Kjære konfirmant!

I dag har jeg vært i Oslo Rådhus, og hatt det ærefulle oppdrage å holde tale til nesten 200 konfirmanter ♥ Det var en fantastisk høytidelig og gjennomført seremoni, og jeg kjente definitivt på et forventingspress - pulsen slo hardt(!) - rett før jeg skulle gå opp i trappen, og snakke utover den stappfulle salen. Du kjenner det liksom (eller, JEG kjenner det i alle fall) når du skal prestere i en situasjon som faktisk er så stor og viktig, for så mange mennesker - og helst skal jo både konfirmanten OG familien bli tilfredsstilt... Jeg lærte forresten at det ble arrangert humanistsik konfirmasjon i Norge for første gang i 1951, og siden 1952 har de vært fast i festsalen i Oslo Rådhus.

Som sagt, så kjente jeg absolutt på et forventningspress i dag, og det var utrolig lettende (og hyggelig!), når det var flere som kom bort til meg etter at vi var ferdige, og sa det var en veldig god tale 😀 Jeg møtte faktisk også en del foreldre som sa de kom til å plukke opp, og spinne videre, på poenger jeg hadde i min tale, i sin tale som de skulle holde senere i dag. Så da føler jeg jo at jeg har klart oppdraget. Her er det jeg sa til de utrolig fine konfirmantene i dag:

 

Kjære konfirmant!

Du er sånn 15 år gammel, men du skal leve til du er ca 100. Du har allerede rukket å bli noe, kanskje rukket å følge en drøm, men husk at det er helt greit å bli noe mange ganger, og det er greit å ombestemme seg. Det er også greit å føle at man mislykkes med noe – jeg tror til og med det antageligvis er en sunn og god eraring å ha med seg på veien.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli ballettdanser. Det førte til at på ungdomsskolen danset jeg mellom fem og syv dager i uken, og hele livet mitt handlet om dans, og drømmen om å stå på scenen. Jeg ble etterhvert ganske god, og jeg var fast bestemt på å bli danser. Valget falt dermed på ballettlinjen på Fagerborg videregående skole etter ungdomsskolen – og jeg kom inn! Jeg var på vei mot å få oppfylt drømmen ...

Så ble jeg 17 år gammel, og ferdig med andre klasse. Men sommeren mellom andre og tredje klasse fikk jeg en slags panikk, eller kanskje man skal kalle det eksistensiell krise. Jeg vet fremdeles ikke nøyaktig hva det var som skjedde i hodet mitt den sommeren, men resultatet var at i løpet av noen dager gjorde jeg en helomvending, og tåspisskoene mine ble byttet ut med matematikk, fysikk, og kjemi. Den store drømmen, som hadde vokst fram siden jeg var 5 år gammel, brast.

Hvis jeg tenker meg godt om, og prøver å analysere det som skjedde den sommeren, så kommer jeg frem til at det var nok et aspekt av «dette har jeg ganske mye større sannsynlighet for å kunne leve et behagelig liv av – og det er jo i grunnen ganske all right» (realfag versus ballett, altså). Penger er på ingen måte alt i livet, og jeg er ganske sikker på at penger alene ikke gir et lykkelig liv, men å tjene nok er faktisk ganske viktig. Så kan man selvsagt ha forskjellige oppfatning av hva «nok» er.

I diskusjonen «bør du velge med hjertet eller hjernen» må jeg nesten bare si ja takk, begge deler! Det er fint å ha en drøm, absolutt, og du bør jo ikke velge å gjøre noe du virkelig hater, men du kan faktisk ha med deg hodet selv om du også har med deg hjertet. Du bør ha med deg hodet!

Etter til sammen 4 år på videregående, ble det fysikkstudier på Blindern på meg. I systemet er jeg faktisk en drop-out, fordi jeg droppet ut av ballettlinjen, men karakterene fra videregående vitner om noe annet. De var gode, og på papiret var jeg godt forberedt på studiene.

Jeg husker første dagen som student virkelig som om det skjedde i fjor høst: Jeg gikk inn i Store Fysiske Auditorium på det som virket som det kjempestore Universitetet i Oslo, og satte meg på første rad. Jeg hadde på meg en supertrang, superutringet, babyrosa glittertopp, komplett med den aller beste push-up-bhen min under. Jeg hadde sørget for at munnen matchet toppen – i babyrosa shimmer-lipgloss fra Chanel. Håret var platinablondt, og jeg hadde det i to fletter for anledningen.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg følte meg ensom, som jeg ikke hørte til.

Jeg var den eneste med rosa glittertopp og rosa shimmer-lipgloss. Jeg passet ikke så godt inn.

Følelsen av å være alene, på feil sted – å ikke høre til – var vond, og den ble sterkere etter som dagene ble til uker, og ukene ble til måneder.

Det virket på en måte som om det var en felles oppfatning av at det ikke er mulig å være en seriøs fysikk-student og samtidig bruke hjernekapasitet på «overfladiske» ting. Som sminke, hår, sko og vesker. (Vi er faktisk alle ganske fordomsfulle.) Ganske raskt begynte selvtilliten å forsvinne. Med dårlig selvtillit ble gode karakterer til dårlige karakterer – noe som selvfølgelig førte til enda dårligere selvtillit, og enda mindre tro på at dette var noe jeg kunne klare, og dermed å faktisk gjøre det.

I mitt dårligste semester sto jeg i kun ett av tre fag – med den dårligste ståkarakteren.

Så hva gjør man da? Man kan legge seg ned, gråte, og gi opp? Eller «bare» gråte, kanskje bli sint, reise seg, og starte på nytt igjen? For det er ekstremt mye lærdom i det å «feile» !

På ren stahet holdt jeg ut noen år, før jeg gjorde nettopp det siste; reiste meg, snudde meg rundt og gjorde ting om igjen - annerledes, og bedre (etter at jeg selvfølgelig hadde lagt igjen min andel av tårer rundt omkring på campus). Spiralen gikk plutselig oppover: Karakterene ble bedre, og dermed kom selvtilliten tilbake, og med bedre selvtillit kom troen på at dette kunne og skulle jeg klare, og så gikk det enda bedre med studiene.

Jeg brukte mye mer tid enn det man «skal» på studiene, men jeg forsvarte doktorgraden min i kjernefysikk for to år siden.

Poenget med denne historien er at den du er i dag trenger ikke å definere hvem du er i morgen!

Min historie er dessuten ikke unik; etter at jeg begynte å snakke høyt om mine opplevelser de første årene på studiene har jeg møtt mange som har historier som likner på min. Folk som har brukt tid på å finne sin greie, som har hatt flere drømmer, og brukt tid på å finne ut av hva som er lurt å gjøre.

Den som er middels, eller kanskje langt under, som bruker «alt for mye» lipgloss og har platinablondt hår kan ende med å være «best» i morgen, og den som er «best» i dag, er kanskje ikke så spesiell i morgen. Fordi du ikke er definert av hvem du er i dag. Om du stryker på eksamen i dag, betyr ikke det at du er en fiasko. Det betyr kun akkurat dét: Du strøk på en eksamen. Det definerer deg ikke – husk på det!

Så det ble ett år ekstra på videregående, da, og tro meg, ett år fra eller til kjennes kanskje ut som mye når man er 15, 16, 17 år gammel, men det er virkelig ingenting i den store sammenhengen.

Så brukte jeg mer tid enn normert på studiene mine også, og det har ca null å si i totalen av det som er livet.

Som sagt: Det er helt greit å bli noe mange ganger, og å ombestemme seg.

«Seier» - det å endeleig få til noe - smaker forresten enormt mye bedre når du har kjempet for den.

 

Apropos det «å bli noe»: Dette med å ha med hjernen i valget, og ikke bare jakte etter en drøm som kanskje mer eller mindre er luft og vann - hva vil det egentlig si? Hvordan kan vi vite hva som er lurt å gjøre?

Vel, for å gå tilbake der jeg startet: Du skal altså leve til du er ca 100, og det er lang tid.

Hvis vi ser på det som har skjedd i løpet av de 100 årene før du ble født, så har vi blant annet lært å fly, og det å fly rundt omkring i hele verden er blitt allemannseie (ja, det har sine problemer, men det er team for en annen tale). Vi har fått datamaskiner, internett, p-piller, og Paracet – altså smertestillende som ikke mer eller mindre er heroin. Vi har lært å lage menneskebabyer på labben – noen av dere i salen er sikkert resultat av den kunnskapen, og i dag kan du bestille billett til månen og tilbake (selv om det fremdeles er litt uklart når du faktisk kan reise - men du KAN kjøpe dette).

Vi snakker altså enorme forandringer, på kort tid.

Hvis vi ser på de 100 årene dere skal leve, så har dere «unnagjort» ca 15 av dem. Bare i løpet av den tiden du har levd har det skjedd ting som nå virker som om de alltid har vært sånn: Vi fått Facebook, Youtube, smarttelefon, og Spotify. Vi holder på å få førerløse biler som allemannseie, og datamaskiner setter livreddende diagnoser på oss.

Grunnen til at jeg sier alt dette – hva som skjedde de 100 årene før du ble født, og hva som har skjedd på den ganske korte tiden som har gått etter at du ble født – er for det første at vi lever i en helt fantastisk tid, der vi har det materialistisk bedre enn vi noensinne har hatt før, men òg at ting forandrer seg fort. Det kan rett og slett være ganske vanskelig å si veldig mye sikkert om fremtiden, og da blir det også faktisk litt vanskelig «å bli noe nyttig»… Til og med deler av jobben advokater og leger gjør, erstattes allerede av maskiner. Og maskiner kommer til å fortsette å ta over flere og flere oppgaver.

Men noe kan vi si ganske sikkert: Med mindre vi ser for oss en slags etter katastrofen-scenario, så kommer du til å leve i et høyteknologisk samfunn der du må forholde deg til informasjon – mye informasjon. Man kan kanskje tenke at når det er så mye informasjon, så lett tilgjengelig, trenger man ikke kunnskap like mye, men det er feil! For å håndtere all informasjonen trenger dere mer kunnskap. Kunnskap er ekstremt viktig, for å kunne ta de gode, riktige valgene for deg og dine. Det er en klisjé, men kunnskap er makt.

Så, lær mest mulig, hele tiden. Ingen lærdom er bortkastet lærdom!

Og, spør: Hvorfor?

Spør: Hvordan?

Ikke minst, spør: Hvordan kan du vite at dette er sant? Dette spørsmålet må du stille både deg selv, og andre!

Dette er viktigere enn noen sinne når vi plutselig lever i en verden der det er «ok» å ha sine egne, «alternative fakta», og fake news florerer.

Oppsøk vitenskap, og husk at alle har rett til egne meninger, men INGEN har rett til egne fakta, og egne meninger bør jo gjerne falle sammen med fakta.

 

Jeg skal til å runde av her nå, men jeg må snakke om én ting til: Det som er litt trist er at undersøkelser viser at unge på deres alder, og spesielt jenter, oppgir at de ikke har det så fint. At ting er tungt og vanskelig. Hvis du sitter i salen nå og har det kjempefint, så er det helt tipp topp - fortsett med dét, liksom! Men hvis du sitter og kjenner at ting ikke er så inmari greit, og i tillegg kommer kanskje vokne til deg og ser på deg med misunnelse, og si erat de hadde en fantastisk ungdomstid og at du kommer til å se tilbake på akkurat den tiden med lengsel, så er det helt greit å ikke tenke at dette er en flott tid. Alle har en ulik ungdomstid, og jeg for eksempel, ser ikke tilbake på min med lengsel. Jeg synes det var kjipt, faktisk. Så føl deg fri til å føle det samme uten «skyldfølelse», og kanskje viktigst: Det kommer til å bli bedre. Selv om det kanskje ikke kjennes sånn nå så blir det bedre. Jeg lover!

 

Til slutt nå så vil jeg bare dele noe med dere, som min gode venninne Lise sa til meg rett før en eksamen en gang. Jeg gruet meg, og følte på ingen måte at jeg var forberedt. Og det Lise sa til meg da, det kan du bruke på alle ting som er trist og vanskelig i livet - enten det er at du gruer deg til eksamen, eller du har kjærlighetssorg, eller hva som helst...

Enten så går det bra, eller så går det over!

Enten så går det bra, eller så går det over - gratulerer med dagen, og lykke til videre!