I morgen skal jeg faktisk stå på hovedscenen på årets SHE Conference i Oslo Spektrum - "the largest gender diversity conference in Europe". Jeg syns det er ganske sykt å tenke på; at jeg er en av foredragsholderne, sammen med Siv Jensen, Torgeir Waterhouse, Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Røe Isaksen, og mange fler... Og til alle som måtte lure: Ja, jeg blir nervøs når jeg skal stå på scenen som i morgen - dritnervøs. Jeg kan kjenne hvordan jeg kommer til å bli klam på innsiden av hendene, samtidig som jeg er kald i kroppen. Jeg har 5 minutter på meg, på engelsk, og det er over 1000 stykker i salen. Når jeg skriver dette nå så kjenner jeg pulsen stige.
Så hva gjør jeg, når jeg skal stå på scenen som dette?
Forberedelse, forberedelse, forberedelse!
Inn i disse forberedelsene tar jeg med meg erfaringene jeg har fra andre ganger jeg har stått på scenen og vært nervøs - for dette er absolutt ikke første gang. Det er ikke behagelig å være nervøs, men hvis det ikke er så alvorlig at man ikke klarer å snakke skikkelig, så mener jeg at det å være nervøs faktisk gjør at du preseterer bedre. Litt nervøsitet og svette hender gjør deg (eller i alle fall meg 😉 ) til en bedre foredragsholder, og sånn sett så er vel nervøsiteten din/min litt slitsomme venn. Dessuten så vet jeg jo at selv om jeg har vært nervøs før (de to verst var TEDxOslo i 2013, hvor jeg følte at jeg skulle besvime, omtrent, og March for Science i 2017, da jeg holdt appell foran Stortinget for første gang, og bene mine begynte å skjelve helt ukontrollert - en ganske fascinerende opplevelse, sånn egentlig), så har det gått veldig bra - det er jo greit å minne seg selv på!
En annen ting jeg gjør er å se det hele for meg; jeg ser for meg meg selv på scenen, at jeg snakker, ser på publikum, beveger meg. Som en del av dette så har jeg visst hva jeg skal ha på meg siden søndag - den sorte disputaskjolen og de rosa bryllupsskoene ♥
Jeg tenker på publikum når jeg lager foredraget; "hvor" er de, og hva er interessant for dem å høre? Når det kun er 5 minutter å snakke på, så må man rasjonere hardt på tiden og ordene, og da er det jo hva jeg vil at publikum skal sitte igjen med som bestemmer hva som kuttes, og hva som får bli igjen.
Og jeg SKRIVER MANUS! Når jeg holder et 30 til 45 minutters foredrag som jeg har holdt mange ganger før så ligger forberedelsene mine i å lage slides, og jeg har kun noen punktnotater for meg selv til hver slide - hva jeg skal igjennom. Men når jeg har liten tid til rådighet, og ikke det ikke er rom for å plutselig snakke meg inn i en anektode, for så å gå tilbake igjen til hovedpoenget, så må jeg ha 100% manus. Vanligvis regner jeg 110-120 ord per minutt, men det er på norsk. På engelsk trenger jeg litt mer ro, og nå regner jeg ca 100 ord per minutt. I skrivende stund sitter jeg med et manus som er 730 ord, så jeg må rett og slett "kill some darlings" - har ikke landet helt på hvilket poeng som skal bort ennå, og må bruke kvelden til å la det kverne i hodet. Når manuset er helt ferdig i kveld/morgen tidlig, kommer jeg til lime det på rosa que cards (jeg kjøper vanlig, A4-papp på bokhandelen, og klipper disse i to 😀 ), og så kommer jeg til å bruke noen timer på å lese det høyt for meg selv. Que cardsene er selvsagt med meg på scenen i morgen!
Jo kortere tid til rådighet, desto viktigere med et fullstendig manus.
Jo mer nervøs, desto viktigere med et fullstendig manus!
Og så tenker jeg på hvor kult det er at jeg skal på scenen der i morgen, og prate om How to be pink, nerdy, and entrepreneurial, og til slutt minner jeg meg på at det faktisk er en grunn til at jeg har blitt spurt. Nei, det er ikke en feil, for, nei, jeg er ikke en bedrager...;)
