Nå ligger fine lille niese-Andrea og sover i sengen til Anders og meg. Hun blir veldig snart flyttet til sengen til Alexandra, men når man har glemt igjen favoritt-sovekaninen sin hjemme, og savner mamma som er på felt på båt i Oslofjorden (ja, det er noe med min familie og det å være på båt 😛 ), så kjennes det best å få sovne i den store sengen til Onkel Anders og Tante Sunniva ♥ Andrea skal jo være brudepike sammen med Alexandra, og Arian som skal være brudesvenn, og tidligere fikk vi prøvd på det jeg så langt har kjøpt inn: kjole (der har jeg også bestilt en annen kjole fra JJshouse, som er på vei, så det er ikke sikkert det blir den kjolen på bildet her), pelsjakke, og gullhårbøyle, pluss at vi prøvde med noen av falske peonene jeg har kjøpt, for å kanskje ha i en brudebukett. Jeg tror Andrea følte seg veldig fin, og sa, med stjerner i øynene, jeg har aldri vært brudepike før...!

Fra tristesse til harmoni ♥

Dette bildet oppsummerer den 3. desember. Anders er hjemme (med generelt alt for langt hår på hele hodet 😛 ), vi har hatt tid sammen, hentet adventsesken, hengt opp julegardiner og tent adventslys.

21 dager igjen til jul, dere 🙂

 

Ja, det føles mest riktig å ta det opp i milliard-klassen når jeg skal takke oljebransjen. Eller, det vil si, jeg vil takke de folka som har jobbet for oss - hele det norske samfunnet, siden de drev og dykket ute i Nordsjøen på 60-tallet, og frem til i dag!

På grunn av dere så sitter vi i dag som et av verdens rikeste land. Det syns jeg faktisk fortjener takk ♥ Så kan man godt mene at vi burde slutte med olje, kanskje helst i går, men jeg syns det blir helt feil å ikke anerkjenne jobben oljerarbeiderne har gjort (og gjør!) for Norge - noe annet er rett og slett bare ekstremt arrogant og dårlig gjort.  Jeg tror dessuten at det er viktig at vi anerkjenner hva slags utrolig produkt olje er, hvis vi skal ha en sjanse til å ertsatte det; for å vite hvor vi skal gå, må vi først vite hvor vi er og hva vi har (olje kan flytte 500 mennesker halve jordkloden rundt på noen timer - det er helt sinnsykt).

Så mener jeg det er helt fair å si at nå kan jeg faktisk ikke jobbe med olje lenger, fordi det lager for mye drit i verden (for det gjør det jo). Men det er også greit å si, jeg er søren så stolt over den velstanden jeg bidrar med i dette landet. Bare stå for det du selv mener: Hvis du ikke er stolt syns jeg du skal finne noe annet å jobbe med, men hvis du kjenner på at du er stolt så skal du virkelig ikke skamme deg over å si det!


Denne helgen fikk jeg altså en liten smakebit på "gressenke-livet", og den skuffelsen og usikkerheten man kjenner på når man venter hjemme på noen som er ute på plattform. Den opprinnelige planen var at Anders skulle hjem på fredag. Så ble ikke det noe av. Så skulle de prøve på lørdag, og så ble ikke det noe av heller. Søndag gikk det egentlig ikke noe helikopter, og mandag (i dag) hadde ikke sånne ikke-plattformarbeidere som Anders spesielt høy prioritet...

 

Lørdag:

 

Søndag:

Så ble det bare to døgn ekstra denne gangen, for sent i går kveld kom Anders hjem ♥ Det ble heldigvis ingen gjentagelse av 2016, feks, da et skift skulle hjem den 27. november, og ikke kom seg på land igjen før den 3. januar... Det er også sjelden Anders skal ut, og dessuten var det jo tross alt bare meg som ventet hjemme - ikke som en av de han fløy inn med i går, som jo også hadde vært ute to døgn mer enn han skulle, som var på vei hjem til den 3 måneder gamle babyen sin. Jeg kan bare forestille meg hvordan han følte det, og hvordan det var for hun der hjemme med babyen.

Så oppi min egen egoisme denne helgen - der jeg kjente på hvor lei meg jeg ble av at Anders ikke kom hjem da han skulle, og hvor "fortvilet" jeg følte meg av å ikke vite når han kom til å komme (det var vel den usikkerheten som var den verste) -  kjente jeg altså på at jeg er takknemlig. Utrolig takknemmlig for alle de som har stått på, og som står på, ute i Nordsjøen, og ikke vet med sikkerhet når de kommer hjem, og som har familie som skuffet venter på pappa (eller mamma) som ikke fikk dra den dagen heller...

Tusen millioner takk til alle de arbeiderene som er der ute til vanlig og bidrar til den utrolige velstanden vi har, og takk til familiene deres ♥♥♥

 

Takk for at du sprer dette innlegget, slik at det når frem til alle de som fortjener en takk 🙂

 

 

Anders er fremdeles ute, men jeg fikk på meg den nye julegenseren, og kom meg til Lise og Joachim. Der ventet "Love Actually" og deilige Apple Jacks. Veldig fint, selv om jeg selvsagt savner Anders, som skulle ha vært her sammen med oss ♥ Nå håper jeg bare veldig at været er rolig, og at de setter opp et ekstra helikoter i morgen, og at han kommer hjem i morgen kveld! Men ingen vet noenting, da...og det å ikke vite, det syns jeg er tungt :/

Genseren er forresten fra Gina Tricot. Jeg var bare en rask tur innom her om dagen, og måtte bare plukke med meg denne. Det er mange fine/stygge der ute nå, så jeg lurer på om jeg kanskje skal gå til innkjøp av en til 🙂

Et bilde sier mer enn 1000 ord, og på dette bildet er det jo til og med noen ord på toppen av dét igjen.

Dette oppsummerer denne dagen. Denne dumme, 1. desember-dagen. Der jeg bare ikke får til å få tak i adventsesken (det er det Anders må hjelpe til med), og leiligheten bare er kjip og ensom, og det ikke er noen adventsstake, og det ikke kommer til å være noen adventsstake i morgen heller.

Jeg har vært og kjøpt røde fløyels-julegardiner, da; siden julegardiner ikke var noe vi hadde fra før. Dermed er det i alle fall røde gardiner her. Så får vi se hvordan det blir til mandag - hvis Anders kommer hjem da...

2

Denne uken har Anders vært bortreist.

Han har faktisk vært ute i Nordsjøen for første gang, og jeg er egentlig litt missunnelig (jeg syns jo virkelig vi burde ha en oljeplattform stående uti Oslofjorden - helst ved Aker Brygge, som museum, for jeg har så lyst til å gå rundt på en ekte plattform ), samtidig som jeg hater at han er borte. Og det hjelper jo ikke på at han er på et sted der du må på 5 dagers intensiv sikkerhetstrening for å få lov til i det hele tatt fly ut til... Altså, de reiser i full overlevelsesdrakt, og på sikkerhetskurset øver det på helikopterstyrt, liksom :/ I dag skulle han komme hjem, og jeg har virkelig sett frem til at vi skulle ha to hele dager sammen, bare vi to; sove til vi våkner i morgen, og så bare se film og spise kosemat i sengen hele dagen (eller noe liknende 😀 ). Så hadde jeg jo den lille stemmen i bakhodet som fortalte meg at det ikke er sikkert han kommer hjem i dag - han er nemlig på flytende oljeplattform (FPSO, for de som er skikkelig inni sjargongen 😉 ), og da skal det ikke være så veldig høye bølger før helikopteret ikke kan lande...

Men så så det ut til at alt faktisk skulle gå greit; Anders sendte melding om at nå var helikopteret på vei fra Brønnøysund, og selv sto han klar i overlevelsesdrakt og med ørepropper og alt mulig.  Så kom plutselig kontrabeksjeden: Jeg kommer ikke hjem i dag. Helikopteret hadde kommet, og flydd rundt over dem i flere minutter, men bølgene var for høye, så det måtte snu og dra tilbake til lfastandet. Hvis Anders i det hele tatt kommer seg til land i morgen, så går det ingen fly fra Brønnøysund da, og han er tidligst tilbake her hjemme på søndag.

Jeg hadde gledet meg sånn til å bare være sammen med Anders denne helgen - tid bare oss to, og jeg ble så utrolig skuffet og lei meg da jeg fikk beskjed om at han er stuck ute i Nordsjøen, hele helgen, kanskje lenger... Jeg satt og forberedte meg til foredrag da jeg fikk meldingen, og begynte faktisk å gråte 🙁

Heldigvis skal ikke Anders ut på plattform på regelmessig basis, og all respekt til de familiene som har den usikkerheten om når man kommer hjem til vanlig! Jeg er riktignok ikke spesielt glad i være lenge borte ("lenge" = "flere dager", hehe) fra hverandre i utgangspunktet, men det verste nå er altså usikkerheten og skuffelsen - når får man se hverandre igjen, liksom... Og, ja, da, i-landsproblem og alt det der, men hverdagene våre består stort sett av jobb og sove nå, og da blir tiden sammen i helgene ekstremt mye verdt, og da blir skuffelsen også stor ♥


Sånn bortsett fra at det som gikk fra "deilig og avslappende helg sammen med Anders" gikk til "dere sees når uken er i gang igjen, og så er det en uke til neste mulighet for noe særlig sammentid", så har dette faktisk vært en veldig fin dag: Den startet med innspilling av LØRN - denne gangen med teamet Internet of Things, så gikk ferden til Lillestrøm og min gamle videregående skole - Skedsmo VGS - der det var nettverkssamling for realfagslærere på  Nedre Romerike, og jeg snakket om hvorfor jeg mener det er kjempeviktig at programmering kommer inn i skolen nå. Deretter var det inn til Oslo, for et spennende møte, før klokken plutselig nærmet seg seks, og det var helt ok å sette nesen hjemover (dog var jeg utrolig trist da jeg låste opp døren hjem nå i kveld).

En ting som absolutt varmet ekstra godt i dag da, var denne meldingen, som jeg fikk mens jeg satt i møtet etter foredraget. Det er alltid litt ekstra skummelt å holde foredrag for lærere, og denne gangen var det et helt nytt foredrag, og dermed litt ekstra skummelt. Det kan virke som om jeg hadde noe fornuftig å komme med, heldigvis 🙂

2

De to siste dagene har gått helt i ett...

Det startet tidlig i går, med møte med Stavanger Symfoniorkester. Det vil si: Ingvild, som skal produsere LYDO (konsert og programmerings"time" for elever i ungdomsskolen, sammen med orkesteret - som jeg skal lede 😀 ), og Bjørn, som er dirigent, pluss Jo og Magnus. Det ble et veldig fint møte, der vi kom oss langt på vei med hvordan vi skal lage en konsert der vi lærer bort masse om programmering samtidig 🙂 Fra møtet gikk turen rett videre til LØRN-innspilling om gamification, så var det hjem og gjøre "Sunniva Svarer", før det var i seng, der jeg ble sittende og jobbe med foredraget jeg skal holde om programmering i skolen, for alle realfagslærere på Nedre Romerike, i morgen. Innimellom slagene fikk jeg også tatt en prat med Anders, som i skrivende stund sitter på en flytende oljeplattform (FPSO, for de som er inni sjargongen) ute i Nordsjøen, og en dusj. Så var klokken nesten midnatt, og det var helt klart sovetid...

Dagen i dag startet med møte med fine redaktør Liv, og vi fikk lagt en fin plan for boken... Jeg holder jo årets siste foredrag i morgen, som betyr at i desember kan jeg bruke mer tid på å fordype meg i prosjekter som bokskriving ♥ (Det trengs!). Etter møtet med Liv satte jeg meg ned på BI og jobbet  med, nettopp boken, før jeg dro hjem for å gjøre ferdig morgendagens foredrag, og ordne meg, før jeg skulle videre på filming med Asan. Turen gikk nemlig videre til Vippetangen, og fotosession og filming ned Asan, som jeg har fått det nydelige gullvaginamsykket av, og som nå har gitt meg den æren å få være en av deres "eksperter" det neste året 😀 Vi var ferdige der rett før kl 19, og da var det endelig tid for å være litt sosial, med en pizza på Tranen (fy søren, så god pizza!) sammen med Lise og Bjørn, før jeg kom hjem for bare en liten time siden. Og nå er det på tide å sove, for i morgen er det både innspilling av LØRN (IoT er temaet), før det er foredrag om programmering og skolen, og så møte, og ...

Nei, jeg visste ikke at det skulle være rosa bakgrunn da vi skulle ta bildene...:P

Forresten: Det er jo ikke bare jeg som skal være ekspert for Asan! Jeg møtte blant annet jentene bak den nye podcasten Femihelseog den syns jeg faktisk du skal sjekke ut også... Den handler om kvinnekroppen og kvinnehelse, og alt rundt det som det generelt sankkes for lite om/er for lavt kunnskapsnivå om. På vei fra filmingen fikk jeg hørt både episoden om egg og eggstokker og orgasme, og jeg anbefaler absolutt denne podcasten videre. En ting jeg har lært i dag er blant annet at livmoren er mye mindre enn jeg trodde (sjekk ut egg og eggstokker-episoden for å finne ut hvor stor/liten 😉 ). I tillegg møtte jeg fine Sigrun, som har laget Fjong, som er Air bnb for klær - som du absolutt også bør teste ♥


Nå, mens jeg satt her og skrev, fikk jeg akkurat vite at Anders aller mest sannsynlig ikke kommer hjem i morgen, allikevel... Nå ble jeg litt trist 🙁

Det er litt mye tanker rundt dette med programmering i hodet mitt om dagen, og spesielt hvordan dette kan bli noe for alle, og ikke bare en slags "nerde-elite" (kan man si det, eller er det stygt i alle retninger? Det er i alle fall ikke ment stygt...). Jeg var jo veldig forkjemper for at programmering må inn i skolen da jeg var med og jobbet med kjerneelementene i fagene i skolen, og det er et tema som altså opptar meg mer og mer. Jeg er også så heldig at jeg får lov til å jobbe med dette i forskjellige sammenhenger nå om dagen; med workshop for voksne som aldri har programmert før, fredag denne uken skal jeg snakke for alle realfagslærerne på videregående på Nedre Romerike om realfag og programmering, og i februar skal jeg gjøre en utrolig spennende jobb sammen med Stavanger Symfoniorkester, om programmering og musikk ♥

Det høres kanskje rart ut at musikk og programmering er noe som passer sammen, men jo mer jeg tenker på det, desto mer gir det mening. For noter er jo et språk, akkurat som Python eller de andre programmeringsspråkene er språk, og jeg tror at har du aldri programmert før, så er noter faktisk et godt bilde på hvordan programkoden i et program funker:

Feks, et program leses fra toppen, linje for linje, nedover, i NØYAKTIG den rekkefølgen det står. Og akkurat som noter er et språk for musikk så leses både programkoden og musikkoden (aka notene ;)) fra toppen og nedover, og alle "operasjoner" utføres i den rekkfølgen den står. Først linje 1, så linje 2, osv. Rekkefølgen er ekstremt viktig, både i noter og programkode.

Hvis du hadde noter for et stykke der det står på toppen: For fiolon, trompet og piano, og så plutselig, midt inni står det harpen spiller følgende..., så ville du stoppet opp og blitt ganske forvirret. Så står det kanskje på nest siste side at det også skulle være med harpe. Da funker det ikke - du må starte med å si hva som skal være med, så man vet det før man setter i gang med selve stykket/programmet.

Jeg tror spesielt dette med rekkefølge er viktig å tenke på, for det er typisk at programkoden ikke funker fordi ting kommer i feil rekkefølge - litt sånn som med eksempelet med harpe; man må definere at harpen er et instrument som skal være med først, før man kan si hva harpen skal gjøre. Men når man sitter der og programmerer er det ofte at man ikke får det med rekkefølge til, eller kanskje bare ikke forteller at det skal være med harper (eller hva nå enn) i det hele tatt...og så er jo selvsagt problemet med en datamskin at den er som verdens staeste (og dummeste?) person; hvis ting ikke står nøyaktig riktig så blir den bare helt sånn nei, nå skjønner jeg INGENTING, dette gidder jeg faktisk ikke å være med på! En dirigent ville kanskje ha stusset, og lest videre i notene, og så funnet ut av hva som var galt, og rettet opp i det, men datamskine går rett i klikk, og legger seg i fosterstilling i det øyeblikket ting ikke er logisk mer - så det er altså viktig å få ting i riktig rekkefølge 😉

I morgen tidlig skal jeg møte Stavanger Symfoniorkester (ikke hele orkesteret, men dirigent pluss en del andre, fine folk), og forhåpentligvis kommer vi et langt stykke på vei i hva innholdet i "programmeringskonserten" i februar blir. Jeg krysser alt jeg har for at det skal bli veldig bra, og det er en skikkelig utfording, og dét liker jeg ♥


Ellers var jeg på Blindern i dag, og hadde kaffe med Eli, som er professor i biofysikk, og den første som lærte meg noe fornuftig om stråling og radioaktivitet noen gang. For det som begynner å bli alt for mange år siden nå...:P Det var SÅ hyggelig, og plutselig hadde vi sittet og skravlet non-stop i 3 timer; snakket om stråling, doktorgradsavhandlingen min, hvorfor jeg sluttet på UiO, #metoo, Tsjernobyl, og jod-tabletter. Blant annet.

Eli var forresten enig i min "analyse" om at det virker mer eller mindre "hysterisk" med jod-tabletter for nordmenn generelt, og kunne heller ikke se for seg noen situasjon der det ble SÅ akutt at man er nødt til å ha dette hjemme. Tsjernobyl er jo den desidert verste kjernekraftulykken vi har hatt noen gang, og det regnet faktisk ned radioaktive stoffer over Norge (blant annet radioaktivt jod) etter denne, men det har ikke vært noen økning i skjoldbruskkjertelkreft som kan knyttes til denne ulykken allikevel. I områdene rundt Tsjernobyl, i Ukraina og Hviterussland hadde jo folk stor mangel på jod i utgangspunktet - noe som gjorde dem veldig utsatt for det radioaktive jodet, og jeg syns fremdeles vi burde begynne i den enden som handler om at vi får i oss nok jod gjennom maten vi spiser. Allikevel vil jeg ikke anbefale folk å ikke følge myndighetens råd, for generelt syns jeg det er en god idé å høre på det myndigheten sier; jeg bare gjør det samtidig klart hva jeg personlig gjør i akkurat denne situasjonen 😉

Alexandra ropte på meg og ba meg ta bilde av henne og Panter i kveld  - fineste ♥

2

Jeg har lyst til å si litt mer om dette med programmering, for det er et tema jeg blir mer og mer opptatt av, og tror det er viktigere og viktigere at alle (de fleste) kan litt om. En ting er jo selvsagt at jeg mener dette må inn i skolen - noe som nå også skjer (yeay!), men hva med alle de av oss som ikke lærte dette på skolen, og spesielt de som ikke har tatt et studium der de har lært om programmering? Det er dere som føler dere truffet av akkurat den beskrivelsen jeg har lyst til å snakke til nå ♥ ...og som er interessert i programmering, da, selvsagt 😉  For mitt inntrykk er at det er mange av dere som er ordentlig nysgjerrig på programmering og hva som ligger bak i datamaskinen, og som gjerne vil lære mer. Så sitter man der med datamaskine sin, da, og tenker liksom men hva gjør jeg, egentlig?!? Hvordan kommer jeg i gang...skal jeg åpne et Word-dokument eller hva? 

 

Til det siste spørsmål: Nei, du skal ikke åpne Word. Faktisk, for å komme i gang så raskt som overhodet mulig, anbefaler jeg å gjøre det on-line, i nettleseren. så slipper man å laste ned og insallere ting - som jeg mener blir en ekstra terskel. Ja, du burde det på sikt, men du kan prøve deg litt før du gjør det 🙂 Så da kaster jeg meg uti det, og anbefaler nå denne introduksjonen til Python-programmering! Gjør tutorialsene i den rekkefølgen de står (det starter med "Hello, World!"), og prøv deg frem med å forandre på programkoden som står i vinduene på venstre side av nettisiden, og se hva som skjer...

Når det aller første programmet, i "Hello, World!"-tutorialen sier

print("This line will be printed.")

så gjett først hva dette programmet gjør (ja, linjen print("This line will be printed.") er et fullstendig program i programmeringsspråket Python), før du sjekker ved å trykke på "Run"-knappen under. Prøv deg frem med hva som skjer hvis du fjerner en parentes, legger til en parentes, fjerner et anførselstegn, legger til et anførselstegn, skriver noe annet enn This line will be printed. mellom anførselstegnene... Fortsett nedover siden, og gjør oppgaven på bunnen også 🙂

HER kan du lese mye mer om Python, spesielt fra kapittel 3 😀 Husk at når det kommer til programmering så er det Google som er din beste venn og lærebok, og ikke en faktisk lærebok (sånn generelt sagt, i alle fall).

Så må jeg nesten bare innrømme at jeg ikke har full oversikt over alle mulige on-line muligheter som fins der ute, men jeg syns denne Python-introduksjone virker fin. Jeg har også sett på den sammen med Anders, og han er enig, så anbefalingen kommer fra oss begge ♥


Forresten så er dette også et spørsmål som dukker opp: Er koding og programmering det samme?

Ja, det er det 🙂 Personlig er jeg mer glad i å si programmering, enn koding, for jeg syns koding er et ord med masse assosiasjoner til noe mystisk (snakke i koder, liksom), og jeg syns det blir litt feil. Men, ja, koding og programmering er det samme. Og så fins det KJEMPEMANGE forskjellige programmeringsspråk, og minst like mange meninger om hva som er det beste programmeringsspråket. Her er det altså språket Python jeg deler, fordi det er et språk jeg har et godt forhold til, og som brukes av mange som et introduksjonsspråk 🙂

Programmering på toget, ikke on-line, MED møkkete skjerm. Jeg kommer gjerne inn på hvordan man skal gjøre dette uten å være på nett, men jeg har lyst til å bare komme i gang på denne måten først...for jeg vet hvor SINNSYKT irritert jeg blir hvis jeg må laste ned masse greier, og så får jeg det ikke til å kjøre, og så syns jeg ca alt i livet bare er dritt. Og det er sikkert ikke BARE jeg som er sånn 😛

På onsdag blir det Sunniva Svarer igjen, og jeg snakker gjerne litt om programmering da, hvis det er ønske om det 🙂

 

Den siste fredagen i november er (som kjent?) Black Hole Friday. Jeg har markert dagen med sorte negler. Har liksom ikke "turt" å gå all inn på sort før, men når det først er Black Hole Friday, OG neglene skal fikses, så er det liksom ingen annen utvei, syns jeg 😉 Det var NASA som fant ut i 2014 at de ville omdøpe (det mer kjente konseptet) Black Friday, til Black Hole Friday; dagen da man deler fakta om sorte hull:

1. Sorte hull er ikke hull. De er restene etter en stor stjerne som til slutt har kollapset så voldsomt at all massen er så tett, at tyngdekraften blir så stor, at til og med lys blir trukket inn, og ikke kommer vekk igjen. (Lyset "faller" ned på et sort hull, akkurat som pennen min faller ned på bakken når jeg slipper den.)

 

2. Sorte hull er usynlige. Vi kan ikke se sorte hull, siden ikke noe lys som treffer et sort hull kan komme seg ut igjen (vi ser jo ting fordi lyset terffer dem, og så videre treffer øynene våre). Vi kan allikevel "se" at et sort hull er der, ved å studere stjerner og gasser i nærheten, og se hvordan de oppfører seg annerledes enn andre stjerner. Den enorme tyngdekraften påvirker nemlig stjerner og gasser i nærheten.

3. Sorte hull kan være både store og små. Forskere tror at de aller minste sorte hullene er på størrelse med et atom, men med en vekt som et stort fjell... Mens noen av de største sorte hullene vi vet om er flere ganger større enn solsystemet vårt, med en vekt som flere tusen milliarder soler.

4. Hovedregelen for sorte hull: Fordi de har så enorm tetthet så må bevege deg raskere enn lyste for å slippe unna. Og siden ingenting kan bevege seg raskere enn lyset, vel...

 

5. De aller fleste galakser (alle?) har et sort hull i midten, som holder galaksen på plass, på en måte 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA