Anders og jeg startet gårsdagen på en benk utenfor DNB på Majorstuen, i morgensolen, fordi ventet på at de skulle åpne. Mens vi satt der ble vi begge veldig truffet av semesterstartsfølelsen: Den følelsen av sommer som går mot hell (solen kan varme godt, men det kan plutselig være et ordentlig kaldt drag i luften - slik det var litt før klokken 9 i går), nytt studieår, og BLANKE ARK.
Det var Anders som sa det først – hvor glad han blir av godfølelsen rundt semesterstart. Ja, du skal møte alle studievenner igjen (evt er du ny student og skal møte masse nye, spennende mennesker 😀 ), men aller mest så er det den følelsen av at dette er en helt ny begynnelse, og det er ikke grenser for hva du kan få til fremover - du kan virkelig gjøre det bra nå...! Altså ganske som nyttår, bare at det er mer lys og varme, og mindre snø og sludd, og jeg tror egentlig vi begge føler at det er virkelig i august du har den godfølelsen av EN NY START. Og selv om jeg ikke er student lenger, ja, selv om jeg ikke er på UiO lenger, så er det nå det starter - jeg kan liksom både lukte og smake det 😛
Semesterstart i midten av august er den nye starten, ikke januar - da er det bare mørkt 😛 Flere som føler det som oss?
Jeg syns denne teksten som jeg skrev i Dagbladet tidligere i år, passer fint også nå - i dag snakker jeg spesielt til deg som er fersk student ♥ Lykke til alle nye studenter. Husk at det å være student er så mye mer enn å møte på forelesning – du kommer til å trenge folka rundt deg, og du blir ikke kjent med dem på forelesning alene...
Enten så går det bra, eller så går det over!
Kjære konfirmant!
Eller kjære deg som har kommet opp i eksamen – kanskje i «det verste du kunne komme opp i», eller deg som snart er ferdig med videregående og ikke er helt sikker på hvor veien går videre nå. Eller deg som er student og har fullført første studieår, på det som skulle være drømmestudiet – og så bare har det liksom ikke føltes riktig i det hele tatt.
Du er sånn 15-20 år gammel, men du skal leve til du er ca 100. Du har allerede rukket å bli noe, kanskje rukket å følge en drøm, men husk at det er helt greit å bli noe mange ganger, og det er greit å ombestemme seg. Det er også greit å føle at man mislykkes med noe – det er til og med antageligvis en ganske sunn opplevelse å ha med seg på veien.
Da jeg var liten drømte jeg om å bli ballettdanser. Det førte til at jeg på ungdomsskolen danset jeg mellom fem og syv ganger i uken, og hele livet mitt handlet om dans, og drømmen om å stå på scenen. Jeg ble etterhvert ganske god, og jeg var fast bestemt på å bli danser. Valget falt dermed på ballettlinjen på Fagerborg videregående skole etter ungdomsskolen – og jeg kom inn! Jeg var på vei mot å få oppfylt drømmen ...
Jeg ble 17 år gammel, og ferdig med andre klasse. Sommeren mellom andre og tredje klasse fikk jeg en slags panikk, eller kanskje man skal kalle det eksistensiell krise. Jeg vet fremdeles ikke nøyaktig hva det var som skjedde i hodet mitt den sommeren, men resultatet var at i løpet av noen dager gjorde jeg en helomvending, og tåspisskoene mine ble byttet ut med matematikk, fysikk, og kjemi. Den store drømmen, som hadde vokst fram siden jeg var 5 år gammel, brast.
Hvis jeg tenker meg godt om, og prøver å analysere det som skjedde den sommeren, så kommer jeg frem til at det var nok et aspekt av «dette har jeg ganske mye større sannsynlighet for å kunne leve et behagelig liv av – og det er jo i grunnen ganske all right» (realfag versus ballett, altså). Penger er på ingen måte alt i livet, og jeg er ganske sikker på at penger alene ikke gir et lykkelig liv, men å tjene nok er faktisk ganske viktig. Så kan man selvsagt ha forskjellige oppfatning av hva «nok» er. I diskusjonen «bør du velge med hjertet eller hjernen» må jeg nesten bare si ja takk, begge deler! Det er fint å ha en drøm, absolutt, og du bør jo ikke velge å gjøre noe du virkelig hater, men du kan faktisk ha med deg hodet selv om du også har med deg hjertet.
Etter til sammen 4 år på videregående, ble det fysikkstudier på Blindern på meg. I systemet er jeg en drop-out, men karakterene fra videregående vitner om noe annet. De var gode, og på papiret var jeg godt forberedt på studiene.
Jeg husker første dagen som student virkelig som om det skjedde i fjor høst: Jeg gikk inn i Store Fysiske Auditorium på det som virket som det kjempestore Universitetet i Oslo, og satte meg på første rad. Jeg hadde på meg en supertrang, superutringet, babyrosa glittertopp, komplett med den aller beste push-up-bhen min under. Jeg hadde sørget for at munnen matchet toppen – i babyrosa shimmer-lipgloss fra Chanel. Håret var platinablondt, og jeg hadde det i to fletter for anledningen.
Det tok ikke veldig lang tid før jeg følte meg ensom, som jeg ikke hørte til.
Jeg var den eneste med rosa glittertopp og rosa shimmer-lipgloss. Jeg passet ikke så godt inn.
Følelsen av å være alene, på feil sted – å ikke høre til – var vond, og den ble sterkere etter som dagene ble til uker, og ukene ble til måneder.
Det virket på en måte som om det var en felles oppfatning av at det ikke er mulig å være en seriøs fysikk-student og samtidig bruke hjernekapasitet på «overfladiske» ting. Som sminke, hår, sko og vesker. Ganske raskt begynte selvtilliten å forsvinne. Med dårlig selvtillit ble gode karakterer til dårlige karakterer – noe som selvfølgelig førte til enda dårligere selvtillit, og enda mindre evne til å ha tro på at dette var noe jeg kunne klare, og dermed å faktisk gjøre det.
I mitt dårligste semester sto jeg i kun ett av tre fag – med den dårligste ståkarakteren.
Så hva gjør man da? Man kan legge seg ned, gråte, og gi opp? Eller «bare» gråte, kanskje bli sint, reise seg, og starte på nytt igjen?
På ren stahet holdt jeg ut noen år, før jeg gjorde nettopp det siste; reiste meg, snudde meg rundt og gjorde ting om igjen - annerledes, og bedre (etter at jeg selvfølgelig hadde lagt igjen min andel av tårer rundt omkring på campus). Spiralen gikk plutselig oppover: Karakterene ble bedre, og dermed kom selvtilliten tilbake, og med bedre selvtillit kom troen på at dette kunne og skulle jeg klare, og så gikk det enda bedre med studiene.
Jeg brukte mye mer tid enn det man «skal» på studiene, men jeg forsvarte doktorgraden min i kjernefysikk for ca ett år siden.
Poenget med denne historien er at den du er i dag trenger ikke å definere hvem du er i morgen!
Min historie er dessuten ikke unik; jeg kjenner etter hvert mange som har historier som likner på min. Folk som har brukt tid på å finne sin greie, som har hatt flere drømmer, og brukt tid på å finne ut av hva som er lurt å gjøre.
Den som er middels, eller kanskje langt under, som bruker «alt for mye» lipgloss og har platinablondt hår kan ende med å være «best» i morgen, og den som er «best» i dag, er kanskje ikke så spesiell i morgen. Fordi du ikke er definert av hvem du er i dag. Om du stryker på eksamen i dag, betyr ikke det at du er en fiasko. Det betyr kun akkurat dét: Du strøk på en eksamen. Det definerer deg ikke – husk på det!
Så det ble ett år ekstra på videregående, da, og tro meg, ett år fra eller til kjennes kanskje ut som mye når man er 17, men det er virkelig ingenting i den store sammenhengen.
Så brukte jeg mer tid enn normert på studiene mine også, og det har ca null å si i totalen av det som er livet.
Som sagt: Det er helt greit å bli noe mange ganger, og å ombestemme seg.
«Seier» smaker forresten enormt mye bedre når du har kjempet for den.
Apropos det «å bli noe»: Dette med å ha med hjernen i valget, og ikke bare jakte etter en drøm som kanskje mer eller mindre er luft og vann - hva vil det egentlig si? Hvordan kan vi vite hva som er lurt å gjøre?
Vel, for å gå tilbake der jeg startet: Du skal altså leve til du er ca 100, og det er lang tid.
Hvis vi ser på det som har skjedd i løpet av de 100 årene før du ble født, rundt tusenårsskiftet, så har vi blant annet lært å fly, og det å fly rundt omkring i hele verden er blitt allemannseie. Vi har fått datamaskiner, internett, p-piller, og Paracet – altså smertestillende som ikke mer eller mindre er heroin. Vi har lært å lage menneskebabyer på labben, og i dag kan du bestille billett til månen og tilbake (selv om det fremdeles er litt uklart når du faktisk kan reise).
Vi snakker altså enorme forandringer, på kort tid.
Hvis vi ser på de 100 årene du skal leve, så har du «unnagjort» ca 15-20 av dem. Bare i løpet av den tiden du har levd har det skjedd ting som nå virker som om de alltid har vært sånn: Vi fått Facebook, Youtube, smarttelefon, og Spotify. Vi holder på å få førerløse biler som allemannseie, og datamaskiner setter livreddende diagnoser på oss.
Grunnen til at jeg sier alt dette – hva som skjedde de 100 årene før du ble født, og hva som har skjedd på den ganske korte tiden som har gått etter at du ble født – er for det første at vi lever i en helt fantastisk tid, der vi har det materialistisk bedre enn vi noensinne har hatt før, men òg at ting forandrer seg fort. Det kan rett og slett være ganske vanskelig å si veldig mye sikkert om fremtiden, og da blir det også faktisk litt vanskelig «å bli noe nyttig»… Til og med deler av jobben advokater og leger gjør, erstattes allerede av maskiner.
Men noe kan vi si ganske sikkert: Med mindre vi ser for oss en slags etter katastrofen-scenario, så kommer du til å leve i et høyteknologisk samfunn der du må forholde deg til informasjon – mye informasjon. Kunnskap er ekstremt viktig, for å kunne ta de gode (riktige?) valgene for deg og dine. Kunnskap er makt.
Så, lær mest mulig, hele tiden. Ingen lærdom er bortkastet lærdom!
Og, spør: Hvorfor?
Spør: Hvordan?
Ikke minst, spør: Hvordan kan du vite at dette er sant?
Dette er viktigere enn noen sinne når vi plutselig lever i en verden der det er «ok» å ha sine egne, «alternative fakta», og fake news florerer.
Oppsøk vitenskap, og husk at alle har rett til egne meninger, men ingen har rett til egne fakta, og egne meninger bør jo gjerne falle sammen med fakta.
Så, helt til slutt, i tilfelle du sitter der med den vanskelige eksamenen, eller kjærlighetssorg, eller lurer på om du er på riktig studium, eller hva nå enn:
Enten så går det bra, eller så går det over!