Spørsmålsrunde om fysikk og realfag og studier og sånn. DEL 2

Hei mandag og snøvær ♥ (Det hjertet er på ingen måte til snøværet, for snøen kan bare gå hjem og legge seg - gi meg våååår - men det er til dere, fine rosavitenskapsblogglesere!) Denne uken er det en skikkelig foredragsuke igjen (ja, i bold, faktisk); jeg skal holde en eller annen form for foredrag hver eneste dag fra mandag til fredag, så jeg får kjørt meg. Jeg tenkte derfor at det passer fint å fortsette med å svare på de spørsmålene jeg ofte svarer på i foredragene mine, som jeg begynte på i dette innlegget - da svarte jeg på spørsmålene Må man være smart? og Hvordan ikke bare gi opp?.

Forrige uke var forresten Anders syk - sengeliggende absolutt hele uken, så nå er jeg bare så utrolig nervøs for at jeg skal bli slått ut denne uken her. Det kan jeg bare ikke! Blir jeg syk nå så blir jeg nødt til å proppe meg med smertestillende/febernedsettende, og kjøre på allikevel - the show must go on, liksom! Forhåpentligvis har jeg klart meg igjennom årets influensasesong uten å bli smittet, da, og så tror jeg at neste år skal jeg ikke satse på flaks, men faktisk vaksinere meg. Jeg har virkelig bare ikke tid til å bli slått ut i 1-2 uker når jeg har forpliktelser overalt hele tiden 🙂

 

Anyways, over til denne ukens to spørsmål:

 

Hadde du gode karakterer på videregående?

Da jeg begynte å studere fysikk på UiO, høsten 2003, kom jeg rett fra videregående, der jeg hadde tatt full fordypning i matte, fysikk, og kjemi, og, ja, jeg hadde gode karakterer. Så kan jeg jo slutte å si noe mer der, men saken er at jeg er litt usikker på hvor mye de karakterene fra VGS har å si, og jeg vil derfor si litt mer:

For jeg vet ikke hvor mye det faktisk har å si, de karakteren man har fra videregående - ikke at jeg vil oppfordre til å ikke jobbe, men jeg har veldig tro på den greia med at når du ser at du trenger noe, og dermed blir motivert, så får du til nøyaktig det du vil/trenger å få til. Dessuten så er det noe med de som har toppkartakterer fra VGS, som kanskje ikke har blit SKIKKELIG utfordret på skolen, faktisk kan slite når de kommer på univeristetet fordi man for første gang i livet nettopp blir skikkelig utfordret - og det er også noe man trenger å trene seg på...

For meg så var det jo sånn at studiene absolutt ikke gikk slik jeg forventet; jeg startet ut som ganske middels, og derfra gikk det skikkelig nedoverbakke... I løpet av de 4 årene jeg holdt på med bachelorgraden (ja, jeg brukte ett år for mye på bachelorgraden) fikk jeg grovt oppsummert: 1 A, mest C, 1 E, og 5 F. 5 ganger har jeg altså strøket i et fag. Hva gjør man da? Du kan gi opp, eller gråte/rase fra deg, snu deg rundt, og rette opp i det som gikk dårlig forrige gang. Lær fra feilene dine! Det er lov (og sunt, tror jeg!) å streve 🙂

 

 

Er det vanskelig?

Ja, og nei. Skal du bli flink i noe så er det jo ikke lett, men sånn er det med ABSOLUTT ALT her i livet.

Det er dessuten ikke spesielt stas å "få til" noe alle får til - altså, hallo?!? folk ser jo på OL fordi det er noe bare veldig få får til. Så, ja, alt som er litt kult å få til er "vanskelig". Med anførselstegnene mener jeg at det krever arbeidsinnsats; skal du få til noe så må du jobbe, og trene. Tro ikke ETT ØYEBLIKK at matte er noe du bare kan, eller ikke - bare glem det, liksom (det gjelder selvsagt alle andre fag også - det er bare at matte har et sånt "rykte" om at noen bare kan det...vel, de folka kjenner ikke jeg i alle fall)! ♥♥♥

---

Håper dette var bitte litt oppklarende! Nå skal jeg forberede morgendagens foredrag for studenter på Høgskolen i Østfold, og så blir det tidlig kvelden, for vekkerklokken ringer klokken 5 her i morgen. Ønsker alle lesere en god uke 🙂