Da har jeg kommet hjem igjen etter to døgn i Ålesund, der jeg har ledet Verftskonferansen. Jeg holdt også et helt nytt foredrag: "Jeg elsker kjemikalier".
Både foredrag og konferansierjobb gikk egentlig veldig bra (det er det vel lov til å si, er det ikke? 😉 ), og jeg fikk masse positive tilbakemeldinger. Så det er jeg jo glad for.... Men! Selvsagt er det et "men" :/ I kjemikalieforedraget mitt touchet jeg innom dette med plast, og ideen om at "jeg tenker på miljøet, derfor velger jeg naturprodukter". Feks ga jeg et lite stikk til Hurtigruten om at det er dust at de liksom er miljøvennlige fordi de kutter plastsugerør (de gjør andre ting - som å ta med passasjerer for å plukke plast i sjøen - og det er SELVSAGT helt supert, så tommel opp for dét!). Så kom jeg med de, etterhvert vanlige eksemplene der jeg sammenlikner en plastpose med papirpose eller et bomullsnett - der plastposen kommer best ut, by far. Selvsagt sa jeg at plast på avveie, feks i sjøen, er et alvorlig problem, og at dette med at plast er best IKKE gjelder plast i naturen.
Foredraget var det siste jeg gjorde i går, etter å da ha ledet hele konferansen, hele dagen, og da jeg var ferdig med dette var jeg rett og slett helt tom i hodet, og så utrolig klar for å bare sove. På vei inn i heisen, på vei til rommet, møtte jeg en av konferansedeltagerne, som sa jeg er toksikolog...jeg er uenig med deg med plasten. Jeg ble oppriktig overrasket, men svarte selvsagt høflig og prøvde å finne ut av hva han mente, og spurte om han hadde noe jeg kunne lese, fordi jeg gjerne vil lære mer (hvis jeg tar feil så er det naturligvis ikke gøy, men det er enda mindre gøy hvis jeg tar feil og ikke tar det til meg, og retter opp i det jeg eventuelt har tatt feil av). Men jeg fikk bare til svar om at alle var enige med ham, og dessuten, hvis jeg tar meg en tur langs stranden, hvor mange papirposer finner jeg da?
Vi var "fanget" inni heisen, jeg var helt utslitt, og dessuten "på jobb", med alle konferansedeltagerne som kunder. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg rolig og høflig, og å finne ut av hva han mente, men det eneste jeg oppnådde var å føle meg som en idiot og et irettesatt lite barn. Da jeg kom inn på rommet kjente jeg at jeg rett og slett var helt på gråten; jeg tror jeg har et veldig svakt skjold mot kritikk om dagen, for jeg tar veldig på vei av liksom alt. Eller, det var kanskje ikke kritikken i seg selv (som sagt, jeg vil alltid lære!), men mer den "jeg skal sette deg på plass, jente"-kritikken? Jeg vet ikke, jeg, annet enn at det var ubehagelig 🙁
Jeg har prøvd å finne ut av om det kunne stemme at jeg sto og sa feil angående plasten, men jeg finner absolutt ingen pålitelige kilder som sier noe annet enn det jeg sa/pleier å si - at plast kommer best ut (så lenge den ikke havner i naturen). Så jeg lurer på om han rett og slett var enda en sånn som går rett i pigger ut-modus når man begynner å snakke om plast, og dermed ikke greier å høre at jeg IKKE SNAKKER OM PLAST I HAVET.
Ja, ja, gjort er gjort og spist er spist. Jeg begynte ikke å gråte, sov 30 minutter, orket å gjennomføre middag, og klarte meg fint med å lede konferansen i dag også 🙂 Nå har jeg som sagt kommet hjem, pakket ut litt, og gjort klar morgendagens presentasjon. I morgen tidlig pendler jeg tilbake til Gardermoen, for en dagstur til Trondheim og NTNU; jeg snakker på Teknologiuka, og det gleder jeg meg til ♥ Ellers vet jeg at ting blir roligere om to uker, og da tror jeg jeg må legge meg en slags slagplan for tiden fremover, sånn at jeg får satt meg noen mål (det er tid for det nå), disponert tiden min bedre, og får overkskudd sånn at huden min vokser seg tykk igjen - jeg orker ikke å gå rundt og bli helt knust av litt kritikk (når jeg samtidig får 100 kjempepositive kommentarer); ærlig talt!
Hei, dette kan antagelig oppleves som ubedte råd, som jo er en uting.
Det er ikke meningen; -men jeg fikk god hjelp for en del år siden av en bedriftspsykolog.
Til noen nye tanker og teknikker jeg fikk god nytte av, og tenkte de kunne være verdt noen minutter.
Her er noen av dem, fritt etter hukommelsen.
-Jeg har hørt at tidl. politimester Willy Haugeli en gang skal ha sagt: «Jeg velger med omhu hvem som skal få lov til å såre meg»
Sånn sett så bør bare den innerste sirkelen, de man er mest glad i kunne gjøre det, ha den påvirkningen.
Hvis ikke; -blir en nærmest fjernstyrt av andres mer eller mindre motiverte sleivspark og kritikk.
Ved å ikke gi andre den makten over oss til å bringe oss ned, styre humøret/energien, så kan vi selv velge å gjøre hudtykkelsen litt tykkere.
Ikke på noen måte enkelt, men det kan gjøres om en «teller til ti» og henter kontrollen tilbake, når den instinktivt vil løpe løpsk. (Det er de første sekundene som kan være ødeleggende)
«Jeg bestemmer selv mitt humør, ingen jeg ikke er glad i, skal kunne endre på det»
«Den som sier noe som er ment for å undertrykke eller såre, må ta ansvaret og stå i det selv. Vær alltid hyggelig tilbake, eller taus:)
Jeg bruker dette elleve år etterpå, for å skape en slags distanse når noen prøver å bringe meg ned, for en mening eller for fremlagte fakta vedkommende ikke liker.
En distanse enkelte ikke ser, de rører sak og person sammen.
Det er vondt og tappende når én av hundre tilbakemeldinger du fikk skal få «bestemme» så mye. Det er slik jeg forstår deg du reflekterer selv.
Den som står på podiet, bæreren av viktige og kanskje ubehagelige budskap, trenger et ekstra skjold. Det fant han altså (til min overraskelse) frem til inni mitt eget hode!
Nå kan ingen irritere meg, jeg må velge at noen skal få irritere meg. Humøret mitt er SÅ viktig for meg at jeg fokuserer på noe annet, om kassakøen en dag går ekstremt seint:)
Beklager om dette virker provoserende eller mot min hensikt, motivet mitt er å gi videre litt av det vår mentor gav oss, og som jeg ser virker.
Stå på, all mulig lykke til videre med spennende prosjekter. Takk for mange timer med interessant lesing på bloggen din, over flere år:)
Oi, disse rådenei kommentaren over her var fantastiske. Tusen takk, jeg skal definitivt prøve å ta det i bruk.
Vennlig hilsen en annen realfagsdame som også dessverre gjerne vektlegger den éne usaklige kritikken mye mer enn alle konstruktive og positive kommentarer til sammen.