Ja, det føles mest riktig å ta det opp i milliard-klassen når jeg skal takke oljebransjen. Eller, det vil si, jeg vil takke de folka som har jobbet for oss - hele det norske samfunnet, siden de drev og dykket ute i Nordsjøen på 60-tallet, og frem til i dag!
På grunn av dere så sitter vi i dag som et av verdens rikeste land. Det syns jeg faktisk fortjener takk ♥ Så kan man godt mene at vi burde slutte med olje, kanskje helst i går, men jeg syns det blir helt feil å ikke anerkjenne jobben oljerarbeiderne har gjort (og gjør!) for Norge - noe annet er rett og slett bare ekstremt arrogant og dårlig gjort. Jeg tror dessuten at det er viktig at vi anerkjenner hva slags utrolig produkt olje er, hvis vi skal ha en sjanse til å ertsatte det; for å vite hvor vi skal gå, må vi først vite hvor vi er og hva vi har (olje kan flytte 500 mennesker halve jordkloden rundt på noen timer - det er helt sinnsykt).
Så mener jeg det er helt fair å si at nå kan jeg faktisk ikke jobbe med olje lenger, fordi det lager for mye drit i verden (for det gjør det jo). Men det er også greit å si, jeg er søren så stolt over den velstanden jeg bidrar med i dette landet. Bare stå for det du selv mener: Hvis du ikke er stolt syns jeg du skal finne noe annet å jobbe med, men hvis du kjenner på at du er stolt så skal du virkelig ikke skamme deg over å si det!
Denne helgen fikk jeg altså en liten smakebit på "gressenke-livet", og den skuffelsen og usikkerheten man kjenner på når man venter hjemme på noen som er ute på plattform. Den opprinnelige planen var at Anders skulle hjem på fredag. Så ble ikke det noe av. Så skulle de prøve på lørdag, og så ble ikke det noe av heller. Søndag gikk det egentlig ikke noe helikopter, og mandag (i dag) hadde ikke sånne ikke-plattformarbeidere som Anders spesielt høy prioritet...
Lørdag:
Søndag:
Så ble det bare to døgn ekstra denne gangen, for sent i går kveld kom Anders hjem ♥ Det ble heldigvis ingen gjentagelse av 2016, feks, da et skift skulle hjem den 27. november, og ikke kom seg på land igjen før den 3. januar... Det er også sjelden Anders skal ut, og dessuten var det jo tross alt bare meg som ventet hjemme - ikke som en av de han fløy inn med i går, som jo også hadde vært ute to døgn mer enn han skulle, som var på vei hjem til den 3 måneder gamle babyen sin. Jeg kan bare forestille meg hvordan han følte det, og hvordan det var for hun der hjemme med babyen.
Så oppi min egen egoisme denne helgen - der jeg kjente på hvor lei meg jeg ble av at Anders ikke kom hjem da han skulle, og hvor "fortvilet" jeg følte meg av å ikke vite når han kom til å komme (det var vel den usikkerheten som var den verste) - kjente jeg altså på at jeg er takknemlig. Utrolig takknemmlig for alle de som har stått på, og som står på, ute i Nordsjøen, og ikke vet med sikkerhet når de kommer hjem, og som har familie som skuffet venter på pappa (eller mamma) som ikke fikk dra den dagen heller...
Tusen millioner takk til alle de arbeiderene som er der ute til vanlig og bidrar til den utrolige velstanden vi har, og takk til familiene deres ♥♥♥
Takk for at du sprer dette innlegget, slik at det når frem til alle de som fortjener en takk 🙂