Graviddiskriminering og hva jeg faktisk er god for – selv om jeg er gravid

I dag fikk jeg vite noe som sjokkerte meg; jeg ble droppet som aktuell kandidat til å lede en konferanse/arrangement fordi jeg er gravid. På arrangementet skal det være en del internasjonal presse, og arrangøren var visstnok redd for hvordan denne utenlandske pressen ville reagere på en gravid konferansier. Jeg delte også dette på Facebook for noen timer siden, og er utrolig glad for all støtten jeg har fått - jeg tar hver eneste kommentar til meg! Mange har ment at jeg burde kreve honorar uansett, men saken er jo den at det er jo ikke snakk om et kontraktsbrudd, men en kontrakt jeg aldri fikk - selv om de i utgangspunktet var veldig interessert i akkurat min profil. Og det er vel nettopp her det meste av diskriminering av gravide skjer - de bare får aldri jobben... Det som er spesielt i akkurat min sak er at graviditeten faktisk er gitt som begrunnelse (ikke skriftlig, selvsagt).

Det er bare litt over 2 uker siden jeg delte at jeg er gravid (men nå har jeg gjort det "skikkelig", med en egen Instagramkonto, og alt mulig :p ), og grunnen til at jeg ventet til at jeg var godt over halvveis var at jeg satt med en frykt for at folk plutselig ikke skulle se Sunniva Rose lenger, og at jeg bare ble en rugekasse (uten hjerne). Anders har nok vært litt oppgitt over at jeg ha tenkt sånn - men dessverre ble det jeg som "lo" sist. For det er litt skremmende å være gravid å ikke ha fast jobb, men jeg har tenkt mest på at det har noe å si med tanke på å søke på (faste) jobber, ikke at det skulle kunne påvirke den jobben jeg skal gjøre her og nå. Og jeg har jo grublet mye på hva det er en arrangør tenker når de mener at jeg ikke er egnet til et oppdrag allikevel, fordi jeg er gravid - denne kommentaren fikk jeg på Facebook av en annen som tydeligvis lurer på det samme:

Demper magen stemmevolumet ditt..? Vil hormonene gjøre at du løper gråtende av scenen mens du trykker i deg sjokolade? Er de redd for at du dukker opp i joggis og tøfler? For en kul på magen kan umulig fornærme noen. Dette er tragikomisk

Som et "bevis" på at jeg fremdeles kan "te meg" må jeg nesten dele denne videoen, som jeg spilte inn for den helt nyåpnede (i dag!) butikken Cavour Woman. Dette er en butikk i "high end-segmentet", som retter seg mot sterke business-kvinner - de syns det var skikkelig kult at jeg var gravid, som de ikke visste da de spurte meg om å bli med på åpningskampanjen:

Og jeg har selvsagt stått flere ganger på scenen i dette svangerskapet allerede, både som synlig og usynlig gravid. Faktisk har jeg hatt to ganske tøffe opplevelser, før sommeren, men så vidt jeg ha fått med meg så merket ikke arrangørene noen ting:

Da jeg var 7 uker gravid var jeg i Bardufoss, og skulle holde inspirasjonsforedrag for 300 elever i videregående. En halvtime før jeg skulle på scenen var jeg på do, og der var det blod. Det eneste jeg klarte å tenke på var at nå aborterer jeg... Jeg ble både redd og lei meg, men samtidig ble salen fylt opp av elever, og da var det selvsagt bare å bite tennene sammen, legge vekk følelsene, og gå på scenen. Da jeg var ferdig, måtte jeg kjøre en 3-timers tur til Tromsø, for å fly hjem - jeg satt i bilen og gråt da telefonen ringte. Det var Fredrik Solvang som ville ha meg på Dagsnytt 18 samme kveld, for å snakke om Durek og atomer. Vi hadde en veldig fin samtale om både atomer og vitenskapelig metode, og jeg var tydelig på at jeg gjerne ville være med, men dessverre rakk jeg det ikke fordi det var mens jeg var i luften. Jeg fikk heldigvis nudget en tidligere kollega til å komme i stedetfor, og jeg er ganske sikker på at Solvang ikke tenkte over at jeg var en gravid dame som trodde hun holdt på å miste det som skulle bli et barn. Dagen etter bekreftet en ultralyd at alt sto bra til i magen.

Spol tre uker frem, og jeg er 10 uker gravid. Det er en tirsdag, og dagen etter skal jeg til Trondheim og holde et av åpningsforedragene på Digitaliseringskonferansen for forskning og høyere utdanning. I det jeg er på vei på kontoret kjenner jeg plutselig at jeg fossblør - sånn at det er igjennom buksa i løpet av noen sekunder. Det fortsetter resten av dagen, men uten at jeg kjenner smerte eller noe, så jeg må bare konkludere med at NÅ er dette svangerskapet over, og det er bare å vente på smertene som som regel kommer med en spontanabort nå man har kommet såpass langt på vei, og selvsagt på at fosteranlegget skal komme ut. Jeg er selvsagt redd og lei meg, men får jo ikke gjort noe som helst med situasjonen, så dagen etter pakker jeg med meg en pakke Paracet og en pakke nattbind sammen med Louboutinsene og Macen. Når jeg går på scenen så har jeg det i bakhodet at jeg venter på at fosteret skal komme ut av meg. Jeg tror ikke arrangørene merket noen ting, for alle tilbakemeldinger jeg fikk var svært gode.

Ny ultralyd dagen etter viste sprellende foster som så ut til å ha det helt fint, og nå er jeg altså 5.5 måneder på vei. For meg så er disse episodene et bevis (for meg selv) at jeg kan prestere akkurat like bra, også med baby på innsiden. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å dele disse såpass personlige og intime historiene, men jeg føler det trengs at man deler litt om at kvinner faktisk kan være ganske tøffe de og, og at selv om man står midt i et følelsesmessig kaos så kan man helt fint klare å prestere - vi må alle legge vekk følelsene våre litt i forbindelse med jobb innimellom. For det virker som om en del (menn?) tror at når du blir gravid så er det det eneste du er, og det du vanligvis er god for, det gjelde bare ikke lenger.

Altså, jeg driver med et svangerskap, ikke lobotmi - hjernen min fungerer helt utmerket fremdeles!