Det var så fint å starte dagen i dag med å få kaffe på sengen av Anders (det savner jeg veldig når jeg er på reise - starten på dagen er aldri like bra som når jeg er hjemme, selv om resten av dagen kan være det), og så en blid Alexandra som kom tassende inn på rommet, og ble superglad for souvernirene jeg klarte å raske med meg på flyplassen i Zürich i går (sjokolade og nøkkelknippe 🙂 ).
Anders var nødt til å jobbe i dag, men vi tok oss allikevel tid til en lat morgen, og en ting vi virkelig liker å gjøre i helgene er å dytte en stor pute bak nakken, så vi kommer oss opp i "sittende" posisjon, og så se film (eller serie). Forrige helg var vi på fest, og av en eller annen grunn var det noen som begynte å diskutere filmen Den sjette sansen, og Anders og jeg var enige om at den måtte vi se igjen! Og dét fikk vi gjort i dag "tidlig". Ingen av oss hadde sett filmen siden den gikk på kino - for 20(!) år siden, og den var bare helt nydelig å se igjen! Enten du har sett den før, eller ikke, så anbefaler jeg deg virkelig å sette på denne nydelige filmen. Og (alt for) lettrørt som jeg har blitt, så trillet tårene mot slutten av filmen; jeg prøver liksom å skjule at jeg gråter, men Anders bare går det bra med deg? Det gjør jo det, selv om jeg har mest lyst til å slippe meg helt løs og bare hulke høylytt... Det ble bare litt snufsing, og bittelitt snørring, da 😛
Anbefaling 1 er altså Den sjette sansen. Enten du ikke har sett den, eller trenger en liten recap, så handler den om den høyt verdsatte barnepsykologen Malcolm Crowe (Bruce Willis) som en dag får en ung pasient, Cole Sear. Cole bærer på en tung og mørk hemmelighet - han hjemsøkes nemlig av døde mennesker. Da den grusomme sannheten om Coles overnaturlige evner langsomt avdekkes, får det konsekvenser som setter støkk i både terapeut og klient.
Det etterhvert så kjente sitatet
I see dead people
kommer selvsagt fra Den sjette sansen.
Jeg syns forresten ikke traileren helt yter filmen rettferdighet: For det første ser den ektremt gammel ut, og jeg opplevde den ikke som det når jeg så den (selv om det faktisk er 20 år siden den kom ut), og for det andre virker den mer som skrekkfilm enn det den er. For selv om det er et par scener man kvepper litt til så er det på ingen måte noe skrekkfilm - da hadde jeg IKKE sett den! Anyways: Se Den sjette sansen, enten det er for første gang, eller du har sett den før ♥
Etter at vi var ferdige med filmen (og jeg var ferdig med å gråte) dro jeg en tur på Storo. På vår ferdig gjennom halve (!) Sveits i går kom vi inn på Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte - en bok jeg ikke har tenkt noe særlig på, eller lest siden jeg var liten. Den sto ikke i bokhyllen her hjemme hos oss, og jeg innså jo i går at det rett og slett bare er helt feil - som jeg fikk rettet opp i dag, da jeg var ute, altså 🙂
Alexandra visste ikke at jeg skulle handle bok til henne/oss, så da jeg kom hjem og spurte henne om hun ville vi skulle ha lesedag ble hun kjempeglad, og ryddet raskt opp det hun holdt på med på rommet, og så krøp vi opp i hver vår lenestol i stuen, og jeg begynte å lese.
Etter ca 1 side kjente jeg at tårene begynte å presse på, og etter to var det ikke bare press bak øynene, de trillet. I kapittel to måtte jeg at gråtepauser (!), og gå og sette på klesvask for å komme meg igjennom.
Det er jo ingen hemmelighet at Brødrene Løvehjerte handler om to brødre, som kommer til landet Nangijala etter at de begge har dødd, og boken starter med én gang med at vi får vite at yngstebror, Kavring, er syk og skal dø. Men så blir det brann, og eldstebror, Jonatan, som elsker Kavring, løper inn i det brennende huset for å redde ham, og ender selv med å dø. Som sagt, så husket jeg at begge dør (Kavring er jo døende, selv om han overlever brannen, og det er jo ikke lenge til han lever på Jorden), men dette var ikke noe jeg syntes var så veldig trist da jeg fikk lest boken for meg da jeg selv var på Alexandras alder. Nå var det både det at Kavring var syk, og hvordan det måtte være for både moren og broren hans, og ham selv, som er redd for å dø - som 10-åring - og det fine, rørende i forholdet mellom Jonathan og Kavring, som er så uendelig glade i hvernadre. Alt dette gjorde at jeg bare så vidt greide å lese oss i gjennom de to første kapitlene i boken. (Ja, jeg ler av meg selv også, på grunn av dette 😉 )
Dette fine sitatet oppsummerer jo mye av boken:
Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort.
For, altså, det å skildre vennskap og mot og (søsken)kjærlighet på denne måten! Enten du har barn eller ikke, syns jeg du burde lese denne boken. Enten det er for første gang, eller du, som jeg, bare ikke har lest den siden du var liten - jeg er sikker på du opplever den på en ny måte nå (og at du kanskje må gråte litt, du også?) ♥ Brødrene Løvehjertet er dagens anbefaling nummer 2.
Forresten, med tanke på denne gråtedagen ( 😛 ) så blir jeg jo litt bekymret for hvordan bryllupsdagen kommer til å gå... Jeg tror det blir en av to: Enten blir jeg stenansikt, og ser meg selv litt mer sånn utenfra, liksom, eller så blir det snørr og tåre-meltdown. Tror jeg må be forloverne om å ha Kleenex tilgjengelig, og jeg føler meg tryggere enn noensinne på at det må bli vippeextensions den dagen - blir det meltdown er det ingenting annet som kommer til å se pent ut etterpå 😀
Hei 🙂
Sitter i forelesning nå på Universitetet i Sørøst Norge Campus Porsgrunn. Vi har ett 10 poengs fag som heter tverrfaglig prosjekt 6. semester av ingeniør bachelor. I dette faget har faglærerene fra hver fagdisiplin framføring av hvert fag, dvs. gass og energiteknologi, maskin, bygg, elektro og maskin. Under framføringen av elektro begynner faglæreren å forklare hva en elektroingeniør gjør, videre vises en illustrasjon over produksjon av elektrisitet på verdensbasis, og så en forklaring på hvordan vi får produsert elektrisk kraft. Blant annet gasskraftverk, kjernekraftverk, solcelle, vindkraft, vannkraft, og sist men ikke minst kjernekraftverk. Ved sliden om kjernekraftverk hadde faglæreren ett bilde av et stort kjernekraftverk i Storbritannia, og sier: hvis det skjer noe her, er Norge ekstremt utsatt(slik som ved Tsjernobyl). I tillegg til ett bilde av ett kraftverk i Norge og ett som ble lagt ned i 2018(selvfølgelig var hun veldig positiv til dette). Skjønner ikke hvordan en faglærer innenfor elkraft kan uttrykke så negative personlige følelser rundt kjernekraft når det sitter opptil hundre snart ferdig utdannede ingeniørstudenter som skal drive Norge og verden på en bærekraftig i dag og i framtida. Det irriterer meg grenseløst at hun uttrykker sin negativitet rundt kjernekraft, mens både kullkraft og olje og gass er heilt greit. Hvordan kan vi unngå at disse såkalte faglærene(forelesere på unversitet i Norge) undertrykker kjernekraftverk? Jeg er ekstremt konfliktsky, men vurderer å spørre faglæreren etter forelesningen hvorfor hun var så negativ til kjernekraftverk. Dessverre kan jeg alt for lite om kjernekraftverk selv, men prøver å følge meg på bloggen din og diverse nyhets og forskningsartikler. Skulle ønske personer som deg kunne kommet rundt på universitetene og opplyst studentene og faglærerene om kjernekraft, positive sider og de reelle negative sidene også såklart. Hilsen Lille My???♀️
Hei Lille My, og takk for kommentar!
Ja, dette høres fryktelig unyansert ut, spesielt til å være noe som foreleses på et universitet. Et spørsmål kan stille er jo; ja, hva skjer da, hvis det skulle skje noe? Med Norge, som er så utsatt?
For hvis vi skal se på hva som skjedde med norge etter Tsjernobyl så er jo svaret "ca ingenting".
Personlig har jeg møtt få (om noen?) som har uttrykt seg ensidig negativt mot kjernekraft på UiO. Selvsagt, alle former for energiproduksjon har oppsider og nedsider, og det er jo nettopp det å diksutere flere sider man burde lære på et universitet/høyskole...:)