Da har Anders og jeg kommet oss til Thailand, og noe som minner sterkt om - i alle fall vår definisjon av - paradis ♥ Vi bor på esorten med det kilngende navnet Let's sea (Hua Hin Al Fresco Resort & spa), og det er akkurat så bra som det ser ut som på bildene! Vi har rom med egen takterasse og boblebad - som vi snart skal ut og sette oss i igjne, mens vi ser på stjernene og hører bølgesuset. Det føles som om vi har hele stedet for oss selv, men det er faktisk nesten fullt...helt perfekt for bryllupsreise ♥

Men, altså, jeg må jo nesten bare si noe om reisen hit: Vi har jo hatt det ganske travelt i det siste, først opp mot bryllupet for 2 uker siden, og så to uker med intens jobbing, slik at vi kan slappe av og nyte i 2 uke nå. Vi har prøvd å huske på alt, og ha alt på stell, men jeg måtte til slutt innse at den pakkingen som jeg hadde tenkt å planlegge og holde på med i ro og mak (jeg skulle nemlig pakke den perfekte bryllupsreisekofferten, jeg skjønner du), måtte gjøre dette lørdag formiddag før vi dro. Det skulle ikke bli noe problem, da, for flyet vårt gikk ikke før ti over fire, lørdag ettermiddag. Dermed var planen min å starte dagen med å fikse neglene klare for ferie, og så gå rett hjem og pakke, før vi skulle sette kursen mot Gardermoen kl ett. Men jeg står på badet, lørdag morgen, og tørker meg etter å ha vært i dusjen, roper Anders forsiktig: Duuuuu...? Det er noe vi kanskje har glemt... Vi har glemt å vaksinere oss.

Eh, ja, det hadde vi jo.

Vi har vært veldig opptatt av at Panter er vaksinert, og av hvor han hadde vaksinasjonskortet sitt - det har vi snakket mye om, i flere runder. Mer enn én gang har jeg minnet Anders på at han måtte huske å ta med vaksinasjonkortet til Panter til kennelen han er på i disse to ukene eller får han ikke være der, å det er veldig viktig å hukse, ok?!? At det kunne ha vært en god idé å vaksinere oss selv har altså ikke streifet oss, før Anders plutselig kom på det lørdag morgen. Heldigvis hadde han også kommet på en slags løsning, som han rakk å komme med før jeg friket ut: Dr. Dropin, som ligger 5 minutter unna oss. Så da ble neglefiksing, mens Anders kjørte vår fullvaksinerte katt på kennel, før vi begge troppet opp hos Dr. Dropin, og fikk vaksine mot både hepatitt A og B. En vaksine som er 100% virksom ca i det vi setter føttene våre på norsk jord igjen 😛 Nå er våre planer heldigvis for det meste å være inærheten av resorten, og som legen minnet oss om - immunresponsen starter jo i det øyeblikket vaksinen settes, og så bygges den gradvis opp, så hun mente det var ekstremt lite sannsynlig at vi skulle bli smittet av noe. Men hun lo av oss, der vi satt på kontoret 4.5 timer før take-off, og vi lo selv, og var ikke akkurat veldig imponert over oss der og da. Heldigvis at Dr. Dropin fins, da, ellers tror jeg ikke vi hadde fått til noen vaksine i det hele tatt, og det hadde jeg syntes var innmari kjipt :/

Så var det hjem for pakking, og denne skjedde da ganske i hui og hast, siden vi mistet litt tid på vaksinestyret, før vi slang oss i taxi, og kom oss av gårde. ikke at vi hadde dårlig tid, men jeg hadde veldig lyst til å kunne sette meg ned i ro og mak på Gardermoen, sammen med Anders, drikke Champagne, og bare kjenne på at bryllupsreisen var i gang. Vi fikk ikke tak i Champagne, da, men det ble en flaske Prosecco, og et par nye solbriller - så jeg var fornøyd der jeg satt, nyvaksinert 😉 Og enda mer fornøyd ble jeg da vi boardet flyet, for da viste det seg at Anders hadde overrasket meg og oppgradert billettene våre til Premium, så vi hadde plutselig en helt annen type komfort enn det jeg hadde sett for meg ♥

Turen fra Oslo til Bangkok gikk veldig fint, og videre fra Bangkok til Hua Hin og Let's Sea. Vi var vel ikke skikkelig innstallert før fire-fem på ettermiddagen her på Thailand-tid, og vi brukte tiden før leggetid på å teste boblebadet vårt, gå en liten tur på stranden (som ligger rett nedenfor resorten), spise på restauranten her - som ser ut til å være meget bra - og så teste boblebadet én gang til - under stjernehimmelen gang nummer to. Plutselig var det søndag kveld, leggetid, og vi har kommet oss mer eller mindre rett på Thailand-tid 😀

I dag har vi bare slappet av og kost oss videre; vi har testet frokosten (Champagne-frokost er alltid rett), pool-baren, bassenget, og vi har gått en liten tur rundt i området. Bryllupsreise er faktisk helt ok♥♥♥


Husk konkurransen jeg har, da, der premien er plass på Forskerfabrikkens Sommerskole. Hvis du har barn som skal begynne i 5., 6., eller 7. klasse, eller kanskje du kjenner noen som fortjener å vinne...? Gå inn HER for å delta, og HER for å lese mer om Sommerskolen 🙂

 Annonse for Forskerfabrikkens sommerskole

Noe av det tristeste jeg opplever når jeg er rundt omkring og snakker med barn om naturfag og matte og forskning, er å få høre hvor kjeeedeliiig disse fagene er. At det er sånne fag der det bare fins ett riktig svar, og det er i alle fall ikke noe spennende eller kreativt...

Etter å ha jobbet flere år med forskning – i et av naturfagene – VET jeg hvor utrolig feil den oppfatningen er! For det er jo stikk motsatt av den ideen om at forskere bare tror de kan og vet alt. Forskning handler  NETTOPP om at vi IKKE kan og vet alt. Hvis vi visste svaret på alt så ville vi vært ferdige med forskning for godt 😉 Det handler om å stille spørsmål, og spesielt det å stille spørsmål ved de tingene vi tror vi det. Det var jo sånn vi feks sluttet med årelating – en "behandling" vi hadde drevet med i mange hundre år, fordi vi "visste" at det funket... Så var det noen som var nysgjerrige på om dette faktisk kunne stemme – stilte spørsmål ved det man trodde man visste, og *tada* fant vi ut at det var helt feil. Årelating virker ikke for en pøkk.

Det er mer mellom himmel og jord, blir det ofte sagt. Og, ja, det er utrolig mye vi ennå ikke vet (yeay!), og det er derfor vi forsker 🙂

Barn undrer seg over alt mulig – de er født «forskere»: Hvorfor det, hvordan da?

Ja, da, alle foreldre har nok vært igjennom en sånn grusom, evig «hvorfor det-loop»; spis maten din – hvorfor det? – fordi kroppen din trenger det – hvorfor det? – fordi eller så blir du syk og dør – hvorfor det? – fordi den trenger næring – hvorfor det...? og man får lyst til/ender med å rope fordi jeg sier det, ferdig snakka, spis maten din NÅ! Men jeg er sikker på at alle foreldre også kan komme på mange veldig fine øyeblikk der man ser et insekt som bærer på en pinne som er MYE større enn seg selv – hvordan kan den bæres så stort og tungt?, en død fugl – hva skjer når vi dør, og hva er egentlig døden?, undret seg over vannet som fryser til is - men hvorfor er vanndammen helt islagt, mens sjøen er nesten helt bar for is – hvorfor er det sånn?

Eller som Alexandra lurte på forrige uke, etter at vi hadde hørt Julie holde foredrag om humler (som hun forsker på) på Blindern: Hvorfor dør ikke dronningen om vinteren? Og det kuleste var jo nettopp at Julie IKKE kunne svaret på dette, men lovet at hun skulle prøve å finne det ut, og fortelle Alexandra det når hun vet mer – hvis dette er noe vi faktisk vet svaret på, da...;) Små barn kan altså helt fint komme med spennende spørsmål, som ekspertene ikke vet svaret på – dét er kjempekult! Ja, mammahjertet mitt smeltet litt av at hun turte å rekke opp hånden i den store forsamlingen, ta mikrofonen og stille spørsmål ♥

Vi trenger ikke å lære barn å være nysgjerrige og stille spørsmål, vi må «bare» prøve å sørge for at de ikke mister nysgjerrigheten sin! At de fortsetter å være små forskere. Dette kan Forskerfabrikkens sommerskole hjelpe til med!

 

Forskerfabrikkens Sommerskole er for elever som skal opp i 5., 6. og 7. klasse til høsten. Den arrangeres i starten og slutten av sommerferien, mandag til fredag fra kl.09.00-15.00. På sommerskolen blir deltakerne flinkere i naturfag og lærer mer om kjemi, fysikk og biologi. Kurset følger skolens 
læreplan for 5. – 7. trinn i naturfag.

Mer info og påmelding HER.

I løpet av forskeruken på Forskerfabrikkens Sommerskole skal barna blant annet undersøke noen av miljøutfordringene som plager kloden vår; Hvordan er det å være fisk i et hav fylt av plastsøppel? Og hvordan kan jeg bidra til at havet ikke blir fremtidens søppeldynge? Og noen av mine favoritter fra timeplanen: Lage og lære om møbiusbånd (sånn som Alexandra og jeg holder på med på bildet 😀 ), lage sugerørraketter, sortere skjeletter, ha papirflykonkurranse, og gjøre bleieforskning.

Forskerfabrikken gjør realfag til praktiske fag hvor barna får utforske og eksperimentere ute og inne hele dagen:

Vi tror det er grunnen til at så mange barn trives på vår sommerskole. I tillegg til å ha fine opplevelser på kurset, får barna erfaringer de har stor glede av når skolen starter opp igjen. Den praktiske tilnærmingen gjør at naturfag gir mening! Slik får barna en dypere forståelse for fagene som de har glede av resten av livet. Både når de er tilbake i klasserommet, når de skal forstå hva forskning er og hva det betyr når forskningsresultater presenteres i media.

Dessuten er sommerskolen sosialt, og barna får nye venner 😀

Og dette handler jo ikke om at alle skal bli forskere, eller at alle skal blir naturvitere og realister for den saks skyld. Men det å få utvikle nysgjerrigheten sin, og lære at det er en veldig bra ting å spørre hvorfor det, hvordan da?, er en super egenskap å ha med seg, uansett hva man skal senere i livet.


Visste du at forskning viser at...

I 1924 begynte forskere å lure på hva en lang sommerferie har å si for barns skolegang. En studie fra USA fulgte nesten 800 barn som var tilfeldig valgt ut fra 20 offentlige skoler. Forskerne samlet inn informasjon om barnas skoleresultater og familiebakgrunn gjennom hele skolegangen. De ble også intervjuet om høyere utdanning da de var voksne. Resultatene viste at selv om de gjennom skoleåret fikk de den samme undervisningen og utviklet seg jevnt fra sitt nivå, var det hver sommer en del barn som “stoppet opp” fordi de opplevde lite i ferien. Dermed ble gapet mellom svake og sterke elever gradvis større.

 

Noen barn har ekstra utfordringer på skolen, og det er lett å tenke at de fortjener fri fra disse utfordringene i ferien. Det er ikke lurt, for da vil problemene bare være større når høsten kommer. Sommerskoler kan være med å fornye læringsgleden. I skolen skal barna gjennom et pensum, og det blir liten tid til fordypning. Samtidig er det først når barn får fordype seg og øve, at de opplever mestring. Det gir igjen motivasjon og glede. Her kan sommerskoler spille en viktig rolle fordi barn får jobbe i dybden med et fagområde over flere dager.

Kanskje nettopp en uke med opplegget til Forskerfabrikken kan være det som gir barnet muligheten til å se naturfag og matematikk med nye øyne – for det er jo dessverre sånn at det er en del grunnleggende man på en måte må igjennom, for å kunne jobbe videre med disse fagene (akkurat som det er i alle fag – man må rett og slett pugge litt gloser for å kunne skrive fransk poesi, liksom), men den motivasjonen man kan få av en sånn uke kan være helt avgjørende. Selv hadde jeg det sånn at jeg holdt på å droppe ut av fysikkstudiene fordi jeg bare følte meg dum og demotivert, men heldigvis, før jeg tok valget og sluttet, så hadde jeg ett fag som gjorde at jeg ble supermotivert! Med motivasjonen fra dette ene faget klarte jeg å ta opp de fagene jeg hadde strøket i, komme meg inn på masterstudiet, og til slutt ble det også doktorgrad.

Motivasjon er så UTROLIG viktig!

Det er et begrenset antall plasser til sommerskolen, og påmeldingener i gang nå.

 

Besøk også Forskerfabrikken på Facebook HER 🙂

 

I skrivende stund sitter Anders og jeg på Gardermoen! Jeg har shoppet solbriller, vi er gjennom passkontrollen, og nå sitter med en flaske bobler og venter på å boarde Norwegians rute til Bangkok ♥ Siden flere har spurt om foredraget mitt på SHE Conference som var nå på onsdag, tenkte jeg at jeg rett og slett kan dele manuset mitt her:

How to be pink, nerdy and entrepreneurial

15. of August, 2003 was a sunny day. I remember, because this was the first time I stepped into the dark, big, old, Physics Auditorium at The physics department, as a fresh physics student, at University of Oslo. I also remember wearing this tight, pink, glittery top, with my best push up bra underneath. My hair was long and very blond, in braids. I wanted to show the world – or at least the entire physics department - that it was ok to be pink AND a physics student at the same time.

It sounds easy, right? Why shouldn’t you be able to “be pink” and brainy? Pink, without judgement?

Well, it wasn’t’ easy.

My fellow students saw only the pink side of me, and after a while, I started to only see that side too. I started failing my courses – got “proof” that I was just a “stupid blonde”, I went deep down into a bad spiral of failing – feeling stupid – failing again – feeling more stupid.

I wanted to just quit, and to be honest, I don’t know why I didn’t’ – looking at my grades, quitting would have been “the right thing” to do at that time.

Luckily, for me, I’m extremely stubborn – I think I was so scared of what others would think if I admitted defeat, and quit... and somehow, I got through it. After failing five classes during my bachelors, spending more than one year more than I was supposed to, I finished my master’s in 2009.

I aced it.

I needed that master's degree and a supervisor who was extremely supportive to start to get back my self-esteem, 6 years after I first stepped into the world of academia.

Who you are today doesn’t have to define who you’ll be tomorrow – and after my masters, I got a position as a PhD scholar at the University, and I started a PINK, girly blog about nuclear physics and research and stuff.

Traditionally, scientists are viewed as boring or crazy – or, if you’re lucky, both.

The scientist in his or her white coat, safely behind a desk distancing him/her from the rest of the world, isn’t particularly inviting. He or she is someone else - someone who cannot understand real life.

We know from research into learning that feeling safe and to trust someone is fundamental to being able to learn.

In my experience – being “pink” – showing a human face -  has given me an opportunity to discuss topics that many find controversial – like nuclear power and radiation, which have been my fields of research, with all kinds of people. People who maybe wouldn’t have felt comfortable talking to scientists in the first place. Perhaps arguing that scientists are just pushing their own agenda… The pink has given me the privilege of challenging people’s views…

This isn’t really about the colour pink, of course. This is about balance, diversity, democracy. Maybe I, as a woman embracing the pink, a mother of 9 year old Alexandra – bring different perspectives into science, than the classic, male “nerd”?Research and development, is a creative process. We won’t find solutions for all, if we recruit students, researches, leaders from one tiny segment of people – and we believe that intelligence and creativity is more or less evenly distributed between the sexes, it sounds really stupid to be happy with recruiting from only one side – doesn’t it?

And we need people with different backgrounds; meaning different sexes, different ethnicities, different interests. Different hopes and dreams. Experiences, perspectives and skills! Not necessarily pink, but there should not be an opposition between being pink and being nerdy and smart!

The hard question is how we do this?

I think we need to really embrace Nikes’ JUST DO IT!

And when we see people being pink, try our best not to be judgemental (which is what we want to – me too…). Remember the stories – like mine, and do our best to look past the pink façade.

2 years ago I put on this dress, which had been hanging in my closet for nearly a year, waiting for exactly that day in March 2017. I did my hair and my make-up carefully. Then I walked into another auditorium at the University, and I defended my PhD thesis.

I proved all the people who only saw that pink part of me, including myself, wrong!

And EVERY time I talk to young girls (or guys)…I know that it matters – that my blog and my Instagram is a mixture of pink and science, because we’re human – pink and nerdy is just one of many combinations. These young people often tell me that they also have a dual side – that has made them question whether they’re SMART enough…just because they also happen to have an interest for shoes, or designer handbags, or whatever.

They tell me that seeing that it IS possible, to finish a PhD degree in physics, AND have an interest for pink and pretty things – even though you started your career in academia by failing, over and over, is making them believe that it could be possible for them as we.

That it is actually a strength for us as a society that they are people with more than just one side.

 

Photo: Kai T. Dragland / NTNU

 

Anders og jeg hadde jo ikke bordnummer i bryllupet, men kalte istedet bordene opp etter en kjent vitenskapsperson. På hvert bord hadde vi da et bildet med en liten tekst under (så gjestene fikk lære litt også 😉 😀 ) i en ramme – enkel, sort ramme fra IKEA, som jeg sprayet i gull ♥ 3 av bordene hadde kvinnenavn; Marie Curie, Lise Meitner, og Ada Lovelace (Marie Curie-bordet var brudepar+forlover-bordet).

 

Marie Curie

Marie Sklodowska Curie var en polskfødt fysiker som oppdaget de radioaktive grunnstoffene polonium og radium sammen med sin mann, Pierre Curie. Hun var den første kvinnelige nobelprisvinner innen naturvitenskap, og den første som fikk Nobelprisen to ganger (i fysikk i 1903 og i kjemi i 1911). Hennes oppdagelser innen radioaktivitet ble grunnleggende for forståelsen av atomkjernens oppbygning. Hun jobbet også med å finne anvendelser for  strålingen innen kjemi, biologi og legevitenskap. Under første verdenskrig fikk Marie Curie opprettet nærmere 200 faste og mobile anlegg med strålingsutstyr ved fronten (røntgen og radiumstråler) for å undersøke og behandle sårede.

 

Ada Lovelace

Ada Lovelace var en britisk matematiker og databehandlingspionér. Hun skrev maskininstruksjoner til The Analytical Engine, en mekanisk datamaskin. Disse gjør at hun av mange anerkjennes som historiens første dataprogrammerer. Lovelace forsøkte med The Analytical Engine å konstruere en mekanisk, ikke-elektronisk datamaskin. Prinsippene for den logiske oppbyggingen av maskinen svarer til mye av det som er grunnlaget for dagens elektroniske datamaskiner. Lovelace arbeidet først og fremst med prinsipper for det vi i dag kaller programmering. Hun forutså mulighetene for ikke bare å bruke maskinen som et matematisk verktøy, men også til å håndtere forskjellige symboler og dermed utføre de mange oppgavene vi forbinder med datamaskiner i dag.

Lise Meitner

Lise Meitner var en østerriksk-svensk kjernefysiker. Fra 1907 arbeidet hun tett sammen med den tyske kjemiker Otto Hahn i Berlin. De gjorde flere grunnleggende oppdagelser i sin utforskning av radioaktivitet. Etter nazistenes maktovertakelse ble hennes liv og stilling i Berlin så truet at hun sommeren 1938 flyktet til Sverige. Kort etter ble hun, sammen med Otto Hahn og Fritz Strassmann, verdensberømt for å ha oppdaget kjernefysisk fisjon, men i motsetning til Hahn fikk hun ingen nobelpris. De siste årene av sitt liv levde hun i England hvor hun også døde.

Lise Meitner er kanskje det verste tilfellet av kvinnelig bidrag til forskningen som ikke har blitt anerkjent – Meinter skulle ha delt Nobelprisen for oppdagelsen av fisjon sammen med Hahn, da det var Meitner som faktisk skjønte at atomkjernen delte seg i to.

...og sånn så det ut på bordene, ca - gleder meg veldig til å få bilder fra fotografen! 🙂

 

Gratulerer med Kvinnedagen, da, dere! Hurra og klapp på skulderen for at vi har kommet så langt som vi har, og velkommen til kampen om et enda mer rettferdig samfunn (for alle - heia tredelt foreldrepermisjon, feks ♥).

 

Hei fra Flesland 🙂 Da er jeg ferdig med Tekna Bergen, og «Jeg hater ordet naturlig». Det var ca 150 stykker som kom og hørte på, og det var veldig hyggelig! Det ble god tid til diskusjon, innspill og spørsmål etter foredraget – og det er egentlig sånn jeg liker det best... 6 minutter på scenen på SHE Conference i går, feks, er superstas (og jeg føler det gikk bra, så det er digg), men selv om det er gøy med sånn «inn på scenen, levér showet, av scenen, og forsvinn ut bakveien, litt mystisk», så liker jeg aller best når jeg kan snakke, dele noen anekdoter som jeg kanskje kommer på der og da, og vi kan bruke masse tid sammen etterpå. Noen av innspillene jeg fikk – som jeg må skrive ned så jeg ikke glemmer dem var:

  • Har du en god og enkel definisjon på E-stoffer?

Det har jeg ikke klart, og det syns jeg absolutt at jeg trenger... Jeg tenker at i tillegg til en definisjon på E-stoff så er det minst like viktig med en liten liste over E-stoffer og de vanlige, trivialnavnene, og hvor disse finnes hen; feks så er det i alle fall 5 forskjellige E-stoffer i et helt vanlig egg, fra naturen side. Dette må jeg fikse! Ønske om dette som innlegg, kanskje? 🙂

  • Om mobilstråling – hvordan gjøre det tydelig, på en god måte at det ikke er farlig med den typen stråling?

Jeg ser at jeg trenger noen konkrete eksempler på mobilstråling – hva det er, sammenliknet med andre typer stråling, som man har et mer avslappet forhold til, og hva slags doser det er snakk om...på samme måte som jeg har med ioniserende stråling («radioaktiv stråling») – så dette må komme på plass 😉 Jeg fikk faktisk etterspurt et innlegg om det her om dagen fra noen helt andre, også, så at flere lurer på mer rundt det litt "mystiske" stråling tror jeg er ganske klart.

Nå sitter jeg på Bølgen og Moi, på Flesland flyplass, altså; spiser Cæsar-salt og drikker et glass hvitvin. Trondheim neste – for foredrag om formidling av fag og forskning i morgen tiiidlig (for tidlig – det blir alt for lite søvn i natt :/ ), før det er miniforedrag på Venstres Landsmøte.

Så, ca kl 16 i morgen ettermiddag setter jeg nesen hjemover, der det skal pakkes og ryddes og pakkes – på lørdag drar vi nemlig på BRYLLUPSREISE!!!

Sprøtt å tenke på, at det allerede er to uker siden vi giftet oss da, men da setter vi altså nesen mot Thailand og Hua Hin Al Fresco Resort. Shit, som jeg gleder meg! Jeg fikk gjort litt shopping til turen på mandag, mens jeg ventet på Panter som ble operert. Årets favorittbikini kommer faktisk fra Bik Bok, av alle steder. Ikke at jeg mener de ikke har fine ting, men jeg var bare egentlig helst sikker på at ingen av deres klær ville være fine ut på meg, fordi jeg mener å huske at de har så små størrelser, og klær som er laget for veldig slanke kropper. Så jeg er egentlig usikker på hvorfor jeg i det hele tatt gikk inn, men jeg gjorde nå det, og heldigvis gadd jeg å prøve på meg bikinien jeg fant der.

(ja, da, masse rot i bakgrunnen - dette bildet tok jeg egentlig bare for å sende til Anders, fordi jeg gledet meg så sinnsykt til å dra på tur med ham, og var så glad over å ha funnet badetøy som jeg føler meg VEL I 😀 )

Etter å ha prøvd igjen hjemme er jeg utrolig glad for at jeg kjøpte bikinitrusen i to forskjellige farger, for jeg kan ikke huske sist jeg hadde badetøy som jeg følte meg så fin og komfortabel i 😀 Jeg GLEDER MEG til å bare gå rundt i bikini hele tiden i TO UKER ♥ 😀

badedrakt fra HM

bikini fra Bik Bok - samme type truse som jeg har på meg på bildet, i røtt

bikini fra HM til venstre, bikinitruse fra Bik Bok til høyre, mørkeblå kosedress til reisen fra Cubus

(Jeg rakk ikke publisere dette før take-off, så nå har jeg faktisk akkurat installert meg på Scandic Hell, rett ved Værnes flyplass. Nå MÅ jeg sove, for jeg skal avgårde herfra 06:30 i morgen tidlig... Nattinatt 🙂 )

I morgen skal jeg faktisk stå på hovedscenen på årets SHE Conference i Oslo Spektrum - "the largest gender diversity conference in Europe". Jeg syns det er ganske sykt å tenke på; at jeg er en av foredragsholderne, sammen med Siv Jensen, Torgeir Waterhouse, Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Røe Isaksen, og mange fler... Og til alle som måtte lure: Ja, jeg blir nervøs når jeg skal stå på scenen som i morgen - dritnervøs. Jeg kan kjenne hvordan jeg kommer til å bli klam på innsiden av hendene, samtidig som jeg er kald i kroppen. Jeg har 5 minutter på meg, på engelsk, og det er over 1000 stykker i salen. Når jeg skriver dette nå så kjenner jeg pulsen stige.

Så hva gjør jeg, når jeg skal stå på scenen som dette?

Forberedelse, forberedelse, forberedelse!

Inn i disse forberedelsene tar jeg med meg erfaringene jeg har fra andre ganger jeg har stått på scenen og vært nervøs - for dette er absolutt ikke første gang. Det er ikke behagelig å være nervøs, men hvis det ikke er så alvorlig at man ikke klarer å snakke skikkelig, så mener jeg at det å være nervøs faktisk gjør at du preseterer bedre. Litt nervøsitet og svette hender gjør deg (eller i alle fall meg 😉 ) til en bedre foredragsholder, og sånn sett så er vel nervøsiteten din/min litt slitsomme venn. Dessuten så vet jeg jo at selv om jeg har vært nervøs før (de to verst var TEDxOslo i 2013, hvor jeg følte at jeg skulle besvime, omtrent, og March for Science i 2017, da jeg holdt appell foran Stortinget for første gang, og bene mine begynte å skjelve helt ukontrollert - en ganske fascinerende opplevelse, sånn egentlig), så har det gått veldig bra - det er jo greit å minne seg selv på!

En annen ting jeg gjør er å se det hele for meg; jeg ser for meg meg selv på scenen, at jeg snakker, ser på publikum, beveger meg. Som en del av dette så har jeg visst hva jeg skal ha på meg siden søndag - den sorte disputaskjolen og de rosa bryllupsskoene ♥

Jeg tenker på publikum når jeg lager foredraget; "hvor" er de, og hva er interessant for dem å høre? Når det kun er 5 minutter å snakke på, så må man rasjonere hardt på tiden og ordene, og da er det jo hva jeg vil at publikum skal sitte igjen med som bestemmer hva som kuttes, og hva som får bli igjen.

Og jeg SKRIVER MANUS! Når jeg holder et 30 til 45 minutters foredrag som jeg har holdt mange ganger før så ligger forberedelsene mine i å lage slides, og jeg har kun noen punktnotater for meg selv til hver slide - hva jeg skal igjennom. Men når jeg har liten tid til rådighet, og ikke det ikke er rom for å plutselig snakke meg inn i en anektode, for så å gå tilbake igjen til hovedpoenget, så må jeg ha 100% manus. Vanligvis regner jeg 110-120 ord per minutt, men det er på norsk. På engelsk trenger jeg litt mer ro, og nå regner jeg ca 100 ord per minutt. I skrivende stund sitter jeg med et manus som er 730 ord, så jeg må rett og slett "kill some darlings" - har ikke landet helt på hvilket poeng som skal bort ennå, og må bruke kvelden til å la det kverne i hodet. Når manuset er helt ferdig i kveld/morgen tidlig, kommer jeg til lime det på rosa que cards (jeg kjøper vanlig, A4-papp på bokhandelen, og klipper disse i to 😀 ), og så kommer jeg til å bruke noen timer på å lese det høyt for meg selv. Que cardsene er selvsagt med meg på scenen i morgen!

Jo kortere tid til rådighet, desto viktigere med et fullstendig manus.

Jo mer nervøs, desto viktigere med et fullstendig manus!

Og så tenker jeg på hvor kult det er at jeg skal på scenen der i morgen, og prate om How to be pink, nerdy, and entrepreneurial, og til slutt minner jeg meg på at det faktisk er en grunn til at jeg har blitt spurt. Nei, det er ikke en feil, for, nei, jeg er ikke en bedrager...;)

 

I dag ble lille Panter kastrert. Det har vært planen hele tiden, og jeg vet at han ikke er et menneske og at man ikke skal syns veldig synd på ham, men litt vondt av ham har jeg allikevel :/ Han er heldigvis ekstremt trygg og fin og nysgjerrig, så det er i utgangspunktet ikke en traumatiserende opplevelse - han har faktisk ikke kommet med så mye som et eneste mjau, lille, fine Panter-Pus ♥

Panter (ja, da, jeg vet jeg kanskje ikke er heeelt upartisk i dette spørsmålet) er en ekstremt flott katt sånn personlighetsmessig. Trygg, kosete, nysgjerrig, rolig - den perfekte familiekatten! Han er trygg og nysgjerrig på nye mennsker også, og sånn sett så er han jo en katt man burde ha avlet på... Det har absolutt aldri vært aktuelt, altså - det er mer enn nok katter i verden som det er, og nå er det helt sikkert at Panter ikke får føre sine gener videre.

Men Anders og jeg snakket om det; tenk på at vi alle sammen - Anders, jeg, Alexandra, Panter - alle er det, så langt, endelige resultatet av mange millioner av år med evolusjon. Jeg har jo formert meg, så jeg har jo gjort det "riktige" - det genene mine vil, og ført dem videre. Men Panters rekke med evolusjon tok vi altså og kuttet tvert i dag. Og det er rart å tenke på. Katten som rase oppsto for ca 6-7 millioner år siden (hvis jeg ikke har misforstått totalt - noe jeg absolutt er åpen for, sånn med tanke på at jeg på ingen måte er biolog, og bare skumleste på Wikipedia nå nettopp :P). Det vil si Felis, som har delt seg (sier man det?)  til blant annet Huskatt, Europeisk villkatt, Afrikansk villkatt, Kinesisk fjellkatt, og fler, oppsto for 6-7 millioner år siden. Poenget mitt er at hvis vi beregner at det lengden på en kattegenerasjon er 10 måneder (hunnkatten blir kjønnsmoden ved 7-10 måneders alder, hannkatten ved 6-12 måneders alder, så det er ikke vilt å lande på 10 måneder som et slags snitt), så vil det gå 1.2 kattegenerasjoner på ett år, som betyr at bare i fra den tiden da katten oppsto så har det vært 7.8 millioner generasjoner med katter (1.2 ganget med 6.5 millioner). Panter var den siste i enden av akkurat sin rekke - generasjon nummer 7.8 millioner'ish. Nå er det over... Jeg syns kanskje det er det mest brutale, at vi har kuttet den ekstremt vellykkede linjen (som vi jo elle er et resultat av; en "uendelig" rekke med vellykket evolusjon) 😛

Men, men, sånn er det... Nå er han litt betuttet og rar, irritert på bandasjen på poten sin. Satser på han er ca seg selv igjen i morgen ♥  Nå som han er kastrert betyr det at når vi kommer hjem igjen fra bryllupsreise, hvis det er blitt helt bart ute, og ikke noe mer is og snø, så skal Panter så vidt få begynne å prøve seg på å gå ut i den store verden. Det er spennende og litt skummelt! Han ble forresten tatovert i øret i samme slengen i dag, slik at alle kan skjønne at Panter har et hjem og noen som er ordentlig glade i ham - hvis han skulle være så uheldig å bli borte. Men det orker jeg ikke tenke noe mer på! Forhåpentligvis skal han leve trygt og godt sammen med oss i en 15 års tid til, og en av tingene som er veldig bra med en kastrert hannkatt er jo at han ikke er spesielt interessert i vandre langt avgårde for å lete etter hunnkatter 🙂

 

6

Såeh, da har Anders og jeg vært gift i en uke, og da passer det jo fint å skrive litt om krangling, eller hva...? 😛

Det startet i går kveld: Alt var kjempefint - vi jobbet begge ganske sent, så vi bestemte oss for å bare kjøpe med oss skinke og ost som vi hadde lyst på fra butikken (jeg kan virkelig anbefale Kolonihagen sin Vesterhavsost, hvis du liker litt Gruère-aktig smak ♥) , og så skulle vi dele den andre Champagneflasken, som var igjen, etter at vi feiret at Anders hadde levert avhandlingen sin tidligere denne uken. Jeg tror klokken var nærmere midnatt da vi endelig krøp opp i sengen, med skinke, ost, Champagne, og Hidden Figures på Viaplay. Stemningen var tipp topp 😀

Så, da vi var ca halvveis ut i filmen satte jeg den på pause (vi gjør det ganske mye når vi ser film - stopper for å diskutere et eller annet, søke opp noe vi lurer på, osv - det er sånn vi liker det 🙂 ), for jeg tenkte på dette med månen og månens bane. Det har jeg jo hatt en del fokus på i det siste, og det er jo månen som er det endelige målet i filmen, og store deler av handlingen er nettopp om å beregne baner. Mitt spørsmål til Anders var hvorfor går egentlig månen og planeter og andre himmellegemer i ellipsebaner, og ikke sirkelbaner - eller går de i sirkelbane også? Det er i alle fall sånn jeg mente at jeg stilte spørsmålet - i mitt hodet var det ca akkurat sånn det kom ut; altså HVORFOR går feks månen i ellipse...

Jeg tror kanskje at Anders opplevde spørsmålet litt annerledes, for han gikk rett i "arrogant fysiker"-rollen (NB: dette var sånn jeg opplevde det, etter en halv flaske Champagne rundt klokken ett i natt), og sier at ellipsebane faller rett ut av Newtons gravitasjonslov, så dermed er det ellipse, og forresten så er jo sirkel også ellipse, bare at fokalpunktene er på samme sted - i sentrum. Svaret hans gjorde meg superirritert (det er ikke min sterkeste side, men når jeg føler meg dum, så blir jeg sur), og det skinte nok rimelig tydelig igjennom da jeg sa at det at løsningen på en likning er ellipse forklarer jo ikke HVORFOR det er som det er, og så eskalerte det raskt til at begge ble kjempelei seg, og han syns jeg var slem og jeg syns han var slem og dum, og hylgråt 😛

For å ta noen ting rundt det denne idiotiske krangelen startet med - hvorfor planeter og måner gjerne går i ellipsebaner: Ja, Anders har rett i at sirkel er et spesialtilfelle av en ellipse, men der mener jeg at i hverdagsprat så skiller vi mellom sirkel og ellipse - sirkelen er helt rundt, mens ellipsen er avlang. Når jeg sitter her med et glass foran meg så sier jeg at det har sirkelform, og ikke at det er elliptisk (jeg er ganske sikker på at Anders er enig med meg her 😉 ). Men, alstå, strengt matematisk har Anders rett. Jeg mener allikevel at det burde være tydelig at når man undrer seg over at månen går i en "avlang sirkelbane" - ellipse - så er det dét man mener, og ikke vanlig sirkel... Så til det med likninger, hvor jeg tror jeg (generelt) mener at det er ikke bra å bruke likningen til å begrunne hvorfor noe er som det er; jeg mener likningen beskriver det vi ser i naturen, ikke at den er grunnen til at noe skjer. En likning er jo et språk... Jeg tror Anders er enig med meg i dette nå i dag - jeg bare tror ikke jeg var spesielt flink til å legge frem dette synspunktet på en diplomatisk måte i natt. Etter å tenkt en del på det med ellipsebaner så er vel det enkle svaret på hvorfor det er som det er at jo, månen kunne ha gått i en sirkel rundt Jorden, hvis den hadde fått NØYAKTIG riktig fart da den kom inn i banen sin. Men det er bare ett tilfelle som ville ha gitt en sirkel, mens det er MANGE forskjellige hastigheter som gir en ellipsebane - det er dermed svært lite sannsynlig at månen eller andre ting havner i en sirkel, og veldig sannsynlig at det havner i ellipse ♥ (Og det kunne han jo bare ha sagt i natt, eller hva...? 😉 😛 )

Dette er faktisk litt typisk oss; noe som starter med en spennende diskusjon - akkurat sånn som vi liker - tipper plutselig over i en HELT idiotisk krangel. Det skjer alltid fordi jeg plutselig føler meg dum, og når jeg føler meg dum, da får jeg ekstremt kort lunte... Så, altså, ja; hei, jeg heter Sunniva, er 35 år gammel, og gråter når jeg føler meg dum. Jeg føler meg dessuten dum overraskende (?) ofte, så det blir noen tårer i løpet av et år, da, kan man si.


På den hyggelige siden (gårsdagen var jo faktisk stort sett veldig hyggelig, bortsett fra en veldig brå vending helt på slutten :/ ): Alexandra og jeg lekte oss med møbiusbånd i går, og det var kjempegøy å vise henne trikset med å feste to møbiusbånd sammen, for så å klippe hver av dem i to på langs - da får man nemlig to hjerter som er festet i hverandre ♥♥ Ble det ikke fint?

Møbiusbåndet er jo et objekt som bare har én side, og det er ganske fascinerende i seg selv 😀

Joggedressen min er fra Cubus, forresten. Jeg kjøpte den forrige fredag, for å ha et nytt og litt fresh, men behagelig antrekk å ha på meg på morgenen på bryllupsdagen, og dagen derpå 🙂 Jeg ble så fornøyd at jeg skal kjøpe meg én til i sort, for å ha på når Anders og jeg reiser til Thailand om litt under en uke...!!!

Det har jo blitt litt over middels skriving om avstand til månen her inne i det siste, og under et av disse måneavstandsinnleggene mine fikk jeg en kommentar med en filmanbefaling, nemlig Hidden Figures. Jeg har sett denne filmen selv før, men hadde "glemt" den litt akkurat nå, så ble veldig glad for å bli minnet på den, og visste med én gang at jeg måtte videreformidle anbefalingen!

Hidden Figures tar for seg vitenskapshistorie, kvinnehistorie, programmeringshistorie, og selvsagt, ikke minst, afro-amerikansk historie. Disse kvinnene ble faktisk kalt black computers - de var avsindig gode i matematikk og logikk, og dette var damene som aller først fant ut av hvordan man programmerer super-datamaskinen Watson.

Filmen handler om romkappløpet mellom USA og Russland, der Russland er det landet som leder når denne historien starter. Amerikanerne  være de første til å få et menneske ut i verdensrommet, og de ligger ikke så veldig godt an. NASA finner da ut at det er et uutnyttet potensiale i en gruppe afro-amerikanske, kvinnelige matematikere.

I filmen følger vi de tre kvinnene Dorothy Vaughn, Mary Jackson og Katherine Johnson, og hele handlingen er basert på deres virkelige historie. Hovedoppgaven deres er å regne ut oppskytningen av astronauten John Glenn, når mennekser for første gang sender noen ut i rommet. Og å få ham trygt hjem igjen, selvsagt.

if you were a white male, would you wish to be an engineer?

I wouldn't have to. I'd already be one

Handlingen foregår i 1961, og Dorothy, Mary, og Katherine kjemper ikke bare mot fordommer mot kvinner, men også mot rase. Det er for eksempel en nydelig liten scene der Al Harrison, spilt av Kevin Kostner - selve sjefen for "the Space Task Group" - finner ut at grunnen til at de afro-amerikanske kvinnene er så mye borte er fordi de ikke har lov til å gå på den "hvite doen", men må løpe langt avgårde over en parkeringsplass for å gå på do. Han tar en stor hammer og slår ned skiltet der det står "whites only", med sjokkerte tilskuere rundt i gangen.

Ellers elsker jeg også når Dorothy finner ut av hvordan den nye datamaskinen, Watson, programmeres - og NASA faktisk endelig får brukt den til noe annet enn å samle støv...:D


 

I filmen får vi altså innblikk i (de svarte) kvinnenes utrolig viktige bidrag til at amerikanerne faktisk skulle komme seg til månen (og tilbake 😉 ) - som jo var neste steg i romkappløpet, selv om de "bare" kommer seg i bane rundt Jorden i løpet av den perioden som filmen handler om. Og som jeg sa her forrige dagen; månen ligger helt SYKT langt unna Jorden, så det å få alt HELT RIKTIG var livsviktig - bokstavelig talt. En bitteliten feil på en vinkel, og astronauten(e) ville bare ha fortsatt ut i universet for alltid.

Grunnen til at jeg setter "de svarte" i parentes er forresten ikke fordi jeg mener å undervurdere det imponerende arbeidet de damene gjorde i denne historien, men jeg syns det er veldig interessant i en kjønnskontekst hvordan det med datamskiner og programmering ble sett på som en damegreie på 60-tallet (for både svarte og hvite og rosa og hvanåenn). Dette holdt seg, så vidt jeg vet, frem til midten av 80-tallet, da det plutselig ble en guttegreie, og hele narrativet om at så å si ingen jenter liker, eller er noe flinke til, å programmere, oppsto. Det som skjedde da får bli et eget innlegg en annen dag - bare husk det at det har ikke alltid vært sånn at "data er for gutter"... Nå anbefaler jeg bare på det varmeste å se Hidden Figures! Det tror jeg jammen jeg skal gjøre selv denne helgen - jeg tror nemlig ikke Anders har sett den, og dét er faktisk for ille.

there is no protocol for women attending (these meetings)

there is no protocol for a man circling the Earth either, Sir

Filmen fins blant annet på Viaplay, ser jeg - så løp og kjøp og se, det er i alle fall min sterke anbefaling for helgen (eller en kveld snart 😉 )

 

Etter å ha snakket så mye om avstand til månen, og love you to the moon and back, fikk jeg spørsmål om jeg rett og slett kunne poste disse takkekapitlene våre - eller Acknowledgements, som det kalles. En doktoravhandling er jo et offentlig dokument, så her er det veldig dumt å skrive noe man syns er for privat til at andre skal lese det, så jeg deler selvsagt gjerne 😀 Ikke at jeg er så fryktelig redd for å dele tanker av det mer personlige slaget sånn eller, heller, da... 😉

acknowledgements - Sunniva

First, I must say that I have been extremely lucky to have two awesome supervisors: Sunniva Siem and Jon Wilson - a million thanks to both of you! This PhD project would never have happened if it weren’t for you. A special thanks to Sunniva: For allowing me to be me. When I said, well I think I want to make a girly blog about nuclear physics and research and stuff, and spend half of my time on blogging and being on the radio and TV and travelling all around Norway to tell young people why they should think about pursuing a career in science, and that nuclear physics is awesome, you have done nothing but show support. This has really meant the world to me!

Secondly, thank you to my family for all love and support. Especially, for my Grandfather and Grandmother for taking me to the library so often when I was a little girl; where I first found a book about the horrible events in Hiroshima and Nagasaki in 1945, which both scared me and interested me at the same time. Ever since I have been extremely fascinated about the atomic nucleus and the force that holds it all together.

I’m very grateful to my sister, Carina, who is always helpful with Alexandra. When I was a single mother, this was what enabled me to travel around, taking part in experiments or going to conferences or whatever; it would have been very hard to do this without your help.

Thanks to all the great people in the Nuclear Physics group at UiO! Gry, Ann-Cecilie, Trine, Therese – thank you for coffee breaks, proof reading, help with data analysis, keeping up the spirit, etc. Also, thanks to Fabio for lively and sometimes never ending discussions…

Vibeke, you turned out to be the perfect partner the last couple of weeks that also included Christmas, what a happy coincidence you had your electromagnetism exam at about the exact same time I was finishing this thesis 🙂 Lise, three hearts to you for your long and faithful service as study mate; from we started our bachelors’ degrees in physics and meteorology, to our masters’ degrees, and then finally to your PhD and now (hopefully) mine <3 <3 <3

Anders: When I wanted to give up, you made sure I didn’t (and I wanted to give up quite a lot…). When I needed to work long hours you smiled and said of course I’ll get Alexandra from school! We’ll have fun, and you just work for as long as you need. When I didn’t know how to solve my stupid computational problems, you spent the time needed to learn enough about my field of physics, to be able to solve it with me. Thank you also for making me coffee in bed EVERY MORNING. Finally, I’m grateful for Alexandra’s smiles and cheers, and acceptance for her mother having no time for her for many weeks.

I love you both to the moon and back!

acknowledgements - Anders

The past four years have been truly amazing, and I have zero regrets on pursuing a PhD. The work in this thesis was carried out at Physics of Geological Processes (PGP) at the Department of Physics at the University of Oslo from 2014 through 2018. Being around people who are so passionate about physics is incredible.
Thanks to Statoil who funded this work through the Tight Rocks project.

My first encounter with someone passionate about physics was in high school when I had the pleasure of having Knut Løvseth as teacher in both mathematics and physics. He clearly loves physics and teaching, and was an excellent teacher.
I remember when I by accident evaluated \(\ln(-1)\), and \(i\pi\) showed up on my calculator with no warning at all. I was stunned, because in my mind, there was no reason why the numbers \(\pi\) and\(e\) should be related. I asked him about it, and he brought an old book for the next class. He then showed me complex numbers and how these are related to $\pi$ through the unit circle. He has been a true inspiration to me throughout my many years as a teaching assistant, supervisor and researcher. Thank you Knut, this thesis would not have happened without you.

My career path actually started many years before high school. In 1998, at the age of 11, I won a Packard Bell computer in Donald Duck & Co. Having my own computer from early on has been tremendously useful. The year after, my dad showed me how to write Visual Basic scripts in Excel and I have loved programming since. I'm grateful to you, dad, that you introduced me to what now is my favorite thing to do.

And to my mom and my stepdad, who always supported me in my choices: thank you so much for always being there for me 🙂 You truly understood my passion for computers, and helped me whenever I needed help, although you were a bit worried that I spent too much time in front of the computer. You weren't wrong, but it turned out ok. I'm sorry about that one time when we (by we, I mean my parents) got a 10000 NOK phone bill because I had played Planetarion online during night time:D

My intense interest for computers and games was shared with my two best friends from childhood Pål Einar Storsveen and Ole-Kristian Øien. We have been to so many LAN's and played endless amounts of computer games. Thank you guys, it has been fantastic.

Later, during my bachelor, I met Andreas Nakkerud. Wow, what a journey it has been. We have played a ridiculous amount of computer games over the years - especially Minecraft, OpenTTD and Counter-Strike. But there is so much more than that. We've had so many interesting, deep discussions about physics and taught several courses together. And let's not forget about all the hammock trips to the woods and cabins.

I shared an apartment with Andreas, Richard Rørmark, Sindre Aarsaether, Bedeho Mender and Andreas Våvang Solbrå. We all shared the joy (and the decent amount of pain) of programming, and those years were truly amazing. In fact, Sindre, Andreas and I started a company named TapCat in 2011 to develop apps for the iPhone. That we failed is an understatement, but I have zero regrets. I learned so much, and had a great time living the life as a startup without money in Silicon Valley for 2 months. Sindre and Andreas: it was great and I love that we did this together.

After the failed startup, I went back to university to start a masters at computational physics with Anders Malthe-Sørenssen as supervisor. That was one of the best choices I have ever made in my life. He has been a fantastic supervisor who has believed in me and given me the freedom to follow my true passion. Anders has also been my main supervisor on my PhD, together with Dag Kristian Dysthe.
Thank you so much for all help and inspiring discussions!

Anders introduced me to the group Collaboratory for Advanced Computing and Simulations (CACS) group at University of Southern California (USC) when I was doing my masters. At USC, I met Rajiv Kalia, Priya Vashishta and Aiichiro Nakano, whom I have had the pleasure of working with on multiple research projects over the past two years. Spending three months there in 2017 has really shaped me as a researcher, and I have a much deeper insight in statistical mechanics thanks to numerous discussions and hard questions.

During my master's degree, I also met and worked with Svenn-Arne Dragly, whom I've continued working with throughout my PhD. We both share a deep interest for programming and visualizations. We love discussing how programming can be done great (I have a long way to go). I really hope to be able to continue working with you in the future.

I share an office with Kjetil Thøgersen and Henrik Sveinsson. Thank you so much for these years. Numerous hours of rubber ducking and coffee breaks have really been great. Henrik, I want to add an extra thanks to you. I will miss and remember our trips to Los Angeles for the rest of my life. And you know, everything else 🙂

Teaching has been one of my greatest pleasures during my time at the university.
I want to thank all the student's I have been so lucky to meet and talk to. Fysikkforeningen and Lillefy, you have a big place in my heart 🙂

Lastly, to my love Sunniva: the passion we share for physics, education and technology is unbelievable, and makes look forward to tomorrow every single day.
Our mornings with coffee (with complete silence the first 10 minutes, of course) are precious. I can't wait to share the rest of my life with you and Alexandra <3

Alexandra, you have no idea how awesome you are. We have so much fun and you spread joy and happiness each day, and we will soon make an app called Dumskallepaprika together. Thanks for being you!

Sunniva and Alexandra: I love you both to the moon and back (which is more than you when you handed in yours! The moon is today approximately 406061 km away from the earth, but when you handed in yours it was only about 365353 km away :D).


Jeg avslutter dagen med å dele noen av de fine bildene som Kai Dragland tok på gårsdagens PHD-party på NTNU - det passer jo fint når det uansett er snakk om PhD 🙂

 

Advarsel - selvskryt: Å høre rett ut at noen syns det du sier inspirerende, og spør deg om råd, at de vil ta en doktograd på grunn av deg, at de vil ut å dele av sin kunnskap på grunn av deg - og kanskje du har noen gode råd på veien - det varmer så mye at jeg kan ikke få sagt det skikkelig! Jeg kjenner meg varm om hjertet når jeg går igjennom gårsdagen i hodet mitt, og alle de fine menneskene jeg møtte ♥

 

Photo: Kai T. Dragland / NTNU