Hei dere, da er en ny uke allerede ordentlig godt i gang, og jeg syns ikke noenting passer bedre enn å følge opp dette med stråling og myter - som jeg også har lovet at jeg skulle gjøre (se, hun holder det hun lover :P). Det begynte med dette foreadraget/innlegget, der jeg kun delte 6 av de 10 mytene fra foredraget, fordi de 4 siste syntes jeg trengte litt mer enn bare to/tre setninger. (Ikke for det: De 6 i innlegget kan sikkert også gjerne få litt mer utfyllende informasjon - gi et pip, eller rop ut, hvis det er noe du vil høre mer om 🙂 )
Her kommer det en oppfølging som faktisk ikke er en av de 4 ekstra mytene (de kommer de også), men snarere en bonus for å forstå mer av det som er myter og det som er fakta.
Greia med stråling er man må følge strålevernsregler, og det aller mest grunnleggende innen strålevern er det såkalte ALARA-prinsippet, som høres sånn ut:
Stråledoser skal holdes «Så Lavt Som Rimelig Mulig» - ALARA-prinsippet. (ALARA står for As Low As Reasonably Achieveable)
Dette betyr rett og slett at de grensene man har for stråledoser ikke er satt etter "så høyt som det er trygt" (som man kanskje gjerne tenker seg), men altså "så lavt som rimelig mulig". Det er selvsagt en stor og viktig forskjell, som jeg tror veldig mange (de fleste, kanskje?) ikke er klar over. Man har på en måte bestemt seg for at stråledoser alltid skal minimeres så mye som mulig, uansett om man er milevis unna noe som kunne begynne å være farlig på noe som helst vis 🙂
Når jeg feks skal være med på plutoniumseksperiment om ca en måned (jeg gleder meg VILT; det er en direkte oppfølging av den siste artikkelen i doktorgaden min, der vi forhåpentligvis får bekreftet de resultatene vi fikk da - nå har labben nemlig fått nytt og mye mer nøyaktig utstyr) så har jeg lov til å bli utsatt for 20 ganger mer stråling (20 millisievert), enn det en «privatperson» har lov til (1 millisievert). Hvis det av en eller annen grunn skulle være nødvendig (det kommer ikke til å skje på labben her på Blindern; her har jeg aldri fått en stråledose som er stor nok til at den har vært målbar en gang med de dosimetrene vi bruker) kan jeg motta en dose som er 50 ganger høyere enn det en privatperson ifølge lovverket har anledning til, i løpet av ett år. Dette er absolutt ikke fordi jeg er superwoman, som tåler 50 ganger større påkjenninger enn en hvilken som helst annen person, eller at jeg ikke bryr meg om min egen helse og ofrer alt for vitenskapen. (Altså, jeg elsker stort sett forskningen, men jeg er ikke interessert i å korte ned min forventede levealder av den grunn).
Årsaken til at jeg og mine kolleger har andre dosegrenser enn resten av befolkningen er nettopp ALARA: For befolkningen generelt er det enkelt og greit å si at de nesten ikke skal motta noen ekstra stråledose, mens for de som er yrkesutsatte så er dette veldig upraktisk. Dosegrensene er altså satt så lavt som rimelig mulig – uten at det er noen grunn til å vente at for eksempel dobbel dose vil være skadelig, eller til og med 10 ganger så stor dose.
Min ville gjetning er at dersom en privatperson hadde fått en stråledose på 50 millisievert så ville avisforsidene hatt overskrifter omtrent som dette: «KVINNE MOTTOK 50 GANGER HØYERE STRÅLEDOSE ENN ALARMGRENSEN!», og de ville sikkert solgt godt den dagen. (Det hele ville selvsagt ha vært komplett med et festlig radioaktivitetstegn inne i O-en i "ATOM" - noen ganger er folk så utrolig forutsigbare.) I virkeligheten betyr det «bare» at hun har fått den samme stråledosen som jeg kunne ha fått på et år, uten at det hadde vært noe voldsomt spesielt med dét.
