Annonse for Forskerfabrikkens sommerskole

Noe av det tristeste jeg opplever når jeg er rundt omkring og snakker med barn om naturfag og matte og forskning, er å få høre hvor kjeeedeliiig disse fagene er. At det er sånne fag der det bare fins ett riktig svar, og det er i alle fall ikke noe spennende eller kreativt...

Etter å ha jobbet flere år med forskning – i et av naturfagene – VET jeg hvor utrolig feil den oppfatningen er! For det er jo stikk motsatt av den ideen om at forskere bare tror de kan og vet alt. Forskning handler  NETTOPP om at vi IKKE kan og vet alt. Hvis vi visste svaret på alt så ville vi vært ferdige med forskning for godt 😉 Det handler om å stille spørsmål, og spesielt det å stille spørsmål ved de tingene vi tror vi det. Det var jo sånn vi feks sluttet med årelating – en "behandling" vi hadde drevet med i mange hundre år, fordi vi "visste" at det funket... Så var det noen som var nysgjerrige på om dette faktisk kunne stemme – stilte spørsmål ved det man trodde man visste, og *tada* fant vi ut at det var helt feil. Årelating virker ikke for en pøkk.

Det er mer mellom himmel og jord, blir det ofte sagt. Og, ja, det er utrolig mye vi ennå ikke vet (yeay!), og det er derfor vi forsker 🙂

Barn undrer seg over alt mulig – de er født «forskere»: Hvorfor det, hvordan da?

Ja, da, alle foreldre har nok vært igjennom en sånn grusom, evig «hvorfor det-loop»; spis maten din – hvorfor det? – fordi kroppen din trenger det – hvorfor det? – fordi eller så blir du syk og dør – hvorfor det? – fordi den trenger næring – hvorfor det...? og man får lyst til/ender med å rope fordi jeg sier det, ferdig snakka, spis maten din NÅ! Men jeg er sikker på at alle foreldre også kan komme på mange veldig fine øyeblikk der man ser et insekt som bærer på en pinne som er MYE større enn seg selv – hvordan kan den bæres så stort og tungt?, en død fugl – hva skjer når vi dør, og hva er egentlig døden?, undret seg over vannet som fryser til is - men hvorfor er vanndammen helt islagt, mens sjøen er nesten helt bar for is – hvorfor er det sånn?

Eller som Alexandra lurte på forrige uke, etter at vi hadde hørt Julie holde foredrag om humler (som hun forsker på) på Blindern: Hvorfor dør ikke dronningen om vinteren? Og det kuleste var jo nettopp at Julie IKKE kunne svaret på dette, men lovet at hun skulle prøve å finne det ut, og fortelle Alexandra det når hun vet mer – hvis dette er noe vi faktisk vet svaret på, da...;) Små barn kan altså helt fint komme med spennende spørsmål, som ekspertene ikke vet svaret på – dét er kjempekult! Ja, mammahjertet mitt smeltet litt av at hun turte å rekke opp hånden i den store forsamlingen, ta mikrofonen og stille spørsmål ♥

Vi trenger ikke å lære barn å være nysgjerrige og stille spørsmål, vi må «bare» prøve å sørge for at de ikke mister nysgjerrigheten sin! At de fortsetter å være små forskere. Dette kan Forskerfabrikkens sommerskole hjelpe til med!

 

Forskerfabrikkens Sommerskole er for elever som skal opp i 5., 6. og 7. klasse til høsten. Den arrangeres i starten og slutten av sommerferien, mandag til fredag fra kl.09.00-15.00. På sommerskolen blir deltakerne flinkere i naturfag og lærer mer om kjemi, fysikk og biologi. Kurset følger skolens 
læreplan for 5. – 7. trinn i naturfag.

Mer info og påmelding HER.

I løpet av forskeruken på Forskerfabrikkens Sommerskole skal barna blant annet undersøke noen av miljøutfordringene som plager kloden vår; Hvordan er det å være fisk i et hav fylt av plastsøppel? Og hvordan kan jeg bidra til at havet ikke blir fremtidens søppeldynge? Og noen av mine favoritter fra timeplanen: Lage og lære om møbiusbånd (sånn som Alexandra og jeg holder på med på bildet 😀 ), lage sugerørraketter, sortere skjeletter, ha papirflykonkurranse, og gjøre bleieforskning.

Forskerfabrikken gjør realfag til praktiske fag hvor barna får utforske og eksperimentere ute og inne hele dagen:

Vi tror det er grunnen til at så mange barn trives på vår sommerskole. I tillegg til å ha fine opplevelser på kurset, får barna erfaringer de har stor glede av når skolen starter opp igjen. Den praktiske tilnærmingen gjør at naturfag gir mening! Slik får barna en dypere forståelse for fagene som de har glede av resten av livet. Både når de er tilbake i klasserommet, når de skal forstå hva forskning er og hva det betyr når forskningsresultater presenteres i media.

Dessuten er sommerskolen sosialt, og barna får nye venner 😀

Og dette handler jo ikke om at alle skal bli forskere, eller at alle skal blir naturvitere og realister for den saks skyld. Men det å få utvikle nysgjerrigheten sin, og lære at det er en veldig bra ting å spørre hvorfor det, hvordan da?, er en super egenskap å ha med seg, uansett hva man skal senere i livet.


Visste du at forskning viser at...

I 1924 begynte forskere å lure på hva en lang sommerferie har å si for barns skolegang. En studie fra USA fulgte nesten 800 barn som var tilfeldig valgt ut fra 20 offentlige skoler. Forskerne samlet inn informasjon om barnas skoleresultater og familiebakgrunn gjennom hele skolegangen. De ble også intervjuet om høyere utdanning da de var voksne. Resultatene viste at selv om de gjennom skoleåret fikk de den samme undervisningen og utviklet seg jevnt fra sitt nivå, var det hver sommer en del barn som “stoppet opp” fordi de opplevde lite i ferien. Dermed ble gapet mellom svake og sterke elever gradvis større.

 

Noen barn har ekstra utfordringer på skolen, og det er lett å tenke at de fortjener fri fra disse utfordringene i ferien. Det er ikke lurt, for da vil problemene bare være større når høsten kommer. Sommerskoler kan være med å fornye læringsgleden. I skolen skal barna gjennom et pensum, og det blir liten tid til fordypning. Samtidig er det først når barn får fordype seg og øve, at de opplever mestring. Det gir igjen motivasjon og glede. Her kan sommerskoler spille en viktig rolle fordi barn får jobbe i dybden med et fagområde over flere dager.

Kanskje nettopp en uke med opplegget til Forskerfabrikken kan være det som gir barnet muligheten til å se naturfag og matematikk med nye øyne – for det er jo dessverre sånn at det er en del grunnleggende man på en måte må igjennom, for å kunne jobbe videre med disse fagene (akkurat som det er i alle fag – man må rett og slett pugge litt gloser for å kunne skrive fransk poesi, liksom), men den motivasjonen man kan få av en sånn uke kan være helt avgjørende. Selv hadde jeg det sånn at jeg holdt på å droppe ut av fysikkstudiene fordi jeg bare følte meg dum og demotivert, men heldigvis, før jeg tok valget og sluttet, så hadde jeg ett fag som gjorde at jeg ble supermotivert! Med motivasjonen fra dette ene faget klarte jeg å ta opp de fagene jeg hadde strøket i, komme meg inn på masterstudiet, og til slutt ble det også doktorgrad.

Motivasjon er så UTROLIG viktig!

Det er et begrenset antall plasser til sommerskolen, og påmeldingener i gang nå.

 

Besøk også Forskerfabrikken på Facebook HER 🙂

 

6

Såeh, da har Anders og jeg vært gift i en uke, og da passer det jo fint å skrive litt om krangling, eller hva...? 😛

Det startet i går kveld: Alt var kjempefint - vi jobbet begge ganske sent, så vi bestemte oss for å bare kjøpe med oss skinke og ost som vi hadde lyst på fra butikken (jeg kan virkelig anbefale Kolonihagen sin Vesterhavsost, hvis du liker litt Gruère-aktig smak ♥) , og så skulle vi dele den andre Champagneflasken, som var igjen, etter at vi feiret at Anders hadde levert avhandlingen sin tidligere denne uken. Jeg tror klokken var nærmere midnatt da vi endelig krøp opp i sengen, med skinke, ost, Champagne, og Hidden Figures på Viaplay. Stemningen var tipp topp 😀

Så, da vi var ca halvveis ut i filmen satte jeg den på pause (vi gjør det ganske mye når vi ser film - stopper for å diskutere et eller annet, søke opp noe vi lurer på, osv - det er sånn vi liker det 🙂 ), for jeg tenkte på dette med månen og månens bane. Det har jeg jo hatt en del fokus på i det siste, og det er jo månen som er det endelige målet i filmen, og store deler av handlingen er nettopp om å beregne baner. Mitt spørsmål til Anders var hvorfor går egentlig månen og planeter og andre himmellegemer i ellipsebaner, og ikke sirkelbaner - eller går de i sirkelbane også? Det er i alle fall sånn jeg mente at jeg stilte spørsmålet - i mitt hodet var det ca akkurat sånn det kom ut; altså HVORFOR går feks månen i ellipse...

Jeg tror kanskje at Anders opplevde spørsmålet litt annerledes, for han gikk rett i "arrogant fysiker"-rollen (NB: dette var sånn jeg opplevde det, etter en halv flaske Champagne rundt klokken ett i natt), og sier at ellipsebane faller rett ut av Newtons gravitasjonslov, så dermed er det ellipse, og forresten så er jo sirkel også ellipse, bare at fokalpunktene er på samme sted - i sentrum. Svaret hans gjorde meg superirritert (det er ikke min sterkeste side, men når jeg føler meg dum, så blir jeg sur), og det skinte nok rimelig tydelig igjennom da jeg sa at det at løsningen på en likning er ellipse forklarer jo ikke HVORFOR det er som det er, og så eskalerte det raskt til at begge ble kjempelei seg, og han syns jeg var slem og jeg syns han var slem og dum, og hylgråt 😛

For å ta noen ting rundt det denne idiotiske krangelen startet med - hvorfor planeter og måner gjerne går i ellipsebaner: Ja, Anders har rett i at sirkel er et spesialtilfelle av en ellipse, men der mener jeg at i hverdagsprat så skiller vi mellom sirkel og ellipse - sirkelen er helt rundt, mens ellipsen er avlang. Når jeg sitter her med et glass foran meg så sier jeg at det har sirkelform, og ikke at det er elliptisk (jeg er ganske sikker på at Anders er enig med meg her 😉 ). Men, alstå, strengt matematisk har Anders rett. Jeg mener allikevel at det burde være tydelig at når man undrer seg over at månen går i en "avlang sirkelbane" - ellipse - så er det dét man mener, og ikke vanlig sirkel... Så til det med likninger, hvor jeg tror jeg (generelt) mener at det er ikke bra å bruke likningen til å begrunne hvorfor noe er som det er; jeg mener likningen beskriver det vi ser i naturen, ikke at den er grunnen til at noe skjer. En likning er jo et språk... Jeg tror Anders er enig med meg i dette nå i dag - jeg bare tror ikke jeg var spesielt flink til å legge frem dette synspunktet på en diplomatisk måte i natt. Etter å tenkt en del på det med ellipsebaner så er vel det enkle svaret på hvorfor det er som det er at jo, månen kunne ha gått i en sirkel rundt Jorden, hvis den hadde fått NØYAKTIG riktig fart da den kom inn i banen sin. Men det er bare ett tilfelle som ville ha gitt en sirkel, mens det er MANGE forskjellige hastigheter som gir en ellipsebane - det er dermed svært lite sannsynlig at månen eller andre ting havner i en sirkel, og veldig sannsynlig at det havner i ellipse ♥ (Og det kunne han jo bare ha sagt i natt, eller hva...? 😉 😛 )

Dette er faktisk litt typisk oss; noe som starter med en spennende diskusjon - akkurat sånn som vi liker - tipper plutselig over i en HELT idiotisk krangel. Det skjer alltid fordi jeg plutselig føler meg dum, og når jeg føler meg dum, da får jeg ekstremt kort lunte... Så, altså, ja; hei, jeg heter Sunniva, er 35 år gammel, og gråter når jeg føler meg dum. Jeg føler meg dessuten dum overraskende (?) ofte, så det blir noen tårer i løpet av et år, da, kan man si.


På den hyggelige siden (gårsdagen var jo faktisk stort sett veldig hyggelig, bortsett fra en veldig brå vending helt på slutten :/ ): Alexandra og jeg lekte oss med møbiusbånd i går, og det var kjempegøy å vise henne trikset med å feste to møbiusbånd sammen, for så å klippe hver av dem i to på langs - da får man nemlig to hjerter som er festet i hverandre ♥♥ Ble det ikke fint?

Møbiusbåndet er jo et objekt som bare har én side, og det er ganske fascinerende i seg selv 😀

Joggedressen min er fra Cubus, forresten. Jeg kjøpte den forrige fredag, for å ha et nytt og litt fresh, men behagelig antrekk å ha på meg på morgenen på bryllupsdagen, og dagen derpå 🙂 Jeg ble så fornøyd at jeg skal kjøpe meg én til i sort, for å ha på når Anders og jeg reiser til Thailand om litt under en uke...!!!

21

Sammendrag

Jeg har testet iGlow vippeserum uten å få noen som helst (synlig) virkning.

Introduksjon

Jeg husker ikke når jeg hørte om iGlow vippeserum første gang, men jeg har sett reklame for produktet «overalt» i alle fall det siste halvannet året, og spesielt er det flere bloggere som har skrevet om det. I tillegg ble jeg tipset spesifikt om dette serumet da jeg spurte før sommeren om hva jeg burde gjøre for å få de mest fantastiske vippene til bryllupet (mascara, serum, eller extensions) – og mange av de som tipset meg var folk som også i utgangspunktet er skeptiske til denne typen produkter, og som jeg ikke har noen grunn til å tro at lyver (det tror jeg fremdeles ikke, forresten 😉 ).

Noen har (også) kanskje hørt om iGlow forbindelsen med at det ble avslørt at det ble funnet prostaglandiner i produktet, som jo ikke er lov å bruke i kosmetikk i Norge. Protsaglandiner er, så vidt jeg vet, det eneste kjente stoffet som faktisk får vippene til å vokse – det er en ingrediens i medisiner mot grå stær, og lange vipper er en kjent bivirkning av disse. iGlow på sin side har vært veldig på at de ikke har hatt prostaglandiner som en ingrediens, og at dette må ha vært en bitteliten forurensing fordi kanskje andre produkter har blitt laget på samme fabrikken, og kanskje de produktene hadde prostaglandiner i seg. Det skal sies at hverken iGlow eller media har sagt noe om hvilke mengder av prostaglandiner det var snakk om – så vidt jeg har fått med meg, i alle fall – så det kan selvsagt hende at iGlow snakker sant. Samtidig så er det jo litt interessant at det er akkurat prostaglandiner – det eneste kjente virkestoffet for vippevekst – som var det som skulle forurense vippeserumet deres. Ja, ja, hvem vet...

Nå er i alle fall iGlow supertydelige på at deres produkter IKKE inneholder prostaglandiner lenger, og de har byttet fabrikk og det er ikke måte på.

Metode

Hver dag siden slutten av juni (mye mer enn 12 uker, som det står at man kanskje må holde på før man får resulateter) har jeg påført iGlow vippeserum på øyelokket, rett over øyevippene. Jeg har gjort dette på kvelden, etter å ha renset ansiktet helt rent for sminke; ren og tørr hud, altså.

Resultater

Dette bildet er fra midten av sommeren, ikke så lenge etter at jeg hadde begynt testingen. Her har jeg åpenbart på meg mascara. Det er mitt høyre øye, venstre på bildet, som har fått behandling (bildet i forrige avsnitt er tatt i speilet, mens dette bildet, og de under er tatt i selfie-mode).

For noen uker siden la jeg ut dette bildet, og da stemte 75% på Instagram at de trodde det var øyet på høyre side – det vil si mitt venstre øye i virkeligheten – som hadde fått vippeserum på seg. Sannheten er altså motsatt: Det er mitt høyre øye – venstre på bildet – som har fått behandling. På dette bildet har jeg på meg full sminke, bortsett fra mascara, så vippene er au naturel.

 

De to siste bildene er tatt i dag tidlig, også uten mascara.

Analyse

Tja... Det er vel ikke behov for å bruke veldig mye plass på analysen her; det er ingen synlig forskjell på øyevippene på de to øynene.

Det kan godt hende at det er en minimal forskjell, men hvis den er så liten at man overhodet ikke kan se den, så er jo det fullstendig irrelevant – dette er jo tross alt et produkt man bruker for å få SYNLIGE forskjeller. Jeg prøver vippeserum for å få lengre vipper, liksom...

Diskusjon og videre arbeid

Jeg tror på iGlow når de sier at det ikke er prostaglandiner i produktet lenger, for å si det sånn. Og jeg har litt problemer med å tro på dem når de sier at de aldri puttet prostaglandiner i produktet før, med vilje. Jeg har fått ganske mange historier fra folk jeg kjenner mer eller mindre, som har fortalt meg at de har prøvd iGlow, og at de, til sin store overraskelse, fikk lengre vipper av det. For å være ærlig tror jeg at det var akkurat så mye prostaglandiner i produktet før, at det fikk vippene til å vokse – uten at det er snakk om mengder som vi burde bli hysteriske av.

Min forklaring på alle suksesshistoriene jeg har fått servert er altså at de har brukt et iGlow-vippeserum MED prostaglandiner, og at de nå ville ha opplevd like lite resultater som jeg har. Jeg vet selvsagt ikke om det stemmer, men jeg oppfordrer andre til å gjøre som meg; påfør kun det ene øyet, frem til du evt ser en forskjell – hvis du vil være sikker på at det skjer noe, da 🙂 Selv om du tar før-bilder så er det veldig vanskelig å sammenlikne det du ser live i speilet med et bilde, og når du leter etter om de har blitt noe lenger så er det ganske sannsynlig at du kommer til å «se» at de har blitt lenger også. For det er vel ikke noe poeng å bruke penger på noe som ikke faktisk har noen effekt...? For de ca 500,- jeg brukte på serumet kunne jeg ha kjøpt to skikkelig gode mascaraer – som jeg VET ville gjort noe med vippene mine 😉

Jeg kunne selvsagt ha sluttet her, men det vil jeg ikke – ikke riktig ennå:

Det at jeg ikke har fått noen effekt av iGlow er ikke nok til å si at dette aldri virker (akkurat som at det ikke holder med en som har fått effekt for å si at ja, dette virker), men det sier i alle fall akkurat dét: Jeg har hatt null effekt av vippeserumet. Som sagt så har jeg mistanker om at det er fordi det faktisk ikke virker lenger, men jeg vil gjerne doble datagrunnlaget mitt. Heldigvis har lillesøster Carina sagt seg villig til å overta resten av serumet, og teste det videre (produktet er jo ikke brukt PÅ øyet, og jeg har ikke vært syk i denne perioden) – selvsagt på kun ett øye, frem til hun evt ser noen forskjell. Det blir spennende å se hvordan det går for henne, og dere, vis meg veldig gjerne at jeg tar feil om iGlow – det er jo kjempegøy hvis jeg gjør! Hvis du har kjøpt serumet nå nylig, og ser at du får tydelig forskjell på de to øynene så gi meg beskjed, da - helst med bilder 😀

Så har jeg faktisk ikke gitt opp vippeserum sånn generelt helt, heller; nå er det så mange som reklamerer for vippeserumet til Nutrilashes – feks har både Sophie Elise og Anna Rasmussen nettopp hatt annonser der de sier det er sykt bra, og man kan jo ikke gå ut i fra at de lyver heller, så jeg tenkte jeg skulle prøve.  Så det er neste vippeprosjekt. Følg meg også på Instagram; der tenker jeg å filme litt research og sånn - hvordan jeg gjør det, og hva jeg finner ut av 🙂

Kort oppsummert: iGlow funker ikke på meg, jeg tror egentlig ikke det funker lenger punktum, men mer eksperimentering trengs. Jeg dobler datagrunnlaget, og tester videre med Sophie Elise og Anna Rasmussen sin nye favoritt; denne vippeserum-føljetongen fortsetter, altså 😀

I guess the title really says it all, but to be very specific: 
I'm done with all the figures and all the tables for the article!
What remains (TODO list of tomorrow):
  • read the neptunium-article, and find out how the results were interpreted 
  • place sentence about uncertainties in the analysis where it should be (aka. figure out where, which is the hard part - moving it is not)
  • check and fix all table and figure captions
  • read through everything and check that I'm referring to the right number of the figures and tables in the text
  • work on the discussion part and the abstract
  • send an e-mail to Fabio and ask about something from his master's thesis
  • fix a "Draft_FINAL" and send off to both Sunniva and Jon
  • clean desk
  • holiday

Now I'll make a #workingyourassoff Thai soup, and after we've eaten it's time for Anders and me to go to bed - tomorrow is the last day before two weeks with Alexandra, who has her last day ever in kindergarden <3

1

Finally home from work...! 
It's always a little crazy when we're doing experiments - meaning this "workday" started at my office yesterday before lunch, then I went to Vestby VGS to give a talk to the students  there, and check out all their science projects (thank you so much for inviting me, I had a great time), and then it was straight back to the University and our lab, and finally the "workday" ended a two hours ago. 
When I got to the lab last night (a little bit before eleven) I learned that the "beam out of range"-alarm had stopped working, which means that the only way of actually knowing that the experiment is doing what it's supposed to be doing, is by watching the instruments continuously... I was still allowed to sleep, though, as long as I sat an alarm for every other hour, and then checked on the experiment. Luckily, the cyclotron was behaving like a saint, so I could actually get that sleep for two hours at a time.
Everything for science, I guess 😉
(no alarm for me this night...I actually missed that super annoying loud ringing)

We're measuring stuff on a piece of wolfram this time (bombarding it with deuterons, which is one proton and one neutron - heavy hydrogen nuclei, actually), trying to learn more about how the elements are created, and so far the experiment seems to be a success (everything is working and the data we get look clean and all; but we won't really know for sure before the data are analysed, of course 😉 )
Now I'm going to take a quick shower, and then crawl into bed, to rest for an hour or two, before I'll pack our bags since we're going to a wedding in Førde this weekend, then I have some writing to be done (deadline tomorrow), and then I need to get Alexandra in kindergarten and then we're leaving <3

2

My main goal last week was to finish the part about the experimental setup for my next paper (article), and even though there will always be changes, I can still say that I more or less achieved my goal 😀 I still have to look at the comments and corrections that I got from Sunniva Supervisor, but that's not a very big job.
My next goal, or milestone, is to finish the part about the experimental results. I'm supposed to do this by the end of next week, and even though that should be enough time, I'm a little bit more uncertain about this one... To finish the results part, I also have to have all the results (which I don't), and since I'm spending this week on "tour" and next week I'm also giving two talks, there isn't that much time left to work on data analysis - but I just have to manage, spending the weekend, or something, I guess <3
(picture from phdcomics.com)

...and figures.

And tables!

FML.
No, I'm joking, obviously, but my arms and my back hurt, and my head feels like it weighs a ton. And my eyes are dry and sore. And I'm going back and forth with respect to how to best represent my data and my results - and what to put in this article, and what to put in the next article (and I do remember, very well, that I was accused of self plagiarism one and a half year ago, and I'm of course very scared that someone will accuse me of something like this again, unless I'm extremely careful...:/)
I guess this is #phdlife <3

4

Since I wrote about my feelings about programming on Thursday, I got some comments and questions about how and why; which can be totally ok, but also a little annoying if it's more like "why on earth are you so stupid you're trying to do anything in C++" (no one said exactly that, it's just an example of a not very constructive comment). Like my friend, Anders (not my boyfriend, but my friend who is a boy - haha), said: "With programming you can do everything! (Except for saying out load which language you are using without someone telling you it's wrong.)"
Telling me stuff like "you have to hate yourself for choosing C++" is not exactly helping me (or anyone really), right? I didn't wake up one day and say to my self "hey, I think I want to program C++ for no reason what so ever - just because I enjoy feeling stupid". I need C++. So it's a little bit like telling your kid who is doing his/her algebra homework "you must really enjoy feeling stupid since you're doing this algebra stuff - you should work on statistics instead".
I love getting constructive comments or critique, but some comments are just making me feel more stupid than before (like: not only am I not managing the programming stuff, I'm also an idiot for trying to learn what I am learning...).
So I thought, today I want to give you ten FACTS about experiments and data analysis here at the nuclear physics group in Oslo - which is the main reason why I need any knowledge of programming these days. This is probably the geekiest (and perhaps most "technical") facts post I've had so far...but sometimes you have to be a little geeky, right? 😉
  1. The material we want to study can be almost anything - for example uranium, gold, nickel, molybdenum, iron, dysprosium, thorium or plutonium (these are just some examples of what we have experimented with the last couple of years)
  2. We make a tiny foil - a target - from the material (almost the size of a small coin), and put this inside all of our detectors
  3. There are always at leas two types of detectors for the experiments: Sodium Iodide detectors (they measure gamma rays), and Silicon detectors (they measure particles)
  4. The Sodium Iodide detectors are called CACTUS (cause it really looks like a cactus) <3 
  5. Sometimes we use more detectors than the gamma detectors (CACTUS) and the particle detectors - for example fission detectors (we used that for my uranium experiment, since uranium-233 fissions like crazy 😛 )
  6. To study the nuclei in the material we bombard the target with tiny particles; protons, deuterons (a proton and a neutron), helium-3 (two protons and one neutron), or helium-4 (two protons and two neutrons - same as an alpha particle 😀 )
  7. When a particle hits a nucleus in our target material, the nucleus gets some extra energy (sort of like it gets heated); then a particle goes out (it can be the same that went in, or it can be another one), and the target nucleus cools again, by sending out gamma radiation
  8. The different detectors will detect the different kind of stuff that comes out from the reaction in the target: the gamma detectors detect the gammas, the particle detectors detect the particles (protons, deuterons, helium-3, or alphas), and the fission detectors detect fission - the detection of all these thing are what we talk about as our data
  9. Data from the experiments we are performing in Oslo (like my uranium experiment) is typically 10-100 Giga Bytes - so it's kind of a lot 
  10. To sort all of these data we need codes/programs that go through everything and checks if there for example was a particle and a gamma that came out of the target at the same time, or maybe it was a particle and a gamma and a fission product, and what were the energie
    s of all this; the particles and the gammas - on the lucky side I don't have write theses sorting codes from scratch, on the other side I have to try to understand someone else's code and logic, which is not always very easy (when I don't understand I'm always sure it's because I'm stupid :/ )
- CACTUS <3 -
The sorting codes, and everything else I'm working on is written in C++, and that's the reason why that's the language I'm working on.
Happy Monday to everyone!


Monday!

Meaning another week with my plot... Obsessing about my plot. Trying to make it just perfect. Try different colours. Different styles. Obsess - science style.
On Friday I was actually thinking that this is it, that I was finished with this part of the data analysis; but then, today, I realised that other people have done similar things (analysed other uranium nuclei, for example), and that they have put five of those black pumps in the plot, instead of just four - so now I'm thinking about doing the same thing. 
As you can see I've added more colours to it now; there's another, lighter pink colour, a yellow-orange'ish colour, and the uranium-235 is bright green - since someone suggested that as a colour 🙂 Maybe you have suggestions for the black bumps? They don't have to be black...;)

-------------------------------
Right now I'm having a glass of wine with supervisor Jon - he's here for the week, and in addition to obsessing about this plot, I've shown him where I am in the entire analyse thing. We looked at a couple of other plots too today, and he said that there's definitely a cool paper in there...:D (Of course we don't know for sure yet, but I choose to be optimistic <3 ) If you follow me on Snapchat (I'm sunnivarose, of course), you've seen the plot that Jon was so excited about.

Remember my plot from yesterday? And how happy and proud I was because I managed to make labels for the different data?
Well, today I learned (from Gry - thank you, sweetie <3) how to make it pink - and by my self I found out how to make it the exact right kind of pink. It's called kPink+7 <3<3<3, and it's just perfect, and if you think that I'm not "brave" enough to use this colour for my uranium data in a scientific article, you're wrong 😉
Yeah, and also I did the tweaking of the data points as I also talked about yesterday (I didn't spend all day on making pink data points :P)
------------------------------------------------------------
Speaking of pink; tomorrow I'm going to be a guest at God Morgen Norge, together with Kathrine Aspaas, who has just written a book called Rosa er den nye pønken - tune in between nine and ten (I'm guessing something like nine thirty, but I'm not 100% sure).
PS: What other kind of colours should I use in the plot?