Hei dere, nyter dere ferien (hvis dere har ferie)? Hvis dere jobber (som meg) så nyter dere kanskje at det er så utrolig mye mer stille og rolig enn det pleier - i alle fall er det sånn i Oslo! Jeg har ikke noe sånn forhold til påske og fjellet, så det at det er stille i byen, at snøen smelter (den gjorde i alle fall det i går 😉 ), og at Hestehoven begynner å titte frem (jeg har sett små løkskudd, så jeg krysser fingrene for at Hestehoven er her før påsken er over), det er dét som er påske for meg ♥
Men over til tittelen: Jeg har vel kanskje ikke krim, akkurat, men en liten føljetong tenkte jeg å ta her nå i påsken (ferie eller ei). Om 3 dager har jeg nemlig disputasjubileum, som betyr at jeg har kunnet kalle meg Dr. Rose i ett år, og det vil jeg markere med å dele litt fra doktorgradsavhandlingen min. De mest innfløkte detaljene fra oppgaven tror jeg ikke det er så mange som er her inne og leser som har interesse av, men introduksjonsdelen av den, der jeg snakker om kjernekraft og thorium - den er kanskje av interesse for flere...spesielt med tanke på at noen "likte meg bedre da jeg snakket om thorium" 😉 Jeg håper dere vil like det!
Greia med thorium, DEL1
Hvis du fulgte med i norske medier i årene mellom 2005 og 2008, var det nærmest umulig ikke å få med seg at det var mye snakk om thorium, thorium-brensel, og "thorium-reaktorer". Thorium ble fremstilt som "den nye kjernekraften"; noe som var helt annerledes, og mye bedre enn den "gamle", uranbaserte kjernekraften. Det ble dessuten også påstått at thorium kunne bli "Norges neste olje", siden et av verdens største thorium-reserver ligger i Norge.
Men gratis lunsj fins ikke. Thorium er ikke sendt fra oven - noe "gude-gitt", ei heller er det fienden. Hele kjernekraftdebatten er ofte, dessverre, veldig polarisert. Thorium er et grunnstoff som, under de riktige omstendighetene, kan bli gjort om til den helt utmerkede fissile (spaltbare) kjernen uran-233, og på grunn av egenskapene til denne uran-isotopen, kan det hele bli bedre enn tradisjonelt uran-basert brensel. Dog er det ikke himmel og jord i forskjell på thorium-brenselssyklusen og uran- og uran/plutonium-brenselssyklusen. Thorium-brenselsyklusen er et spesialtilfelle av den mer generelle brenselsyklusen for kjernekraft, som altså kan ha noen veldig positive sider ved seg:
- under de rette forutsetningene kan reaktorer som bruker thorium-baserte brensel produsere mye mindre langlivet, radioaktivt avfall
- det fins mer thorium på jorden enn uran (ca 4 ganger så mye)
- det blir så å si ikke produsert plutonium fra thorium-baserte brensel - noe som kan være positivt med tanke på public opinion
- det er en mulighet for å få til breeding, eller nesten-breeding (breeding betyr at man produserer mer fissilt materiale enn det man bruker - det høres nesten ut som evighetsmaskin, bare at det ikke er det, og at det er sant 🙂 ), i et termisk nøytronspektrum
- det er vanskeligere å produsere våpen fra thorium enn fra uran eller plutonium, fordi den fissile uran-233 alltid vil være forurenset av uran-232, som gir fra seg gamma-stråling med veldig høy energi (som gjør det nærmest umulig å lage våpen av)
To av de største utfordringene i vår tid er energi-sikkerhet og klimaendringer. Vi trenger tilgang til nok, rimelig og pålitelig energi, og vi trenger å produsere denne uten CO2-utslipp (eller så nært det lar seg gjøre). Thorium som brensel i kjernekraftverk kan være en (viktig) brikke i løsningen på disse utfordringene.
...og sånn lyder altså introduksjonen (de 2 første sidene) av doktorgradsavhandlingen min 🙂
I morgen kommer DEL 2, med en liten historisk gjennomgang av kjernekraft i går og i dag.