I feel so incredibly stupid. I don’t understand how I’m ever going to be able to finish this, and I’m almost 100% certain I have fooled somebody real good, since they’re actually paying me for doing such a shitty job, where I don’t understand anything of what I’m doing…
Finishing a phd is really like being on the worst emotional rollercoaster - where one day you feel like you’re actually accomplishing something just because you finally managed to make a figure, and the next day you realise that even if you have that figure, how will this ever turn into an article that a real scientific paper will publish.
It’s not particularly fun.
PS: Tomorrow Anders is going away for a week, and even though I do enjoy my own company, I know I’ll miss him so much. Especially now - he really is my biggest supporter, and I hate that he won’t be here.
Veilederen min sa at jeg i løpet av dr.-arbeidet ville føle meg som verdens ensomste menneske, og han hadde helt rett. Du kommer til et punkt der du knapt har noen å diskutere med, du forstår kanskje ikke alt hva du arbeider med selv, men det er det heller ingen andre som gjør... Men stå på, du kommer igjennom det.
Også kommer det en tid mange år etter når du kan se tilbake på den tiden, og i etterpåklokskapen si til deg selv hvordan du burde ha gjort det 🙂
At man kan føle seg ekstremt ensom tror jeg det er mye sant i. Flere veiledere burde kanskje "advare" mot det 🙂
Takk for gode ord - jeg prøver å ikke gi opp 😉