Både når de er tilbake i klasserommet, når de skal forstå hva forskning er og hva det betyr når forskningsresultater presenteres i media.

Dessuten er sommerskolen sosialt, og barna får nye venner 😀

Og dette handler jo ikke om at alle skal bli forskere, eller at alle skal blir naturvitere og realister for den saks skyld. Men det å få utvikle nysgjerrigheten sin, og lære at det er en veldig bra ting å spørre hvorfor det, hvordan da?, er en super egenskap å ha med seg, uansett hva man skal senere i livet.


Visste du at forskning viser at...

I 1924 begynte forskere å lure på hva en lang sommerferie har å si for barns skolegang. En studie fra USA fulgte nesten 800 barn som var tilfeldig valgt ut fra 20 offentlige skoler. Forskerne samlet inn informasjon om barnas skoleresultater og familiebakgrunn gjennom hele skolegangen. De ble også intervjuet om høyere utdanning da de var voksne. Resultatene viste at selv om de gjennom skoleåret fikk de den samme undervisningen og utviklet seg jevnt fra sitt nivå, var det hver sommer en del barn som “stoppet opp” fordi de opplevde lite i ferien. Dermed ble gapet mellom svake og sterke elever gradvis større.

 

Noen barn har ekstra utfordringer på skolen, og det er lett å tenke at de fortjener fri fra disse utfordringene i ferien. Det er ikke lurt, for da vil problemene bare være større når høsten kommer. Sommerskoler kan være med å fornye læringsgleden. I skolen skal barna gjennom et pensum, og det blir liten tid til fordypning. Samtidig er det først når barn får fordype seg og øve, at de opplever mestring. Det gir igjen motivasjon og glede. Her kan sommerskoler spille en viktig rolle fordi barn får jobbe i dybden med et fagområde over flere dager.

Kanskje nettopp en uke med opplegget til Forskerfabrikken kan være det som gir barnet muligheten til å se naturfag og matematikk med nye øyne – for det er jo dessverre sånn at det er en del grunnleggende man på en måte må igjennom, for å kunne jobbe videre med disse fagene (akkurat som det er i alle fag – man må rett og slett pugge litt gloser for å kunne skrive fransk poesi, liksom), men den motivasjonen man kan få av en sånn uke kan være helt avgjørende. Selv hadde jeg det sånn at jeg holdt på å droppe ut av fysikkstudiene fordi jeg bare følte meg dum og demotivert, men heldigvis, før jeg tok valget og sluttet, så hadde jeg ett fag som gjorde at jeg ble supermotivert! Med motivasjonen fra dette ene faget klarte jeg å ta opp de fagene jeg hadde strøket i, komme meg inn på masterstudiet, og til slutt ble det også doktorgrad.

Motivasjon er så UTROLIG viktig!

Det er et begrenset antall plasser til sommerskolen, og påmeldingener i gang nå.

 

Besøk også Forskerfabrikken på Facebook HER 🙂

 

Det har jo blitt litt over middels skriving om avstand til månen her inne i det siste, og under et av disse måneavstandsinnleggene mine fikk jeg en kommentar med en filmanbefaling, nemlig Hidden Figures. Jeg har sett denne filmen selv før, men hadde "glemt" den litt akkurat nå, så ble veldig glad for å bli minnet på den, og visste med én gang at jeg måtte videreformidle anbefalingen!

Hidden Figures tar for seg vitenskapshistorie, kvinnehistorie, programmeringshistorie, og selvsagt, ikke minst, afro-amerikansk historie. Disse kvinnene ble faktisk kalt black computers - de var avsindig gode i matematikk og logikk, og dette var damene som aller først fant ut av hvordan man programmerer super-datamaskinen Watson.

Filmen handler om romkappløpet mellom USA og Russland, der Russland er det landet som leder når denne historien starter. Amerikanerne  være de første til å få et menneske ut i verdensrommet, og de ligger ikke så veldig godt an. NASA finner da ut at det er et uutnyttet potensiale i en gruppe afro-amerikanske, kvinnelige matematikere.

I filmen følger vi de tre kvinnene Dorothy Vaughn, Mary Jackson og Katherine Johnson, og hele handlingen er basert på deres virkelige historie. Hovedoppgaven deres er å regne ut oppskytningen av astronauten John Glenn, når mennekser for første gang sender noen ut i rommet. Og å få ham trygt hjem igjen, selvsagt.

if you were a white male, would you wish to be an engineer?

I wouldn't have to. I'd already be one

Handlingen foregår i 1961, og Dorothy, Mary, og Katherine kjemper ikke bare mot fordommer mot kvinner, men også mot rase. Det er for eksempel en nydelig liten scene der Al Harrison, spilt av Kevin Kostner - selve sjefen for "the Space Task Group" - finner ut at grunnen til at de afro-amerikanske kvinnene er så mye borte er fordi de ikke har lov til å gå på den "hvite doen", men må løpe langt avgårde over en parkeringsplass for å gå på do. Han tar en stor hammer og slår ned skiltet der det står "whites only", med sjokkerte tilskuere rundt i gangen.

Ellers elsker jeg også når Dorothy finner ut av hvordan den nye datamaskinen, Watson, programmeres - og NASA faktisk endelig får brukt den til noe annet enn å samle støv...:D


 

I filmen får vi altså innblikk i (de svarte) kvinnenes utrolig viktige bidrag til at amerikanerne faktisk skulle komme seg til månen (og tilbake 😉 ) - som jo var neste steg i romkappløpet, selv om de "bare" kommer seg i bane rundt Jorden i løpet av den perioden som filmen handler om. Og som jeg sa her forrige dagen; månen ligger helt SYKT langt unna Jorden, så det å få alt HELT RIKTIG var livsviktig - bokstavelig talt. En bitteliten feil på en vinkel, og astronauten(e) ville bare ha fortsatt ut i universet for alltid.

Grunnen til at jeg setter "de svarte" i parentes er forresten ikke fordi jeg mener å undervurdere det imponerende arbeidet de damene gjorde i denne historien, men jeg syns det er veldig interessant i en kjønnskontekst hvordan det med datamskiner og programmering ble sett på som en damegreie på 60-tallet (for både svarte og hvite og rosa og hvanåenn). Dette holdt seg, så vidt jeg vet, frem til midten av 80-tallet, da det plutselig ble en guttegreie, og hele narrativet om at så å si ingen jenter liker, eller er noe flinke til, å programmere, oppsto. Det som skjedde da får bli et eget innlegg en annen dag - bare husk det at det har ikke alltid vært sånn at "data er for gutter"... Nå anbefaler jeg bare på det varmeste å se Hidden Figures! Det tror jeg jammen jeg skal gjøre selv denne helgen - jeg tror nemlig ikke Anders har sett den, og dét er faktisk for ille.

there is no protocol for women attending (these meetings)

there is no protocol for a man circling the Earth either, Sir

Filmen fins blant annet på Viaplay, ser jeg - så løp og kjøp og se, det er i alle fall min sterke anbefaling for helgen (eller en kveld snart 😉 )

 

2

Det var så fint å starte dagen i dag med å få kaffe på sengen av Anders (det savner jeg veldig når jeg er på reise - starten på dagen er aldri like bra som når jeg er hjemme, selv om resten av dagen kan være det), og så en blid Alexandra som kom tassende inn på rommet, og ble superglad for souvernirene jeg klarte å raske med meg på flyplassen i Zürich i går (sjokolade og nøkkelknippe 🙂 ).

Anders var nødt til å jobbe i dag, men vi tok oss allikevel tid til en lat morgen, og en ting vi virkelig liker å gjøre i helgene er å dytte en stor pute bak nakken, så vi kommer oss opp i "sittende" posisjon, og så se film (eller serie). Forrige helg var vi på fest, og av en eller annen grunn var det noen som begynte å diskutere filmen Den sjette sansen, og Anders og jeg var enige om at den måtte vi se igjen! Og dét fikk vi gjort i dag "tidlig". Ingen av oss hadde sett filmen siden den gikk på kino - for 20(!) år siden, og den var bare helt nydelig å se igjen! Enten du har sett den før, eller ikke, så anbefaler jeg deg virkelig å sette på denne nydelige filmen. Og (alt for) lettrørt som jeg har blitt, så trillet tårene mot slutten av filmen; jeg prøver liksom å skjule at jeg gråter, men Anders bare går det bra med deg? Det gjør jo det, selv om jeg har mest lyst til å slippe meg helt løs og bare hulke høylytt... Det ble bare litt snufsing, og bittelitt snørring, da 😛

Anbefaling 1 er altså Den sjette sansen. Enten du ikke har sett den, eller trenger en liten recap, så handler den om den høyt verdsatte barnepsykologen Malcolm Crowe (Bruce Willis) som en dag får en ung pasient, Cole Sear. Cole bærer på en tung og mørk hemmelighet - han hjemsøkes nemlig av døde mennesker. Da den grusomme sannheten om Coles overnaturlige evner langsomt avdekkes, får det konsekvenser som setter støkk i både terapeut og klient.

Det etterhvert så kjente sitatet

I see dead people

kommer selvsagt fra Den sjette sansen.

Jeg syns forresten ikke traileren helt yter filmen rettferdighet: For det første ser den ektremt gammel ut, og jeg opplevde den ikke som det når jeg så den (selv om det faktisk er 20 år siden den kom ut), og for det andre virker den mer som skrekkfilm enn det den er. For selv om det er et par scener man kvepper litt til så er det på ingen måte noe skrekkfilm - da hadde jeg IKKE sett den! Anyways: Se Den sjette sansen, enten det er for første gang, eller du har sett den før ♥

Etter at vi var ferdige med filmen (og jeg var ferdig med å gråte) dro jeg en tur på Storo. På vår ferdig gjennom halve (!) Sveits i går kom vi inn på Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte - en bok jeg ikke har tenkt noe særlig på, eller lest siden jeg var liten. Den sto ikke i bokhyllen her hjemme hos oss, og jeg innså jo i går at det rett og slett bare er helt feil - som jeg fikk rettet opp i dag, da jeg var ute, altså 🙂

Alexandra visste ikke at jeg skulle handle bok til henne/oss, så da jeg kom hjem og spurte henne om hun ville vi skulle ha lesedag ble hun kjempeglad, og ryddet raskt opp det hun holdt på med på rommet, og så krøp vi opp i hver vår lenestol i stuen, og jeg begynte å lese.

Etter ca 1 side kjente jeg at tårene begynte å presse på, og etter to var det ikke bare press bak øynene, de trillet. I kapittel to måtte jeg at gråtepauser (!), og gå og sette på klesvask for å komme meg igjennom.

Det er jo ingen hemmelighet at Brødrene Løvehjerte handler om to brødre, som kommer til landet Nangijala etter at de begge har dødd, og boken starter med én gang med at vi får vite at yngstebror, Kavring, er syk og skal dø. Men så blir det brann, og eldstebror, Jonatan, som elsker Kavring, løper inn i det brennende huset for å redde ham, og ender selv med å dø. Som sagt, så husket jeg at begge dør (Kavring er jo døende, selv om han overlever brannen, og det er jo ikke lenge til han lever på Jorden), men dette var ikke noe jeg syntes var så veldig trist da jeg fikk lest boken for meg da jeg selv var på Alexandras alder. Nå var det både det at Kavring var syk, og hvordan det måtte være for både moren og broren hans, og ham selv, som er redd for å dø - som 10-åring - og det fine, rørende i forholdet mellom Jonathan og Kavring, som er så uendelig glade i hvernadre. Alt dette gjorde at jeg bare så vidt greide å lese oss i gjennom de to første kapitlene i boken. (Ja, jeg ler av meg selv også, på grunn av dette 😉 )

Dette fine sitatet oppsummerer jo mye av boken:

Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort.

For, altså, det å skildre vennskap og mot og (søsken)kjærlighet på denne måten! Enten du har barn eller ikke, syns jeg du burde lese denne boken. Enten det er for første gang, eller du, som jeg, bare ikke har lest den siden du var liten - jeg er sikker på du opplever den på en ny måte nå (og at du kanskje må gråte litt, du også?) ♥ Brødrene Løvehjertet er dagens anbefaling nummer 2.

Forresten, med tanke på denne gråtedagen ( 😛 ) så blir jeg jo litt bekymret for hvordan bryllupsdagen kommer til å gå... Jeg tror det blir en av to: Enten blir jeg stenansikt, og ser meg selv litt mer sånn utenfra, liksom, eller så blir det snørr og tåre-meltdown. Tror jeg må be forloverne om å ha Kleenex tilgjengelig, og jeg føler meg tryggere enn noensinne på at det må bli vippeextensions den dagen - blir det meltdown er det ingenting annet som kommer til å se pent ut etterpå 😀

2

Forrige uke var en skikkelig reise-uke; jeg var i Stavanger, Ørlandet (og så vidt Trondheim), og Harstad. Uken ble avsluttet i Harstad, der jeg snakket på Harstadkonferansen. Før jeg skulle på scenen var det mange andre utrolig dyktige og inspirerende folk, blant annet Iram Haq. Etter å ha hørt henne bli intervjuet om filmen Hva vil folk si, og sine egen erfaringer med det å selv være norsk, men med konservative pakistanske foreldre, som kidnappet henne til Pakistan, så måtte jeg bare rett hjem og sjekke ut filmen selv!

Den var akkurat så bra som jeg trodde, og jeg kan absolutt anbefale denne videre.

Hva vil folk si er en utrolig sterk og ganske trist film, om 16 år gamle Nisha som står i spagat mellom pakistansk og norsk kultur. Når hun er ute med vennene sine er hun som en hvilken som helst annen norsk tenåring, mens hun prøver å være den perfekte pakistanske datteren når hun er hjemme med familien. Så en dag oppdager faren hennes at hun har fått kjæreste, og de to er på rommet hennes alene.

For å sette et eksempel, og unngå å bli dømt av det paksitanske miljøet, velger foreldrene å sende Nisha til familien i Pakistan - mot hennes vilje. Her går det heller ikke spesielt bra...

I utgangspunktet får vi se hvor nært og godt forhold Nisha og faren har, og hvor glad og stolt av henne han er, og dette gjør det jo bare enda tristere når alt blir snudd opp ned, og han faktisk ender med å total svikte henne. Og jeg får vondt av hans enorme fortvilelse, og, ja, det er trist.

Iram Haq har både skrevet manus, og regissert filmen, og selv om det er en spillefilm er det i stor grad egen historie som utspiller seg på skjermen. Iram var også helt tydelig på at dette er ting som fremdeles skjer i Norge i dag, og at det ikke er rasistisk å bry seg om andre mennesker... I tillegg til at historien er både sterk og god, så er filmen godt laget, og med godt skuespill.

Du må faktisk bare se denne filmen, og du finner den på iTunes ♥

 

Jeg har tidligere fortalt om dårlige opplevelser med feks taxi-selskaper her inne på bloggen, med en slags oppfordring om å ikke bruke akkurat dét taxiselskapet. Sånn type forbrukermakt syns jeg selvsagt skal gå begge veier, så i dag har jeg lyst til å gi en skikkelig shout out til Diin Brudesalong, på Majorstuen i Oslo.

Som mange kanskje har fått med seg så har jeg kjøpt brudekjolen min brukt, på Finn (som jeg virkelig anbefaler alle å i alle fall vurdere å gjøre; penger og miljø spart #whatsnottolike 😀 ), og slør har jeg fått låne av en venninne som giftet seg i fjor (og hadde tre forskjellige liggende – Torill, du er litt sprø ♥ ). Sko har jeg kjøpt flunkende nye, fordi det er noe jeg skal bruke igjen senere, og da har jeg mye lettere for å skeie ut, enn når det er engangsbruk... Jeg har så langt i mitt liv kjøpt meg to par sko som har vært ordentlig dyre (type mer enn 5000,- for et par); det ene var Disputasskoene, og det andre er Bryllupsskoene. Disputasskoene har jeg brukt mange ganger senere, når jeg kjenner at i dag trenger jeg det lille ekstra (pluss at jeg selvsagt syns de er sykt fine), og jeg forventer å få den samme «greia» med bryllupsskoene. Det er også gøy når et plagg har en sånn type historie bak seg, syns jeg 🙂

Men så er man jo ikke i mål bare fordi man har kjole, sko, og slør. For hva med smykker? Hårpynt? Veske? Hva syns jeg er fint, og hva passer best til min kjole og min stil? Jeg har tittet litt på nett, og ruslet rundt og vært innom alle standardbutikkene på kjøpesentre som Storo, Byporten, Paleet, og jeg har funnet mye fint, men følt meg veldig rådvill på hva jeg egentlig vil ha den dagen... Så kom jeg plutselig på at eh, kanskje brudesalongene har et visst utvalg av «typisk» tilbehør til brudekjole? (nei, jeg påberoper meg ikke akkurat genialitet for å omsider ha tenkt denne tanken). Så i går tok jeg turen innom Diin Brudesalong, litt tilfeldig at det var akkurat der jeg dro først, men det var sånn ca på veien hjem for meg.

Så jeg valser inn i salongen, litt forvirret, og den ene damen bak disken smiler og spør meg om jeg trenger noe hjelp. Jeg sier rett ut at jeg har kjole, og jeg har slør, jeg har sko, og dette er blomsterplanene mine, men jeg trenger ørepynt... Hun kunne selvsagt da bare ha vist meg de forskjellige montrene med smykker og stæsj, og sagt at jeg bare måtte se meg rundt. Men hun var supersøt og veldig entusiastisk, og spurte meg hvordan kjolen så ut (da ble det med én gang tydelig at jeg ikke hadde kjøpt kjolen hos dem). Jeg forklarte, og hun gikk rett og hentet en kjole og spurte, er det litt feeling som denne. Det var det! Hun tok frem forskjellige ørepynt og litt andre ting, som jeg først bare så på opp mot kjolen, men så spurte hun om jeg ikke hadde lyst til å prøve kjolen på for å få et skikkelig inntrykk. For alle som har prøvd brudekjole så vet dere at det er litt mer enn bare jeg tar med meg dette plagget inn i det lille prøverommet, og klarer meg selv... Når du tar på deg en brudekjole så oppholder du også en ansatt. Men jeg fikk brudekjolen på, og et slør som likner på det jeg skal ha, og så begynte vi å prøve ting skikkelig. Med kjolen på ble det plutselig helt klart for meg hva jeg vil ha av tilbehør, og hva som blir feil. Det endte med to innkjøp, og jeg var så fornøyd da jeg gikk ut. Det blir jo en «opplevelse» der vi skravlet masse om bryllup og kjole og fest og kotyme, og hun skjønte utmerket godt hva slags stil jeg hadde, og hvilket uttrykk jeg ønsker å ha 🙂

Man kan jo si at det skulle bare mangle at jeg fikk hjelp, selv om jeg ikke skulle gjøre et stort innkjøp (kjole), men samtidig så hadde de jo ikke vært ufine om de bare hadde bedt meg titte rundt, og rope ut hvis jeg trengte hjelp. Damene på Diin gikk den ekstra milen i går, for å virkelig hjelpe meg med å finne det perfekte tilbehøret! Tusen takk, nå begynner hele looken å ta form, og jeg gleder meg enda mer til den 23. februar ♥

6

Jeg er egentlig ganske ny til fenomenet podcast - selv om jeg har vært med på å starte opp en selv - og begynner nå ganske nylig å kjenne at podcast, det er jo et kjempekonsept! Her er mine favoritter:

Tusvik og Tønne. Podcasten til Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne, som omtales som

Sigrid og Lisa er to altfor frittalende komikere. Ett sted må de få lov til å tømme seg, det er blitt til Tusvik & Tønnes podcast.

Dette var den aller første podcasten jeg hørte på. Jeg begynte etter at den ble diskutert på Kvinneguiden (yes, det er min guilty pleasure), etter episoden som bare het Lisa. Tusvik og Tønne kommer med ny episode hver tirsdag, og det har faktisk begynt å bli sånn at jeg gleder meg til tirsdager, fordi det da kommer ut ny epsiode. Episodene varer en time, der de diskuterer livet, forhold(ene sine), feminisme, samfunn,menn, abort, politikk – høylytt, og noen ganger skrikete, men jeg elsker det! Både Sigrid og Lisa er herlig rappkjefta, og så kule at jeg tar meg i å (ubevisst) kopiere deres talemåte. Håper de aldri slutter å podde!

 

Femihelse er en ganske ny podcastserie som etter hvert skal ta for seg alle temaer om kvinnehelse, også de som er (litt) tabu. Helene Svabø og Sigrun Stenseth, som driver Femihelse sier selv

Vi synes det er viktig å prate om alt, fordi tabu hjelper jo ingen. Vi inviterer en smart ekspert til å svare på våre dumme spørsmål, hver uke, så du slipper å stille de selv. 

Femihelse er nominert som årets stjerneskudd i Vixen Influenserawards, og det er superfortjent! Sigrun og Helene i midten her 🙂

 

Aftenpodden, som lages av politisk journalist Lars Glomnes, politisk redaktør Trine Eilertsen og kulturredaktør Sarah Sørheim. De tre journalistene fra Aftneposten tar for seg ukens mest engasjerende saker innenfor politikk og samfunn, og denne podcasten er helt perfekt hvis du for eksempel er sånn som meg, som ikke får lest så mye aviser i løpet av en dag, og hvem ser fremdeles på Dagsrevyen, liksom...? Med Aftenpodden blir du oppdatert (- i alle fall på det viktigste). Eller kanskje du bare ønsker et supplement til aviser og nyhetssendinger 🙂

 

To hvite menn. Denne 6 episoders podcasten handler om Joshua French og Tjostolv Moland, som ble dømt til døden i Kongo i 2009, etter at sjåføren deres ble drept. Hvem var de to nordmennene som kjørte inn jungelen? Og hva skulle de der?

Det jeg sitter igjen og syns er så utrolig rart er Erna Solbergs innsats i denne saken – hva er det vi ikke har fått vite? Greit nok at det er en ekstraordinær situasjon når en norsk statsborger er dømt til døden, men når statsministeren avbryter 17. mai for å ha pressekonferanse fordi en drapsdømt kommer tilbake til Norge, og plutselig er en fri mann, klarer ikke jeg å tolke det som noe annet enn at her er det noe mer... Akkurat så konspiratorisk blir jeg da, ja 😛 Uansett en kjempegodt produsert, og superspennende podcastserie fra NRK!

 

Lørn.tech. Sist, men ikke minst, så må jeg jo få anbefale den podcasten jeg selv har vært med på å starte. Podcasten der hver episode varer i ca 20 minutter, og tar for seg ett teknologitema, som en samtale med en ekspert på dette temaet; for eksempel AI, Big Data, Law Tech, Ed. Tech, Droner, 3-D printing, Energy Tech, og Blockchain - for å nevne noen 🙂


Har du noen anbefalinger til meg?

2

Jeg har lyst til å si litt mer om dette med programmering, for det er et tema jeg blir mer og mer opptatt av, og tror det er viktigere og viktigere at alle (de fleste) kan litt om. En ting er jo selvsagt at jeg mener dette må inn i skolen - noe som nå også skjer (yeay!), men hva med alle de av oss som ikke lærte dette på skolen, og spesielt de som ikke har tatt et studium der de har lært om programmering? Det er dere som føler dere truffet av akkurat den beskrivelsen jeg har lyst til å snakke til nå ♥ ...og som er interessert i programmering, da, selvsagt 😉  For mitt inntrykk er at det er mange av dere som er ordentlig nysgjerrig på programmering og hva som ligger bak i datamaskinen, og som gjerne vil lære mer. Så sitter man der med datamaskine sin, da, og tenker liksom men hva gjør jeg, egentlig?!? Hvordan kommer jeg i gang...skal jeg åpne et Word-dokument eller hva? 

 

Til det siste spørsmål: Nei, du skal ikke åpne Word. Faktisk, for å komme i gang så raskt som overhodet mulig, anbefaler jeg å gjøre det on-line, i nettleseren. så slipper man å laste ned og insallere ting - som jeg mener blir en ekstra terskel. Ja, du burde det på sikt, men du kan prøve deg litt før du gjør det 🙂 Så da kaster jeg meg uti det, og anbefaler nå denne introduksjonen til Python-programmering! Gjør tutorialsene i den rekkefølgen de står (det starter med "Hello, World!"), og prøv deg frem med å forandre på programkoden som står i vinduene på venstre side av nettisiden, og se hva som skjer...

Når det aller første programmet, i "Hello, World!"-tutorialen sier

print("This line will be printed.")

så gjett først hva dette programmet gjør (ja, linjen print("This line will be printed.") er et fullstendig program i programmeringsspråket Python), før du sjekker ved å trykke på "Run"-knappen under. Prøv deg frem med hva som skjer hvis du fjerner en parentes, legger til en parentes, fjerner et anførselstegn, legger til et anførselstegn, skriver noe annet enn This line will be printed. mellom anførselstegnene... Fortsett nedover siden, og gjør oppgaven på bunnen også 🙂

HER kan du lese mye mer om Python, spesielt fra kapittel 3 😀 Husk at når det kommer til programmering så er det Google som er din beste venn og lærebok, og ikke en faktisk lærebok (sånn generelt sagt, i alle fall).

Så må jeg nesten bare innrømme at jeg ikke har full oversikt over alle mulige on-line muligheter som fins der ute, men jeg syns denne Python-introduksjone virker fin. Jeg har også sett på den sammen med Anders, og han er enig, så anbefalingen kommer fra oss begge ♥


Forresten så er dette også et spørsmål som dukker opp: Er koding og programmering det samme?

Ja, det er det 🙂 Personlig er jeg mer glad i å si programmering, enn koding, for jeg syns koding er et ord med masse assosiasjoner til noe mystisk (snakke i koder, liksom), og jeg syns det blir litt feil. Men, ja, koding og programmering er det samme. Og så fins det KJEMPEMANGE forskjellige programmeringsspråk, og minst like mange meninger om hva som er det beste programmeringsspråket. Her er det altså språket Python jeg deler, fordi det er et språk jeg har et godt forhold til, og som brukes av mange som et introduksjonsspråk 🙂

Programmering på toget, ikke on-line, MED møkkete skjerm. Jeg kommer gjerne inn på hvordan man skal gjøre dette uten å være på nett, men jeg har lyst til å bare komme i gang på denne måten først...for jeg vet hvor SINNSYKT irritert jeg blir hvis jeg må laste ned masse greier, og så får jeg det ikke til å kjøre, og så syns jeg ca alt i livet bare er dritt. Og det er sikkert ikke BARE jeg som er sånn 😛

På onsdag blir det Sunniva Svarer igjen, og jeg snakker gjerne litt om programmering da, hvis det er ønske om det 🙂

 

...og det er sørenmeg ganske sykt!

Faktisk er akkurat episode nummer 60 lagt ut i podcast-appen på Apple (og de andre podcastplattformene, tror jeg), og før desember er over kommer vi til å ha spilt inn i alle fall det dobbelte! Det er ganske mye, og jeg må si jeg er stolt over den jobben vi allerede har gjort 🙂 Dagen i dag har gått med til møter; først ett ganske langt med Silvija og Kristine, om LØRN, og så gikk ferden videre til et møte med Jo angående et spennende prosjekt med Stavanger Symfoniorkester...:)

Men hovedsakelig i dag så har tankene dreid seg rundt LØRN: Så langt har vi vært igjennom VR/AR, Droner, Bioteknologi, Lawtech (som jeg ikke hadde hørt om før for et par uker siden), Big Data (som jeg føler jeg kunne ganske mye om, men jeg har feks aldri tenkt ordentlig over hvor viktig det er med kvalitetet på de dataene du har, hvis du skal kunne gjøre noen skikkelig stordataanalyse - det sier seg jo egentlig selv, men jeg har altså ikke tenkt på det) og AI. I tillegg har vi så vidt begynt å ta opp noen samtaler på Blockchain (som er den teknologien jeg syns er vanskeligst å få taket på - tror jeg...det er i alle fall veldig mye mer enn Bitcoins og kryptovaluta).

Alt ligger altså ute i iPhone-podcastappen (heter den noe annet enn Podcast?), på Spotify, og på den mest brukte podcastappen til Android, og så ligger snaaart alt ute på nettsidene våre; feks kan du sjekke ut samtalen jeg hadde med eks-kollega Anja Røyne (fra Fysisk Institutt) om biotek, og samtale mellom Silvija og meg om droner 🙂

Neste uke - neste fredag - skal vi faktisk spille inn både Blockchain og FinTech. veldig spennende, gøy, og ikke minst intenst... Etter den seansen føler jeg meg trygg på at jeg kommer til å være ganske tom i hodet 😛

 

EDIT, mandag kl 9: Oppdatert med screenshots fra appen - som jeg glemte søndag kveld, da jeg ganske trøtt publiserte innlegget 😉


Anders har vært syk i nesten to uker nå – noe som har vært/er utrolig slitsomt og irriterende. Aller mest for ham selv, selvsagt, men faktisk også litt for meg (ja, da, jeg mener at det er han det er synd på, altså). Han var liksom på vei til å bli bedre i løpet av forrige helg, men så begynte hostingen... Han har hatt en så ekstrem tørrhoste at han i løpet av de fleste nettene denne uken omtrent ikke har sovet (og det er der det blir bittelitt synd på meg også; for når det smeller i hoste hvert 5 sekund, så blir det ikke så mye søvn på meg heller - fredag var jeg faktisk helt ødelagt, ennå Anders til slutt tok med seg madrass og dyne og la seg på stuegulvet ♥)

Så det er hosten som virkelig har vært ille, og som har tatt bort søvn, men han har vel ikke følt at det har vært ille nok til at det var verdt å ta turen til legen - eventuelt at han orket å ta turen til legen. Så det var da jeg plutselig kom på at jeg hadde hørt om lege-appen Kry, og jeg ba han teste. Og Anders var så fornøyd (han elsker jo alle mulige teknologi-gadgets og greier 😛 )!

Appen fungerer ved at man åpner den (eh, selvsagt), logger inn med Bank-ID, og så bestiller man time. Åpningstidene er 07-22, og da Anders bestilte time fikk han beskjed om at det var 10-15 minutters ventetid (det kan man leve med), men han fikk timen allerede etter 5 minutter (dette var sånn ca lunsjtider en av dagene denne uken).

 

Så ringte legen (etter 5 minutter, alstå), og de hadde en videokonsultasjon; Anders fortalte om symptomene sine, og sa at han gjerne ville ha Cosylan for hosten. Legen mente det hørtes greit ut, og som om at han hadde et virus, men han ville gjerne se om det kunne være bakterielt før han skrev ut. Da gikk Anders bort til en lampe, og holdt kameraet opp mot munnen, så legen kunne se hvordan det så ut. Legen kunne bekrefte at dette absolutt så ut til å ikke være bakterielt, og Cosylan-respet var på vei. Easy peasy!

Kry-appen er virkelig genial i den typen tilfeller der du vet (ganske sikkert) hva som feiler deg og dermed hva du trenger - feks antibiotika for urinveisinfeskjon (omtrent alle kvinner VET når det er på vei, og hva de trenger) eller Cosylan for tørrhoste som gjør at du ikke får sove, eller hvis du er i en sånn situasjon at du trenger dokumentasjon når du er syk - feks hvis du er elev på videregående 🙂 I tillegg er den genial fordi du får raskt time, og prisen er 350 kroner. Appen kan visst også brukes i utlandet, og det er sikkert andre bra ting med den, men det har jeg ikke testet, så det vet jeg ikke noe personlig om. Jeg vet bare at dette er en app man burde ha!

De to siste nettene har det endeleig vært litt nedgang i hoste, og vi krysser fingrene begge to for at nå starter vi en normal uke. Det er liksom bedre for alle når ikke noe ligger hjemme og hoster og er miesrabel, for det påvirker liksom hele stemningen og arbeidskapasiteten - også på de (les meg) som ikke er syke. Heldigvis så er ikke Anders en som blir sur, selv om han har det som han har hatt - i motsetning til meg, alstå...jeg ville nok vært gretten 😛

 

Dette er kanskje ikke en spesielt inspirerende måte å starte et innlegg på, men det er nå i alle fall ganske ærlig: I går var jeg så utrolig sliten!

Jeg skulle egentlig på lansering av en veldig spennende bok (jeg har ikke lest den ennå, men jeg er sikker på at den er spennende, for journalisten som har skrevet den er dyktig, og temaet er i alle fall spennende – «Kunstig intelligens -den usynlige revolusjonen»), men da jeg kom hjem og hadde spist med jentene (Andrea overnattet i går ♥), og de var mette og fornøyde på rommet til Alexandra, kjente jeg at jeg vil ingenting! Mens jeg satt foran MACen og jobbet og ventet på at Anders skulle komme hjem, så jeg kunne dra ut, sendte han meg en melding om at han snart var hjemme, og jeg svarte bare at jeg vet ikke om jeg orker – jeg vil bare gråte. Og i det jeg trykket Enter begynte tårene å trille.

Hadde det vært helt essensielt at jeg var tilstede på denne boklanseringen hadde jeg selvsagt tørket tårene, fikset sminken, og slengt på meg noen høye hæler og dratt av gårde. Men jeg tror det er utrolig viktig på sånne dager/perioder/tider å si til seg selv at akkurat nå så er det mye mer fornuftig å bli hjemme... Ikke fordi man skal sitte og lete etter hva man føler hele tiden, eller ikke presse seg selv (skal man nå målene sine må man gønne på). Men jeg vet at min totale arbeidskapasitet er større hvis jeg også får hvile. Så jeg ble hjemme.

Jeg fylte et glass vin (som ble fylt opp litt mer av Anders, senere), jeg fylte badekaret, og jeg tok med meg boken til Anja Røyne, og krøp ned i badekaret – eller badebaljen er kanskje en mer korrekt beskrivelse? 😉

Da jeg la ut bilder av dette fantastiske badekaret/baljen på Instagram tidligere i år, fikk jeg mange spørsmål om hvor jeg hadde kjøpt det/den. Jeg hadde tenkt å skrive om det i vår, men før jeg kom så langt var det plutselig 30 varmegrader ute, og det eneste som fristet av bading var bading ute – absolutt IKKE å senke kroppen ned i varmt vann inne. Så da var det liksom ikke noe poeng i tipse dere om dette heller... NÅ, derimot, når mørket begynner å komme, og man er frossen på kvelden (og kanskje kjempesliten og bare vil gråte 😛 ) er dette badekaret GENIALT! Hvis du ikke har vanlig badekar, selvfølgelig 🙂  Men i en by som Oslo, der mange bor i små leiligheter, har man jo ofte ikke badekar, og da funker faktisk dette karet fra coolstuff.no veldig bra!

Også syns jeg det er kult at det kommer i mange forskjellige farger – som rosa, feks (helt random fargevalg, der, altså 😉 ). Jeg tror jeg betalte ca 1400,- for det, inkludert frakt, og da var det på Postkontoret bare et par dager etter bestilling 😀 Jeg vet man får kjøpt samme produktet andre steder, billigere, men en venninne av meg prøvde det, og da tok det i alle fall 4 uker før hun fikk det, og hun var vel ganske bekymret for om hun i det hele tatt kom til å få noe som helst...

Uansett: det er så deilig å kunne ta et bad – det er noe jeg virkelig savnet i den gamle leiligheten. Selv om balja selvsagt ikke er kjempestor, så er den virkelig stor nok. Og hvis du er som meg, at du liker å lese mens du sitter i vannet så er det genialt at du blir sittende så rett og godt i ryggen – på akkurat dét feltet syns jeg faktisk coolstuff-karet er bedre enn et vanlig badekar. Og så blir man sittende med vann nesten helt til halsen hvis du fyller helt opp – kjempedeilig!

Forresten, apropos bok: Selv om jeg da gikk glipp av en boklansering i går, så skal jeg på en annen en senere denne uken. Anja Røyne, som er en tidligere fysikerkollega, har skrevet bok om alle grunnstoffene våre – hvor de kommer fra og om vi kan bruke dem opp og sånn. Den lanseringen er et sånt event der jeg ikke kommer til å bli hjemme selv om jeg skulle være sliten; da skal jeg nemlig snakke med Anja om boken hennes på scenen.

For å gjøre den jobben på skikkelig måte så må boken selvsagt leses, og dermed var det strengt tatt fremdeles jobb jeg gjorde i går - bare jobb som passet mye bedre til det humøret jeg var i, enn å dra ut og være tvansgssosial og nettverke og smile. Gleder meg til å både få stille spørsmål, dele glede og kanskje frustrasjon, og diskutere litt med Anja til torsdag!