Nå er jeg sliten.
Veldig sliten.
Dagene går i ett, og tårene sitter alt for løst.
Det er egentlig masse hyggelig om dagen; jeg hadde bursdag på lørdag (den ble feiret med å skrive avhandling), og i dag har Anders og jeg vært sammen i to år (det blir feiret med å skrive avhandling).
Det blir ikke Champagne i dag, men jeg har fremdeles et lite håp om i morgen...det er uansett begrenset hvor lenge man psykisk orker å være i innspurtsfase, for det tærer på - både meg selv og de (eller den, les: Anders) rundt meg. Heldigis så er det ikke all verden igjen, og jeg må bare satste alt og si at jeg går for gull i morgen, selv om det betyr at det kanskje blir en ny skuffelse i moregn kveld.
Jeg er lei, og jeg gleder meg enormt til å bli ferdig!
Har forresten begynt å få spørsmål om når disputasen blir, og det kan jeg dessverre ikke vite med sikkerhet ennå, siden jeg ikke har levert. Tommelfingerregelen er at det er tre måneder etter at oppgaven er levert inn, men da er det slevsagt også gitt at man ikke må gjøre endringer på oppgaven - det kan jeg jo ikke vite ennå om kommer til å skje.
Jeg kommer uansett garantert ti å holde bloggen oppdatert på dette området - jeg må bare blir ferdig med den f****** avhandlingen først ?
Hvis det er noen trøst: "The only good dissertation is a done dissertation."...
Det høres veldig sant ut 😀
<3 Hang in there.
Hvis det er noen trøst: Vi er mange som har vært deg før deg. Satt dag og natt siste to-tre måneder.. En selvpålagt deadline, revidert selvpålagt deadline, revidert selvpålagt deadline, osv.. men du kommer til mål til slutt! Heia deg! �� Hilsen Margit Dyrland
I will <3
Det er i alle fall hyggelig å vite at man ikke er alene 🙂 Nå har jeg vel revidert selvpålagt deadline, da 😉
Føler med deg. Satt til 05.30 i natt med oppgaveinnlevering til høgskolen, dog lavere nivå, men følelsen i innspurten og ved levering er nok ganske lik�� Lykke, lykke til��������