«Tror du jeg kan bli forsker?»

I går kjørte jeg i det fine vinterværet (ja, jeg innrømmer at det faktisk er ganske fint når det er akkurat sånn som det var i Oslo i går - strålende sol på klar himmel som glitrer i snøen, i 7 minusgrader) til Fredrikstad, og Høgskolen i Østfold for å snakke om "kjernefysikk og forskning og sånn - historien om en rosanerd". I salen i går var det en del barn, og da jeg var ferdig kom det noen ned til meg; noen ville ta en selfie (sååå koselig ♥), og noen var vel strengt tatt mer ungdom enn barn, og lurte på hva jeg tenkte om UiO vs NTNU.

Og så, bak de større barna, står en liten jente med viltert blondt hår, og pappaen hennes sier bare gå bort og spør, du. Hun kommer bort og ser opp på meg med store øyne, smiler, og sier med klar og tydelig stemme:

Tror du jeg kan bli forsker?

Og hjertet mitt smeltet ♥ Selvfølgelig kan du det! Da må du bare være kjempenysgjerrig, og stille masse spørsmål om hvorfor ting er som de, og så må du lese masse bøker, og følge godt med på skolen. Hun nikket energisk, og så fortalte hun meg at hun visste hva hva x+x blir, og da jeg spurte ja, hva blir det da, sa hun at det kommer an på hva det blir, da, men hvis det feks blir 12 så er x lik 6. *Smelt* igjen!

Hun var 7 år gammel, og min heltinne i går. Jeg håper hun blir forsker, og at jeg møter henne igjen om 20 år. Det hadde vært så fint 🙂 Og hvis noen lurer: Dette er grunnen til at jeg gjør det jeg gjør - og at jeg kan elske det, og at jeg ikke kan slutte, og at det er viktig!